Viktig for troen vår i 2025

Hvordan kan et kirkemøte i Nikea for 1700 år siden ha en så avgjørende innflytelse på mitt liv som kristen i 2025?

Den svenske retreatlederen, Magnus Malm, har vært en viktig person i mitt trosliv siden jeg leste hans første bok 'Veivisere' i 1991, og møtte ham på Menighetsfakultetet i Oslo noen år senere. Malm, som blir intervjuet av magasinet Strek i sitt siste nummer, gir oss svaret på det spørsmålet. Hør bare:

'Det var ikke spissfindig teologi da den tidlige kirken insisterte på at Jesus var sann Gud og sant menneske. Det var en bekjennelse som ble til på barrikadene - i kamp med ideer som man så alvorlige skadevirkninger av. Også i dag er det slik. Dyrker man det ene på det andres bekostning er resultatet alltid sekularisering: Mennesker fratas sin kontaktflate mot Gud. Når kirken for eksempel velger å nedtone Jesus som sant menneske, er veien kort til en menneskefiendtlig overåndelighet.'

Malm trekker fram som et eksempel en del trosmenigheter som dyrker Jesu guddom så ensidig at de menneskelige realitetene medlemmene lever i blir irrelevante.

'Ta en kvinne som er forkjølet - eller er deprimert. For trospredikantene blir slike realiteter lite interessante i seg selv. Det eneste som gjelder er å bekjenne en annen, åndelig realitet, se bort fra det menneskelige og holde seg til proklamasjonen av Guds ord og Jesu seier. I lys av den skal så personen i prinsippet alltid være frisk - eller glad...Kort sagt handler det om en sekularisering av det menneskelige.'

Også når det guddommelige ved Jesus velges bort, er resultatet det samme mener den åndelige veilederen Magnus Malm:

'Kirken står igjen med et moralsk ideal, et flott menneske, 'en av oss' - og ikke noe mer. Her er det Jesus som sekulariseres. En slik Jesus blir det meningsløst å be til. Og han har ingen makt til å frelse.'

Om å høre hjemme i en urolig og omskiftelig tid

 Belonging - det er noe med dette ordet som er så tiltrekkende! Tilhørighet - høre hjemme.

De siste dagene har jeg kjent på det motsatte, på hjemløsheten. En djup fortvilelse og avmakt over alt som rakner. Alt jeg har holdt kjært og alt jeg holdt for sant. Alt rakner. Kristne står mot kristne. Alt skal det settes spørsmålstegn ved. Alt skal problematiseres. Alt skal forstås utfra tidsånden. Alt skal relativiseres. Alle leser Bibelen på sin måte. Jeg lengter etter å høre hjemme, etter et sikkert tilfluktssted. En trygg havn, en urokkelig tro. Hvor hører jeg egentlig hjemme i en tid hvor alt skifter?

Etter en svært smertefull natt med mye uro og angst for at de grufulle smertene skal komme tilbake, møtes jeg av Jesu egne ord: "Følg meg!" For det er så sant det apostelen Paulus skriver: "Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus." (1.Kor 3,11) 

Jeg bygger på denne grunnvollen: 

"Jeg tror på en Gud, den allmektige Fader, skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig.

Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende.

Og på Den Hellige Ånd som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, Og som talte ved profetene.

Og på en, hellig, katolsk og apostolisk kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndenes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen."

Dette er den originale trosbekjennelsen fra år 325 og Konstantinopel år 381. Katolsk forstått som alminnelig, universell. Dette er en trygg grunn å bygge på. Denne tro skal ingen få ta fra meg. Denne tro lever og dør jeg på.

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 3

Bokstavelig talt alle moderne anabaptister avviser denne bekjennelsen, og anser den å
være en form for ubalanserte ideer, som ganske snart ble forlatt når den 'virkelige tingen' tok over. Hvis det er det de tenker, så tar de fullstendig feil, mens de første troende i vår nye bevegelse, gårdbrukerne og handelsmennene i Bern, holdt seg til den rette apostoliske regel (2.Tess 2,15). Våre mye mer kjente ledere fra Zürich derimot hadde fjernet seg, på enkelte områder, langt bort fra Kristi vei og de første lederne for Hans levende menighet.

Hva med å ha alt felles? Hvordan holdt de troende fra Bern seg til dette viktige emnet?

De troende i Bern levde ikke på samme sted eller delte samme eiendom, eller hadde samme yrke eller jordiske eiendeler. Men de delte bokstavelig, og villig, alt det Herren hadde gitt dem. De tilbrakte også så mye tid sammen som mulig, både når de arbeidet sammen og i forbindelse med deres gudstjenester og bibelstudier. Med andre ord, de var ikke i nærheten av vår 'søndags-morgen kirke', men de ble aldri en organisert Hutterite-stil fellesskap. De levde og fungerte godt halvveis mellom de to ytterpunktene.

Hva med eukaristien, dere konstante feiring av brød og vin?

For de troende i Bern, var denne måten å møtes rundt eukaristien, dag for dag, uke for uke, ikke bare noe særegent - alle kristne overalt, både i statskirkene og blant valdensere, albingensere, de böhmiske brødrene, moravianerne, etterfølgerne av Henri de Lausanne, petrobrusianerne, bogomilerne, donastene, montanistene og alle andre seriøse troende har alltid feiret nattverd hver uke eller oftere. Slik gjorde også apostlene og alle andre kristne fra det første århundre.

Det som var noe nytt og merkelig var Zwingli's ide om at nattverden ikke var noe annet enn symbolsk, og at det ikke var nødvendig å feire den oftere enn en gang i måneden eller sjeldnere. Plutselig, på grunn av Zwingli reformerte teologi, ble eukaristien nærmest et sidespor; en liten ting vi kan gjøre, nå og da, idet fokus for både protestanter og de fleste anabaptister skiftet til forkynnelse og undervisning.

Forkynnelse og undervisning tok over, helt og holdent, mens vår fokus på Jesus, Hans blod og Hans frelsende gjerning, mer og mer ble en detalj langs veien.

(fortsettes)

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 2

Her er andre del av Peter Hoovers artikkel. Første del ble publisert i går:

DETTE ER EN OVERSETTELSE av den første anabaptistiske trosbekjennelsen, som man ble enige om i Bern, Sveits i 1526 (den er tidligere enn Schleiheim bekjennelsen og vel et århundre før Dordrecht bekjennelsen fra Nederland).

Les nøye! Det som brødrene og søstrene ble enige om kan hende overrasker deg:

KRISTEN REGEL, fra denne vil kjærligheten og enheten fastholdes.

Siden Den Allmektige, evige og nådefulle Gud har latt sitt vidunderlige lys bryte frem i denne verden i disse farlige tider, anerkjenner vi Hans viljes mysterium. Hans vilje er at Hans ord skal bli kjent for oss slik at vi finner veien inn til fellesskap med Ham. Av denne årsak, og i lydighet til Jesus og Hans apostlers lære, er vi kalt til å lyde et nytt bud - budet om å elske hverandre slik at vi kan leve i broderlig enhet og fred. For å holde fred med alle brødre og slstre har vi blitt enige om følgende:

For det første, skal brødrene og søstrene møtes minst tre til fire ganger i uken, for å øve seg i å følge Kristi og Hans apostlers lære, oppmuntre hverandre fra hjertet, slik de har gitt hvernadre lovnader  om (i dåpen) for å forbli i sannheten.

Utover dette, når brødrene og søstrene møtes, skal de velge et skriftsted som de leser sammen. Den som har best evner skal forklare det, de andre skal være stille og lytte, slik at det ikke er to eller tre som holder sine egne private samtaler og plager de andre. De skal lese fra Salmenes bok hver dag hjemme.

For det tredje, la ingen oppføre seg, det gjelder ham og henne, dumt i Guds forsamling, enten med ord eller gjerning. Alle skulle oppføre seg ordentlig, særlig overfor ikke-troende.

For det fjerde, når en troende ser hans bror gjøre noe galt, skal han advare ham ifølge Kristi bud, og formane ham på en kristelig og broderlig måte, i kjærlighet.

For det femte, ingen av brødrene og søstrene i denne forsamligen skal ha noe han kaller sitt eget, men heller, som de kristne i aposteltiden, ha alt felles, slik at de kan hjelpe de fattige, og gi til alle ifølge deres behov. Som i aposteltiden skulle ingen lide noen mangel.

For det sjette, skal all fråtsing unngås blant de troende når de møtes i menighetsfellesskapet. Å servere en suppetallerken er nok eller litt grønnsaker og kjøtt per person, for Guds kongerike består ikke av å spise og drikke.

For det syvende: Hver gang de troende møtes skal de feire Eukaristien (Herrens kveldsmåltid) i den hensikt å forkynne Herrens død. Alle skulle minnes, gjennom dette, hvordan Kristus ga sitt liv for oss, hvordan Hans blod ble øst ut for oss, slik at vi også skulle bli villige til å gi våre kropper og leve for Kristus - det gjelder for alle våre brødre og søstre i Ham.

Høres dette ut som en standard uttalelse fra europeiske, amerikanske eller australske anabaptister? Sannsynligvis ikke.  Så hva vil du gjøre med dette?

(fortsettes)

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 1

Her kommer en helt ny artikkel av Peter Hoover, denne gang med ukjent og spennende vekkelseshistorie fra Sveits, blant annet med det vi må kalle et sensasjonelt funn av en ukjent anabaptistisk trosbekjennelse. For ordens skyld: den forrige artikkelen til Peter Hoover som jeg begynte å oversette og publisere, måtte jeg avslutte. Den ble for intern og ble bare gjenkjennbar for de som kjenner familieforholdene til Peter Hoover. Jeg så det for sent:

BERN, hovedstad i Confæderatio Helvetica - et land vi i dag kjenner som Sveits. Tenk på alt som har skjedd med våre folk i denne byen. Og hva vil ikke Herren ønske skje her i dag.

DEN TIDLIGSTE ANABAPTISTISKE TROSBEKJENNELSEN - Christlicher Ordnung - vedtatt av de troende i Bern, Sveits, i 1526. Har den noe å si oss i dag? Jeg mener det.

I 1955 gjorde Samuel Geiser (1884-1973), en anabaptistisk pastor og gårdbruker i den fransk-talende Jura-regionen i Sveits, et utrolig funn. Noen hadde informert ham at oppe på loftet i det offentlige biblioteket i byen Bern (alle bildene i denne artikkelen er hentet derfra), hadde de funnet en eske som var full av gamle anabaptistiske skrifter, Noen hadde trodd at esken bare inneholdt skrot og hadde ønsket å brenne innholdet, men like før dette skulle skje hadde Samuel og noen av hans venner fått sikret seg innholdet.

Ikke bare klarte de å sikre denne samlingen med skrifter, men de gjorde også litt av en oppdagelse: de fant en stor mengde tidlige dokumenter som beskriver hva de tidlige anabaptistene trodde, hvilke avgjørelser som ble fattet og i hvilken retning den tidlige anabaptistiske bevegelsen tok i kantonen Bern. Blant annet fant de en innbundet bokutgave med håndskrevne brev fra 1561, ialt 740 sider, som var samlet av en broder med navn Jörg Maler. Esken inneholdt også en kopi av en trosbekjennelse, som er gjengitt ovenfor.

BERN, SVEITS. Keltiske familier hadde levd her allerede 300 år før Kristi fødsel. Romerne kom senere. Valdensiske pilegrimer, som arbeidet som omreisende håndverkere, to og to, tilbrakte mye tid i dette området lenge før Reformasjonen.

HVORFOR MISTET VI SÅ MANGE av våre tidlige skrifter, og verre enn det, hvorfor har vi glemt så mye av hva vi pleide å tro og hva vi gjorde disse tidlige årene av vår anabaptistiske bevegelse?

Vår bevegelse spirte og virkelig blomstret i Bern i Sveits, så tidlig, ja, tidligere enn i Zürich. Men det var store forskjeller. Våre folk i Bern var gårdbrukere, fjellfolk, og ganske sikkert påvirket av valdensisk tro og praksis. En sterk valdensisk forsamling blomstret i mange år i Schwarzenburg, som ligger like i nærheten hvor familiene Hochstetler, Stoeckli, Beyeler og mange andre anabaptistiske familier levde,

Ulikt de lærde i Zürich - Conrad Grebel, Felix Manz, Simon Stumpf, og andre lik dem - som hadde forlatt Den romersk-katolske kirke og først ble protestanter, totalt oppslukt av Zwingli, hentet de troende i Bern inspirasjon fra langt eldre kilder. Mens Zwingli og hans venner ekseperimenterte med edele ideer og en ny måte å 'gjøre kirke' på, ville ikke de troende i Bern noe annet enn å holde seg til den apostoliske veien og den tidlige kirken.

Slik det alltid er blitt gjort - bare på en enkel og gudfryktig måte.

(fortsettes)

En livsviktig dag i vår felles kristne arv

Betydningen av denne dagen i kirkens historie går nok de fleste hus forbi. Dessverre. For slik burde det ikke være. Dette er en dag vi alle burde takke Herren for at Hans ord er blitt bevart.

Det er ikke noe jubileum, men det er i dag 1693 år siden den nikenske trosbekjennelsen ved vedtatt på kirkemøtet i Nikea (år 325). Det var keiseren selv, Konstantin, som kalte sammen en forsamling som skulle representere hele kristenheten. Bakgrunnen for kirkemøtet var utbredelsen av den såkalte arianismen, som var en trussel mot den tro som var overlevert fra apostlene. Arianismen representerte også en trussel mot kirkens enhet.

Så hva har dette å gjøre med kristne i 2018? Alt. Ganske enkelt, alt. Den arianske vranglæren dukker nemlig stadig opp igjen, og da er det godt at noen har tenkt før oss. Kruttet behøver man ikke å finne opp igjen på nytt. Keiser Konstantin kalte inn til dette første økumeniske kirkemøtet, i Nikea i år 325, som en reaksjon på en lære som ble forfektet av en prest fra Alexandria som het Arius. Kort fortalt lærte denne Arius at Kristus kun var et skapt vesen. Det strider klart mot Den apostoliske lære hvor det heter at Kristus ble født, ikke skapt. Dette fremkommer klart i Kolosserbrevet og Romerbrevet, hvor det heter: "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt..."(Koloss.1,15-16a) og Rom.8,29 "...så han skal være den førstefødte blant mange søsken."

Arius lærte at Sønnen er underordnet Faderen. I et av de få bevarte brevene etter Arius heter det: "Sønnen...skapt og grunnfestet før tidenes begynnelse, var ikke før han ble født." Med andre ord lærte Arius at Kristus ikke hadde eksistert før tidenes begynnelse. Det stemmer heller ikke med Den apostoliske læren. Det ser vi blant annet i Kolosserbrevet: "Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen." (Koloss.1,17)

Biskop Alexander av Alexandria ser ut til å ha vært den første til å ta avstand fra læren til Arius. Biskop Alexander bruker blant annet skriftsteder fra Johannes-evangeliet for å vise at Faderen og Sønnen er uadskillelige og av et vesen.

Ved kirkemøtet i Nikea utarbeidet biskopene en formulering for å uttrykke Kristi guddommelighet og hans enhet med Gud. De lånte et begrep fra gresk filosofi og ga oss en helt ny betegnelse: "homoousios", som kan oversettes med: "Av samme vesen."

Den nikenske trosbekjennelsen er altså et resultat av en nidkjærhet for den overleverte apostoliske troen, og dette er virkelig en grunn til å være takknemlig. Den nikenske trosbekjennelsen understreker at Kristus Ordet er uskapt og har eksistert fra evig tid slik som Faderen: "Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud, født, ikke skapt, homoousios (av samme vesen) som Faderen." Den endelige utformingen av Den nikenske trosbekjennelsen fant sted på kirkemøtet i Konstantinopel i år 381. Dessverre er ordlyden blitt endret av Den romersk katolske kirken, og det er denne endrede ordlyden som blant annet blir brukt av Den norske kirke.

Den originale ordlyden er slik:

Jeg tror på en Gud, den allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og sto opp igjen på tredje dagen ifølge skriftene, for opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herlighet for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på en hellig katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner en dåp til syndenes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen.

En kort bemerkning: Katolsk betyr ikke her Den romersk katolske kirke.

Uredd forsvarer av inkarnasjonen

Det finnes noen helt avgjørende tidspunkt i kirkens historie, som har fått ringvirkninger helt opp til vår egen tid og som vil bli stående i all evighet som bestemmende for den kristne tro og lære.

320-årene var en urolig tid for kirken. Den ble truet av splittelse på grunn av spørsmålet om Kristi natur. Problemstillingen var som følger: Var Sønnen av samme vesen som Faderen eller bare lik Faderen? Det er slett ikke uten betydning hva man svarer på det spørsmålet.

Fem år inn i det nye hundreåret, i 325, kaller keiser Konstantin sammen til et kirkemøte. Han ber samtlige biskoper i kristenheten komme til Lilleasia, til Konstantinopel, for å få avgjort en gang for alle dette og flere andre brennaktuelle spørsmål.

En av de som det ble lagt merke til på dette nå så berømte kirkemøtet i Konstantinopel var en ung prest ved navn Athanasios fra Alexandria. Han deltok i egenskap av å være sekretær til sin biskop. I dag er det hans minnedag.

Athanasios (297-373) ble selv biskop, en tydelig og modig forsvarer av inkarnasjonen i en tid preget av mye vranglære. Mild overfor de som hadde faret vill, men klokkeklar i sin avvisning av den såkalte arianismen.

I 45 år tjente han kirken som biskop. Fem ganger ble han forvist fra bispesetet sitt i Alexandria. Hver gang kom han like klippefast i sin overbevisning tilbake for å forsvare troen på at Jesus er Gud kommet i kjød, og er sant menneske, og sann Gud.

I februar 366 kom han tilbake til Alexandria for godt, og da startet arbeidet med å arbeide for fred og forsoning mellom de stridene partene. Dette freds- og forsoningsarbeidet drev Athanasios frem til sin død i 373.

Athanasios av Alexandria vil bli husket for sin kamp mot den vranglæren som kalles arianismen, og for biografien han skrev om Antonios den store. Athanasios ble selv kjent med Antonios ute i ørkenområdene hvor Antonios oppholdt seg. Boken bok ut i 356 og ble raskt oversatt til flere språk og ble en åndelig klassiker.

Jesusbønnen - min store hjelper

Som årene går blir Jesusbønnen mer og mer kjær for meg. Jeg er blitt avhengig av den. Ikke minst på dager som er onde. Denne bønnen gir hvile, og den bringer meg inn i Guds hellige nærvær:

"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder."

Mer enn noe annet trenger jeg dette: At Herren forbarmer seg over meg. Viser meg sin nåde. Det er ingen selvfølgelighet. Men slik er Hans kjærlighet.

Jesusbønnen er litt av en bekjennelse. Hver dag, og hver gang jeg ber den, for jeg ber den til stadighet gjennom dagen, bekjenner jeg meg til Jesus som Herre. Jeg underlegger meg Hans herrevelde. Over mitt liv og alt hva det innebærer. Jeg bekjenner meg ikke til noen hvem som helst, men til Jesus, Frelseren! Hver dag bekjenner jeg ordene fra engelens profeti: "Og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder." (Matt 1,21)

Jeg bekjenner meg til Ham som er Den salvede. Den som er utkåret, som er selve Guds løfte, som representerer alt hva angår menneskenes frelse. Han som er Guds Lam, som bærer all verdens synd.

Også min. Derfor bekjenner jeg at jeg er: en synder. En frelst synder.

Jeg uttaler min elskedes navn - Jesus Kristus - med djup kjærlighet og hengivenhet.

Det er ikke så underlig at dette kalles 'hjertets bønn' - den kan ikke bes med hodet, bare med hjertet!

Derfor er dette også kroppens bønn, ikke bare sjelens. Den berører hele meg. Jeg former den med mine lepper, jeg puster den inn og ut, rolig, og den fyller hele meg. Den skaper Jesusbegeistring!

Jeg har skrevet en bok om denne bønnen, for å gi en hjelp til den som ønsker å be den. Her vil du finne litt mer om Jesusbønnens opprinnelse, mer om dens innhold og praktisk hjelp til hvordan den kan bes. Du kan skrive til meg, så skal jeg sende deg et eksemplar. Den koster 100 kroner + porto. Du kan skrive til meg ved å bruke følgende epostadresse: bjornolav58@gmail.com

Underlig lære om Den Hellige Ånd

Et utsagn av Jack Taylor (bildet), hvis bakgrunn er fra sørstatsbaptistene, med en verdensvid tjeneste etter at han ble pensjonist blant pinsekarismatikerne, sprer seg nå om seg på sosiale medier.

Utsagnet lyder slik: "The Holy Spirit is Jesus without skin."

Det er underlig at en så skolert mann - Jack Taylor er uteksaminert fra Southwestern Baptist Theological Seminary - kan fremme en slik underlig lære, men den er slett ikke ny. Dette strider nemlig klart og tydelig med klassisk kristen tro.

Klassisk, historisk, kristen tro, slik den er overgitt oss fra apostlene, forteller oss at Den Hellige Ånd er den tredje person i guddommen.      

I beste fall er Taylor's utsagn løsrevet fra sin sammenheng, i verste fall er det kvalifisert vranglære.                                        
Om Den Hellige Ånd sier Jesus:                                                                                                      

"Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn..." (Joh 14,26)

"Når talsmannen kommer, han som jeg skal sende dere fra Faderen, sannhetens Ånd som utgår fra Faderen..." (Joh 15,26)

"Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men når jeg går bort, da skal jeg sende ham til dere." (Joh 16,7)

Bare disse tre utsagnene alene, av Jesus selv, viser med all tydelighet at utsagnet fra Jack Taylor ikke stemmer. Jeg kan nevne mange flere. Den tredje personen i guddommen nevnes omkring 90 ganger i Det Nye testamente. Det er én Ånd, sier Skriften, jfr Ef 4,4, og denne Ånden kom over Jesus, ved Hans dåp og det var Den Hellige Ånd som drev Jesus ut i ørkenen.  Evangeliene forteller oss også at Den Hellige Ånd var over Ham (jfr Luk 4,16), at Jesus ble salvet av Ånden (jfr Apg 10,38), ble ledet av Ånden (jfr Luk 4,1) og at Jesus frydet seg i Ånden (jfr Luk 10,21)

I den såkalte apostoliske velsignelsen ser vi klart Den treenige Gud: "Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærlighet og Den Hellige Ånds samfunn være med dere alle." (2.Kor 13,13) Og vi ser det også tydelig i misjonsbefalingen: "Da trådte Jesus fram og talte til dem: Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler. Døp dem til Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn..." (Matt 28,18-19/2011-oversettelsen).

De tre såkalte Oldkirkelige bekjennelsene, som flesteparten av verdens kristne har sluttet seg til, viser hva den overleverte troen handler om. Om Den Hellige Ånd kan vi lese:

"Og på Den Hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene..." (Den nikenske trosbekjennelsen. Nikea 325/Konstantinopel 381)

I Athanasianske trosbekjennelsen heter det:

"Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, i det vi verken blander sammen personene eller deler vesenet." (v.3-4)

"For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én.." (v 5-6)

"Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud og likevel er det ikke tre guder, men én Gud. (v.15-16)

"Den Hellige Ånd er av Faderen og Sønnen, ikke virket, heller ikke skapt, heller ikke født, men Han går ut fra dem." (v.22)

I en forvirret tid som vår er det større grunn til å granske Skriftene og holde fast ved deres autoritet enn noensinne. Vår tids største fare er bibelanalfabetismen.

En viktig mangel ved våre trosbekjennelser

Kristne i alle de store kirkesamfunnene har det til felles at de slutter seg til Den apostoliske- og Den nikenske trosbekjennelsen. Så også det kirkesamfunnet jeg selv tilhører. Men det er en vesentlig ting som mangler i disse to bekjennelsene.

Allerede i Det nye testamente stifter vi bekjentskap med trosbekjennelser brukt i urkirken. En av dem er den vi finner i 1.Kor 15:

"At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene." (v.3-4)

Vi finner en lignende bekjennelse i 1.Timoteus brev:

"Og det må alle bekjenne, stor er den gudfryktenes hemmelighet: Gud åpenbaret i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt blant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet." (1.Tim 4,16)

Ordene fra 1.Timoteus fremsies hver eneste torsdag når vi feirer vår gudstjeneste i Kristi himmelfartskapllet, ved siden av Den apostoliske trobekjennelsen.

Jeg er blitt glad i disse bekjennelsene. De sier mye om hva jeg tror og bekjenner meg til.

Men både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen utelater noe. De sier omtrent ingenting om Jesu liv og Hans undervisning.

En av de som påpeker dette er Stuart Murray, som har en doktorgrad i anabaptistisk hermeneutikk, og som leder The Mennonite Trust i Storbritannia. Han er også forfatteren av boken: The Naked Anabaptist. I et forord til en en av trosbekjennelsene fra reformasjonstiden, "skrevet av Peter Riedemann, skriver Murray:

"... det går umiddelbart fra 'født av jomfru Maria", til 'pint under Pontius Pilatus,' med bare et komma som representerer hva som skjedde i de mellomliggende tretti-tre årene." (Peter Riedemann: Love Is Like Fire. Plough Publishing House 2016, side xi).

Underlig i grunn. Det er her den anabaptistiske tradisjonen kommer med et særdeles viktig bidrag. En av de aller viktigste sidene ved den arven døperbevegelsen etterlater seg er at de insisterer på at Jesu liv ikke bare er en "tilfeldig forløper til Hans død og oppstandelse men av paradigmatisk betydning for de som vil følge Ham.." (Murray).

Det er her Bergprekenen kommer inn. For anabaptistene var den deres viktigste bekjennelse. Bergprekenen representerte og representerer for dem Jesu undervisning og lære i et nøtteskall.

Jeg har undret meg stort over de kristne som i dag mener at budskapet i Bergprekenen hører hjemme i et fremtidig Tusenårsrike. Jeg har spurt noen av dem hvordan dette kan forholde seg, siden Tusenårsriket er preget av en fredsperiode som involverer hele jorden. Hvilken plass har da Jesu undervisning hvor han sier 'salige er de som stifter fred'? Og hva skal man med gjøre med ordene om å tilgi sine fiender? Ingen av de jeg spør svarer på det spørsmålet. Det er kanskje for vanskelig?

Mange kristne oppholder seg også mye i Det nye testamentes brever, og lite i evangeliene. Det er ingen tvil om at det skaper en ubalanse i ens kristenliv. Kanskje trenger mange av oss å lese evangeliene på nytt? Og få hjelp av dem til å vandre i Kristi fotspor.

Det er mange gode grunner til å reflektere over ordene: Hva ville Jesus gjort?

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 3

En av de tidlige røstene som talte tydelig og klart om inkarnasjonens under var Ignatios, biskop i det syriske Antiokia. Han blir menighetsleder i Antiokia omkring år 70, og er den viktigste skikkelsen i den gruppen som kalles 'de apostoliske fedre' - urkirkens mest betydningsfulle ledere i generasjonen etter apostlene.

På veien til martyriet skrev biskop Ignatios brev til fem menigheter i Lilleasia, dessuten ett til menigheten i Rom og ett til biskop Polykarp, en annen av kirkens tidlige martyrer.

I Brevet til Magnesierne skriver biskop Ignatios:

'De (altså profetene) var inspirert av Hans (Kristi) nåde, for at de vantro skulle ble fullt overbevist om at det finnes bare èn Gud, Han som har åpenbart seg gjennom sin Sønn. Han (Sønnen) er det ord (logos) som gikk ut av stillheten, og Han var i alle ting til behag for Ham som sendte Ham'. (8,2)

Til menigheten i Efesos skrev han:

'Marias jomfrustand og hennes nedkomst var skjult for denne verdens fyrste, Herrens død likeså. Dette er de tre ropets hemmeligheter som er satt i verk i Guds taushet'. (19,1)

Til den samme menigheten skriver han:

'Det finnes èn lege,
som både er kjød og ånd,
født og ikke født.
Gud i et menneske,
sant liv i døden,
både av Maria og av Gud,
først lidende, så hevet over lidelse,
Jesus Kristus, vår Herre'. (7,2)

I brevet til trallerne tar Ignatios et kraftig oppgjør med gnostisismen når han med en biskops autoritet slår fast:

'Dere må være døve når noen taler til dere uten Jesus Kristus, som er av Davids ætt,
Marias sønn.
som virkelig ble født.
og både spiste og drakk.
som virkelig ble forfulgt under Pontius Pilatus,
som virkelig ble korsfestet og døde.
som virkelig ble reist opp fra de døde da Hans Far reiste Ham opp'. (9,1)'

Uthevelsene er mine.

(fortsettes)

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 2

Ambrosios av Milano, død i 397 e.Kr, satte ord på inkarnasjonsmysteriet med det som for oss er blitt den blendende vakre julesalmen: 'Folkefrelsar, til oss kom, fødd av møy i armodsdom! Heile verdi undrast på kvi du såleis koma må'. Martin Luther oversatte den til tysk i 1523 og teologen og salmedikteren Bernt Støylen fikk den oversatt til norsk i 1905.

Ambrosios setter ord på det nesten uhørte: at Gud ble menneske.

En eller annen gang rundt år 50 skriver apostelen Paulus sitt brev til den kristne forsamlingen i Filippi. Han sitter fengslet mens han skriver og gjengir noe som er enda eldre enn selve brevet: den såkalte Kristushymnen. Enkelte bibelforskere mener at Fil 2,5-11 er en hymne som meget mulig ble brukt i de første kristnes gudstjenester. Denne hymnen uttrykker inkarnasjonsmysteriet slik:

'han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt det for et røvet bytte å være Gud lik, men uttømte seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv ...'

Når apostelen Paulus skriver til menigheten i Korint beskriver han for oss to reaksjoner som han fikk på forkynnelsen av korset, for korset vekker anstøt. Du finner teksten i 1.Kor 1,21-25.

Samtidens jøder søkte en sterk Messias, og søkte dermed tegn. De tar anstøt på grunn av den korsfestedes svakhet.

Samtidens grekere søkte visdom og bedømmer derfor evangeliet om den korsfestede som dårskap.

Fremdeles vekker dette sterke reaksjoner. Jeg har i friskt minne de sterke reaksjonene jeg fikk når jeg brukte begrepet 'svakhetens teologi' for ikke så lenge siden her på bloggen. Reaksjonene kom fra flere hold: fra en nå pensjonert ortodoks erkebiskop til pinsevenner som ikke ville være med på at det finnes dekning for et slikt begrep i Det nye testamente.

Men inkarnasjonen er jo nettopp et av bevisene for at det absolutt er dekning for å benytte et slikt begrep.

For å sitere hva jeg skrev 11. desember 2012:

'Jesus -'Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til' (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381) forlot himmelens herlighet og ble kjød - ble menneske. Et lite barn. Svøpt og lagt i en krybbe. 'Han som er den usynlige Guds bilde, den førstefødte før alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter - alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen' (Kol 1,15-17) Denne Herlighetens Konge, fornedrer seg selv, så mye at Han gjør seg helt sårbar - som et spedbarn. Avhengig av sin mors omsorg. For de helt basale ting. Som å skifte bleier, få mat. For beskyttelse.

Helt overlevert til mennesker. Så liten. Så skrøpelig.

Dette er inkarnasjonens mysterium. Vi vil aldri forstå det fullt ut. Ikke før evigheten.

Apostelen Paulus skriver om Guds svakhet:

'For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene'. (1.Kor 1,25)

Når viser Gud sin svakhet? I inkarnasjonens under. Når Gud velger å bli et lite spedbarn. I all sin sårbarhet.

(fortsettes)

Inkarnasjonen - Guds menneskevorden, del 1

I den bibellesningsplan jeg følger leser vi nå fra 2.Petersbrev. Apostelen Peter innleder dette brevet slik:

'... til dem som har fått den samme dyrebare tro som vi ...' (2.Pet 1,1).

Denne 'dyrebare tro' er blant annet troen på inkarnasjonen - eller for å bruke et gammelmodig ord: Guds menneskevorden.

For mange er dette et anstøt: at Gud skulle bli menneske! Den gangen, som nå. Også i vår tid angripes tanken om inkarnasjonen. Men inkarnasjonsdogmet er troens absolutte grunn og en forutsetning for korset, og Golgata. I denne adventstiden kjenner jeg på en djup takknemlighet for kirkefedrene som kjempet for denne 'dyrebare tro'.

I den tidlige kirkens historie myldret det av kjetterske tanker. Kirken svarte på disse ved blant annet å gi oss et tydelig credo:

Apostolicum fra 100-tallet, som ble videre utformet i det 2.århundre og på 400-tallet fikk denne trobeskjennelsen sin endelige form, slik vi kjenner den i dag.

Nicenum - forfattet år 325 og revidert i Konstantinopel i 381

Athanasium fra ca år 550.

Et kjennetegn fra disse tre trosbekjennelsene som alle gir uttrykk for denne 'dyrebare tro' er at de alle bekjenner at både den historiske Jesus fra Nasaret og Guds Sønn fra evighet av er en og samme person.

La meg sitere fra den nikenske trosbekjennelsen:

'... èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn og født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske...'

Denne trosbekjennelsen får sin støtte i den apostoliske undervisningen:

Apostelen Johannes skriver sitt evangelium omkring år 85 og 95 og beskriver inkarnasjonen slik:

'I begynnelsen var Ordet og Ordet var hos Gud og Ordet var Gud'. (Joh 1,1)

'Og Ordet ble kjød'. (Joh 1,14)

Og 'kjød' hos Johannes uttrykker ikke bare 'kropp', men 'menneske' og da menneske i betydningen individ, menneske med kropp og sjel og ånd, menneske i sin totalitet.

Fra den apostoliske undervisningen henter jeg også frem disse ordene fra Romerbrevet:

'... Guds evangelium, det som han forut har gitt løfte om ved sine profeter i hellige skrifter, om hans Sønn, han som etter kjødet er kommet av Davids ætt, og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre...' (Rom 1,1b-4)

(fortsettes)

Fastholder og styrker trosgrunnlaget i en tid hvor troen angripes

En del av den anabaptistiske familien som kalles Beachy Amish Mennonite kom sammen nå i april, for å forfatte og godkjenne en trosbekjennelse. Det er første gang dette skjer, men behovet har vært til stede lenge.

Og de går stikk motsatt andre trossamfunn, som i en tid som vår ser ut til både å gi slipp på sin historiske arv, samtidig som de vanner ut sin tro for å tilpasse den samtidens krav.

David Yoder, som har vært biskop for årskonferansen til Beachy Amish Mennonite frem til nå, sier i en kommentar til Mennonite World Review at konservative medlemmer av dette trossamfunnet de senere årene har stilt spørsmål til hvordan troen blir praktisert.

Dette har ført til at man har gått et stykke vei for å finne ut av hva de egentlig tror og bekjenner. Hva definerer Beachy Amish Mennonite, og hva gjør dem annerledes fra andre konservative mennonitiske grupper?

98 prosent av delegatene til årskonferansen sluttet seg til trosbekjennelsen. Denne trosbekjennelsen gir en oversikt over hvordan man tolker Det gamle- og Det nye testamente. Den definerer ekteskapet som mellom èn mann og èn kvinne, og som oppløses bare gjennom død. Gud har også etablert ulike roller for menn og kvinner, og gir mennene ansvar for lederskap. Trosbekjennelsen viser også til ordningen med at mennene har kort hår, kvinnene langt, og at sistnevnte går med hodedekke.

Trosbekjennelsen understreker også ikkevolds-engasjementet og betydningen av Guds rike, samtidig som medlemmene skal verdsette sivile myndigheter, betale skatt, for myndighetene, leve fredelig og avstå fra å engasjere seg politisk.

En del emner er utelatt - som bruk av datateknologi - og overlates til den enkelte lokale forsamling.

Beachy Amish Mennonite er opptatt av å ta vare på sin historiske arv, og understreker at de som vil slutte seg til dem må leve i overensstemmelse med deres tro og verdigrunnlag. De forstår at det stiller store krav til de som vil bli medlemmer, men de ser ingen grunn til å endre på sin tro og overbevisning av den grunn. De ser heller ingen grunn for å komme med en unnskyldning for sin tro og overbevisning.

Her finner du en link til trosbekjennelsen:

http://mennoworld.org/wp-content/uploads/2014/04/BeachyAmishStatementofFaith-draft.pdf

På bildet ser du fra et kveldsmøte under årskonferansen, hvor Leonard Mast leder an i lovsangen.

Ønsker annerledes gudstjeneste - med nattverd og trosbekjennelse

Jeg gleder meg over det jeg leser i intervjuet som Korsets Seier hadde med Stephan Christensen forleden:

'Akkurat nå arbeider vi med våre gudstjenester. Vi har et ønske om at våre gudstjenester skal gjenspeile det Det nye testamente beskriver som en gudstjeneste. De siste årene har det blitt tydelig for meg at vi litt for enkelt plukker ut de elementene vi liker best. Ofte blir den moderne gudstjenesten redusert til lovsang, tale, og kollekt, men Det nye testamente beskriver et mye mer rikholdig gudstjenesteliv. Er informasjonen blitt viktigere enn nattverden?'

Journalisten som portretterer Christensen, Lars Christian Gjerlaug, skriver så: 'Stephan har ikke alle svarene, men sammen med menigheten går han en vei der både trosbekjennelsen, nattverden og bønnen får større plass'.

'Vi ønsker en menighet der både de klassiske elementene, det kontemporære uttrykket og det karismatiske livet har sin plass', forteller Stephen.

Så flott, tenker jeg. Det er min drøm også. Beste jeg har lest på lenge!

Foto: UngFila.

Trosbekjennelse fra 1558 lagt ut for salg

Det finnes bare fire kjente eksemplarer av denne boken: Thomas von Imbroich's Confessio. 14. juni legges et av dem ut for salg ved den årlige auksjonen til Lancaster Mennonite Historical Society for sjeldne og brukte bøker.

Boken ble publisert i 1560 og 1600 i Alsace, som nå er en del av Frankrike, før noen tok den med seg til USA.

Thomas von Imbroich skrev sin bekjennelse i 1558 før han ble martyr for sin anabaptistiske overbevisning. I bekjennelsen forklarer han sin tro overfor de som hadde dømt ham til døden. Det er først og fremst to ting han understreker betydningen av: dåp på bekjennelse av ens tro og Skriftens autoritet over kirkens tradisjon.

En kopi av denne boken ble smuglet ut fra fengslet der Thomas von Imbroich satt fanget, av de såkalte 'sveitsiske brødrene', som var en gren av Døperbevegelsen (anabaptistene), som trykket den og distribuerte den i hemmelighet.

Et lær-innbundet eksemplar fant så sin vei til Amerika.

'Dette livs innhold buntes sammen i en eneste stor bukett av nåde fra Gud'

En av de som har betydd svært mye for mitt åndelige liv og har preget det, er en mann som nå er hjemme hos Herren. Han ble over 90 år, og var pinsevenn. Ole Petter Bekkelund het han. Ole Petter våget seg ut av komfortsonen. Han fant levende vann hos både ortodokse kristne, og katolikker. Han leste deres bøker, og ble forfrisket av det liv mange av disse representerer. Hemmeligheten, sa Ole Petter, er at de har funnet Jesus. For en gammel pinsevenn skapte det trygghet!

Mot slutten av sitt liv - i februar 1998 - delte han med meg noe av det som preget hans siste leveår. Han hadde skrevet dette 'livstestamente' ned i sin slitte Bibel. Den er også blitt min bekjennelse, og det er denne trosveien jeg vil gå:

"I senere år har jeg karakterisert min tilværelse på denne måten: Så er jeg blitt som den 'ensomme munk' i sin asketiske tilværelse. Der, i Gudsnærværet! Der selvet 'forsvinner', der hjertet er bønn, der lovprisning og tilbedelse er naturlig. Der er freden, ro og hvile - disse evighetssymptomer, de er blitt virkeligheter allerede her og nå. Her er bønnen, forbønnen, alt flyter sammen i kjærlighetens virkelighet. Da, ved jordelivets slutning, kan alt dette livs innhold buntes sammen til en eneste stor bukett av nåde fra Gud. Slik som apostelen sier: Av nåde er jeg det jeg er'.

Dette er hva Shane Claiborne lærer og lever, del 3

Her er tredje og siste del i serien som omhandler den trosbekjennelsen som kommuniteten The Simple Way lever etter:

Rettferd
Vi erkjenner med sorg verdens sønderbrutthet på det personlige, nasjonale og internasjonale nivå, og vi søker rettferd, forsoning og forvandling på alle områder av livet. I disse politiske, økonomiske, religiøse nedgangstider, er rettferdighet nødvendig for å bringe håp, visdom og nåde. Vi erkjenner også at fattigdommens og undertrykkelsens ondskap eksiterer på to nivåer: det individuelle og det strukturelle, og vi arbeider for rettferdighet på begge omådene.

Behov
Vi tror at det er nok! De som har mye kan dele med de fattige, hvis han eller hun som samler mye ikke vil samle for mye (2.Kor 8,13-15) Vi tror at Guds rike er fri for fattigdom og undertrykkelse. Vi slutter oss til og forsøker å leve ut Jesu bønn: 'La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen'. Vi tror at det begynner nå, med Jesu etterfølgere, og fortsetter gjennom evigheten.

Fellesskap
Vi tror at menneskeheten er skapt for fellesskap. Gud er fellesskap, en treenighet, en pluralitet av enhet. Og vi er skapt i det bildet. Jesus modellerte dette fellesskapet med sine disipler, mens Han levde sammen med dem og sendte dem ut og lærte dem hvordan de skulle leve. Vi ønsker å vende tilbake til det fellesskapet vi ser i Apg 2,42-47 og 4,32-35. Vi tror at i denne type fellesskap, skjer det forsoning. Gud etablerer et nytt fellesskap, et nytt kongerike.

Kjærlighet
Vi anerkjenner kjærlighetens mysterium. Det endelige mål med vår tjeneste er å elske - elske Gud og mennesker. Dette er det største bud, som kroppsliggjør Guds lov. All synd stammer fra at vi ikke elsker Gud eller mennesker. Vi anerkjenner også at ren kjærlighet er Gud. Den største kjærligheten handling er å introdusere andre for kjærlighet, slik den kommer til uttrykk i personen Jesus.

Dette er hva Shane Claiborne lærer og lever, del 2

Her er andre del i denne serien hvor vi ser nærmere på trosgrunnlaget til The Simple Way kommuniteten, som Shane Claiborne (bildet), er leder for:

Treenigheten:
Vi bekjenner oss til Den nikenske trosbekjennelsen, hvor det heter: Jeg tror på èn Gud, Den Allmektige Fader, Skaper av himmel og jord, av alt synlig og usynlig. Og på èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske. Han ble korsfestet for oss under Pontius Pilatus, led og ble begravet, og stod opp igjen på tredje dagen ifølge Skriftene, fòr opp til himlene, sitter ved Faderens høyre hånd og skal komme igjen i herliget for å dømme levende og døde, og Hans rike skal være uten ende. Og på Den hellige Ånd, som er Herre og Livgiver, som utgår fra Faderen, og som tilbes og æres sammen med Faderen og Sønnen, og som talte ved profetene. Og på èn, hellig, katolsk og apostolisk Kirke. Jeg bekjenner èn dåp til syndernes forlatelse. Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden. Amen'.

Menneskeheten:
Vi tror at menneskene er skapt i Guds bilde. Vi tror at mennesker er skapt for for kjærlighet, og for å bli elsket. Vi tror også at menneskeheten er en fallen menneskehet, og at Jesus døde og stod opp igjen for å frelse menneskeheten. Mennesker er ikke i stand til å leve hellig eller i perfekt kjærlighet uten Jesu offer.

Evangelisering:
Vi bekrefter viktigheten av kalle alle mennesker til personlig tro og trofast etterfølgelse av Jesus Kristus. Vi anerkjenner at dette skjer ved både ord og handling.

Dette er hva Shane Claiborne lærer og lever, del 1

Under en samtale med en danske i går, slo denne kategorisk fast: 'Shane Claiborne (bildet) er ikke kristen'. En mann som altså har viet livet sitt til Jesus, og som lever ut evangeliet i praksis blant fattige og hjemløse i Philadelphia i Pennsylvania, er altså ikke kristen. Årsaken til denne kortslutningen er at Claiborne i denne mannens øyne ikke bekjenner Kristus med 'riktige' ord. I en av sine bøker, oversatt til norsk med tittelen: 'Den uimotståelige revolusjonen', sier Claiborne:

'Vi kan beundre og tilbe Jesus uten å gjøre det Han gjorde. Vi kan applaudere hva Han forkynte og stod for, uten å bry som om de samme tingene. Vi kan beundre korset uten å ta opp vårt eget. Jeg har oppdaget at den store tragedien i menigheten ikke er at rike kristne ikke bryr seg om de fattige, men at de ikke kjenner dem'. (side 92)

Shane Claiborne er en av lederne for den nymonastiske kommuniteten, The Simple Way (Den enkle veien). De har forfattet en trosbekjennelse. I denne serien skal jeg forsøke å oversette den, så kanskje vår danske venn oppdager at han tar feil, når han mener at den unge Kristus-etterfølgeren, Shane Claiborne, ikke er kristen:

Skriften:
Vi anerkjenner Bibelen, som består av de hebraiske skriftene og Det nye testamente, som inspirert av Gud, den høyeste og endelige autoritet for liv og lære. Vi overgir oss til å bringe vår misjon videre under denne autoriteten og søker å anvende bibelske prinsipper på alle fasetter av menneskelig aspriasjon og handling.

Kirken:
Vi bekrefter at Kirken er en enhet som består av mange deler, som former en kropp (1.Kor 12,12). Kirken er kroppen til Jesu etterfølgere, og innebefatter mennesker av alle kulturer, folkeslag og nasjoner. Vi verdsetter og forener oss med lokale forsamlinger for å etablere Guds rike og gjøre Jesu gjerninger.

(fortsettes)