Be for Nord-Korea

I dag fikk jeg et brev fra gode venner i Sverige, med bilde av en nord-koreansk Bibel funnet på grensen til Kina. Bibelen var etterlatt av en nord-koreansk kristen på flukt for sitt liv, og flere av sidene var flekket av blod. Bildet på bloggen i dag viser en koreansk kristen, som ber for Nord-Korea på grensen mellom Nord-Korea og Kina. Og jeg viser det, fordi jeg håper å få med meg mange av bloggens lesere til å be for de forfulgte kristne i Nord-Korea, som betaler en meget høy pris for å være tro mot evangeliet. Mine svenske venner forteller om "Roli", en kristen medarbeider fra Kina, som har besøkt Nord-Korea mer enn 100 ganger for å fortelle om sin kristne tro og starte husmenigheter. Her følger utdrag av hennes beretning:

"Når vi samles stenger vi alle vinduene og drar ned rullgardinene. Vi kan ikke være så mange. Kanskje bare tre eller fire. Vi begynner med å be sammen og synger lovsanger. Så leser vi Joh 3,16-18 og 1.Kor 1,18-26 og noe fra Mosebøkene... Når jeg underviser kan jeg aldri ta med meg noen Bibel, men jeg må bruke en Bibel som jeg har smuglet inn i hjemmet fra før. Det er umulig å synge høyt og fritt, men vi har lært oss til å synge stille. Alle elsker lovsanger. I blant holder vi på helt til solen står opp.... Jeg vet at det er svært farlig å drive med evangelisering. Fire av mine kristne venner er blitt arrestert og drept på grunn av sitt kristne vitnesbyrd. Jeg har også vært arrestert. Forhørslederne mistenkte meg da for å være en utenlandsk spion, men bad meg lese Fader Vår, for å kontrollere om jeg var en kristen. Jeg ble veldig nervøs, stammet når jeg leste, og gjorde flere feil. Etter fire dager i fengslet lot de meg gå med en advarsel om at jeg ikke skulle komme tilbake til Nord-Korea. Jeg bestemte meg da for aldri å reise tilbake dit, men har likevel ombestemt meg. Jeg tenker på alle disse menneskene som bor i Nord-Korea. Jeg underviser bare dem over 24 år. Før vi begynner samlingen ser jeg til at alle barn i skolealder går ut for å leke. Risikoen er altfor stor om man evangeliserer blant dem som er unge. De kan fortelle dette til andre som ikke bør høre om disse samlingene, og deres foreldre kan bli fengslet eller bli drept. Foreldrene må være helt sikre på at de kan stole på sine barn før de kan fortelle dem om at de er kristne. En kristen anses nemlig av myndighetene i landet for å være en forædrisk kriminell person."

Søndag skal vi feire Alle helgens søndag. Sogneprest Tom Martin Berntsen har de siste dagene gått ut i media og sagt at kirken bør reformere Allehelgensdag tilbake til det opprinnelige: En dag til å minne om martyrene. Det forslaget støtter jeg.

Det er et faktum at 200 millioner mennesker blir i dag forfulgt for sin tro. Majoriteten av disse er kristne. Feiringen av Allehelgensdag går tilbake til kristenforfølgelsene som keiserne av Rom sto bak. Fra 300-tallet ble Alle martyrers dag markert. På 800-tallet gikk den over til å bli Alle helgeners dag, og rundt 1000 tallet feiret kirken Alle sjelers dag.

La oss på denne Allehelgens søndag minnes Nord-Koreas mange martyrer, og la oss be for martyrkirken som finnes der, og som lever under grusomme forhold. Mange av våre brødre og søstre har ikke mat, de lider veldig i kulda, de hånes, forfølges på grusomme måter og mange drepes også på de mest bestialske måter som finnes. La oss løfte opp en samstemmig røst på søndag for undergrunnskirken i Nord-Korea.

Be om at homolobbyen ikke skal lykkes på Færøyene

Fra våre lutherske venner på Færøyene har vi fått en sterk oppfordring om å be for Færøyene førstkommende fredag, altså fredag den 3. november. Da skal Lagtinget avgjøre om homofile skal få særlige rettigheter i den færøyiske lovgivningen. Færøyene er under sterkt press av homolobbyen både på Færøyene og fra utlandet. I Danmark samles det underskrifter for å støtte en boikott av færøyiske varer. Jeg vil gjerne oppfordre bloggens lesere til å være med på å støtte våre venner på Færøyene i bønn. Det er mange gudfryktige mennesker på øya, som setter Guds ord høyt. Forfallet og frafallet er heller ikke så stort som på det danske fastlandet. Men kreftene som vil forandre dette, er sterke og pågående. Vi trenger derfor å stå i gapet for Færøyene, og be om at homolobbyen ikke skal lykkes i å rive ned de gamle grensesteinene. "Derfor lette Jeg etter en mann blant dem, en som kunne reise en mur og stille seg i gapet foran Mitt åsyn til vern for landet, så Jeg ikke skulle ødelegge det. men Jeg fant ingen." (Esek 22,30) "Flytt ikke gamle grensesteiner, dem dine fedre har satt opp." (Ord 22,28)

Spre innholdet i denne artikkelen til alle dine bønnevenner. La oss danne en bønnekjede for Færøyene NÅ!

Den synlige Gud

I dag møter bloggens lesere noen ord av Johannes av Damaskus (645-749). Han var sin tids viktigste teolog og kirkefar, som avbrøt sin karriere hos kalifen av Damaskus og trådte inn i Mar-Saba klostret utenfor Jerusalem. Han forsvarte bruken av ikoner ved å betone forskjellen melom avbilde og urbilde og mellom det å ære og det å tilbe. La oss lytte til Johannes av Damaskus:

I gammel tid laget man ikke bilder av Ham som var grenseløs og uten legeme. Men nå som Gud har åpenbart seg i kjødet og levet blant mennesker, lager jeg meg et bilde av den Gud som kan sees. Jeg tilber ikke materien, men jeg tilber materiens Skaper, som for vår skyld ble kjød og ble holdt verdig til å ta bolig i kjødet, ham som gjennom kjødet gav meg frelse. Jeg vil aldri opphøre med å tilbe det kjød som gjorde min frelse til virkelighet. Ikonet er en seierssang, en åpenbaring og et varig monument over helgenenes seier og demonenes skam.

Mens jeg leste disse ordene av Johannes av Damaskus, kom jeg til å tenke på noe Edin Løvås skrev for mange år siden, om jomfru Maria. Jeg gjengir det også:

"Fader vår", sier vi. Hva med "Moder vår"? "Vi bør kunne si "Hun" om Gud, akkurat som vi sier "Han", er det noen som hevder. Jeg for min del tror ikke dette vil være riktig. Grunnen er helt enkelt at Jesus har lært oss å kalle Gud vår Far og ikke vår Mor. Men jeg tror at behovet for å se på Gud som mor ville bli mindre påtrengende om vi fulgte oppfordringene i Bibelen når det gjelder jomfru Maria. Hun talte og sang profetisk om seg selv. Det vil si at hun talte på Guds vegne og med hans autoritet. Og hun sang denne lovsangen: "Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin ringe tjenerinne. Fra nå av skal alle slekter prise meg salig." Vi kan ikke følge en del katolikker når de formulerer seg slik at det lyder som en tilbedelse av Maria. Visse steder i verden ber de til henne også. Men vi kan gjøre som et står: Prise henne. Også vår slekt og våre kirker bør kunne prise henne salig. Også vi bør kunne ha bilder av Maria og barnet i våre hjem. I mitt hjem har vi det ikke. Vi har derimot vakre ikoner av Kristus. Jeg er særlig glad i en som nok ikke er malt etter alle denne kunstens regler. Men det er mitt andaktsbilde, og jeg kaster et blikk på det hver morgen. Nå vil jeg også ønske meg en vakker ikon av Maria og barnet. Jeg vil være med blant de som priser Maria, "vår herres mor."

Hjemme hos oss har vi flere Kristus-ikoner, som jeg også har det i bønnekoia mi, men vi har også et par ikoner av Maria og barnet, det ene rumensk og det andre gresk, som vi er veldig glade i. Begge disse ikonene minner oss om inkarnasjonen - at Gud ble menneske. Gud ble kjøtt og blod, og gjorde det mulig for meg og deg, å komme i kontakt med vår himmelske Far igjen, og bane veien frem til Fars hjerte og til den himmelske herlighet. Finnes det noe større? Nei, vår Frelsers fødsel, død og oppstandelse er det største av alt.

Det uskyldige ufødte barnets rop

I går skrev jeg om kampen for det ufødte liv, og om bots- og bededagen i dag. Mor Theresa som fikk Nobels fredspris i 1979, holdt en tale i Universitetets Aula i Oslo, som for all framtid vil bli husket, blant annet for hun talte om det ufødte barnets rettigheter og evige verdi og var krystallklar i sin motstand mot fosterdrapene som tar livet av millioner av mennesker hvert år. Jeg gjengir det hun sa om abort her, fordi jeg synes det er viktig å minne om det, og fordi ordene hennes er så viktige:

"Det er én ting jeg føler at jeg må dele med dere alle. Den største trussel mot freden idag er det uskyldige ufødte barns rop. For hvis en mor kan drepe sitt eget barn i sitt eget skjød, hvor mye mer kan ikke da du og jeg drepe hverandre? I Skriften står det skrevet: Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, ---? Men idag blir millioner av ufødte barn drept. Og vi sier ingenting. I avisene kan du lese at så og så mange blir drept eller ødelagt, men ingen snakker om de millioner små som har vært til, som er blitt fylt med det samme liv som du og jeg er fylt med, --"
Og så fortalte denne kvinnen, som kom fra det problemfylte Calcutta, at der ute kjempet de mot abort ved hjelp av adopsjon. "Vi bekjemper abort med adopsjon," sa hun. "Tusenvis av barn har funnet et hjem hvor de er elsket, hvor de er ønsket, og hvor de blir tatt vare på," sa hun som kom fra det fattige, problemfylte Calcutta til vårt rike land. Men om akkurat det med fattigdom og rikdom, sa Mor Teresa: "For meg står det slik at de nasjoner som tillater abort, er de aller fattigste."

Vår nasjonale synd - drapene på barna i mors liv

I morgen er det bots- og bededag.
Aldri har Norge vært rikere enn i dag, men vi har heller ikke vært i en mer alvorlig åndelig situasjon.
Ordene fra Nehemja 9,37 beskriver på mange måter den situasjonen vårt land er inne i: "Vi er i stor nød." Og denne nøden skyldes blant annet drapene på 15.000 barn i mors liv hvert eneste år. Ca 53 provoserte aborter utføres hver eneste dag. Det tilsvarer 2 skoleklasser om dagen. Siden fosterdrapsloven ble innført for 25 år siden er i overkant av 348.000 barn drept i Norge! Et foster i mors liv er praktisk talt uten vern. De svakeste av de svakee har intet forsvar i norsk lovgivning. Fra barnet er født gjelder barnevernsloven. Vi liker å tro at barna våre er beskyttet, men saken er den at det ikke finnes noen lov som sikrer fosteret. Norges lover beskytter ikke barn i mors liv, før etter den 12 uke, mot mishandling og drap. Og de som taler barnas sak er få. Landets kristne ledere er stort sett tause. Nylig åpnet en av landets biskoper, biskop Olav Skjevesland for sivil ulydighet i møte med det kan kaller "overgripende etiske utfordringer." Utspillet kom da regjeringen gav Statoil tillatelse til å drive forurensende gasskraftverk på Mongstad fram til 2014. Men den samme biskopen mener ikke sivil ulydighet kommer til anvendelse i abortsaken! Å kjempe for miljøet er viktig, men barnet i mors liv er enda viktigere. Men det ser ikke ut til at landets biskoper er villig til å kjempe for de minste av de minste.

Fosterdrapene er en forferdelig synd i Guds øyne. Som nasjon og folk står vi ansvarlige innfor Gud, for de 15.000 barna som drepes årlig. Dette er en av de syndene vi må gjøre bot for i morgen.Vi må bøye våre kne og be om nåde for vår nasjon. Jeg tror ikke vi som kristenfolk innser hvor alvorlig denne synden er, og hvilken dom den kan føre over Norge. De som innførte fosterdrapsloven og som utfører den har blod på sine hender. Selv om kampen mot abortloven synes tapt, må vi ikke gi den opp. Det har vi ikke lov til. I morgen er det en ny mulighet til å nevne den i dine bønner, både privat og offentlig! Bruk anledningen!

En far i troen - økumenikk og radikalt menighetsliv

Denne uka fikk jeg brev fra min gode venn, John Noble. Vennskapet til John strekker seg helt tilbake til 1970-tallet. Den gangen var John en av pionerene i den såkalte husmenighetsbevegelsen. Jeg husker han kom til Gjøvik, og var så annerledes enn mennesker jeg hadde møtt før. Han tok del i oppvasken, fortalte morsomme historier så vi lå langflate å lo under bibeltimene hans, han plystret under lovsangen og av og til tok han frem trompeten sin og spilte sammen med de andre som deltok med sine musikkinstrumenter. Bibelundervisningen hans om menighet, om Guds rike, vennskap og disippelskap var gedigen og genuin. John satte spor etter seg, og jeg er svært takknemlig for den innflytelsen han har hatt, og har i mitt liv den dag i dag. For meg er han som en far i troen.

Jeg kom til å tenke på John og brevet hans, da jeg leste den store reportasjen i Dagen i går om den moderne husmenighetsbevegelsen. Der ble menigheten Farshuset i Bergen presentert, sammen med bloggen til Are Karlsen, med kommentarer av både Are Karlsen og Geir Lie. Sistnevnte er redaktør for tidsskriftet Refleks, som har søkelyset på kristen karismatikk. Et av utsagnene til Are Karlsen blir kommentert i en lederartikkel i dagens utgave av Dagen: "I Dagen i går hevda Are Karlsen: 'Det finnes to typer menigheter. Foretakskirken og husmenigheter. Foretakskirken kan du lese om i kirkehistorien. Husmenigheter kan du lese om i Bibelen.' Det er både ei respektlaus og ei meiningslaus utsegn."

Med John er det annerledes. Til tross for at han har levd i husmenighet siden 1970-tallet, og står for en ganske radikal forståelse av hva menighet er, så har han levd sammen med og stått i bresjen for økumeniske tiltak og bevegelser. For tiden samarbeider hans husmenighet med en lokal baptistmenighet om ulike møter og arrangementer. John har arbeidet tett sammen med både protestantiske og katolske karismatikere, bare for å nevne noe, og han har hele tiden arbeidet med forsoning mellom kristne. Geir Lie reiser flere viktige problemstillinger i den delen av Dagen artikkelen hvor han blir intervjuet. Han er, lik meg, engstelig for at den nye husmenighetsbevegelsen skal bli seg selv nok. Lie er delvis engstelig for at noen husmenigheter kan få en trang horisont og at de gjør seg selv utilgjengelig for kristne i andre sammenhenger. Han advarer videre mot å bli historieløs.

John er en person den nye husmenighetsbevegelsen burde lytte nøye til. To av hans bøker er oversatt til norsk: Tilgi oss alle våre kirkesamfunn, og Rystelsen. I den sistnevnte skriver John følgende:

"Vi trenger en menighet som er fullstendig renovert, en sann apostolisk menighet som følger Jesus og går frem i hans kraft, en menighet som er følsom, tilgjengelig, fleksibel og levende, full av åndelig energi. Jeg snakker om en menighet som er mindre opptatt av seg selv, sine strukturer, møter, gudstjenester og bygninger, og mer opptatt av Jesus, av forholdet oss kristne imellom og av den oppgaven som er satt foran oss. Verden må se at vi er en hellig menighet, en som lever ut våre verdier og vår tro slik at alle kan se det. Vi må stille oss åpne for å bli gransket, samtidig som vi utfordrer urettferdigheten og synden som ligger til grunn for denne verdens systemer. Jeg snakker om en menighet uten vegger, en flytende menighet som beveger seg og "flyter ut" blant folket, i stedet for, med svært lite hell, å forsøke å overtale folket til å "flyte inn" i våre bygninger, institusjoner og ghettoer." (s 9)

I brevet fra John, som nå må være i slutten av 60-årene, ser vi at Johns pågangsmot fortsatt er stort. Han har vært på reiser i Sør-Afrika, Uganda, USA, Filippinene og i november i år besøker han Norge igjen. Overalt pleier han kontakter med mennesker som tilhører tradisjonelle kirker, og husmenigheter - protestanter eller katolikker. Jeg er glad jeg en gang ble kjent med ham, og jeg er glad for at vennskapet har vart ved i alle disse årene. Hans tanker om menighet er fortsatt svært levende i meg, men jeg er også takknemlig for at John lærte meg å elske alt Guds folk. Det var spennende å lese om menigheten Farshuset, og det er spennende å høre om nye husmenigheter som er blitt startet i Norge. Min bønn er at det som nå skjer ikke må bli ødelagt av at vi ikke kan lytte til hverandre, og jeg ber om at man ikke gjør den feilen vi gjorde på 70-tallet, nemlig å tro at vi var de eneste Gud handlet med, og at vi var det eneste uttrykket for sant menighetsliv. Sporet enkelte av disse nye husmenighetene holder seg til, kan beskrives som en form for kristen anarkisme, hvor det ikke skal finnes ledere i det hele tatt, hvor alle skal kunne gripe ordet, - det kan bli et blindspor. Ikke minst fordi dette kan føre enkelte inn i sammenhenger hvor lærespørsmål blir mindre viktige, og da kan man ikke bare havne på et blindspor, men på villspor. Da kan noe av det Gud planla, bli ødelagt. Bare for å understreke det, om det skulle være nødvendig, så sikter jeg ikke til noen av de som er omtalt i reportasjen i Dagen eller i denne bloggartikkelen. Jeg uttaler meg på generellt grunnlag, og med en viss erfaring helt tilbake fra 70-tallet.

Prem Pradham - apostel til Nepal

Sier navnet Prem Pradham deg noe? Kanskje ikke, men hans navn er uløselig knyttet sammen med evangeliseringen av Nepal. Ikke uten grunn er han blitt kalt Nepal's apostel. Han har levd et liv for Kristus, fullt av farer, lidelser og seire. Prem Pradham, ble født i 1924 av foreldre som var hinduer. Han fikk da også sin utdannelse ved en hinduistisk skole. Under 2. verdenskrig tjenestegjorde han i det britiske flyvåpnet, og ble skutt ned over Midt-Østen. Han ble skutt på mens han hang i fallskjermen, og ble så skadet i den ene leggen, at han måtte gå med stav for resten av livet. Det var så vidt han slapp unna amputasjon. Etter krigen ble han kommandant for et stridsvognregiment i den indiske hæren. Det var i Darjeeling distriktet i det nordlige India at Prem Pradham hørte evangeliet forkynt for første gang. Det skjedde gjennom en gateevangelist. Ordene som vekket ham opp, var ordene fra Hebr 9,27, som gateevangelisten brukte i sin forkynnelse: "Slik alle mennesker må dø en gang og siden komme for dommen." Prem var redd Guds dom, og oppsøkte gateevangelisten, for å høre hvordan han skulle unngå den. Gateevangelisten fortalte ham om Jesus, og ledet ham til å ta imot Jesus som sin frelser og herre. Etter sin omvendelse, var Prem sammen med andre kristne som drev med evangelisering. Mindre enn tre år etterpå, kalte Gud Prem til å forlate alt, og tjene Herren på heltid. Til å begynne med argumenterte Prem akkurat som Moses. Men istedet for å skylde på at han stammet, som Moses gjorde, sa Prem: "Ikke meg, Herre, for jeg er lam i det ene beinet."

- Er det ikke underlig, forteller Prem Pradham: - at Gud kalte en krøpling til å forkynne evangeliet i Himalayas fjellverden? Etter å ha motstått kallet fra Gud i tre måneder, resignerte han, og sa opp sin godt betalte stilling i den indiske hæren.

Prem døpte de nyfrelste åpenlyst. "Jesu lidelse var ikke skjult, skulle ikke vi være villige til å lide for Ham, " kunne han si. De døpte ble raskt pågrepet av politiet, og dømt til ett års fengsel, for å ha skiftet religion, slik landets lover lød. Selv ble Prem dømt til seks års fengsel for å ha forrettet dåp. Prem fikk sin dom i 1962. Å bli dømt til fengselsstraff i Nepal på den tiden var ensbetydende med døden. Ingen ventilasjon om sommeren. Ingen varme om vinteren. Ingen sanitære fasiliteter. Insekter og krypdyr overalt. Fangene ble gitt en kopp ris om dagen, som de måtte koke selv. Uten hjelp utenfra døde mange av fangene.

Prem bestemte seg for å omgjøre fengslet der han satt til en bibelskole. Uten å ha noe annet å gjøre, lyttet fangene ivrig til Prems undervisning. Mot slutten av året, var mange av fangene kommet til tro på Jesus. Når tiden var inne for at Prem skulle løslates, så hadde han ledet og gjort til disipler mennesker fra hele 12 ulike stammer. Da disse kom tilbake til sine hjemsteder, delte de med stammen sin, det Prem hadde undervist dem om. Misjonsarbeidet bar rike frukter.

Mellom 1960 og 1975 tilbrakte Prem 10 år i 14 ulike fengsler. For å komme seg inn til de avsidesliggende fjellandsbyene, svømte Prem i elvene i dalene som fulgte inn til disse stedene. Veier fantes ikke. Om natten sov han i trærne, 18 fot opp, som er grensen for hvor høyt tigre kan hoppe!

Noe av det største og viktigste arbeidet som Prem har utført, er at han startet opp skoler. Den første skolen startet han i Lazimpat, en del av hovedstaden Kathmandu. Her bygget han en treetasjes bygning, som hadde plass til 250 barn og lærere. Uten forvarsel ble skolen raidet av politiet i 1972, en av lærerne ble drept, de andre slått og mishandlet, barna spredd for alle vinder. Selv ble Prem dømt til 20.000 dager i fengsel - eller 44 år! Et år senere fikk en amerikansk menighet høre om Prem, og at det var mulig å kjøpe ham fri for 20.000 rupies, eller 2.000 USD i datidens dollarverdi. Pengene ble skaffet til veie, to tenåringsjenter smuglet pengene inn i Nepal, brakte dem til fengslet, og Prem ble løslatt.

I 1980 startet Prem Pradham en ny skole. Denne gang på en bondegård i Sarlai distriktet, en dags reise med buss fra Kathmandu. Fire år senere hadde skolen 1000 elever! Mange av disse elevene gikk på beina over lange avstander, for å kunne gå på denne skolen som gikk under navnet Nytt Liv. 300 av elevene som kom fra fjellområdene, bodde på gården til Prem, for å kunne ta del i skolen.

I 1986 ble Prem belønnet med en pris fra kongen i Nepal for sin store innsats for barns utdannelse. Denne prisen førte til en gradvis bedring for de kristne i Nepal, men fortsatt er det ulovlig å skifte religion. Prem Pradham døde i 1998 og ligger begravd på eiendommen til Nytt Liv skolen. Hans forkynnelse var en meget klar, direkte og radikal Kristus forkynnelse!

Tallene nedenfor sier noe om evangeliets fantastiske vekst i dette hinduistiske fjellandet, med grenser til India og Tibet:

I 1959 var det 29 kristne i Nepal.
I 1985 var tallet steget til rundt 50.000
I 1990 - under sterk forfølgelse - var tallet steget til 200.000.
I dag finnes det 400.000-500.000 kristne i Nepal i mer enn 3000 forsamlinger!

Landet har drøyt 27. millioner innbyggere.

Et bønneslott i Frankrike

For noen år siden dro familien vår, sammen med en gruppe ungdommer på en 8000 km lang bussreise tvers gjennom Europa. Underveis stanset vi blant annet i en landsby utenfor den franske byen Lille. Her ligger det et middelalderslott, som den kristne organisasjonen World Horizons har kjøpt. World Horizons er en misjonsbevegelse som er basert på bønn og pionerarbeid i ulike land. De pleier å si om seg selv at de eksisterer på vegne av steder og mennesker som ennå ikke er blitt bedt for, menigheter som ennå ikke er plantet og misjonærer som ennå ikke er sent! Deres mål er å bli enda mer radikalt fokusert på de mest vanskelige områdene av verden, mer globale og enda bedre og mer kreative i alt det de gjør. De som arbeider for og med World Horizons kommer fra både tradisjonelle menigheter, husmenigheter og nye menigheter og fra ulike kanter av verden. Arbeidet begynte i Storbritania, og består nå av folk fra 30 ulike nasjonaliteter med mer enn 500 fulltids engasjerte frivillige og enda flere på deltid. Det arbeides i det sørlige Europa, den nordvestlige delen av Afrika, i Midt-Østen, det nordlige India, Sentral-Asia og sørøst-Asia. Blant annet sendes det årlig ut bønneteam til noen av verdens minst evangeliserte steder.

World Horizons arbeider på samme måte som det bønnearbeidet vi har tatt initiativet til. Vi takker Gud for at vi får stå i en spennende tjeneste sammen, hvor målet er å se at Guds rike vokser, og at stadig flere får høre evangeliet om Jesus. Nå ser vi på mulighetene til å utvikle et nærmere samarbeide med World Horizons. Vi har også andre samarbeidspartnere i ulike land, og vil komme tilbake for å presentere dem på bloggen. Blant annet har vi tidligere nevnt en bønnebevegelse som arbeider blant urbefolkningsgruppene i Nord Amerika og Nord Canada.

Når det gjelder Frankrike hvor middelalderslottet befinner seg, benyttes dette til strategisk bønn for ulike land, her pågår undervisning for de som reiser ut på team og her arbeides det med å nå de omkringliggende landsbyene med evangeliet. En husmenighet er de siste årene plantet og registrert som menighet i Lille. 

Å leve for Guds åsyn

"Den sanne drivkraften til vår fullkommengjøring ligger innesluttet i dette ord, som Gud en gang talte til Abraham: "Lev for mitt åsyn og vær hel i din ferd." (1.Mos 17,1) Guds nærvær stilner sinnet, skjenker ro og hvile selv om dagen, mitt i alt arbeid; men man må tilhøre Gud uten forbehold. Når man har funnet Gud, har man ingenting mer å søke blant menneskene; man må avstå selv fra sine beste venner. Den beste vennen er i vårt eget hjerte; der er brudgommen, som holder alle andre på avstand. Vi trenger ikke mye tid for å elske Gud, for å fornyes i Hans nærvær, for å løfte opp sitt hjerte til Ham eller tilbe Ham i dypet av sitt hjerte og for å ofre til Ham hva man gjør og lider - dette er Guds rike i oss, som ingenting kan rokke." Ordene tilhører Francois de Pons de Salignac de la Motte-Fenelon. Han ble født inn i en from katolsk adelsfamilie i 1661 på slottet Fenelon i Frankrike, og døde i 1715 som erkebiskop av Cambrai.

Biskop Fenelon er en av de åndelige forfatterne hvis skrifter er blitt spredt og blitt lest av "de stille i landet", i både katolske, lutherske og anglikanske kirkemiljøer. Jeg har tidligere skrevet om den økumeniske Flodbergkretsen i Sverige, og i denne sammenheng hørte det med å lese og tilegne seg Fenelons skrifter. Hans bok, "Kristelige råd och betraktelser" er utkommet på det svenske forlaget Artos, og er absolutt å anbefale for alle som søker etter åndelig litteratur som kan fordype ens indre liv.

Påskeglede i oktober

Jeg går rundt med en påskeglede nå i oktober, og fryder meg over at Kristus er oppstanden. Han er ikke lenger i graven. Det har kanskje sammenheng med at jeg har lest en del av bror Roger av Taize, som jeg skrev om på bloggen mandag, og det sentrale punkt i hele hans liv og tjeneste, var oppstandelsen. Han skriver i sin andaktsbok: "I alle ting en stille glede", følgende: "Hvis Kristus ikke var oppstått, hadde han ikke vært tilstede hos oss i dag. Han ville ha vært en bemerkelsesverdig person i menneskehetens historie. Men det hadde ikke vært mulig å ha fellesskap i ham og være sammen med ham i bønnen." Den hellige Athanasios (295-373), som deltok som sekretær for sin biskop i det første økumeniske kirkemøte i Nikea år 325, og som tre år senere ble valgt til biskop i sin hjemby Aleksandria, sa en gang: "Den oppstandne forvandler et menneskets liv til en fest uten ende." Å være en kristen innebærer å alltid leve i påskens mysterium. Det betyr å stadig oppleve en slags død. Apostelen Paulus snakker om at han dør hver dag. "Ja, mine søsken, jeg dør hver dag, det er like sant som jeg er stolt av dere i Kristus Jesus." (1.Kor 15,31) Men det innebærer også en stadig forventning om oppstandelsen. Til de hellige i Filippi skriver Paulus: "Da kjenner jeg ham og kraften av hans oppstandelse, får del i hans lidelser, og blir ham lik når jeg dør som ham - måtte jeg bare nå fram til oppstandelsen fra de døde." (Fil 3,10-11) Lever jeg i dette; mitt selvlivs død og i lyset av Hans oppstandelse, står alle veier åpne for oss, og feststemningen bryter fram, selv om vi ikke forstår hva som skjer med oss - til og med i de sværeste prøvelser, i brutte menneskelige relasjoner, i smerte og sykdom. Hjertet vårt blir sønderbrutt, men det fryser ikke og stivner, det holdes mjukt. Takket være Kristi oppstandelse er det håp, takket være Kristi oppstandelse, er ikke livet meningsløst - men det kan leves, i festens glede.

Fra en liturgi fra 200-300 tallet har jeg hentet følgende:

Påske, påske, påske enda en gang!
Ja, vår påske er Kristus, vår Gud
som ofret seg for oss,
Han som er usynlig,
uutsigelig og alltid levende.

Engler og åndsfyrster,
makter og myndigheter,
kjeruber og serafer bekjenner Hans navn.
Sammen med dem påkaller, lovsynger
og tilber vi Deg,
Herre, vår Gud.
Vi er Dine uverdige tjenere.

Vi tilber Deg fordi Du i denne siste tid kom
til jorden
og ble menneske gjennom jomfru Maria.
Du bar korset for å gjøre oss fri.

Hva kan vi gi Deg tilbake for alt dette,
Du som er Gud av Gud
og har gitt oss Faderens nåde?

Vi bærer våre leppers pris fram for Deg
og sier:
Din er æren, Du som ble døpt!
Din er æren, Du som ble korsfestet!
Din er æren, Du som ble begravet!
Din er æren, Du som har stått opp!

Du er vår oppstandelse.

Deg tilhører æren, sammen med Faderen,
som var før verdens skapelse,
og med Den Hellige Ånd,
som gjør levende nå og alltid.

Sammen med Johan Halmrast synger jeg av hjertens lyst i dag: "Å salige stund uten like, Han lever, Han lever ennu! Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du? Du søkte din trøst i den døde, og dvelte ved gravnatten kun. Så fikk du Den levende møte, Å salige, salige stund!"

Du har en reservert plass ved Guds hjerte

I Gamla Stan i Stockholm på begynnelsen på 1900-tallet kom den såkalte Flodbergkretsen sammen. Dette var en kristen økumenisk kommunitet, som ønsket å fordype seg i, og ta hånd om sitt indre liv. Lederen for denne kretsen, som studerte ørkenfedrene, Madame Gyuons skrifter, Johannes av Korset, Jakob Böhme, biskop Fenelon, Thomas a Kempis, Tersteegens, Andrew Murray, - var lyktetenneren Carl Flodberg. Det er noen ord av denne enkle, men dog så dype mannens etterlatte skrifter, jeg vil dele med bloggens lesere i dag. Han skriver:
"Forutsetningen for å forstå de hellige ting er en dyp ydmykhet og en dyp indre enfoldighet." Han snakket til stadighet om "å senke seg ned i Guds-Ordets hav, slik at Guds Ånd kan gjennomtrenge oss og gjøre oss til mennesker som skuer den åndelige virkeligheten." Flodberg visste at det han ikke hadde skuet, kunne han ikke ta imot eller begripe. Han brukte å si at "ordet må fødes, ellers tjener det ikke til noe," og han understreket betydningen av å ikke la noe i verden forstyrre omgangen med Gud. Carl Flodberg levde et liv med Gud, som gjorde at han alltid hadde noe å gi til mennesker han møtte. Når han sa til noen: "Du har en reservert plass ved Guds hjerte", så var det som om han kom direkte fra himmelen og nettopp hadde sett dette menneskets reserverte plass. Når Flodberg kunne si: "Ingenting er stort uten fornedring og ingenting er høyt uten indre fattigdom," så var det en åndelig og himmelsk virkelighet bak de ordene. Man fikk inntrykk at han talte om noe konkret, ikke om ord. Kraften i det han sa lå i selve virkeligheten bakom ordene. Det samme kunne skje, når han siterte. Det finnes mennesker som kan fortelle at de fikk et helt nytt innhold i deres åndelige liv, når han i rett tid, siterte for dem 5.Mos 32,36: "For Herren skal dømme Sitt folk, og Han skal ha medynk med Sine tjenere, når Han ser at deres kraft er svunnet, og det er ingen igjen, verken trell eller fri." (Oversettelsen: Bibelen Guds Ord) 

Bror Roger - Guds venn

Det finnes mennesker som etterlater seg dype og varige spor i ens sjel. Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize, er en av dem som har berørt meg på denne måten. Sammen med en god venn av meg, var jeg så heldig å få et personlig møte med ham, som varte noen timer, i forbindelse med et stort ungdomskonvent i Linkjöping i Sverige for en del år siden. Det var like før jernteppets fall, og for første gang kunne vi møte unge kristne fra de baltiske statene utenfor Sovjetunionens grenser. Bare det var spesielt. Men det mest spesielle var å møte denne milde mannen, som lyste av Kristus. Å sitte sammen med ham, høre han dele med oss fra sitt rike liv med Gud, kommer jeg aldri til å glemme. I august 2005, ble bror Roger, brutalt knivstukket og drept mens han ba, foran øynene til 2000 ungdommer som var samlet i Taize, av en sinnsforvirret kvinne. Hans død skjedde nærmest 65 år etter at han krysset grensen mellom sitt hjemland Sveits, og det krigsherjede Frankrike, og slo seg ned i den bittelille landbyen Taize. På et tidspunkt hvor Europa var sønderrevet av krig og elendighet, spurte Roger Louis Schutz-Marsauche, som var hans egentlige navn, hva som var årsaken til at en slik konflikt mellom mennesker, og særlig mellom kristne mennesker, kunne skje. Han kjente seg kallet til å etablere en kommunitet som skulle særpreges av forsoning og fred levd ut i hverdagslig liv, og siden den gang har tusenvis av mennesker valfartet til den lille franske landsbyen for å be, meditere, samtale og ta del i kirkens liv. Her møtes romersk katolske, ortodokse, reformerte, protestanter av ulike slag. Taize har vært og er en enorm påvirkningskilde og pådriver for økumenisk arbeid verden over.

Idag, etter å ha sittet i lange arbeidsmøter med både ortodokse kristne og pinsevenner, har jeg tenkt mye på denne utfordringen fra bror Roger:
"Det finnes utallige kristne som gjennomlever en indre kamp, og til tider lidelse, for å kunne være bærere av fred i kirken, kjærlighetens fellesskap. De er ikke naive i møte med misbruk som undergraver fellesskapet. De kunne ha gått hardt ut mot enkeltes hardhet og ufølomhet. Men i stedet for å la seg trekke med i slikt, søker de stillhet og kjærlighet av hele sitt hjerte. Når de gir uttrykk for sine lengsler, vokter de seg for å grave grøfter som kan gjøre splittelsen større enn det den er. De søker alt som kan stimulere oss til allerede nå å leve som forsonede mennesker."

Vakker ikonutstilling i Oslo

Etter først å ha preket på formiddagsgudstjenesten i Filadelfia Kolbotn idag, dro jeg til krypten i Majorstua kirke, hvor armeneren Haik Azarian har ustilt noen av sine svært vakre ikoner. Jeg var også så heldig å få en lang og god prat med Haik, som nå er bosatt i Bucarest i Romania. I Bucarest har han studert ikonografi ved Det teologiske fakultetet. Haik er viglset diakon, autorisert ikonmaler og restauratør. Han har malt ikoner og fresker i flere historiske kirker, blant annet i Konstantinopel, dagens Istanbul, og har holdt utstillinger en rekke steder i verden. Det er første gang han holder utstilling i Norge. Haik Azarian er en svært hyggelig og sympatisk mann, med stor kunnskap om det han holder på med. Det var veldig interessant å få innblikk i sider ved ikonene, som var ukjent for meg. Blant annet om fargebruk, og bruken av symboler. Haik kunne også fortelle at ulike land har spesielle ikontradisjoner, som fremstiller ulike sider, for eksempel, ved Kristus. Det er forskjell på om Kristus-ikonet er malt i Russland, Romania eller Serbia. De rumenske ikonene av Kristus fremstiller Kristi menneskenatur på en sterkere måte enn ikoner fra andre land. I Russland fremstilles Kristus oftere som Allherskeren. Jeg skulle gjerne ha eid et ikon malt av Haik Azarian, men prisnivået gjør det helt umulig. Men det koster ingen ting å ta turen til krypen i Majorstua kirke (Kirkeveien 84) i Oslo, der Hellige Nikolai kirke holdt til tidligere. Denne menigheten, som var den første ortokokse menighet i Norge, feirer forøvrig 75 års jubileum neste helg. Mens jeg var innom ikonutstillingen dukket også fader Johannes og fader Serafim opp, mine gode venner og samtalepartnere siden 1988, og jeg benyttet anledningen til å gratulere på forhånd. Haik Azarian kommer fra verdens første kristne nasjon, og han er en svært god representant for sitt folk, og for den kristne tro. Samtalen førte til at jeg ble invitert til å bli med Haik til Armenia, og besøke ham når jeg skal til Romania for å besøke Herrens Arme, en fornyelsesbevegelse innen den rumensk-ortodokse kirken.Jeg anbefaler på det varmeste å ta turen til denne ikonutstillingen.

Utstillingen er åpen: Mandag 23.oktober til fredag 27.oktober: kl 17.00-19.00
Lørdag 28. oktober kl 14.00-19.00
Søndag 29. oktober 14.00-19.00

Ikke la denne anledningen gå fra deg!

Matta Al-Miskin - en røst som roper i ørkenen

For de fleste vil jeg tro at navnet Matta Al-Miskin er ukjent. Dette til tross for at fader Matta al-Miskin, er munken som i mer enn 50 år har vært den egyptisk monastiske vekkelsens forgrunnsfigur, og er en av vår tids mest betydningsfulle åndelige skikkelser. I hjemlandet Egypt har han vært en uredd og fri røst, som uavhengig av kirkelig bakgrunn, har kalt mennesker til omvendelse, til tro og til liv i Gud. Matta Al-Miskin øser villig fra de gamle åndelige kildevellene, og har de beste forutsetninger for å gjøre det, med den arv som han ivaretar fra Ørkenfedrene. Han har utgitt et stort antall bøker og småskrifter. Ingen av dem er oversatt til norsk, men det finnes en svensk oversettelse av et av hans småskrifter.

Han er født i Benha i 1919, og ble gitt navnet Yusuf Iskandir. Han utdannet seg til apoteker og etablerte seg i Aleksandria på begynnelsen av 1940-tallet. Aleksandria var den viktigste basen for de allierte i den østre delen av Middelhavet, og Yusuf gjorde dermed raskt karriere. Men Gud hadde andre planer for ham. Det begynte å gå rykter om nye ørkenfedre, om menn som hadde forlatt alt, vendt verden ryggen og innviet seg til et liv i bønn i ørkenen. En av disse var Abd al-Masih, eller Kristi tjener, fra Etiopia. Hans radikale etterfølgelse, hans liv i stillhet, tiltrakt seg manges oppmerksomhet og de la selv på vei ut i ødemarken for å møte ham. Yusuf Iskandir kjente kallet til ørkenen. Og han var ikke alene. 1940-tallet var en vekkelsens tid i den koptiske kirken, der unge velutdannede koptiske menn og kvinner, flokket seg om klostrene og ørkenens åndelige veiledere. En av disse, - fader Mina, var en disippel av Abd al-Masih. Han ble senere klosterforstander for Samuelsklostret, og skulle senere bli den koptiske kirkens patriark med navnet Kyrillos VI. Yusuf Iskandir ble kjent med fader Mina, og i 1949 avla han sine munkeløfter til Kyrillos VI og ble fader Matta al-Miskin. Navnet hans kan oversettes Matteus den fattige, eller Matteus stakkaren. For Matta al-Miskin fantes det bare en vei: han ville leve i Samuelsklostret, det strengeste og mest avsidesliggende. Der ville han gi sitt liv til Herren.

Her vekslet dagene mellom bønn og kamp og skrivearbeid. Natt etter natt skrev fader Matta al-Miskin av de store åndelige fedrenes undervisning om bønn. Men etter to år i dette klostret, måtte det overgis. Sykdom og sult tvingte munkene til å finne et annet sted. Bare en blind munk og hans katt, ble igjen. Fader Matta al-Miskin dro til Surianklostret, det gamle syriske klostret i Sketis, dagens Wadi Nattrun. Dette klostret blomstret - en stor mengde unge hengivne, munker fordypet seg i klosterbibliotekets skatter.

Men fader Matta al-Miskin klarer ikke å slå seg til ro i dette klostret. Det er for mye uro, det er for hektisk. Gud har lagt en sterk lengsel ned i ham etter stillhet. Han trekker seg tilbake til en grotte i ørkenen. Men heller ikke her får han være alene særlig lenge. Ryktene går om at her finnes det en åndelig veileder av rang. I 1954 kaller patriark Yusab han til å være hans stedfortreder i Aleksandria, forlater han i lydighet sin tilværelse i grotten. Men bare 18 måneder senere er han tilbake i ørkenen. Overbevist om at han trenger å leve i ensomhet, oppsøker han igjen Samuelsklostret. Sommeren 1956 slutter en gruppe fra Surianklostret seg til ham. De vil leve like radikalt. Fader Matta al-Miskin fremstår mer og mer som vekkelsens åndelige leder, og hans radikalitet og hans skrifter skaper uro. Når fader Mina i 1959, blir patriark, blir fader Matta al-Miskin og hans disipler bedt om å forlate Samuelsklostret og vende tilbake til klostret i Suranim. Spenningene øker.

Det blir til at de forlater Samuelsklostret, men slutter seg ikke til klostret i Suranim. I stedet slår de seg ned i Helwan, en forstad til Kairo. Her fantes det en kommunitet, skapt av lekmenn, bestående av en gruppe koptiske intelektuelle som var sterkt grepet av vekkelsen. Men Matta al-Miskin's radikalitet og kompromissløshet blir for mye av det gode. August 1960 blir han ekskommunisert sammen med sine disipler. For ikke å skape større problemer, forlater de kommuniteten og drar dypt inn i den egyptiske ørkenen, til Wadi Rayan, som ligger sør for Fayumoasen. I ni år lever de her, glemt av verden. Noen ganger om året passeres stedet av en kamelkaravane, som skaffer dem det mest nødvendige til livsoppholdet. Byttemidlet er fader Matta Al-Miskins åndelige veiledning håndskrevet! Tekstene blir renskrevet, og spredt til den koptiske kirkes åndelige søkere. Totalt avskilt fra omverdenen og kirken fremstår fader Matta al-Makin som kirkens samvittighet og veiviser. Den koptiske kirken innser at den har gjort en feil, og fader Matta al-Miskin tas inn igjen og bes om å fornye livet i Makariosklostret. Dette fører til en enorm blomstringstid for Makariosklostret, blant annet takket være økonomisk støtte fra koptiske kristne verden over. Nye klosterbygninger oppføres. I løpet av ti år er Makariosklostret det mest moderne og mest utbygde av alle de koptiske klostrene. På midten av 1980-tallet trekker Matta al-Miskin seg tilbake til en ny eneboertilværelse, for å skrive. I dag bor han i et kloster, men er for svak til å skrive eller delta i noen særlig grad. Men fremdeles er han en sterk påvirkningskilde for alle som lengter etter et dypere åndelig liv.

Da han i 1949 solgte alt han eide, og gav pengene til de fattige, beholdt han bare to ting. En tykk bunke med håndskrevne ark med utdrag av Fedrenes skrifter om bønnen i en engelsk oversettelse, og en håndskreven utgave av en arabiske utgaven av Isak av Ninives åndelige skrifter. På de engelske arkene kunne Matta al-Miskin lese utdrag blant annet fra skriftene til Antonios, Makarios, Johannes the Ladder, Isak av Ninive, Simeon den nye teologen, Serafim av Sarov og Johannes Kronstadt. Leser man bøkene til Matta al-Miskin ser man tydelig påvirkningene herfra. Det gjør hans skrifter bare enda mer interessante.

Jesus den eneste

Da min far døde i 1971 hørte jeg for første gang den nydelige salmen "Jesus, det eneste", skrevet av den norske presten Ole Theodor Moe. Det var klokkeren i Hunn kirke, Rolf Danielsen, som sang den første gang i bisettelsen og så sang vi den alle i selve begravelsen. Den salmen har fulgt meg siden, og har alltid vært spesiell for meg. Til å begynne med var det for vanskelig å synge den. Den minnet for mye om fars død. Senere kjente jeg på vemodet hver gang den ble sunget, og det kan jeg av og til gjøre nå også. Men først og fremst synger jeg den nå med glede og med bønn om at sangen må bli til tilbedelse av Guds hellige Lam. I år har denne sangen blitt spesiell for meg. Det startet i grunnen ved årets begynnelse, og siden da har det nesten ikke vært et eneste møte jeg har vært på, hvor ikke denne sangen er blitt sunget. I et møte ble den til og med sunget to ganger, og ved en anledning reiste en kvinne seg i salen, og sa hun ble minnet om at denne sangen måtte synges før jeg preket! Etter det har jeg begynt å spørre Gud om det er noe Han vil si meg gjennom denne sangen. Og det tror jeg det er: enda mer enn før er det mitt kall å fokusere på den første kjærligheten til Jesus, den som kalles brudekjærligheten. Det var den første kjærligheten til Jesus som manglet i forsamlingen i Efesos. Det må ha vært en aktiv menighet, og den har vært lærebevisst: "Jeg vet om dine gjerninger, ditt arbeid og din utholdenhet. Jeg vet også at du ikke kan tåle de onde. Du har prøvd dem som kaller seg apostler, men ikke er det, og du har funnet at de er løgnere. Du har holdt ut, du har tålt mye for mitt navns skyld og ikke gått trett. Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! Ellers kommer jeg til deg og tar lysestaken din bort - hvis du ikke vender om." (Åp 2,2-5) Det går altså an å være en aktiv, lærebevisst menighet som også er en lidende menighet, og mangle det viktigste av alt: den første kjærligheten til Jesus.

To personer, som kanskje mer enn noe annet, ble en profetisk røst i tiden for å føre menigheten tilbake til den første kjærligheten til Jesus, var moder Martyria og moder Basilea, grunnleggerne av De evangeliske Mariasøstre. Disse to har hatt stor betydning i mitt åndelige liv, og jeg kjenner dyp slektsskap med deres forkynnelse. Da vår datter lå alvorlig syk på sykehus, var det andaktsboken til Moder Basilea som holdt henne med åndelig sikringskost. I sommer bodde min sønn, og jeg, på Kanaan i Darmstadt, og var da så priviligerte at vi fikk komme inn i den avdelingen av dette klostret som bare er forbeholdt søstrene. Da kunne vi gå til deres egen bønnehage, hvor de selv går for å be, og også se gravene hvor moder Martyria og moder Basilea er begravet. Fra dypet av mitt hjerte steg det opp en takk til Gud for deres liv, da vi sto stille og så på blomstene ved deres enkle graver. Slik innleder Moder Basilea boken som på norsk heter: "Jesus den eneste": "Aldri noen gang har vel dette ene vært så viktig for oss som idag: den 'første' kjærligheten til Jesus. Bare når vi har den, vil vi være sterke nok til å komme igjennom de tunge tider vi nå går i møte... Hvem kan bestå når forfølgelsen kommer eller martyriet er nær forestående? Bare den som eier den første kjærlighet.. Den var de første kristnes kjennetegn." Jeg kommer tilbake til dette viktige tema på bloggen i tiden framover.I dag vil jeg bare minne deg om teksten på Jesus, det eneste:

Jesus, det eneste, helligste, reneste
navn som på menneskelepper er lagt!
Fylde av herlighet, fylde kjærlighet,
fylde av nåde og sannhet og makt.

Motganger møter meg, aldri du støter meg.
Bort fra din hellige, mektige favn.
Mennesker glemmer meg, Herre, du gjemmer
meg. Fast ved ditt hjerte og nevner mitt navn.

Herre, du høre meg, Herre, du føre meg.
Hvordan og hvorhen det tjener meg best!
Gi meg å bøye meg, lær meg å føye meg,
etter din vilje mens her jeg er gjest.

Du er den eneste, helligste, reneste.
Gi meg ditt rene og hellige sinn!
Frels meg fra snarene. Fri meg fra farene.
Ta meg til sist i din herlighet inn.

Den gode samtalen

I de store åndelige tradisjonene har samtalen, ikke monologen, utgjort et viktig miljø hvor mennesket har modnet i sin tro og fått veiledning til den veien den enkelte er kalt til å gå. Vi skal ikke lete lenge i evangeliene før vi finner forbildene for dette. Oppe på åskammer og ved strender, langs støvete veier og ikke minst ved måltidene, i frisk seilas på sjøen og under fikentrær, tidlig om morgenen, ja faktisk i ly av nattemørket førte Jesus samtaler. Takket være de som deltok i disse samtalene, eller som bare lyttet til dem, er en stor del av Jesu undervisning om Guds rike blitt tatt vare på for ettertiden. Den gode samtalen er uovertruffen. Den er møteplass hvor erfaringer kan deles, spørsmål stilles og en dypere innsikt oppnås. Det handler ikke om å ha rett, det handler ikke om å overvinne den andre med sine argumenter. Det handler først og fremst om å lytte. I åndelig veiledningssamtaler handler det også om å dele levd liv med hverandre. Polemikk og polarisering hører ikke hjemme i den åndelige samtalen. Det betyr ikke at ikke de vanskelige spørsmålene stilles, og man deler ulike synspunkter.

Tenk på samtalen Jesus hadde med kvinnen ved Sykars brønn, samtalen han hadde med Nikodemus, eller med Emmasvandrerne. Disse samtalene ble livsforvandlende, de loddet djupt.
Styrken i den åndelige samtalen ligger i det personlige. De samtalene jeg henviser til, var alle slike personlige samtaler. I slike samtaler ser man hverandre inn i øynene, og man ser kroppsspråket. Vi kommuniserer jo med mer enn ord.

I tidsskriftet Over Alt, som jeg er blitt redaktør av, skal vi i kommende nummere presentere åndelige samtaler. På nyåret vil du sannsynligvis stifte bekjentskap med en luthersk teolog og en ortodoks lekmann som er lærer i filosofi, samtale om neste års tema som er Kropp og Helhet. Jeg gleder meg til å lese innholdet av den samtalen.

Hvem kan du samtale med idag? Gud gir oss jo så mange muligheter. På bussen, i lunsjpausen, på legekontoret, på tur i skogen, i nabolaget. Hvorfor ikke invitere til en god kopp te med venner, og samtale om de store ordene som nåde, kjærlighet, liv, død, Gud? Det er utrolig hva den gode samtalen kan føre med seg.

Stegene inn i Guds rike er inne i deg

På en grå og kald hustig oktoberdag, hvor mine legemlige skrøpeligheter er mer påtrengende enn på lenge, vil jeg gjerne få dele med bloggens lesere noe som har oppmuntret meg i morgentimene idag. Det var å lese disse ordene av Isak Syreren. Som bloggens lesere er kjent med, er Isak Syreren en av mine gode følgesvenner, om ikke daglig, så er det ikke langt fra. Isak Syreren har betydd mye for den kontemplative retningen i Østkirkens fromhetsliv. Han levde trolig på 600-tallet, var først munk, senere eneboer. La oss lytte til hans ord til oss idag:

"Jag bort deg selv, og din fiende er bortjaget. Ro deg ned, og din fred skal komme til deg, både fra himmel og jord. Treng inn i ditt hjertes skatt, og du skal skue himmelens skatt. For begge disse to er ett. Når du trenger inn i den ene, skuer du begge. Stegene inn i Guds rike har du inne i deg, skjult i din sjel. Gå ned i deg selv, og oppdag din synd. Da finner du de trappetrinn som kan føre deg oppover."

I dag kommer livet til å leves sakte. Nå skal jeg tenne opp i ovnen, sette på tevannet, sette meg i min ørelappstol og begynne å lese i en bok som det lokale biblioteket har skaffet meg fra et bibliotek i USA. Det er en reiseskildring som omhandler noen av de tusenvis av russere som dro på pilegrimsferd fra de dype russiske skogene, med båt fra Odessa til munkeøya Athos, og så til Det Hellige Land. Her ligger det mye spennende historie, som jeg tenker å skrive noe om. Om ikke kroppen fungerer som den skal, får man stelle så godt om seg, som det er mulig å gjøre. Noe hyggeligere enn fyr på peisen, en god kopp te og en god bok, skal man lete lenge etter.

Den kjære legen Lukas

I følge den norske primstaven er det minnedagen for apostelen, evangelisten og legen Lukas idag. Lukas var en av de aller første misjonærene. Han var født i Antiokia, og hadde fått sin utdannelse i filosofi, medisin og kunst. Lukas levde samtidig med Jesu jordiske tjeneste, og det antas at han var en av de 70 disiplene som evangeliene forteller om, ved siden av de 12. Man antar også at han levde i Jerusalem, og var vitne til Jesu undergjerninger. Etter pinsedag har han ifølge tradisjonen vendt tilbake til Antiokia, og sammen med apostelen Paulus, forkynt evangeliet. Sammen dro de til Rom. Han er forfatteren av evangeliet som bærer hans navn, sammen med den første beretningen om de første kristne, og den første menigheten, nemlig Apostlenes gjerninger. I begge bøkene viser han seg som den dyktige historikeren han er. Gresken han bruker er bemerkelsesverdig god. Noe av det beste i hele Det nye testamente. Han hevder at arbeidet han har nedlagt i de to bøkene som bærer hans navn, er et resultat av omhyggelig granskning. Så hadde han da også rikelig anledning til å drive sitt granskningsarbeid, all den stund han hadde sine privilegier som lege. Tilgang på gode kilder har han også hatt. I to år var han følgesvenn for Paulus i hans fangenskap i Cæsarea. Ikke minst i denne perioden har han hatt rikelig anledning til studier og forskning. Evangelieboken er stilet til en mann ved navn Teofilos. Han blir tiltalt som "ærede Teofilos", og tittelen han får av Lukas, er den normale tittelen på en høy embedsmann i det romerske styringsverket. Også Apostlenes gjerninger er dedikert til den samme mannen. Lukasevangeliet er hedningenes evangelium fremfor noen av de andre. Kanskje ikke så underlig, all den stund Lukas selv har bakgrunn som hedning, før han traff Jesus. Evangeliet han har skrevet, er med rette blitt kalt for "bønnens evangelium". Lukas gir oss et sjeldent innblikk i Jesu bønneliv. Vi får også et sjeldent innblikk i kvinnenes stilling på denne tiden, og vi får del i fantastiske lovprisninger, som Magnificat (1,46-55), Benedictus (1,68-69) og Nunc Dimittis (2,29-32).

Lukas skal også være den aller første som har malt ikoner. Tre av dem er kjent: Hans ikon av Theotokos og ikonene av Paulus og Peter. Apostelen Paulus omtaler han som den "kjære legen Lukas". Se Kol 4,14.

Behovet for kontemplasjon - og de svakes egenverdi

"Jo mer vi blir mennesker av handling og ansvarlighet i våre fellesskap, jo mer må vi være kontemplative mennesker. Hvis vi ikke gir næring til vårt dype følelsesmessige liv i bønn, skjult i Gud, hvis vi ikke tilbringer tid i stillhet, og hvis vi ikke vet hvordan vi skal leve av nærværet og godhjertetheten til våre brødre og søstre, står vi i fare for å bli forbitrede mennesker."

Dette skriver Jean Vanier. Det evangeliets lys som Jean Vanier representerer er den sannhet at de svake, de minste, iblant oss kan bli en kilde av liv for oss andre. Vi er så vant med å tenke at det er vi som skal gjøre noe for de minste i blant oss. Få er de som tenker at de minste har selv noe å bidra med, i kraft av å være de menneskene de er, og at vi trenger dem - for å bli hele mennesker. Hør hva Vanier sier selv:

"Mennesker med en utviklingshemming, så begrenset fysisk og intelektuelt, er ofte rikere enn andre når det kommer til hjertets språk og det handler om relasjoner. På et mystisk vis kan de lede oss til våre hjerters hjem. Deres intelektuelle handikap oppveies av en særskilt åpenhet og tillit til andre. Sosiale konvensjoner og ideer om hva som er viktig betyr ingenting for dem. De lever nærmere det som virkelig betyr noe. I konkurransesamfunnet, som legger vekt på makt og styrke, har de vanskelighet for å finne sin plass; de er tapere i enhver konkurranse. Men i sin tørst etter og sin evne og gave til vennskap og fellesskap, kan de svake i samfunnet berøre og forvandle de sterke, om de sterke er villige til å lytte til dem."

Dette gjør vi vel verd i å lytte nøye til.

Troverdige mennesker - troverdige liv

Å formidle Guds rike handler ikke bare om å formidle ord, men levd liv. Vi må bli budskapet. Da må vi også være troverdige mennesker, som lever troverdige; ekte liv, med alt hva det innebærer av smerte, savn, angst, uro, tvil - da må vi våge å være sårbare, åpne, undrende mennesker, fulle av takknemlighet og glede. Troverdige mennesker er mennesker som våger å berøre, være sammen med marginaliserte mennesker: de som sliter med fysiske og psykiske funksjonshemninger, de fattige, de foreldreløse, enkene, de kronisk syke, de som ikke regnes med, fordi de ikke er produktive for samfunnet. Et slikt troverdig samtidsvitne er Jean Vanier. Han er opprinnelig fra Canada, 78 år gammel, sønn av en tidligere generalguvenør i sitt hjemland. Han har en karriere som marineoffiser bak seg, senere studerte han teologi og filosofi og underviste en tid i Toronto. I 1963 besøkte han sin venn, den franske dominikanerpateren Thomas Philippe, som var prest for en liten institusjon for mennesker med utviklingshemming i landsbyen Trosly-Breuil, utenfor Paris. Dette besøket skulle forandre Vaniers liv. Han ble sterkt berørt av møtet med de utviklingshemmede og av det dype vennskapet som pater Thomas Philippe hadde med dem. De han møtte klynget seg til ham og formidlet til ham, både med ord og med kroppsspråk, noe meget viktig: "Vil du være min venn? Bryr du deg virkelig om meg? Kommer du tilbake?" Selv forteller han: "Det mine studenter ved universitetet hadde villet ha fra meg, var kunnskap nok så de stod til eksamen og klarte seg bra etterpå. Men disse menneskene ropte til meg om fellesskap. Elsker du meg? Dette berørte meg sterkt."

Selv om Jean Vanier elsket å undervise ved universitetet, visste han at Gud ønsket noe annet av ham. I Frankrike var det på den tiden også et skrikende behov for arbeidsplasser og hjem for mennesker med utviklingshemming. Året etter, i 1964 besøkte han sin dominikanervenn på nytt, og etter dette besøket bestemte han seg for å gjøre noe. Han begynte å besøke institusjoner og menensker. Han møtte mennesker som gav uttrykk for angst og fortvilelse og som samtidig lyste opp da de ble behandlet som fullverdige mennesker. Samme året brøt han opp fra sin tidligere karriere ved universitetet. Han kjøpte et falleferdig hus i landsbyen Trosly-Breuil. Tidligere hadde han møtt Philippe Seux og Raphael Simi på et psykiatrisk sykehus. De var begge utviklingshemmede. De flyttet sammen med Jean Vanier og noen andre medarbeidere inn i huset Vanier hadde kjøpt, og slik oppstod det første Arken-fellesskapet. Arken-fellesskapene ønsker å være hjem for mennesker med utviklingshemming, hvor de kan utvikle seg og vokse som mennesker, i samsvar med sitt potensial, og bo trygt og godt i et familiefellesskap. Etter hvert vokste det fram flere hus-fellesskap i samme landsby. I 1969 åpnet et hus i Canada og i 1970 et hus i India. I dag finnes det Arken-fellesskap rundt om i hele verden - i alt 110 i 26 land.

Jean Vanier er også med-grunnlegger av en annen internasjonal bevegelse, Tro og Lys. Utgangspunktet for dette var en familie med to utviklingshemmede sønner som på en tur til Lourdes i Frankrike, hadde opplevd å bli sett på som et problem, og som uønsket. Som et svar på dette arrangerte Vanier og den franske sosialpedagogen Marie-Helene Mathieu sammen med noen venner en pilegrimsreise til Lourdes påsken 1971. Det ble en stor og viktig opplevelse for dem som ble med på denne reisen. Hele 12000 var med! De opplevde fellesskap og vennskap. Foreldre med utviklingshemmede barn så at barna deres hadde verdi, at de ble regnet med og hadde noe viktig å gi andre. For å ta vare på det de hadde opplevd, grunnla Vanier og Mathieu Tro og Lys-bevegelsen. Bevegelsen består av små grupper med omkring 30 mennesker i hver. Gruppene møtes regelmessig, vanligvis minst en gang i måneden, for å dele livs- og troserfaringer, feire gudstjeneste sammen, ha felles måltid og festlige samvær. Deltagerne forsøker å utvikle venneskapet seg i mellom ved også å møtes utenom de vanlige samlingene. Slike grupper finnes også her i Norge.

Jean Vanier sier: "Fundamentet til et ekte menneskelig og kristent liv, jorden det slår røtter i, er trofast vennskap i et fellesskap..." Et fellesskap hvor det altså er plass for alle. Det må skje noe fundamentalt nytt i vår tankegang når det gjelder menighet, og i vårt syn på menneskeverdet. Menighetsfellesskapene våre må ikke bli et sted for flinke mennesker, ordrike mennesker, men et sted også for de som ikke har ord, som er syke og trenger pleie. Jesu ord fra Matt 25 forfølger meg for tiden! "For jeg var sulten, og dere gav meg ikke mat; jeg var tørst, og dere gav meg ikke drikke; jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp? Da skal han svare dem og si: Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot en av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg." (Matt 25,42-45) Jeg glemmer ikke et besøk i Russland for en tid tilbake, på et barnehjem. En gutt tok tak i hånda mi, og vi gikk rundt friområdet utenfor dette barnehjemmet en tid. Vi hadde en veldig fin stund sammen. Joachim, min sønn, hadde en hel gjeng med barn rundt seg. Men så kom tiden da vi måtte reiese. Forsiktig forsøkte jeg å løsne grepet til barnehånda som holdt i min. Han holdt bare hardere. Jeg måtte bøye meg ned, se ham inn i øynene, og snakke til ham. På norsk. Han forstod ikke ordene, bare handlingen min. Også jeg var en som svek, en som dro igjen. Som ikke hadde mer tid for ham. Som andre hadde sveket tidligere. Som hans far en gang svek ham, ved å sette ham på gata. Han tok opp et stein, og kastet på meg. Jeg forstod ham godt. Det var ikke steinen som traff kroppen min, som gjorde vondt. Det var smerten i ansiktet hans. Øynene som fortalte om avvisningen. Det var med tunge skritt, svært tunge skritt, jeg gikk til bussen som ventet på oss. Og tårene mine bare rant og rant i strie strømmer på veien tilbake til kveldens møte. Gutten kommer jeg aldri til å glemme.

Mariahuset - et spørsmål om menneskeverd

I Erling Skjalgsonsgate 2 i Oslo ligger det et unikt hus som kalles Mariahuset. Siden jeg tidligere på bloggen har skrevet om det kristne fellesskapet, vil jeg gjerne gjøre leserne oppmerksomme på dette husets eksistens. For de som bor der, har nemlig noe vesentlig å si om hva sant kristent fellesskapet egentlig handler om. Mariahuset "er et økumenisk fellesskap hvor utviklingshemmede og såkalte normale menneske lever sammen", sies det på web-sideen deres. I den pågående debatten om hva slags menighet som er mest i tråd med urkirken, har jeg ikke sett noen, som har understreket at en sann menighet, også må inkludere de som i menneskelige øyne er for ingenting å regne. Jeg har tidligere sitert biskop emeritus, Martin Lönnebo. Han er far til Jonas, som er en alvorlig utviklingshemmet gutt. "Han er min beste lærer," sier den forhenværende biskopen i Linkjöping. "Det viktigste faget hans, som han stadig underviser i, er: 'Hva er det å være et menneske?' Han gjør det uten ord. Og derfor må jeg til slutt tie."

Mariahuset oppstod i møte med Jean Vanier. I 1964 flyttet kanadieren og universitetslæreren Jean Vanier sammen med to utviklingshemmede menn: Raphael Simi og Philippe Saux. Dette skjedde i den lille byen Trosly - Breuil nord for Paris. Disse tre menn og landsbyens prest, Pater Thomas Philippe, som bodde like i nærheten, var begynnelsen til l' Arche bevegelsen (Arken - bevegelsen). Ønsket var å skape et hjem i saligprisningenes ånd. For Jean Vanier og pater Thomas Philippe innebar dette å flytte mennesker som var utstøtte inn i sentrum av sine liv. L' Arche - bevegelsen har etterhvert blitt et stort nettverk av lignende hjem spredt over hele verden.

Psykolog og forfatter Wera Sæther bodde et halvt år i Trosly - Breuil og ble inspirert til å starte et fellesskap i Oslo med utspring i l' Arche. Sammen med Bodil Sødal startet hun Mariahuset i 1975. Bodil Sødal lever fortsatt i Mariahuset.

Mariahuset er ikke formelt tilknyttet Arken - bevegelsen (l' Arche -bevegelsen), men er nært knyttet til denne og lever fortsatt utfra samme visjon.

Mariahuset er et lite fellesskap. På nåværende tidspunkt er det fem mennesker som lever sammen, hvorav tre er utviklingshemmede. De bor i et hus i Oslo, et hus hvor de spiser, sover, ber, synger, gråter, hviler, danser og ler, et hus hvor de lever et enkelt hverdagsliv. Noen mennesker kommer utenfra og har sitt arbeid i Mariahuset. De er også med på å bære fellesskapet. Andre kommer som venner. Noen av dem har tidligere bodd i fellesskapet. Noen er utviklingshemmede. Alle er på sin måte med på å bære fellesskapet. Det er et økumenisk fellesskap, består av protestanter, katolikker og mennesker som ikke har formell kirketilhørighet.

Mariahuset utfordrer meg. Blant annet til å tenke igjennom hva slags syn på menneskeverdet som jeg har.For en tid tilbake så jeg en logi for en menighet i USA. Logoen viste en gruppe mennesker rundt Jesus. Her var unge, gamle, barn, fargede og en person som satt i en rullestol. Denne enkle logoen sier i grunnen alt om hva sant menighetsliv egentlig dreier seg om.

Tusenvis av amerikanere på kne for Gud idag

Bønnegeneralen Lou Engle har tatt et bønneinitiativ i dag, i forkant av det amerikanske valget, hvor tusenvis av amerikanere ber sammen via telefon. Det skjer blant annet i dag. Da vil blant annet Bob Jones, en anerkjent profet, be sammen med de som ringer inn. Ved siden av de tusenvis som kobles sammen over telefon, vil det også være mulig å be sammen over Internett. Bønneledere over hele USA er blitt enige om å be for følgende bønneemner: Situasjonen i Israel og USA's forhold til Guds utvalgte folk, krigen i Irak og Afghanistan, legaliseringen av abort og homoseksualitet, det kommende valget og for USAs sikkerhet. De amerikanske bønnelederne mener USA er i en svært alvorlig situasjon, og ønsker nå å mobilisere bønnenes folk over hele Amerika til å be. Lou Engle, som er en av de mest profilerte bønnelederne i USA, har kommet med en sterk advarsel når det gjelder fosterdrapene og innflytelsen fra den sterke homolobbyen i USA. Jeg vil gjerne oppfordre bloggens lesere som ber, til å stå sammen med våre amerikanske bønnevenner i dag, og be sammen med dem over de bønne emnene som er satt opp. Foran neste valg i Norge må vi mobilisere på samme måte!

Torah-ruller fra en av Israels ti tapte stammer brakt i sikkerhet fra Etiopia til Israel nå i kveld!!

Akkurat da jeg satte punktum for min artikkel om den profetiske betydningen av Løvhyttefesten, får jeg en epost med en virkelig gladmelding fra Israel. Torah-ruller fra yemenittiske jøder i Etiopia er funnet, og brakt i sikkerhet i Israel, og skal vises fram for første gang i forbindelse med feiringen av shabbaten i dag! For det første er det jo en begivenhet i seg selv at man finner igjen slike gamle Torah-ruller, men det oppsiktsvekkende er jo at disse Torah-rullene er brukt av en av de 10 tapte Israels stammer! Ved Shabbatens begynnelse i ettermiddag, feires Simchat Torah (Gleden over Loven), som er en del av Løvhyttefesten. Det er nå i kveld vi skulle ha vært med Vestmuren (Klagemuren) og sett jødene danse og synge, mens de holder opp Torah-rullene. Det er et syn man aldri glemmer. Tenk om vi kunne ta Bibelen vår i kveld, holde den opp og ta noen dansetrinn, mens vi takket Gud for Hans evige Ord?! Og en ekstra glede er det for jødene i kveld, når disse skriftrullene er funnet og kommet tilbake til Israel. Vi burde glede oss sammen med dem!

Torah-rullene har vært oppbevart i byen Gundar i Etiopia. En jødisk-kristen organisasjon, Jews for Jesus, har hjulpet til med å få skriftrullene til Israel. Disse klarte å redde unna disse meget verdifulle Torah-rullene sent torsdag kveld denne uken. Hadde de ikke klart det, ville de ha vært ødelagt for alltid. Dette er i seg selv et mirakel, og et sterkt vitnesbyrd for jødene. Ved hjelp av etiopisk politi nå i ettermiddag, klarte man å få den ene av skriftrullene til Jerusalem. Den andre skriftrullen vil komme til Israel over helgen. Den har tilhørt en liten jødisk jemittisk synagoge.

I Jes 2,3 står det: "FOR FRA SION SKAL LOVEN UTGÅ, OG HERRENS ORD FRA JERUSALEM!"

Den profetiske feiringen av Løvhyttefesten

Feiringen av Løvhyttefesten er profetisk! Den representerer ikke bare den siste innhøstningen for en jødisk bonde, slik den er beskrevet i 3.Mos 23,22 og 39, men den peker også mot den siste tilbakevendingen av Israel og den siste innhøstningen av hedningefolkene på slutten av vår tidsalder. "Høsten er tidens ende (eller tidsalderenes ende)." (Matt 13,39) Samlingen av jødene i deres eget lovede land, Israel, er også et tegn på at Jakobs Gud vil vinne Israels folks hjerter sitt folk til seg selv. "På den dagen skal det skje: For andre gang skal Herren rekke ut Sin hånd, for å vinne tilbake resten av Sitt folk som er igjen, fra Assyria og Egypt, fra Patros og Kusj, fra Elam og Sinear, fra Hamat og øyene på havet. Han skal sette opp et banner for folkeslagene og samle de bortdrevne av Israel, og de spredte av Juda skal Han føre sammen fra de fire verdenshjørnene. (Jes 11,11-12) Han skal gjøre dem om til en gjenfødt mektig arme. "Så profeterte jeg slik Han hadde befalt meg. Da kom Ånden inn i dem, og de ble levende, og de stod på føttene, en hær som var meget, meget stor." (Esek 37,10) Israels naturlige og åndelige gjenfødelse vil, som apostelen Paulus skriver i Rom 11,12 og 15 bringe liv og den endelige innhøstningen fra hedningenasjonene: "Hvis så deres fall er blitt til rikdom for verden og deres fåtall til en rikdom for hedningene, hvor mye mer da deres fylde (eller fulltallighet) ... For om deres forkastelse er til forlikelse for verden, hva skal da deres antakelse være, om ikke liv av døde."

Løvhyttefesten, som nå feires for fullt i Israel i disse dager, er en fest full av glede, hvor man ser tilbake på Guds godhet og overflod: "På den første dagen skal dere ta frukt av prektige trær, palmegrener, grener av løvtrær og poppeltrær fra bekken, og dere skal glede dere for Herren deres Guds åsyn i sju dager." (3.Mos 23,40) Jødene ser tilbake på hvordan Gud på underfullt vis sørget for dem i deres lange ørkenvandring, da de ikke bare levde av brød alene, men av Guds ord og Hans hellige nærvær. Derfor bor de disse dagene i løvhytter: "I sju dager skal dere holde denne festen som er en høytid for Herren hvert år. Det skal være en evig lov for hele etterslekten. I den sjuende måneden skal dere feire den. Dere skal bo i løvhytter i sju dager. Alle innfødte i Israel skal bo i løvhytter, for at etterkommerne deres skal kjenne at Jeg lot Israels barn bo i løvhytter da Jeg førte dem ut fra landet Egypt. Jeg er Herren deres Gud." (3.Mos 23,41-43) I 5.Mos 8,1-3 kan vi lese: "Hele det budet jeg befaler deg i dag, skal dere ta dere i vare så dere holder, for at dere kan leve og bli mange, og komme inn og ta i eie det landet som Herren har tilsverget deres fedre. Du skal huske hele den veien som Herren din Gud førte deg disse førti årene i ørkenen, for å ydmyke deg og prøve deg, så Han kunne kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde Hans bud eller ikke. Derfor ydmyket Han deg, lot deg sulte og gav deg manna å ete, som verken du eller dine fedre kjente, for at Han skulle la deg kjenne at mennesket lever ikke bare av brød, men mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn."

Løvhyttefesten ser også profetisk frem mot det messianske riket, hvor alle nasjoner vil komme til Jerusalem for å uttrykke sin takknemlighet og glede, og tilbe Messias. "Det skal skje at alle som blir igjen av alle folkeslagene som kom opp mot Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, hærskarenes Herre, og for å feire Løvhyttefesten. Det skal bli slik at den av slektene på jorden som ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, hærskarenes Herre, over dem skal det ikke komme regn..." (Sak 14,16-17)

Løvhyttefesten er den eneste av de bibelske festene som ikke har fått sin nytestamentelige oppfyllelse ennå. Enkelte profetigranskere mener at det kan bety at Jesus vil komme igjen i forbindelse med feiringen av en Løvhyttefest. Det vet vi selvsagt ingenting om, bare Gud alene vet når det vil skje. Men vi vet at Jesu gjenkomst vil skje i Jerusalem, så det er kanskje ikke så underlig å tenke seg at det vil skje på denne måten. Englene som var vitne til Jesu himmelfart, sa selv at Han vil komme igjen på samme måte som Han for opp til himmelen (se Apgj 1,11) og hos profeten Sakarja leser vi: "På den dagen skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger vendt mot Jerusalem i øst."

Glem ikke at det var på den siste dagen av Løvhyttefesten at Jesus stod fram i Jerusalem og ropte ut: "Om noen tørster, han skal komme til Meg og drikke. Den som tror på Meg, som Skriften har sagt, ut fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann." (Joh 7,37-38)

Norsk jødehat i går og idag

I kjølvannet av den senere tids diskusjon om hvorvidt Norge er et av de landene i Europa hvor hatet mot jødene og Israel er størst, er det veldig interessant å se tilbake på vår nære historie. Forskningsdirektøren ved Senter for studier av Holocaust, Odd-Bjørn Fure, karakteriserer regimet til Nasjonal Samling i Norge som ett av de mest ekstreme av alle europeiske regimer som samarbeidet med Hitler-Tyskland. Fakstisk var det slik at tyskerne fant det nødvendig å stagge nordmennene i deres iver etter å deportere jøder! Jødehatets underliggende strømmer finnes nok fortsatt, og kommer stadig til overflaten. Jostein Gaarders famøse kronikk i Aftenposten er bare et symptom på dette. Attentatplanene mot den jødiske synagogen, og drapsplanene mot den israelske ambassadøren andre kjennetegn på det samme. Mens jeg arbeidet i lokalavisen Samhold, og skrev om jødehatet i dagens Norge, fikk vi malt hakekors og navet "jødeelsker" på veggen til avishuset. Når jeg har vært med på fredelige støttedemonstrasjoner i Oslo for Israel, er vi ved flere anledninger blitt utsatt for verbale haterklæringer og antisemittiske utfall. Dette har både vært fra nordmenn og fra muslimer. Vi må ikke glemme at den største politiaksjonen som har vært gjennomført i Norge, skjedde 25. og 26. november 1942 da 532 jøder ble overlatt til tyske myndigheter. Dette skjedde altså med såkalt gode nordmenns hjelp! Vi var faktisk overivrige, i følge de tyske myndighetene, til å hjelpe til med å få jødene ut av landet. I alt ble 771 norske jøder deportert. Bare 34 overlevde. Faktisk var vi så ivrige etter å kvitte oss med jødene, at da de ansvarlige for jødedepartementet i Reichssicherheitshauptant i Berlin fikk høre om arrestasjonene, sendte de øyeblikkelig et telegram for å fortelle at jøder som var gift med ikke jøder ikke skulle deporteres. Statsborgere av nøytrale stater, stater på det amerikanske kontinentet og innen det britiske imperiet, eller av samarbeidsregimer som ønsket å beskytte sine jødiske borgere, skulle heller ikke deporteres. I Norge samlet vi alle jødene som kunne finnes, sørget for å arrestere dem, og sende dem til utryddelsesleirene i Nazi-Tyskland!

Hvor sterkt jødehatet var i Norge under krigen ser vi enda bedre når vi sammenligner oss med situasjonen på samme tid i Danmark og Finland. I Danmark ble "bare" 60 av landets 7800 jøder sendt til utryddelsesleirene i Tyskland, i Finland syv av 2000. Og for bare å nevne et land til, Bulgaria. Der ble alle jøder som hadde bulgarsk statsborgerskap beskyttet. Vi har sannelig intet å skryte av i Norge. Det er blod på våre hender. Og jødehatet ulmer fortsatt. I disse dager pågår det en rettsak mot lederen for Vigrid, som vil drive alle jøder ut av Norge.

Jeg tilhører Deg, og bare Deg alene

Den indiske Kristus-mystikeren Sadhu Sundar Singh, har i mange år vært en stor inspirasjonskilde for meg. Sadhu Sundar Singh er ofte blitt kalt for Indias apostel. Evangeliet ville han formidle i Østens drakt og ikke i misjonærenes vestlige form. Det lukkede land Tibet lå ham spesielt på hjertet. I sin typiske safrangule kjortel kjempet han seg fram i Himalayas ublide fjellverden for å bringe evangeliet om Jesus Kristus til tibetanerne. Det var da også på en reise til Tibet at han forsvant sporløst i 1929. Hva som har skjedd med ham: om han mistet livet ved en ulykke, eller om han ble en martyr, er det ingen som vet. Noen er av den oppfatning at han trakk seg tilbake for å leve resten av livet i bønn og kontemplasjon, og at han levde i en bortgjemt grotte i fjellene. På grunn av den dårlige helsen han hadde på denne tiden, er det faktisk ikke urimelig at dette kan være tilfelle. Sundar kan ha ment at bønn og bønn alene var den viktigste tjenesten han kunne utføre, og at bønnen derfor burde oppta ham helt.

Her følger en av de bønnene han bad:
Å, min Livgiver!
Du som har skapt mitt hjerte,
for bare å tilhøre Deg alene,
og ingen annen.
Derfor finner jeg ikke ro eller hvile
i noe annet eller i noen annen enn Deg.

En tid tilbrakte han i hvile i Shenbaganur. Her gikk han turer i det vakre landskapet og gledet seg over det han kalte "naturens bok." Naturen var dyrebar, den var Guds verk og viste hvordan Han arbeidet. Om og om igjen tok han eksempler fra naturen. Slik som de indiske slettene blir oversvømmet av det rene vannet fra Himalayafjellene, slik må også de kristne la Den Hellige Ånds kraft flomme ned over seg. Å ha stadig samfunn med Gud er like viktig for den kristne som det å stige opp til overflaten etter luft er det for noen typer fisk.

Billy Graham:Jesus eneste veien til Gud!

En reportasje som det amerikanske ukebladet Newsweek laget om Ruth og Billy Graham, for noen uker siden, skapte forvirring om den anerkjente evangelisten hadde endret sitt teologiske ståsted med hensyn til om Jesus er den eneste veien til Gud. Slik svaret var gjengitt i Newsweek, kunne det tyde på at Graham mente at det fantes mange ulike frelsesveier. Enkelte liberale kristne grep disse uttalelsene i Newsweek med stor begjærlighet, og mente at Graham endelig var kommet frem til et mer politisk korrekt syn, bygget på en større grad av tolleranse, i en tid med stor religiøs pluralisme. I et brev som nå er lagt ut på nettsiden til Billy Graham organisasjonen, klargjør den aldrende evengelisten sitt syn. En klargjøring som vil glede alle som har et konservatvt bibelsyn.

I et svarbrev til redaksjonen og journalisten i Newsweek skriver Billy Graham selv: "Etter hvert som jeg blir eldre, har min overbevisning om Bibelens inspirasjon og autoritet, bare vokst seg sterkere. Slik er det også med hensyn til min overbevisning om at bare Kristus kan gi oss et håp som varer - håp for dette liv, og håp for det livet som kommer. For som Bibelen sier i Joh 3,16: "For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den Enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."

Dermed burde det ikke herske noen som helst tvil om at Billy Graham alltid har forkynt det samme, nemlig at det bare er Jesus som kan frelse, og at det det er Jesus som er veien, sannheten og livet og at ingen kommer til Faderen, uten gjennom Ham. Det ante meg allerede da jeg leste intervjuet at journalisten ikke hadde gjengitt Graham rett. Jeg velgte derfor å ikke kommentere det på bloggen, da jeg regnet med at det ville komme en eller annen form for korrigering. Billy Grahams integritet har vært og er en stor inspirasjon for alle som vil ta sin tro på alvor. La oss huske på å be for den gamle trosgeneralen nå i hans alders høst, idet han sliter med mange legemlige plager. Det gjør også hans hustru Ruth. Hans nye bok: Livsreisen, som han kaller sitt åndelige testamente, er vel verd å lese. I den skriver han blant annet om den ufeilbarlige reiselederen, om Bibelen. Boken kan kjøpes via www.hermon.no og bør brukes aktivt i evangelisering. Det første opplaget er allerede utsolgt. Hermon distrubuerer også en flott DVD, som er en biografi om Billy Grahams liv. Anbefales!

Når brødre bor sammen i enhet

Salmenes Bok i Bibelen er, som du sikkert vet, en samling - en guddommelig samling - av uttrykk for åndelig erfaring erfart av Guds folk i alle aldre. Blant denne samlingen av 150 salmer finnes det en spesiell gruppe av 15 salmer som kalles "sanger ved festreisene." Disse salmene ble sunget når Israels folk gikk opp til Jerusalem, slik som de gjør nå i disse dager, sammen med tusenvis av kristne brødre og søstre, for å feire Løvhyttefesten. Salme 133 hører til denne gruppen av "sanger ved festreisene," og her kan vi lese: "Se hvor godt og herlig det er for brødre å bo sammen i enhet. Det er som den kostbare oljen på hodet, som renner ned i skjegget, Arons skjegg, og renner ned på sømmen av hans kjortler. Det er som duggen på Hermon, som faller på Sions berg. For der har Herren tilsagt velsignelsen, livet til evig tid." (Bibelen Guds Ord) Som bloggens lesere vet, er jeg svært opptatt av å se et uttrykk for en nytestamentlig menighet vokse fram, i det området hvor jeg bor. Salme 133 er et godt utrykk, for det jeg tenker rundt dette. Legg merke til det første verset i denne salmen: "Se hvor godt og herlig det er for brødre å BO SAMMEN i ENHET."

Dette er altså noe langt mer enn å bare komme sammen for møter. "Å bo sammen" taler om en daglig relasjon, om en integrering av liv. Det er en bevissthet om vår ufullkomenhet og våre troskamper; men vi gir ikke opp, vi rømmer ikke eller snur ryggen til det. Vi bor sammen i enhet, og deler våre liv med hverandre. Og akkurat her, i dette fellesskapet, er det at Gud har tilsagt sin velsignelse, ja befalt at sin velsignelse skal være, og intet annet sted. Men jeg har likevel ikke sagt at dette er noe enkelt. Heller tvert imot. En slik enhet og et slikt fellesskap er ikke billig, og kommer ikke av seg selv. Det er en lidelse som som hører med til dette å bo sammen, og som gjør et slikt fellesskap mulig, og det kan bokstaveres med ett ord: korset. Når alt kommer til alt, handler alt om, at vi gjør oss en erfaring av korset, det handler om at selvlivet vårt dør.

Når Gud nå kaller oss, til å etablere et slikt fellesskap, så handler dette også om ydmykelse og lidelse. Da må du være villig til å leve et gjennomsiktig liv. Jeg vet at Gud har kalt meg til en ordets og en bønnens tjeneste, og at dette innebærer at jeg stadig vil være på ulike reiser i inn- og utland. Men jeg kan ikke utføre denne tjenesten, uten å være en del av et lokalt uttrykk for Kristi legeme. Da må jeg samtidig være villig til, å leve nært med andre andre mennesker, hvor vi kan treffes daglig eller så ofte det lar seg gjøre, og hvor mine feil, mine tilkortkommenheter, mine synder vil bli åpenbart. Hvor vi kan leve i lyset, be for og med hverandre, lovprise, tilbe, være stille sammen, lytte til Ordets forkynnelse, og hvor vi kan bryte brødet. Det er dette som kan karakteriseres som sant fellesskap.

Jeg tror en del av oss lider av et ufullstendig, eller skal vi si, mangelfullt syn på hva menigheten er for noe. Menigheten er ikke noe vi kommer sammen om, hver søndag, eller de søndagene det måtte passe oss i vår travle hverdag, hvor vi tar del i en liten preken som gir oss noen gode ord med på veien, som vi kan tenke nærmere på når vi vil. Det er ikke snakk om noe kulturelt heller, hvor vi får del i noen gode opplevelser med god musikk. Vi trenger å få våre øyne åpnet så vi kan se hva den apostoliske menigheten var ment å være. I 1.Tim 3,15 beskriver apostelen Paulus menigheten som: "Guds hus, som er Den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." Den levende Guds menighet er noe mer enn søndagens sammenkomst, den er et daglig fellesskap med andre mennesker, hvor man lever forpliktende liv med hverandre, i lyset. Hvor man knyttes sammen med kjærlighets bånd, og hvor hver tjener hverandre med de gaver Gud har gitt, og sammen med alle de hellige, skal vi se bredden, lengden, dybdene og høydene.

4000 deltagere fra 100 nasjoner på Løvhyttefesten

Over 4000 deltagere fra 100 nasjoner er representert på Løvhyttefesten i Jerusalem, som Internasjonale Kristne Ambassade, arrangerer i disse dager. Norge er den nasjonen som har størst deltagerandel, med 500-600 personer. Det er den største nasjonale delegasjonen foran Brasil, Finland og USA. I tillegg til de 4000 som deltar på Løvhyttefesten som IKAJ arrangerer, deltar flere hundre på løvhyttefesten som de messianske jødene arrangerer og hvor den anerkjente bibellæreren, Francis Frangipane, fra USA, er en av hovedtalerne i år. Dette er en forsmak på det vi kan lese om i Sak 14,17: "Det skal skje at alle som blir igjen av alle folkeslagene som kom opp mot Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, hærskarenes Herre, og for å feire Løvhyttefesten." For oss ble det ikke noen reise til Jerusalem denne gang. Til påsken i 2007 har vi nettopp fått et svært godt tilbud på en reise til Israel og Jerusalem, fra en norsk reiseoperatør. Vi kommer til å se nærmere på dette tilbudet, og se om vi ikke kan få organisert en reise, for de som kunne tenke seg å feire påske sammen med oss neste år i Jerusalem. Hør gjerne av deg på bolahans@online.no om dette kunne være interessant. Sist lørdag var de 4000 deltagerne til IKAJ's løvhyttefest samlet i ørkenen i Ein Gedi ved Dødehavet. De strakte da sine hender mot Jerusalem og velsignet byen på sine nasjonale språk. Det er bare en ting å si til dette: Der skulle vi ha vøri!! Imellomtiden får vi bare se på bildet fra Jerusalem som følger denne artikkelen, og drømme oss tilbake.

Lengselen etter et liv i fellesskap

Salme 42 har vært en følgesvenn i mange år. Den ukjente salmisten gir uttrykk for sin sterke lengsel etter Guds nærvær. Men det er samtidig også en salme som gir uttrykk for salmistens lengsel etter et liv i fellesskap med andre. "Dag og natt har mine tårer vært min mat, mens de sier til meg hele dagen: Hvor er din Gud? Når jeg minnes alt dette, utøser jeg min sjel i meg, for jeg pleide å gå sammen med høytidsskaren. Jeg gikk sammen med dem til Guds hus, med jubelrop og lovsang, med en festforsamling som holdt pilegrims-høytid." (v 4-5) Sammen med lengselen etter Guds nærvær, at Guds herlighet skal hvile i blant oss og over oss, har det i lang tid nå vært en sterk lengsel etter å se et fellesskap av troende vokse fram, som ønsker å leve i et nært fellesskap med hverandre. Jeg har gitt uttrykk for dette tidligere på bloggen også. Det viser bare hvor sterkt dette er i meg for tiden. I de siste dagene har jeg også vært så heldig å stifte bekjentskap med andre mennesker, som lever et slikt liv i praksis, og det har vært veldig interessant å korrespondere med dem. Dietrich Bonhoeffer, den tyske teologen som ble henrettet av nazistene i 1945, vare 39 år gammel, skrev en gang: "Det er ingen selvfølgelighet for en kristen at han får lov til å leve blant kristne. Jesus Kristus levde midt iblant sine fiender. Til slutt forlot alle disiplene ham... Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det bare som en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får lov til å samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakramenter. Ikke alle kristne har del i denne nåden. De som er i fangenskap, de syke, de som lever ensomt og spredt, de som forkynner evangeliet i hedenske land står alene. De vet at synlig fellesskap er nåde.... Etter Guds vilje forblir de alene, et utstrødd såkorn i fjerne land. Men det som blir nektet dem som en synlig opplevelse, det griper de dessto inderligere etter i troen. Slik feirer den forviste Herrens disippel, Johannes Åpenbareren, i ensomhet på øya Patmos, den himmelske gudstjeneste, med sin menighet "i ånden på Herrens dag." Han ser de syv lysestakene, det er hans menigheter, og de syv stjernene, det er menighetens engler. I midten og over dem alle ser han Menneskesønnen, Jesus Kristus, i den oppstandnes veldige herlighet. Han styrker og trøster ham ved sitt ord. Det er det himmelske fellesskap som den forviste deltar i på sin Herres oppstandelsesdag." Så fortsetter Bonhoeffer med å si: "For den troende er det legemlige nærvær av andre kristne en uerstattelig kilde til glede og styrke.... Det kristne fellesskap betyr fellesskap ved Jesus Kristus og i Jesus Kristus. Det finnes ikke noe kristent fellesskap som er mer, og heller ikke noe som er mindre enn edette. Både det korte møte som skjer en gang og i det daglige fellesskap som varer i flere år, er kristent fellesskap bare dette: Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus. Hva betyr dette? Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi sklyld. Det betyr for det annet at en kristen kommer en en annen bare ved Jesus Kristus. Det betyr for det tredje at vi i Jesus Kristus er utvalgt fra evighet av, tatt imot i tiden og forenet i evigheten."

Et av de fellesskapene jeg nå har opprettet god kontakt med, ledes av den messianske jøden, Art Katz. Sammen med seks-syv familier lever han i et daglig fellesskap rundt Guds ord, i bønn og en daglig feiring av nattverden. I tillegg deler de daglige gjøremål og fellesskap. Det er dette jeg lengter etter å bli en del av, og siden det ikke eksisterer noe slikt i vårt nærmiljø, må vi kanskje ta skrittet ved å starte et slikt fellesskap selv?

Glimt fra Hutterianernes historie del III

For sammenhengens skyld bør del I og II leses først. Lærebøker som omhandler reformasjonstiden fremstiller, i den grad anabaptistene omtales, anabaptistene som opprørske gjendøper-bønder. Men at en stor gruppe av disse døperne både i teori og praksis var pasifister, er ikke så kjent. Heller ikke at både verdslige og kirkelige myndigheter i de lutherske og katolske landene fortsatte å forfølge dem, og drepe dem, selv etter de blodige og grusomme henrettelsene på 1500-tallet. Zwingli og Luther hadde både i ord og handling hevdet retten til å følge sin samvittighet, når de brøt med Den romersk katolske kirke og med staten. "Det er ikke rådelig å handle mot sin samvittighet", sa Martin Luther da han trosset selvetse Riksdagen og ble lyst fredløs. Men da begge disse reformatorene fikk myndighetenes representanter på sin side, ble for eksempel de tyske fyrstene Luthers beskyttere. Mens Luther satt i Wartburg skrev han "En oppriktig påminnelse", til sine venner. Her hevder han at bare myndighetene i et samfunn har rett til å forandre kirkens ordninger. Hutterianerne fulgte i reformatorenes spor, men når de studerte Guds ord, fant de at dette ikke kunne stemme med Skriften. Med Luthers velsignelse mente makthaverne å handle i samsvar med reformatoren når de med makt søkte å utrydde alle som ikke ville la seg ensrette i samsvar med herskernes ønske. Fra 1593 ble derfor situasjonen stadig vanskeligere i Mähren, etter en tid med fred og ro. Da begynte en mangeårig krig mellom Tyrkia og Østerrike. Horder med soldater trengte seg inn i kommunitetene til Hutterianerne, og ødela og fortærte alt spiselig de kunne finne der. Lokale fyrster som hadde latt Hutterianerne få opprette og drive sine kommuniteter der, brøt nå alle sine inngåtte avtaler med dem og jaget dem vekk, og overtok deres eiendommer uten å betale for dem. I 1605 ble Mähren okkupert av tyrkiske tropper, og 16 kommuniteter ble ødelagt i løpet av tre måneder, og 240 av brødrene ble sendt til Tyrkia på slavearbeid. I denne krigstiden ble det også aktuelt med ekstra skatter. Av overbevisningsgrunner nektet Hutterianerne å medvirke til krigen, og da kom skatteoppkreverne og tok husdyrene deres med makt.

Nye trengselstider ventet da 30-års krigen mellom katolske og lutherske fyrster brøt ut i 1618. 40 Hutterianske kommuniteter hadde overlevd herjingene i Mähren til nå, men i 1619 ble 12 av disse ødelagt i løpet av et par måneder, og mange av de som bodde der, ble drept. Forholdene ble ytterligere forverret sommeren 1622, da keiser Ferdinand i en skriftlig fullmakt til fyrstene, gav tillatelse til at alle Hutterianere skulle fordrives fra Mähren, enten ved å jage dem vekk eller ved å drepe dem. Alle husene til Hutterianerne ble stengt og bevoktet av offentlige tjenestemenn. Innbyggerne ble samlet på ett sted, og der ble den keiserlige forordning lest opp for dem. I denne forordningen stod det å lese at ingen som delte Hutterianernes tro ville bli tålt lenger i Mähren eller i noe landområde som tilhørte keiserens rike. Men de som ville ta avstand fra sin vranglære og la seg lære opp av jesuitter og prester, kunne fortsatt få bo i kommunitetenes hus og overta eiendommene der. Da skulle de være garantert keiserens beskyttelse på samme måte som alle andre av hans undersåtter.

Etter at brevet var lest, ble så hver enkelt spurt personlig om de ville adlyde keiserens ordre. Til sammen var det da 230 unge og eldre Hutterianere som avskrev seg sin tro og ble medlemmer av den romersk katolske kirke. De andre svarte at de ville prakisere sin tro, om det så kostet dem livet. De som nå stod fast i sin trosoverbevisning ble fratatt all eiendom, til og med sine personlige eiendeler. Det fortelles at det ble foretatt kroppslig undersøkelse for å finne penger. "Fra snekkeren tok de hammeren, og fra skredderen saksa," kan vi lese i en av deres historiebøker.

Noen av de som tilhørte eldsterådet blant Hutterianerne satte opp et skriv som de stilet til den øverste kirkelige embedsmannen, kardinalen. Der ba de ydmykt om han kunne sørge for at de som ble jaget vekk fra husene sine, i hvert fall kunne ta buskapen med seg. Videre appellerer de til ham at han må vise såpass mildhet som en verdslig fyrste gjør overfor sine undersåtter, slik at de kunne få et tilfluktsted vinteren over. De ba om at de gamle måtte få lov til å beholde en av kommunitetene som bolig. Den romesk katolske kardinalen svarte med latter og spott og sa at de skulle få svaret skriftlig. Den 28. september 1622 kom det brev i keiserens navn. Der het det at alle som kaller seg Hutterianere må være ute av Mähren innen fire uker, og aldri mer sette sine føtter i dette landområde. Om noen ikke etterkom denne ordren, var vedkommende å betrakte som dødsdømt. Men fremdeles gjaldt tilbudet om at den som ville vende seg bort fra sine villfarelser, skulle få all mulig hjelp. Den høsten måtte Hutterianerne i alle de 24 kommunitetene som var igjen i Mähren, flykte fra hjemmene sine og fikk ingenting med seg. Alt de hadde sådd og høstet inn måtte de la ligge igjen etter seg. Dette var en tid med hungersnød, og vi kan bare tenke oss hvordan disse våre trossøsken led.