Tenk om det var Gud?

Jeg klarer ikke å fri meg fra denne tanken: Har Gud åpnet en mulighetens dør, når Norges statsminister Erna Solberg, åpnet muligheten for å gjøre endringer i abortloven? Og, er vi som forbedere også denne gangen i ferd med å glippe taket og la anledningen gå fra oss til å be dette igjennom?

Flere ser på dette utspillet som politisk spillfekteri og svært usannsynlig, men - om det er Gud som har åpnet en mulighetens dør? Skulle noe være for vanskelig for Ham?

Kanskje du mener at vi ikke skulle blande Gud inn i dette, og la politikk være politikk? Men hvem sin side er Gud på? Jeg holder en knapp på fosteret i mors liv.

Høyres stortingsgruppe stiller seg bak utspillet til Solberg, Venstre og Fremskrittspartiet er imot, ja, alle odds er imot. MEN, med Gud er det alltid et: men. Gud.

Hvor mange vil be om et mirakel? For barnet i mors liv?

Det svakeste ledd er selve sentrum

"De delene av kroppen med størst ære er ikke hodet eller hendene, som leder og kontrollerer. De aller viktigste delene er de som sjeldent presenteres. Det er selve kirkens mysterium. Som mennesker kalt ut av undertrykkelse og ut i frihet, erkjenner vi at de svakeste blant oss - de eldre, de små barna, de funksjonshemmede, de mentalt syke, de sultne og de syke - er de som danner det virkelge sentrum. Paulus sier:

"De kroppsdelene som vi synes er mindre ære verdt, dem gir vi desto større ære. Og de delene vi føler skam ved, kler vi desto mer sømmelig..." (1.Kor 12,23)

Kirken som Guds folk kan virkelig kroppsliggjøre den levende Kristus blant oss kun når de fattige forblir den virkelige skatten. Å ta vare på de fattige, er noe langt mer enn kristen veldedighet. Det er selve essensen i det å være Kristi kropp."

- Henri Nouwen. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Om å akseptere Guds nærvær i oss selv og andre

"Freden kommmer når vi ikke lenger behøver å bevise at vi har rett, idet vi lever ut sannheten om tilgivelse og forsoning og aksepterer lyset og nærværet til Gud i oss selv og i andre."

- Jean Vanier (bildet) i boken: Drawn to the Mystery of Jesus, side 300. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

En indianerkvinnes djupe visdom

En av mine venner er en kristen indianerkvinne. På forunderlig vis har Gud mange ganger talt gjennom henne rett inn i livet mitt. Særlig i vanskelige sykdomsperioder. Selv ble hun etterlatt på gata ni og en halv måned gammel, og funnet av politiet i Chicago. Hun ble plassert i et barnehjem, og senere adoptert bort. Da var hun seks. Hun ble misbrukt, og 11 år gammel fant hun ut at det var tryggere på gata enn i familien som hadde adoptert henne.14 år gammel møtte hun Jesus, og ble døpt.

I 2011 ble Brown Eagle dignostisert med langt fremskreden krefr. Hun tok opp kampen, og har vært kreftfri i fire år. Prøvelsene har vært mange. Utrettelig arbeider hun for å hjelpe de fattige, de hjemløse og marginaliserte.

Her om dagen skrev hun - og det gikk rett hjem hos meg:

"Den visdom jeg har lært gjennom skriftningene i årstidene vi opplever i livet, er at noen ganger må vi bli ført lenger bort slik at vi kan bli brukt på en større måte av Gud. Og noen ganger er  det slik at andre ikke vil forstå, men det er helt i orden. Fordi Gud var, er og vil for alltid bli vårt svar."

Å bli 'ført lenger bort' handler om at Gud tar oss til side, inn i stillheten, avsondretheten, hvor vi er alene, og hvor Herren får en mulighet til å tale til oss. Det skjer for en periode. Hvor lenge vet Gud alene. Så, når tiden er inne, tar Han oss frem igjen, for å gi videre hva vi har fått.

Min erfaring er at det ikke alltid er like lett å forstå dette, særlig ikke når Gud tar oss til side, midt i aktive år. Vi tror jo at vi er så viktige, ja, uunnværlige. Men Herrens visdom er annerledes.

Ofrene for jødehatet har fått et ansikt

Legg til bildetekst

Hun overlevde nazistenes jødeforfølgelser og utryddelsesleire, men den demoniske antisemittismen og antisionismen nådde henne igjen. 97 år gammel skytes Rosa Malinger (bildet) ihjel av en glødende jødehater, mens hun feirer gudstjeneste på sabbaten.

Den verste jødemassakren i amerikansk historie har fått et ansikt. Den livsglade, vakre  Rosa Malinger, måtte gi tapt for det amerikanske jødehatet. Men det finnes også et norsk jødehat, som det finnes et svensk og britisk. Antisemittismen og antisionismen er global. Den har infisert alle samfunn.  I USA var det en hvit mann som kaldblodig drepte elleve menn og kvinner - ene og alene fordi de var jøder. Ikke for noen annen årsak.

Men han er ikke alene.

Halvparten av all hatkriminalitet i USA er hat mot jøder. Jødehatet blant amerikanere har økt med 60 prosent i 2017. 1.986 tilfeller av antisemittiske hendelser ble raportert over hele USA i fjor. Det er en økning på 57 prosent siden 2016 da tallert var 1.267. Tilfeller med jødehat ble rapportert i alle de amerikanske statene, og det for første gang på 10 år.

Går vi tilbake til 2016 ble 54,2 prosent av alt religiøst hat i USA rettet mot jøder, mens hat mot muslimer lå på 24,8 prosent.

Jødehatet i USA finnes i jihadistiske grupper, i nynazistiske grupper, blant hvite og svarte, og i enkelte kristne grupperinger.

Reaksjonene på det som skjedde i Pittsburg lørdag, i synagogen 'Livets tre', har vært sterke. Men det som skjedde er likevel ikke overraskende. Det var bare et spørsmål om det tiltagende jødehatet som ligger der og ulmer skulle få utløp. I dag sørger mange amerikanere over tapene av jødiske liv, og vi sørger sammen med dem. Men når skal vi sette jødehatet på dagsordenen?

Men det finnes lyspunkter. Amerikanske muslimer har i kjølvannet av tragedien i Pittsburg samlet inn over 60.000 amerikanske dollars til minne om ofrene lørdag. Giverne tilhører ulike islamske organisasjoner. Det er sterkt all den tid det ikke var en muslim, men en hvit amerikaner som sto for de grufulle drapene.

Skremmende signaler fra våre fremtidige politikere

Det er skremmende å tenke på hva slags kommende politikere som skal styre Norge i en nær fremtid. Ikke bare vil flere av de politiske ungdomsorganisasjonene sørge for at flere liv går tapt i mors liv. Nå har Unge Venstre i sitt landsmøte denne helgen fattet vedtak om å arbeide for å få opplevet kirkeasylet. Liberalistene vil med andre ord ramme noen av de mest sårbare gruppene vi har: fosteret i mors liv, og mennesker på flukt.

I Vårt Land i dag karakteriserer biskopen i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, vedtaket Unge Venstre har gjort som et 'dramatisk brudd med den kristne kulturarven'. Det er jeg helt enig i. Respekten for kirkebygget har sine røtter i den jødiske arven. Gud opprettet såkalte tilfluktsbyer, hvor mennesker som hadde kommet i skade for å forvolde en annens død, kunne rømme og oppholde seg, mens saken ble gransket.

Kirkeasylet har vi hatt siden vi fikk kirker i Norge. Kirkerommet har vært ukrenkelig. Inntil nå. For Unge Venstre er ikke alene om å fremme forslaget om å oppheve retten til beskyttelse for særlig utsatte mennesker. Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsperson, Jon Helgheim, tok i februar til orde for å avskaffe kirkeasylet.

Kirkene skal altså ikke lenger være et fristed for forfulgte. Det bør vi merke oss med tanke på de vanskelige tidene vi nå går i møte. Forfølgelsen av kristne verden over øker i intensitet. Hvorfor skulle Norge bli forskånet? Vi ser allerede i dag hvordan våre politiske myndigheter behandler konvertitter.

Det var justisminister Grete Faremo (Ap) som i 1993 ga politiet innstruks om at de av respekt for kirken som hovedregel ikke skal gå inn i kirker og bedehus 'for med makt å hente asylsøkere som skal sendes tilbake til hjemlandet'. Det samme prinsippet ble gjentatt av Bondevik-regjeringen i sin innstruks til politiet i 1999.

Nå vil våre fremtidige politikere endre dette. Dette er et signal til alle de som ber for Norge. La oss be om at vi får gudfryktige politikere inn i kommunestyrer, fylkesting og Storting, som vet å ta vare på vår kristne kulturarv.

Den uredde prinsessen som reddet jøder under 2.verdenskrig

Det er ikke så ofte jeg skriver om kongelige, men jeg er blitt så grepet av historien om prinsesse Alice av Battenberg (bildet) Hun er gravlagt på Oljeberget i Jerusalem, og ble i 1993 erklært som 'Rettferdig blant nasjonene', den høyeste utmerkelse en hedning kan få, for med fare for sitt eget liv, å ha reddet jøder under 2.verdenskrig. Hun var en djupt troende kristen.

I forbindelse med prins Williams første offisielle besøk til Israel i juli i år stanset han ved Maria Magdalena kirken som ligger på Oljeberget. Der ville han besøke gravstedet til sin oldemor, prinsesse Alice.

Men la oss begynne med begynnelsen:

Alice ble født inn den kongelige britiske familien i 1885, og var Dronning Victorias første tipp-oldebarn. I 1903 giftet hun seg med prins Andrew og flyttet til Athen og ble en del av den kongelige greske familien. Prinsesse Alice og prins Andrew fikk fire døtre og en sønn, Prins Philip, den fremtidige hertugen av Edinburgh.

Prinsesse Alice's liv skulle bli ekstraordinært fra begynneløse til slutt. Hun ble født døv. I perioder av sitt liv slet hun psykisk. Etter at broren til hennes mann begikk statskupp, måtte prinsesse Alice og hennes famlie gå i eksil i Sveits. Senere flyttet de til Paris. Her levde de som flyktninger i stor fattigdom og hjelpeløshet. Det var her i Paris at prinsesse Alice ble forlatt av sin mann. Prinsen tok også fra henne deres barn. Gjennom disse mørke årene, hadde hun likevel et stort hjerte for de virkelig nødlidende og hun tok derfor på seg arbeid for Røde kors.

I 1938, returnerte prinsesse Alice til Hellas alene, men hun skulle ganske snart kastes ut i et storpolitisk drama. Nazistene okkuperte som kjent Athen i 1941. Nok en gang, måtte den greske kongefamilien flykte, Sør-Afrika. Prinsesse Alice og hennes svigerinne, prinsesse Nicholas, valgte å bli. Den eneste måten å overleve på, var matpakker sendt til dem fra prinsesse Alices bror, Lord Mountbatten, men flesteparten av disse matpakken ga de bort til de fattige.

Situasjonen var svært vanskelig for prinsesse Alice. Hennes fir døtre hadde giftet seg med tyske prinser, mens hennes sønn Philip var medlem av British Royal Navy. Prinsesse Alice var lojal mot de allierte styrkene.

I 1943 begyne Gestapo å lete opp de greske jødene for å sende dem til konsentrasjonleirene. 60.000 av de omlag 72.000 jødene som befant seg i Hellas ble deportert og av disse døde 58.000 i Auschwitz og Treblinka. Kun en eneste jødisk familie klarte å flykte idet de ba to av de gjenværende medlemmene av den kongelige greske familien som fremdeles bodde i Athen om hjelp.

Haimaki Cohen var et tidligere medlem av den greske regjeringen og hadde ved ulike anledninger gjort viktige tjenester for kong Georg I av Hellas. Kongen hadde sagt at om det skulle oppstå en situasjon der han trengte hjelp skulle han henvende seg til kongen. En dag sto familien til Haimaki Cohen på døra til prinsesse Alice og ba om hjelp. Hun tok imot dem. Det innebar en svært stor risiko. Hovedkvarteret til Gestapo var nærmeste nabo til prinsesse Alice. Men prinsesse Alice bestemte seg likevel for å skjule Haimakis enke Rachel og deres datter, Tilde, for resten av krigen. Etter å ha forsikret seg om at Rachel og Tilde var trygge, reiste Rachels fire sønner til Kairo som medlemmer av motstansbevegelsen for å tjene den greske regjeringen i eksil. En av sønnene, Michael kom tilbake etter en tid, og fikk også ly hos prinsesse Alice.

Prinsesse Alice var fullt klar over hvilken risiko hun påtok seg. Etter en tid fikk Gestapo mistanke og hun måtte inn til avhør. Nå hadde prinsessen lært seg å lese på leppene. Faktisk kunne hun lese på leppene både tysk, engelsk, fransk og gresk, men når Gestapo forhørte henne lot hun som om hun ikke forsto noe som helst og de ga til slutt opp.

I 1967 kunne prinsesse Alice returnere til sin sønn og svigerdatter, prins Philip og dronning Elisabeth II. De hadde invitert henne til å bo i Buckingham Palace.

Prinsesse Alice døde to år senere. Hennes siste ønske var å bli gravlagt i Jerusalem, like i nærheten av hennes barndoms store helt og kjære tante, Storhertuginne Elizabeth Feodorovna av Russland, som ble myrdet under den russiske revolusjonen. Hun ble først gravlagt ved St.George`s Chapel i Windsor, og gravlagt i Jerusalem 19 år senere.

Graven ble som sagt besøkt av prins William i år. Hennes sønn Philip besøkte graven i 1994, hennes barnebarn prins Charles, i 2016. Når prins William besøkte graven på oljeberget i år fikk han møte to av Cohens etterkommere som da befant seg i Jerusalem: Evy og Philippe Cohen, oldebarn av Rachel Cohen.

Når livet ikke ble slik du ønsket deg

Denne uken fikk jeg en uventet beskjed fra fastlegen min. Hun har mistanke om at jeg har fått leddgikt, Jeg sendes nå videre til en reumatolog og røntgen. Smertene i noen ledd er så intense, så det kan godt være hun har rett. Ikke akkurat det jeg ønsket å høre, men jeg holder fast ved ordene fra 2.Kor 4,9: "slått ned, men ikke utslått". 

Med en tilleggsdiagnose til de jeg har med hjerte og lunger, diabetes, lavt stoffskifte og Parkinsons, var dette en tøff beskjed å få. Jeg synes det var nok nå, men igjen la jeg mitt liv i Herrens hender og overlater til Ham å skrive min historie.                                           

I det samme kapitlet skriver Paulus: "For Gud som sa: Lys skal stråle fram fra mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram. Men vi har denne skatt i leirkrukker, for at den veldige kraften skal være fra Gud og ikke fra oss selv... Vi bærer alltid Jesu død med oss i vår egen kropp, for at også Jesu liv skal bli synlig i den. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal bli synlig i vår dødelige kropp..." (v.6-7 og v.10-11)

Men løpet er ikke fullført. Jeg svarer på den nye utfordringen med å tilby menigheter og foreninger et nytt seminartilbud:

"Når livet ikke ble slik du ønsket deg
med undertittelen:
- Det strøymer ei livselv av lukka - Gleden i Den Hellige Ånd."

Seminaret har en varighet på tre timer, og vi har ledige dager våren og høsten 2019.

Det er også muligheter for å få Bjørn Olav på besøk med seminaret:

Bønn med hvilepuls.
Hvordan senke skuldrene og leve i bønn i hverdagene.

Ta kontakt via epost: bjørnolav58@gmail.com
eller send en sms til 90525875 så ringer jeg deg opp igjen

Vår djupe selvforakt og vår legedom

Jeg møter av og til kristne som er så strenge mot seg selv. De sliter med så mye selvforakt og dårlig samvittighet for alt de skulle ha gjort, og som de ikke rekker med. Jeg kjenner dette igjen fra eget levd liv.

I dag leste jeg om en som forteller om en venn av seg som endelig hadde fått nåde til å tilgi seg selv for alle sine synder og alle sine feiltrinn som menneske, som ektefelle og som kristen.

Min Facebook-venn, Chris Brown, forteller at når han leste om dette, skrev han til denne vennen for å få ham til å fortelle om hva han hadde opplevd.

Vennen kunne fortelle at han for noen år siden hadde oppsøkt et svært gammelt kloster, hvor han hadde fått snakke med en munk og fortalte ham hva han slet med. Munken gjenfortalte historien som Jesus forteller om 'Den gode samaritan', og brukte så den som et eksempel på å ha medlidenhet med seg selv.

Munken sa det slik:

"Om du går nedover en gate og finner en mann forslått og ranet og som ligger der blødende, ville du ikke ha medlidenhet med ham eller ville du fordømme ham for hans svakhet som gjorde det mulig å bli ranet?"

"Min venn svarte at han ville hatt medlidenhet med mannen og ville ha hjulpet ham."

Munken svarte da: "Mannen som ligger der er deg!"

Så skriver min Facebook-venn:

"Selvsagt kan vi ikke rettferdiggjøre våre synder og vi skal selvsagt strebe etter å gjøre det beste og vende oss vekk fra vår synd, men vi er alle blitt frastjålet Guds nåde, vi er blitt slått, påført skader, og etterlatt i grøfta. Likevel, Kristus elsker oss og søker alltid å løfte oss opp fra lidenskapens myr. Når Han elsker oss og vi søker å etterligne Ham på alle måter så skulle vi strebe etter å elske det liv som Gud har gitt oss fordi vi kan ikke elske Ham og samtidig hate det livet Ham har gitt oss."

Så sant dette er.

Måtte Herren sette oss fri fra all selvbebreidelsene, selvforakten, og gi oss en djup erfaring av å være Den elskede, den Gud har sitt behag i, den Han gleder seg over. Den Han elsker. Den Hellige Ånd kan lege oss slik at vi erfarer dette i  våre liv.

Vond splid mellom ortodokse troende

Det østlige ortodokse Europa rystes. Ikke siden det store skismaet i 1054 mellom den såkalte Øst- og Vestkirken har vi vært vitne til en djupere splittelse i Den ortodokse kirke enn nå. Mange opplever dette som svært smertefullt.

Konflikten dreier seg i første rekke om at patriarken i Konstantinopel er klar til å anerkjenne Den ortodokse kirken i Ukraina som en selvstendig kirke. Den ortodokse kirken i Ukraina har nemlig siden 1686 hørt inn under patriarken av Moskva. Etter Sovjetunionens fall ønsket en del av Den ukrainsk-ortodokse kirken selvstendighet, men lederne for denne selverklærte kirken ble ikke anerkjent av patriarken av Konstantinopel, som blant de ortodokse kirkene regnes som den fremste blant patriarkene.

Nå har patriarken i Konstantinopel, Bartolomeus, endret standpunkt, og samtidig har han fratatt Moskva overhøyhet over ortodoksien i Ukraina. Målet er en nasjonal ukrainsk-ortodoks kirke. Slik blir det bråk av. Både kirkepolitisk og storpolitisk. Blant annet fordi det handler om hva som skal skje med de klostrene og kirkene som i dag hører inn under Moskva-patriarkatet. Men det handler også om storpolitiske spørsmål: Om forholdet mellom Moskva og Kiev.

Og det får store praktiske konsekvenser mellom de troende:

For Moskva-patriarkatet svarer med å bryte med patriarken i Konstantinopel. Moskva anerkjenner nemlig ikke det som skjer i Kiev. Det fører til at prester fra de to kirkene ikke kan arbeide sammen, noe som igjen fører til at de troende ikke kan feire nattverd sammen. Læren er den samme, men nok en gang fører kirkepolitikk til splittelse i Kristi kropp. Det er en skandale.

Det er mye sinne, uforsonlighet og maktutøvelse i det vi nå er vitne til.

Mens Vestkirken, les Den romersk-katolske kirke, er såkalt overnasjonal, har Østkirken, les Den Ortodokse kirke, en annen struktur, og har nasjonale kirker knyttet til ulike patriarkater. Den ortodokse kirke har gjennom sin historie vært ridd av mange nasjonale konflikter, noe som har skapt store problemer troende imellom.

I Ukraina har mange følt at Den ortodokse kirke har tatt russernes side i den bitre og voldelige konflikten øst i landet, mens mange russere mener at Ukraina hører dem til. Både i  Russland og Ukraina er det sterke bånd mellom Den ortodokse kirken og statsmakten.

Å elske mennesker

"Å elske mennesker som Jesus elsker dem er å vaske deres føtter, å tjene dem i ydmykhet, er å hjelpe dem til å reise seg i sannhet og kjærlighet.

Å elske er å leve i fellesskap med andre."

- Jean Vanier (bildet) i Drown into the Mystery of Jesus, side 274. Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen.

Uten tårer kan vi ikke se Gud

"La ingen bli villedet eller villlede seg selv med tomme ord - før vi har sørget og felt tårer, har vi ikke fått et nytt sinnelag, heller ikke har vi et ønske om virkelig forandring eller ærefrykt for Gud i vårt hjerte. For vi har ennå ikke blitt oss bevisst vår skyld eller dømt oss selv, og sjelen har heller ikke fått en forsmak på den ytterste dom og den evige pine. For hadde vi dømt oss selv, om vårt hjerte så var blitt grepet av dette og kjent det, da ville våre tårer strømme.

Uten tårer kan ikke vårt harde hjerte mykne, vår sjel kan heller ikke tilegne seg åndelig ydmykhet, og vi vil mangle kraft til å ydmyke oss. Den som ikke er ydmyk, kan ikke bli forenet med Den Hellige Ånd. Uten den forening som oppnås ved renselse fra all lidelse, kan vi ikke kjenne og se Gud, ikke bli verdige til å få del i den skjulte innsikt som hører ydmykheten til."

- Simeon Den nye teologen (949-1022) i boken: Kysse spor av Peter Halldorf, Luther Forlag 2002, side 373.

Bror Roger om bønn

"Bror Roger var absolutt en bønnens mann, men det skulle ikke gjøre noen forlegen. Han så aldri på seg selv som noen åndelig mester, og foreslo aldri noen metoder eller teknikker når det gjaldt bønn eller meditasjon som måtte studeres eller læres.

Først og fremst ønsket han å være en som lyttet. 

For ham handlet det å ha tillit til Gud om noe veldig enkelt, så enkelt at alle har tilgang til det, og det samme var sant når det  gjaldt bønn."

-  Sabine Laplane: 15 days of Prayer with Brother Roger of Taize. New City Press 2010, side 8. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (C)

Nynazister får marsjere i to norske byer - hvor er reaksjonene?

Det er skremmende at de ansvarlige myndighetene i Fredrikstad og Moss er så lite lydhøre, og slipper nazister til i sine gater. Ervin Kohn forteller på sin Facebook-side at han ikke får mye støtte for å forby Den nordiske motstandsbevegelsen. Nå skal nynazistene få marsjere i disse to østfoldbyene.  Det skjer førstkommende lørdag. Politiet har tilkalt ekstramannskaper.

Det er ingen ting som sier at kommunene i Norge må stille det offentlige rom til disposisjon for alt og alle.

Det er et valg, og Fredrikstad og Moss åpner altså opp for jødehatet. Hvilke signaler sender vi med dette til den jødiske befolkningen i Norge?

Hvorfor er det så få som reagerer på dette? Har vi glemt vår nære historie?

Hvor er engasjementet fra menighetene i disse to byene?

Finland har forbudt denne organisasjonen. Hvorfor gjør ikke Norge det samme?

Døde under kveldsbønnen

Det finnes vel ingen bedre måte å bli hentet hjem til himmelen på, enn å dø på et bønnemøte. I forrige uke, i forbindelse med en av kveldsbønnene i Taize døde bror Francois. Han ble 89 år gammel.

Han var fremdeles ung  da Gud  kalte ham til å forlate hjemlandet Nederland for å bli en del av den økumeniske kommuniteten i Taize. Bror Francois ble en stor støtte for bror Roger i de forskjellige fasene denne kommuniteten har vært igjennom. Hele tiden har bror Francois arbeidet lidenskapelig for kirkens enhet.

Det er et særs fruktbærende liv som nå er avsluttet. Alltid trofast mot Jesus og kommuniteten, som var hans liv, og med en varm tilstedeværelse. Han forstod virkelig betydningen av Jesu ord: "Jeg kaller dere venner". Bror Francois var også kjent for sin store kjærlighet til Guds ord, og den kjærligheten satte et tydelig preg på livet i Taize.

Billedtekst: Bror Francois sammen med den nåværende prioren for Taize-kommuniteten, bror Alois. Foto: Taize.

Pinsemenighet i Sverige samler kristne i bønn for enhet

Pingstkyrkan i Vänersborg i Sverige er inne i en syv dagers bønneaksjon, som startet lørdag i forrige uke. Lengselen er å se Guds folk komme sammen i enhet.

Det hele begynte for tre år siden med seks timers lovsang en gang i måneden. Initiativtager er lovsangslederen Michael Johansson og hans kone, Lisa. I vår fikk Michael Johansson et syn der han så hvordan Gud dro en sirkel av ild rundt ham. Når han innbød andre i sirkelen, ble den utvidet. Til slutt omkranset den hele Vänersborg, som ligger i Västra Götalands län. Byen fikk bystatus allerede i 1644, og har nærmere 22.000 innbyggere.

Michael Johansen er også ansvarlig for foreningen "Burn 24-7 Vänersborg, og har nettopp kommet hjem fra en stor bønnesatsning i Sarajevo.

Pinsekyrkan i Vänersborg strekker ut en hånd til alle de andre kristne forsamlingene i byen, og vil ha med seg alle i en forenet bønn for stedet de bor på.

Et vemodig punktum

Jeg vet ikke når jeg skrev mine første bokstaver, men jeg har levd i 60 år.  Kanskje var jeg fem-seks. Derfor er det vemodig når man ikke lenger er i stand til å skrive. Jeg forstår ikke lenger hva jeg selv skriver. Hånda skjelver for mye.

Jeg tenker derfor - med mindre noe helt spesielt skjer - at dette er noe av det siste, om ikke det siste jeg skriver, for hånd. På lappen står det:

"Gud velsigne alle mine lesere. Takk til alle som er innom bloggen. Gud er trofast. La Herren skrive din historie."

På dager som dette kjenner man seg ekstra liten. Parkinsons er ikke bare en nevrologisk sykdom. Den staves også s-o-r-g og t-a-p.

Den livsfarlige bitterheten

For mange år siden hørte jeg min gode venn, Eivind Frøen, tale over ordene i Hebr 12,15: "La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet."

Selv om det er mange år siden jeg hørte Eivind snakke om hva bitterhet kan gjøre med livene våre, har hans budskap levd med meg i alle disse årene.

Ved siden av stolthet er nemlig bitterhet det åndelige livets verste fiende. Bitterheten kveler alt åndelig liv, Og den har den egenskapen at den er smittsom. Et menneske som styres av bitterhet, kan dra andre mennesker inn i sin bitterhet, og forpeste og ta kvelertak også på deres liv. Det er ikke for ingenting at Hebreerbrevets forfatter innleder sine ord med:

"Se til at ingen går bort fra Guds nåde...." Så kommer ordene om bitterheten.

Bitterheten vil til slutt føre til at vi vender oss bort fra Gud, og i mellomtiden kan vi ha dratt mange med oss i fallet.

Bitterhet starter gjerne med at den onde sår et lite frø. Det kan være en en skuffelse, en urett som begås mot oss, og så gir vi den næring, og vi ender opp som hevngjerrige mennesker. Vi skal ta igjen!

En kristen derimot, kalles til å lide urett!

I menigheten i Korint hadde bitterhet fått slå rot, og de anla til og med rettssaker mot hverandre. Da er det at apostelen Paulus viser dem Lammets vei:

"Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor heller ikke lide tap." (1.Kor 6,7)

Guds Lam led stille og tok ikke hevn.

Gir vi rom for bitterheten blir frøet til en rot, som vokser og vokser og vokser.

Apostelen Peter skriver:

"Men om dere holder ut lidelser når dere gjør det rette, da er det godt i Guds øyne. DET VAR JO DETTE DERE BLE KALT TIL. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, FOR AT DERE SKULLE FØLGE I HANS SPOR. Han gjorde ingen synd, og det fantes ikke svik i hans munn. Han svarte ikke med hån når han ble hånet, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig." (1.Pet 2,20-23)

Har du gitt etter for bitterheten, er det bare en vei å gå: Omvendelsens.

Gud åpner dørene når vi lever evangeliet

Jeg fikk siste nr av det amerikanske magasinet 'Sojourners' i går. Det er alltid spennende å lese det. I november nummeret er det et intervju med Jean Vanier. Jean Vanier, som nettopp fylte 90, forteller blant annet om en film som lages om ham og bofellesskapene for funksjonshemmede og funksjonsfriske, som han har grunnlagt.

Men det var noe annet som fanget min interesse denne gangen, noe Jean Vanier forteller om en av Jesu lillesøstre. Hun nevnes ikke med navn. Hør bare, her i min oversettelse:

"Vanier fortalte meg om en av Jesu lillesøstre som hadde sin tjeneste i et tøft nabolag i Frankrike hvor mange muslimske kvinner bærer burka. Denne ordensøsteren hadde et sterkt ønske å møte noen av disse kvinnene og bli venner med dem, men hun visste bare ikke hvordan det ville kunne la seg gjøres. 

En dag hun ruslet rundt i nabolaget og støtte på en gutt som kastet stein og ropte ut skjellsord mot en kvinne i burka. Hun knelte ned foran gutten og sa: 'Du burde ikke gjøre slikt, det er ikke pent, og  du burde be om unnskyldning!' Kvinnen i burka hadde stanser opp og var vitne til det som skjedde. Gutten spurte ordensøsteren: 'Vil jeg bli tilgitt?' Hun svarte: 'Ja!' Og gutten gikk bort til den muslimske kvinnen og sa at han var lei seg.

Ordensøsteren bøyde seg nok en gang ned til gutten og sa: 'Du er vakker fordi du kan si unnskyld.  Det viser hvor vakker du er!'

Etter denne hendelsen har ordensøsteren fått mange venner blant de muslimske kvinnene."

Tenk hva våre handlinger i Jesu ånd og kjærlighet kan utrette! Tenk hvor mange vi kunne nå med evangeliet om vi levde evangeliet!

En predikants anfektelser

Jeg vet ikke om du har tenkt over det, men predikanter kan bli anfektet, også de mest garvede. Det er veldig sjeldent jeg gruer meg for å stå foran en forsamling, det være seg om den er liten eller stor. Man får etter hvert trening. Men jeg kan bli veldig anfektet etterpå.

Fikk jeg sagt det jeg skulle si? Sa jeg mer enn jeg skulle si? Sa jeg noe feil. Kom jeg i skade for å såre noen? Var jeg for steng i stemmen? Eller verst av alt: dette burde jeg ikke sagt! Det ble helt feil.

Kanskje det ikke passet for denne anledningen? Kanskje Gud ville ha frem noe annet?

Slik kan jeg spørre, og slik kan jeg anklage meg selv. Rett etter en preken eller et seminar kan jeg være veldig sårbar. Og til og med dagen etterpå. Det vet fienden vår å utnytte.

Noen mener at man ikke skal si noen rosende ord til predikanten etter en tale. Det vil nemlig holde ham ydmyk. Jeg tror ikke det er noen fare. Han eller hun er sin verste dommer! Kanskje de faktisk trengte oppmuntringen du kunne gi dem. Noen ganger går jeg fra en forsamling uten at noen har gitt noen respons. Hvordan tror dere den dagen blir?

Ikke at jeg er ute etter ros eller skryt, men det er noe annet med oppmuntringer.

Jeg, og jeg tror de aller fleste forkynnere, tar kallet og forkynneroppdraget på ramme alvor. Før jeg 'leverer' en preken, har jeg brukt dager i bønn og forberedelser. Jeg har studert Guds ord, arbeidet med teksten. Alle mine prekener skrives ned. Frem til nå for hånd, men jeg skjelver for mye på grunn av Parkinsons, til at jeg kan fortsette med det, så det må skrives på maskin. Ofte dikterer jeg til May Sissel, så hun skriver for meg. Forberedelsene kan ta flere dager, og skrive manus likeså. Ting blir slettet underveis, omskrevet. Jeg spør hele tiden om det jeg skal si er forståelig, at det er levd liv hos meg, og ikke teorier. Jeg kan ikke forkynne noe for andre, som jeg ikke lever ut selv. Det blir feil for meg. Jeg ønsker å være ærlig overfor andre om mitt eget liv, derfor byr jeg på meg selv og forteller om mine egne feil, mangler og synd. Vi kommer lengst med ærlighet.

Så har jeg lært underveis dette: ikke ha meg selv for høytidelig.

Men jeg tar forkynnelsen på ramme alvor. Jeg skal svare for Gud en dag. "En lærer," sier Skriften, skal "få desto strengere dom."

Be for oss som forkynner Guds ord. Be om beskyttelse. Be om Åndens salvelse. Be om at vi må bli bevart.

Å leve i påskelyset

Herre, takk for at jeg får leve i påskelyset hver dag, i etterdønningene av din seier over døden. Dette lyser bryter mørket i livet mitt.

Herre, la meg få leve med den majestiske ro du viste, når du sto opp igjen fra de døde. Du tok tørkelet ditt hode var svøpt med, og brettet det pent sammen og la det til side.

Frykt ikke! var din hilsen til dine venner i daggryet påskemorgen. Jeg tar med meg den hilsenen inn i hverdagene mine. For det hender jeg frykter.

Med døden nedtrampet du døden,
og til dem i gravene ga du liv.

Gjøvik 23.oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C)

Arven etter Jan Hus, del 2

Navnet Jan Milic er uløselig knyttet til Jan Hus. Han var en tsjekkisk romersk-katolsk prest og nok den mest innflytelsesrike predikanten i den fremvoksende bøhmiske reformasjonen på 1400-tallet. Sammen med andre bøhmiske predikanter og skribenter i sin samtid, banet ham veien på ulike måter for reformatoren og martyren Jan Hus.

Han kom til tro på Jesus i året 1363 og gav sitt fullstendig i Herrens hender. Hans samtidige forteller at han var en mann sterkt preget av en påtagelig hellighet, ydmykhet og bønnens ånd. Hans motstandere klaget ham inn for paven, og Jan Milic måtte stå til rette for pave Urban. Men Gud elsket Jan Milic, og sto ved hans side.

Det fortelles at pavens bror, som var en albansk kardinal, kom med følgende uttalelse:

"Selv om min bror, pave Urban, står der skinnende på grunn av sine mirakler, mener jeg likevel at det er Milic som burde kanoniseres før min bror."

Jan Milic fraskrev seg alle sine privilegier og sin eiendom, og så det som sin hovedoppgave å spre evangeliet, ta seg av de fattige, syke og ensomme, leve i tilbedelse og studier og skrive ned sine prekener. Arven etter Jan Milic ble videreført av modige menn som Tomas Stitny, Marej av Janov og senere av Jan Hus selv.

Etter at Jan Hus ble brent bundet til en stake og brent for sin tro og overbevisning fortsatte arbeidet med å forkynne sannheten, koste hva det koste ville. Grupper av sanne Jesus-troende oppsto og de dannet 'Unionen av Brødre' i Kunwald, i 1457. Grunnlaget for denne unionen var en sterk vektlegging av hellighet.

Martin Luther ble inspirert av de tsjekkiske brødrene, her i min oversettelse:

"Siden apostlene har det ikke vært noe folk hvis kirke har vært nærmere læren og livet til apostlene enn de tsjekkiske brødrene. Selv om disse brødrene ikke overgår oss i renhet hva lære angår, overgår de oss i stor grad i sin pliktoppfyllende disiplin som er nærværende i kirken, disiplin som de anvender og gjennom hvilken de leder kirken med glede. Hva angår deres disiplin fortjener de stor ære, som vi anerkjenner til Guds ære og for sannheten."

Apostelen Paulus skriver:

"For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige, så dere holder dere borte fra hor... For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv." (1.Tess 4,3 og v.7)

(fortsettes)

CD-perm med helgens bibelundervisning

Da har May Sissel og jeg nettopp kommet hjem fra Slemmestad, og med oss har vi rykende ferske CD-permer fra helgens bibelseminar i Sannhetens Ord Bibelsenter.

Tema: Et hellig presteskap. CD-permen innneholder fire CD'er:
1. Et hellig presteskap
2. Apostelen Johannes - beder og profetisk seer
3. Det viktigste bønneemnet
4. En profets lønn.

Pris kr 100,- pr perm. Porto kommer i tillegg.

Du kan bestille den ved å sende en epost til: bjornolav58@gmail.com

Når du søker åndelig veiledning

"Begjær ikke råd av den som ikke lever samme liv som deg, hvor vis han enn må være.  Det er bedre å betro seg til en enkel og ulærd mann som selv har erfaring, enn til en  lærd filosof som taler om hva han har forsket på, men som savner erfaring...

Om du har bedt Gud om noe og Han drøyer med å bønnhøre deg, bli da ikke bedrøvet. Du er ikke visere enn Gud."

- Isak Syreren. Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansen (C)

Gode møter i Slemmestad

May Sissel og jeg befinner oss i Slemmestad denne helgen hvor vi er sammen med våre gode venner i Sannhetens Ord bibelsenter. Det er nå fjerde året på rad at vi har denne bibelhelgen. I går talte jeg i to samlinger med tema: 'Det hellige presteskapet' og 'Apostelen Johannnes: en profetisk seer'.

I ettermiddag (kl.15.00) og i kveld (18.00) skal jeg tale om: 'Det viktigste bønneemnet', og 'En profets lønn'.
Vi gleder oss veldig til disse to samlingene. Er du i nærheten hadde det vært veldig hyggelig å få hilse på deg. Møtene er godt besøkt, og i går ettermiddag opplevde vi et forunderlig Gudsnærvær hvor mange ble berørt.

Når Den Hellige Ånds vind blåser

"Alle de helliges visjoner er blitt gitt dem mens de ba, den tid da hver og en taler med Gud. For det er da mennesket ber og bønnfaller Gud og taler til Ham, gjør seg flid med å samle alle sine tanker, impulser og åpner seg for Gud alene og lar sitt hjerte fylles av Ham. 

Da fatter man det ufattbare. For her blåser Den Hellige Ånd etter hver og ens evne til å ta imot. Han får næring av menneskets bønn og blåser i henne til hun når det høyeste stadiet av oppmerksomhet, da selve bønnen stanser opp og sjelen blir overveldet og henført og fylles av kjærlighet slik at man glemmer sin bønn og dens innhold. Den befinner seg ikke lenger i verden.

 - Isak Syreren. Norsk oversettelse; Bjørn Olav Hansen (C)

En bønn en helt alminnelig dag

Herre, du møter meg i morgengryet, mens dagen  er ferskvare. Stile kommer du til meg, og jeg ber om å få bevare várheten.

Herre, du møter meg ved hanegal, idet jeg står opp, kler meg i høytidsskrud for å omgås deg i vennskap.

Herre, du møter meg ved dagens middagshøyde, med en salme, bedt skjelvende av ærefrykt og beundring for deg.

Herre, når dagen er blitt sval, kommer du vandrende i hagen. Det dufter av deg, og sødmen beruser meg.

Herre, du kommer til meg, idet du kler av dagen og det blir aften, med din fred. Du svøper meg i den, og jeg legger meg. Du brer over meg og jeg sovner i fanget ditt.

Gjøvik, lørdag 20.oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C)

Arven etter Jan Hus, del 1

Jeg studerer for tiden historien om den tsjekkiske reformatoren og martyren Jan Hus (bildet) og hans etterfølgere, blant annet Petr Chelcicky og Rehor Krajci.

Mest av alt er Jan Hus (1371-1415) kjent for å være en sannhetssøker, Hva var hans forståelse av sannheten? Sannheten var for ham mer kostbar enn livet. Å forråde sannheten var ensbetydende med å forråde Jesus Kristus. Jesus og Guds Ord, Bibelen, representerte for Jan Hus sannheten. Ingen menneskelig autoritet - heller ikke hellig eller sekulær - kunne for ham stå over evangeliet. Skulle en slik siituasjon oppstå at man måtte velge mellom Guds ord og kirkens ord, mellom myndighetene og Guds ord, måtte man lyde Guds ord. Kristne er først og fremst ansvarlige overfor Gud og sin samvittighet. Det er rett for en kristen å adlyde øvrigheten, men bare hvis den forfekter sannheten.

Jan Hus ble derfor en forkjemper for den guddommelige sannhets overlegenhet og for samvittighetsfriheten. Derfor ble han farlig for datidens myndighetspersoner og kirkelige hierarki representert i Den romersk-katolske kirke.

Her er den berømte uttalelsen til Jan Hus om sannheten, her i min oversettelse:

"Så, sanne kristne, søk etter sannheten, lytt til sannheten, lær sannheten å kjenne, elsk sannheten, tal sannhet, hold deg til sannheten, forsvar sannheten inntil døden, fordi sannheten vil frigjøre deg fra synd, djevelen, sjelens død og, helt til slutt, fra den den evige død."

For Jan Hus var det om å gjøre at hans eget folk kunne lese Bibelen på sitt eget språk. Han fikk revidertt de tidligere tsjekkiske bibeloversettelsene, som ble samlet i en enhetlig bibeltekst. Og tsjekkerne leste Guds ord.

Og det bar frukt. I 1720 fant en vekkelse sted flere steder i Böhmen og Moravia. Det var tider da Bibelen ble lest i hver eneste tsjekkiske hjem. Når pave Pius II reiste gjennom Böhmen, sa han:

"Mange tsjekkiske kvinner kjenner Bibelen bedre enn en latinsk prest."

(fortsettes)

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 4

Her fortsetter artikkelen til Peter Hoover:

HVORDAN GIKK DET med alt dette for oss? I Tyskland holdt Martin Luther seg til den opprinnelige læren til de første kristne, og feiret Kristi verk gjennom brød og vin, uke etter uke. Jesu nærvær, "realpresensen" til Kristus, som kristne har kalt den i århundrer, var rett og sann, mente han, så lenge folkets hjerter var fylt med Hans Ånd. Nei, brødet og vinen kunne ikke forandres til en annen substans (slik romerske katolikker trodde), men det kunne absolutt bli en frelsende, styrkende, velsignet realitet med åndelig forbindelse, langt mer enn et symbol eller et minnesmerke.

Martin Luther, og opplagt de første anabaptistene i Bern, delte denne overbevisningen - konsubstansiasjon - med de første kristne, inkludert apostlene, bortsett fra en gruppe som kalles gnostikere.

Zwingli, og sørgelig, de første anabaptistene i Zürich, forlot denne apostoliske overleveringen og fanget opp den gnostiske ideen om at brødet og vinen i eukaristien er ikke noe annet enn et symbolsk minnemåltid.

HVORDAN GIKK DET SÅ VIDERE? Slik det alltid gjør når oppriktige troende kommer sammen for å arbeide, og leve med Kristus på en levende måte, vil den onde gjøre sitt beste for skille og ødelegge det som er til det gode. 170 år etter dens begynnelse, ble den anabaptistiske bevegelsen i Bern splittet på en tragisk måte - en ung, nidkjær biskop, Jakob Amman, på den ene siden, og Hans Reist, en eldre biskop havnet på motsatt side i konflikten. Kirken ble delt (Amish mot sveitsiske brødre) og mens dette fant sted, brøt det løs en bølge av forfølgelse som tvang først og fremst de troende fra Bern til å forlate kantonen under svære prøvelser og stor fattigdom.

Mange av de som hadde sittet fengslet i lange perioder ad gangen, fant seg selv og sine familier ombord på skip som tok dem ned elven Aare og nedover Rhinen på vei til deres nye hjem i Nord-Amerika. Dette fant sted tidlig på 1700-tallet.

Foreløpig slutt på oversettelsen. Muligens kommer jeg tilbake til mer senere, om det er ønskelig.

Harde ord og vennlighet

Jeg har tenkt mye på noe Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus: "Bruk ikke harde ord mot en eldre mann ..." (1.Tim 5,1)

Respekt og vennlighet burde prege oss alle i all vår omgang med alle mennesker, men særlig mennesker i sårbare situasjoner.

Vennlighet er faktisk en av Åndens frukter, jfr Gal 5,22, og Paulus snakker om "Kristi egen vennlighet og mildhet ..." (2.Kor 10,1)

Jeg vet litt hva jeg snakker om: Med Parkinsons følger sårbarhet. Jeg reagerer sterkere nå på harde stemmer og ord, jeg tar meg lettere nær av ting. Slik er sykdommen. Det er ikke så mye jeg kan gjøre med det. Da er det godt å bli møtt med vennlighet. Vennlighet gjør meg rørt.

Vi lever i et veldig konkurransestyrt samfunn. Man skal helst lykkes. Det er om å gjøre å være sterk. Det er liten, eller ingen plass for svakhet. Mange har forakt for den.

"Salige er de fattige," sier Jesus og da tenkte han ikke bare på penger. Det finnes en salighet, en rikdom i det lille, det i menneskelige øyne ubetydelige, i det som skyves vekk. Men vi må oppdage det! Kanskje gjør vi ikke det før vår 'vellykkethet' rammes, og vi fratas det som er så selvfølgelig for oss?

Unik sjanse til å endre abortloven

Nå må alle vi som ber for Norge være oppmerksomme! Norges statsminister er villig til å forhandle endringer i abortloven, dersom Kristelig Folkeparti ønsker plass i hennes regjering. Det er VG Nett som melder dette nå i ettermiddag.

Statsminister Erna Solberg (bildet) er ifølge oppslaget i VG klar til å kunne gi KrF støtte til et forbud mot såkalt tviillingabort og hun er også åpen for endringer i bestemmelsen som gir rett til abort i tilfelle det ufødte barnet har Downs syndrome.

Selvsagt bestemmer ikke statsministeren dette alene. Hun uttaler seg som Høyres leder, men som statsminister veier hennes ord tungt. Etter alle nederlagene i Stortinget om fosterets rett til å leve, står nå Kristelig Folkeparti i en helt unik situasjon. Dette er nye skjebnedager for Norge. Nå må det ikke glippe igjen! Arbeiderpartiets nestleder Hadia Tajik sier nemlig nei til det samme.

Som en de nasjonale bønnelederne i Norge er det min plikt å legge dette bønneemnet tungt inn over oss. Det handler om å redde liv, fosterets liv, og det handler om både menneskeverd og menneskeyn.

Statsministeren har skrevet en artikkel om dette som er både interessant og lesverdig. Der tar hun sterk avstand fra aktiv dødshjelp, og sier at hun ønsker ingen utvidelse av dagens abortlov.

"Mennesker har en ukrenkelig verdi," slår statsministeren fast.

Du finner artikkelen her:

https://erna.no/2018/10/11/hvor-skal-grensen-ga/

Så kan vi være uenige i mangt og mye politisk, men nå gjelder det barnas rett til å leve!

Billedtekst: Vi er kalt til å prioritere å be for de som er i ledende stillinger, som for eksempel statsminister Erna Solberg. (Foto: Thomas Haugersveen/Statsministerens kontor.

Kvinne bak fenomenal kirkevekst på Cuba

Denne historien har grepet meg sterkt: 20. januar 2017 dør Juana Garcia de Gonzales i en alder av 93 år i hjemlandet Cuba. Hun er ukjent for de aller, aller fleste av oss, men en av de store pionerene i Guds rike.

På 1950 tallet arbeidet Juana Garcia, her fotografert sammen med ektemannen, Julio Gonzales, side om side med misjonærekteparet Howard og Pearl Wolgemuth, som arbeidet på Cuba for det anabaptistiske kirkesamfunnet Brethren in Christ. De startet opp sitt arbeid i 1953. Så kom den kubanske revolusjonen, og ekteparert Wolgemuth, ble bedt om å forlate Cuba.

Sammen med en mann ved navn Eduardo Llanes fikk ansvaret for den lille menigheten på 18 medlemmer. Etter at Llanes emigrerte til USA sto Juana tilbake med alt ansvaret. Hun hadde fått teologisk utdannelse ved et bibelinstitutt på 1970-tallet, og ble etterhvert president for Brethren of Christ på Cuda, og pastor for menigheten i Cuatro Caminos.

Det var vanskelige tider for de kristne på Cuba i denne perioder. Menighetene ble forfulgt, de kristne trakassert og det var vanskelig å holde kontakt med kristne utenfor Cuba. Enkelte menigheter fikk besøk fra utlandet, og Garcia henvendte seg til ekteparet Wolgemuth for å høre med dem om det lot seg gjøre å få et besøk av misjons- og hjelpeorganisasjonen World Mission. Denne organisasjonen har base i Canada, og på grunn av restriksjonene for amerikanere, ville det være lettere om en canadier kunne komme.  Rosh Nigh fra Niagara Falls i Ontario sa seg villig til å reise, søkte visum og fikk merkelig nok ja!

Det var en ting Garcia ønsket seg, og det var en stor spansk Bibel til å legge på talerstolen. Det hadde Rosh Nigh med seg. Han ankom Cuba i januar 1976. Etter at Garcia hadde tatt imot den for henne så dyrebare gaven, gikk hun opp på talerstolen og slo opp et skriftsted som hun leste, så ba hun - og gråt. Gjennom en tolk fikk vite at Garcia hadde bedt om at Bibelen måtte vare til Jesus kom igjen!

Garcia hadde også et ønske til: I mer enn 15 år hadde de ikke kunnet forrette dåp. Nå, mens de hadde en utenlandsk gjest, spurte de ham om ikke han kunne døpe to kvinner som var kommet til tro, og siden Rosh Nigh var ordinert pastor, takket han ja til den flotte invitasjonen.

Under Garcia Gonzales ledelse har Brethren in Christ vokst fra 18 medlemmer til et sted mellom 5000-6000 i 28 forsamlinger! I USA utgjør de spansktalende 20 prosent av medlemmene i medlemmene i Brethren in Christ.

Hver gang Garcia skrev brev sendte hun med det samme bibelstedet som hilsen:

"Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." (Fil 4,13)

Ingen nådegave

,Frekkhet og uforskammethet er ingen nådegave. Det er ikke Herren som delte ut dem.

"Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet. Slik skal vi vite at vi er av sannheten, og vi skal la vårt hjerte falle til ro for hans ansikt." (1.Joh 3,18-19)

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 3

Bokstavelig talt alle moderne anabaptister avviser denne bekjennelsen, og anser den å
være en form for ubalanserte ideer, som ganske snart ble forlatt når den 'virkelige tingen' tok over. Hvis det er det de tenker, så tar de fullstendig feil, mens de første troende i vår nye bevegelse, gårdbrukerne og handelsmennene i Bern, holdt seg til den rette apostoliske regel (2.Tess 2,15). Våre mye mer kjente ledere fra Zürich derimot hadde fjernet seg, på enkelte områder, langt bort fra Kristi vei og de første lederne for Hans levende menighet.

Hva med å ha alt felles? Hvordan holdt de troende fra Bern seg til dette viktige emnet?

De troende i Bern levde ikke på samme sted eller delte samme eiendom, eller hadde samme yrke eller jordiske eiendeler. Men de delte bokstavelig, og villig, alt det Herren hadde gitt dem. De tilbrakte også så mye tid sammen som mulig, både når de arbeidet sammen og i forbindelse med deres gudstjenester og bibelstudier. Med andre ord, de var ikke i nærheten av vår 'søndags-morgen kirke', men de ble aldri en organisert Hutterite-stil fellesskap. De levde og fungerte godt halvveis mellom de to ytterpunktene.

Hva med eukaristien, dere konstante feiring av brød og vin?

For de troende i Bern, var denne måten å møtes rundt eukaristien, dag for dag, uke for uke, ikke bare noe særegent - alle kristne overalt, både i statskirkene og blant valdensere, albingensere, de böhmiske brødrene, moravianerne, etterfølgerne av Henri de Lausanne, petrobrusianerne, bogomilerne, donastene, montanistene og alle andre seriøse troende har alltid feiret nattverd hver uke eller oftere. Slik gjorde også apostlene og alle andre kristne fra det første århundre.

Det som var noe nytt og merkelig var Zwingli's ide om at nattverden ikke var noe annet enn symbolsk, og at det ikke var nødvendig å feire den oftere enn en gang i måneden eller sjeldnere. Plutselig, på grunn av Zwingli reformerte teologi, ble eukaristien nærmest et sidespor; en liten ting vi kan gjøre, nå og da, idet fokus for både protestanter og de fleste anabaptister skiftet til forkynnelse og undervisning.

Forkynnelse og undervisning tok over, helt og holdent, mens vår fokus på Jesus, Hans blod og Hans frelsende gjerning, mer og mer ble en detalj langs veien.

(fortsettes)

Kappes om å hedre hverandre, del 13: Håkon Fagervik

Er det et ord som beskriver Håkon Fagervik så er det ordet: begeistring! Men ikke en begeistring for hva som helst, eller hvem som helst. Håkon Fagervik er heftig og begeistret for Jesus. Og vet du hva: jeg tror Jesus er heftig begeistret for Håkon. Mellom de to er det et synlig kjærlighetsforhold.

Om Håkon kan man også med rette bruke hedersbenevnelsen 'beder'. Hvor mange som har hørt ham snakke om at 'bønn er snadder', er mange, men Håkon snakker ikke bare om bønn - han ber. Gjerne klokken 06.00 om morgenen. Ikke som noe tvangsmessig, nei, bønnen flyter naturlig frem fra det livet han lever med Den Hellige Ånd.

Håkon Fagervik er også personifiseringen av det populære TV-progammet Norge rundt. Han har trålet hver en krik og krok av dette landstaktte landet for å fortelle om Jesus og tenne en hellig bønneglød . Ikke noe sted er for lite for 70 åringen, og ikke noe sted for stort. Han sparer seg ikke. Håkons mål er å teppelegge landet med  bønn, og å legge igjen noe av Jesus etter seg. Allerede som 16 åring fikk han se et syn av en mann som stod ved kanten av et stup og hindret folk i å falle ned i flammehavet bak stupet. "Denne mannen er du," var det tydelige budskapet han hørte.

Nøden for sjelene har også ført ham til de store høstmarkene i Ukraina og Filippinene - med samme heftige begeistring for Jesus. Og resultatene har ikke uteblitt i form av nye himmellborgere. Håkon har satt djupe spor etter seg. Nøden for å se mennesker frelst har også gjort at Håkon Fagervik er blitt en stor inspirasjon for unge mennesker som har kall til evangelisttjenesten. I Håkon har de en trygg mentor.

Gud hadde store planer når Han kalte fiskeren fra Seløya på Helgelandskysten til tjeneste i Guds rike. Håkon Fagervik er blitt hele Norges Håkon! Bønnesenteret i Levanger, som Håkon Fagervik har bygget opp helt fra starten av er blitt et krafts- og inspirasjonssenter for hele landet, ja, ut over landets grenser, Senteret i Levanger er en bønnevarde hvor ilden brenner!

I dag takker jeg Gud for Håkon Fagervik og hans tjeneste, og ber om mange gode og ikke minst fruktbare år i tiden fremover. Måtte bønneilden fortsatt brenne i Håkons liv og begeistrtingen for Jesus ikke dabbe av, men bli enda mer heftig og begeistret!

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 2

Her er andre del av Peter Hoovers artikkel. Første del ble publisert i går:

DETTE ER EN OVERSETTELSE av den første anabaptistiske trosbekjennelsen, som man ble enige om i Bern, Sveits i 1526 (den er tidligere enn Schleiheim bekjennelsen og vel et århundre før Dordrecht bekjennelsen fra Nederland).

Les nøye! Det som brødrene og søstrene ble enige om kan hende overrasker deg:

KRISTEN REGEL, fra denne vil kjærligheten og enheten fastholdes.

Siden Den Allmektige, evige og nådefulle Gud har latt sitt vidunderlige lys bryte frem i denne verden i disse farlige tider, anerkjenner vi Hans viljes mysterium. Hans vilje er at Hans ord skal bli kjent for oss slik at vi finner veien inn til fellesskap med Ham. Av denne årsak, og i lydighet til Jesus og Hans apostlers lære, er vi kalt til å lyde et nytt bud - budet om å elske hverandre slik at vi kan leve i broderlig enhet og fred. For å holde fred med alle brødre og slstre har vi blitt enige om følgende:

For det første, skal brødrene og søstrene møtes minst tre til fire ganger i uken, for å øve seg i å følge Kristi og Hans apostlers lære, oppmuntre hverandre fra hjertet, slik de har gitt hvernadre lovnader  om (i dåpen) for å forbli i sannheten.

Utover dette, når brødrene og søstrene møtes, skal de velge et skriftsted som de leser sammen. Den som har best evner skal forklare det, de andre skal være stille og lytte, slik at det ikke er to eller tre som holder sine egne private samtaler og plager de andre. De skal lese fra Salmenes bok hver dag hjemme.

For det tredje, la ingen oppføre seg, det gjelder ham og henne, dumt i Guds forsamling, enten med ord eller gjerning. Alle skulle oppføre seg ordentlig, særlig overfor ikke-troende.

For det fjerde, når en troende ser hans bror gjøre noe galt, skal han advare ham ifølge Kristi bud, og formane ham på en kristelig og broderlig måte, i kjærlighet.

For det femte, ingen av brødrene og søstrene i denne forsamligen skal ha noe han kaller sitt eget, men heller, som de kristne i aposteltiden, ha alt felles, slik at de kan hjelpe de fattige, og gi til alle ifølge deres behov. Som i aposteltiden skulle ingen lide noen mangel.

For det sjette, skal all fråtsing unngås blant de troende når de møtes i menighetsfellesskapet. Å servere en suppetallerken er nok eller litt grønnsaker og kjøtt per person, for Guds kongerike består ikke av å spise og drikke.

For det syvende: Hver gang de troende møtes skal de feire Eukaristien (Herrens kveldsmåltid) i den hensikt å forkynne Herrens død. Alle skulle minnes, gjennom dette, hvordan Kristus ga sitt liv for oss, hvordan Hans blod ble øst ut for oss, slik at vi også skulle bli villige til å gi våre kropper og leve for Kristus - det gjelder for alle våre brødre og søstre i Ham.

Høres dette ut som en standard uttalelse fra europeiske, amerikanske eller australske anabaptister? Sannsynligvis ikke.  Så hva vil du gjøre med dette?

(fortsettes)

Form meg!

Herre, det hender fingrene mine er så stive, jeg får dem ikke med meg. De kommer borti taster på maskina, og sletter det jeg har skrevet, eller skriver bokstaver som ikke skal være med. De bøyer seg ikke selv om jeg sier de skal. De skaper så mye plunder og heft, og tårer.

Herre, jeg trenger bøyde fingre. Form meg, Du, Form mitt liv slik at jeg har åpne hender, rede til å favne, holde, trøste og tørke tårer.

Det er så mange knyttede never, Herre, så mange harde ord, så få bøyde knær.

Leg meg, Herre, så blir jeg legt.
Frels meg, Herre, så blir jeg frelst.

Form meg, og dann meg,
slik at jeg blir til et ærens kar,
for Deg.

Du kan vel begynne om igjen?
Enda en gang?

Gjøvik 16. oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C) 

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 1

Her kommer en helt ny artikkel av Peter Hoover, denne gang med ukjent og spennende vekkelseshistorie fra Sveits, blant annet med det vi må kalle et sensasjonelt funn av en ukjent anabaptistisk trosbekjennelse. For ordens skyld: den forrige artikkelen til Peter Hoover som jeg begynte å oversette og publisere, måtte jeg avslutte. Den ble for intern og ble bare gjenkjennbar for de som kjenner familieforholdene til Peter Hoover. Jeg så det for sent:

BERN, hovedstad i Confæderatio Helvetica - et land vi i dag kjenner som Sveits. Tenk på alt som har skjedd med våre folk i denne byen. Og hva vil ikke Herren ønske skje her i dag.

DEN TIDLIGSTE ANABAPTISTISKE TROSBEKJENNELSEN - Christlicher Ordnung - vedtatt av de troende i Bern, Sveits, i 1526. Har den noe å si oss i dag? Jeg mener det.

I 1955 gjorde Samuel Geiser (1884-1973), en anabaptistisk pastor og gårdbruker i den fransk-talende Jura-regionen i Sveits, et utrolig funn. Noen hadde informert ham at oppe på loftet i det offentlige biblioteket i byen Bern (alle bildene i denne artikkelen er hentet derfra), hadde de funnet en eske som var full av gamle anabaptistiske skrifter, Noen hadde trodd at esken bare inneholdt skrot og hadde ønsket å brenne innholdet, men like før dette skulle skje hadde Samuel og noen av hans venner fått sikret seg innholdet.

Ikke bare klarte de å sikre denne samlingen med skrifter, men de gjorde også litt av en oppdagelse: de fant en stor mengde tidlige dokumenter som beskriver hva de tidlige anabaptistene trodde, hvilke avgjørelser som ble fattet og i hvilken retning den tidlige anabaptistiske bevegelsen tok i kantonen Bern. Blant annet fant de en innbundet bokutgave med håndskrevne brev fra 1561, ialt 740 sider, som var samlet av en broder med navn Jörg Maler. Esken inneholdt også en kopi av en trosbekjennelse, som er gjengitt ovenfor.

BERN, SVEITS. Keltiske familier hadde levd her allerede 300 år før Kristi fødsel. Romerne kom senere. Valdensiske pilegrimer, som arbeidet som omreisende håndverkere, to og to, tilbrakte mye tid i dette området lenge før Reformasjonen.

HVORFOR MISTET VI SÅ MANGE av våre tidlige skrifter, og verre enn det, hvorfor har vi glemt så mye av hva vi pleide å tro og hva vi gjorde disse tidlige årene av vår anabaptistiske bevegelse?

Vår bevegelse spirte og virkelig blomstret i Bern i Sveits, så tidlig, ja, tidligere enn i Zürich. Men det var store forskjeller. Våre folk i Bern var gårdbrukere, fjellfolk, og ganske sikkert påvirket av valdensisk tro og praksis. En sterk valdensisk forsamling blomstret i mange år i Schwarzenburg, som ligger like i nærheten hvor familiene Hochstetler, Stoeckli, Beyeler og mange andre anabaptistiske familier levde,

Ulikt de lærde i Zürich - Conrad Grebel, Felix Manz, Simon Stumpf, og andre lik dem - som hadde forlatt Den romersk-katolske kirke og først ble protestanter, totalt oppslukt av Zwingli, hentet de troende i Bern inspirasjon fra langt eldre kilder. Mens Zwingli og hans venner ekseperimenterte med edele ideer og en ny måte å 'gjøre kirke' på, ville ikke de troende i Bern noe annet enn å holde seg til den apostoliske veien og den tidlige kirken.

Slik det alltid er blitt gjort - bare på en enkel og gudfryktig måte.

(fortsettes)

Mannen bak "The Message" er døende

Den kjente pastoren og forfatteren av "The Message", en parafrase av Det nye testamente, som mange verdsetter høyt, Eugene Peterson (bildet), er døende. Det opplyser hans sønn til The Christian Post.

Ifølge sønnen, Eric, er den 85 årige Peterson, innlagt på sykehus. En lungebetennelse har redusert Eugene Petersons krefter kraftig. Han blir nå behandlet for dette, og responderer godt på antibiotika. Men hjerteproblemer og demens forverrer situasjonen betraktelig. Han vil med det første overføres til et hospice og får pallitativ behandling. Håpet er at han skal få vende hjem, og ved hjelp av dette hospicet få dø hjemme.

Et hellig presteskap - velkommen til bibelhelg i Slemmestad

Da har vi kommet trygt hjem fra reisen til Oppdal. På vei hjem over Dovrefjell måtte vi stanse ved den særpregede Eystein kyrkja. Dagen var litt grå og hustrig, men her har mang en pilegrim tatt en pust i bakken på vei til Nidaros. Det gjorde vi også.

Eystein kyrkja er bygget til minne om kong Eystein, som ifølge sagaen lot bygge et såkalt 'sælehus' for de reisende over  Dovrefjell. Kirken med det flotte utsynet over Dovre ble bygget i 1969.

Nå skal May Sissel og jeg ha noen gode hviledager hjemme, før vi reiser til Slemmestad lørdag, til en bibelhelg med Sannhetens Ord bibelsenter, Dette er blitt en årlig tradisjon som vi se veldig fram til. Godt å komme til gode venner.

Tema for bibelhelgen er "Et hellig presteskap." Det blir møter:

Lørdag 20.oktober kl.15.00: Et hellig presteskap
Lørdag 20.oktober kl.18.00: Apostelen Johannes - beder og profetisk seer

Søndag 21.oktober kl.15.00: Det viktigste bønneemnet
Søndag 21.oktober kl.18.00: En profets lønn

Møtene er åpne for alle. Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Hva er et sant evangelium?

En god venn av meg sendte meg dette sitatet i går. Det er så bra at jeg måtte oversette det:

"En kirke som ikke provoserer frem en krise, et evangelium som ikke skaper forargrelser, et ord fra Gud som ikke stikker hull på et samfunns konkrete synd i hvilket det blir proklamert - hva slags evangelium er det?

Bare snille og prektige betraktninger som ikke raker noen. Det er slikt mange mennesker vil like at vi preker for dem."

- Erkebiskop Oscar Romero (1917-1980), martyr.

Storsøndagen i Oppdal

Baptistkirken i Oppdal var nesten fullsatt når det ble invitert til 'storsøndag' i ettermiddag. Hit kom folk fra både Den norske kirke, Oppdal Kristne Senter og Baptistkirken. Jeg talte om "Kraften i Guds velsignelse!" Det er et budskap Gud gav meg for flere år siden, og som jeg har talt i menigheter i mange forskjellige kirkesamfunn mange steder i Norge, og også her ble det godt tatt imot. Mange responderte under kirkekaffen etterpå.

'Storsøndagen' ble ledet av pastor Geir Morten Rogstad, og vi fikk ta del i lovsangen ledet an av flottte ungdommer.

Ble djupt rørt av at pastor Sigurd Erik Heiervang i Metodistkirken i Molde, hadde tatt den lange turen sammen med kona si, for å ta del i møtet i Oppdal. Takk for det gode vennskapet.

Takk for at May Sissel og jeg fikk komme til Oppdal og få møte alle disse flotte menneskene, og treffe kollegaer som Hans Rogstad og Erling Uv, og deres ektefeller. Takk for at dere tok så raust imot oss. Vi kommer gjerne igjen.