Keltisk advent, del 14: Herre, hjelp min vantro!

Tro kommer før forståelse og er en gave ingen mennesker kan gi. 

Av Dorothy Day (bildet)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser." (Hebr 11,1)

Jeg husker den første radioen jeg hadde på begynnelsen av tjuetallet, konstruert for meg av Willy Green, en tolvåring, av en sigarboks, en krystall, en bit ledning, en antenne og øretelefoner. Riktig manipulert, fra min strandbungalow i Staten Island, kunne jeg høre en presidentkampanje lørdag kl. sendinger, fotball og, under over under, symfonisk musikk. Den lille radioen var en mirakelboks. Jeg kunne ikke forstå det. Hvis dette er mulig, er alt.…

Så jeg kunne tro på sannhetene om kristendommen, kirken, sakramentene. Hjertet mitt svulmet av takknemlighet.

Troen kom til meg akkurat slik, og behovet for å tilbe.

Jeg kunne ikke forstå mekanismen til den lille boksen med dens krystall, satt som en juvel for å bli berørt av en bit av ledning. Det var et mirakel å høre stemmene til folk i samtale, et symfoniorkester som spilte Beethoven.

Hvis jeg ikke kunne forstå vitenskapelige sannheter, hvorfor skulle jeg bekymre meg for å forstå åndelige sannheter om religion? Jeg ville si ja, dette er sant. Dåpsseremonien er absolutt imponerende, med presten som begynner: «Hva ber du om Guds menighet?» og fadderen svarte for barnet: "Tro."

Det fikk meg til å tenke på mine dager med kamp da jeg kom inn i kirken, hvordan jeg ikke visste om jeg hadde tro eller ikke, eller bare ønsket å tro. Ting som jeg stilte spørsmål ved, la jeg bare fra meg, og forsonet meg med tanken: «Tross alt, hvorfor skulle jeg forvente å forstå alt? Det ville virkelig vært himmelen.» Jeg visste at hvis jeg ventet med å forstå, hvis jeg ventet med å bli kvitt all tvilen min, ville jeg aldri være klar. Så jeg gikk i all hast en desemberdag rett etter jul og ble døpt katolikk. Jeg tenkte ikke på det den gangen – jeg skjønte så lite at da jeg dro for å bli døpt, ba jeg om tro. Men jeg visste at bønnen: «Herre, jeg tror, hjelp min vantro» (Mark 9:24), og det trøstet meg. Jeg trodde på Jesus Kristus – at han er ekte, at han er Guds sønn, at han kom her, at han kom inn i historien, og at han fortsatt er her, med oss, hele tiden, gjennom sin kirke, gjennom kirkens sakramenter. Tro kom før forståelse. Og tro er en gave fra Gud. Det kan ikke formidles av noen annen person. Jeg kan ikke gi det til deg. Bare Gud. Du går absolutt gjennom lidelsens mysterier. Men hvis du ikke går gjennom dem til det strålende, vil du være en hul mann og betraktet som en opportunist og en bedrager. Jeg setter det så sterkt jeg kan, og hater å gjøre det, men for meg er troen det sterkeste i livet mitt, og jeg kan aldri være takknemlig nok for gleden jeg har hatt for troens gave, min katolisisme.  Livet ville vært helt uutholdelig hvis vi trodde vi ikke skulle noe sted, at vi ikke hadde noe å se frem til. Den største gaven livet kan tilby ville være en tro på Gud og et hinsidige. Hvorfor har vi det ikke? Kanskje som alle gaver det må kjempes for. "Gud, jeg tror" (eller rettere sagt, "jeg må tro eller fortvile"). "Hjelp du min vantro." "Ta bort mitt hjerte av stein og gi meg et hjerte av kjøtt."

Jeg skrev linjene ovenfor da jeg følte det påtrengende behovet for tro, men det var for mange mennesker som gikk gjennom livet mitt – for mange aktiviteter – for mye nytelse (ikke lykke).Tro, mer verdifull enn gull, er en gave. Vi kan ikke gi det til hverandre, men vi kan absolutt be Gud om å gi det til andre. Péguy skrev: «Når vi kommer til himmelen, kommer Gud til å si til oss: ‘Hvor er de andre?’»

Vi må ikke dømme kirken etter mannen, etter det menneskelige elementet. Jeg må be for prester, be for omvendelser, og jeg må ikke virke som om jeg i mitt forfatterskap forteller andre hva de skal gjøre – men jeg må snakke om meg selv, for min egen sjelefred. Ikke prøver å omvende seg til kirken, ikke proselytere, men overlate ting til Gud, som vil at alle mennesker skal bli frelst, og kan gi sitt guddommelige liv gjennom hvilken som helst kanal.

Det er det første brevet til Peter, kapittel 1, som engasjerer meg, om troen på Jesus – i kraften til hans hellige navn. Og min egen glede og takknemlighet til ham, og hele trosproblemet, som er så verdifullt at det må prøves som med ild. Jeg ber daglig for mine barnebarn, for mine barn, at Gud vil trekke dem til seg, gjennom Jesus, slik han har lovet. Og du vet at jeg ber for deg.

----

Dorothy Day:

Dorothy Day var en amerikansk journalist og grunnlegger av den katolske arbeiderbevegelsen. Day viet livet sitt til å forsvare de undertrykte og tjene Kristus ved å tjene de fattige.

Erkebiskoper sammenlignet henne med Gandhi og Martin Luther King, New York Times snakket om "slutten på en æra", velstående beundrere organiserte en minnemesse, og hjemløse menn gråt. Hvem var denne gamle kvinnen som ikke eide annet enn en knirkende seng, et skrivebord, en overfylt bokhylle, en tekanne og en radio? Dorothy ble født i Brooklyn i 1897, og de første årene var preget av dramatiske vendinger. Det var journalistikkskole, og deretter en smak av det bohemske tjuetallet, først i New York City, deretter Italia, deretter Hollywood og til slutt Staten Island. Dette var virvelvindsår, og lot henne nøle etter et ødelagt ekteskap, en abort og en rekke ulykkelige forhold.

Viktige spørsmål om ikkevold i en voldelig tid som vår, del 3

 Hva med forsvaret av de uskyldige? 

På dette tidspunktet møter pasifisten en rimelig innvending. Jesus råder meg til å vende mitt eget kinn til, ikke til min nestes. Har vi ikke en forpliktelse til å beskytte de uskyldige? Skjer det ikke noen ganger at den eneste effektive måten å beskytte de uskyldige på er med makt, til og med våpenmakt? Er det ikke en forbrytelse som roper til himmels at det internasjonale samfunnet ikke grep inn for å stoppe folkemordet i Rwanda og i Sudan?

Å nekte å støtte militærmakt til forsvar for de uskyldige av samvittighetsgrunner frigjør ingen fra det moralske dilemmaet. En reaksjon er å praktisere ikkevoldelig handling som et alternativ. Forkjempere for ikkevold har vært banebrytende for fredelige måter å motstå aggresjon eller hjemmedyrket tyranni. Religiøse grupper som Maryknoll og kvekerne har lenge forberedt seg på gjeninntreden i konfliktområder i Asia. Andre grupper som Christian Peacemaker Teams og Voices for Creative Nonviolence har sendt trente aktivister inn i konfliktområder som Irak, Afghanistan, Israel/Palestina og Sentral- og Sør-Amerika som "ledsagelsesteam" for å dokumentere overgrep og trene andre i arbeidet med motstand og forsoning.

Et annet svar, foreslått av Gandhi, er å bygge opp fellesskap, skape "celler med godt liv" i en voldelig verden. Dette er hva katolske arbeidergrupper, Bruderhof og andre intensjonelle samfunn streber etter å gjøre i stadig økende antall. I disse samfunnene kan de fattige og marginaliserte få ly. Ifølge Werner Jaeger, en klassiker fra forrige århundre, kan slike samfunn spille en avgjørende rolle i omorganiseringen av samfunnet i tider med sosial oppløsning; man trenger bare å minne om hvordan klostrene bevarte kulturen i Europa under den mørke middelalderen. Oppdraget til disse samfunnene er "å bygge et nytt samfunn innenfor skallet av det gamle," ord som vises i 1905-konstitusjonen til Industrial Workers of the World, forfattet av Thomas Haggerty, en katolsk prest.

Likevel er det tyngde i argumenter for kraftig inngripen for å beskytte de uskyldige. De uskyldige trenger beskyttelse, og verden slik vi kjenner den trenger en politistyrke. Internasjonal politiaksjon er forskjellig fra krig. Det er derfor, selv om jeg er pasifist, tror jeg også at det er et sted for rettferdig krig-tenkning i kristen sosial undervisning.

(Urettferdig) rettferdig krig

Teorien om rettferdig krig var aldri ment som et rammeverk der krig kan rettferdiggjøres eller som et middel til å fornekte den åpenbare betydningen av Jesu ord i evangeliene. I stedet ønsket det å være et rasjonelt middel for å begrense krig. Den sliter med spørsmålene: Når er det forsvarlig å gå i krig (jus ad bellum)? Hva er tillatt i krigføring – er det noen grenser (jus in bello)? Og hva med kjølvannet av seieren – er det moralske forpliktelser som binder seierherrene (jus post bellum)?

Just War-tenkningen utviklet seg fra forsøk på å svare på disse spørsmålene og begrense ødeleggelsen av krigføring. Siden den er basert på fornuft snarere enn skriften, tilhører den moralfilosofiens rike, ikke teologien. Selv om den først og fremst er assosiert med katolsk lære som går tilbake til Augustine av Hippo, har den også blitt utviklet av protestanter, sjef blant dem Hugo Grotius i det syttende århundre og Paul Ramsey fra Princeton University i det tjuende.

I henhold til en allment akseptert definisjon, hevder moderne Just War-teori at krig kan ty til: 1) under legitim autoritet; 2) av tilstrekkelig grunn; 3) med en rettferdig intensjon; 4) med rimelig forventning om suksess; og 5) som en siste utvei, alle andre alternativer har blitt prøvd og mislyktes. Når krigen har brutt ut, krever Just War-teorien at midlene som brukes for å bekjempe den må være: 1) proporsjonale, forårsaker mindre ondskap enn de avhjelper; og 2) nøye med å bevare sivil immunitet, selv om Just War-teorien tolererer ikke-stridende dødsfall som "collateral damage" hvis de ikke er direkte ment og hvis de ikke er årsak til seier.

Er 'rettferdig-krig' teorien meningsløs? 

Hva mener kristne pasifister om teorien om rettferdig krig? Noen har foreslått at den helt bør forlates, med den begrunnelse at den er i strid med Jesu klare lære og har vist seg meningsløs i praksis. De har et poeng. Helt siden Just War-teorien ble oppfunnet, har hver side av enhver vestlig krig brukt sitt språk for å rettferdiggjøre egeninteresserte påstander, og gjort det med letthet. Tross alt har ingen regjering noen gang kunngjort sin intensjon om å føre en urettferdig krig. Aldri har det blitt observert at krigsplanleggere, statssjefer og kabinettene deres møtte sine felles stabssjefer for å diskutere hvordan de skal anvende Just War-krav på agendaene deres. Ingen seirende nasjon har noen gang tilskrevet sin suksess til sine egne onde gjerninger, og heller ikke har dens ledere noen gang blitt tiltalt av en internasjonal domstol for krigsforbrytelser. Det skjer bare tapere.

Kirkens ledere har ikke hatt bedre resultater enn statsmennene og generalene. Gjennom tidene har de skrevet en blankosjekk til sine regjeringer på hver side av praktisk talt hver eneste krig. (Et unntak kom i 1971 da de amerikanske katolske biskopene bedømte den amerikanske krigen i Vietnam for å være uforholdsmessig i sine onde virkninger, og derfor umoralsk. De sendte imidlertid ikke denne avgjørelsen med noen klarhet, kraft eller som  haster-sak.

Det kan da virke på høy tid å overføre teorien om rettferdig krig til kirkehistoriens skraphaug, sammen med andre miskrediterte relikvier som limbo for udøpte spedbarn. Men dette ville i det minste være uforsiktig og for tidlig. Etter å ha lagt rettferdig krig-tradisjonen til side, slik noen pasifister tror de har gjort, gjenvinner de raskt språket når de kritiserer grusomheter som målretting av sivile.

Tenk på alternativet til teorien om rettferdig krig: en verden der det ikke er noen grenser for krigføring selv i teorien, og der det som kan gjøres kan gjøres. Dette er helt klart en amoralsk posisjon, en som har vist seg farlig attraktiv for noen nyere kristne tenkere. Etter at USA begynte å true med forebyggende krig mot Irak i 2002, argumenterte fremtredende katolikker som Michael Novak og George Weigel for å oppdatere teorien om rettferdig krig for å tillate Bush-administrasjonens handlinger. Problemene med en slik opportunistisk fleksibilitet er åpenbare.

Rettferdig-krig-tradisjonen forblir dermed en avgjørende målestokk. Dette gjelder ikke bare for dens tilhengere, men også for pasifister som søker å finne ut hvordan de skal reagere på en gitt krig. Ikke alle kriger er like, og pasifistenes valg av reaksjon – alt fra protest til ikke-samarbeid, hindringer og til og med sabotasje – kan avhenge av graden av urettferdighet begått av krigsskaperne. Under andre verdenskrig, for eksempel, forsøkte ikke den pasifistiske bevegelsen i Amerika generelt å hindre krigsinnsatsen, og implisitt anerkjente elementet av rettferdighet i de alliertes sak. Dorothy Day (bildet), var en som protesterte mot drapet, spesielt bombingen av sivile. Sammen med A. J. Muste og de historiske fredskirkene som mennonittene, kvekerne og brødrene, oppfordret hun unge menn til å nekte militærtjeneste. Likevel forsøkte hun ikke å blokkere våpenforsendelser.

Hver kirke en fredskirke?

rettferdig-krig-teorien har langt mer å tilby pasifister enn et nyttig verktøy. Det kan bli en vei til avskaffelse av krigen. En ekstrem spekulasjon? Ikke hvis vi tar rettferdig-krig-kriteriene på alvor. Uansett hva vi måtte mene om det nesten totale fraværet av kristne i militæret før 313 e.Kr., og hvordan vi enn vurderer forholdene i tidligere tider, kan i nåtidens krig nesten helt sikkert ikke forsvares som en siste utvei, og den kan heller ikke føres i en forholdsmessig måte og med respekt for sivil immunitet. Med andre ord, moderne krig er i sin natur ikke rettferdig, og kan heller ikke være det. Derfor er den katolske kirke i ferd med å bli, om ikke pasifistisk, så i det minste en fredskirke. Andre store kristne fellesskap er på en lignende reise.

Allerede i 1947 skrev kardinal Alfredo Ottaviani at krig har endret seg i art, i sin natur, og må være helt forbudt. Han skulle vise seg å ikke være en uteligger. Pave Johannes XXIII, i Pacem i Terris, lærte at "det er i strid med grunnen å tro at krig lenger er en passende måte å gjenopprette krenkede rettigheter." Og Det andre Vatikankonsil fordømte utvetydig bruken av masseødeleggelsesvåpen, og oppfordret katolikker til å vurdere spørsmål om krig og fred "med en helt ny holdning" (Gaudium et Spes).

Se for deg solide rekker av katolske samvittighetsfulle motstandere som lytter til oppfordringen fra pave Paul VI i FN 4. oktober 1965: «Ingen mer krig, aldri mer krig!» Budskapet hans ble gjentatt av pave Johannes Paul II da han talte til Irlands ungdom i Drogheda i 1979: «På mine knær ber jeg deg om å vende deg fra voldens veier og vende tilbake til fredens veier. … Vold forsinker bare rettferdighetens dag. Vold ødelegger rettferdighetens arbeid. … Ikke følg noen ledere som trener deg i måtene å påføre døden på. Kjærlighetsliv! Respekter livet, i deg selv og i andre. Gi dere til livets tjeneste, ikke dødens tjeneste. … Vold er rettferdighetens fiende. Bare fred kan lede veien til sann rettferdighet.»

I sin encyklika fra 1991, Centesimus Annus, bønnfalt Johannes Paul II igjen: «Nei, aldri mer krig, som ødelegger livene til uskyldige mennesker, lærer hvordan man dreper, setter i opprør til og med livene til de som dreper og etterlater seg en spor av harme og hat, og dermed gjøre det desto vanskeligere å finne en rettferdig løsning på selve problemene som provoserte krigen.»

Og pave Benedikt XVI har sagt: «Jeg vil gjerne rope til samvittigheten til de som utgjør en del av væpnede grupper av noe slag. Til hver og en sier jeg: Stopp, reflekter og forlat voldens vei!» (Angelus-melding, 1. januar 2010). Og mer: «Det er umulig å tolke Jesus som en voldelig person. Vold er i strid med Guds rike; det er et redskap for Antikrist. Vold tjener aldri menneskeheten, men dehumaniserer» (Angelus-melding, 11. mars 2012).

La oss ikke høre mer: "Ja, men ..."

Når krig er forbudt, slik det må være hvis menneskeheten skal overleve sin hang til selvdestruksjon, vil vårt avkom se tilbake på begrunnelser for krig med den skammen vi gjør i dag på begrunnelser for slaveri av kristne teologer bare ett hundre og femti år. siden. Hvis kristne ikke er i fortroppen i krigen mot krig, hvis det overlates til ikke-troende, så vil vi ha forlatt feltet, feigere virkelig, og andre generasjoner, hvis det finnes noen, vil måtte gjenopprette troverdigheten til evangeliet til fredsfyrsten og hans kirkes integritet.

Nedrustning må være en topp prioritet. De fleste vil være enige i prinsippet – paver og presidenter inkludert – men det er ingen vilje til å gjøre det. Det er over femti år siden vi hadde en bredt anlagt nedrustningsbevegelse i USA eller verden. I mellomtiden har atomtrusselen bare blitt mer alvorlig ettersom atomvåpenkapasiteten øker.

I sitt brev fra 1983, The Challenge of Peace, utfordret de amerikanske katolske biskopene den kjernefysiske avskrekkingen, og kalte det moralsk akseptabelt bare midlertidig og betinget, å kjøpe tid for multilateral atomnedrustning. Men den tiden har allerede gått ut, ifølge Vatikanet, som allerede ba om universell avskaffelse av atomvåpen i 1997. Nylig har kardinal Renato Martino, president for Det pavelige råd for rettferdighet og fred, gått enda lenger: «Individualer og lokalsamfunn har plikt til å uttrykke klart sin fullstendige og radikale avvisning av alle former for vold, spesielt den som drives i Guds hellige navn» (Zenit, 19. februar, 2007).

Så vi har oppfordringer til nedrustning fra selve Vatikanet! I den katolske kirke har det vokst frem en fredsbevegelse på grasrotsiden blant lekfolk – og ikke bare blant de vanlige mistenkte i bevegelsene Catholic Worker, Pax Christi og Plowshares. Akademiske grupper som Kroc Institute ved University of Notre Dame bidrar også.

Enda flere kristne må reise seg for å møte utfordringen. Som Thomas Merton skrev: «Den kristnes plikt i denne [nåværende] krisen er å streve med all sin kraft og intelligens, med sin tro, sitt håp på Kristus og kjærlighet til Gud og mennesker, for å gjøre den ene oppgaven som Gud har pålagt oss i verden i dag. Den oppgaven er å arbeide for total avskaffelse av krigen» (The Catholic Worker, okt. 1961).

Så la oss gå på jobb. De første ordene jeg noen gang hørte fra Dorothy Day for 61 år siden var: "Det er store ting som må gjøres, og hvem vil gjøre det uten de unge?" Ingen årsak er edlere eller mer nødvendig. Be og studer først, kom deg så ut og begynn å bevege deg.

Forfatter:

Tom Cornell, en veteran fredsaktivist og medarbeider i Catholic Worker, bor sammen med sin kone, Monica, på Peter Maurin Farm i Marlboro, New York.

Viktige spørsmål om ikkevold i en voldelig tid som vår, del 2

Et alternativ til krig

Kristent disippelskap vil bli dømt etter kriteriene til den siste dommen: barmhjertighetens gjerninger som Jesus beskriver i Matteus 25. Som Dorothy Day påpekte, kan krig også bedømmes etter disse kriteriene, for krigsverkene er det stikk motsatte av barmhjertighetsgjerninger. Mate de sultne? Nei, ødelegge avlingene deres! Gi drikke til de tørste? Nei, forgift brønnene deres! Ta tak i de hjemløse? Nei, bomb landsbyen deres! Våpnene til kristen ikkevold inkluderer barmhjertighetens åndelige gjerninger; igjen, krigsverkene er det stikk motsatte. Instruere de uvitende? Nei, lyv for dem! Gi råd de tvilsomme? Nei, fengsle dem! Trøste de etterlatte? Gi dem flere dødsfall å sørge over! Tilgi skader? Ikke på tale! Få dem til å betale, ti ganger!

Autentisk ikkevold må være revolusjonerende fordi den sosiale, politiske, økonomiske ordenen vi lever under krenker mennesket på grunnleggende måter – på kropp, sinn og ånd. Den nåværende rekkefølgen kalles mer nøyaktig uorden. Den dreper og lemlester kroppen ved krig og ved å holde tilbake midlene til liv fra de fattige. Den krenker menneskelig intelligens fordi den trives med løgner - sannheten er alltid krigens første offer. Og det krenker den menneskelige samvittigheten, som instinktivt krymper av skrekk fra å drepe våre egne. Som dokumentert av oberstløytnant Dave Grossman, West Point-psykologiprofessoren som var banebrytende for kondisjoneringsteknikken kjent som killology, er det å overvinne vår naturlige aversjon mot drap en hovedoppgave for militær trening. Kriger kan bare utkjempes ved å dempe samvittighetens stemme.

 Derimot opererer ikkevold i åpenhet, åpenhet og sannhet. Ikkevold anerkjenner motstanderens menneskelighet og appellerer til «Gudsbildet i alle», som kvekerne sa det – det som Skaperen pustet inn i våre første foreldre og som vi alle deler, til og med sjefen, huseieren, rasisten, undertrykkeren, krigsforretteren. I kamp søker den ikke-voldelige aktivisten ikke seier, men forsoning, forløsning av motstanderen, aldri hans ydmykelse eller utslettelse. Derfor tillater den ikke-voldelige aktivisten alltid motstanderen en måte å trekke seg tilbake med verdighet, en hederlig vei ut av enhver konflikt.

Det viktigste våpenet for ikkevold er dialog. Genuin dialog forutsetter partnernes gode tro og unngår grusomt språk og ad hominem argumenter. Dialog kan bli avbrutt i en blindgate, men gjenopptakelse er alltid et mål. Det ikke-voldelige våpenlageret inkluderer protest, offentlig dissens, ikke-samarbeid og aktiv motstand, men alltid med det formål å gjenopprette dialog. Sivil ulydighet er det siste våpenet som skal brukes, ikke det første, og bør utføres etter nøye skjelneevne under åndelig ledelse.

En åndelig disiplin

Kristen ikkevold er en livsstil, ikke en taktikk. De som gjør prinsippene om ikkevold til sine egne finner ut at de endrer sin måte å jobbe på, å gi ordrer og ta dem, å undervise, forkynne og tjene, å forholde seg til ektefeller, barn, eldste, fremmede og venner så vel som motstandere . Å adoptere ikkevold er ofte en del av en konverteringsprosess. Den ikke-voldelige aktivisten er en mann eller kvinne med åndelig disiplin, som har fred i seg selv, for man kan ikke gi det man ikke har.

For å praktisere kristen ikkevold må vi forberede oss gjennom studier – ikkevold kommer ikke naturlig for de fleste av oss. Thomas Merton, den velkjente forfatteren og trappistmunken, pekte på overfladiskheten til mye av det han så komme ut av fredsbevegelsen på 1960-tallet: mangel på klarhet i bruken av begreper, usaklig tenkning og umotiverte påstander. Om noe har årene siden hans død vært verre. Vi kristne trenger å gjenopprette det våre forfedre i troen visste om fredsskaping.

Og vi trenger en revolusjon av hjertet. For å rense våre viljer må vi be. For å temme våre lyster trenger vi selvkontroll, disiplin og faste på en eller annen måte. Først da kan vi komme til studiet av ikkevold med et realistisk håp om å omsette det i nyttig praksis. Man trenger ikke være en helgen, men de intellektuelt sløve og de selvtjenende vil ikke bli effektive ikke-voldelige utøvere. Ikke-voldens vei må fortsette person for person.

fortsettes

Måtte Gud reise opp en ny Dorothy Day

Som vi hadde trengt en ny Dorothy Day! En djerv og uredd kvinne som på Bergprekenens grunn taler det politiske maktapparatet midt i mot. Som våger å konfrontrere uretten, rasismen, religiøsiteten. Som er villig til å demonstrere i gatene, ta parti med de marginaliserte og undertrykte og bli arrestert.

Alt dette var Dorothy Day, kvinnen som var initiativtageren og den ledende kraften i Catholic-Worker bevegelsen, en gratsrotbevegelse for sosiale rettigheter for bostedsløse, fattige og undertrykte i USA.

Det var en helt surrealistisk opplevelse å sitte foran fjernsynet og bli vitne til at amerikansk politi og soldater settes inn mot fredelige demonstranter utenfor Det Hvite Hus, deriblant flere pastorer, for å spre dem med hjelp av tåregassgranater og gummikuler, bare for at president Donald Trump skulle få marsjere bort til en kirke, for å bli fotografert med en Bibel lånt for anledningen. Sjeldent har vi vel sett et større misbruk av Den Hellige Skrift som da.

Det kaldblodige drapet på George Floyd viser til fulle at hvite amerikanere har et langt stykke vei å gå før fargede har like rettigheter i 'the land of the free and the land of the brave'. Med Donald Trump ved roret er USA blitt en enda mer splittet nasjon, og Trump har ikke akkurat bidratt til å dempe motsetningene. Det skal han ikke ha på seg.

Kristent samfunnsengasjement er mer enn Israel og abort. Guds hjerte banker for enkene og de foreldreløse, for de fremmede i blant oss, for de hjemløse, de fattige, de som behandles urettferdig, de funksjonshemmede. En politikk som ikke tar hensyn til disse er på kollisjonskurs med Guds ord, uansett hvor mange bilder man tar av seg selv med Bibelen i hånden. Da hjelper det heller ikke å ha hvite profeter rundt seg som profeterer som makthaveren vil. De gamle kongene i Israel hadde også hoffprofeter som talte som kongen ville.

Mer enn noen gang trenger vi Guds profeter som våger å si sannheten, tale makteliten midt imot, påtale uretten og komme mec et klart 'så sier Herren'.

Nei, jeg forsvarer ikke plyndingen og anarkiet, men jeg forstår mye av raseriet. Uretten har pågått lenge. Helt siden sorte ble solgt som slaver for å tjene de hvites privilegier, selv Det Hvite Hus, er bygget av slaver.

Urett møtes ikke med soldater, tåregassgranater og gummikuler, men med rettferdighet for de undertrykte, raushet overfor fattige, en ordentlig helsevesen, fred og forsoning.

Jeg ber om at Gud reiser opp en ny Dorothy Day.

'Jeg har aldri forventet mye fra biskoper'

"Som en som er kommet til tro, har jeg aldri forventet mye fra biskopene. Gjennom hele historien synes paver og biskoper og abbeder å være blinde og maktsyke og grådige. Jeg har aldri forventet lederskap fra dem.

Det er de hellige som fremstår gjennom historien som får ting til å skje. Hva jeg forventer meg er Livets brød (nattverden) og gjennom hele historien er det der vi finner kontinuiteten,'

- Dorothy Day, grunnlegger av Catholic Worker, i et brev til Gordon Zahn. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Et grepa kvinnfolk

Grepa kvinnfolk! Jeg vet ikke om man si slikt lenger. Men når jeg tenker på Dorothy Day (bildet) tenker jeg på et 'grepa kvinnfolk'. I følge The Free Dictionary betyr ordet 'fortreffelig, skikkelig, real' Det passer så bra på hun som ble født for ganske nøyaktig 120 år siden på denne dagen.

Få har betydd så mye for den nymonastiske bevegelsen som denne uredde kvinnen som kompromissløst ville følge Jesus og løfte opp de marginaliserte og kjempe for arbeidsfolks rettigheter. Så jo, Dorothy Day (1887-1980) var et grepa kvinnfolk.

Hennes far var journalist, men det siste han kunne tenke seg var at datteren skulle gå i hans fotspor. Han var nemlig blitt arbeidsløs etter at familien overlevde jordskjelvet i San Francisco i 1906. Men slik ble det. Fattigdommen i den amerikanske arbeiderklassen skulle for alltid følge henne og prege henne.

Etter et par år ved et universitet brøt hun plutselig over tvert og flyttet til New York. Her arbeidet hun for politisk radikale aviser som 'The Call' og 'The Masses'. Hun stilte opp i demonstrasjoner og var brennende engasjert i fredsspørsmål. Dette sterke engasjementet førte til at Dorothy Day i november 1917 havner i fengsel sammen med noen kvinner som hadde protestert mot at kvinner ikke hadde stemmerett.

Allerede som barn hadde Dorothy Day stiftet bekjentskap med den kristne troen. Hun så nabokona ligge på kne i bønn. Det synet brente seg fast i hennes sinn, men troen skulle modnes frem sakte i hennes liv. I 1932 skulle hun skrive om en sultestreik. Hun ble så grepet av det hun var vitne til. I sin djupe fortvilelse gikk hun til en kirke. Hun forteller selv;

'Jeg ba en bønn etterfulgt av tårer og angst, en bønn om at en vei skulle åpnes for meg der jeg kunne bruke de talentene jeg hadde fått for å hjelpe mine venner arbeiderne, de fattige.'

Dorothy Day fikk bønnesvar.

Sammen med Peter Maurin, som var 25 år eldre enn Dorothy Day, startet hun avisen 'The Catholic Worker', som skulle bli så mye mer enn en avis for fattige arbeidsfolk. Det skulle bli en bevegelse som kjempet for fattige arbeideres rettigheter. Avisen var fra første stund opptatt av sosiale spørsmål og hadde en pasifistisk profil. Snart ble virksomheten utvidet til å danne kommuniteter som skulle få stor betydning under den amerikanske depresjonen på 1930-tallet. Mange overlevde takket være den praktiske hjelpen disse kommunitetene kunne gi.

Dorothy Day levde Bergprekenen. Bønn, faste og almisser var ikke bare ord, men aktive hjelpemidler. Ofte havnet hun i fengsel, hun var 75 år siste gang det skjedde. For henne var fredsarbeid en del av evangeliet og dermed det å være en kristen.

Dorothy Day og det amerikanske valget

Det ligger noe symboltungt over denne dagen i 2016. På samme dag som amerikanerne går til valg - og når dette skrives er valgresultatet et godt stykke unna - er det 119 år siden Dorothy Day (bildet), ble født.

Dorothy Day er en av mine store helter. Journalist, politisk aktivist og grunnleggeren av Catholic Worker - en pasifistisk bevegelse som kombinerer direkte støtte til de fattige, hjemløse og marginaliserte grupper i samfunnet. I 2001 ble Dorothy Day innvotert i Kvinnenes æresgalleri i USA, en amerikansk institusjon som ble opprettet i 1969 i den hensikt å hedre kvinner som har gitt viktige bidrag til samfunnet. Og det er det ingen tvil om at Dorothy Day har gjort. Hun har satt djupe spor etter seg, ikke minst ved å løfte frem de marginaliserte gruppene i det amerikanske samfunnet.

Kanskje er tiden kommet for å løfte fram denne uredde kvinnen igjen? Jeg tror det. For Dorothy Day er en forkjemper for sosial rettferdighet, ikke bare for det amerikanske samfunnet, men for alle land og alle steder som undertrykker de fattige og holder dem nede.

Med bakgrunn i sin tro ga Dorothy Day verdighet til de nederste på rangstigen, og bevegelsen hun startet, Catholic Worker, kan man fremdeles regne med. I nesten fem tiår kjempet hun modig og gav stemme til de stemmeløse. Hun gikk hjem til Gud 29. november 1980.

For dagens nymonastiske bevegelse, som jeg selv er en del av, er Dorothy Day, en stor inspirasjonskilde.

Foto: (Bob Fitch Photo Archive © Stanford University Libraries)

En regel for livet, del 2

Her er andre delen av livsregelen til The Mennonite Worker. Den første delen ble publisert søndag 17.januar:

Vi vil ha rotfeste i vårt nabolag:

* Vi vil bruke tid på å forstå den mangfoldige kulturen omkring oss.

* Vi vil fordjupe vårt forhold til landet, og få en djupere samklang med skaperverket.

* Vi vil forsøke å gjøre noe med uretten og undertrykkelsen vi ser rundt oss.

* Vi vil bevisst bygge vennskap med våre naboer.

* Vi vil huske våre naboer i våre forbønner.

* Vi vil utvide vår gjestfrihet til også å gjelde våre naboer, dele det vi har med de som er i nød - enten det er et enkelt måltid, klær, et sted å sove for natten, eller vårt vennskap.

(fortsettes)

En regel for livet, del 1

I Minneapolis i USA finnes det en kommunitet som bærer navnet 'The Mennonite Worker'. I 20 år har denne kommuniteten arbeidet med å gi marginaliserte mennesker verdighet, husrom og fellesskap. Inspirasjonen til dette arbeidet har den blant annet hentet fra Dorothy Day, og hennes 'Catholic Worker' bevegelse, som igjen fant sin inspirasjon fra såvel Frans av Assisi, som arbeiderbevegelsen. 'The Mennonite Worker' er for tiden i en fase hvor arbeidet er i ferd med å endres. Jeg skal komme tilbake til dette senere.

Kommuniteten har sin regel, slik de fleste nymonastiske kommuniteter har. En regel som skal hjelpe oss i den daglige etterfølgelsen. Jeg har valgt å oversette den fordi jeg tror den har noe å lære alle som ønsker å følge Jesus på ramme alvor og for alle de som går med tanker om å danne en monastisk kommunitet.

Her er regelen:

Vi vi sentrere våre liv om Jesus Kristus:

* Vi vil vie oss til en nøye lesning av evangeliene, idet vi utgår fra evangeliene og vender oss til livet, og fra evangeliene til livet.

* Vi vil aktivt søke å møte den levende og aktive personen Jesus Kristus gjennom lesning av Skriften og gjennom bønn idet vi stoler på Den Hellige Ånds kraft til å forme oss til å bli lik Jesus Kristus.

* Vi vil søke en rytme av felles bønn for å opprettholde vårt fellesskap.

* Vi vil arbeide for å leve livet med de marginaliserte i samfunnet: de fattige, de forlatte, de undertrykkede og vanærede.

* På samme måte som Kristus valgte et ydmykt liv, vil vi søke å leve enkelt og bærekraftig i en overflodskultur med overforbruk som vår. 

* Vi vil strebe etter å rense våre hjerter fra begjæret etter besittelse og makt.

* Vi vil søke og fremme fredelige måter å løse konflikter.

* Akkurat som Jesus Kristus satte navn på og utfordret 'krefter' av systematisk undertrykkelse da Han gikk iblant oss, vil vi også navngi og utfordre slike krefter i vår tid.

* Som Jesus viste inkludering og gjestfrihet mens Han konfronterte sosial eksklusjon og ugjestfrihet, vil vi arbeide for å være et fellesskap som ønsker hjertelig velkommen alle uten hensyn til rase, etnisk eller kulturell bakgrunn, rettslig status, sosial status, klasse, kjønn, seksuell orientering, alder, evne eller annet som folk bruker for å kategorisere og diskriminere andre. 

* Jeg vil støtte handlinger av ikke-voldelig motstand som trofaste uttrykk for kjærlighet til Gud og vår neste.

(fortsettes)

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte, del 2

Andre del av den biografiske skissen over livet til Dorothy Day finner du på bloggen Monastisk i dag.

Dorothy Day's gripende livshistorie er full av kontraster og skyggesider, før hun finner fram til en levende tro på Jesus, og gir seg til et liv for de fattige og undertrykte.

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte

I dag feirer vi minnet om journalisten, aktivisten og stifteren av Catholic Worker bevegelsen, en pasifistisk bevegelse som kombinerer direkte støtte til fattige, hjemløse og andre utsatte grupper ved ikke-voldsmetoder som for eksempel sivil ulydighet.

Vi snakker selvsagt om Dorothy Day (bildet).

I en ny serie på bloggen 'Monastisk' kan du lære Dorothy Day å kjenne. Bekjentskapet er både interessant, inspirerende og ikke minst utfordrende. Dette var litt av en dame!

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

En radikal etterfølger av Jesus

I dag hyller vi minnet om en kvinne som representerer radikal kristen tro. Nei, ikke radikal i betydningen 'radikal-Islam', men i betydningen: radikal etterfølgelse av Jesus, på en slik måte at det får store positive ringvirkninger for menneskene rundt deg!

Vi snakker om Dorothy Day (bildet), som grunnla tidsskiftet The Catholic Worker. Her ble arbeiderens levekår satt på dagsordenen, her behandlet man sosiale spørsmål som få andre tok tak i, og her forfektet man en pasifistisk linje bygget på Bergprekenen.

Men det ble ikke bare med et tidsskift. Ganske snart ble virksomheten utvidet, kommuniteter ble grunnlagt, dit nødlidende mennesker strømmet til. Det skjedde under den amerikanske depresjonstiden.

Det var noe som hendte i Dorothy's barndom som skulle feste seg på en slik måte i hennes sinn, at det endret hele hennes liv. Hun løp en dag over til naboen for å lete etter en venninne. Inne i huset fant hun venninnens mor på kne i bønn. Noe slikt hadde hun aldri sett før. Denne moren avbrøt bønnen, for å fortelle hvor datteren var, siden fortsatte hun bare med å be!

'Jeg kjente bølger av kjærlighet strømme mot henne', fortalte Dorothy Day mange år etter hendelsen hun hadde vært vitne til.

Faren til Dorothy Day var journalist, men han ville slett ikke at datteren skulle følge i farens fotspor. Han var arbeidsløs etter at San Francisco hadde opplevd jordskjelvet i 1906. Men han var ikke den eneste arbeidsløse eller fattige i San Francisco. Mens Dorothy Day vandret rundt i byens gater med sin lillesøster på slep kunne hun ikke unngå å se de mange elendige. Det underlige var at disse fattigkvarterene hadde en spesiell dragningskraft på henne.

Etter å ha studert et par år på universitetet, bryter hun over tvert og flytter til New York. Her får hun arbeid som journalist i de radikale avisene 'The Call' og 'The Masses'. Hun skrev om demonstrasjoner mot fattigdommen, og skrev om fredsspørsmål. I november 1917 havner hun like så godt i fengsel sammen med andre kvinner som hadde demonstrert mot at kvinner ikke hadde stemmerett.

Hun hadde ikke glemt den bedende moren hun så. I disse årene vokste troen på Jesus langsomt fram i hennes liv. I 1932 rapporterte hun fra en sultestreik, og da skjedde det noe med henne. Hun ble så grepet av det hun så, og i djup fortvilelse gikk hun inn i en katolsk kirke i nærheten for å be. Hun gråt og ba. Hun ba om at de talentene hun var blitt gitt måtte Gud bruke.

Og Gud svarte hennes bønn. The Catholic Worker var svaret.

I de årene som fulgte var evangeliene, og ikke minst Bergprekenen, rettningsgivende for Dorothy Day. Kompromissløst kjempet hun for de fattige og elendige. Hun oppmuntret til bønn og faste, om å gi almisser og delta i alt som skjedde som handlet om å vegre seg mot krig.

Det bar inn og ut av fengsel. Siste gangen var hun 75 år! Hun døde 29.november 1980.

Du kan lese mer om henne her: http://www.catholicworker.org/dorothyday/index.cfm#