Kristus går foran oss

 "Men ettersom Kristus er veien er han alltid framfor oss!" 

Ordene tilhører bror Matthew, som har tatt over som leder for kommuniteten i Taize etter bror Alois. 

Disse ordene er en god begynnelse på det nye året. Ordene fremkommer i et intervju Peter Halldorf har med bror Matthew i siste nummer av tidsskriftet Pilgrim. For sammenhengens skyld tar jeg med følgende, her i min oversettelse:

"Jeg tenker ofte på noe som bror Roger pleide å si: 'Vi er ikke framme ennå.' Det gjelder alt kristent liv. Stabiliteten handler fremfor alt om vår tro, selv om troen også har sine daler og høyder. Men ettersom Kristus er veien er han alltid framfor oss. Vi er hele tiden på vei mot ham, men han går foran. All den stund vi tror vi har nådd fram begynner stagnasjonen. Det ligger en utfordring i dette, for vi søker alle trygghet, vi vil ha det bekvemt. Men spenningene er også kreative. Når noen av våre brødre nylig møtte pave Frans sa han: 'En del mennesker sier at Den Hellige Ånd kommer med fred. Ja, det gjør han, men Den Hellige Ånd forstyrrer også!'"

Bror Alois av Taize i audiens hos pave Frans

Torsdag 25. mars ble bror Alois, prioren for Taizé-kommuniteten, mottatt som han gjør hvert år i privat audiens av pave Frans.

Bror Alois fortalte pave Frans hvor mye hans siste tur til Irak hadde blitt fulgt med oppmerksomhet i Taizé. Han takket ham for sin nylige pavelige brev:: 'Fratelli tutti',  om broderlig og sosialt vennskap. De snakket også om livet i Taizé i løpet av denne tiden av pandemien, om lengselen etter å kunne ønske unge mennesker velkommen til Taize  igjen, og det europeiske møtet som forhåpentligvis vil bli avholdt i Torino på slutten av året.

På grunn av koronasituasjonen bodde bror Alois i år bare en kort stund i Roma, uten noen av de andre møtene han vanligvis har.

Billedtekst: Bror Alois i audiens hos pave Frans. (Foto: (c) L’Osservatore Romano)

Bruk vanskelighetene som byggesteiner

Som med så mange andre i denne tiden har også kommuniteten i Taize måtte innstille sin offentlige virksomhet. De tar ikke imot gjester, og den store Forsoningskirken er stengt. Likevel har de klart å sende en bønnegudstjeneste daglig via Facebook. Den har jeg selv fulgt flere dager nå, og blitt velsignet av å få være med i dette bedende fellesskapet.

I en hilsen til Taize-kommuniteten og deres venner verden over i forbindelse med påsken, henviser nåværende prior for fellesskapet, bror Alois (bildet), til noe grunnleggeren, bror Roger, sa ved en anledning:

'Hold ikke bare ut med det som skjer, men bygg med det, med Guds hjelp.'

Disse ordene passer godt i en vanskelig og utfordrende tid som vår. 'Hva venter Kristus av oss?', spør bror Alois og legger til: 'Hva tilbyr Den oppstandne oss, som kom for å være sammen med sine motløse disipler, som satt bak stengte dører? Hva kaller han oss til i dag?

I sittt svar på disse viktige spørsmålene skriver bror Alois:

'Å følge Kristus leder oss inn i omvendelsens erfaringer, til å vende oss bort fra mørket og i stedet i retning mot lyset fra Den oppstandne. La oss, dag for dag, ikke bli distrahert av redsel, sinne, anger, forvirring eller mørke som krever av oss at vi tar inn over oss hele verden og tar monopol på hele vår oppmerksomhet. La oss, i djupet av våre hjerter, fortsette med å være forenet med den fredens kilde som alltid finnes bortenfor alt.'

Bror Alois oppfordrer oss til å være nøye med å ta vare på den skatt som menneskelige relasjoner innebærer:

'La oss holde kontakten - gjennom telefonsamtaler og meddelelser som gir uttrykk for vennskap - med de mennesker som er isolert, først og fremst de gamle, og de som er påvirket av en eller annen sykdom eller av vanskeligheter.'

Billedtekst: Bror Alois. Foto: Wikipedia

En Kristi tjener

Underlig hvordan dødsfallet til en du aldri har møtt likevel kan berøre deg. I dette tilfellet mest fordi denne for meg ukjente mannen utstråler noe av Kristi vesen: Hans kjærlighet. For mange ungdommer var han åndelig veileder de kunne samtale med, som forsto dem.

Jean-Philippe (bildet) var en av brødrene i kommuniteten i Taize i Frankrike. Han ble født i Lausanne i Sveits og døde 69 år gammel 10. november i fjor. Etter litteraturvitenskapelige studier tråde han inn i kommuniteten i Taize i 1969. En tid nå hadde han fått pleie på grunn av et problem med hjertet, og det var da også en hjertestans som førte til hans død på hans rom. Begravelsen fant sted fra Forsoningskirken i Taize den 15.november.

Tidlig oppdaget bror Roger, grunnleggeren av kommuniteten i Taize, hvilken begavelse bror Jean-Philippe var, g ga ham mange viktige arbeidsoppgaver, særskilt slike som hadde med praktiske arbeidsoppgaver i kommuniteten og arbeidet med å redigere bøker og blader utgitt av kommunitetens eget forlag: Les Presses de Taize.

På slutten av 1980-tallet og begynnelsen på 1990-tallet ba bror Roger ham om å besøke de brødrene som tilhørte kommuniteten i USA. Han bodde da flere måneder sammen med dem i en fattig bydel av New York som kalles 'Hell's Kitchen' og et afroamerikansk område i Milwaukee. Bror Jean-Philippe reiste sammen med de andre brødrene til Midt-Vesten og Texas for å hjelpe unge voksne med å forberede seg for det nordamerikanske møtet som Taize organiserte i Dayton i Ohio i 1992.

Da han kom tilbake til Taize fortsatte han med ulike administrative oppgaver, blant annet arbeidet med visumsøknader for ungdom som kom fra land langt borte fra for å være med på de store internasjonale møtene i Taize.

Når krigen brøt ut i det tidligere Jugoslavia dro bror Jean-Philippe til Kkroatia der det fantes mange flyktninger. Han forberedte flere besøk for grupper fra Bosnia, barn som trengte å komme bort fra krigen. Han hjalp også en famil ie fra Sarajevo til å bosette seg i Taize. De bor der fremdeles.

Bror Jean-Philippe var høyt utdanne, vennlig og ydmyk. Han var en lidenskapelig leser av bøker, og anbefalte ofte de han møtte enkelte bøker de kunne lese for å få hjelp til sitt åndelige liv.

Dette er den ytre rammen rundt livet til denne vår bror i Kristus. Et enkelt stillferdig liv levd i Kristi etterfølgelse, som påvirkerlivene til andre mennesker, slik at de også følger Kristus. Slik ber jeg om at mitt liv også må være.

Gjennomskinnelige som himmelen om våren

"Lykkelige er de som fra Den oppstadne øser en tillit som aldri tar slutt, som aldri slites ut!

Kristus gjør oss ikke til mennesker som allerede har nådd målet. Han holder oss nær til seg, gjennomskinnelige som himmelen om våren, en vår som aldri tar slutt."

- Bror Roger av Taize

Jesu lys og vårt eget mørke

'Jesus, mitt hjertes lys, la ikke mitt mørke tale til meg.'

Da Augustin skrev denne bønnen, hadde han en umiddelbar erkjennelse: Når vårt eget indre mørke innbyr til samtale, blir det ingen samtale med den oppstandne Kristus, men med alt det som gjør vondt, både i oss selv og i andre. Hvor leder det hen? Ingen steder.

Kristus gjør oss ikke til mennesker som allerede har nådd målet. Han holder oss nær til seg, gjennomskinnelige som himmelen om våren, en vår som er i ferd med å folde seg ut.

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede.

Et indre lys fyller våre hjerter

Gud vår far, hjelp oss til alltid å huske at du elsker oss. Og når vi innser at ingen ting kan skille oss fra deg, åpner troens tillit en vei som leder oss opp mot en fredfylt glede.

Barmhjertighetens Kristus, du gjør det mulig for oss å vende oss til deg, og et indre lys fyller våre hjerter. Da kan vi be med disse ordene: Jesus, min glede, mitt håp og mitt liv.

Lykkelige er de som fra den oppstandne øser en tillit som aldri tar slutt, som aldri slites ut.

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede.

Kristus - lyset

Lyset fra Forklarelsesfjellet innebærer at Kristi oppstandelse er virksom i oss allerede nå. Apostelen Peter, som opplevde forklarelsesunderet, taler i et av sine brev om hva det innebærer å være en kristen. Vi befinner oss i nattens mørke, men midt i dette mørket brenner en lampe. det gjelder å løfte blikket mot det lyset: 'til dagen gryr, og morgenstjernen går opp i våre hjerter.' (2.Pet 1,19)

Hvorfor søke langt borte det som finnes så nære? Det finnes tilfeller når vi forsøker å klare oss uten tillit og tålmodighet; vi krever tegn, under og synlige bevis. La oss i stedet med utholdenhet ta sikte på dette lyset, til morgenstjernen går opp i våre hjerter. Når vi står innfor Guds ansikt, kan vi se alt i Guds lys.

Se hvert menneske i det lyset, og vær forsikret om at selv hos dem som ikke kjenner Herren Kristus, gjenspeiles Skaperens bilde. Vår neste er ikke alltid den mest sympatiske, men det er det prøvede mennesket som kommer i vår vei. Og det er ikke bare den vi spontant synes om, men også den vi står likegyldig innfor, som vi burde betrakte med Jesu øyne.

Se den kristne broderen i det lyset. Se ham i første rekke som en bærer av Herren Kristus. Hold opp med å klage over det negative, som kanskje finnes hos ham, og se i stedet på det lille lyset, gudsgnisten som finnes i hans indre. Ingenting fornyer oss som å oppdage det levende håpet som finnes hos Guds vitner.

La oss se på oss selv i Kristi lys. I stedet for å kapitulere innfor det onde i oss, de mange hindringene (og slike finnes det alltid), la oss legge av den tunge byrden. For mange gir skriftemålet, forsoningens sakrament, muligheten til å legge fra seg alt, og ta imot tilgivelsen og leve i den. Skyldfølelse hjelper oss ikke å leve, det gjør bare Kristus, som ber i oss.

- Bror Roger av Taize. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Lærdommer fra bror Rogers bønneliv, del 2

'Så langt vi kan gå tilbake i historien, har en stor menge troende, kjent til at, i bønn, gir Gud lys fra innsiden. Lenge før Kristus, ba en troende: 'Min sjel lengter etter deg om nettene, Herre, djupt inne i meg, søker min ånd deg.'

En lengsel etter fellesskap med Gud har ligget nedfelt i mennesket fra uminnelige tider. Mysteriet som ligger i det fellesskapet berører vårt aller innerste, de innerste djup av vår tilværelse.

Så vi kan si til Kristus: Til hvem skulle vi gå andre enn til deg? Du har ordene som bringer liv til vår sjel.'

- Bror Roger av Taize i boken: Praying in Silence of Heart. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Om vi er oss det bevisst eller ikke, ber Kristus stillferdig i oss og for oss gjennom Den Hellige Ånd. Vi kjenner til ordene fra Romerbrevet: 'På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil, for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.' (Rom 8,26-27)

Bror Roger (bildet) lærer oss at det er Gud som tar initiativet til bønn, ikke oss selv. Det er Han som skaper lengselen i oss etter å be. Han er alltid først.

(fortsettes)

Lærdommer fra bror Rogers bønneliv, del 1

I noen artikler fremover skal vi se nærmere på det bønnens liv som preget bror Roger (bildet) av Taize. Bror Roger (1915-2005) grunnla den økumeniske kommuniteten i Taize i Frankrike, som fortsetter å ønske titusenvis av unge voksne pilegrimer hvert år velkommen hvert eneste år. etter hans død. Hit kommer mennesker fra alle kirkesamfunn for å ta del i bønn, bibelundervisning, tilbedelse og Herrens måltid.

Jeg kjenner stor takknemlighet for at jeg fikk det privilegium å få tilbringe store deler av en dag sammen med bror Roger. Det er en dag jeg aldri glemmer, og har betydd uendelig mye for mitt eget åndelige liv. Det møtet fordjupet mitt eget kall.

Bror Roger var en bønnens mann, men det skulle ikke skremme noen. Han så aldri på seg selv som noen 'åndelig mester'. Han foreslo heller aldri metoder eller teknikker for å be som man trengte å studere eller lære. Først og fremst ønsket han å være et menneske som lyttet.

For bror Roger handlet det å stole på Gud om en helt og holden enkel realitet, så enkel at bønn er noe som er tilgjengelig for alle.

For sitt eget liv hadde bror Roger tatt ordene til Augustin som sitt livsmotto, som han likte å oversette slik: 'Kjærlighet, si det med ditt liv!' Med hans liv forbindes vennlighet, enkelhet og skjønnhet. Han så Guds bilde i alle mennesker, og han ønsket at hans liv skulle vise andre mennesker Guds ømhet. Bror Roger stolte på at Gud hadde lagt ned en gave i alle mennesker. Han ønsket å lytte mer enn å gi råd, leve med forundringen.

Han så også på adskiltheten og ensomheten som en essensiell del av det indre livet, men ikke isolasjonen. Bønn er ikke noe som praktiseres alene, men i fellesskap. Felles bønn, i nærværet i de troendes fellesskap er selve klippen som Herren etablerer vårt eget personlige bønneliv.

(fortsettes)

Takknemlighet for Taize-kommuniteten, del 1

Noen dager nå har jeg båret på en djup takknemlighet for hva Taize-kommuniteten i Frankrike har betydd for meg personlig. Ikke minst de vakre lovsangene og de enkle, men innholdsmettede bønnene.

Jeg har aldri besøkt Taize. Det er nok en uoppnåelig drøm etter at jeg har fått Parkinsons, men jeg har vært så heldig å få tilbringe mange timer av en dag med bror Roger, grunnleggeren av denne økumeniske kommuniteten, i Linköping i Sverige. Jeg tror det var på begynnelsen av 1990-tallet. Å møte denne stillferdige, milde mannen, som strålte Kristus gjorde et uutslettelig inntrykk på meg.

Den bønnens rytme som har preget Taize siden starten tiltaler meg. Det er stillheten, roen, hvilen og samtalene rundt dagens bibeltekst som drar tusenvis av ungdommer dit hvert år.

Det hele begynner i 1940 da Roger Schutz, 25 år gammel, forlater sitt hjemland Sveits for å slå seg ned i Frankrike, som hans mor kom fra. Roger, som tilhørte Den reformerte kirke og som senere skulle bli pastor i denne, hadde i flere år levd med en begrenset bevegelsesfrihet på grunn av at han hadde tuberkulose. I forbindelse med den langdryge sykdommen hadde han fundert mye på om han skulle starte en kommunitet som skulle ha to kjennetegn: enkelhet og hjertets godhet, slik som man leser om livet i evangeliene. Dette kjente han mer og mer som et kall.

fortsettes

En bønn til Den oppstandne

Oppstandne Jesus, du puster Den Hellige Ånd over oss. Og vi ønsker å si til deg: Du har det ord som gir liv til vår sjel; hvem andre enn deg kan vi gå til?

Gud, vår Far.
vi ønsker å elske deg,
av all vår kraft og av hele vår sjel.
Men du vet 
at det finnes motstand i oss.
Gi du oss mot til
å hoppe over disse murene,
til igjen og igjen å våge
å fornye vårt ja
til å gi den gaven som vårt liv er.

- Bror Roger av Taize

Taize rystes av overgrepsskandale

Taize rystes i sine grunnvoller etter at fem tilfeller av seksuelle overgrep nå er kommet for dagen. Dette er en sorgens dag for mange av oss som har satt stor pris på det økumeniske klosterfellesskapet.

Det handler om fem overgrep begått mot midreårige mellom 1950-1980. Tre av brødrene har vært innbladet, to av dem er døde. Den siste lever fortsatt i Taize, men er fratatt alle oppgaver som har med barn og unge mennesker å gjøre. Det skal ikke være snakk om voldtekter, men det mildner ikke ofrenes lidelser for det. Sakene er anmeldt til pollitiet.

Overgrepene har væært kjent for ledelsen i Taize siden 2010. Det er ofrene selv som ikke har villet skulle bli kjent. De er alle blitt tilbudt profesjonell hjelp og støtte.

Hvert år besøker mellom 60.000-100.000 ungdommer Taize. Kommuniteten ble grunnlagt i 1940 av den reformerte pastoren Roger Schutz og består i dag av 100 brødre, både katolikker og protestanter. Kommuniteten ledes i dag av bror Alois.

La oss i dag omslutte ofrene i våre bønner, og alle medlemmene av Taize-kommuniteten som er i djup sorg over det forferdelige som har skjedd.

Billedtekst: Klosterkirken i Taize.

Skatten i leirkar

'I hvert menneske bor det både skjørhet og lysskinn, både avgrunn og overflod...

Jesus, vårt hjertes lys,
vi ønsker å holde oss nært til deg,
og aldri la deg ligge igjen langs veien.
Når vi blir kjent med våre svakheter
dukker det opp uante ressurser i oss.
Hvordan kunne vi la være å ta imot
en indre styrke som kommer fra deg.'

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum, side 73

Jesus - gleden i våre hjerter

"Jesus, du er gleden i våre hjerter, du er hele tiden ved vår side både som en fattig og som den oppstandne. Du ønsker å gjøre oss til mennesker som er fullt ut levende, ikke lunkne. 

Og hver gang avstanden mellom oss og den blir større, innbyr du oss til å følge deg ved å holde oss nær til deg."

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum, side 60

En drøm

I dag tenker jeg bare høyt med dere mine lesere, men la meg først dele noen ord av Jean Vanier, som jeg nettopp har oversatt:

"Vi vet ikke hva vi skal gjøre med vår egen svakhet uten å skjule den eller late som den ikke eksisterer. Så hvordan kan vi helt og fullt ønske velkommen andres svakhet hvis vi ikke har ønsket velkommen vår egens?"

Jeg drømmer om et fellesskap, en kommunitet, i mitt eget nærmiljø, i min egen by, hvor det er plass for alle mennesker, mennesker med sår og skrøpeligheter, som våger å leve uten masker og overåndelighet, som er underveis, som vil leve med tidebønnes gode rytme og samles i et måltidsfellesskap, og som feirer Herrens måltid.

En raus, livsbejaende kommunitet med Herren Jesus i sentrum, Hans kors og seierrike oppstandelse.

Foreløpig er det en drøm, men det er lov å drømme. Men jeg ber om at det er mer enn en drøm. Jeg har drømt denne drømmen lenge.

I mellomtiden lever jeg med min egen hverdagslige rytme, med bønn, tidebønn, lesning av Bibelen som følger kirkeåret, det hellige året.

Billedtekst: Rommet til bror Roger, grunnleggeren av Taize kommuniteten i Frankrike.

Gud er helt nær

"En ortodoks teolog fra Bukuresti, fader Staniloae (bildet), som har sittet i fengsel for sine politiske synspunkter, skrev en gang noen ord som er så viktige at man gjerne skulle kunne dem utenat:

Jeg søkte Gud i menneskene i min egen landsby, senere i bøker og ideer. Men dette ga meg verken fred eller kjærlighet. En dag oppdaget jeg, mens jeg leste fra kirkefedrene, at det faktisk var mullig å møte Gud i bønnen. Litt etter litt forsto jeg at Gud var helt nær, at han elsker meg, og at mitt hjerte åpner seg for andre når jeg er fylt av hans kjærlighet. Jeg forsto at kjærligheten er fellesskap, med Gud og med andre. Og uten dette fellesskapet er alt bare sorg og forlatthet."

Hellige Ånd, nærværets mysterium
du overstrømmer oss med en godhet som aldri tar slutt.
Denne godheten lar et liv få blomstre inni oss,
et liv i ydmyk tillit ... Og vårt hjerte blir lettere.

- Bror Roger av Taize i boken: I alle ting en stille glede. Verbum/Norges kristne råd, side 21.

Kirken - et gjenskinn av den oppstandne Kristus

"Når kirken utrettelig lytter, helbreder og forsoner, blir den det den innerst inne er - et fellesskap av kjærlighet, medlidenhet og trøst, et krystallklart gjenskinn av den oppstandne Kristus.

Aldri fjern, aldri i forsvar, befridd for alle former for hardhet, lar Kirken troens ydmyke tillit skinne rett inn i våre hjerter.

Jesus, vår glede,
gjennom ditt uopphørlige nærvær i oss
leder du oss til å gi våre liv.
Selv om vi skulle glemme deg,
blir din kjærlighet stående,
og du sender din Hellige Ånd over oss."

- Bror Roger av Taize i boken: 'I alle ting en stille glede.' Verbum/Norges kristne råd, side 17-18

Den Hellige Ånds brennende nærvær og indre frihet

"All kjærlighets Gud, ofte glemmer vi at vi bærer Den Hellige Ånds brennende nærvær i oss. Men du vet hva det vil si å være menneske. Du vet at vi kan være glemsomme, selv når det gjelder det viktigste. Så gjør du det mulig for oss helt enkelt å holde oss i din nærhet, og vente i en enkel ydmykhet.

---
I dypet av oss er det lagt ned et kall til indre frihet. Og i denne friheten finnes det poesi. Den kan finne glede i små ting: vinden i trærne, lysets spill på himmelen, fellesskapet rundt et enkelt måltid, nærværet av mennesker vi elsker, barn ....

Begge tekstene er skrevet av bror Roger av Taize og hentet fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum/Norges kristne råd, side 188.

Ånden og ilden

"Den Hellige Ånds forunderlige nærvær er en ild. Selv når den bare er et svakt lysskjær, flammer den plutselig opp i oss. Den fortsetter å brenne også når vi selv tror at vi ikke selv vet hvordan vi skal be."

- Bror Roger av Taize. Fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum/Norges kristne råd, side 181.

"På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje." (Rom 8,26-27)