Vei i ødemarken

Det er noe herlig befriende å be salmene i Salmenes bok i Bibelen. Så jordnære de er, og samtidig himmelvendte. Salmistene viker ikke unna for livets berg-og-dal bane, men skildrer livet bånn ærlig. Som kong David i Salme 55, som skriver: "Hjertet skjelver i mitt bryst, dødsangst kommer over meg. Frykt og beven fyller meg, og hele kroppen skjelver. Jeg sa: 'Å, hadde jeg vinger som duen, da fløy jeg bort og fant meg et bosted.' Ja, langt av gårde ville jeg flykte og finne nattely i ørkenen. I hast ville jeg søke tilflukt mot storm og forrykende uvær." (Salme 55,5-9)

Slik er mine dager noen ganger. Når livet blir for utfordrende trenger vi alle å finne et hvilested, Herren er et slikt sted. I vers 26 i den samme salmen kommer han med følgende oppfordring: "Kast på Herren det som tynger deg, han vil holde deg oppe." Apostelen Peter har nok bedt disse ordene fra Salme 55 mange ganger, og siterer dem i sitt første brev. Du kan lese dem i 1.Pet 5,7. Jeg har tenkt på dette: noen ganger kan det være viktig og riktig å kaste ting fra seg. Gi slipp på dem, og noen ganger klarer vi ikke å gi ting fra oss. Da er det lettere å kaste dem fra seg. 

Kong David søkte sitt nattely i ørkenen, mot storm og forrykende uvær. Jeg leser for tiden Athanasios: 'Guds ord ble menneske'. Athanasios var den sentrale skikkelsen i kampen mot arianerne, og måtte titt og ofte søke ly blant ørkenfedre i den egyptiske ødemarken. Her ble han tatt vare på av bedende mennesker. Det blir klarere og klarere for meg etter hvert som tiden går, at vi trenger hverandre når livets kamper hardner til. Da er det godt å hvile og søke nattely hos de som representerer kirkens puls: bederne.

Kampen mot vranglæren

Enkelte 'moderne' kristne, som forsøker å leve løsrevet fra kirkens historie, som om ingen ting av betydning har skjedd før vår egen tid, snakker foraktelig om kirkefedrene, om om vi godt hadde klart oss uten dem.

Men hadde vi klart oss uten Athanasios av Alexandria (297-373)? Neppe. Da hadde den kristne tro sett annerledes ut, da  hadde heretikerne vunnet. Gud reiste ham opp, for at den apostoliske troen skulle bli bevart.

For på 320-tallet ble kirken truet av spilttelse omkring spørsmålet om Kristi natur: var Sønnen av samme natur som Faderen eller bare lik Faderen?

Spiller det noen rolle, sier du kanskje?  Er ikke dette bare teologiske spissfindigheter? Men ville Kristus være Guds Sønn om Han bare var 'lik Faderen'? Og om Han bare var lik Faderen, ville Han da være i stand til å frelse noen? Ser du, spørsmålet er av evighetsbetydning!

I dag feirer vi minnedagen om Athanasios av Alexandria, og det med rette!

I år 325 sammenkalte keiser Konstantin til et kirkemøte i Nikea i Lilleasia hvor dette spørsmålet skulle drøftes. Samtlige biskoper i kristenheten deltok. En som vakte oppsikt på dette møtet var en ung prest fra Alexandria som deltok i egenskap åå være sekretær for biskopen sin. Det var Athanasios.

Den kristne tro er blitt statsreligion. De grusomme forfølgelsene mot Kirken er opphørt. Nå truer en annen fiende. Den kommer innenfra, fra egne rekker. Fra prester og kirkelærere som ville tilpasse den kristne tro til omgivelsenes hedenske kultur og ikke minst krav på intellektuell forståelse.

Midt oppe i denne striden står en ung mann. 23 år gammel skriver han en oppsiktsvekkende bok som handler om inkarnasjonen. Athanasios, som den unge mannen heter, hevder i denne at Sønnen er Gud, kommet i menneskelig skikkelse når Han blir født av jomfru Maria. For visse prester hevdet at Jesus bare var et vanlig menneske, som hadde blitt usedvanlig velsignet av Gud. Athanasios hevdet - med rette - at om ikke Jesus er identisk med Gud ville Han ikke vært i stand til å tilveiebringe vår frelse. Disse prestene hevdet at Jesus var skapt på samme måte som englene, og de fornektet menneskenes synd og behovet for forsoningen.

Konflikten ledet frem til det berømte kirkemøtet i Nikea i 325, og munnet ut i en trosbekjennelse som ble formulert og antatt av vel 300 prester og biskoper som var tilstede. Mange av disse hadde overlevd grusom tortur i tiden før keiser Konstantin. Noen av dem hadde fått stukket ut øynene eller fått kroppsdeler avhugget. De bar preg av fattigdom og forsakelser. Hvordan skulle disse som hadde overlevd så mye nå fornekte den tro som hadde blitt overgitt Herrens hellige apostler?

Fem år senere er Athanasios blitt valgt og viet til biskop for menighetene i Egypt og Libya. Selv har han egyptisk bakgrunn. Han angripes av den tapende part fra kirkemøtet i Nikea. De planlegger sin hevn. En biskop ved navn Arsenus fant ut at han skulle gjemme seg i et kloster i ørkenen, og så skulle hans medhjelpere sette ut et rykte om at Athanasius hadde myrdet Arsenus. Athanasios blir arrestert, anklaget for mord. Et bevis på at Arsenios var blitt myrdet var en avhuggen hånd som ble lagt frem i rettssaken! Ingen tvil om at motstanderne til biskop Athanasios var villig til å gå langt for å få innflytelse over Kirken!

Komplottet mot Athanasios ble avslørt, biskop Arsenus ble hentet i ørkenklosteret, og stilt for retten. Men konflikten varte ved. Tilhengerne av arianismen gjorde hva de kunne får å få Kirken til å endre synet på hvem Jesus var.

Biskop Athanasios døde 77 år gammel, og fikk oppleve at bibeltro kristen tro seiret over villfarelsen. Senere skulle Muhammed ta opp tråden til arianismen, og grunnlegge en religion der Jesus ansees bare å være en profet. I dagens Sverige finnes det en "messiansk" forening som også tar opp tråden til arianismen, og påstår at Jesus ikke er Gud. Hvem har sagt at det er nytt at Kirken står overfor?

Uredd forsvarer av inkarnasjonen

Det finnes noen helt avgjørende tidspunkt i kirkens historie, som har fått ringvirkninger helt opp til vår egen tid og som vil bli stående i all evighet som bestemmende for den kristne tro og lære.

320-årene var en urolig tid for kirken. Den ble truet av splittelse på grunn av spørsmålet om Kristi natur. Problemstillingen var som følger: Var Sønnen av samme vesen som Faderen eller bare lik Faderen? Det er slett ikke uten betydning hva man svarer på det spørsmålet.

Fem år inn i det nye hundreåret, i 325, kaller keiser Konstantin sammen til et kirkemøte. Han ber samtlige biskoper i kristenheten komme til Lilleasia, til Konstantinopel, for å få avgjort en gang for alle dette og flere andre brennaktuelle spørsmål.

En av de som det ble lagt merke til på dette nå så berømte kirkemøtet i Konstantinopel var en ung prest ved navn Athanasios fra Alexandria. Han deltok i egenskap av å være sekretær til sin biskop. I dag er det hans minnedag.

Athanasios (297-373) ble selv biskop, en tydelig og modig forsvarer av inkarnasjonen i en tid preget av mye vranglære. Mild overfor de som hadde faret vill, men klokkeklar i sin avvisning av den såkalte arianismen.

I 45 år tjente han kirken som biskop. Fem ganger ble han forvist fra bispesetet sitt i Alexandria. Hver gang kom han like klippefast i sin overbevisning tilbake for å forsvare troen på at Jesus er Gud kommet i kjød, og er sant menneske, og sann Gud.

I februar 366 kom han tilbake til Alexandria for godt, og da startet arbeidet med å arbeide for fred og forsoning mellom de stridene partene. Dette freds- og forsoningsarbeidet drev Athanasios frem til sin død i 373.

Athanasios av Alexandria vil bli husket for sin kamp mot den vranglæren som kalles arianismen, og for biografien han skrev om Antonios den store. Athanasios ble selv kjent med Antonios ute i ørkenområdene hvor Antonios oppholdt seg. Boken bok ut i 356 og ble raskt oversatt til flere språk og ble en åndelig klassiker.

En fest uten ende

I 1970 skriver bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, et brev - 'Ta fète soit sans fin' - hvor han forteller om en av de unge brødrene i kommuniteten som oppdaget noen ord av hellige Athanasios:

'Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende'.

Når bror Roger hørte disse ordene første gang, tenkte han for seg selv: De ordene - 'uten ende' - er nok noe overdrevne.

'Nå er jeg derimot overbevist om at den hellige Athanasios visste hva han talte om. Å være kristen innebærer at en alltid lever i påskens mysterium: å stadig på nytt oppleve en en slags død men samtidig ane en oppstandelse', skriver bror Roger i dette brevet, som jeg har oversatt deler av. Han legger til:

'Siden står alle dører åpne for oss, og vi kan leve videre og gjøre bruk både av det dårlige som det bedre. Og feststemningen bryter igjen fram, selv om vi da ikke riktig forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskeligste situasjoner, i brutte menneskelige relasjoner. Hjertet sønderknuses, men stivner ikke til; det lever på nytt.

Hvordan kan man da få frem denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst gjennom å favne sin egen menneskelighet. Takket være Kristus er ikke noe tapt. Han sammenfatter alt, og så kan lovsangen bryte fram hver morgen. Hva som enn skjer med oss i løpet av dagen, en indre kraft tar tak i det vanskelige og forvandler det. Det sønderknuste menneske kan igjen reise seg.

Festen vokser ikke fram av noen overfladisk overspenthet; den får skikkelse innenfra. I livets monotoni bryter sakte et skjult lys fram.

Et måltid kan skape fest. Slik kan det gå til når vi brødre er ute på reise. Vi har niste med oss. Er det kveld slukker vi lyset i togkupeen, og tenner et stort levende lys. Så byr vi våre ukjente medreisende dele måltidet med oss. Da opplever vi selv fest, og det gjør også de som befinner seg rundt oss.

Etter hvert som jeg blir eldre søker jeg en indre glede ved å lytte til de trosvitnene som har vært en støtte for meg. Ofte leser jeg noen linjer av Johannes XXIII. Jeg likte ham, og det var gjensidig. Jeg trenger å se hans ansikt foran meg, og jeg vet at jeg kan stole på hans forbønn, han som står innfor Den Eviges ansikt.

For å kunne bevare denne indre fest, er ansiktet viktigere enn ordene. De gjenspeiler vennskap - og vennskapet, det er Kristi ansikt. Det finnes ikke noe vakrere enn et ansikt som er blitt forklaret av gjennom kamp og strid. Vakre ansikter finnes bare hos de som har opplevd sorg og er blitt gjennomlyste'.

Hvordan be Salmene? Del 2

Her er andre og siste del av artikkelen til den anglikanske presten, Jim Wellington, gjengitt i The Sounding, om hvordan vi kan be Salmene:

I likhet med andre bibelkommentatorer gjør Hl.Athanasios en forbindelse mellom vers i Salmenes Bok som inkluderer en kort bønn o guddommelig hjelp - slik som 'se i nåde til meg' og 'frels meg', 'utfri meg' - og Kristi person. Enten disse bønnene blir sett på som salmisten ber som et talerør for Kristus, som en profetisk bønn om noe som skal skje eller disse sees på som bønner rettet mot Kristus selv, eller indirekte til Ham som mellommannen mellom Gud og mennesker.

For eksempel ser Hl.Athanasios Salme 16,1 - som Salme 22 - som et forbilde på lidelseshistorien, og derfor konstituerer ordene: 'Bevar meg Gud, for jeg søker min tilflukt til deg' en bønn av Kristus selv rettet mot Far. I denne sammenhengen hevder Anthanasios at Kristus ber til Far 'på vegne av menneskeheten', i betydningen av at Han er vår felles representant som går i forbønn for oss.

Anthansios reflekterer også over Salme 54,1: 'Gud frels meg ved ditt navn, skaff meg rett ved din kraft'. Han skriver: 'I din kraft, det vil si, i din Sønn'. Han ser derfor salmisten som påkaller Kristus som en kroppsliggjøring av Guds kraft - som instrument for frelse og rettferdighet for den som ber.

For hellige Athanasios - ja, for alle Fedrene - involverer det å be Salmene oss i et stadig gjentagende møte og samtale med den Herre Jesus Kristus. Vi finner oss selv stadig påkallende 'Hans store og herlige navn' og ber om at lyset fra Hans ansikt skal lyse over oss - Salme 67,1. Vi finner oss selv regelmessig bundet sammen med de bønner Han ber 'på vegne av menneskeheten' eller vi på egne vegne kaller på Hans nåde, Hans frelse, Hans utfrielse.

Hvordan be Salmene? Del 1

Å be Salmene er en bønnetradisjon vi har arvet fra vår eldre bror, jødene. I denne artikkelen skriver Jim Wellington i The Sounding om hvordan vi kan be Salmene.

Jeg synes artikkelen var så god og innsiktsfull at jeg har oversatt den for bloggens lesere:

'Hvordan ber vi Salmene? Vi burde hente vår veiledning fra de hellige fedre i den tidlige kirken og lære av deres visdom. Mens jeg forsket på opprinnelsen til Jesusbønnen, kom jeg over en fascinerende innsikt i en salmekommentarer akkreditert disse Fedrene fra det tredje, fjerde og femte århundre. Denne innsikten og forståelsen av salmene som de fremmet, var tilgjengelig for de tidligste munkene og nonnene i Egypt, hvor Jesusbønnen er antatt å ha sin opprinnelse.

Den viktigste av denne kunnskapen presentert for oss av de hellige fedre er at å be Salmene involverer oss i en pågående samtale med vår Herre Jesus Kristus. Igjen og igjen, finner vi forfattere av disse kommentarene tolke de ulike versene av salmene kristologisk - ide de ser Salme-teksten en klar referanse til Jesus. Det er ikke en overdrivelse å si at disse Fedrene gjør det til en vane å identifisere Salmenes Gud med Kristi person.

Hl. Athanasios av Alexandria (296-373) finner jevnlig referanser til Jesus i slike setninger i Salmenes bok som "Guds navn" og "Guds ansikt." For eksempel: 'De skal prise Ditt store og fryktinngytende navn, Han er Hellig' (Salme 99,3) - Navnet i betydningen "Jesus", med en implisitt referanse til Filipperne 2,10 til 11. Et annet eksempel er Salme 4,7: 'Løft Ditt ansikts lys over oss', hvor det ansiktet det her er snakk om er Kristus, for han sier: "Kristus er verdens lys."

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 1

Kristenarven vår er keltisk. Og den keltiske kirken ble sterkt påvirket av den fornyelsesbevegelsen som startet i den egyptiske og syriske ørken.

Vi har nettopp feiret minnet om Hl.Antonios, den monastiske bevegelsens far. Det gjorde vi når vi feiret vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Det vi vet om Antonios den store har Athanasios av Aleksandria, gitt oss del i gjennom sin biografi. Boken Athanasios skrev om Antonios tente en trosvisjon hos mange. Blant annet en mann ved navn Martin, som var offiser i keiserens garde. Da han blir valgt til biskop i Tours i Gallia, etablerte han i år 371 et kloster der. Et kloster som ikke var underlagt keiserdømmet, men himmelen! For den godeste Martin var det ikke nok med en samling med mennesker som var opptatt av personlig renhet. Nei, de skulle skape en modell for et helt nytt samfunn. Intet mindre. De ville se Guds rike på jord.

Unge menn - fra ulike samfunnslag - strømmet etter hvert til Tours for å få opplæring av Martin. En av de som gjorde det var Ninian.

I år 398 kom denne Ninian tilbake til Galloway der han ble født. Her etablerer han så en kristen kommunitet ved Whithorn. Senteret skulle bli kjent som 'Candida Casa' - 'det skinnende huset'.

Dette ordet - Candida casa - ble brukt i den latinske Bibelen for å beskrive Kristi forklarelse. Hl.Ninians livsverk skulle bli stående for all ettertid som et håpets fyrtårn for kommende generasjoner. Ninians kommunitet tjente som en fellesskapsmodell for talløse grupper av av munker, nonner og eneboere i alle de keltiske områdene.

Biskop Germanus
I år 429 og 447 ble biskop Germanus sendt fra Gallia på to lengre misjonsreiser for å gjenreise en svekket britisk kirke. Germanus oppmuntret og oppfordret de britiske kristne til å følge ørkenfedrenes og ørkenmødrenes eksempel. Og gledelig nok - dette var det mange som gjorde. I det sjette århundre var monastiske kommuniteter og fellesskap det fremste uttrykket for kirken i de britiske områdene.

(fortsettes)

'Kristus forviste døden og gjorde oss nye''

I dag vil jeg gjerne dele noe med bloggens lesere som Hl.Athanasios, biskop i Aleksandria og en av de ledende teologiske forfatterne i det fjerde århundre, har skrevet. Den siste tiden har jeg i mitt personlige bibelstudium vært opptatt av hva Guds ord sier om døden, og om oppstandelsen.

Hl.Athanasios skriver:

'Det var to ting Frelseren gjorde for oss ved å bli Menneske. Han forviste døden fra oss og gjorde oss nye, og usynlig og umerkelig som Han er i seg selv, ble Han synlig gjennom sine gjerninger og åpenbarte seg selv som Faderens Ord, Hersker og Konge over hele skapelsen'.

Dette stemmer i grunnen veldig godt med ordene fra Hebreerbrevet:

'Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, og fri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid'. (Hebr 2,14-15)

I påskeliturgien i Den ortodokse kirke, heter det:

'Kristus er oppstanden fra de døde, med døden beseiret Han døden, og til dem i gravene gav Han liv'. (Den ortodokse kirkes guddommelige liturgier. Solum forlag, side 136)

For en kristen er døden beseiret på grunn av Kristi seierrike oppstandelse. Hos apostelen Paulus lyder det triumferende:

'Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier'. (1.Kor 15,54b-55)

Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende

Jeg leste nylig noe som bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize, skrev i 1970. Ofte finner jeg at bror Rogers ord berører meg på en særskilt måte – så også denne gang. Her er hva han skrev:

«En gang oppdaget en av mine unge brødre disse ord av den hellige Athanasios: 'Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende.' Når jeg hørte det første gangen, sa jeg ikke noe, men siden tenkte jeg for meg selv: det er nok litt overdrevet dette 'uten ende.'

Nå er jeg derimot overbevist om at den hellige Athanasios visste hva han talte om. Å være en kristen innebærer å alltid leve i påskens mysterium: å stadig på ny oppleve en slags død men samtidig ane en oppstandelse.»

Så skriver bror Roger hvordan han har erfart at denne feststemningen bryter fram der en minst skulle ane det: da vi ikke riktig forstår hva som skjer med oss, til og med i våre største prøvelser, i brutte menneskelige relasjoner. Men hvordan kan dette skje?

Bror Roger spør: «Hvordan kan jeg få frem denne feststemningen i vårt indre?» Så svarer han: «Først og fremst ved å omfavne vår egen menneskelighet. Takket være Kristus er ikke noe tapt. Han sammenfatter alt, og slik kan lovsangen hver morgen bryte fram. Hva som enn skjer med oss i løpet av dagen – en indre kraft tar tak i det som er vanskelig og forvandler det.»

I artikkelen skriver Taize's grunnlegger at denne 'fest uten ende' får sin skikkelse innenfra. Så nevner han to måter denne feststemningen kan få sitt uttrykk:

"Et måltid kan skape fest. Slik kan det gå til når vi brødre er ute på reise. Vi har matpakke med oss. Når det er kveld, slukker vi belysningen i togkupeen og tenner et stort levende lys. Så byr vi våre ukjente medreisende å dele måltidet med oss. Da opplever vi selv fest, men det gjør også de som er sammen med oss.

Ettersom jeg er blitt eldre søker jeg en indre glede ved å lytte til de trosvitnene som har en støtte for meg... For å bevare denne indre fest, er ansikter viktigere enn ord. De gjenspeiler vennskap – og vennskapet, det er Kristi ansikt.»

Athanasios og kampen for den overgitte troen

Vi skriver begynnelsen på 320-tallet. Den kristne tro er blitt statsreligion. De grusomme forfølgelsene mot Kirken er opphørt. Nå truer en annen fiende. Den kommer innenfra, fra egne rekker. Fra prester og kirkelærere som ville tilpasse den kristne tro til omgivelsenes hedenske kultur og ikke minst krav på intellektuell forståelse.

Midt oppe i denne striden står en ung mann. 23 år gammel skriver han en oppsiktsvekkende bok som handler om inkarnasjonen. Athanasios, som den unge mannen heter, hevder i denne at Sønnen er Gud, kommet i menneskelig skikkelse når Han blir født av jomfru Maria. For visse prester hevdet at Jesus bare var et vanlig menneske, som hadde blitt usedvanlig velsignet av Gud. Athanasios hevdet - med rette - at om ikke Jesus er identisk med Gud ville Han ikke vært i stand til å tilveiebringe vår frelse. Disse prestene hevdet at Jesus var skapt på samme måte som englene, og de fornektet menneskenes synd og behovet for forsoningen.

Konflikten ledet frem til det berømte kirkemøtet i Nikea i 325, og munnet ut i en trosbekjennelse som ble formulert og antatt av vel 300 prester og biskoper som var tilstede. Mange av disse hadde overlevd grusom tortur i tiden før keiser Konstantin. Noen av dem hadde fått stukket ut øynene eller fått kroppsdeler avhugget. De bar preg av fattigdom og forsakelser. Hvordan skulle disse som hadde overlevd så mye nå fornekte den tro som hadde blitt overgitt Herrens hellige apostler?

Fem år senere er Athanasios blitt valgt og viet til biskop for menighetene i Egypt og Libya. Selv har han egyptisk bakgrunn. Han angripes av den tapende part fra kirkemøtet i Nikea. De planlegger sin hevn. En biskop ved navn Arsenus fant ut at han skulle gjemme seg i et kloster i ørkenen, og så skulle hans medhjelpere sette ut et rykte om at Athanasius hadde myrdet Arsenus. Athanasios blir arrestert, anklaget for mord. Et bevis på at Arsenios var blitt myrdet var en avhuggen hånd som ble lagt frem i rettssaken! Ingen tvil om at motstanderne til biskop Athanasios var villig til å gå langt for å få innflytelse over Kirken!

Komplottet mot Athanasios ble avslørt, biskop Arsenus ble hentet i ørkenklosteret, og stilt for retten. Men konflikten varte ved. Tilhengerne av arianismen gjorde hva de kunne får å få Kirken til å endre synet på hvem Jesus var.

Biskop Athanasios døde 77 år gammel, og fikk oppleve at bibeltro kristen tro seiret over villfarelsen. Senere skulle Muhammed ta opp tråden til arianismen, og grunnlegge en religion der Jesus ansees bare å være en profet. I dagens Sverige finnes det en "messiansk" forening som også tar opp tråden til arianismen, og påstår at Jesus ikke er Gud. Hvem har sagt at det er nytt at Kirken står overfor?

Kan en kristen avtjene militærtjeneste? Hvordan så de første kristne på dette? Del 5

I fire artikler har jeg dokumentert hvordan de første kristne så på det å avtjene militærtjeneste. Fra aposteltiden og helt frem til keiser Konstantin (bildet) gjør den kristne tro til Romerrikets religion, og knytter stat og kirke sammen, er samtlige kilder entydig avvisende. Det å være en kristen er uforelig med det å være militær eller gå i krig.

Forandringen kommer altså - som med så mye annet - med keiser Konstantin. I den forrige artikkelen skrev jeg om kirkemøtet i Arles, som stikk i mot det som hadde vært gjeldende frem til nå, sier at "de som kaster fra seg sine våpen i fredstid, skal utelukkes fra nattverden." Frem til dette kirkemøtet var det motsatt. Ingen som inngikk i Romerrikets hær kunne delta i nattverden. De ble utelukket fra menigheten.

Overraskende for enkelte er kanskje det faktum at Athanasios (295-373), sekretær for sin biskop og deltager på det første kirkemøtet i Nikea i 325, senere biskop i Aleksandria og som stod på barrikadene under den arianske striden, nærmest uten reservasjoner sanksjonerer krigsdeltagelse. Han skriver:

".... det er forbudt å drepe, men i kriger er det å slå ihjel sine motstandere både lovlig og rosverdig." (Brev XXVI, 174 B)

Det er interessant å merke seg at Athanasius mener det motsatte av Cyprian, som jeg har sitert i en av de andre artiklene.

Fra og med keiser Konstantin ender altså kirken synet på deltagelse i krig og forsvar. Er det bare en tilfeldighet. Frem til keiser Konstantin hadde Kristi forsamling opplevd ulike perioder med hard forfølgelse, og det var et tydelig skille mellom stat og kirke. Med keiser Konstantin endres dette. Nå er det plutselig mulig at stat og kirke kan gå sammen, og det er helt greit at kristne tar våpen i bruk for å forsvare det riket som hadde vært de som forfulgte de kristne. Farger dette Athanasios så mye at han ikke ser at han endrer den apostoliske praksisen?

Ikke et eneste sted i Apostlenes gjerninger eller i brevene ser vi at de kristne gjør opprør mot Romerriket, eller tar våpen i bruk når romerske soldater kommer for å arrestere og drepe dem. Fra keiser Kontantins dager endres dette.

(fortsettes)

Den kristne tro handler om kropp

Et stadig tilbakevendende ord de siste tiårene, fra Evangeliet etter Johannes, har for mitt vedkommende vært, Joh 1,12:

"Ordet ble kjød ...." "Ordet ble menneske."

Vår tid er, ikke ulik den første kristne tid, er en tid preget av en veldig åndeliggjøring - mens den kristne tro er veldig kroppslig! Gud ble kjød, Kristus oppstod ikke som en ånd, men med sin kropp, de som så Ham etter oppstandelsen kunne ta på Ham, og det var legemlig Han også for opp til himmelen, Kristi himmelfartsdag. Vi snakker om legemets oppstandelse, og om Kirken som Kristi kropp.

En av den tidlige kirkens store teologer og åndelige skikkelser var Athanasius (295-373) (se ikonet). I egenskap av å være sin biskops sekretær deltok han i det første økumeniske kirkemøtet i Nikea i 325. Tre år senere velges han til biskop i sin hjemby Alexandria og kom i løpet av et halvt hundre år å stå på barrikadene under den såkalte arianske striden. Han ble den personifiserte motsnaden mot læren til Arius om Jesus som skapt vesen og ble flere ganger fordrevet fra Alexandria for å ha nektet å akseptere arianerne. Blant hans viktigste skrifter er Om inkarnasjonen og Antonios liv. Inkarnasjonen kunne vi vel også oversette slik: "Guds ords menneskebliven."

Og det er nettopp fra Om inkarnasjonen jeg henter følgende:

"Vår elendige tilstand gjorde at Ordet steg ned, vår overtredelse fremkalte Hans kjærlighet til oss, slik at Herren skyndte seg å hjelpe og opptre i blant oss. Det er vi som er årsaken til at Han antok menneskeskikkelse."

Når man leser boken til Athanasios om Guds menneskebliven så er det nettopp dette som slår deg: Hans fokus på kroppen, døden, forgjengeligheten, kroppens gjenopprettelse. Jeg tror mange ville ha godt av å lese Athanasios, nettopp av denne årsak. Her er ingen flukt fra det hverdagslige, her er det ikke snakk om en eller annen slags kraft, men som Kraften selv som ble kropp.

En annen, biskop Kyrill av Alexandria (ca 375-444), som spilte en hovedrolle i kirkemøtet i Efesos (431) hvor han understreket betydningen at Jesus både er Gud og menneske, skriver i sitt andre brev til Nestorius:

"Han som selv er bortenfor lidelse fantes i den lidende kroppen. Vi tolker Hans død på samme måte. Gud, Ordet, er at naturen udødelig og forgjengelig, liv og livgiver, men ettersom Hans kropp smakte døden for alle mennesker "gjennom Guds nåde", som Paulus skriver, "smakte Han døden for alle." (Hebr 2,9)

Ingen annen enn Jesus!

Det var for vår skyld Han ble menneske. For vår frelses skyld elsket Han oss så høyt at Han åpenbarte seg og lot seg føde i et menneskes skikkelse.

Ingen annen enn Frelseren selv, som i begynnelsen skapte alt av intet, kan gjenopprette det fortapte, ingen annen enn Frelserens bilde kan gjenopprette mennesket til Guds bilde, ingen annen enn Herren Jesus Kristus, livet selv, kan gjøre det forgjengelige uforgjengelig. Ingen annen enn Ordet, som styrer alt og alene er Faderens enbårne Sønn, kan undervise mennesket om Faderen og gjøre slutt på avgudsdyrkelsen.

Da den skyld alle mennesker hadde pådratt seg måtte betales - for alle må vi dø - ble Han en av oss. Etter å ha vist sin guddommelighet i sine gjerninger, frembar Han sitt offer for alle, og utleverte sitt tempel, legemet, til døden i menneskehetens sted. Dette gjorde Han for å fri menneskene fra synden og vise seg sterkere enn døden.

Den hellige Athanansios (295-373), sekretær for sin biskop på Kirkemøtet i Nikea i 325, senere biskop i sin hjemby Aleksandria.

Alt er omfattet av Faderens Ord

Etter at Gud ved sitt evige ord hadde gitt alt og gitt skapelsen eksistens, utleverte Han den ikke til etter sin natur å drive omkring, utsatt og hjemsøkt, og risikere å vende tilbake til ikke-eksistens. I stedet styrer og opprettholder Han, som selv er Gud, i sin godhet hele skapelsen ved sitt Ord. Han gjør det for at hele skapelsen ved Ordets ledelse, forsyn og orden skal opplyses og bestå, fordi den får del i Ordet, som i sannhet er av Faderen, og for at den ved Ham skal få hjelp til å eksistere - altså for at ikke det skal inntreffe som ville rammet skapelsen dersom ikke Ordet hadde bevart den, med andre ord ikke-eksistensen. "Han er den usynlige Guds bilde, den førstefødte, som står over alt det skapte. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og usynlige - han er hodet for legemet, som er kirken." (Kol 1,15-16 og v.18) Det er altså den allmektige og fullkomment hellige, Faderens Ord, som har alt, som har utbredt sin makt overalt, som har opplyst både det synlige og usynlige og holder og sammenfatter alt i seg selv, ingenting lar Han være utelukket fra sin makt, men Han gir liv og beskyttelse til alt overalt, til den enkelte så vel som til helheten.

(Athanasios, se ikonet)

Ingen annen enn Jesus

I dag møtes bloggens lesere av noen ord av den hellige Athanasios (295-373). Når han deltok på det første økumeniske kirkemøtet i Nikea i 325, var det som sekretær for sin biskop. Tre år senere ble han selv valgt til biskop i sin hjemby i Aleksandria, og han kom i et halv århundre til å stå på barrikadene under den såkalte arianske striden. Athanasios personifiserte motstanden mot Arius sin lære om Jesus som skapt vesen og ble flere ganger fordrevet fra Aleksandria for å ha nektet å akseptere arianene. Blant hans viktigste bøker er Om inkarnasjonen og Antonios liv.


Her følger en tekst som nettopp handler om inkarnasjonen:


Det var for vår skyld Han ble menneske. For vår frelses skyld elsket Han oss så høyt at Han åpenbarteseg og lot seg fødes i et menneskes skikkelse. Ingen andre enn Frelseren selv, som i begynnelsen skapte alt av intet, kan gjenopprette det fortapte; ingen annen enn Faderens bilde kan gjenopprette mennesket til Guds bilde, ingen annen enn Herren Jesus Kristus, livet selv, kan gjøre det forgjengelige uforgjengelig. Ingen annen enn Ordet, som styrer alt og alene er Faderens enbårne Sønn, kan undervise mennesket om Faderen og gjøre slutt på avgudsdyrkelsen.


Da den skyld alle mennesker hadde pådratt seg måtte betales - for alle må vi dø - ble Han en av oss. Etter å ha vist sin guddommelighet i sine gjerninger, frembar Han sitt offer for alle, og utleverte sitt tempel, legemet, til døden i menneskehetens sted. Dette gjorde Han for å befri mennesket fra synden og vise seg sterkere enn døden.