For noen dager siden skrev jeg en artikkel på bloggen om Den romersk-katolske kirke og min tro. Det førte til noen interessante samtaler på Facebook. I forbindelse med disse samtalene har jeg følt et behov for å komme med noen presiseringer, for kanskje å klargjøre mer hvor jeg befinner meg i det kirkelige landskapet. Det er visst stadig noen som lurer. :D
Mitt utgangspunkt er Jesu inderlige bønn, slik den er gjengitt hos Johannes: "Jeg ber om at de alle må være ett, slik som Du, Far, er i Meg og Jeg i Deg, at de alle må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg." (Joh 17,21)
Dette er et kjerneord i min tro og overbevisning. Derfor gleder jeg meg over å få være sammen med trossøsken fra ulike konfesjoner. Jeg har lært mye, og har fremdeles mye å lære i møte med andre kristne, både av deres erfaringsliv med Kristus, og av deres teologiske refleksjoner over det troens mysterium som apostelen Paulus skriver om i sine brev. Derfor deler jeg fellesskap med kristne fra mange sammenhenger: ortodokse, katolikker, metodister, lutheranere, pinsevenner, baptister, anglikanere, koptere. Jeg har ingen problemer med å respektere at vi har ulike syn på en del ting, og når jeg besøker sammenhenger som har et annet syn enn meg, så taler jeg kun om det som forener oss i troen på Jesus Kristus.
Mange års studier har skapt en djup lengsel hos meg etter Kirken, slik den fremstod mens den ennå var udelt, og før det store skisma i 1054. Det er slik denne Kirken har uttrykt sin tro, gjennom sitt credo: Bekjennelsen fra Nikea 325 og Konstantinopel 381 og de syv økumeniske kirkemøtene, som utgjør min tro.
I Trosbekjennelsen uttrykker vi at vi tror på èn Gud, som er èn av vesen, men er tre personer: Gud Fader, Gud Sønn og Gud Hellig Ånd. Derfor kalles Han også Den Hellige Treenighet. Videre bekjenner vi oss som medlemmer av Den apostoliske kirken, som vi er blitt forenet med gjennom dåpen. Kirken er èn, fordi den har som eneste grunnvoll og eneste hode, Jesus Kristus, og den er hellig, for den er Kristi hellige kropp og fordi Helligånden bor i den. Den er allmenn - eller katolsk - fordi den strekker seg over hele verden. Jeg tror også at den både er jordisk og himmelsk. De som har vandret bort fra det jordiske livet, har flyttet over fra kirkens synlige og jordiske del, til dens usynlige og himmelske del.
Som en konsekvens av at jeg tror på kirken som fantes før det store skisma, betyr det at mitt syn på eukaristin er på linje med den ortodokse kirkes. I nattverden får den kristne del i Kristi legeme og blod, forenes legemlig og sjelelig med Ham, og får derigjennom del i det evige liv.
Så spør noen stadig vekk om mitt syn på ikoner. Til dette kan jeg svare: Ikonene er synlige bilder av Guds usynlige nåde og vedvarende, usynlige nærvær. Det er en utbredt misforståelse at noen tilber ikoner. Det er mulig at noen gjør det, men det er ikke Kirkens lære. Man ærer dem fordi de er uttrykk for de som er fremstilt på ikonene. Det er en vesentlig forskjell. Jeg vil senere utdype dette i en egen artikkel, siden mange har spørsmål rundt dette.
Så spør noen hvorfor jeg er baptist. Til dette kan jeg svare: Det er i denne sammenhengen vi - min kone og jeg - kom etter å ha vært en del av et husmenighetsfellesskap i 10 år. Jeg ble senere ordinert til pastor i Det norske baptistsamfunn, og har betjent to av dette kirkesamfunnets menigheter. De senere årene har min tjeneste som forkynner vært mer knyttet til det økumeniske arbeidet, enn til den kirkelige sammenhengen jeg er blitt stående i. Jeg taler oftere i andre sammenhenger enn vår egen. Vi feirer også ofte gudstjenestefellesskap med lutheranere i den lokale lutherske frikirken, og fellesskap med noen ortodokse munker. Om jeg hører hjemme blant baptistene er en annen sak.
De siste årene har jeg vært novise ved den økumeniske kommunuiteten i Bjärka Säby, men har ikke trådt inn som fast medlem av kommuniteten. For meg har denne kommunitetens tidebønnliv betydd mye for meg. Den nære fremtid vil vise om jeg også blir en del av denne kommuniteten, eller jeg blir en del av noe annet, som siden det er uavklart, ikke offentliggjøres her ennå. Vi er i ferd med å bygge opp en lokal kommunitet, hvor vi gjennom Kristi himmelfartskapellet vil gi et tilbud til mennesker som vil leve i tråd med de klassisk åndelige disipliner.
Det er nok mange verden over som i disse dager ber for den særdeles spente situasjonen mellom Nord- og Sør-Korea. Underlig å tenke på at for 100 år siden pågikk det en så stor vekkelse i dette landet, at hovedstaden Pyongyang, var kjent som Asias Jerusalem. I dag eksisterer det en martyrkirke i landet, som lever under de mest grusomme kår en kan tenke seg.
