Lesestykker i fastetiden: For Herren alene

Herren bød oss å passe på at verken våre bønner, våre almisser, vår faste, ei heller noen andre gode gjerninger blir sett av menneskene, slik at vi ikke blir som hyklerne som søker verdens pris. Vår himmelske Far "som er i det skjulte", og "som ser i det skjulte", har ikke behag i slike gjerninger, jfr Matt 6,1-18. Det er ikke bare evangeliet som formaner oss til å skjule vårt indre liv for de fremmedes blikk. Også vårt naturlige åndelige instinkt forbyr oss, som et slags "kategorisk imperativ", å blotte sjelens hemmelige liv med Gud. Angerens tårer innfor Den Allerhøyeste skjer i sjelens aller innerste rom. Dette føder et ønske om å dra seg unna slik at ingen verken ser eller hører oss, så sjelen blir ensom med Gud alene.... Jeg kunne ikke umiddelbart finne ord for mine erfaringer. Det gikk årtider før de ble utmyntet i en dogmatisk bevissthet. Når jeg foran Guds besøk hadde lest evangeliene eller apostlenes brev hadde jeg ikke forstått hvilken ontologisk virkelighet som skjuler seg bak disse ordene. Livet selv har vist meg at rent intelektuell kunnskap, uten en virkelig erfaring av Gud eller et møte med de "kosmiske" åndskreftene (jfr Ef 6,12), ikke leder frem til det som er selve meningen med vår tro - en opplevd kunnskap om den første Væren, det vil si om Gud. Med kunnskap mener jeg å tre inn i selve Hans evighet. "Og dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har utsendt, Jesus Kristus." (Joh 17,3) I de stunder da den guddommelige kjærligheten rørte ved meg , "gjenkjente" jeg Gud i den. "Vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham." (1.Joh 4,16) Etter besøket fra oven leste jeg evangeliet med en annen forståelse enn tidligere. Jeg opplevde en stor glede og en dyp takknemlighet når jeg fant min egen erfaring bekreftet.

Arkimandrit Sofrony (1896-1993). Etter sin omvendelse reiste han i 1925 til Athos, der han i mange år levde i nær kontakt med starets Siluan, som er blitt kalt 1900-tallets mest autentiske munk. Etter en vanskelig sykdomsperiode kom Arkimandrit Sofrony til England i 1959. Rundt ham vokste det en levende klosterkommunitet med menn og kvinner fra mange land. Denne klosterkommuniteten i Essex, er i dag en varmekilde for mange pilegrimer fra ulike deler av verden og med ulik kirkelig tilhørighet. Bildet er fra Sofrony's siste leveår.

Å gjennomvætes av Guds kjærlighet

I går leste jeg en meget interessant artikkel av Ed Piorek i magasinet "Spread the fire", som utgis av Toronto Airport Christian Fellowship. Ed Piorek er pastor i Vineyard bevegelsen og skriver om dette fenomenet som kalles "soaking". Noe godt norsk ord finnes ikke. Det betyr vel noe slikt som å bli våt over det hele, gjennomvætes. Det interessante er at Piorek sammenligner dette med kontemplativ bønn! Dette er hva Piorek skriver: "Hva vi i fornyelsen kaller "soaking" er det samme som kirken har kjent gjennom århundrene som kontemplativ bønn." Og så begynner Vineyard-pastoren å sitere både katolikken Henri Nouwen, fader Thomas Keating, Augustin, samt ørkenfedrene og forteller at han selv ganske nylig oppholdt seg i et benediktinsk kloster. Jeg kan ikke annet enn å kjenne på en stor glede ved dette jeg selv oppdaget tidlig på 1980-tallet, nå oppdages av stadig flere, også innenfor de protestantiske, og også de pinsekarismatiske sammenhengene.Det holder på å skje noe nytt både innen deler av bønnebevegelsen internasjonalt, og med fornyelsesstrømninger som Toronto, og dette nye er egentlig svært gammelt. Man gjenoppdager en strøm som har brakt liv og velsignelse til Kristi kropp siden slutten på 200-, begynnelsen på 300-tallet. Dette stemmer også godt overens med opprettelsen av stadig nye monastiske kommuniteter de senere årene både i USA og Europa, som jeg tidligere har skrevet om på bloggen min.

Nyt relasjonen med Gud

Men tilbake til Pioreks artikkel. Der skriver han blant annet at "kontemplasjoen, er kjennetegnet med at man gleder seg over og nyter relasjonen man har med Gud. "Den første nytten av kontemplasjonen, eller gjennombløtingen, er at vi tar tid til å nyte vårt forhold til Gud. Henri Nouwen skriver: 'Avsondrethet begynner med en tid og et sted for Gud, og Gud alene.' Det første steget inn i gjennombløtingen er å holde opp med det vi driver med for øyeblikket og skape et rom for Gud som Han kan bebo. Gjennom ærbødig tilbedelse og bønn gjør vi rom for Ham." (Spread the Fire nr 1/2007, side 11) I samme artikkel forteller Piorek om et opphold i et benediktinsk kloster. Her deltok Piorek i en kontemplativ retreat som strakk seg over flere dager. Dette er hva han skriver: "Jeg tilbrakte tid med å meditere over Guds ord, ba i stillhet og gikk turer hvor jeg lyttet til kontemplativ tilbedelsesmuskk." Oppholdet ble ikke helt slik Piorek hadde tenkt seg. Den helt store opplevelsen av Guds nærvær opplevde han ikke. Men da sa kona hans: "Men du er mer fredfull nå enn da du dro!" Og Piorek legger til: "Jeg tror noe virkelig godt skjedde med meg. Hans nærvær hadde forandret meg og noe i meg gav et gjenskinn av det." La meg oppmuntre deg til å tre inn i stilheten og Guds nærvær i dag! Bruk tid til bare å være i Guds nærvær og nyt det! Uten å tenke på hva du skal eller burde gjøre! Bli bevisst at du faktisk lever i Guds nærvær akkurat NÅ!

En far for de farløse

På vei inn til Oslo i går hendte det noe underlig. I en lang tid har jeg opplevd at Gud har kalt meg til en ny tjeneste. Fra ulike hold, og helt uavhengig av hverandre, har mennesker uten å vite om hverandre, kommet til meg for å dele med meg det de opplever at Gud har talt til dem om. Alle snakker de om det samme. Dette har skjedd samtidig med at jeg selv har opplevd at Gud har talt om nøyaktig de samme tingene. Men akk - jeg er treg til å høre, og har skjøvet dette til side. Jeg synes jeg har hatt mange gode argumenter mot. Men det er tydelig at Gud vil det annerledes. Det som hendte i går var at jeg fanget opp en setning, som synes å komme fra mitt indre. Det var helt merkelig. Setningen lød slik: "Jeg har kalt deg til å være en far for de farløse." Det er dette mange har snakket med meg om, men jeg har aldri kjent det så tydelig selv, som nå. Jeg vet godt hva det vil si å leve opp uten far, for faren min døde da jeg var 12 år gammel. Han var en varm, god og trygg far som elsket meg. Fortsatt kjenner jeg på vemodet, og savnet etter ham. Jeg har vært igjennom ulike sorgfaser. Men jeg har vært så heldig å oppleve Gud som min gode pappa. På mine reiser, ikke minst i Russland, har jeg møtt mange farløse. Hver gang har mitt hjerte blitt knust. Vi har stått å holdt rundt hverandre, og latt tårene renne i strie strømmer. Det har vært ensomme fanger i russiske fengsler, gatebarn og barn og ungdom jeg har møtt i ulike menigheter. I Russland har jeg kjent at overalt hvor jeg har vært, skulle jeg tale om det samme: Om å være Guds favoritt! Om Faderens kjærlighet til oss. Men det er ikke bare i Russland jeg har kjent meg ledet til å tale om dette. Det har jeg gjort mange andre steder, som Spania, Færøyene og Tyskland, og selvsagt her i Norge. Gud har nemlig et spesielt hjertelag for de farløse og enkene! I Salme 68,6 leser vi: "Farløses far og enkers forsvarer er Gud i sin hellige bolig." Jeg vet ikke ennå hva dette kallet til å være far for de farløse innebærer fullt ut. Men jeg aner noe. Jeg aner at det handler konkret om å hjelpe farløse og enker, i deres daglige kamp for å få endene til å møtes. Det handler om å bringe legedom og håp! Og det handler om de funksjonshemmede. Om de som er marginaliserte i mange deler av verden, og som har få som taler for seg. Men det er også andre sider ved dette kallet. Om de skal jeg ikke gå i detalj her på bloggen - ennå. Jeg vil gjerne be om forbønn: Om å få se klarere veien videre.

Lesestykker i fastetiden: En rolig rytme

Stress er en slags vold, en vold mot tiden. Hvert menneske har sin naturlige rytme. Denne rytmen må du tilpassse deg hvis du ønsker fysisk, psykisk og åndelig utvikling. Naturligvis havner du av og til i situasjoner der du må øke tempoet. Men vanligvis bør du være følsom for din egen rytme. Et stresset menneske lar aldri handlingene få tid til å modnes. Derfor blir de tomme og innholdsløse og bærer ingen gode frukter, verken for den som utfører dem eller for andre. Den som er stresset, "kaster" handlingene sine ut med voldsom kraft. Men den som lever etter sin egen rytme, lar rolig handlingene vokse fram fra dypet. Vi har alle muligheten til å bearbeide og overvinne vår hang til stress. Selv om ytre omstendigheter pålegger deg en altfor rask rytme, kan du av og til gjøre en aldri så liten pause for å hente fram kreftene og finne igjen deg selv og din egen rytme. Kanskje finner du Gud også. En indre bønnestund, kort eller lang, er den aller beste formen for pause. Der finner du igjen Skaperens egen rytme! Naturen kan lære deg mye om respekten for den riktige rytmen. Tenk på hvor rolig og fredfullt såkornet vokser i åkeren. Den vokser uten hastverk, av sin egen indre voksekraft. Hvis en plante ville vokse fortere enn den indre kraften tillot, så ville den blitt stresset. men slik er det aldri med planter. Det lønner seg ikke å bryte opp en blomsterknopp med vold. Det bare ødelegger blomsten. En levende organisme skal aldri forseres. Slik er det med deg også. Du kan bare bli det du er ment å være hvis du følger den takten Gud har gitt deg.

Wilfrid Stinissen, karmelittmunk

Lesestykker i fastetiden: Ydmykhetens kjennetegn

Den ydmyke vil ikke bli sett og gjenkjent av menneskene, men går inn i seg selv, vender ryggen til sin fortid og søker etter å bli helt ukjent, til og med for seg selv. Han registrerer riktignok folkemasser, bråk og støy, forfengelighet og bekymring, lyst og fråtsing. Han er heller ikke fremmed for samtaler, prat og atspredelse. Men hans høyeste ønske er å utslette seg selv og leve i stillhet, stilt fra resten av skapningen, på et stille sted. Han velger seg heller den nederste plassen, fattigdom og savn, enn å eie mye. Han vil alltid disponere sin tid fritt og slippe bekymringer, han vil inndra seg de jordiske ting og holde sine tanker samlet. For et mangfold av ting føder et mangfold av bekymringer og vekker en rekke brysomme tanker. Hos den ydmyke finnes det ingen hast, ingen forvirring, ingen tomme eller heftige tanker. Han forblir alltid i ro. Om ilden fra himmelen herjer jorden, frykter den ydmyke ingenting. Alle rolige mennesker er ikke ydmyke. Men alle ydmyke er rolige. Den som ikke er ydmyk kan ikke trekke seg tilbake. men du finner mange som trekker seg tilbake seg tilbake uten å være ydmyke. Derfor sa den milde og ydmyke Herren: "Lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler."

(Isak Syrer, 600-tallet)

Lesestykker i fastetiden: Ave crux, spes unica

Jeg har oppholdt meg i Judea ørkenen de siste dagene! Ikke bokstavelig, fordi jeg sitter i kaldt februarvær og varmes av peisilden, hjemme i stua. Men jeg har meditert over de ulike beretningene som evangelieforfatterne gir oss, om Jesu fristelse. Den hendelsen i Jesu liv har fulgt meg lenge, men er blitt ytterligere aktualisert nå etter at vi har feiret askeonsdag og er gått inn i fastetiden. Ørkenen er et underlig sted. Jeg har alltid følt meg tiltrukket av den. Ørkenvinden som sørger for at landskapet stadig skifter, de sterke kontrastene - men ørkenen kan også være foræderisk. Vi har også våre egne ørkener. De indre. Tider da troen prøves, da vi kan kjenne på desperasjonen, hvor håpet svinner. Tider da vi opplever meningsløs lidelse, depresjon, sykdom, sorg, tapet av noe kjært - tider da vi roper ut: "Hvor er Gud?" Lesningen av beretningene om Jesu fristelse i ørkenen kan gi oss noen ledetråder, som kan gi oss noen svar på vårt rop. Alle svarene Jesus gir djevelen, er hentet ut av 5.Mos kapitelene 6-8, og hver fristelse er en fristelse til å synde mot den store befalingen i 5.Mos 6,5: 'Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt." Først leser vi at Jesus blir fristet til å gjøre steiner til brød. Det er noe svært menneskelig ved denne fristelsen. Vi må ikke glemme at Jesus på dette tidspunktet var svært sulten. Han hadde ikke spist på 40 dager! Denne fristelsen dreier seg om trygghet. Om den umiddelbare tilfredsstillelsen, den raske løsningen, det raske svaret. Mye av livet vårt er basert på dette. Vi kan strekke oss langt for å ha et lettvint liv. Det kan være en daglig fristelse dette at vi ikke disiplinerer oss når det gjelder grådighet, materialisme. Helse og velstand - vi vil ha det - nå! Vi ønsker at Gud skal tale til oss - nå! Å veilede oss, helbrede oss. Og så sier Jesus: vær tålmodige! Opphold deg lenge nok i ørkenen til at du oppdager og lærer hvordan du kan stole på Gud. Forenkle din livsstil. Avvis de lettvinte svarene. Da vil ørkenvandringen din lære deg noe om det å stole på Gud, og om hvordan du kan tjene Gud med ditt hjerte, sin sjel og ditt sinn.

Den andre fristelsen

Matteus og Lukas bytter om på rekkefølgen, men siden jeg har brukt den versjonen som Lukas har med i mitt studium, så handler den andre fristelsen om makt og velstand. Dette handler for mange av oss om posisjoner og innflytelse. Om å være viktig og synlig. Hvor annerledes er ikke det livet Jesus inviterer oss til, hvor rollemodellen er Ham selv med et håndkle og et vaskevannsfat. Mesteparten av Jesu liv ble levd i skjul i Nasaret.

Den tredje fristelsen

Den tredje fristelsen handler om å være spektakulær. Noe spesielt. Etterspurt. Guds vei til forvandling er ikke spesiell. Den handler om en tålmodig vandring i ørkenen. Den handler først og fremst om et kors. Det spesielle korset der Jesus gav sitt liv, og det daglige korset som vi er kalt til å ta opp daglig, for å følge Ham. Vi kan bli fristet til å søke Gud i det spektakulære, og ikke i kampen og lidelsen. Men da vil vi raskt kunne ta feil av veien - og målet. Vi kommer nemlig aldri forbi korset. I det første nr av Mot Målet for i år, som er organ for Ungdom i Oppdrag, skriver min gode venn Alv Johan Magnus en leder, hvor han henviser til dramatikeren August Strindberg. På sin gravstein har han følgende innskrift: Ave crux, spes unica. Det betyr: Vær hilset kors, mitt eneste håp. Det er også vårt håp i den ørkenvandringen vi må gå. Derfor sier jeg opprømt i dag til bloggens mange lesere: Ave crux, spes unica! Og jeg bøyer meg ned ved korset - og takker. For dette kors skal jeg selv død, ja jeg er allerede død der - sammen med Kristus.

Slik kan du be

Blant de kristne i Østkirken finnes det dem som er sterkt knyttet til Jesusbønnen. For noen er det å uttale navnet "Jesus" om igjen og om igjen uttrykk for nært fellesskap med Ham. Rundt om i verden er det andre kristne som nesten ustanselig ber med disse få ordene: "Jesus Kristus, la ikke mitt mørke tale til meg; hjelp meg å åpne meg for Din kjærlighet." Eller de ber denne eldgamle bønnen: "La ingen ting uroe deg. Gud alene er nok." Eller de vender seg til Kristus med ordene: "I Deg er hjertets fred." Og de finner fred i sin lengsel.

Bror Roger fra Taize

Lesestykker i fastetiden: Hvorfor tillater Gud fristelse?

Blant fastetidens tekster hører Matteus 4,1-11 med parallelltekster i Mark 1,12-13 og Luk 4,1-13. Jeg har forundret meg mange ganger over det faktum at det er Den Hellige Ånd som fører Jesus ut i ørkenen, for at Han der skal fristes av den onde. Jeg har spurt mange ganger om hvorfor? I dag kom jeg over en tekst av Maximus Bekjenneren som belyser dette. Maximus Bekjenneren (580-662) var sekretær for keiser Heraklios i Konstantinopel, men forlot denne stillingen og gikk i kloster. Han ble den ledende teologen i striden om Kristi to viljer som splittet kirken på 600-tallet. Maximus holdt fast ved troen på at det hos Kristus finnes både en menneskelig og en guddommelig vilje. Han måtte bøte med sitt liv for å ha nektet å inngå kompromiss. Det sjette økumeniske konsilet i 680-681 gav ham rett. Her følger teksten til Maximus Bekjenneren:

Man kan se fem årsaker til at Gud tillater djevelen å angripe oss: For det første, for at vi gjennom angrep og motangrep skal oppøve vår evne til å skille mellom godt og ondt. For det andre, for at hjertet gjennom kampen skal bli bevart rent og stadig mer uinntagelig. For det tredje, for at vi skal unngå hovmod og lære ydmykhet når vi gjør fremskritt i det gode. For det fjerde, for å innpode i oss en innstendig avsky mot det onde, ved at vi få lære å kjenne det. For det femte, og viktigste, for at vi skal vinne en indre frihet og forbli i vissheten om så vel vår egen svakhet som styrken hos Ham som er kommet til vår hjelp.

En ny og moderne Benedikts regel del VI

6. Kombiner det indre og det ytre, det synlige og det usynlige. Vital kristendom har alltid kommet fra de kommuniteter som har vært bevisst hengitt til å kombinere det indre bønnelivet og spiritualitet, og et liv i handling på det ytre plan ute i verden. For å oppnå denne kombinasjonen må du sette bønn først. Oppriktig bønn til alltid lede til effektive handlinger som bringer verden helbredelse. Men nå gjerningene vi gjør settes først går det alltid på bekostning av bønnen, og dette resulterer i en økende sterile forsøk på å gi til oss selv det som bare Gud kan gi oss. Dette er den viktigste leksen å lære fra de kristne klostrenes lange historie. Men det å sette bønn først gjør ikke bønn viktigere enn handling. Erfaringene til det kristne fellesskapet er at når bønn blir adskilt fra handling, spesielt når bønn blir erstatning for handling, så blir personene og kommunitetene som er involvert snart degenerert til en selvopptatt pietisme som er det helt motsatte av sant kristent liv. Å opprettholde en fullt ut kristen kombinasjon av bønn og handling krever at man bytter ut dualismen mellom sinn og kropp som gjennomsyrer vårt samfunn, med et bibelsk helhetssyn av realitetene. Mennesket er ikke en 'ånd i en maskin', slik en filosof har uttrykt det. Vi er legemliggjorte ånder, hvor man ser forskjell på det fysiske og det psykiske, men man kan aldri skilles fra dem. Den samme Gud skapte både det fysiske og det psykiske, og er like sterkt nærværende i begge, og over alt i relasjonen mellom de to. (fortsettes)

Guds ledelse

Jeg holder på med et bibelstudium om Guds ledelse for tiden, og i går leste jeg noe Elisabeth Elliot har skrevet om dette tema, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere. For de av bloggens lesere som ikke allerede vet det så var Elisabeth Elliot gift med Jim Elliot, som sammen med fire andre unge menn reiste til Ecuador i 1956. De ble alle drept av auca-indianerne, den stammen de skulle nå med evangeliet. I dag er Elisabeth gift med sin norske mann Lars Gren og bosatt i USA. Dette er hva jeg leste om Guds ledelse, skrevet av Elisabeth Elliot: "En kristen kommer ikke til Gud for å få råd. Han kommer for å søke Guds vilje, og når han kjenner den, har han egentlig ikke noe valg. 'Den som altså vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, for ham er det synd.' (Jak 4,17) Gud forlanger kanskje en høyere betaling enn det vi er villige til å betale - det kan koste alt. Enhver som oppriktig ønsker å gjøre Guds vilje, vil bli bedt om å fornekte seg selv ... Å be om Guds ledelse er å ta et valg, og til det trenger en tro. Og da er det snakk om en helt annen tro enn den som sier: 'Hvis jeg liker det, så gjør jeg det.' Det er en tro som er sterk nok til å vente på Guds lønningsdag - og som tror lønnen er verdt ventetiden og det offer den krever. Våre bønner om ledelse (eller om andre ting) begynner med dette ene: Jeg stoler på Ham! Da er det nødvendig med overgivelse. Da sier vi ikke lenger: 'Hvis jeg stoler på Ham, så vil Han gi meg dette eller hint', men '- Jeg stoler på Ham. La Ham gi meg eller ikke gi meg det Han måtte ønske' ... Også i dag finnes det en Gud som kan gi oss lys når alt er mørkt i oss og omkring oss." Dette er radikale, men dog så sanne ord. Bildet er hentet fra klosterøya Athos.

Fastetiden innledes med Askeonsdag - idag!

Dagen i dag, askeonsdag, innleder fastetiden før påske. Fra riktig gammelt av, var det vanlig å gå til kirken på askeonsdag, slik at presten kunne tegne et korstegn på den troendes panne. I det han tegnet korstegnet sa presten: "Kom i hu, menneske, at du er støv, og til støv skal du vende tilbake. Vend om og tro på evangeliet." Dessverre får jeg selv ikke anledning til å gå til kirke i dag, for få korset tegnet i min panne. Jeg skal undervise i kveld. Det er andre kvelden i en serie med undervisningstimer i en menighet i Oslo, frem til sommeren. Og i denne menigheten er det ikke tradisjon for slikt. Hadde det ikke vært for det, hadde jeg tatt del i sammenkomsten i St.Johannes Døperens menighet i kveld, på Adamstuen ved Ullevaal sykehus, hvor fader Roald Nikolai Flemestad skal forrette. Han er generalvikar i Den nordisk katolske kirke. Han er en god venn av meg. Siden jeg ikke kunne delta, fikk jeg det store privilegiet å få lese hans preken på forhånd. Jeg tillater meg å sitere følgende fra den: "Askeonsdag er på en særlig måte dagen da vi ser oss selv i speilet. På de andre dagene i kirkeåret – og da fremfor alt festdagene – feirer vi hva Gud har gjort for oss. På Askeonsdag inviteres vi til å besinne oss på hvorfor Gud har handlet og handler som han gjør. Vi konfronteres med hvor Guds Sønn måtte dø på korset. Dette fordrer ærlig og selvinnsikt fra vår side.

Det å akseptere at jeg får panne tilsmurt av aske samtidig som jeg blir fortalt at jeg er støv, er intet mindre enn en form for dødsdom. Asken symboliserer forgjengelighet. En skog i brann. et hus som brenner, ender i en branntomt av dødt materiale. Slik skal jeg selv bli til støv og aske."

Selv har jeg tenkt at asken er jo noe levende som er blitt brent. Jesus kom jo for å døpe oss i ånd og ild, og Åndens ild er rensende, og sørger for at det brenner opp som ikke er verd noe.

Fastetiden er for meg en spesiell tid av kirkeåret, som etter hvert som tiden går, betyr mer og mer for meg. Den er en tid for selvforsakelse og øvelse i å legge sitt liv i Guds hender. Det er en tid for åndelig konsentrasjon, bønn og selvransakelse. Som diabetiker kan jeg dessverre ikke gå inn i en fullstendig faste i form av total avholdenhet fra mat, men det finnes mange andre måter å faste på. Både i form av delfaster, som kan vare en bestemt tid av dagen, eller delvis faste fra ulik mat, slik at man spiser enklere. Men faste handler om mye mer enn faste fra mat. Den handler også om å leve et enklere liv, om å gi almisser m.m. Det skal jeg komme tilbake til på bloggen her, i noen betraktninger om de bibelske og de kirkelige fastetradisjonene. I "Gammel norsk homiliebok", som er en samling med prekener holdt i Norge på 1100-1200 tallet, finnes det også en preken for Askeonsdag. Hvem som har holdt denne prekenen er det ingen som vet, men det er en preken om fastens nødvendighet. Det er tydelig at predikanten er påvirket av den hellige Gregor av Nyssa, som jeg siterte fra på bloggen i går, og Basilios av Caesarea. Talen er lang, så den lar seg ikke gjengi i sin helhet på bloggen, men jeg vil gjerne dele en setning med bloggens lesere, som fanget min oppmerksomhet, da jeg leste den i går. Her heter det: "Den gamle fiende seiret over ham som spiste, men ble selv beseiret av Ham som fastet." Det siktes til Adams fall, og til Kristus som seiret over satan i ørkenen. Jeg synes den setningen sier så mye, at jeg velger å la den stå som en overskrift over min personlige fastetid i 2007, som jeg innleder med å skrive en egen fastedagbok. Noe av det som skrives der, dukker sikkert opp i en eller annen form på bloggen. Men ikke alt. En slik bok blir personlig, og skal være det.

Kristi mange navn og Kristus i oss

Gregor av Nyssa (359-394) var en betydelig veiviser i det indre livs landskap. Han spilte også en viktig rolle ved kirkemøtet i Konstantinopel i 381 da treenighetslæren ble formulert. Gregor ble overtalt av sin bror Basilius til å bli biskop av Nyssa i Kapadokia. Her fungerte han som en åndelig veileder mange mennesker lyttet til. I dag vil jeg gjerne få dele med bloggens lesere hva Gregor av Nyssa har å si oss om temaet: Kristus i oss.

Paulus viser oss hvilken kraft som ligger i Kristi navn når han kaller Ham Guds kraft og visdom, vår fred, det lys som ingen kan nærme seg, vår helliggjørelse og gjenløsning, vår yppersteprest, vårt påskelam, våre sjelers forsoning, en 'utstråling av Guds herlighet og bildet av hans vesen', den som har skapt alle tidsaldre, åndelig mat og drikke, klippen og vannet, grunnvollen for vår tro, hjørnesteinen, den usynlige Guds bilde, en veldig Gud, hode for legemet som er kirken, den førstefødte blant mange brødre, en megler mellom Gud og mennesker, en enbåren sønn kronet med ære og herlighet, herlighetens herre, alle tings opphav, rettferdighetens herre, og dertil også vår fredsfyrste, konge over alt og den som har herrevelde over et rike uten grenser. Når alt dette legges sammen og betydningen i de ulike navn hentes frem, gir det en viss forestilling om den forunderlige betydningen av navnet Kristus og hans majestet, som ikke kan utlegges med ord. Ved Guds godhet har vi som kalles 'kristne' fått den ære å dele hans navn, som er det største, viktigste og mest opphøyede av alle navn. Av dette følger at alle de titler som uttrykker navnets betydning skal ha sitt motstykke i oss. Hvis vi ikke skal fremstå som løgnere når vi kaller oss kristne, må vi vitne om Kristus med våre liv.

En ny og moderne Benedikts regel del V

5. Elsk kirken. Du er en del av kirken. Du kommer fra kirken, og har fått din ernæring fra kirken. Elsk kirken slik du elsker dine foreldre. Du er kalt til å være annerledes enn andre kristne, bare fordi du kan være forbilder for dem. Din oppgave er ikke å være dem overlegne, men å være deres tjenere, utruste dem til deres egne tjenester, som svært ofte vil få mye større innflytelse enn din egen. En av de største gavene et menneske fra et monastisk fellesskap kan gi er å forsyne kirken med brukbare og effektive rollemodeller som andre kristne som ønsker å leve i slike fellesskap kan følge. "Den som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener." (Matt 20,26) Tillat deg selv fortsatt å bli ernært av kirken, slik at du selv kan gi næring til kirken. Vær fullt ut oppmerksomme på de kommuniteter som ble grunnlagt av kristne i de tidligere århundrer, både de som hadde framgang, og de som mislyktes. Legg merke til at de som så på seg selv som et alternativ til kirken, istedet for å se seg selv som en del av kirken, har som regel alltid adoptert synspunkter og en praksis som bare denne ene kommuniteten har stått for. Disse selvutvalgte synspunktene har vist seg ved tidens prøve å være helt feilslåtte, og har etter hvert som tiden har gått ødelagt kommunitetene som utviklet dem, sammen med medlemmene, og i sær barna. Test dere derfor hele tiden om den praksis og tro dere har, mot kirkens store tradisjon. Det er her dere vil finne bevart den tro som som er blitt delt og bekreftet av det kristne fellesskapet gjennom århundrene. Legg merke til at de som har avveket fra deler av den store tradisjonen, også har vært uenige med alle andre som har avveket fra den. Vær hele tiden i samtale med andre kristne, spesielt når du tror de kan ha misforstått. Det er i samtale med dem som du er uenig med, at du selv har mest å lære. Knytt din kommunitet til forsamlinger i det sognet du tilhører. Søk å være en tjener for disse fellesskapene, hjelp dem med å løse de virkelige problemene som oppstår mennesker imellom. Sett din lit til den pastorale veiledning, som kan gis fra de ordninerte pastorer i området hvor du bor. De er en rik kilde til visdom og klokskap, selv i de sakene hvor de er uenige med deg. Du kan ikke følge Kristus utenfor kirken, for kirken er Kristi kropp.

En ny og moderne Benedikts regel del IV

4. Se på verden som en hage som skal bli stelt med. Når den monastiske bevegelsen ble startet av den hellige Antonius, og de andre egyptiske munkene, for ca 1700 år siden, var det en vanlig oppfatning at skulle man leve et fullt ut formålstjenelig kristent liv, måtte man forlate arbeidets-, familiens- og poltikkens verden helt og holdent. Den monastiske bevegelsens fremgang, basert på nettopp denne forestillingen i århundrene som fulgte, har tilveiebrakt mange av vestens fundamenter. De tidlige monastiske kommunitetene spilte en viktig rolle i kristningen av de europeiske folkeslagene, og de senere monastiske fellesskapene skapte mange av våre viktigste institusjoner. Den fremgangen som de tidlige kristne kommunitetene hadde, har nå lagt grunnlaget for en ny æra av den kristne tro, hvor man har lært av tidligere tiders erfaring, nemlig denne: at kristne kan ta sin plass i ordinært arbeids-, familie- og politisk liv, og ikke trekke seg bort fra disse områdene. Det er nå mulig for kristne å se deres deltagelse i økonomiske aktiviteter som en måte å tjene verden på, som et middel til å utføre deres sentrale kall som kristne. Det er nå mulig for kristne å se at et politisk engasjement, kan være en måte å forvandle menneskelige samfunn. Dette betyr at det er mulig å bytte ut de gamle monastiske løftene som besto av fattigdom, kyskhet og lydighet, med en positiv forpliktelse som kroppsliggjør de samme verdiene, med en overgivelse til det å tjene, skape sterke familier og bygge en sivilisasjon av kjærlighet. Det er nå muligheter for å skape slike kommuniteter som kroppsliggjør disse positive verdiene, og som gjør det mulig for et stort antall mennesker å leve den ut i et hverdagsliv. Å gjøre dette er like viktig for menneskeheten i dette årtusen, som det var det for etableringen av de benediktinske klostrene i det første årtusen. Hvis du velger å se på verden som et farlig sted vi bør unngå, så vil den bli slik - en lovløs jungel hvor vi mennesker er fanget. Hvis du i stedet velger å se på verden som en hage som trenger stell, som en stor gave gitt oss av Gud, så vil den bli det Gud skapte den for - et sted for stor skjønnhet og glede. (Bildet på bloggen viser logoen til Mennonittkirken) Artikkelserien fortsetter

En ny og moderne Benedikts regel del III

3. Velg å være hele mennesker i profetiske kommuniteter
Når vi ble skapt ble vi utrustet med et enormt potensiale, av mange ulike slag. Det er Gud som gir hvert eneste menneske dette potensial, og det er Guds største ønske at vi realiserer disse mulighetene som Han har gitt oss. At vi blir de menneskene som Gud har skapt oss til. Uansett hvilke vilkår vi lever under, har vi alltid til rådighet viktig potensiale som venter på å bli brukt. Ofte er vi ikke klar over det potensiale vi har, og som et resultat av det, blir vi mismodige på grunn av vår skrøpelighet. Men vi er skrøpelige fordi vi ennå ikke har akseptert det potensiale som Gud har gitt oss. Det er bare ved å akseptere disse gaver, at vi i sannhet blir Guds barn, slik som Gud hadde ment at vi skulle være. Det er ved å bli hele mennesker at vi blir hellige mennesker. Når vi følger Kristus blir vi det vi er skapt for å være, og våre mangler vil gradvis forsvinne, for våre mangler er et resultat av at vi ignorerer det potensiale vi har fått. Det er bare en feil som virkelig er fatal, og det er den feilen som består i at vi ikke lever ut det potensiale som er gitt oss i skapelsen. En av de største rikdommene vi er gitt, er vår evne til å leve i felleskap, og det er bare ved å ta imot denne gaven, og leve den ut, at vi blir fullt ut menneske, og fullt ut kristen. Men for å bli hele mennesker, så må vi velge å leve i fellesskap som lever for å utruste sine medlemmer, og gjøre dem hele. Slike fellesskap, eller kommuniteter, må bli formet hensiktsmessig. For alle virkelige fellesskap er grunnlagt på den antagelse, at menneskelige fellesskap bare kan lykkes, ved at fellesskapets behov settes høyere enn det enkelte medlems behov. Og at de som er uenige, må føye seg. Denne antagelse er basert på en viss realisme, for når kommunitetene er fylt opp av mennesker bare handler ut av egeninteresse, så er det behov for stadige tiltak, for å forhindre at disse kommunitetene ender i fullstendig kaos. Ved å gjøre bot og bønn til det sentrale i våre liv, så har vi mulighet til å skape en totalt ny form for fellesskap – kommuniterer som eksisterer for å istandsette og sette fri sine medlemmer. Det er dette slags fellesskap Kristus skapte, og ved å følge Kristus uten å gå på kompromiss, så kan vi gjøre det samme. For å skape slike kommuniteter kreves det konstant hensiktsmessighet, og stor utholdenhet. Du må også forvente deg konstant kamp og stor motstand fra de som ønsker å holde fast ved det gamle. Men du vil også møtes med en stor grad av bifall, for det var slik vi er skapt til å leve. Den største kjærlighetshandling som noe menneske kan gi til verden, er å bli det man var skapt til å være. Og den største gave et fellesskap kan gi til verden, er å skape et levende eksempel på et fellesskap, hvor menneskene som lever i det, kan bli i stand til å tjene verden. Du vil bli lykkelig om du kan gi disse gavene.

(Bildet er hentet fra en av kommunitetene til Bruderhof) Artikkelserien fortsettes

En ny og moderne Benedikts regel del II

Her følger Benedikts regel i moderne versjon, slik jeg har oversatt den, og slik den oppfattes i den nye monastiske bevegelsen:

1. Innvi deg selv til en livslang forvandling

Å være en kristen er å følge Kristus, i alle sammenhenger. Det handler om å leve ens liv på en særegen konkret måte, og ikke utelate noe. Men vi kan ikke følge Kristus ganske enkelt ved å bestemme oss for å gjøre det. Lik alle andre mennesker er også vi dypt involvert i det onde, på mange ulike måter. Flesteparten av dem usynlige for oss. Vi kan ikke følge Kristus uten at vi har vedkjent oss denne ondskapen, og tatt skritt for å gjøre noe med den. Vi må forandres. Vi må bli radikalt annerledes om vi ønsker å følge Kristus, hvis vi i sannhet ønsker å være levende, som Han virkelig er levende. Å følge Kristus er å elske slik Kristus elsket. Det er å helbrede slik Kristus helbredet. For å være i stand til dette krever det en fundamental endring i vår bevissthet som i vår ubevissthet, i både det vi har til hensikt å gjøre, og det vi ikke er oss bevisst. Det vil kreve en forandring av de åndelige kreftene vi omgir oss med, ved å avvise de gamle og ved å invitere nye til å ta de gamles sted. De gode nyhetene er at vi er i stand til å endres. Lik våre felles medvandrere som var sammen med Jesus under hans jordeliv, så kan også vi bli helbredet. Også våre liv kan forvandles. Vi er også i stand til å få nye verdier. Også vi kan leve på nye måter. Dette er årsaken til at det kristne budskapet er kalt evangelium, hvilket betyr: gode nyheter. Denne store forandringen, denne omvendelsen, er en reise vi kan legge ut på, bare ved å bestemme oss for å gjøre det. Den begynner på en konkret måte, og et bestemt sted, med en bestemmelse om å forflytte seg til et annet sted, gjennom tiden, og lik alle andre reiser innebærer også denne at vi forlater det stedet hvor vi befinner oss nå. Og lik alle andre reiser så kan også denne reisens mål bare nås ved at det ene skritt følger det andre, så det tredje og så det fjerde. Dag etter dag, inntil dager blir år, og årene blir tiår, og stegene våre blir til mil, og milene til store avstander. Dette er en reise som varer hele livet. Det er en reise som mange kristne gjennom århundrene har trodd også fortsetter etter døden. Også lik andre reiser så er dette en reise man gjør i selskap med andre. Hvis vi har til hensikt å legge ut på den alene, så vil vi raskt gå tom for mat. Om natten vil det ikke være noen til å våke over oss mens vi sover. Når vi faller vil det ikke være noen til å reise oss opp. Når vi blir motløse vil det ikke være noen til å oppløfte vår ånd. Og når vi roter oss bort, vil det ikke være noen til å vise oss veien. Å slå seg sammen for denne store reisen er selve hensikten med meningsfylt kristent fellesskap. Å være gitt muligheten til å gjøre det, er den største gaven noen kan motta. Ta imot den med glede, og hold ikke noe for deg selv.

2. Lær å be

Bønn er det viktigste midlet til forvandling. Bønn er å være seg bevisst og konkret akseptere Guds nærvær på det stedet, og i den tiden vi befinner oss, og gi gjensvar på dette nærværet som vi ville gjøre med enhver person - ved å la oss forvandle. Det er umulig å delta i en samtale med Gud uten å bli forvandlet i selve dypet av vårt vesen, og det er umulig å bli forvandlet i vårt innerste vesen, uten å delta i denne samtalen. Når vi samtaler med Gud blir vi mer lik Gud. Vi blir bedre i stand til å elske, skape, bli mer fri og mer disiplinert, og bedre i stand til å lytte og se, og bedre i stand til å helbrede og forsone. Å bli forvandlet er å bli lik Gud, men vi kan bare bli lik Gud ved å kjenne Gud. Vi kan bare kjenne Gud ved å tilbringe tid i samtale, og omgang med Gud. Denne evne til å være i samtale med Gud, er vevd inn i vår personlighet. Vi er skapt for å be og å gjøre det er like naturlig som å spise og puste. Bønn er så fundamentalt ved det å være menneske at det krever en viljeshandling å ikke be. Men bønn er samtidig noe vi må lære. De som ikke har vært mest overgitt i sin forvandling, har alltid søkt veiledere for på hjelpe dem i å fortsette og å styrke deres samtale med Gud. Se på bønn som et stort privilegium, ikke som et krav. Bare da kan dine bønner bringe deg dyp og synlig glede, og du kan være sikker på at du har talt med Gud. Hvordan kan de som virkelig kjenner Gud være noe annet enn fylt av glede? Det er mange måter å be på, og alle er like gyldige. På samme måte som vi forholder oss til mennesker på ulike måter, så vil vår samhandling med Gud foregå på ulike måter. Vær åpen for det nye, hvsi du ønsker å kjenne Gud, for Gud er alltid ny.

(fortsetter)

En ny og moderne Benedikts regel del I

I går skrev jeg om den nye monastiske bevegelsen som vokser fram i USA, Europa og Norge. Et stort antall kommuniteter og bofellesskap ser nå dagens lys i både evangelikale, protestantiske, romersk-katolske og pinse-karismatiske sammenhenger. De varierer i utseende og teologi, men de deler noe felles: de har hengitt seg til å følge Jesus kompromissløst, de har alle en sterk lengsel etter å finne tilbake til den første menighets kvaliteter og de ønsker å leve radikale liv. De fleste av disse kommunitetene er små, men de er alle del av en global bevegelse, og er til dels sammenlignbar med den monastiske bevegelsen som oppstod rundt Benedikt av Nurcia. Kommunitetene som vi nå ser vokse frem, er som oftest grunnlagt av lekfolk, de er selvstyrte, fokusert på bønn og personlig omvendelse, de har hengitt seg til radikal gjestfrihet og dette gjelder i særdeleshet overfor fattige. Medlemmene av de ulike kommunitetene er engasjert i produktivt arbeid utenfor kommuniteten. Mange av dem er aktivt med i freds- og forsoningsarbeid. Det nye med disse kommunitetene, og som skiller dem fra fortidens monastiske sammenhenger, er at dens medlemmer både er gifte og enslige. Kommunitetene er ulike i struktur og organisering. Det funnes en stor grad av individuell frihet. De er lokalisert både i urbane og i mer grisgrente strøk. Mange er økumeniske og de er globale, i den betydning at de ser at verden er en, og at vi alle har ansvar for vår jord. En av de nye monastiske gruppene jeg kjenner til, består av en gruppe mennesker, hvor den ene delen er medlemmer av en mennonittkirke og den andre delen er romersk-katolske! De forsøker å finne inn til hverandre, og leve ut et bønneliv sammen, til tross for de store forskjellene. Nå vil kanskje noen innvende at et slikt fellesskap må skape mye forvirring, ikke minst læremessig, når forskjellene er så store som i dette tilfelle. Ikke nødvendigvis. Er man trygg på sitt eget ståsted, er det ikke så lett å føle seg truet av andres syn. Dessuten tar man hensyn til hverandre, og samles om det som forener. Man lærer også av hverandres tradisjoner. Det er et svært interessant trekk at mange med anabaptistisk bakgrunn, går inn i disse nye kommunitetene. Her finnes jo en arv fra 1500-tallet, hvor det fantes mange kristne bofellesskap, og erfaringene fra disse tar de med seg inn i det moderne samfunnet. Disse gruppene er samtidig en levende protest mot forbrukersamfunnet og markedsliberalismen. De integrerer funksjonshemmede med funksjonsfriske. De er aktivt engasjert i bevaring av naturen og gjenbruk av klær og gjenstander, og som sagt, sterkt involvert i freds- og ikkevoldsarbeid. Flere av medlemmene i de nye kommunitetene har bakgrunn som teologer, men her finnes mennesker fra alle slags yrkesbakgrunner, skolerte såvel som uskolerte. De deler raust med hverandre sine eiendeler, og har ulike prosjekter for å hjelpe de fattige. I del to av denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan de har tilpasset den kjente Benedikts klosterregel til dagens virkelighet. Del 2 følger senere, enten i dag, eller søndag.

Den nye monastiske bevegelsen

Det har vært en del fokus på den nye husmenighetsbevegelsen i USA og Europa i det siste. Lite eller ingenting er skrevet her i Norge, om den nye monastiske bevegelsen som nå sprer seg de samme stedene. Den nye monastiske bevegelsen er kjennetegnet av mennesker som søker å leve ut et nytestamentlig menighetsliv i små kommuniteter, hvor man ber tidebønner, praktiserer et liv i kontemplasjon, og har sterk fokus på fred, rettferdighet og arbeid blant fattige. Inspirasjonen hentes fra den første menighet, kirke- og ørkenfedre, og fra både katolsk, ortodoks og anabaptistisk tradisjon! Ikke minst legges det sterk vekt på den anabaptistiske tradisjonen i disse sammenhengene, og mye av det teologiske grunnlaget er hentet herfra. Jeg legger ikke skjul på at dette begeistrer meg veldig!! Den amerikanske delen av denne bevegelsen startet som et resultat av en bok skrevet av den anabaptistiske teologen Jonathan Wilson. Wilson skrev boken Living Faithfully in a fragmented world. (1998) Boken kom som en respons på moralfilosofen Alasdair MacIntyre's sterke kritikk av det moderne samfunnet, hvor han etterlyser lokale fellesskap hvor sivilisasjon, moral og intelektuelt liv kan overleve, i den nye mørke tidsalder, som nå er over oss. MacIntyre etterlyser sågar en ny Benedikt, og med det henviser han til Benedikt av Nurcia, benediktinerordenens grunnlegger, hvis klosterregel Regula Sancti Benedicti, fra 500-tallet, er en av de viktigste kilder for å forstå vår vesterlandske kultur. Johanthan Wilsons datter er en av grunnleggerne av en slik kommunitet som MacIntyre etterlyser, The Rutba Community House i Durham i North Carlolina. Navnet på denne nye kommuniteten kommer fra Irak. En gruppe med kristne fredsaktivister dro til Irak ved Irak-krigens begynnelse. I denne gruppen deltok både Jonathan og hans kone Leah. De var trent i forsoningsarbeid og ikkevoldelige konfliktløsninger. En av gruppens medlemmer ble alvorlig skadet i en bilulykke, og tatt med til det nærmeste sykehuset, som lå i byen Rutba. En irakisk lege behandlet den skadde amerikaneren gratis, men spurte gruppen med fredsaktivister, om de kunne love å fortelle andre det som hadde hendt dem i Rutba. Mens deres amerikanske medborgere bombet Irak, tilbød denne irakeren legedom og fred. Da ektepartet Wilson kom tilbake til USA startet de kommuniteten i Durham. De kjøpe et gammelt skrøpelig hus i et av de fattigste og farligste strøkene av byen. Her ville de leve ut visjonen og drømmen om nytestamentlig menighetsliv. Selv beskriver de The Rutba Community House som et sted for gjestfrihet, fredsarbeid og disippelskap. De som bor i det gamle huset deler felles måltider og felles bønnetider. På veggen henger det bilder av baptisten Martin Luther King jr og av Dorothy Day, en av grunnleggerne av det katolske bevegelsen Catholic Workers Movement. I dag finnes det flere slike kommuniteter mange steder i USA. Gjennom bloggen min vil du få stifte bekjentskap med dem i dagene fremover. Vi skal se på likheter og forskjeller mellom husmenighetsbevegelsen og den nye monastiske bevegelsen. Selv kjenner jeg en dyp slektskap med den nye monastiske bevegelsen. Vårt arbeid Poustinia er en del av den her i Norge. Bildet viser noen av medlemmene av The Rutba Community House, utenfor huset til kommuniten i Durham.

Medlemspakt for en nytestamentlig forsamling

Wood Green Mennonite Church lokalisert i London, er en del av den anabaptistiske tradisjonen. I likhet med mange andre mennoniter praktiserer de en medlemspakt, og jeg fant innholdet i denne så interessant at jeg har oversatt den og vil dele den med bloggens lesere. Innholdet i denne medlemspakten, vil sannsynligvis danne noe av grunnlaget for det arbeid vi ønsker å se etablert lokalt her på Gjøvik:

Gud kaller oss til å være Hans folk på dette sted. Vi bekjenner Jesus, korsfestet og oppstanden, til å være Hans Sønn, Messias og Herre. Han har fridd oss ut av syndens slaveri, og ondskapens krefter. Gjennom dåpen og utøselsen av Den Hellige Ånd er vi blitt født til et nytt liv som adopterte barn i Guds familie. Vi har vendt oss vekk fra å tjene oss selv, til å følge Jesus, og tar Hans lære og Hans eksempel som den regel vi følger for våre liv. Gud, som arbeider gjennom sin Hellige Ånd, former og bygger sin kirke. Sammen som fellesskap søker vi å gjøre Hans vilje gjennom at:

1. Han gjør oss til en familie av kjærlighet og omsorg, hvor hver av oss kjenner Guds barns frihet.

2. Han gjør oss i stand til fritt å dele våre liv og våre eiendeler, og gjøre oss til ansvarlige forvaltere av jordens ressurser.

3. Han leder oss til en nærere relasjon til seg selv, gjennom de personlige og felles åndelige disiplinene som tilbedelse, bønn og studier.

4. Han underviser oss gjennom Skriften, som er den endelige autoritet for lære og liv.

5. Han helbreder og gjenoppretter oss når vi underordner oss hverandre i gjensidig ledelse og korreksjon, når vi søker råd hos hverandre ved viktige avgjørelser vi står overfor.

6. Han åpner våre liv slik at andre får høre de gode nyhetene, se Jesus og bli dratt inn i helheten (Guds shalom) av Hans kongerike.

7. Han ydmyker oss og gjør oss i stand til å tjene og være gjestfrie overfor våre naboer og vår neste.

8. Han viser oss hvordan vi kan arbeide for fred og rettferdighet i en verden av opprør, ved å følge Hans Sønns, Jesu ikke-voldelige og sårbare eksempel.

9. Han renser våre liv slik at vi i enkelhet og integritet kan søke Guds rike og hans rettferdighet først av alt.

Gud arbeider for å forsone hele sin skapning med seg selv. Rettferdighet, fred og glede er selve kjennetegnene på Hans styre. Som medlemmer av dette fellesskapet og av Kristi verdensvide kropp, så overgir vi oss selv til å be og arbeide for disse kvalitetene av sant liv. Selv om vi på grunn av vår svakhet og vilje til ulydighet, blir fristet til å gå bort fra den sanne vei, så erfarer vi allerede, noe av skjønnheten ved Guds styre, i våre liv sammen. I forventning venter vi på den dagen da Jesus vil komme igjen, og Gud vil gjøre alle ting nye - både på jorden og i himmelen.

I lys av dette bekrefter vi at vi gir oss til Gud og hverandre som medlemmer av Wood Green Mennonite Church.

Bildet viser noen av medlemmene i Wood Green som var på en menighetsweekend nylig.

Er det noen plass for mennesker med handikap i våre menigheter?

I går hadde jeg en svært viktig samtale med en god venn av meg. Han er far til en gutt med flere alvorlige funksjonshemninger. Vi berørte mange viktige ting i vår samtale, blant annet dette at våre gudstjenester stort sett er for de som er flinke med ord, og som lett oppfatter ordenes betydning. I de protestantiske sammenhenger er det en sterk betoning av Skriften alene, og av prekenens, undervisningens eller samtalenes betydning. Og det blir stadig flere konferanser og kurser som tilbys i kristen sammenheng. Hvor er plassen for de blant oss, som ikke har mulighet til å forstå ordene vi bruker, som selv ikke har språk? For meg er den forløsende sannhet i alt vi står overfor, dette: "Og Ordet ble menneske." (Joh 1,14) Gud ble kjøtt og blod. I Jesus kan Gud tas på. Jean Vanier, grunnlegeren av Tro og Lys-bevegelsen og Arken fellesskapene for mennesker med mentale handikap, har skrevet en bok som er utgitt på norsk med tittelen: "Den brutte kroppen." Der skriver Vanier blant annet dette: "Ordet ble kropp og hans navn er Jesus. Han kom som et lite barn i en kvinnes kropp, svøpt i et barns sårbarhet, avhengig av sin mor, en som skriker etter trygghet og beskyttelse. En mors kjærlighet er den eneste sanne trygghet for et barn. Uten henne risikerer det å gripes av en forferdelig dødsangst, som igjen vil hemme den følelsesmessige og intellektuelle utviklingen. Den Allmektige er blitt et uskyldig, lite barn, totalt avhengig av en mors kjærlighet. Da Jesus ble født, var hans eneste trygghet Marias armer og Josefs nærvær. Han ble en flyktning, utsatt for farer og utrygghet da familien flyktet til Egypt. Da de vendte tilbake, bosatte de seg i Nasaret i Galilea, en fattig landsby, foraktet av andre, der folk bodde i huler i fjellet. Der levde Jesus et enkelt liv i tretti år. Siden han var Josefs sønn, arbeidet han som snekker. Vi vet ingenting om disse årene, bortsett fra at han ikke gjorde seg kjent. Ordet som ble kropp, levde det beskjedne livet til en fattig familie. Han levde salingprisningene før han forkynte dem." ( Jean Vanier: Den brutte kroppen. Verbum spiritualitet. 2003, side 39) Om vi bare kunne ta med oss dette perspektivet i omgangen med menneskene rundt oss. Jesus ble kjøtt og blod. Han forkynte ikke bare Ordet, Han var Ordet. Og Han tok på de spedalske, Han vasket disiplenes skitne føtter. Han drakk seg utørst av en brønn. Han plukket aks i en åker. Han rodde en båt. Han klatret i fjell. Hvordan skal vi formidle denne siden ved Jesus? Vi kan ikke gjøre det bare gjennom prekener eller samtaler. Han kaller seg selv Livets brød, og Verdens lys. Jeg har tatt til orde for å bruke disse symbolene aktivt. Men jeg får reaksjoner på lystenning og bruk av ikoner. Da settes man raskt i bås. Da beskyldes man for katoliserende eller ortodokse tendenser. Men jeg har oppdaget at bruken av lys og ikoner har mye å si for de som ikke har ord, eller kan bruke ord. I eukaristin brytes brødet, og vi får smake brød og vin, og får del i Herrens legeme og blod. Vi har røkelsen som dufter av himmel og tilbedelse. Alt dette gjør det mulig å sanse Gud, og "smake og se at Herren er god." (Salme 34,9) Vi er langt rikere enn vi tror, om vi bare våger å se den rikdommen som finnes i Kirkens gode tradisjon. Bildet viser en liten gruppe fra Arken fellesskapet i Toronto Canada. Til høyre ses presten Henri J.M. Nouwen, som forlot en prestisjefylt stilling ved et av de ledende universitetene i USA, for å bli prest for en kommunitet bestående av funksjonshemmede og funksjonsfriske. Nouwen, som er en av de som har hatt stor betydning for min egen åndelige utvikling, døde av et hjerteinfarkt i 1996. Han er en av de mange romersk katolske brødre som har vært og fremdeles er åndelige veiledere for meg. Jeg hører gjerne reaksjoner på hvordan man kan integrere funksjonshemmede i våre gudstjenester. Hvordan kan vi gjøre det uten at vi bruker dem som objekt for vår nestekjærlighet og profesjonelle kompetanse, slik at vi får bekreftet vår egen verdi og gitt oss selv æren? Hvordan kan vi se deres egenverdi, og at de er mennesker som kan hjelpe oss videre? Gjennom mennesker med fysiske og mentale handikap har jeg oppdaget mine egne sår, og mitt eget mørke. Det takker jeg Gud for idag.

Å skue den åndelige virkeligheten i stillheten

Forutsetningen for å kunne forstå det hellige er en djup ydmykhet og en djup indre enfoldighet. Det handler om å senke seg ned i Guds-Ordets hav, slik at Ånden, Den Hellige Ånd, får gjennomtrenge oss helt og gjøre oss til mennesker som skuer, ja betrakter, den åndelige virkeligheten og oppdager at den er like virkelig som den virkelighet som omgir oss. Det er en hemmelighet dette: det vi ikke har skuet, kan vi heller ikke ta imot eller begripe. Ordet må nemlig fødes i oss, ellers tjener det til ingenting. Uten at det fødes i oss blir det bare ord. Hvordan skal det moderne hastige menneske forstå dette? Men det finnes ikke noe viktigere enn å søke Gud, og vi må ikke la noe i verden og det som omgir oss, forstyrre denne omgangen med Gud i stillheten. Vi må oppsøke stillheten innfor Guds ansikt, og ta oss tid til å bli så stille i vårt indre, at jeg bader i Hans stillhet, til den gjennomtrenger meg slik luften gjennomtrenger vår kropp. Vi har alle en reservert plass ved Guds hjerte. Den som vil møte Gud, trenger bare å bli stille - da er møtet uunngåelig.

Utilgjengelig for mennesker - tilgjengelig for Gud

Midt i en hektisk tid med mennesker rundt dem på alle kanter, sier Jesus til sine følgesvenner: "Kom med meg til et øde sted hvor vi kan være alene, og hvil dere litt." (Mark 6,31) Hvis noe fremfor noe annet skulle karakterisere en sann munk, må det være dette: Han er den som er gått avsides, for å være alene. Selve ordet munk kommer jo av monos som betyr alene, èn med Gud. En som har gått avsides for å finne stillhet til å be, til å kommunisere med Gud. Den som følger Kristus, vil etter hvert oppdage en hemmlighet. Søker man Jesus alene, dras man ikke lenger så mye til de aktivitetene som er synlige for andre, men man søker å leve det indre skjulte livet i Gud. Lærlingen vil lære av sin Mester, og Mesteren gikk avsides for å be. Hans oppvekstår var så skjult, at vi vet nærmest ingenting om dem. Etterat Han mottok sin utsendelse etter dåpen i Jordan, talte Gud og sa: "Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede." (Matt 3,17) Umiddelbart etterpå forsvinner Jesus inn i ødemarken for å tilbringe uker i avsondrethet og stillhet, og for å be. Og etterhvert som Hans tjeneste utfolder seg, leser vi igjen og igjen:

Jesus søker ensomheten og stillheten

"Da Jesus fikk høre om det, dro han derfra i båt over til et øde sted for å være alene." Matt 14,13. "Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be." (Matt 14,23) "Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene." (Matt 17,1) En munk går avsides fordi han ønsker å være en imitatio - en som imiterer Jesus. Han søker å være alene for å være med Gud. Han søker bevisst stillheten. Han lærer seg hva den indre dialogen handler om. Her - avsides med Jesus, lærer man seg at distanse er helt nødvendig for å få det rette perspektivet. Tid tilbrakt med Gud er aldri bortkastet. Selv om vi skulle bli borte fra scenen, og bli glemt av menneskene rundt oss, er vi hos Gud, og tiden vi tilbringer sammen med Ham er mer verdifull enn noen annen. Det vi utretter i stillheten, i omgangen med Gud i bønn og hvile, bærer rikere frukt, enn alt det vi gjør som er synlig for det menneskelige øye. Utilgjengelig for mennesker, men tilgjengelig for Gud. Skal vi være i harmoni med oss selv, med den vi virkelig er, så må vi gå avsides. Vi trenger å finne vår egen rytme, og bli kjent med vår indre verden. Det var først etter å ha tilbrakt år i den egyptiske ødemarken, at ørkenfedrene stod frem med et ord fra Gud. Et ord født i stillheten og ensomheten. Tenk hvor kraftfulle og margfulle slike ord er, sammenlignet med ord som kommer fra en uendelig strøm fra vår egen tomhet!

Fest aktertrossen ved steinen

Etter en ny vond og urolig natt med hjerterytme forstyrrelser, møtes jeg i morgentimene i dag av disse ordene i den koptiske samlingen av ørkenfedrenes ord. Abba Evagrios sa: Plaget av tanker og av kroppens lidelse søkte jeg opp abba Makarios. Jeg sa til ham: 'Fader, gi meg ett ord å leve av.' Abba Makarios sa til meg: 'Fest aktertrossen ved steinen, så skal med Guds nåde båten klare seg mot de djevelske bølgene på dette dystre hav.' Jeg sa til ham: 'Hva er båten? Hva er trossen? Hva er steinen?' Abba Makarios sa til meg: 'Båten er ditt hjerte - bevar det. Trossen er din ånd - fest den ved vår Herre Jesus Kristus, steinen som motstår alle bølger.... For det er ikke vanskelig å si med hvert åndedrag: Vår Herre Jesus Kristus, forbarm Deg over meg. Jeg velsigner Deg, min Herre, kom til min hjelp.' Den samme Makarios har også fortalt denne historien: Noen spurte Abba Makarios: 'Hvordan bør man be?' Abbaen svarte: 'Man behøver slett ikke å bruke mange ord, for det holder å strekke ut hendene og si: 'Herre, etter Din vilje og Din kunnskap, forbarm Deg!' Men om kampen kommer over deg, si: 'Herre, hjelp!' Han vet vårt beste og viser barmhjertighet mot oss.

Vårt viktigste kall: Å bøye oss ned i tilbedelse

Denne enkle strektegningen betyr mye for meg. Jeg har kopiert den og limt den inn på forsatsbladet i Bibelen min. Den uttrykker mitt viktigste kall, kallet som tilbeder. Det kallet går foran mitt kall som forbeder. "Men den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet. For det er slike tilbedere Faderen vil ha," sier Jesus i Joh 4,23. I 1960, mens misjonæren Dean Denler, lå på sykehuset med uhelbredelig kreft, ble lovprisning og tilbedelse enda viktigere enn før. Til sin kone, Ruth, sa han: "Det kommer en tid da jeg skal prise Gud i all evighet, men bare her på jorden kan jeg bringe glede til Guds hjerte ved å prise Ham midt i smertene." Mens han sitter fengslet beskriver apostelen Paulus, sin sterkeste lengel og håp: "Så er det min lengsel og mitt håp at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus nå som alltid, må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller død." (Fil 1,20) I sin kamp mot nazismen under 2.verdenskrig sa Dietrich Bonhoeffer: "Når Gud kaller et menneske, ber han ham komme og dø." Med dette Bonhoeffer om selvlivets død, om å ta opp sitt kors daglig for å følge Jesus. Men for ham selv skulle det vise seg at disse ordene skulle få en mye mer bokstavelig betydning. 39 år gammel, helt mot slutten av krigen, ble han tatt ut av fengslet og hengt for sin modige motstand mot Hitler. Han sa dette idet han forlot cellen sin: "Dette er slutten, men for meg er det begynnelsen på livet." De kunne drepe kroppen hans, men de kunne ikke stoppe tilbedelsen hans. Jeg ber om å få være en ustoppelig, ja uslokkelig tilbeder, som tilber Herren under alle forhold. Også på de vanskelige dagene - ja, kanskje nettopp da. Jeg er ikke der hvor dette fungerer hundrede prosent, men jeg øver meg. Jeg øver meg på å praktisere ordene fra Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn."

Sangerne ved Glasshavet

I disse dager lever jeg med apostelen Johannes og hans Apokalypse. Jeg tror vi snart står foran oppfyllelsen av mye av det som står skrevet der. Nå er jeg spesielt opptatt av scenen fra Åp 15. Om Sangerne ved Glasshavet. "Og jeg så noe som lignet et hav av glass, blandet med ild. De som hadde seiret over dyret og dyrets bilde og over tallet for dyrets navn, så jeg stå ved glasshavet med Guds harper i hånd. De synger Guds tjener Moses' sang og Lammets sang, og sier: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige! Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge. Hvem skulle ikke frykte deg Herre, og ære ditt navn? For du alene er hellig. Alle folkene skal komme og tilbe for ditt åsyn, for dine rettferdige dommer er blitt åpenbare." Hvem er disse sangerne ved Glasshavet? Det er martyrer. De har seiret og står nå like foran Guds trone, med all dens herlighet. Og de tilber. De har utstått lidelser og forsakelser, de har bestått prøven. Nå tilber de Ham som all ære tilkommer. Tenk hvilken tilbedelse som venter oss i himmelen. Tenk hvilke stemmer vi vil få høre. Harmonien, skjønnheten. Men det begynner her nede - i det ufullkomne. I hverdagene. I de bratteste bakkene. En av mine favorittsanger er Emil Gustafsons: Hvor underlig er du i alt hva du gjør. Der finnes setningen: "Vi bøyer oss ned i tilbedelse der..." Det er vårt viktigste kall.

Hvor underlig er Du i alt hva Du gjør! Hvem kan dine veier forstå? Men ett er dog sikkert: Den vei Du meg før, for meg er den beste å gå.

Du vet ei, mitt barn, hva jeg gjør her på jord. Men du skal få se det engang. Urolige hjerte, hva sørger du for? Din prøvelsestid er ei lang.

O Herre, du veier i tusentall har, Og hvilken Du velger for meg. Får være det samme når blott Du meg tar Til himmelen sammen med Deg.

Vi bøyer oss ned i tilbedelse Og synger med engler i kor. O, Herre, rettferdig og nådig Du er, I alt hva Du gjør, er Du stor.

Jeg venter tålmodig, tilfreds med min lodd Til engang hvert hvorfor får svar. En arv uten like hos Gud jeg har fått Det herlige håpet jeg har.

Husmenighet og fellesskap i endens tid

I går leste jeg to ting som gjorde veldig inntrykk på meg. Det ene er en uttalelse som biskopen i Rom har kommet med ganske nylig. Han antyder at tiden der kirken til nå har vært en maktfaktor i verdens historie, nå er i ferd med å bli avløst av en tid som mer og mer vil ligne de kristnes situasjon før keiser Konstantins rikskirke: bevegelsen går fra basilikaer til huskirker, fra trygghet til mulig forfølgelse. Dette har jeg selv vært inne på i flere artikler på bloggen min. Det andre jeg leste var et intervju med Bodil Sødal, som sammen med forfatterinnen Wera Sæther startet Mariahuset i Oslo, en økumenisk kommunitet for funksjonshemmede og funksjonsfriske, i 1975. I dette intervjuet som kan leses i sin helhet på Vårt Lands nettside, forteller Bodil Sødal om sin egen lengsel etter autentisk kristent liv, som hun altså har funnet sammen med mennesker med ulike funksjonshemninger. Det store spørsmålet er vel egentlig hvem av oss som er funksjonshemmet, når det kommer til stykke. Vi er vel alle det. Men det var noe Bodil Sødal sa som grep meg så sterkt: "Jeg lengtet så inderlig etter virkelighet. Det var en forventning i vemodet – åhh, om jeg kunne få oppleve…! Her i Mariahuset begynte jeg å ane at Gud går inn i all virkelighet, at Han har vært og er i alt mørke og alt liv. At han ble menneske som til slutt gikk inn i brødet og vinen. Jeg skjønte at gleden ligger i å leve i det som er." Nå spør du kanskje: Hvordan henger uttalelsen fra biskopen i Rom, og det Bodil Sødal sier, sammen? Jo, de to uttalelsene som forsåvidt handler om to helt forskjellige ting, henger nettopp sammen med ordet autensitet. Lengselen etter originalen om du vil. Og da tenker jeg på det fellesskapsliv som eksisterte i den første menighet. Om Koinonia. Samfunnet. "Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles," leser vi i Apgj 2,44. Og videre i Apgj 4,32: "Hele mengden av troende var ett i hjerte og sinn..." Jeg har skrevet om Martyrkirken på bloggen min flere ganger. Den har eksistert siden begynnelsen, og eksisterer fremdeles og vil eksistere frem til Jesu gjenkomst. Den vil være en undergrunnskirke, og fremtidens menighet vil, slik også biskopen av Rom sier, være en undergrunnskirke. Men kirken er også i ferd med å vende tilbake til sin opprinnelse, ikke bare på grunn av forfølgelse og en kommende kristenforfølgelse. Guds Ånd legger ned en dyp lengsel etter originalutgaven av kristendommen i stadig flere mennesker verden over. Vi ser både en popularitetsbølge som handler om mennesker som mer eller mindre vil leve uforpliktende liv, som gjør opprør mot bibelske ordninger, og tar lettvint på viktige lærespørsmål. Disse husmenighetene vil forsvinne like raskt som de dukker opp. Men så har vi den bevegelsen som Den Hellige Ånd har tatt initiativet til, hvor mennesker søker det bibelske mønsteret og som vil leve i tråd med Guds ord. Disse menighetene vil vokse ved Åndens hjelp, og bli mange. I disse små fellesskapene vil man kunne leve ut det fellsskapsliv som Bibelen viser oss er det naturlige menighetslivet. Her er det plass for kjærlighetsmåltidet hvor nattverden har sin naturlige plass, her finnes samfunnet med de hellige, Ordets forkynnelse, lovsang og tilbedelse, nådegaver. Her er det plass for de kronisk syke, mennesker med ulike funksjonshemninger, for store og små, gammel og ung, uansett kulturell og geografisk og etnisk bakgrunn. Her blir mennesker sett, og behov møtt og her er Jesus Kristus Herre. Vi ser slike menigheter mange steder, verden over nå. Det gleder meg. Men gå etter originalen! La oss vokte oss for svermeriet. Bildet på bloggen viser et av fellesskapene til Bruderhof, tatt rett før 2. verdenskrig. Bruderhof-fellesskapet har sine røtter i den anabaptistiske tradisjonen, og eksisterer fremdeles.

Besøk av russiske venner

Når jeg ikke kunne reise til Russland, sørget Herren for å sende russere til meg denne helgen! Det var veldig oppmuntrende. I går kveld fikk jeg vite at fem russere, fra henholdsvis Latvia og Litauen var på mine hjemtrakter og skulle delta på gudstjenesten i Toten Frikirke på Raufoss. De fem tilhører de såkalte uregistrerte baptistene eller reformbaptistene. Under kommunisttiden opplevde de sterk forfølgelse. De mest kjente av deres ledere den gang var Georgij Vins, Gennadi Kryuchkov og Peter Peters. Sistnevnte har jeg hatt den store gleden av å være sammen med flere ganger. Han gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg kan fremdeles huske hans varme blikk, hans faste håndtrykk og hans sterke utstråling av Kristus. Fortsatt er det slik at reformbaptistene ikke vil la seg registrere. Det er ulike årsaker til dette, blant annet er de redd for nye forfølgelser. Med den nye russiske lovgivingen som president Putin allerede har signert, og som skal opp i Dumaen snart, er det all grunn til å tro at reformbaptistene kan få rett. Den nye loven innebærer blant annet at alle møter og gudstjenester skal holdes i godkjente lokaler for dette bruk. Alle som deltar på et møte må oppgi sitt navn og adresse, og dette skal så oppgis til myndighetene. I tillegg til dette skal myndighetene opplyses om innholdet i all forkynnelse. Søndag møtte jeg fire av de fem reformbaptistene som nå er på besøk i Norge. En av dem, som jeg også møtte mens jeg var pastor på Lillehammer, hadde en hilsen til forsamlingen på Raufoss. Han minnet om Jesu ord i Matt 7,13-14 om den trange port og den brede vei, og om ordene fra 1.Joh 2,15flg, om ikke å elske verden. Et meget tidsaktuelt budskap for kristne i Norge. Det som slår en i møte med reformbaptistene er deres hengivenhet til Gud, deres kompromissløse etterfølgelse av Jesus, og at de lever et liv i gudsfrykt og nøysomhet. Her har vi veldig mye å lære noen og enhver av oss!

Fra et møte i Estland

Rett etter jernteppets fall dro jeg til Estland og Latvia. I Estland deltok jeg på mitt første møte blant de uregistrerte baptistene. Slike møter glemmer man aldri! En vanlig søndagsgudstjeneste begynner med at pastoren reiser seg og stiller seg foran forsamlingen og sier: "Mir vam!" Det betyr: "Fred være med dere!" Og så svarer forsamlingen: "S'miram!" hvilket betyr: "Med fred." Så reiser alle seg og begynner å be høyt samtidig! Hver eneste gang det inviteres til bønn gjennom gudstjenesten, så er det vanlig at alle reiser seg. De vil også reise seg og bli stående hvis sangene som synges, inneholder en form for bønn. Synger forsamlingens kor bønnesanger, vil det samme skje. Alle reiser seg. Det er også helt vanlig at man reiser seg og blir stående når man ber bordbønn hjemme. Vanligvis vil to eller tre predikanter forkynne på et slikt møte, og det gjør de ca 20 minutter hver! Den ledende pastoren som enten tilhører den lokale menigheten, eller er på besøk, vil tale til slutt. Han vever da gjerne sammen de to-tre foregående budskapene, slik at man sitter igjen med et tema eller en rød tråd om du vil i det som er blitt sagt. Innimellom disse talene er det gjerne sang eller diktopplesning. Å lese dikt er noe som blir satt stor pris på i disse sammenhengene. I forbindelse med gudstjenesten vil barn og unge bane seg vei frem til plattformen, hvor de vil legge fra seg skrevne lapper. Dette er bønnebegjær som så leses opp mot slutten av gudstjenesten, og det bes over dem. Mot slutten av gudstjenesten gis det også rom for å komme med korte hilsener, og det hilses gjerne fra andre menigheter. Etter hver av disse hilsenene vil pastoren si høyt: "Prinimayim," som betyr: "Vi aksepterer, eller vi tar imot." Etter at alle disse hilsninger er blitt gitt, så vil hele forsamlingen reise seg unisont og si: "Syerdaychna blagadarim," som betyr: "Vi er takkemlige fra dypet av våre hjerter." Nå vil pastoren oppmuntre de fremmøtte til å besøke andre troende eller skrive til dem, og forsamlingen svarer: "Prosim", som betyr at det vil de forsøke. Så hilser de hverandre med å ta hverandre i hendene, og kysse hverandre på kinnet. Menn kysser menn, og kvinner kvinner. Det er stor gjestfrihet i disse sammenhengene, og man deler gjerne med hverandre det man har med seg for å spise. Etter gudstjenesten på Raufoss satte vi oss ned og snakket sammen. De var veldig interessert i å få vite hva som skjer blant de kristne i Norge, og da spesielt blant baptistene. De kjenner til striden rundt homofilispørsmålet i Det norske Baptistsamfunn, og er sjokkert over at det tok så lang tid før den saken ble avklart. Når jeg kunne fortelle dem om at det svenske baptistsamfunnet nå skal hjelpe svenske muslimer med å få startet en folkehøgskole, var de ikke mindre sjokkert over det. De uttrykte sterk bekymring over det de kaller flukten fra Guds ord, og det frafallet de ser i våre Skandnaviske land. Bildet viser et bønnemøte i en uregistrert baptistmenighet i Kiev.

Lengsel etter Gud

"Min sjel lengter etter Herren og jeg søker Ham med tårer. Hvordan kunne jeg annet enn å søke Deg? For Du oppsøkte meg først og lot meg få smake Din Hellige Ånds sødme og min sjel ble full av kjærlighet til Deg." Ordene tilhører den hellige staretsen, eller åndelige veilederen, Siluan (1866-1938) som jeg har omtalt tidligere på bloggen min. Siluan var en russisk bonde, som etter avsluttet militærtjeneste høsten 1892, tok fatt på den lange veien fra Russland til munkeøya Athos i Hellas. Han hadde bare "to vintres byskole", bak seg, men lange år av utrettelig, indre kamp gav ham en personlig erfaring av det kristne livet, som er identisk med mange av de hellige fedrenes. Jeg har hentet frem igjen disse ordene av fader Siluan, fordi hans ord samsvarer veldig med det jeg har skrevet om de siste dagene på bloggen min. Det som handler om å gjøre seg erfaringer med Gud, og som resulterer i hellige liv. "Du ser, Herre, min sorg og mine tårer," skriver fader Siluan i sin etterlatte papirer: "Hadde Du ikke dratt meg til Deg gjennom Din kjærlighet, skulle jeg ikke søke Deg som jeg nå søker Deg; men jeg lærte å kjenne Deg gjennom Din Hellige Ånd, og min sjel gleder seg over at Du er min Herre og min Gud, og jeg lengter etter Deg til tårene faller." Legg nøye merke til det fader Siluan skriver her: "Hadde Du ikke dratt meg til Deg gjennom Din kjærlighet..." Han taler om mysteriet, nemlig dette som apostelen Johannes beskriver for oss i sitt første brev med disse ord: "Ja, dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.... Vi elsker fordi han elsket oss først." (1.Joh 4,10 og v.19) Simon den nye teologen (949-1022) var en fargerik fornyer av det åndelige liv i Konstantinopel på 900-tallet. Med en sjelden lidenskap snakket han om å gjøre seg erfaringer med Den Hellige Ånd. I 25 år ledet han Mamasklostret utenfor Konstantinopel, og har beriket den kristne sangskatten med sine mange lovsanger og hymner. Han skriver: "Du lyste på meg med et blendende lys og jeg synes at Du viste Deg for meg i hele Din fylde mens jeg med hele mitt vesen åpent så på Deg. Og da jeg sa: 'Mester, hvem er du,' ville Du for første gang tale til meg, den fortapte. Hvor mildt talte Du ikke til meg da jeg stod forskrekket og skjelvende, da jeg grunnet for meg selv og sa: 'Hva betyr denne herlighet og dette blendende lys? Hva kommer det av at jeg er utvalgt til å ta imot så stor velsignelse? 'Jeg er Din Gud,' svarte Du, 'som for Din skyld ble menneske; du har søkt meg av hele ditt hjerte, og se, derfor skal fra nå av og til alle tider være min bror, min medarving og venn.' (Fra Kysse spor. Daglig lesning fra den tidlige kristne kirken. Luther forlag 2002, side 14)

Langsomt formet til Kristi bilde

Den første kristne tid var kjennetegnet av flere grusomme forfølgelser. Mange kristne ble martyrer. I forbindelse med en av disse forfølgelsene som også rammet Egypt, flyktet den 16 år gamle Paulus til et avsidesliggende gods. Hans foreldre var døde, og hans søster var blitt giftet bort. Intriger i hennes slekt førte til at hans egen svoger forrådte den unge guttens gjemmested, og den 16 år gamle Paulus måtte flykte på nytt. Det eneste trygge sted var ørkenen. Etter hvert begav han seg stadig lenger inn, og han stanset ikke før han var kommet til et fjerntliggende fjell, der han fant en grotte med en stein foran inngangen. Inne i grotten rant det en kilde med friskt vann fra en sprekk i fjellet. Utenfor fantes det en palme. Det skulle vise seg at fjellet var fullt av grotter. Legenden forteller at på den tid da den hellige Antonius levde fantes det et falskmynterverksted her. I disse grottene fant Paulus, som skulle få navnet Paulus fra Theben, et verksted for det indre livet, en plass der hans sjel kunne formes. I 70 år arbeidet han på sin frelse. Til slutt resulterte det i edelt metall uten slagg. Det gjelder å ha det lange perspektivet på livet, og dette understreker nemlig betydningen av det jeg skrev om på bloggen i går: Å bli der vi er for å la Gud forme oss til det vi var tenkt. Det viktigste er ikke å være tidsaktuell og relevant, men å leve i den prosessen hvor Gud former oss. Mennesket er skapt i Guds bilde, og skal bli til Hans likhet. Irenaeus av Lyon (ca 139-ca 208) skriver følgende: Dette er ordningen, rytmen og bevegelsen etter hvilken det skapte og formede mennesket blir til den uskapte Guds bilde og likhet: Faderen beslutter og befaler, Sønnen utfører og former, Ånden gir næring og vekst, og mennesket går langsomt framover. (Mot heresiene. IV, 38,3. Oversatt fra Oliver Clèment: Källor. Den kristne spiritualitetens ursprung. Artos 2004, side 76) Hos apostelen Peter leser vi disse ordene: "Ja, alt vi trenger for å leve i gudsfrykt, har hans guddommelige makt gitt oss i gave ved at vi kjenner ham som kalte oss, ved sin egen herlighet og makt. Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur når dere har sluppet unna forfallet, som kommer fra lystene i verden. Sett derfor all deres iver inn på å la troen føyes sammen med et rett liv, og det rette liv med innsikt, innsikten med selvbeherskelse, selvbeherskelsen med utholdenhet, gudsfrykten med søskenkjærlighet og søskenkjærligheten med kjærlighet til alle. For dersom alt dette finnes hos dere og får vokse, da vil dere ikke være uvirksomme og uten frukt, dere som kjenner våre Herre Jesus Kristus. Men den som mangler dette, er nærsynt, ja blind, og har glemt at han er blitt renset for sine tidligere synder." (2.Pet 1, 3-9) Ikonet som følger dagens artikkel er av Hl. Paphnoute, en av eneboerne i den egyptiske ørken.

Som stjerner på nattehimmelen - arbeide på ens frelse

Det er ikke fritt for at spørsmålene melder seg når noe man har planlagt i lang tid, ikke blir slik man hadde trodd. I morgen skulle jeg ha talt på en pastor- og lederkonferanse i Russland med 100 deltagere, og på søndag i en menighet på grensen mellom Russland og Estland. I stedet sitter jeg hjemme og varmer meg ved peisen. Jeg er alene, og det er helt stille i huset. Sykdom setter sine egne grenser. Det er ikke alltid at man har gode svar å gi. Midt i alle de spørsmålene jeg har stilt meg selv, har den hellige Antonius kommet meg til hjelp! Sommeren år 305 slår Antonius følge med noen arabere. Han ledes av Ånden til å bli med deres karavane inn i det indre av den egyptiske ørken. Tre dagsreiser inn i ødemarken, finner han en liten oase. Det renner vann fra en klippe. Ved foten av dette fjellet vokser det noen daddelpalmer. Noen hundre meter lengre opp - 680 meter over Rødehavets overflate - finnes det en grotte i bergveggen. Mot vest åpner Wadi Arabah seg. I øst strekker fjellene seg mot havet. Antonius blir så betatt av dette stedet, at han slår seg ned her. Han har søkt ut i ørkenen før, Antonius. 35 år tidligere hadde han møtt Jesu ord til den rike unge mannen: "Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg." (Matt 19,21) Ordene hadde han hørt under en vanlig gudstjeneste i sin hjemby. Han gjorde som Jesus sa, solgte gården sin, og gav pengene til de fattige. En åndelig søken begynte. Den fører ham ut i ørkenen. I året 285 krysser Antonius Nilen, og i en befestet brønn i Pispir finner han et sted for stillhet. Der blir han i 20 år. Da han etter disse 20 årene i stillhet og bønn, og kamp mot demonene, kommer folk ut til ham. Først pilegrimene, så turistene. Plutselig vender Antonius ryggen til alt og alle. Han forsvinner ut av bildet, og søker seg inn til det indre av ørkenen, der han gjør seg utilgjengelig.

Arbeide på vår frelse

Til forsamlingen i Filippi skriver apostelen Paulus noen underlig, og utfordrende ord: "..og arbeid på deres egen frelse, skjelvende av ærefrykt." (Fil 2,12b) Disse ordene står i en sammenheng: "For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje. Gjør alt uten murring og misnøye, så dere kan være uklanderlige og rene, Guds barn uten feil midt i en vrang og villfaren slekt. Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen, når dere holder fast ved livets ord.." (versene 13-16a) Blant de spørsmålene jeg har stilt meg selv, mens jeg har stirret inn i peisvarmen i dag er: Hvordan kan ordene våre bli troverdige, og hvordan kan livene våre bære frukt? En ting er i hvertfall sikkert: Vi kan ikke føre mennesker lenger, enn vi er kommet selv. Det vi gir videre må ha rot i virkeligheten, i vår egen erfaring. I ørkenen kommer vi helt inn til kjernen av oss selv. Da går man virkelig på djupet og spør: Hvordan skal man bli frelst? Og da frelse i betydningen: å vinne tilbake til det opprinnelige, det udelte hjertet; den plass vi alle kommer fra og der alle egentlig hører hjemme. Det handler om Kristuslikhet. Om frelsen som forvandler liv til hellighet. Den hellige Antonius svarte dette på spørsmålet om hvordan blir man frelst: "Hvor du enn bor, så flytt ikke derfra i utide." Et merkelig svar, sier du kanskje. Men grunn på det, så vil du se hvor rett Antonius har. Selv ble han i 50 år værende i grotten i det indre av den egyptiske ørken. I 50 år arbeidet han på sin frelse, sin gjennomskinnelighet. Da brøt vekkelsen løs, og tusener kom for å se og møte denne mannen, - se og møte hans Kristuslikhet. Den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafsson, som har betydd så mye for mitt eget kristenhet, har sagt dette: "Ett stilla barnahjärta man får ej hur som helst. Det går ej utan smärta att så bli genomfrälst." I disse dager blir ordene til Paulus, hans inderlige bønn, også min: "Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø." (Fil 1,20) Min bønn er at jeg må få leve et troverdig liv. Et liv som holder. Et liv som er helt. Det som ikke demonstreres i tide og utide, det som ikke kan nås uten kamp og møye, har en kraft, som aldri finnes i det som nås med letthet. Jeg tenker mye på de advarslene Jesus gav sine disipler, når de gjorde seg erfaringer med Gud: Fortell det ikke til noen! I dag høres slike ord merkverdige ut. Vi vil jo utbasunere det meste med det samme. Men åndelige erfaringer kan forsvinne mellom fingrene våre i samme øyeblikk som vi begynner å snakke om dem. En nonne fra et evangelisk kloster skrev til meg her om dagen og sa: Om du ikke kan reise, kan du sansynligvis utrette mer ved å være hjemme! I bønn. Det er sannelig sant. Og jeg har mye å arbeide med når det gjelder min egen frelse. Jeg er så takknemlig for det jeg har lært av den hellige Antonius i dag. Han vil nok følge meg noen dager fremover nå, gjennom det vi er så heldige å vite om denne mannen som er blitt kalt "ørkenens stjerne", takket være biografien til Athanasios av Aleksandria.

Jesus er Guds rike personifisert

En engelsk biskop uttalte om Stanley Jones at han "synes å være besatt av Guds rike." Til dette svarte Jones selv: "Gud gi at det enda var slik!" Dette forteller Stanley Jones i sin åndelige selvbiografi: A song of Ascents. Jeg kom til å tenke på dette etter at jeg hadde skrevet om Kongen og Riket på bloggen i går. For den i sin tid kjente metodist evangelisten Stanley Eli Jones var Guds rike noe dynamisk. Guds rike var for Jones en altomfattende guddommelig ordning, selve det primære åndelige utgangspunktet. Guds rike inneholdt den sannhet ved hvilken han tolket livet og tilværelsen. For Stanley Jones var det slik at det bare fantes en universell ordning, og denne ordningen er innvevd i hele skapelsen. Guds rike er innebygd i universets struktur, og dette fordi Jesus er identisk med Guds rike. Han er Guds rike personifisert. Derfor er det slik at det er i Jesu personlighet som vi lærer å kjenne vår virkelige bestemmelse som menneske. Stanley Jones oppfatter først og fremst Guds rike som noe jordisk og nærværende. Det holder på å opprettes og kan opprettes på jorden, og det fremtrer og fullføres i historien. Samtidig understreker Stanley Jones at Guds rike ikke må reduseres til en pågående eller kommende sosial reform. Guds rike er noe som allerede finnes. Vi skal ikke bygge det. Vi skal ta imot det. Den gradvise åpenbaringen av det gir oss en oppgave. Den fremtidige fullendelsen gir oss et håp. I sin store eskatologiske tale i Matteus 24 sier Jesus dette om Guds rike: "Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme." (Matt 24,14) Det er altså ikke et hvilket som helst budskap som skal forkynnes. Vi er kalt til å forkynne "evangeliet om Guds rike." Evangelium betyr jo ganske enkelt: Gode nyheter. Vi forkynner de gode nyhetene. Men de gode nyhetene om hva? Guds rike! Dette riket må bli synlig, og det synliggjøres gjennom Kristi kropp. Derfor trenger vi å kjenne Guds rikets prinsipper, og leve disse ut i et praktisk hverdagsliv. Jesus har kalt oss til å være "verdens lys", og i den forbindelse gir Han oss et konkret eksempel på hvordan vi kan være det: "En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules." (Matt 5,14) Det er dette kirken eller menigheten er ment å være: Et sted hvor Guds rikets prinsipper leves ut, og hvor Guds rikes suverenitet hersker på den måte at Jesus er Herre. Det er et sted hvor Hans autoritet anerkjennes og leves ut i hverdagsliv.