En fest uten slutt

"En gang oppdaget en av mine unge brødre disse ordene av den hellige Athanasios (bildet): 'Den oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende.' Når jeg hørte det første gangen, svarte jeg ikke, men siden tenkte jeg for meg selv: det er nok litt overdrevent dette 'uten ende'. Nå er jeg derimot overbevist om at den hellige Athanasios visste hva han talte om."

Det er bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize som skriver dette i et brev i 1970. Jeg har lest brevet på nytt, og forsøkt å oversette det til norsk. Jeg tror nemlig at flere av oss har noe å lære. I hvert fall jeg.

"Å være en kristen innebærer at vi alltid lever i påskens mysterium: å stadig på nytt oppleve en slags død men samtidig ane en oppstandelse," skriver bror Roger og så legger han til:

"Siden står alle veier åpne for oss, og vi kan leve videre og gjøre bruk av såvel det dårlige som det gode. Og feststemningen bryter fram igjen, selv om vi ikke riktig forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskelige prøvelsene, i sønderbrutte menneskelige relasjoner. Hjertet sønderknuses, men hardner ikke til; det livner opp på nytt. Hvordan kan man da få fram denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst gjennom å bekrefte vår egen menneskelighet. Takket være Kristus er ingenting tapt. Han sammenfatter alt, og så kan lovsangen bryte fram hver morgen. Hva som enn rammer oss i løpet av dagen, så vil en indre kraft ta tak i det vanskelige og bruke det. Det sønderbrutte menneske kan igjen reise seg."

På sluuten av dette brevet skriver bror Roger:

"For å kunne bevare denne indre festen, er ansiktene viktigere enn ordene. De gjenspeiler vennskap - og vennskapet, det er Kristi ansikt. Det finnes ingenting som er vakrere enn et ansikt som gjennom kamp og strid er blitt forklaret. Vakre ansikt finnes bare hos de som har vært gjennom sorg og de som er gjennomlyste....Fra mine unge år og gjennom hele mitt liv har det vært mitt ønske å aldri dømme noen. Det viktigste for meg når jeg står overfor et menneske har vært å kunne forstå henne."

Kirkeåret og den gode rytmen

For meg begynner det nye året i dag. Jeg lever med en annen rytme - med det hellige årets rytme, med tidebønnenes rytme. Med vekslingene mellom fastene og festene, mellom høytidene og hverdagene. Med sentrum i gudstjenestefeiringen på oppstandelsesdagen, det som gjør søndagen til en påskedag hele året.

Livet mitt fikk en annen mening når jeg begynte å leve det ut fra denne gode rytmen - bønnerytmen. Da styres livet av evangelienes beretninger om Jesu liv og gjerning, om apostlenes undervisning, og ikke det som til enhver tid er denne verdens agenda gjennom overskriftene i dagens nyheter. Da finner man freden og gleden i Kristi seierrike oppstandelse over døden og alt mørkets velde. Livet leses ut fra korset og den tomme graven.

Å feire at vi er sammen

'Vi må lære oss til å feire. Jeg bruker bevisst ordet lære oss å feire, fordi det å feire er ikke noe som skjer spontant.

Vi trenger å oppdage hva det vil si å feire. Vår verden vet ikke mye om det å feire, men vi vet ganske mye om det å feste, hvor vi trenger å bli stimulert av alkohol for å det moro.

Vi vet hva filmer og distraksjoner. Men vet vi hva det vil å feire? Vet vi hvordan vi skal feire at vi er sammen, av det å være en kropp? 

Vet vi virkelig å kunne bruke alt det som er menneskelig og guddommelig for å feire sammen?

Jean Vanier i From Brokeness to Community, side 45. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende

Jeg leste nylig noe som bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize, skrev i 1970. Ofte finner jeg at bror Rogers ord berører meg på en særskilt måte – så også denne gang. Her er hva han skrev:

«En gang oppdaget en av mine unge brødre disse ord av den hellige Athanasios: 'Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende.' Når jeg hørte det første gangen, sa jeg ikke noe, men siden tenkte jeg for meg selv: det er nok litt overdrevet dette 'uten ende.'

Nå er jeg derimot overbevist om at den hellige Athanasios visste hva han talte om. Å være en kristen innebærer å alltid leve i påskens mysterium: å stadig på ny oppleve en slags død men samtidig ane en oppstandelse.»

Så skriver bror Roger hvordan han har erfart at denne feststemningen bryter fram der en minst skulle ane det: da vi ikke riktig forstår hva som skjer med oss, til og med i våre største prøvelser, i brutte menneskelige relasjoner. Men hvordan kan dette skje?

Bror Roger spør: «Hvordan kan jeg få frem denne feststemningen i vårt indre?» Så svarer han: «Først og fremst ved å omfavne vår egen menneskelighet. Takket være Kristus er ikke noe tapt. Han sammenfatter alt, og slik kan lovsangen hver morgen bryte fram. Hva som enn skjer med oss i løpet av dagen – en indre kraft tar tak i det som er vanskelig og forvandler det.»

I artikkelen skriver Taize's grunnlegger at denne 'fest uten ende' får sin skikkelse innenfra. Så nevner han to måter denne feststemningen kan få sitt uttrykk:

"Et måltid kan skape fest. Slik kan det gå til når vi brødre er ute på reise. Vi har matpakke med oss. Når det er kveld, slukker vi belysningen i togkupeen og tenner et stort levende lys. Så byr vi våre ukjente medreisende å dele måltidet med oss. Da opplever vi selv fest, men det gjør også de som er sammen med oss.

Ettersom jeg er blitt eldre søker jeg en indre glede ved å lytte til de trosvitnene som har en støtte for meg... For å bevare denne indre fest, er ansikter viktigere enn ord. De gjenspeiler vennskap – og vennskapet, det er Kristi ansikt.»