Her følger en ny del av historien om Andreas Wurtz og forfølgelsen av anabaptistene i Romania:"3.oktober 1767 forlot 60 mennesker Kreutz. Ingen stoppet dem, selv om nok mange skjønte det som var i ferd med å skje. De forlot sine usolgte eiendommer. Alle som var gamle nok til å bære en liten sekk på ryggen gjorde det. De minste barna måtte bæres. Og veien bar rett inn i skogene. Om dagen måtte de holde seg skjult, om nettene gikk de. Etter tre dager kom de frem til Kronstadt etter å ha gått gjennom deler av de karpatiske fjellene, som sees i bakgrunnen på bildet. De ankom raskere enn de hadde trodd, men fant ikke losen hjemme. I mange dager måtte de holde seg i skjul i skogen. Det minsket på maten. Og enda verre: en av disse dagene var en katolsk helligdag, og mange gikk derfor tur i skogen. Plutselig oppdaget en jeger anabaptistene som holdt seg skjult inne mellom noen kratt.
'Dere er alle forrådt!', sa han til dem: 'Lik en fugl har dere alle fløyet inn i snaren.'
Selv om de troende tryglet ham om ikke å rapportere det han hadde sett til politiet, skyndte han seg avgårde tilbake til byen og de visste at han ville gjøre det. Kvinnene og barna begynte å gråte. Selv mennene begynte å frykte, men Andreas Wurtz oppmuntret dem:
'Hvorfor har dere så liten tro på Gud? Hvorfor slutter dere å stole på Ham. Om Gud nå tillater at vi faller i hendene på våre fiender så vil vi tålmodig akseptere dette. Han vil ikke la noe skje som ikke er til vårt beste. Så hvorfor gråter og klager vi?'
Gjemt bak krattet knelte hele gruppen ned og utøste sitt hjerte til Gud, og som svar på deres bønn, dukket plutselig losen opp! Han sa:
'Reis dere opp! Vi må forlate dette stedet straks! Å krysse fjellene om natten vil medføre stor fare, men vi våger ikke å følge stiene. Da vil politiet fange oss. Vi må krabbe gjennom den tykke underskogen. Vi vil måtte klyve gjennom raviner og opp stupbratte klipper.'
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar