Å følge Jesus i en krigstid

Vi blir fortalt at de eneste alternativene i Ukraina er militær eskalering eller å blidgjøre en diktator. Hvor etterlater det tilhengere av Fredsprinsen?

Av Frank Mulder/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Da vi først ble konfrontert med koronaviruset, var det vanskelig å ikke være besatt av de daglige tallene, nyhetsrapportene, dødsbildene. Vi ble kalt til å delta i en stor kamp mot en kollektiv fiende som ville kreve alle tilgjengelige ressurser og utvetydig samarbeid, uavhengig av kostnadene. Det var ikke noe alternativ.

I samme uke som Covid-restriksjonene tok slutt her i Nederland, brøt det ut krig i Ukraina. Det var som om vi byttet ut den ene besettelsen med den neste. På et blunk var vi alle klistret til nyhetene igjen, grep etter oppdateringer, lamslåttt av bilder av vold, bombing og ødeleggelse. Jeg sugde til meg meningene til eksperter og analytikere og lot meg rive med av brølende ord om ukrainernes elendighet og kampen mot den nye ondskapen – Vladimir Putin – som ikke lytter til sveklinger, men bare til våpen som er større enn hans.

En kollektiv fiende, det være seg Covid eller Putin, bringer oss alle sammen. Vi, den frie, retttenkende verden, vi er ett, ett med de lidende massene i Ukraina, ett med alle verdens demokratiske folk. La oss gi ukrainerne alt de trenger. La oss bevæpne dem til tennene. Faktisk, hvorfor kjemper ikke hærene våre med dem?

I løpet av få dager ble forsvarsbudsjettene blåst opp. Til og med Tyskland kastet sine antimilitaristiske fjær. Og som i alle kriger, inviterte politikere til venstre og høyre – også gode kristne – våpenprodusenter på kaffe. Det var tross alt ikke noe alternativ.

Argumentet "Det er ikke noe alternativ" bør alltid være et varseltegn. Å gjøre ingenting er selvfølgelig alltid et alternativ. Vestlige nasjoner gjør regelmessig ingenting, slik de har gjort i møte med krigen i Etiopia eller det kinesiske folkemordet på det uiguriske folket. Å gjøre ingenting er tilsynelatende et alternativ, ikke fordi vi tror fienden er god, men fordi vi innser at vi er for svake til å påtvinge vår vilje, eller vi frykter Pandoras boks som vil bli åpnet hvis vi begynner på krigens vei.

Det er riktignok meningsmotstandere som stiller spørsmål ved klokheten i å sende stadig flere våpen til Ukraina. Noen av disse krigskritikerne har et poeng. Den såkalte frie verden bærer en viss skyld. Vi har visst i årevis at vår avhengighet av gass og olje gir diktatorer en evig tilførsel av penger til å kjøpe våpen. Vi vet også at andre land ser på våre vestlige regjeringer som en fare siden vi bryter løfter (for eksempel ikke å utvide NATO østover) og styrter regimer (Afghanistan, Irak).

Likevel virker kritikk av internasjonal støtte til Ukrainas militære, selv om den i mange tilfeller er prinsipiell, til tider motivert av mer tvilsomme sympatier. Noen kritikere av krigen hevder at Putins brutale invasjon på en eller annen måte er rettferdiggjort – eller at, selv om han er noe skyldig, er vestlige regjeringer på en eller annen måte mer skyldige. Slike argumenter springer ofte ut av den populistiske mistanken om at en elite lurer oss til krig. De utgjør å blidgjøre, eller til og med støtte, en voldelig diktator med blod fra titusener på hendene.

Hvis vi aksepterer at noe er et så ultimat onde at det ikke finnes noe alternativ til militær respons og våpensalg, har vi valgt en vei uten ende og vil møte tunge konsekvenser senere. Vi kan ikke kontrollere krig. For eksempel visste vi ikke om levering av vestlige våpen raskt ville avslutte krigen i Ukraina, eller bidra til at den utviklet seg til en langvarig skyttergravskrig eller til og med til en atomkonflikt. Å bygge og levere og bruke våpen, selv for å gjengjelde en overgriper, genererer en dynamikk utenfor vår kontroll. Det er en dynamikk som uunngåelig kommer til å dominere oss – og til slutt få oss til å ligne det vi kjemper mot.

Det er derfor Jesus snakket om vold i åndelige termer. Vold er en åndelig kraft som vi ikke kan beseire ved å bruke den selv. Å kaste olje på voldens bål er ingen løsning. Midlene vi velger er fremtidens frø. Med Jesu ord, den som tar sverdet skal omkomme ved sverdet. Krig vil spise oss til slutt.

Det er sant: pasifisme er kanskje ikke et levedyktig alternativ for regjeringer som ikke ønsker å bli beseiret. Land som ikke er villige til å gripe til våpen kan bli invadert. Men Jesus ga ikke strategiske politiske råd til den romerske keiseren eller til den væpnede motstanden. Han fortalte enkeltpersoner som ville følge ham, i utvetydige ordelag, at de skulle unngå vold selv, og aldri sette noe håp til vold for å få til fred.

Kristne bør derfor passe på å ikke bli fanget av verdens lidenskaper og politiske kamper. Men betyr det at den kristne skal være passiv i møte med det onde? Hvis vi avviser troen på at å bevæpne oss til tennene kan bringe fred, betyr det at vi ikke har noe annet valg enn å ignorere, fornekte eller unnskylde ondskap? Ikke i det hele tatt.

Jesu ikke-voldelige vei er en vanskelig vei, og vi kan bare prøve å gå den selv. Vi kan ikke be ukrainerne om å følge denne veien, og vi kan ikke spørre folk som ikke stoler på Jesus. Denne veien er kun for mennesker som våger å tro på Jesu lære om at vold avler vold, og at måten å overvinne fiender på er å elske dem. Det er en vei uten enkle svar. Jeg har ikke et manus for hva som utgjør god utenrikspolitikk for parlamenter og presidenter i denne saken, men jeg vet at vi bør fokusere på vår personlige utenrikspolitikk først. Jeg skal prøve å formulere noen mulige byggesteiner for en slik personlig utenrikspolitikk her, inspirert av det jeg har lært av andre mennesker.

Først: tristhet. Det høres kanskje ubrukelig ut, tristhet, men jeg merker at siden krigen startet har folks tristhet påvirket meg mer enn analyse. I begynnelsen hørte vi mange stemmer fra ukrainere, men også russere, som ikke kom med løsninger, men fremfor alt var veldig triste. Hvorfor ville dette være nyttig? Denne tristheten ga meg, merkelig nok, håp; i begynnelsen av krigen førte det ofte til avhør i media, før de stemmene ble overdøvet av politikere som snakket om å utvide krigsinnsatsen. Disse menneskene som rett og slett sørget over situasjonen ga meg håp, håp om at det er mennesker som ikke tenker svart på hvitt. Gir jeg plass til sorg for menneskene som har mistet hjemmene sine, sine kjære eller landet sitt? Eller går jeg raskt til analyse og handling?

For det andre: omvendelse. Vi kan møte vårt eget engasjement, vår egen andel i verdens vold – for eksempel ved vår avhengighet av fossilt brensel som støtter opp om diktatoriske regimer i Midtøsten. Er vi forberedt på å møte vår medvirkning til skjebnen til det undertrykte folket i Kina? Eller vår andel i det voldelige grensesystemet som gjør våre fredelige liv mulig fordi det holder de desperate fattige ute. På hvilke måter bidrar jeg til urettferdighet og vold i verden? Er jeg villig til å akseptere en verden der vi rett og slett ikke har råd til våre vestlige standarder lenger?

For det tredje: solidaritet. Å velge de fattiges side er uløselig knyttet til dette. Da Jesus vandret på jorden, ble hans folk brutalt undertrykt av romerske herskere. Jesus kom ikke med en plan for å kaste dem ut, men han stilte seg på side med de små menneskene: de fattige, de analfabeter, de syke, kvinnene. La oss også ta deres side. Blant dem er flyktninger fra Ukraina. Husker vi dem ikke bare i begynnelsen, når følelsene fortsatt er høye, men også etterpå, når kameraene snur seg bort og media igjen kaster seg ut i å dekke de høye energiregningene? Er vi forberedt på å ta imot mennesker, ikke bare i statlig finansierte asylsøkersentre, men i våre egne hjem? Er vi også klare til å ta imot eritreere i våre hjem, flyktninger fra en enda mer voldelig krig?

For det fjerde: mot. Denne måten er ikke en enkel pasifisme, en som ville holde oss langt unna de som lider. Det er en lengsel etter fred som bringer oss nærmere de som lider, og som kan bringe lidelse inn i livene våre. Når dette skjer, kan vi ha behov for en dyd vi ser hos mange ukrainere, og det er mot. Helt fra starten var ukrainere fra president Volodymyr Zelensky og ned villige til å gi livet sitt for å forsvare landet sitt. Vi vil også trenge mot når volden nærmer seg, ikke for å skyte tilbake, men for å stå opp for våre verdier og overbevisninger selv om vi blir truet.

For det femte: bønn. I følge Paulus kan vi ikke motstå vår tids makter og fyrstedømmer uten å be. Bønn er bare ikke en isolert aktivitet; alle de ovennevnte elementene bør være forankret i bønn, og holde oss ydmyke, håpefulle, troende og kjærlige.

For noen år siden møtte jeg en russisk-ortodoks prest, som tjente både russere og ukrainere i sognet hans. Jeg hadde besøkt ham fordi jeg ønsket å vite hvorfor den ortodokse kirken så ut til å være så nært knyttet til makthaverne. Presten innrømmet at kirken historisk sett hadde tråkket varsomt rundt i staten for å unngå forfølgelse. Da jeg spurte ham skarpt om hva han egentlig syntes om Putin, ble han litt irritert. «Hvorfor fortsetter du å snakke om Putin? Putin er bare en bitte liten mann. Historien dreier seg bare om Kristus. Vi ønsker ikke å fokusere på små menn. Vi ønsker å fokusere på Kristus.» På den tiden virket dette som å unnvike spørsmålet. Men det viser seg at dette ikke var en måte for ham å holde seg venn med regjeringen på. I fjor brøt han båndene til den russisk-ortodokse kirken fordi hans troskap er til Kristus og ikke til Putin.

Bare fokus på Kristus. Jeg prøver å praktisere dette rådet i min egen kontekst. Prestens anbefaling gir meg ikke klare politiske svar. Det er ikke en løsning vi noen gang kan stemme for. Det er svært personlig, og bare et første skritt på en veldig vanskelig vei. Men hvis vi lar det lede oss, vil vi ikke bli oppslukt av partipolitikk, heller ikke ærefrykt av store menn med sine hærer, eller villedes av håpet om at det å bygge bomber er måten å utslette ondskap.

-----

Frank Mulder er frilansjournalist i Nederland. Han bor med kone og barn i et samfunn med flyktninger i et fattig nabolag. Artikkelen er gjengitt fra The Plough, som utgis av det anabapistiske fellesskapet Bruderhof.

En soldat for fred går hjem til Gud - minneord om Paul Pappas (1924-2022)

Med sine 98 år var Paul Pappas det eldste medlemmet av Bruderhof. Men det var ikke hans alder folk snakket om da han døde forrige uke, og heller ikke hans legendariske fitness (han trente fortsatt og syklet til dagen han døde). Det var hans overbevisning, spesielt angående krigens ondskap, og hans urokkelige lojalitet til læren til Fredsfyrsten.

Paul, opprinnelig fra Chicago, begynte i det amerikanske Marinekorpset i 1943. Boot camp, ekteskap med Mary, hans kjæreste i California, og utplassering til Sør-Stillehavet fulgte i kort tid. I august 1945 var han blant de første amerikanske troppene som okkuperte Nagasaki etter at den ble utslettet av en atombombe.

Da han kom hjem, studerte han elektroteknikk og begynte å forsørge en voksende familie. Det var det hjemvendte soldater skulle gjøre: jage etter fred og velstand og den amerikanske drømmen. Bortsett fra at for ham ble drømmen kontinuerlig forstyrret av marerittene fra en krig som fortsatt raste innenfor.

"Jeg var kynisk, bitter og så ikke noe håp noe sted. Vi hadde visstnok kjempet for å redde verden for demokrati, men jeg følte at det var på vei til helvete. Jeg følte at jeg hadde blitt svindlet og manipulert. Kontrollen over oss [tropper] hadde vært nådeløs; det var ikke plass til å puste. Sinne, frustrasjon og hat hadde bygget seg opp inni oss; vi ville blitt beist, drepemaskiner. Samtidig var vi bønder. Det tok år før jeg klarte å sortere følelsene mine eller til og med snakke om dem. Jeg så ingen grunn til å leve; ingenting interesserte meg egentlig. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg lette etter noe annet, men det var jeg ikke. Heldigvis for meg var Mary det."

Mary hørte om Bruderhof i 1952 og overbeviste hennes uvillige ektemann om å besøke. Som Paul senere fortalte det: «For henne var det et sted hvor kjærligheten styrte. Hun sa: 'Dette er det jeg vil ha.' Jeg sa til henne: 'Det er ikke det jeg vil, og du vil aldri gjøre meg til medlem.'» Etter flere måneder forlot han motvillig henne og barna deres hos dette fellesskapet og satte av gårde på egen hånd, på jakt etter svar i «alt fra psykologi til det okkulte – alt som bare ikke var kristent».

I 1955 sluttet Paul seg til familien igjen for et nytt forsøk. Han dro aldri.

"Litt etter litt forandret opplevelsen av å leve med mennesker som praktiserte det de forkynte meg, og motstanden min smeltet. Gud hadde sin hånd på skulderen min. Jeg var for sta til å bli ført, men han lukket meg bakfra. I mellomtiden gikk det opp for meg at ondskapen jeg hatet i samfunnet også var i meg. Og jeg så at svaret var å leve slik Jesus lærer oss – å elske din neste som deg selv. Det er det jeg fortsatt prøver å gjøre, etter alle disse årene."

For hundrevis av mennesker både innenfor og utenfor Bruderhof, var det Paul: en som tiltalte hver sjel som vandret inn i utsikten hans med et varmt smil og et fast håndtrykk, og hvis interesse for dem var ekte og dyp. Som Rich Freifeld, en mangeårig venn i Chester, New York (Pauls hjem de siste sytten årene), nylig skrev til familien:

"Paul brydde seg, og han var ekte. Han var det vi jøder ville kalle en mensch – en person med integritet og ære. Noen å beundre og etterligne, noen av edel karakter. Jeg kan tenke på noen få personer som passer til den definisjonen, men ingen er mer verdig enn Paul. Jeg er ikke en stor tilhenger av engler og demoner, men jeg kan absolutt se Paulus som en av de englene på skulderen som er der for å fortelle deg sannheten."

På samme måte var Paul ikke redd for å si hva han mente om en rekke saker eller emner som var viktige for ham. En som spesielt bekymret ham var faren for velstand – for kristne generelt, men også for Bruderhof – og måten det kan blinde en for lidelsene til de mindre heldige. En annen var det han kalte samfunnets «fredsvitne». Ingen kunne måle seg med hans glød eller klarhet når det gjaldt å avsløre sammenhengene mellom militær makt og ideologiene som nødvendiggjør bruken av den, inkludert nasjonalisme, imperialisme, materialisme og rasisme. For ham var dette alle former for avgudsdyrkelse, og han var lite unnskyldende når han uttalte seg mot dem.

Samtidig var det få som kunne måle seg med ydmykheten, mildheten og det gode humøret til denne gamle marinesoldaten. Han kunne le – av seg selv også – og han var ikke redd for å gråte, spesielt hvis han ble rørt av takknemlighet. Ved å oppsummere historien for en intervjuer for rundt tjuefem år siden, bemerket han at en av de største gavene i livet hans var å lære å elske og stole på. "Jeg, som ikke hadde stolt på noen ..." Han fortsatte: 

"Dette førte til en livsendrende opplevelse som åpnet døren til en ny fremtid. Det var ingen lysglimt, ingen ytre tegn, men jeg følte virkeligheten av ordene til Martin Luther King: «Takk Gud, den allmektige, endelig er jeg fri!»

Hver person på jorden har et ønske om å være fri. Men våre konsepter om frihet kan være svært forskjellige. Jeg trodde jeg var fri så lenge jeg nektet å la noen fortelle meg hva jeg skulle gjøre og hvordan jeg skulle gjøre det. Men jeg var både blind og arrogant. Nå, i en alder av syttito, er jeg sikker på at frihet og indre helse avhenger av bare én ting: en ren samvittighet for Gud. Og denne friheten kan oppnås av hvem som helst, gjennom omvendelse og tilgivelse."

Kristne ikke-voldsvitner gjennom kirkehistorien, del 2

 

Bare femten år etter utformingen av Schleitheim bekjennelsen, skrev Peter Riedemann en annen detaljert trosbekjennelse. Ansett for  å være en kjetter før han hadde feiret sin tjuetredje bursdag, hadde unge Peter Riedemann (1506-1556) et brennende ønske om kirkelige reformer. Han vandret langt fra hjemlandet og sto stadig i fare for å bli tatt til fenge og henrettet av tjenestemenn som er mistenksomme og redde for Anabaptister. I løpet av tjue- og trettiårene var han fengslet i nesten ni år.

Riedemann så ikke på seg selv som en kjetter,  men han hadde en tro og en overbevisning som ble avvist av andre. Han starter en gruppe som et alternativ til statskirken. Han trodde at hans visjon for reform uttrykte hjertet av kristen tradisjon. Riedemann prøvde å gjenerobre essensen av historisk kristendom slik den kommer til uttrykk i Skriften og i kirkens store trosbekjennelser. Han så seg selv stå i en lang rekke av sanne kristne lærere, ledere som kaller kirken tilbake til dets historiske grunnleggende lære. 

Peter Riedemann skrev en trosbekjennelse mens han satt fengslet i Hessen, Tyskland (1540-42). Ni år etter Peters død, adopterte Hutterittene hans trosbekjennelse som sin egen i 1565 og i dag brukes den tyske utgaven fortsatt av Hutterites i Vest-Canada og USA som deres teologiske guide.

Bruderhof-bevegelsen (som jeg selv har hatt kontakt med siden begynnelsen på 1970-tallet) ser også på Riedemann som en spirituell  forløper og han er referert til i Bruderhof's trosbekjennelse:: 'Vår tros grunnlag og kall'. Peter Mommsen, redaktøren av Bruderhofs kvartalsmagasin 'Plough (Plogen)' sier dette: «Da jeg vokste opp i Bruderhof (til rundt 1995) var vi fortsatt medlemmer av Hutterian Church. Vår tro forblir i utgangspunktet den samme som den gang, selv om tilknytningen ble avsluttet."

Her er noen utdrag fra Riedemanns trosbekjennelse om emnet: de styrende myndigheter og sverdet.

Om herskere kan være kristne?

"De jødiske myndigheter som var til stede fram til Kristus kom, er et symbol på det gamle riket som kommer til slutt når det nye riket begynner. Skriftene forteller oss: «Septeret skal ikke vike fra Juda før Kristus, helten, kommer." Det gamle har tatt slutt i Kristus, som nå sitter på tronen til sin far, David, og er blitt konge over alle sanne israelitter. Han har etablert et nytt regime som ikke er som det gamle og er ikke støttet av det timelige sverdet. Regimet til jødene, som inntil da var Guds folk tok slutt i Kristus, og jødene hadde sitt regime tatt fra dem. Dette betyr det i Kristus,det gamle regimet skal ikke være mer, men Kristus alene vil herske over kristne med sitt åndelige sverd. Makten til det verdslige sverdet er tatt frajødene og gitt til hedningene. Denne endringen viser at Guds folk skal ikke bruke det verdslige sverdet eller styremed det. I stedet bør de ledes og styres av Kristi ånd alene. Dette er rettet til hedninger, Dette innebærer at hedningene og de vantro er de som ikke underkaster seg Kristi ånd og vil derfor bli straffet og disiplinert med sverd. Så vi ser at statlig myndighet har sitt sted utenfor Kristus, ikke i Kristus."

Guds fulle velsignelse er i Kristus vår Konge, og Han selv er velsignelsen. Derfor ble alt som blir gitt i vrede må ta slutt i Kristus. Den har ingen plass i Kristus. Regjeringsmyndighet ble gitt i vrede, så det kan ikke finne et sted i Kristus eller være en del av ham.

Ingen kristen er en hersker, og ingen hersker er en kristen, for velsignelsens barn kan ikke være vredens tjener. I Kristus brukes ikke timelige våpen. I stedet, åndelige våpen brukes på en slik måte at mennesker verken fortjener eller trenger metodene for straff eller disiplin som brukes av verden.

Ingen kristen kan være hersker i det verdslige samfunnet."

Krigføring

Kristus, Fredsfyrsten, har forberedt et rike for seg selv, nemlig kirken, og har vunnet detterike ved å utøse sitt eget blod. Derfor har all verdslig krigføring i dette riket har kommet til en slutt. …Noen vil kanskje si at David, som var elsket avGud, gikk til krig, og det samme gjorde andre helgener; altså når krig er rettferdiggjort, kan vi gjøre det samme. Men vi sier nei til dette. David og de andre hellige dro til krig, men vi burde ikke gjøre det, fordi Kristus vil at vi skal handle slik han gjorde da han led med tålmodighet og ventet på at Gud skullegjengjelde det onde. Jesus sa: «Det ble sagt til folketfra gammelt av: «Et øye for et øye og en tann for en tann», men Jeg sier dere, ikke stå imot det onde.» Her lager Kristus forskjell. Det er ikke nødvendig med mange ord, for det er det klart at kristne ikke kan ta del i krig eller hevne seg  selv. Den som gjør det, forlater og fornekter Kristus og er utro mot Kristi natur."

- James Landis, Anabaptist Voice, høsten 2020/Norsk Oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Kristne ikke-volds vitner gjennom kirkehistorien, del 1

Overgitte tilhengere av Jesus som mente å sette læren i Det nye testamente ut i livet, har alltid forstått at bruken av vold definerte grensen mellom verdens riker og Kristi rike.Gudsrikets kristne tok aldri til orde for fysisk avstraffelse av kjettere eller kriminelle eller deltok i kriger.

Denne artikelen forteller om tre forskjellige historiske grupper som trodde på et skille mellom staten og kirken så vel som praksisen med ikke-vold.

LOLLARDENES VITNESBYRD

Lollardene var tilhengere av det 14. århundre engelsk religiøs reformator, John Wycliffe. De mente at kirken skulle hjelpe mennesker til å leve et liv av evangelisk fattigdom og etterligne Jesus Kristus.

"Lollard" var det populære nedsettende kallenavnet gitt til de uten akademisk bakgrunn, eller som knapt hadde noen utdannelse i det hele tatt. Oversettelsen av Bibelen til engelsk var en betydelig inspirasjonskilde for denne bevegelsen.

Det var ingen "Ledende Lollard" eller organisatorisk hierarki. Snarere var Lollardene ganske enkelt folk bundet sammen av en felles tro. I 1395, elleve år etter John Wycliffes død, skrev noen ut De tolv Konklusjonene til Lollardene.

Følgende er flere utvalg fra de tolv Konklusjoner som er relevante for vår studie:

Geistlige i sekulære kontorer

"En konge og en biskop, alt i én person, en høykirke tjenestemann og rettferdighet i timelige saker, et medlem av presteskapet og en offiser i verdslig tjeneste sørger alltid for dårlig styre både i det himmelske og det jordiske. Konklusjonen er åpenbar: Timelige og åndelige saker skal ikke blandes. Derfor tenker vi, Guds agenter at alle slags kirkefolk, både høye og lave, bør være fullt unnskyldt for midlertidig embete og være opptatt med åndelige saker og ingenting annet."

Krig, kamp og korstog

"Drap ved kamp eller ved lov for timelig eller åndelig årsak er uttrykkelig i strid med Det nye Testamentet, som er en nådens lov og full av barmhjertighet. Konklusjonen bevises åpent av Kristi forkynnelse her på jorden. Han lærte oss å elske og ha barmhjertighet med hans fiender og ikke drepe dem. Årsaken er denne: Når menn kjemper, ved det første slaget, brytes nestekjærligheten, og hvis en dør av veldedighet, er han på hovedveien til helvete. Men vi kjenner loven om barmhjertighet, det er Det nye Testamentet, som forbød alt drap."

Lollardene forsto at Kristi rike var ikke et tidsmessig politisk rike og at vold definerte forskjellen mellom det åndelige og de timelige riker.

John Wycliffe (ca. 1330-1384), var en Oxford-professor, som utviklet en rekke doktriner – Bibelen er den øverste myndighet, presteskapet skal ikke inneha eiendom, det er ikke grunnlag for transsubstantiasjonslæren. Han inspirerte også den første komplette oversettelsen av Bibelen på engelsk. Trettien år etter Wycliffes død, gravde Den romersk-katolske kirken opp liket hans, brant det, og kastet asken hans i elven Swift. 

VITNESBYRDET TIL DE SVEITSISKE BRØDRE

To hundre og trettito år etter Lollardenes Konklusjoner i England (1527), samlet De sveitsiske brødrene (Døperne) seg i hemmelighet med stor risiko for deres liv i den sveitsiske fjellandsbyen Schleitheim. De brødrene som deltok, ble enige om en skriftlig uttalelse de ga tittelen 'Broderlig enhet blant en gruppe av Guds barn'. Den besto av syv artikler. Disse syv artiklene ble kjent som Schleitheim-bekjennelsen og opprettholdes fortsatt av mange anabaptistiske kirker i dag. 

Schleitheim-bekjennelsen har mye å si om to viktige poeng, adskillelse og bruk av sverdet. Her er omorganiserte utdrag fra bekjennelsen:

Separasjonen av de frelste

"Det skal være en adskillelse fra det onde og fra ondskapen som djevelen plantet i verden... For oss er Herrens befaling tydelig når han oppfordrer oss til å være atskilt fra det onde. Fra dette bør vi lære at alt som ikke er forent med vår Gud og Kristus kan ikke være annet enn en vederstyggelighet som vi bør sky og flykte fra. Med dette menes alle papistiske og antipapistiske verk og gudstjenester, møter og kirkebesøk, drikkehus, borgerlige anliggender, forpliktelsene gjort i vantro … Fra alt dette skal vi skilles og ikke ha del i det med dem for det er ikke annet enn en vederstyggelighet, og de er årsaken til at vi blir hatet for vår Kristus Jesus.

Det legges merke til at det ikke er hensiktsmessig for en kristen å tjene som sorenskriver på grunn av disse årsakene: Regjeringsmagistraten er iht kjødet, men den kristnes er i henhold til Ånden. Verdensmennenes hus og boliger forblir i denne verden, men de kristnes boliger er i himmelen; deres statsborgerskap er i denne verden, men den kristnes statsborgerskap er i himmelen; våpnene til deres konflikt og krig er bare kjødelig og mot kjødet, men den kristnes våpen er åndelige, mot djevelens festningsverker. Verdensmennene er bevæpnet med stål og jern,men de kristne er bevæpnet med Guds rustning, med sannhet, rettferdighet, fred, tro, frelse og Guds ord." 

Vedrørende sverdet

Sverdet er ordinert av Gud utenfor fullkommenheten av Kristus. Det straffer og dreper de ugudelige, og vokter og beskytter det gode. Sverdet er nå ordinert til å brukes av de verdslige sorenskriverne, men i Kristi fullkommenhet kan bare forbudet brukes til å advare syndere uten å drepe kjødet. Derfor vil det også utvilsomt falle fra oss de ukristne, djevelske maktvåpen — som f.eks sverd, rustning og lignende. Det spiller ingen rolle om de brukes til å forsvare ens venner eller mot ens fiender, verdslige våpen er fortsatt utenfor  Kristi fullkommenhet på grunn av kraften til Kristi ord, som sa: "Stå ikke den onde i mot."

De sveitsiske brødrene (anabaptistene) forsto det. Kristi rike var ikke et politisk, jordisk kongedømme. De forkynte også at man ikke kunne være del av begge riker og det ene store skillet mellom to riker var bruk av fysisk makt. Anabaptistene betalte en fryktelig pris for konfiskering av varer og landområder, fengsling, tortur og død for deres dedikasjon til prinsippet om at de skulle gå og leve ut evangeliet og sette læren ut i livet. Deres enestående hengivenhet til Guds rike, og deres klare avslag på å blande deres praksis med menneskenes bud og riker og verden brakte ned både embetsmennenes, kirkens og statens vrede. 

fortsettes

Kristne i Russland står overfor store valg og trussel om lange fengselsstraffer

Kristne som har pasifistisk overbevisning - det gjelder særlig de uregistrerte baptistene og pinsevennene - får det nå mye vanskeligere i Russland etter at 300.000 russere kan bli tvunget til militærtjeneste. Valget unge menn nå står overfor er valget mellom å krige i Ukraina eller ti år i fengsel. 

Klassekampen kan i dag fortelle om at russiske soldater i Moskva stopper menn på gata for å gi dem mobiliseringsbrev til militære registreringskontorer, og at flere som jobber i statlige organisasjoner har fått ordre om å dele ut mobiliseringsbrev til de ansatte. 

VG Nett, som siterer OVD-Info, opplyser at 1307 mennesker ble pågrepet av politiet etter demontrasjoner mot krigen i Ukraina flere steder i Russland i går. I hovedgaten Arbat i Moskva skal demontrante ha ropt: 'Nei til krig' og og «Putin i skyttergravene», og mange hadde med seg antikrigsplakater. Dette ifølge organisasjonen SOTA.

– Nesten umiddelbart begynte sikkerhetsstyrkene, som var på plass før aksjonen startet, å arrestere demonstrantene, skriver SOTA.

Organisasjonen Vesna rapporterer at det var protester i 36 byer over hele Russland, med de største demonstrasjonene i Moskva, St. Petersburg, Jekaterinburg, Perm og Ufa. Av de 1 307 arresterte var 527 av disse i Moskva og 480 i St. Petersburg, melder OVD-info.

Pågrepne demonstranter forteller til OVD-info at de har blitt overrakt innkalling til vervingskontorene. Dette skal ha skjedd på seks politistasjoner i Moskva.

Kona til en av de internerte på politistasjonen i Moskva sier til Mediazona at militærkommissæren personlig overrakte stevningen til mannen hennes.

– De filmet hvordan de ga ham en innkalling og sa at han ikke kunne gjøre annet enn å godta det, fordi han er statsborger i den russiske føderasjonen og du plikter å møte på politistasjonen i morgen, sier hun.

Jeg vil nå gjerne oppfordre til å be for våre trossøsken i Russland som i de kommende dager og uker vil stå overfor store moralske og etiske valg, og med trussel om lange fengselsstraffer om de av tros- og samvittighetsårsaker ikke vil la seg innrullere i hæren og kjempe mot et broderfolk i Ukraina.

Illustrasjonsbilde: Fra et møte blant uregistrerte baptister i Russland for flere år siden.

Artiklene få eller ingen leser

I tre dager nå har jeg publisert en artikkelserie jeg har oversatt om et kristent ikkevold-engasjement. Jeg visste på forhånd at den ville få få, om noen lesere. Erfaring fra tidligere artikkelserier her på bloggen tilsa det. Så jeg ble ikke skuffet, bare trist. Trist på tematikkens vegne. For i en tid som vår, hvor et land i vårt eget nabolag er i krig og Europa ruster opp, burde vel det få kristne til å bli enda mer engasjerte i spørsmål om fred og forsoning, og i aktivt ikkevoldsarbeid. Men tema ser ut til å engasjere noen ganske få. Vi har derimot norske kristne som engasjerer seg i aktiv, ja, til og med gir uforbeholden støtte til Vladimir Putin og hans blodige invasjon av Ukraina. En norsk pastor, og to norske evangelister har ledet an i dette, og får hundrevis av 'likes' i sosiale medier som respons på det de videreformidler av russisk krigspropaganda. 

Hvor er motstemmene? Hvor er de som tar Jesu radikale undervisning i Bergprekenen på ramme alvor? Det finnes de som er opptatt av at vi må vende tilbake til urkirkens praksis, og som holder frem Apg 2,42: "De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene", men synes å glemme at urkirkens praaksis var et ikkevoldelig engasjement helt frrem til keiser Konstantins verdslige overhode. Frem til keiser Konstantin bar ingen kristen våpen. Etter at keiser Konstantin kom til makten, ble det en ære for en kristen å bære våpen. Og vi vet hvordan det gikk. Plutselig begynte kristne og drepe kristne - akkurat slik russisk ortodokse kristne dreper ukrainsk ortodokse kristne, med den russiske patriarkens og en russisk pinsebiskops velsignelse. 

Burde ikke disse spørsmålene engasjere oss? Selv om få gidder å lese de artiklene jeg selv skriver om ikkevold, eller oversetter av andre, kommer jeg ikke til å slutte å gjøre dette. Håpet er at en dag vil flere engasjere seg i disse spørsmålene og problemstillingene.

Viktige spørsmål om ikkevold i en voldelig tid som vår, del 3

 Hva med forsvaret av de uskyldige? 

På dette tidspunktet møter pasifisten en rimelig innvending. Jesus råder meg til å vende mitt eget kinn til, ikke til min nestes. Har vi ikke en forpliktelse til å beskytte de uskyldige? Skjer det ikke noen ganger at den eneste effektive måten å beskytte de uskyldige på er med makt, til og med våpenmakt? Er det ikke en forbrytelse som roper til himmels at det internasjonale samfunnet ikke grep inn for å stoppe folkemordet i Rwanda og i Sudan?

Å nekte å støtte militærmakt til forsvar for de uskyldige av samvittighetsgrunner frigjør ingen fra det moralske dilemmaet. En reaksjon er å praktisere ikkevoldelig handling som et alternativ. Forkjempere for ikkevold har vært banebrytende for fredelige måter å motstå aggresjon eller hjemmedyrket tyranni. Religiøse grupper som Maryknoll og kvekerne har lenge forberedt seg på gjeninntreden i konfliktområder i Asia. Andre grupper som Christian Peacemaker Teams og Voices for Creative Nonviolence har sendt trente aktivister inn i konfliktområder som Irak, Afghanistan, Israel/Palestina og Sentral- og Sør-Amerika som "ledsagelsesteam" for å dokumentere overgrep og trene andre i arbeidet med motstand og forsoning.

Et annet svar, foreslått av Gandhi, er å bygge opp fellesskap, skape "celler med godt liv" i en voldelig verden. Dette er hva katolske arbeidergrupper, Bruderhof og andre intensjonelle samfunn streber etter å gjøre i stadig økende antall. I disse samfunnene kan de fattige og marginaliserte få ly. Ifølge Werner Jaeger, en klassiker fra forrige århundre, kan slike samfunn spille en avgjørende rolle i omorganiseringen av samfunnet i tider med sosial oppløsning; man trenger bare å minne om hvordan klostrene bevarte kulturen i Europa under den mørke middelalderen. Oppdraget til disse samfunnene er "å bygge et nytt samfunn innenfor skallet av det gamle," ord som vises i 1905-konstitusjonen til Industrial Workers of the World, forfattet av Thomas Haggerty, en katolsk prest.

Likevel er det tyngde i argumenter for kraftig inngripen for å beskytte de uskyldige. De uskyldige trenger beskyttelse, og verden slik vi kjenner den trenger en politistyrke. Internasjonal politiaksjon er forskjellig fra krig. Det er derfor, selv om jeg er pasifist, tror jeg også at det er et sted for rettferdig krig-tenkning i kristen sosial undervisning.

(Urettferdig) rettferdig krig

Teorien om rettferdig krig var aldri ment som et rammeverk der krig kan rettferdiggjøres eller som et middel til å fornekte den åpenbare betydningen av Jesu ord i evangeliene. I stedet ønsket det å være et rasjonelt middel for å begrense krig. Den sliter med spørsmålene: Når er det forsvarlig å gå i krig (jus ad bellum)? Hva er tillatt i krigføring – er det noen grenser (jus in bello)? Og hva med kjølvannet av seieren – er det moralske forpliktelser som binder seierherrene (jus post bellum)?

Just War-tenkningen utviklet seg fra forsøk på å svare på disse spørsmålene og begrense ødeleggelsen av krigføring. Siden den er basert på fornuft snarere enn skriften, tilhører den moralfilosofiens rike, ikke teologien. Selv om den først og fremst er assosiert med katolsk lære som går tilbake til Augustine av Hippo, har den også blitt utviklet av protestanter, sjef blant dem Hugo Grotius i det syttende århundre og Paul Ramsey fra Princeton University i det tjuende.

I henhold til en allment akseptert definisjon, hevder moderne Just War-teori at krig kan ty til: 1) under legitim autoritet; 2) av tilstrekkelig grunn; 3) med en rettferdig intensjon; 4) med rimelig forventning om suksess; og 5) som en siste utvei, alle andre alternativer har blitt prøvd og mislyktes. Når krigen har brutt ut, krever Just War-teorien at midlene som brukes for å bekjempe den må være: 1) proporsjonale, forårsaker mindre ondskap enn de avhjelper; og 2) nøye med å bevare sivil immunitet, selv om Just War-teorien tolererer ikke-stridende dødsfall som "collateral damage" hvis de ikke er direkte ment og hvis de ikke er årsak til seier.

Er 'rettferdig-krig' teorien meningsløs? 

Hva mener kristne pasifister om teorien om rettferdig krig? Noen har foreslått at den helt bør forlates, med den begrunnelse at den er i strid med Jesu klare lære og har vist seg meningsløs i praksis. De har et poeng. Helt siden Just War-teorien ble oppfunnet, har hver side av enhver vestlig krig brukt sitt språk for å rettferdiggjøre egeninteresserte påstander, og gjort det med letthet. Tross alt har ingen regjering noen gang kunngjort sin intensjon om å føre en urettferdig krig. Aldri har det blitt observert at krigsplanleggere, statssjefer og kabinettene deres møtte sine felles stabssjefer for å diskutere hvordan de skal anvende Just War-krav på agendaene deres. Ingen seirende nasjon har noen gang tilskrevet sin suksess til sine egne onde gjerninger, og heller ikke har dens ledere noen gang blitt tiltalt av en internasjonal domstol for krigsforbrytelser. Det skjer bare tapere.

Kirkens ledere har ikke hatt bedre resultater enn statsmennene og generalene. Gjennom tidene har de skrevet en blankosjekk til sine regjeringer på hver side av praktisk talt hver eneste krig. (Et unntak kom i 1971 da de amerikanske katolske biskopene bedømte den amerikanske krigen i Vietnam for å være uforholdsmessig i sine onde virkninger, og derfor umoralsk. De sendte imidlertid ikke denne avgjørelsen med noen klarhet, kraft eller som  haster-sak.

Det kan da virke på høy tid å overføre teorien om rettferdig krig til kirkehistoriens skraphaug, sammen med andre miskrediterte relikvier som limbo for udøpte spedbarn. Men dette ville i det minste være uforsiktig og for tidlig. Etter å ha lagt rettferdig krig-tradisjonen til side, slik noen pasifister tror de har gjort, gjenvinner de raskt språket når de kritiserer grusomheter som målretting av sivile.

Tenk på alternativet til teorien om rettferdig krig: en verden der det ikke er noen grenser for krigføring selv i teorien, og der det som kan gjøres kan gjøres. Dette er helt klart en amoralsk posisjon, en som har vist seg farlig attraktiv for noen nyere kristne tenkere. Etter at USA begynte å true med forebyggende krig mot Irak i 2002, argumenterte fremtredende katolikker som Michael Novak og George Weigel for å oppdatere teorien om rettferdig krig for å tillate Bush-administrasjonens handlinger. Problemene med en slik opportunistisk fleksibilitet er åpenbare.

Rettferdig-krig-tradisjonen forblir dermed en avgjørende målestokk. Dette gjelder ikke bare for dens tilhengere, men også for pasifister som søker å finne ut hvordan de skal reagere på en gitt krig. Ikke alle kriger er like, og pasifistenes valg av reaksjon – alt fra protest til ikke-samarbeid, hindringer og til og med sabotasje – kan avhenge av graden av urettferdighet begått av krigsskaperne. Under andre verdenskrig, for eksempel, forsøkte ikke den pasifistiske bevegelsen i Amerika generelt å hindre krigsinnsatsen, og implisitt anerkjente elementet av rettferdighet i de alliertes sak. Dorothy Day (bildet), var en som protesterte mot drapet, spesielt bombingen av sivile. Sammen med A. J. Muste og de historiske fredskirkene som mennonittene, kvekerne og brødrene, oppfordret hun unge menn til å nekte militærtjeneste. Likevel forsøkte hun ikke å blokkere våpenforsendelser.

Hver kirke en fredskirke?

rettferdig-krig-teorien har langt mer å tilby pasifister enn et nyttig verktøy. Det kan bli en vei til avskaffelse av krigen. En ekstrem spekulasjon? Ikke hvis vi tar rettferdig-krig-kriteriene på alvor. Uansett hva vi måtte mene om det nesten totale fraværet av kristne i militæret før 313 e.Kr., og hvordan vi enn vurderer forholdene i tidligere tider, kan i nåtidens krig nesten helt sikkert ikke forsvares som en siste utvei, og den kan heller ikke føres i en forholdsmessig måte og med respekt for sivil immunitet. Med andre ord, moderne krig er i sin natur ikke rettferdig, og kan heller ikke være det. Derfor er den katolske kirke i ferd med å bli, om ikke pasifistisk, så i det minste en fredskirke. Andre store kristne fellesskap er på en lignende reise.

Allerede i 1947 skrev kardinal Alfredo Ottaviani at krig har endret seg i art, i sin natur, og må være helt forbudt. Han skulle vise seg å ikke være en uteligger. Pave Johannes XXIII, i Pacem i Terris, lærte at "det er i strid med grunnen å tro at krig lenger er en passende måte å gjenopprette krenkede rettigheter." Og Det andre Vatikankonsil fordømte utvetydig bruken av masseødeleggelsesvåpen, og oppfordret katolikker til å vurdere spørsmål om krig og fred "med en helt ny holdning" (Gaudium et Spes).

Se for deg solide rekker av katolske samvittighetsfulle motstandere som lytter til oppfordringen fra pave Paul VI i FN 4. oktober 1965: «Ingen mer krig, aldri mer krig!» Budskapet hans ble gjentatt av pave Johannes Paul II da han talte til Irlands ungdom i Drogheda i 1979: «På mine knær ber jeg deg om å vende deg fra voldens veier og vende tilbake til fredens veier. … Vold forsinker bare rettferdighetens dag. Vold ødelegger rettferdighetens arbeid. … Ikke følg noen ledere som trener deg i måtene å påføre døden på. Kjærlighetsliv! Respekter livet, i deg selv og i andre. Gi dere til livets tjeneste, ikke dødens tjeneste. … Vold er rettferdighetens fiende. Bare fred kan lede veien til sann rettferdighet.»

I sin encyklika fra 1991, Centesimus Annus, bønnfalt Johannes Paul II igjen: «Nei, aldri mer krig, som ødelegger livene til uskyldige mennesker, lærer hvordan man dreper, setter i opprør til og med livene til de som dreper og etterlater seg en spor av harme og hat, og dermed gjøre det desto vanskeligere å finne en rettferdig løsning på selve problemene som provoserte krigen.»

Og pave Benedikt XVI har sagt: «Jeg vil gjerne rope til samvittigheten til de som utgjør en del av væpnede grupper av noe slag. Til hver og en sier jeg: Stopp, reflekter og forlat voldens vei!» (Angelus-melding, 1. januar 2010). Og mer: «Det er umulig å tolke Jesus som en voldelig person. Vold er i strid med Guds rike; det er et redskap for Antikrist. Vold tjener aldri menneskeheten, men dehumaniserer» (Angelus-melding, 11. mars 2012).

La oss ikke høre mer: "Ja, men ..."

Når krig er forbudt, slik det må være hvis menneskeheten skal overleve sin hang til selvdestruksjon, vil vårt avkom se tilbake på begrunnelser for krig med den skammen vi gjør i dag på begrunnelser for slaveri av kristne teologer bare ett hundre og femti år. siden. Hvis kristne ikke er i fortroppen i krigen mot krig, hvis det overlates til ikke-troende, så vil vi ha forlatt feltet, feigere virkelig, og andre generasjoner, hvis det finnes noen, vil måtte gjenopprette troverdigheten til evangeliet til fredsfyrsten og hans kirkes integritet.

Nedrustning må være en topp prioritet. De fleste vil være enige i prinsippet – paver og presidenter inkludert – men det er ingen vilje til å gjøre det. Det er over femti år siden vi hadde en bredt anlagt nedrustningsbevegelse i USA eller verden. I mellomtiden har atomtrusselen bare blitt mer alvorlig ettersom atomvåpenkapasiteten øker.

I sitt brev fra 1983, The Challenge of Peace, utfordret de amerikanske katolske biskopene den kjernefysiske avskrekkingen, og kalte det moralsk akseptabelt bare midlertidig og betinget, å kjøpe tid for multilateral atomnedrustning. Men den tiden har allerede gått ut, ifølge Vatikanet, som allerede ba om universell avskaffelse av atomvåpen i 1997. Nylig har kardinal Renato Martino, president for Det pavelige råd for rettferdighet og fred, gått enda lenger: «Individualer og lokalsamfunn har plikt til å uttrykke klart sin fullstendige og radikale avvisning av alle former for vold, spesielt den som drives i Guds hellige navn» (Zenit, 19. februar, 2007).

Så vi har oppfordringer til nedrustning fra selve Vatikanet! I den katolske kirke har det vokst frem en fredsbevegelse på grasrotsiden blant lekfolk – og ikke bare blant de vanlige mistenkte i bevegelsene Catholic Worker, Pax Christi og Plowshares. Akademiske grupper som Kroc Institute ved University of Notre Dame bidrar også.

Enda flere kristne må reise seg for å møte utfordringen. Som Thomas Merton skrev: «Den kristnes plikt i denne [nåværende] krisen er å streve med all sin kraft og intelligens, med sin tro, sitt håp på Kristus og kjærlighet til Gud og mennesker, for å gjøre den ene oppgaven som Gud har pålagt oss i verden i dag. Den oppgaven er å arbeide for total avskaffelse av krigen» (The Catholic Worker, okt. 1961).

Så la oss gå på jobb. De første ordene jeg noen gang hørte fra Dorothy Day for 61 år siden var: "Det er store ting som må gjøres, og hvem vil gjøre det uten de unge?" Ingen årsak er edlere eller mer nødvendig. Be og studer først, kom deg så ut og begynn å bevege deg.

Forfatter:

Tom Cornell, en veteran fredsaktivist og medarbeider i Catholic Worker, bor sammen med sin kone, Monica, på Peter Maurin Farm i Marlboro, New York.

Viktige spørsmål om ikkevold i en voldelig tid som vår, del 2

Et alternativ til krig

Kristent disippelskap vil bli dømt etter kriteriene til den siste dommen: barmhjertighetens gjerninger som Jesus beskriver i Matteus 25. Som Dorothy Day påpekte, kan krig også bedømmes etter disse kriteriene, for krigsverkene er det stikk motsatte av barmhjertighetsgjerninger. Mate de sultne? Nei, ødelegge avlingene deres! Gi drikke til de tørste? Nei, forgift brønnene deres! Ta tak i de hjemløse? Nei, bomb landsbyen deres! Våpnene til kristen ikkevold inkluderer barmhjertighetens åndelige gjerninger; igjen, krigsverkene er det stikk motsatte. Instruere de uvitende? Nei, lyv for dem! Gi råd de tvilsomme? Nei, fengsle dem! Trøste de etterlatte? Gi dem flere dødsfall å sørge over! Tilgi skader? Ikke på tale! Få dem til å betale, ti ganger!

Autentisk ikkevold må være revolusjonerende fordi den sosiale, politiske, økonomiske ordenen vi lever under krenker mennesket på grunnleggende måter – på kropp, sinn og ånd. Den nåværende rekkefølgen kalles mer nøyaktig uorden. Den dreper og lemlester kroppen ved krig og ved å holde tilbake midlene til liv fra de fattige. Den krenker menneskelig intelligens fordi den trives med løgner - sannheten er alltid krigens første offer. Og det krenker den menneskelige samvittigheten, som instinktivt krymper av skrekk fra å drepe våre egne. Som dokumentert av oberstløytnant Dave Grossman, West Point-psykologiprofessoren som var banebrytende for kondisjoneringsteknikken kjent som killology, er det å overvinne vår naturlige aversjon mot drap en hovedoppgave for militær trening. Kriger kan bare utkjempes ved å dempe samvittighetens stemme.

 Derimot opererer ikkevold i åpenhet, åpenhet og sannhet. Ikkevold anerkjenner motstanderens menneskelighet og appellerer til «Gudsbildet i alle», som kvekerne sa det – det som Skaperen pustet inn i våre første foreldre og som vi alle deler, til og med sjefen, huseieren, rasisten, undertrykkeren, krigsforretteren. I kamp søker den ikke-voldelige aktivisten ikke seier, men forsoning, forløsning av motstanderen, aldri hans ydmykelse eller utslettelse. Derfor tillater den ikke-voldelige aktivisten alltid motstanderen en måte å trekke seg tilbake med verdighet, en hederlig vei ut av enhver konflikt.

Det viktigste våpenet for ikkevold er dialog. Genuin dialog forutsetter partnernes gode tro og unngår grusomt språk og ad hominem argumenter. Dialog kan bli avbrutt i en blindgate, men gjenopptakelse er alltid et mål. Det ikke-voldelige våpenlageret inkluderer protest, offentlig dissens, ikke-samarbeid og aktiv motstand, men alltid med det formål å gjenopprette dialog. Sivil ulydighet er det siste våpenet som skal brukes, ikke det første, og bør utføres etter nøye skjelneevne under åndelig ledelse.

En åndelig disiplin

Kristen ikkevold er en livsstil, ikke en taktikk. De som gjør prinsippene om ikkevold til sine egne finner ut at de endrer sin måte å jobbe på, å gi ordrer og ta dem, å undervise, forkynne og tjene, å forholde seg til ektefeller, barn, eldste, fremmede og venner så vel som motstandere . Å adoptere ikkevold er ofte en del av en konverteringsprosess. Den ikke-voldelige aktivisten er en mann eller kvinne med åndelig disiplin, som har fred i seg selv, for man kan ikke gi det man ikke har.

For å praktisere kristen ikkevold må vi forberede oss gjennom studier – ikkevold kommer ikke naturlig for de fleste av oss. Thomas Merton, den velkjente forfatteren og trappistmunken, pekte på overfladiskheten til mye av det han så komme ut av fredsbevegelsen på 1960-tallet: mangel på klarhet i bruken av begreper, usaklig tenkning og umotiverte påstander. Om noe har årene siden hans død vært verre. Vi kristne trenger å gjenopprette det våre forfedre i troen visste om fredsskaping.

Og vi trenger en revolusjon av hjertet. For å rense våre viljer må vi be. For å temme våre lyster trenger vi selvkontroll, disiplin og faste på en eller annen måte. Først da kan vi komme til studiet av ikkevold med et realistisk håp om å omsette det i nyttig praksis. Man trenger ikke være en helgen, men de intellektuelt sløve og de selvtjenende vil ikke bli effektive ikke-voldelige utøvere. Ikke-voldens vei må fortsette person for person.

fortsettes

Viktige spørsmål om ikkevold i en voldens tid som vår, del 1

Er 'rettferdig-krig' teorien meningsløs? Hva med å forsvare de uskyldige?

Av Tom Cornell, Catholic Worker/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Femten tusen amerikanske soldater hadde allerede dødd i Vietnam da, 27. oktober 1967, pater Philip Berrigan og tre medskyldige gikk inn i Baltimore Selective Service-hovedkvarteret med en krukke med blod. De fant skapene som inneholdt opptegnelsene over menn som var kvalifisert for militærtjeneste, og helte blodet over de åpne filene. Baltimore Four, som de ble kjent, ble dømt seks måneder senere på anklager om å ha begått en forbrytelse. Dager før de skulle få sin domsavsigelse, gikk Philip Berrigan, sammen med sin bror (og andre katolske presten) Daniel og syv andre inn på Selective Service-kontorene i Catonsville, Maryland, og dro hundrevis av militære innkallingssedler til en tilstøtende parkeringsplass, og brant dem med hjemmelaget napalm.

Da vi hørte om Berrigans’ handling, ble vi i det katolske arbeiderhuset i New York City forbløffet over deres eskalering av taktikk. Philip var en kjær venn – han hadde døpt datteren min året før – og nå beundret jeg dristigheten hans, og ønsket å tro at han hadde utvidet grensene for ikke-voldelig handling.

Ikke alle var like entusiastiske. Dorothy Day, den radikale pasifistiske grunnleggeren av The Catholic Worker, fordømte ikke Berriganerne, men bemerket: «Disse handlingene er ikke våre». Skader på eiendom var etter hennes syn ikke en del av det ikke-voldelige arsenalet. Å brenne sin egen vernepliktsbok var én ting – Dorothy hadde selv offentlig oppfordret unge amerikanske menn til å gjøre nettopp det. Men å ødelegge andres dokumenter gikk over en grense.

Catonsville Nine, som de ble kalt, fikk fengselsstraff på to til seks år. Berrigan-brødrene og tre andre nektet å overgi seg og gikk under jorden. Dorothy anså dette som et stort brudd på ikke-voldelige prinsipper. Hun, sammen med andre fremtredende pasifister som hadde relansert den amerikanske fredsbevegelsen etter andre verdenskrig, var forpliktet til ikke-voldelig direkte handling i tradisjonen til Mohandas Gandhi. Denne tradisjonen krevde å handle i "åpenhet og sannhet" - inkludert en vilje til å stå foran domstolene og akseptere hvilken straff de måtte pålegge. Berrigans var ikke enige.

I samsvar med Dorothys forbehold, forble avisen Catholic Worker stort sett taus om Catonsville-aksjonen og rettssaken som fulgte, til tross for omfattende dekning i mainstream-mediene. (En artikkel i juni 1968 var det eneste unntaket.) Og i løpet av de fire tiårene som fulgte publiserte vi praktisk talt ingenting om Berrigans og Plowshares-bevegelsen som de i 1980 ville hjelpe til med å lansere. Denne modige og tidvis spektakulære antikrigs- og antikjernefysiske kampanje forblir en pågående bekymring den dag i dag.

Smiing av plogskjær

I juli 2012 brøt tre Plowshares-aktivister, inkludert søster Megan Rice, på åttito år, seg inn i Y-12 National Security Complex i Oak Ridge, Tennessee, som huser verdens største forsyning av anriket, våpenkvalitetsuran. De skar gjennom fire perimetergjerder og nådde stedets beskyttede område uten å bli pågrepet, hamret på uranlagringsstrukturen, helte ut menneskeblod de hadde tatt med i tåteflasker, og hengte opp bannere og tape som brukes i krimsaker.

Aksjonen vakte internasjonal oppmerksomhet, blant annet fordi den avslørte sårbarheten til atomvåpenanlegg. Anklaget for føderale forbrytelser inkludert sabotasje, forblir de tre aktivistene i fengsel. Søster Megan, som er innlosjert i en celle i sovesal sammen med seksti andre fanger, har blitt en veltalende talsmann for sine medfanger, som hun tjener uselvisk.

Likevel er slike Plowshares-handlinger ikke-voldelige? Innenfor fredsbevegelsen tror mange at de er det – War Resisters League har tildelt Plowshares sin årlige fredspris. Fra et kristent synspunkt kan våpen som er ment å drepe uskyldige sikkert bli ødelagt i rettferdighet. Rettferdigheten kan til og med kreve det. Og på et personlig nivå har mange av mennene og kvinnene som er involvert i plogskjærs aktiviteter vært katolske arbeidere og kjære venner og kamerater; som søster Megan har flere betalt en høy pris i lange fengselsstraffer, noe som krever respekt.

Men er det ikkevold? Er det nedrustning? Nedrustning skjer når folk legger fra seg våpnene sine, ikke når våpnene blir tatt fra dem. Det får bare krigførende til å skaffe flere og bedre våpen hvis de kan. Når aktivister ødelegger våpen, bevirker de da noen omvendelse eller hjerteskifte hos motstanderne? Får de noen til å legge ned våpnene? Er slike handlinger det vi trenger?

Det er også praktiske bekymringer. Hemmeligholdet involvert i Plowshares-aktiviteter inviterer til infiltrasjon av spioner og agenter som provokatører. Åpenhet og sannhet må legges til side. Hemmelighold skaper mistenksomhet i gruppen og skaper et klassesystem av de som er eier «kunnskapen», de «seriøse» og de som bare tar seg av gjøremål eller gir moralsk eller økonomisk støtte. Denne mangelen på åpenhet kan føre til problemer med moralsk tvang: Jim Forest, en annen katolsk arbeider, har skrevet at han var motivert til å bli med på et utkast til et raid i stor grad for å holde seg i Berrigan-brødrenes gode nåde. Igjen, er dette ikke-voldelig? En ikke-voldelig hær har tross alt ikke kanonfôr.

Mange i den antinukleære bevegelsen har bokstavelig talt satt livet på spill, og risikert å bli skutt når de gikk inn i begrensede områder. Da søster Megan ble spurt om disse risikoene i et NPR-intervju, svarte hun at hun var helt i fred med muligheten for å bli drept. Rett til himmelen for henne, ingen svette! Men hva med den unge sikkerhetsvakten som kan bli nødt til å skyte henne? Hva med hans mentale og åndelige helse etter det?

Hva er kristen ikkevold?

Grunnlaget for kristen ikkevold er det samme premisset som ligger til grunn for hele kirkens sosiale lære: at hver mann, kvinne og barn er skapt i Guds bilde. Personer er aldri et middel til et mål; de er mål i seg selv, og skal derfor ikke krenkes på noen måte, verken i kropp, sinn eller ånd. Personer er ikke frakoblede individer i en alles krig mot alle, som i den kapitalistiske modellen; de skal heller ikke innordnes i en større helhet, som i den kollektivistiske modellen. I stedet er alle dannet i, av og for fellesskapet. Dermed grunnla pave Johannes XXIII i sin encyklika fra 1963, Pacem in Terris, sitt håp om fred i menneskerettighetene.

Men hvordan etablere og beskytte menneskerettighetene? De fleste mennesker gjennom historien har antatt at dette bare er mulig gjennom fysisk makt. Et gammelt latinsk ordtak sier Si vis pacem, para bellum – hvis du ønsker fred, forbered deg på krig. Det er som å si: "Hvis du vil ha druer, så sår." Kristne fredsstiftere vil heller si: Si vis pacem, para pacem – hvis du ønsker fred, forbered deg på fred.

Papirarbeid, rengjøring av huset, håndtere de utallige besøkende som kommer hele dagen, svare på telefoner, være tålmodig og handle intelligent, som er å finne en mening med alt som skjer – også disse tingene er fredens gjerninger. ” – fra The Catholic Worker, desember 1965

Kristen ikkevold passer godt inn i det større stoffet til en mer universell ikkevold. De amerikanske katolske biskopene erkjente dette da de siterte Mohandas Gandhi sammen med Dorothy Day og Martin Luther King Jr. i deres pastorale brev fra 1983, The Challenge of Peace. Kristen ikkevold tar en leksjon fra hinduistisk tradisjon i å unngå skade, ahimsa, og i å erkjenne sannhetens kraft, satyagraha – «sjelens kraft», som King oversatte det.

Likevel er kristen ikkevold også forankret i evangeliet. Den ser på Jesu lære, korsets seier, oppstandelsen og vitnesbyrdet fra kirken i de tre første århundrene, før den konstantinske interveneringen. Og den henter fra en konstant, om enn nedsenket, ikkevoldelig tradisjon gjennom påfølgende tidsaldre: fransiskanernes vitnesbyrd på det trettende århundre og siden, kvekerne og anabaptistene fra det syttende århundre til i dag, og en minoritet av katolikker gjennom tidene, selv som Just War-tradisjonen var dominerende i femten hundre år.

fortsettes

100 år med brukne våpen

Denne 'rødspettede' islenderen har sin historie! I dag er det på dagen 100 år siden Stortinget lovfestet retten til militærnekting. Grunnloven fra 1814 bestemte at alle norske menn 'er i Almindelighet lige forpligtet i en vis Tid at værne om sit Fædreneland.' Kvekerne var først ute her til lands om å nekte å gripe til våpen for å forsvare et stykke jord, og ble satt i fengsel. Flere, som av religiøse samvittighetsgrunner ikke kunne ta del i militæret, utvandret til Amerika for å slippe unna. 

Det var etter sterkt press fra Venstre og Arbeiderpartiet at Stortinget i 1902 bestemte at militærnektere på religiøst grunnlag skulle slippe å bli kastet i fengsel på grunn av sin samvittighet. Men de som nektet militæret av politiske årsaker ble fortsatt fengslet. Ikke-religiøse militærnektere var stort sett sosialister. De økte i antall da Arbeiderpartiet i 1906 ble antimilitært og deres ungdomorganisasjon startet flere antimilitære aksjoner. Under og etter 1.verdenskrig førte krigens redsler og drap av rundt 18 millioner mennesker til  både religiøse og politiske motiver bak militærnektingen ble styrket. Flere forslag til en militærnekterlov ble fremmet tidlig på 1900-tallet. Stridspørsmålet var om det bare var religiøs overbevisning som skulle være god nok grunn til å kunne nekte å gripe til våpen. Høyre og de militære lederne var negative til at det skulle kunne foreligge også politiske grunner. I dag er militærnekting godkjent som en menneskerett av både Europarådet og FN.

Men tilbake til den røde islenderen. Når jeg ble innkalt til å avtjene verneplikten hadde jeg allerede bestemt meg for å nekte. I 1972 hadde jeg hatt et radikalt møte med Jesus, og bestemt meg for å bli en disippel av Ham. Jeg ønsket å leve et liv i tråd med Bergprekennen, og kunne derfor av religiøs overbevisning ikke ta del i noe væpnet forsvar av landet. Derfor avtjente jeg verneplikten som sivilarbeider, og islenderen fikk alle sivilarbeidere utdelt som vårt arbeidsantrekk!  Den bar jeg stolt, selv om jeg måtte avtjene lengre verneplikt enn om jg hadde latt meg innrullere i Forsvaret. For min del avtjente jeg verneplikten på Toten museum, som altmuligmann.

Bergprekenen var det avgjørende skillet for meg. Det sammen med lesningen av urkirkens historie frem til keiser Konstantin. Urkirken var klart pasifistisk, og ikke-voldelig. Kristne iførte seg våpen først 300 år etter Jesu død og oppstandelse. Den russiske forfattergiganten Leo Tolstoj og dennes ikke-voldslære (basert på Bergprekenen) skulle også få avgjørende betydning. Det samme med den kirkelige tradisjonen jeg står i. Døperbevegelsen både var og er klart pasifistisk, og mange av mine trosfeller har lidd martyrdøden på grunn av sin pasifistiske overbevisning. Mange av Døperbevegelsens medlemmer måtte flykte fra land til land i Europa blant annet på grunn av at de ikke ville gripe til våpen, for å forsvare det landet de bodde i. Tankevekkende i dag er det at de først fikk et fristed i Russland/Ukraina, før bolsjevikrevolusjonen i 1917, som tvang dem til å flykte på nytt, denne gang til USA og Canada.

Et pasifistisk syn er kanskje mer aktuelt å kjempe for i en verden som nå nytt setter sin lit til enda mer opprustnning, vold og drap av uskyldige, vergeløse mennesker. Vi kjemper ikke for Guds rike med våpen i hånd. Gud tar parti med de som lider, de marginaliserte, barna, de gamle, mødrene, de funksjonshemmede. 

Slik må vi arbeide for fred

"Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er?" spurte salmisten for tre tusen år siden (Sal 2:1). I dagens språk: Hvorfor invaderte Vladimir Putins Russland Ukraina i en krigshandling ulikt noe vi har sett i Europa på syttisju år? Hva bør gjøres: hvilken militær handling, hvilke sanksjoner, hvilke anklager om krigsforbrytelser?

Det er ikke spørsmål jeg skal svare på. Svarene som en kristen pastor gir, bør hjelpe menn og kvinner til å finne Kristus, og kalle dem til å bli det Jesus snakket om som «fredsstiftere», som, sa han i Bergprekenen, «vil bli kalt Guds barn» (Matt. 5:9).

Nå haster det at vi kaster oss inn i oppgaven med å bli fredsstiftere, å skape fred midt i krigen.

En fredsstifter vil fortelle sannheten: han eller hun vil være dristig i å navngi ondskap. Russlands angrep på en suveren stat, og spesielt på sivile, må utvetydig fordømmes, og vi må stå sammen med det ukrainske folket ved å nekte å la denne invasjonen bli kalt noe annet enn hva den er.

Men ord alene skaper ikke fred. Fred er ikke en dyd som kan signaliseres. Den må bygges av kjærlighetshandlinger.

Den uforferdede ånden til den ukrainske motstanden, og president Zelenskys oppfordring til støttespillere i utlandet om å ta opp våpen og kjempe mot det russiske militæret som en del av Ukrainas internasjonale brigade, har inspirert mange. Som kristne føler vi også kallet til å sette ens liv på spill for andres skyld, å "gi livet til for sine venner" som Jesus sa.

Men hvordan skal vi bruke denne situasjonen? Hvilken handling bør denne impulsen lede oss til? Jeg tilhører en historisk fredskirke, forpliktet til kristen ikkevold i over et århundre. Vi ville dø for å beskytte dem som kommer i fare, men vi tror ikke at vi kan drepe for å gjøre det: vi er kanskje ikke de som griper til våpen.

I følge Jesu lære stammer fredshandlinger fra kjærlighet. Jesu kjærlighet er betingelsesløs. Han retter handlinger av kjærlighet og medfølelse først til de fattige, de hjelpeløse og svake, men krever det samme selv for våre fiender. Dette er den vanskeligste, og uten tvil den viktigste delen av å være en fredsstifter.

Vi kan iverksette tiltak ved å bidra med humanitær hjelp til ofre for denne krigen, ved å gi gjestfrihet til flyktninger og ved å støtte organisasjoner som Redd Barna og Samaritan’s Purse, hvis arbeid i disse områdene er bemerkelsesverdig. Som borgere kan vi kreve nedtrapping, spesielt i lys av potensialet for en atomkrig som vil etterlate verden en ørken.

Den mest kraftfulle handlingen for å skape fred er bønn. Vi må be om fred. Vi må slutte oss til våre stemmer med de av Guds folk i Ukraina, i NATO-statene, i Russland og rundt om i verden for å be Gud om å få slutt på denne redselen.

Vi later ikke som vi ikke har fiender, men vi vet hva Jesus ber oss gjøre for våre fiender: vi må elske dem og be for dem. Vi må be om at Guds fredsrike skal komme til denne jorden, slik den er i himmelen. Vi må tro på kraften i den bønnen.

Min oldefar, den tyske teologen Eberhard Arnold, lærte fredsskaping gjennom å oppleve første verdenskrig og deretter Det tredje rikes krigshemming før andre verdenskrig (han døde i 1935). Han grunnla Bruderhof-samfunnet med en visjon om å leve et liv i fred og rettferdighet basert på den livsstilen som Jesus underviste i Bergprekenen. Eberhard Arnold skrev følgende om bønnens kraft til å påvirke internasjonal politikk:

"Hvis vår bønn er ekte, hvis vi virkelig ikke ønsker noe annet enn Guds rike, så vil vi tenke på alle verdens regioner. Vi vil kalle Gud til å gripe inn i nasjonenes historie, historien til ulike klasser og rangordninger, historien som har brakt urettferdighet til et klimaks. Vi vil kalle ham til å komme med sin dom og la hans rettferdighet og fred bryte inn som morgengry. Dette bør være vår bønn og kirkens bønn. La oss komme til Gud i den absolutte visshet om at Jesu ord er sanne: «Guds rike har nærmet seg!» (Fra Eberhard Arnold, The Prayer God Answers)

Vi bør være ydmyke når vi innser at vi ikke forstår sann fred. Noen ganger kommer Guds fred gjennom, eller på tross av, vold og lidelse. Jesus måtte lide vold på korset for å gi oss forsikringen om tilgivelse og evig fred.

I det tjuefjerde kapittel i Matteusevangeliet minner Jesus oss om: «Og dere skal høre om kriger og rykter om kriger. Se til at du ikke blir skremt, for dette må skje, men enden er ikke ennå.» Jesus, Fredsfyrsten, er den sanne fredsstifter. "Fred etterlater jeg deg," sa han, "min fred gir jeg deg. Jeg gir deg ikke den fred som verden gir. La ikke deres hjerter bli forferdet, og vær ikke redde!» (Johannes 14:27).

Uten frykt, la oss være fredskapere ved å tro på Jesu ord, ved modig å stå opp for sannhet og rettferdighet, og ved å gjøre handlinger av kjærlighet og tilgivelse i vårt daglige liv. La oss be om at Gud skal bringe fred til nasjoner og folk gjennom at hans rike kommer.

- J. Heinrich Arnold, Bruderhof. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Salige er de som skaper fred i krigens redsler

Kanskje det er en ide om NATO's generalsekretær, og presidentene for Ukraina, Russland og USA hadde Sevastopolfortellingene til Leo Tolstoj som sengelektyre disse dagene? De tre Sevastopolfortellingene, utgitt på norsk i 1983, er Tolstojs ubarmhjertige avsløringer av krigens absurde virkelighet, like aktuell i dag som de var da de utkom. Leo Tolstoj var bare 26 år gammel da han ankom Sevastopol i november 1854 for å være med i den såkalte Krimkrigen. 

Til sin bror forteller han at han kom til Krim, dels fordi han "ville se denne krigen... men først og fremst var det patriotismen som drev" ham. Man kunne kanskje derfor vente seg at Sevastopolfortellingene først og fremst ville være beskrivelser av russisk heltemot og patriotisk fedrelandskjærlighet. Men slik er det ikke! Disse beskrivelsene er kanskje det første møtet med antivoldforkjemperen og pasifisten Leo Tolstoj.

Sevastopolfortellingene skilder krigens brutalitet og absurditet. De innholder noen av de vakreste og vareste naturskildringene i forfatterskapet til Tolstoj. De blir presentert mens kulene bokstavelig talt hviner rundt ørene våre. Vi kjenner kvalmen formelig vrenger seg i magen vår, når han skildrer de grufulle amputasjonene som er den brutale sannheten om krigens redsler og pine. Absurd blir det når Tolstoj samtidig som dette skjer skildrer noen virkelig spradebasser som vandrer på de brede gatene i Sevastopol og kikker på damene. Soldatene stuper for kulene mens fuglene kvitrer og solen går sin gang.

De høye herrer - og vi alle - kunne trenge å få del i Tolstojs brutale virkelighetsbeskrivelse - hvor vanvittig det er å sprenge mennesker i luften for å oppnå et blinkende kors på jakkeslaget. Hvor absurd er det ikke med et slikt kors! 

Vi skriver 2022. Det har gått en tid siden Tolstoj beskrev krigens redsler. Nå står Ukraina og Russland på randen av en brutal krig. Vi snakker om fremskrittets verden. Det er ikke mye fremskritt når man ikke kan snakke sammen.

La oss huske Jesu ord: "Salige er de som skaper fred. De skal kalles Guds barn." Ikke de som får korset som æresutmerkelse på jakkeslaget etter å ha drept sin bror!

Bergprekenen og forsoningens ild

Det var mot slutten av første verdenskrig at Eberhard Arnold (bildet) konkluderte med at deltakelse i krig eller vold av noe slag var uforenlig med et kristent liv. Men å snakke og skrive mot militarisme var ikke nok; hans overbevisning førte ham til fellesskapet – en mulighet til å etterleve Bergprekenen, til å leve i kjærlighet og brorskap. «Forsoning» var ikke en isolert del av livet hans. Det var en integrert del av hele hans livs vitne.

Her følger en artikkel skrevet av den tyske teologen og filosofen Eberhard Arnold (1883-1935), og grunnleggeren av den anabaptistiske Bruderhof-bevegelsen i min oversettelse. Artikkelen er ikke mindre aktuell i en tid som vår, snarere tvert om. Den er skrevet 16.februar 1921, altså for 100 år siden, og gjengitt i tidsskriftet 'Das Neue Werk', 2.årgang nr 22, som Eberhard  Arnold var redaktør for, Den er preget av den tiden den er skrevet i, men innholdet er tidløst.

Høsten 1919 gikk det ut et kall til alle nasjoner og etniske grupper om å møtes i bønn og andakt på Bilthoven i Holland. Det ble uttrykkelig understreket at bare de skulle foreta en slik pilegrimsreise som ikke ser på noen annen Herre enn Kristus. De som var var til stede rapporterte om at de som deltok på dette møtet var fulle av den fantastiske enheten som kunne merkes der. De tilstedeværende omtalte seg selv, uten mye prat eller noen av de vanlige forsøkene på å klassifisere ting, ganske enkelt som «Kirken». Dette var mennesker som nok en gang hadde våget å gå ut på veien til den ene uforgjengelige kirken, bygget på klippen i dagens levende Kristus-enhet. Da de igjen vendte tilbake til sine forskjellige land, vokste det snart opp, mange steder, små, men glødende grupper av mennesker som var grepet av kjærlighet; ved å spre frø av forsoning blant fremmedgjorte folk og klasser i sin tid

I Holland ble «the Brorskapet i Kristus» dannet, en veldig løst sammensveiset gruppe uten noe fast medlemskap, som tilbyr et hjem for fremtidige møter i «Internasjonale kristne». Et «Brorskapshus» er bygget der i skogen i Bilthoven av en byggegruppe som betaler alle sine arbeidere lik lønn. Over døren står ordene:

'En er deres herre, men dere er alle brødre.'

Dørene til dette huset står åpne dag og natt, og gir alle muligheten til å føle seg hjemme der og finne fellesskap sammen.

Fra 25. januar til 3. februar deltok jeg i en samling av Det internasjonale rådet på Bilthoven da det møttes for å vurdere hele arbeidet til Den Kristne Internasjonale. Det ble besluttet å utnevne Lilian Stevenson som sekretær for det overordnede oppdraget. Hun hadde allerede jobbet i mange år i British Fellowship og i ulike bevegelser blant kvinnelige studenter. Hun var også kjent i tyske kristne og pasifistiske kretser. British Fellowship of Reconciliation består av rundt 8000 medlemmer. Fredsbevegelsen i England øker også blant studentgrupper der, slik at den britiske ledelsen og blant studentbevegelsens sekretariat er ganske mange overbeviste pasifister som tar stilling som Jesu etterfølgere, i opposisjon til militarisme, makt politikk og kapitalisme, både i England og rundt om i verden. I U.S.A. er ting annerledes. Der har den nylig importerte, mektige militarismens ånd fullt ut fanget opinionen. Den amerikanske avdelingen av Internasjonale kristne teller bare rundt 1800 medlemmer som, i likhet med britene, bekjenner seg til Jesus Kristus, til hans ånd av kjærlighet og fred, og til kampen mot mammonismen og det kapitalistiske økonomiske systemet generelt. Sammenlignet med franskmennene ser imidlertid det store flertallet av britene og amerikanerne ut til å være mindre revolusjonære og mindre radikale. Franskmennene som var i Bilthoven var menn av hjerte og ånd som ikke forventer at en stor ny fremtid vil bli skapt av organisasjon og nye allianser, men snarere av 'élan' – den livsviktige gløden – til Guds ånd som arbeider blant menneskene. Ved dette blir de revet med for å rive ned de gamle og råtne bygningene innen politikk, økonomi og religiøsitet, og erstatte dem med en helt ny orden av ting som bare kan komme fra Gud. Blant franskmennene var det noen forskjellige karakterer – den ene tenderte til en mer panteistisk mystikk, den andre var definitivt sentrert om Bibelen og Kristus; men både med stor følelsesdybde og sikkerhet støttende den proletariske revolusjon og fylt av en lengsel etter en organisk ny fødsel av 'hele menneskehetens samfunn.' Det var fra sistnevnte at uttrykket kom, støttet av tyskerne, at 'Internasjonale kristne' burde heller kalles: 'Det kommunistiske brorskap i Kristus' hvis det bare var litt mer modent enn det er i dag.

Både i Holland og Tyskland var det ulike krefter i arbeid, som alle strakte seg mot det felles målet om Guds fremtidige rike, og med tanke på dette levde sine liv som Jesu disipler i sosial rettferdighet, avgjørende arbeid for fred og for sant fellesskap blant mennesker. Den ene gruppen la imidlertid mest vekt på forsoning mellom de forskjellige klasser og posisjoner i samfunnet, som med engelskmennene, amerikanerne og danskene – også de katolske østerrikerne – og la vekt på eksisterende forhold som så ut til å nødvendiggjøre mer organisering og et sunt økonomisk grunnlag, mens de andre erklærte sin tro på at det var nødvendig å bygge noe helt nytt og organisk på alle måter, ikke på grunn av dagens forhold i stat eller kirke, samfunn eller økonomi.

Det ville være en feil å tro at det som er viktig på dette tidspunktet er stikkord eller slagord, som «Citizens Action Group» i motsetning til «Revolution for a new Society». Det viktige spørsmålet i det øyeblikket var mye snarere: "Hva er den mest presserende oppgaven foran oss, når vi tenker på lengselen etter fred og kjærlighetens misjon i Jesu Kristi Kirke?" Er ikke det viktigste organiseringen av den eksisterende innsatsen for fred, slik at det etableres en felles sak som fredsbudskapet spres til utlandet, også gjennom sentralisert finansiering, korrespondanse, aviser og gjennomføring av reiser for å spre budskap om fred og rettferdighet? Eller er det ikke det viktigste at her og der oppstår fellesskap av mennesker, som lever og arbeider sammen, går sammen for å danne en fri samling av levende krefter, et nytt fellesskap av liv og arbeid? Ville det være en lunefull forventning om en fremtidig guddommelig orden hvis vi i dag, som tror på Kristi nærvær og kjærlighetens kraft utøst av hans ånd, danner arbeidsgrupper der i det daglige livet alle forskjeller, privilegier og klasseskiller ville bli overvunnet som så krampaktig forstyrrer våre daglige liv? Hvordan ville den offentlige forkynnelsen av sannheten i en mengde medier, i møter, foredrag, aviser, tidsskrifter eller i bøker, men fremfor alt i personlige samtaler, beholde sin genuinhet, sin dybde og sin naturlighet? Det første vi må gå ned til bør være det enkle, praktiske uttrykket for våre nye følelser og samvittighet gjennom dagliglivet og verden. Den fullstendige forankringen av det nye livet i den harde bakken rundt oss må komme til organisk vekst, og gjennomsyre stadig dypere og sikrere kravene fra den sosiale samvittigheten og trangen til fullstendig kjærlighet og rettferdighet, i samsvar med «Kristus i oss».

Oppgaven som ligger foran oss er enorm, men vi kjenner våre svakheter og grenser. Alt som kan bryte gjennom her og oppnå en varig seier er en ubegrenset, uuttømmelig styrke. Det som trengs er et forsoningsarbeid i stand til å overvinne alle blokkeringer og barrierer i våre hjerter og i forholdene rundt oss. Over hele verden er det ting som skiller oss fra hverandre, og alle har noe mot noen andre. De kommer med sine ønsker og sine krav, sine klager og anklager; de føler hvor lite genuint det er i alle gjensidige forsikringer om kjærlighet og respekt, om dedikasjon og fellesskap, om rettferdighet og om vennskap. De ser overalt anstrengelsene som gjøres for å holde på privilegier og eiendom som menneskene har oppnådd, eller hvordan de på den annen side gjør alt for å oppnå den eller den eiendommen eller privilegiet som de ser i andres hender. De forskjellige folkene eller klassene, forretningsbedriftene, familiene og individene – alle er en del av kampen for tilværelsen, kampen om eiendeler, for profitt og fordeler; og likevel føler de alle i sine innerste hjerter at det kunne være annerledes, at det samme rommet i samme verden kunne brukes med samme hengivenhet av tid og krefter og gjøres det beste ut av på en annen måte: ikke lenger mot, men for hverandre, ikke mer i konkurranse og fiendskap, men i kjærlighetens tjeneste.

Derfor ser menn igjen og igjen til religionen, som tross alt stod for dette budskapet om et nytt fellesskap; og igjen vender de seg forferdet og forvirret bort fra den offentlige presentasjonen av denne kjærlighetsreligionen. "Hvordan er det?" spurte en arbeider meg nylig etter en tale jeg holdt om «sosialisme og religion» på et fagforeningsmøte. «Hvordan har det seg at kirkene og skolene alltid har lært oss det rene budskapet om Jesus fra Nasaret? Hvorfor gjør de det og tenker likevel ikke på å ordne livene sine i henhold til denne læren?» Det dukker alltid opp en mistanke om at kirkene, de religiøse miljøene og den kristne "offisielle makt" fortsetter som de gjør for å frede de fattige og vanskeligstilte, slik at de nøyer seg med å akseptere ting som de er og sikre og beskytte bedre stilt i uforstyrret glede av deres materielle og intellektuelle fordeler.

Forsoning! Kan forsoning noen gang oppnås ved å forkynne den uten å etterleve den? Kristi kirke sendes ut med budskapet: «Bli forsonet», og dette budskapet er religiøst. Forsoning med Gud betyr den altomfattende forsoning mellom mennesker med hverandre. Kristi kirke er satt opp som "ambassaden" for en kommende verdensorden, som "budbringeren" for et annet rike blant fremmede stater og samfunnsordener. Hvert medlem av Kristi kropp er medlem av denne dedikerte, hellige ambassaden. Dette faktum betyr at en slik ambassade ikke kan underordnes karakteren til den eksisterende verden, den eksisterende statsordenen eller den eksisterende lagdelingen av samfunnet. Som borgere av et annet statsborgerskap er alle medlemmene av denne ambassaden utlendinger og fremmede her. Og likevel er deres situasjon en annen enn alle andre fremmede i landet og blant folket, for deres kommisjon kjenner ingen annen tjeneste enn kjærlighet og lojalitet. De føler seg ikke i opposisjon til menneskene de bor blant; snarere føler de at de er støttespillere og hjelpere til alle dem som er i trøbbel av noe slag, som må lide på noen måte. Dessuten er de borgere i to verdener og er derfor konstant involvert i ansvaret for sine medmenneskers skyld og ulykke. De er og de vil forbli identifiserte, og solidariske med alle menn som er i nød og som blir skyldige i deres nød.

Nå er det, blant kristne av alle slag, mange forskjellige grader eller nyanser av tjeneste for sine medmennesker, en varierende kombinasjon av fargene til det motsatte verdensriket og verdensordenen. På den ene siden er det de som er sterkest trukket av ansvaret for deres nåværende omstendigheter; den generelle forståelsen av resten av dem de tilhører, innbyggerne i deres verdensstat og pliktene som ligger i deres lokale kirke. De andre legger mer vekt på motsetningen som utgjøres av den fremtidige verdensordenen og levemåten i en revolusjonær krig mot den nåværende tilstanden av kjærlighetsløshet, urenhet, mammons ånd og usannhet. De føler seg kalt til en avgjørende kamp som vil avsløre disse egenskapene til djevelen og hans demoner uansett hvor de er og vil engasjere dem i kamp. De føler seg kalt til en stadig fornyet satsing i sentrum av denne store verden, som også djupt inne i deres egne hjerter, slik at frøet til en fremtidig verden og livsorden kan finne en slik frihet i fullkommen litenhet og svakhet. vekst at denne veksten stadig skal bety et brudd med den gamle personlige natur og mot eksisterende forhold i stat og kirke, i samfunnet og i næringslivet.

En slik ny begynnelse, så liten og så svak, står overfor en enorm kraft av hindringer og handikap. Det uforsonlige og ubalanserte, det urettferdige og kjærlighetsløse, er overalt på jobb i sin fulle styrke. Uansett hvordan vi søker i oss selv, hjemme eller i landsbyen vår og til og med i gatene i storbyen; uansett hva våre tanker er om sosiale forhold eller kontakten en person har med en annen, overalt møter vi mistillit og uvanthet, mot krav og klager, avslag og vond vilje. Jesus sa at enhver religiøs ritual, ethvert religiøst offer eller innvielse, er meningsløst når det fortsatt kan være en uforsonlig motsetning eller en uavklart anklage. Det er det mest forbløffende i kristenhetens historie, at menn alltid har funnet en måte å roe samvittigheten sin i gudstjenester og bønnestunder, mens de utenfor står massene av de fattige med sin tunge belastning av anklager og banker på alle dører og mørklegging av glassmalerier. Det kan ikke være forsoning med Gud uten forsoning med alle mennesker. Det kan ikke være noen subjektiv kristendom i betydningen av begrensninger som pålegges individet i all dets litenhet og isolasjonen av dets individuelle forhold til Gud, for det er ikke noe isolert individ, og det er ingen Gud som ser på noen av oss uansett vår forbindelse med våre medmennesker.

Å bli en kristen og å se Gud, å ha del i Guds rike, betyr derfor samtidig å vise barmhjertighet mot alle mennesker, å ha en hunger og en urokkelig tørst etter en altomfattende rettferdighet i kjærlighetens tjeneste. og ikke-voldelig dedikasjon.

Derfor er det i dag igjen det avgjørende spørsmålet om det her og der i dette landet eller blant dette folket skinner ut en Guds gnist som har i seg selv det rene lyset fra Jesu forsonings tjenende ånd. Bare Guds store ild, ilden fra Guds nært forestående fremtidige fremtreden, kan gi disse individuelle gnistene en avgjørende betydning. Men likevel har den minste gnisten av den kommende brannen sin betydning.

Denne Guds kommende ild, som skal gripe hele menneskeheten og forvandle den, er Guds fremtidige rike, tilsynekomsten av den kommende Kristus. Den lille gnisten som lyser i mørket fra den samme ilden er Kristi kirke, som i dag utstråler samme natur som den historiske Jesus og Kristus som skal komme igjen. For hun er hans kropp, hun er den kroppslig tilstedeværende Kristus på denne jorden. Hun lever som en del av lidelsesfellesskapet til den foraktede Kristus. Men hun står også i den oppstandne Kristi livskraft. Her er den samme Guds kraft, den samme Guds karakter som i evangelienes Jesus og i rettferdighetens og kjærlighetens kommende orden.

For i det uendelig lille er Gud like sterk som i det uendelig store. Det er derfor et spørsmål, akkurat nå, om mennesker fatter og lever ut sitt fellesskap med Gud som en fellesskapstjeneste overfor alle sine medmennesker. Spørsmålet er om kristne innser den enorme oppgaven som er pålagt dem, at alt må forsones som i dag er uforsonlig. Der denne overbevisningen har tatt tak i livet, kan man ikke lenger holde fast ved eiendommens «privilegium» eller bruk av makt, for det kommer hvert øyeblikk til ens bevissthet: det du holder i hånden er det tusener på tusener er. sliter for. De står for døren din, for å si det sånn, og venter på å se om det er mulig for deg å tilbe Gud uten å tenke på hva de ber deg om, som de vil fortsette å appellere om for Gud, til du gir dem det. .

Det må derfor skje i det endelige arbeidet til Forsoningsfellesskapet i alle land at en fremme av denne praktiske oppbyggingen av et ekte, ikke-voldelig og eiendomsløst livsfellesskap søkes og kommer til uttrykk i ekte livsfellesskap med åpen dør. for alle.

For i det uendelig lille er Gud like sterk som i det uendelig store. Det er derfor et spørsmål, akkurat nå, om mennesker fatter og lever ut sitt fellesskap med Gud som en fellesskapstjeneste overfor alle sine medmennesker. Spørsmålet er om kristne innser den enorme oppgaven som er pålagt dem, at alt må forsones som i dag er uforsonlig. Der denne overbevisningen har tatt tak i livet, kan man ikke lenger holde fast ved eiendommens «privilegium» eller bruk av makt, for det kommer hvert øyeblikk til ens bevissthet: det du holder i hånden er det tusener på tusener er. sliter for. De står for døren din, for å si det sånn, og venter på å se om det er mulig for deg å tilbe Gud uten å tenke på hva de ber deg om, som de vil fortsette å appellere om for Gud, til du gir dem det. .

Det må derfor skje i det endelige arbeidet til Fellowship of Reconciliation i alle land at en fremme av denne praktiske oppbyggingen av et ekte, ikke-voldelig og eiendomsløst livsfellesskap søkes og kommer til uttrykk i ekte livsfellesskap med åpen dør. for alle.

Skremmende uttalelser fra Rick Joyner: Kristne må bevæpne seg og danne militsgrupper

 Rick Joyner (bildet), kjent profilerrt forfatter og toneangivende amerikansk profet og en sterk tilhenger av Donald Trump mener at kristne bør bevæpne seg om det skulle bli en ny amerikansk borgerkrig og sågar slå seg i lag med militsgrupper. Uttalelsene er sjokkerende og skremmende.  For en som har sin tilhørighet i Døperbevegelsen er en slik teologi ganske så fremmedartet. Frem til keiser Konstantin var kirken pasifistisk med sterk vekt på Bergprekenen. Først når kirken blir den romerske stats offisielle religion ble det en ære å bære våpen. Da begynte kristne å drepe hverandre.

Rick Joyner var nylig gjest på The Jim Bakker Show, og her oppfordret han sine medkristne til å danne militsegrupper og forberede seg for en kommende borgerkrig. Ifølge Right Wing Watch har Joyner brukt år på å advare om at USA er på vei mot en borgerkrig og krigslover og har fortalt sine tilhengere at det ikke er noe poeng i å be for å forhindre en slik krig fordi konflikt er uunngåelig. Han advarte om at de i stedet burde bevæpne seg for å forberede seg på den kommende kampen. 

I TV-innslaget sier han blant annet:

"Jeg sier deg at vi må være klare til å forsvare familiene våre, samfunnene våre, våre naboer, våre kirker, alt fordi det kommer hit," sa Joyner. "Jeg tror ikke det kommer til å være et nabolag unntatt fra det som kommer."

Joyner henviser til en drøm han har hatt:

""Vi sier til folket vårt:" Du trenger virkelig å kunne beskytte din egen familie, og du må kunne samles sammen med andre som skal gå sammen for å beskytte nabolagene sine, "sa Joyner. “Jeg så militser dukke opp som sopp over hele landet. Dette var ikke rasistiske militser. De var ikke onde. Alt de vil gjøre var å beskytte samfunnene sine. Og Herren viste meg i denne drømmen at han hadde sådd hele landet vårt med en bestemmelse for å beseire dette angrepet, og frøene som han har sådd i hele vårt land for å beseire det, var veteranene fra afghanske og irakiske kriger som visste hvordan de skulle kjempe urbane krigføring og alt annet. ”

Rick Joyner identifiserer ikke hvem han mener er fienden. Joyner sier aldri egentlig hvem som fører den såkalte "krigen" annet enn at det er noe "ondt" "som tar over landet vårt." 

Joyner som profeterte feil vedrørende Trumps gjenvalg, fortsetter å komme med nye forutsigelser: 

"Krigen som utspiller seg, den går helt ned til, tror jeg, hvert nabolag i hvert samfunn, hver by, og det vil bli en borgerkrig," spådde han. “Det kommer til å bli, tror jeg, stadig verre med den økende tiden det tar for amerikanerne å stå opp og presse tilbake mot dette ondet som har tatt over landet vårt. Det er en tid for fred og en tid for krig, heter det i Forkynneren. Vi er ikke på vei mot fred akkurat nå, vi er på vei mot konflikt og krig, og vi må forberede oss på det. Vi må få ut ordet. Folk må være forberedt. "