En pilegrimsbønn

 Å, Gud, som førte dine tjenere Abraham og Sara ut av kaldeernes land,

beskyttet dem i deres vandring,

som ledet det hebraiske folket gjennom ørkenen, vi ber deg våke over oss,

dine tjenere, mens vi vandrer i kjærligheten til ditt navn.

Vær for oss vår følgesvenn på turen,

Vår guide ved veikrysset,

Vår pust når vi er slitne

Vår beskyttelse i fare,

Vårt tilfluktssted på vei,

Vår skygge i varmen,

Vårt lys i mørket,

Vår trøst i våre motløshet,

Og vår styrke i våre intensjoner.

Slik at vi med din veiledning kan komme,

trygt og godt,

til enden av veien og,

beriket med nåde og dyd,

vi kan komme trygt tilbake til våre hjem fylt med glede.

I Jesu Kristi, vår Herres navn,

Amen.

~ Tilpasset fra en eldgammel bønn som kommer på slutten av pilegrimsmessen bedt langs Camino De Santiago. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen

Jeg møter ham i morgengryet

 De intense smertene kommer ikke lenger uanmeldt. De dukker opp 06.00 hver morgen, som en uvelkommen gjest. Jeg forsøker å dempe dem med å be Gudsnavnet Jah-ve, på inn og utpust. Da ber jeg først Jah og trekker pusten og i det jeg puster ut: ve. Det lindrer. Men i det siste har jeg også forsøkt å se for meg to bilder:

Det ene er hentet fra Salme 42 og skildrer den ukjente Korah-sangerens Gudslengsel: "Som hjorten lengter etter bekker med vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når skal jeg få komme fram for Guds ansikt?" (Salme 42,2-3) Da ser jeg for meg hjorten i morgengryet, som på dette bildet.

Andre bildet er hentet fra Høysangen: 

"Min kjæreste gikk ned til sin hage, til duftende urtesenger. Han ville gjete i hagene og plukke liljer. Min kjæreste er min, og jeg er hans, han som gjeter blant liljene." (Høy 6,2-3) Jeg forsøker å oppholde meg i denne hagen hvor Bruden møter Brudgommen, og der, i smertene, lengter jeg etter Ham som lengter etter Bruden. 

Gjør djupdykk i Skriften

 "Hvis sorg rammer deg, dykk ned i [Skriften] som i et medisinskap; ta fra dem trøst i vanskelige tider, uansett om dine problemer er tap, eller død, eller tap av slektninger; eller snarere ikke bare dykk inn i dem, men ta dem helt inn i tankene dine , selv uten dem."

- Hl. Johannes Chrysostomos. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Som i Noahs dager

 Som det var i Noahs dager og som det var i Lots dager; dette er analogiene brukt av Herren for å beskrive de siste dagers kultur. Begge mennene representerte en rettferdig rest som levde midt i en ekstremt ond kultur. Dette ble bekreftet av 1. Mosebok 6:5, som bekreftet at enhver hensikt i menneskets tanker og hjerte konstant var fokusert på det onde.

Disse beskrivelsene er kanskje ikke nødvendigvis populære, men det er de som er gitt oss bibelsk for å hjelpe oss å forstå den nye kampen mellom lys og mørke. De rettferdige vil være en minoritet som lever blant et ugudelig flertall. Dessverre vil ondskap i verden ikke bare bli akseptert, men til og med feiret som den nye normen. Likevel, midt i denne lovløsheten er det profetert om stor herlighet over Guds folk som fullt ut har overgitt seg til Herren og hans Ånd. Vi lever midt i den mest profeterte generasjonen som noen gang har eksistert. Det er fullbyrdelsen og Guds "fylde" tjeneste.

Den store britiske predikanten, G. Campbell Morgan sa det slik når han snakket om vekkelsen i 1904—

Jeg sier til dere i dag, elskede, uten å nøle, at alt dette er av Gud, at det er et besøk der Han bevisstgjør menneskene om seg selv...Hvis du og jeg kunne stå over Wales og se på det, ville du se brann bryte ut her, og der, og der borte, og et annet sted, uten noen form for samarbeid eller forhåndsavtale. Det er en guddommelig besøkelse der Gud – la meg si dette ærbødig – der Gud sier til oss: Se hva jeg kan gjøre uten de tingene du er avhengig av; se hva jeg kan gjøre som svar på et bedende folk; se hva jeg kan gjøre gjennom de enkleste, som er klare til å stå i kø, og er helt og absolutt avhengige av Meg».

- Paul Keith Davis. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Vær ikke for rask

 Ikke vær rask til å snakke om tre ting: om Gud inntil du etablerer tro på ham, om en annens synd til du husker din egen og om morgendagen til du ser morgengryet.

- Hl. Nikolai Velimirovic. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Hellige Brendans bønn

 I går var det første dagen i den keltiske og ortodokse adventstiden, og i den førbindelse publiserte nettsiden PsalmPrayers en bønn skrevet av min keltiske venn, Andy Raine, som jeg treaff i forbindelse med den transatlantiske bønnekonferansen på Shetland i 2005. Jeg har forsøkt å oversette den til norsk:

Hellige Brendans bønn

av Andy Raine

Herre, jeg vil stole på deg.

hjelpe meg å reise utover det kjente

og inn i det ukjente.

Gi meg troen til å forlate gamle måter

og bryte ny mark med deg.

Mysterienes Kristus, kan jeg stole på deg

å være sterkere enn hver storm i meg?

Lengter jeg fortsatt etter at din herlighet skal komme over meg?

Jeg vil vise andre omsorgen du har gitt meg.

Jeg bestemmer midt i all usikkerhet

alltid å stole på.

Jeg velger å leve utover anger,

og la deg gjenskape livet mitt.

Jeg tror du vil gjøre en vei for meg

og sørge for meg,

hvis jeg bare stoler på deg

og adlyde.

Jeg vil stole på mørket og vite

at mine tider fortsatt er i din hånd.

Jeg vil tro deg for min fremtid,

kapittel for kapittel, til hele historien er skrevet.

Fokuser mitt sinn og mitt hjerte på deg,

min oppmerksomhet alltid på deg uten endring.

Styr meg med din velsignelse

og gi meg oppgaven.

Lær meg å leve med evigheten i sikte.

Stem min ånd til himmelens musikk.

Gi meg mat,

og på en eller annen måte

få min lydighet til å telle for deg.

Når ordene kommer til kort

 Det er Birgitta av Vadstena som har sagt: "Jo nærmere Gud vi kommer, jo enklere blir vi." Min erfaring er at det også gjelder vår bønn. Den går fra den ordrike, beskrivende, til bønnesukket, til en mer lyttende fase. Bønnen må overgis til å bli lengsel etter Gud - et oppmerksomt, samlet nærvær. Et bedende menneske må helt og holdent bli et øre, helt og holdent et øye. Til alle menighetene som omtales i Åpenbaringsboken heter det: "Den som har øre, han høre hva Ånden sier..." Når vi blir øre og øye kommer Kristus og tar sin bolig i oss, og Ånden forener seg med vår ånd for å formulere en bønn som ikke lenger kommer fra et menneske. Da blir det Ånden som ber i vår ånd.

Det er Evagrios av Pontos (346-399), som har sagt: "La ikke din tunge ytre et eneste ord når du setter deg ned for å be." 

Gud er

 Gud har alltid vært, og er alltid, og vil alltid være. Eller rettere sagt, Gud er der alltid. For 'Var' og 'Vil være' er fragmenter av vår tid, og av foranderlig natur, men Han er Evig Vesen. Og dette er navnet han gir seg selv når han ga Moses på fjellet. For i seg selv oppsummerer og inneholder han alt vesen, og har verken begynnelse i fortiden eller slutt i fremtiden; som et eller annet stort Hav av Væren, grenseløst og ubegrenset, som overskrider all oppfatning av tid og natur, bare forvirret [intimert] av sinnet, og det veldig svakt og lite.

- Hl.Gregorios teologen

Forberedelse for dager som kommer

 Når vi forbereder oss på de strategiske dagene som kommer, blir vi igjen minnet om det profetiske løftet i Malakias 4. En forberedende tjeneste før Herrens første komme og en før hans gjenkomst. Dette henvender oss til en selvransakelse basert ikke nødvendigvis så mye på hva vi har gjort, men "av hva vi har blitt." Har vi blitt bærere av den guddommelige natur.

Døperen Johannes var en profetisk «stemme» sendt for å «forberede». Jeg tror det er en grunn til at Herren legger vekt på "ører å høre". En forutsetning for at vi skal være klare, er betinget av vår evne til nøyaktig å høre hans stemme og rett dele sannhetens ord. I den grad at "Babylon" eksisterer i kirken, er vi i den grad i forvirring. Det er grunnen til at ypperstepresten Josva opplevde at de babylonske klærne ble fjernet som forberedelse til sine presteplikter.

Den mektige administrasjonen av prestedømmet etter Melkisedeks (bildet)orden vil gi stor klarhet og skille mellom rent fra urent og dyrebart fra profant. På samme måte som døperen Johannes var en unikt forberedt "stemme" på sin tid, så vil også en klar "stemme" bli gjort klar i dag.

- Paul Keith Davis. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

Et klesskifte

 Nylig hørte jeg Herren si: Bytt klær. Mens han talte, var det en veldig sterk tone i Herrens stemme som formidlet følelsen av at det haster, reiste seg og 'ristet av seg'. Mens jeg lente meg inn og lyttet til Herren, hørte jeg Herren si: «Mitt folk, det er mange av dere som fortsatt har på dere gårsdagens «klær». Dere fortsetter å bruke forrige sesongs klær, og jeg oppfordrer dere til å foreta et klesskifte.

Det er på tide å riste av seg disse klærne og gå inn i de nye oppgavene jeg har for deg. For jeg sier dere at dette er øyeblikket da jeg kaller dere til å leve på en måte som dere ikke har opplevd før. For jeg sier dere at det er en voldsom 'avristing' av alt som har prøvd å hindre dere, og det er en voldsom 'avristing' av det som har hindret dere.

Jeg sier til deg: Reis deg og SLIP alt som har holdt deg tilbake. Det er på tide å bære og motta de nye klærne som jeg har til dere i denne nye sesongen, og de er de nye klærne som jeg har for dere å bruke og gå i, i denne timen.

For jeg sier dere: La min ild komme over de gamle klærne dere har hatt på dere. For jeg går djupere i å avsløre begrensende tankesett, løgner som har holdt deg bundet, gamle måter å fungere på og kjødelige og menneskeskapte måter å bevege seg med Meg og tenke på.

«Josva var kledd i urene klær, der han sto foran engelen. Og engelen sa til dem som stod foran ham: "Ta av ham de urene klærne." Så sa han til Josva: Se, jeg har tatt din misgjerning fra deg, og jeg vil kle deg i festklær. Da sa jeg: "Sett også en ren bandasje på hodet hans." Og de la et rent bind på hodet hans og kledde ham, mens Herrens engel stod der. Og Herrens engel forsikret Josva og sa: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Hvis du vandrer på mine veier og holder mine bud, skal du styre mitt hus og vokte mine forgårder. Du vil ha et sted å vandre blant dem som stå her." Sakarja 3:3-7

'Jeg sier dere: PROFETER! Lytt til Min røst, Mitt folk, hev din røst denne timen og PROFETER ut av de gamle klærne. PROFETER ut av de gamle gravklærne og inn i de NYE NÅDENS KLEDNING som jeg har til deg i denne nye årstiden. For jeg sier dere at det er nye nivåer av nåde som kommer over dere i løpet av denne tiden for de nye kappene som jeg legger på dere.

For jeg sier dere, mange av dere har slått seg ned under de gamle klærne og holdt seg i de gamle klærne fra gamle dager. Det har også vært en fabrikasjon – et skifte i din egen styrke og tidligere sesongstrategier og måter – som finner sted når du fortsetter å bruke de gamle klærne og fortsetter å bevege deg på en måte som jeg ikke beveger meg lenger.

RIST DET AV! 'Jeg forteller deg at jeg døper deg i en ny frimodighet i dette øyeblikket og får deg til å forbli i kraft og mot i Meg, på nivåer du aldri har sett før, men du må være fast bestemt på å legge til side klærne fra forrige sesong og ta imot den nye sesongens nye klær og nye kåper.

Når du bestemmer deg for å skifte klær i denne timen, se Min ild komme og redde DEG fra menneskelig frykt og lede deg inn i DRIFTIGHET.

For jeg sier dere at det er en NY MÅTE å tenke på for mange av dere. Jeg tar deg dypere inn i et nivå av åpenbaring og stiger opp i Kristi sinn for å motta og oppfatte strategiene og oppdragene som jeg har for deg i denne timen, og som vil kreve en RAMME, en OMARBEIDING.

Frykt ikke det ukjente, for når du omfavner det ukjente og lar Min Ånd omforme, omarbeide og omslutte måten du har jobbet og beveget deg med Meg på, la Meg OPPGRADERE din innsikt og tenkning til å bli ledet av Meg og Min Ånd i bevegelse og gå i disse nye mantlene og oppdragene. 'Du vil bevege deg inn i de UKJENTE rom og begynne å samarbeide med Meg på nye måter, for å se Min Ånd bevege seg gjennom deg på uventede måter og måter du aldri trodde du skulle flytte inn i, med Meg.

Jeg forteller dere at for mange av dere er selve naturen til tjenestene deres i ferd med å endre seg når jeg leder dere på nye måter. Igjen sier jeg, IKKE VÆR REDD FOR DET NYE! «Men jeg sier deg, dette var alltid en del av planen, MIN PLAN.

Ukjent for deg, ikke ukjent for Meg. For jeg sier dere at dere er kalt til en tid som denne, og jeg bringer dere til en større fylde av deres kall i denne dag og i denne time. Og for mange av dere – når dere skifter klær og rister av dere de tingene jeg bringer til dere i dette øyeblikket for å gi slipp og omfavne Min Ånd i å lære dere og lede dere, oppgradere deres innsikt og tenkning – vil dere finne at dere beveger dere inn i nye terreng med Meg.

- Lana Vawser. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Oppvekkelse for de sovende

Gjør deg klar, mine venner! Alt vil forandre seg og det kommer til å bli flott (for de som ærer Herren).

Remiel: Hvem er satt over de som reiser seg

Vi vil se mange engler aktive i sine roller nå, på slutten av tidsalderen, spesielt i denne kommende sesongen – spesifikt, engler sammenlignet med Remiel, som ifølge Enoks bok er satt over dem som reiser seg. Ordet oppstå betyr å reise seg, gjenopprette, reise seg, og refererer til og med til oppstandelse.

Absolutt, Herren har gitt sine himmelske hærskarer i oppdrag å våke over oppvekkelsen av Guds sønner og døtre for å gjenopprette de knuste karene mens de våkner fra dvalen. Guds barn skal stå opp og skinne. Disse englene er også i samarbeid med hederlige redskaper for å vekke opp de som sover. Det vil være mange som vil reise seg og leve videre for å oppfylle sin hensikt.

Folk vil ikke lenger kunne hevde uvitenhet. Herren gjør seg kjent i disse dager og har satt sine sendebud på plass for å utføre de oppstandnes dager og åpenbaringen av de fremtidige oppstandelsene." Uvitenhetens slør er fjernet.

Paulus sa: "Han har fastsatt en dag da han skal dømme verden i rettferdighet ved en mann som han har utpekt, og om dette har han gitt forsikring til alle ved å reise ham opp fra de døde." Nå, da de som Paulus snakket med hørte om de dødes oppstandelse, var det noen som hånet. Men andre sa: "Vi vil høre deg igjen om dette." (Apostlenes gjerninger 17) Diskusjonene om oppstandelsene finner sted igjen. Kanskje denne diskusjonen alltid var ment for denne generasjonen.

Gud som skapte verden og alt i den, havene, markens dyr, menneskeheten, erkeenglerne og himmelens hærskarer. Han gir hele menneskeheten liv og pust og fremveksten av deres nye dag. Han fikk hver erkeengel og himmelske hær til å gå til handling på hans befaling. Selv himmelens hærskarer reiser seg for sin hensikt.

Jeg drømte (for mange år siden) om en engel som har kommandoen over englene som hjelper de som reiser seg. Han hadde stått i en soldatlignende stilling i lang tid. Det så ut som om han var frossen, men jeg visste at han ventet på at kommandoen skulle gå og ble satt over dem som står opp, ja til og med for å vekke opp de døde. Jeg så en mann og mange som ham som hadde blitt bundet på bare én hånd. Englene satte dem fri ved å bryte mansjetten som støttet håndleddet. Hånden som ble støttet var til å skrive, og englene ble gitt i oppdrag å frigjøre dem slik at de kunne skrive – og derfor skrev de Guds mysterier og oppstandelsens mysterier.

- Amy Thomas Davis, oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Alt skal bli åpenbart i Kristus

 Mens jeg sitter i St.Mary's Church på den hellige øya, Lindisfarne, i stillheten, kommer dette skriftstedet til meg: 

"Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut." (1.Kor 13,12) 

Det kan være at vi ikke er i stand til å forstå verdensbegivenhetene, men det kommer en tid da alt vil bli åpenbart i Kristus.

- Scott Brennan. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Djupe åndelige stønn

 JEG HØRTE HERREN SI: SLUTT Å BE OM UNNSKYLDNING FOR DE STØNNENE JEG HAR GITT DEG, FORBØNNSROPET I DEG KAN IKKE HOLDES TILBAKE!                                         

17. oktober 2024 Lana Vawser, USA/Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

"Nylig hørte jeg Herren si: 'Slutt å be om unnskyldning for stønningen jeg har gitt deg, støyen av forbønn i deg kan ikke holdes tilbake.' Jeg begynte da å se mange i Kristi kropp motta djupe, djupe stønn av forbønn som opplevdes «uverdige». Det var et stønende behov som var så djupt i mange akkurat nå, og noen av disse fant seg misforstått, avvist og kritisert for dette uverdige stønn og forbønnbrølet.

Dette stønn og brølet av forbønn som kom frem fra mange, kastet dem inn i djupe nivåer av bønn og til lønnkammeret i denne time for å kjempe: og mange av disse fant seg misforstått av andre mens de bærer på de heftige følelsene til Herrens hjerte.

Mens jeg lente meg inn og lyttet til Herren, hørte jeg Herren si: "Mitt folk, kom bort! Kom bort! Kom bort til det skjulte stedet og be. Ikke be om unnskyldning eller prøv å holde tilbake stønningen som jeg har gitt deg. Du må la stønningen gjøre sitt arbeid i deg, og du må gi plass til at stønningen kan komme frem.

Du må tillate sukket å øke og stønningen fra Min Ånd å bli forløst på de måtene som Jeg bringer det frem. De av dere som bærer disse djupe stønn, hold øynene på Meg. For noen av dere er dette ukjent territorium for å bære mine byrder, mine stønn og mine følelser og mitt hjerte på en så dyp måte: men dere må holde dere nær Meg og la Meg lære dere å gå i forbønn og be gjennom dette med Meg.

Du MÅ komme deg unna. Jeg sier deg at når du ber og når du går i forbønn, bringer jeg frem mye gjennom din bønn, men du må komme inn i det stille sted og la stønn komme frem. Jeg sier dere at forbønnsbrølet i dere ikke kan holdes kjeft. Tyngden som mange av dere føler i brølet som stiger i forbønn kan ikke dempes, Pass på å ikke stille stønn i denne timen. Den må frigjøres og den må komme frem med kraft – kraften til Min Ånd i forbønn. Og etter hvert som Mitt folk bærer mitt hjertes stønn og byrder i betydelig økning akkurat nå og etter hvert som forbønn øker, vil Jeg bringe forandringer på jorden.

«Jeg sier til dere igjen: Gi plass for stønn. Gjør plass for stønn. Det er mange av dere som føler det dype kallet til bønnerommet og til å vie dere i dette øyeblikket til Meg, på en djupere måte i det skjulte stedet for å be. Jeg sier deg, du MÅ følge Min vei og bevege deg, ikke for å blidgjøre mennesket, men for å følge Min vei.

For jeg leder dere ikke inn i ISOLASJON, jeg leder dere inn i stedet for inkubasjon. Kan du høre det Mitt folk? Kan du høre invitasjonen i dette øyeblikket til inkubasjonsstedet i Meg, som vil se stønn fra Mitt hjerte øke og modnes og føde den mektige bevegelsen til Min Ånd på jorden på større måter. 'Mitt folk, dette er timen da jeg lærer mitt folk å be. Jeg lærer Mitt folk på en større måte hvordan de skal gå i forbønn og be i denne vanskelige tiden. Økningen i innsikt jeg frigjør i denne timen er ikke det samme som å bygge raskere eller gjøre mer: Jeg øker innsikten og inviterer deg djupere inn i bønnens sted.

Jeg sier dere at Jeg gir ut visdom i en enestående skala til dem som frykter Meg og verdsetter mine ord (Ordspråkene 2) og til de som ydmykt ber om visdom (Jakob 1:5) til å vandre på Mine veier på større veier. Øynene mine ser og søker jorden på jakt etter de som vil vie seg dypere i dette øyeblikket til å BE. Mine øyne søker jorden og ser etter dem som støtter seg på mine stønn.

'Jeg sier dere, mitt folk, ikke vær redd for tårene som vil strømme i dette øyeblikk i stor overflod. Vær ikke redd for den dype nøden som vil komme over Mitt folk på større måter. Intensiteten av stønnen øker, på grunn av Min Ånds MEKTIGE bevegelse og Min kraft på jorden som aldri før. 'Stønningene jeg slipper ut i dette øyeblikket når du lener deg inn i dem og gir plass til dem, er ikke bare for å se deg komme dypere inn i forbønnsstedet, men når du lener deg inn i stønningene og lar følelsene i hjertet mitt hvile på deg.

- Mine byrder - når du lener deg inn og ber, å den innsikt du vil få. Å, mitt hjertes hemmeligheter som du vil motta, og jeg vil gi deg større innsikt i Mine planer, Mine hensikter og Mine strategier på denne tiden. Jeg leter ikke etter de som vil paradere Mine stønn, men jeg leter etter de som vil sette pris på Mine stønn, ikke løpe fra dem eller kvele dem eller be om unnskyldning for dem, men lene seg inn i dem og la dem komme frem uansett hva jeg velger. dem til å komme frem gjennom din forbønn.

'Jeg sier dere at mange av dere som bærer disse sukkene i denne timen vil bli kalt ville og uverdige, men jeg kaller dere MINE BARNS JORDMØDRE

Ikke se på menneskers ord, ikke se på andres dommer, men erkjenn timen du har gått inn i. Erkjenn det hellige stedet jeg har invitert deg til i Mitt hjerte, for å gå i forbønn i dette øyeblikket for å være en del av fødselen som jeg bringer frem i dette øyeblikket. Innse det øyeblikket du hjelper til med fødselen som Jeg bringer frem på jorden, og din nød og ditt sukk er støn fra Min Ånd for dype for ord (Rom 8:26), og disse støn vil bringe frem MIN HERLIGHET.

Lytt til Min stemme, Mitt folk, disse ROPENE vil bringe frem manifestasjonen av MIN HERLIGHET.

I en tid da jeg frigjør kirken min fra plattformene, fra selvsøken, behovet for å bli sett, tilbedelsen av posisjoner, reiser jeg en hær i dette øyeblikket som ikke bryr seg om å bli sett av mennesker og som roper om å bære mitt hjerte og samarbeide med meg i alt jeg gjør på jorden. Og de vil flytte med Meg og adlyde Meg for enhver pris, på grunn av deres hengivenhet og kjærlighet til Meg.

Jeg jobber dypt i Min brud, og JEG VIL TILBAKE for en REN, PLETTELØS og SEIRENDE brud. Jeg ser etter de som vil omfavne de uverdige støn og forbønn i denne timen som vil skifte og forandre nasjoner og steder som vil bringe frem MIN HERLIGHET på jorden. Mine øyne søker rundt, Mitt folk, som vil omfavne Mine stønn i denne timen, uansett hva det koster, uansett hvordan det ser ut, for å se Min Herlighet komme?'

La oss be: at nåden forblir for Guds ansikt. Om mot til å rope ut det vi får i våre hjerter i bønn som jordmødre ja åndelige jordmødre i ånden. La oss våge å be i ånden og samarbeide med Gud selv. For nåde å faste. For at nåden skal la Guds behov fylle oss og berøre oss når vi ber i våre hjem, våre samlinger, når vi ber på bønnemøtene i våre kirker.

Kristusmystikeren Paulus, del 2

 Ikke et vondt ord om kunnskapstilegnelse, det er ikke alt vi kan lese oss til. Det må åpenbares for oss. Slik også med apostelen Paulus. Han hadde sin samtids beste utdannelse. Likevel var det noe som manglet, og etter hvert som han modnes i troen vokser det fram en djup erkjennelse:

"Men det som før var en vinning for meg, det regner jeg nå for Kristi skyld som tap. Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus..."( Fil 3,7-8)

Man har gått en stykke vei før man kommer fram til en slik djup erkjennelse, men har man først smakt den himmelske gaven er det ingen ting, absolutt ingen ting som kan måle seg med den. 

Jeg tror, som jeg skrev i forrige artikkel, at det var i Arabia, enten det var i de syriske eller jordanske ørkenområdene, i stillheten der, at apostelen Paulus hadde noen av sine syner og åpenbaringer. For absolutt stillhet er det fremste kriteriet for at vi kan høre Gud tale til oss. Og det igjen krever at vi avsetter tid. Apostelen Paulus brukte i følge sine egne selvbiografiske opplysninger som han gir i Gal 1,18, tre år før han reiste opp til Jerusalem for å møte apostelen Peter. Om han brukte tre år i ørkenen før han vendte tilbake til Damaskus, sier ikke Skriften noe om, men at han brukte tiden i bønn vet vi ut fra det Lukas skriver om i Apg 9.

Det er interessant å merke seg at Paulus brukte 14 år før han snakket om de syner og åpenbaringer han hadde. Når vi opplever noe med Gud løper vi ofte avgårde sammen dagen for å fortelle om det. Men skal vi leve et stille liv må viskaffe rom for fortrolighet og tillit. Det er ikke alltid rett å dele alt det som skjer i lønnkammeret med alle. For Paulus tok det 14 år før han delte noe av det: 

"Jeg kommer nå til de syn og åpenbaringer jeg har fått fra Herren. Jeg vet om et menneske i Kristus som for fjorten år siden ble rykket bort til den tredje himmel - om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det. Men jeg vet at dette mennesket ble rykket bort til paradis - om han var i kroppen eller utenfor kroppen, vet jeg ikke, Gud vet det - og der fikk han høre usigelige ord, som et menneske ikke har lov til å uttale." (2.Kor 12,1-4) 

Slik uttaler en Kristusmystiker seg.

fortsettes

Kristusmystikeren Paulus, del 1

 Det var i en personlig samtale med Edin Løvås at jeg første gangen ble introdusert for begrepet 'Kristusmystikk'. Edin var vel i ordets beste betydning en 'Kristusmystiker'. Det skulle jeg oppdage etter hvert, men det er en annen historie. Siden denne samtalen med Edin har dette ordet: 'Kristusmystiker', levd i meg og skapt djupe lengsler.

Wilfrid Stinissen definerer en 'Kristusmystiker' som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre hva han vil og gjennom ham...Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, at kristendommen er full av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt eget eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede.'

En 'Kristusmystiker' er et menneske hvis hjerte er helt overveldet, og fanget av Herren Jesus. Det er mennesker som er himmelvendte i en slik grad, at de setter djupe spor etter seg på jorda. I deres liv kan en tydelig se avtrykk etter Gud. 

En slik person var apostelen Paulus. Etter sin radikale omvendelse leser vi i Galaterbrevet at han trakk seg tilbake: "Men Gud, som utvalgte meg allerede i mors liv og kalte meg ved sin nåde, besluttet i sin godhet å åpenbare sin Sønn for meg for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham for folkeslagene. Da spurte jeg ikke noen av kjøtt og blod til råds. Jeg dro heller ikke opp til Jerusalem, til de som var apostler før meg. I stedet reiste jeg til Arabia og vendte siden tilbake til Damaskus. Først tre år senere dro jeg opp til Jerusalem for å få vite mer av Kefas, og jeg ble hos ham i fjorten dager." (Gal 1,15-18) I enkelte bibeloversettelser oversettes vers 16 slik: "å åpenbare sin Sønn i meg."

Bibelforskerne mener at Arabia er snakk om enten ørkenområdene i Syria eller Jordan.

Hva gjorde så Paulus i disse ørkenområdene? Her tilbrakte han tre år. Om det er Bibelen taus. Men vi kan være sikker på en ting, at han søkte Herren. I Apg 9 leser vi om Paulus som oppholdt seg i Damaskus. Da hadde han vendt tilbake til Damaskus og disippelen Ananias som i et syn ble bedt om av Herren Jesus selv å oppsøke Paulus får vite at en av de tingene han skal legge merke til er dette: "...skal du spørre etter Saulus fra Tarsos. For se, han ber." (Apg 9,11) Kan det være at det er i de tre årene han oppholder seg i stillhet i den syriske eller jordanske ørkenen at han har de syner og åpenbaringer, hvor han rykkes inn i den tredje himmel, som han refererer til i 2.Kor 12. Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Bønneinitiativ for barnet i mors liv

 Siden vi fikk loven om selvbestemt abort i 1978 er 600.000 menneskeliv gått tapt. Det er fortsatt mulig å snu forslaget om tvillingabort og utvidelse av grensen for selvbestemt abort som skal opp i Stortinget 3. desember! Det står om få stemmer for at forslaget skal bli avvist.

Et barn er Guds skaperverk fra unnfangelsen av og har sin egen verdi. Hver av dem er umistelig og er skapt i Guds bilde. “Du så meg den gang jeg var et foster, i din bok ble alt skrevet opp; mine dager ble dannet før en eneste av dem var kommet.” Sal. 139.16.

Vi oppfordrer menigheter og bønnegrupper til å bruke de neste ukene til bønn for de ufødte og Stortingets behandling av abortloven. Legg inn bønnestunder i gudstjenestene og smågruppene, så vi sammen kan legge Stortinget under forbønn.

Vi ber særlig for representantene fra partier som er mot en utvidelse av selvbestemt abort, men som har sagt de vil stemme for lovforslaget: Roy Steffensen (Frp), Terje Halleland (Frp), Bengt Rune Strifeldt (Frp), Sivert Bjørnstad (Frp), Himanshu Gulati (Frp), Aleksander Heen (Sp), Siv Mossleth (Sp) og Åslaug Sem Jacobsen (Sp). Be også for Irene Ojala (Pasientfokus) som er usikker på hva hun skal stemme, og andre som ikke har bestemt seg. I tillegg ber vi for partiet Høyre, at de ikke skal fristille sine representanter i denne viktige saken, og om de gjør det, at representantene da må følge Høyres program som de har gått til valg på.

Forslag til bønn:

Gud du som vender kongers hjerte som bekker, vend representantenes hjertene til de ufødte og til deg. Kom over dem med din Ånd, og gjør et under i deres hjerter! Vi ber i Jesu navn om at forslaget om tvillingabort og utvidelse av grensen for selvbestemt abort ikke skal gå gjennom i Stortinget!

Styret i Nasjonalt Bønneråd: Alv Magnus, Bjørn Olav Hansen, Hanne Eliassen, Asbjørn Simonnes, Randi Anne Skårdal, Jon Steinar Kjøllesdal, Øystein Hilleren, Linda Askeland og Tarjei Cyvin.

Himmelsk liv

 Himmelens lykksalighet består først og fremst at vi får se Gud. Men å se Gud betyr ikke å betrakte ham utenfra. Gud er ikke utenfor oss. I himmelen kommer vi ikke til å se ham på avstand. Allerede nå er vi i Gud og Gud i oss. I himmelen får vi se det, direkte og klart. Da får vi oppleve hvordan vi hele tiden springer fram fra Guds uendelige væren, hvordan vi skapes av ham, øyeblikk for øyeblikk.

Dette er ikke alt. Vi skal også få oppleve å bli guddommeliggjort innenfra, slik at Guds treenige liv blir vårt eget liv. Sammen med Jesus, Sønnen springer vi ut fra Faderen. Vi roper "Abba! Far!" og strømmer tilbake til Faderen. Og dette skjer i en atmosfære av en usigelig varme og glede. Denne gleden er Den Hellige Ånd.

I himmelen er Gud sentrum i vårt liv. Her på jorden er vi først og fremst opptatt av oss elv, tingene, vår medmennesker og slektninger, og i beste fall også av den Gud som skjuler seg. Her er han som en hemmelighetsfull, dyp dimensjon bak alt dette.

Men i himmelen er det tvert imot. Der ser vi Gud som den gavmilde, selvutleverende og utømmelige kilden til alt som finnes. Som en herlig fontene som hele skaperverket veller fram fra. Samtidig ser vi ham som alle tings mål. Vi ser hvordan alt strømmer tilbake til ham og finner lykke og salighet ved å overgi seg til ham.

Og dette ser vi ikke utenfra, men innenfra. Vi opplever det og er selv med i strømmen.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 359

Dagen derpå

 Dagen etter Allehelgensdag er det et bilde og et bibelvers som lever sitt eget liv i meg. Først til bildet: det er av en gravsten til en for meg ukjent person. Den har påskriften: Guds venn. Så til bibelverset. Det er fra en Davids-salme som apostelen Peter siterer på pinsefestens dag, og lyder slik: "...og selv kroppen slå seg til ro med håp."

Jeg ble så grepet av teksten på gravstenen. Hva vil jeg bli husket for når dette livet er over? Levde jeg for å tilfredsstille og få anerkjennelse fra mennesker, eller vil folk huske meg som en som vandret med Gud? Tenk å få være Guds venn. Noen djupere lengsel enn det har jeg ikke.

Vi skal dø en dag. Alle de andre dagene skal vi leve. Vi leser om Henok (Enok) i 1.Mos 5,23: "Hele Henoks levetid ble 365 år. Henok vandret med Gud. Så var han ikke mer, for Gud tik ham til seg." Jeg vil være som Henok. Jeg vil vandre med Gud i påskemorgenens lys, i lyset fra Kristi oppstandelse fra de døde. For det er oppstandelsen fra de døde Peter understreker i sin pinsepreken: "Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast. For David sier om ham: Alltid har jeg Herren for mine øyne, for han er ved min høyre side, jeg skal ikke vakle. Derfor gledet mitt hjerte seg og min tinge jublet, for selv kroppen skal slå seg til ro med håp. For du skal ikke forlate min sjel i dødsriket og ikke la din hellige se forråtnelse. Du har lært meg å kjenne livets veier, og du skal fylle meg med glede for ditt ansikt." (Apg 2,24-28) Det er når jeg erfarer kraften i Kristi oppstandelse at kropp og sjel kan slå seg til ro, selv innfor døden.

Allehelgensdag - når evigheten kysser jorden

Allehelgensdag er en dag i kirkeåret som har fått større og større betydning for hvert år som går. Ingen dag i kirkeåret kobler meg slik til evigheten som denne. Jeg lever med bevisstheten om at de som som har gått foran, og er hjemme hos Gud, lever i Guds nærhet. Jesus sa jo at "den som tror på meg, skal leve om han enn dør." (Joh 11,25) De har brutt målsnoren, fullendt løpet og bevart troen og er mer levende enn noensinne. Hver eneste dag omgis jeg av denne 'skaren med vitner', som Hebreerbrevets forfatter taler om.

I dagene før Allehelgensdag er jeg blitt så sterkt minnet om det apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Filippi:

"Å leve er for meg Kristus, og å dø en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg trukket til begge sider: Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre..." (Fil 1,21-23)

Døden, for apostelen Paulus, er ensbetydende med dette: "og være sammen med Kristus." Det stemmer godt overens med Jesu egne ord: "den som tror på meg, skal leve om han enn dør."

Det føles unødvendig å skrive det, men jeg har ingen kontakt med de døde. Bibelen advarer mot det, men for at det ikke skal herske noen misforståelser med det jeg nå skal skrive, gjør jeg det: Mennesker som har gått hjem til Herren kan fortsette å være betydningsfulle for oss lenge etter at de døde. I våre hjerter og i våre minner. Å huske dem er mye mer enn å tenke på dem. Vi bærer dem med oss.

'Å minnes dem er å la deres personlighet inspirere oss i hverdagen. De kan finnes der i bakgrunnen når vi fatter beslutninger i hverdagen,' skriver Henri Nouwen, og så legger han til, her i min oversettelse: 'Foreldre, ektefeller, barn og venner kan være våre medvandrere selv etter døden. Iblant kan de kjennes nærmere etter døden enn mens de levde. Å minnes de døde er å beholde deres vennskap.'

Mens jeg skriver disse linjene kom jeg til å tenke på noe biskop Solveig Fiske har skrevet:

"Så lenge noen husker oss er vi ikke borte."

Dagen i dag er en gave kirken har gitt oss til å minnes de som nå er hjemme hos Gud.

"Den store skyen av vitner," som Hebreerbrevets forfatter skriver om. Så legger han til:

"la oss legge av oss alt som tynger."

De som har gått foran oss er vår største heiagjeng!

Min personlige hilsen til alle mine venner denne dagen er denne: Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

 

Lønnkammeret

 I min lesning av Johannes Cassianus (ca.350-ca.435), kom jeg over noe han skrev om lønnkammeret. Cassianus, som var født i Dobrodia i det nåværende Romania, talte både latin og gresk og ble på den måten en link mellom den kristne verdens østre og vestre del. Allerede som svært ung ble han munk i Det hellige land. Omkring år 385 reiste han til Egypt og ble der i 15 år for å besøke klostre og steder der eneboere bodde. Omkring år 400 dro han til Konstantinopel. Johannes Cassianus anbefaler å møte Gud i stillhet, der mennesket "stenger døren til sitt kammer", det vil si døren til den indre cellen:

"Vi bør være særskilt nøye med å følge det evangeliske bud som sier at vi skal gå inn i vårt kammer og stenge vår dør for at vi skal be til vår Far. Dette gjøres på følgende måte:

Vi ber i vårt lønnkammer, når vi helt drar vårt hjerte bort fra våre tankers og bekymringers larm. I ensomhetens møte i det skjulte, som mellom gode venner, viser Herren hva det er vi ønsker. Vi ber bak stengte dører, når vi uten å åpne leppene påkaller ham som ikke ser til ordene men til hjertet. Vi ber i det skjulte, når vi taler til Gud bare gjennom hjertet og sjelens konsentrasjon, og avslører våre omstendigheter bare for ham. Fienden makter ikke å ane hvem de er. Det er derfor man bør legge vekt på djup stillhet i bønnen. Vi bør derfor be ofte men ikke lenge, slik at fienden ikke skal få anledning til å forstyrre om det varer lenge. Dette er det sanne offer: det offer som Gud vil ha er en sønderbrutt ånd. (Salme 51,19)

Guds medarbeidere

 Jesus kunne ha gjort alle undrene sine alene, uten andres medvirkning. Men det vil han ikke, han lar oss være "Guds medarbeidere" (1.Kor 3,9). Ved bryllupet i Kana har Maria og tjenerne viktige roller. Når Jesus metter de fem tusen, lar han disiplene og en liten gutt få være med.

Jesus spør Filip: "Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise?" (Joh 6,5). Han kjenner ansvar for den sultne folkemengden, men han deler dette ansvaret med disiplene og drøfter saken med dem. Disiplene kommer med sine innlegg. Filip mener det er umulig å skaffe mat til en så stor folkemengde. Andreas har oppdaget en gutt med fem brød og to fisker, men går ut fra at så lite ikke kan bli til noe.

Jesus vil bruke menneskenes lille bidrag for å nå sitt mål. Han tar takknemlig imot brødet og fiskene. Jesus kunne ha ordnet alt selv, han kunne ha latt det falle brød ned fra himmelen i hånden til hver enkelt. Men han vil ikke gi oss det vi trenger uten ved vår egen medvirkning. Han lar disiplene dele ut det gutten har gitt, og det blir nok til alle i overflod.

Gud tar menneskene på alvor. Selv om det er han alene som frelser oss, lar han mange andre spille en aktiv, avgjørende rolle. Uten Maria hadde ikke Gud blitt menneske. 

Vi mennesker er Guds medarbeidere. Det er vår verdighet, men samtidig er det et forferdelig ansvar.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 56

Et valg om å følge Kristus

KIRKEN har bare seg selv å skylde på for sin sårbarhet for høyre- og venstreorientert politikk og vrangforestillinger - for sin manglende evne til å utvikle en robust bibelsk, Kristus-sentrert teologi om Guds rike med dets bibelske sosiale, kulturelle, politiske og økonomiske implikasjoner.

Jeg tenker hovedsakelig på den nordamerikanske kirken og de delene av den globale kirken som er mest påvirket av den.

- Howard Snyder, metodist, professor emeritus. Oversatt av Bjørn Olav Hansen

"Derfor sender Gud over dem en villfarelse som gjør at de tror løgnen. Slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde sannheten, men hadde sin glede i uretten." (2.Tess 2,11-12)

"For vel går vi fram på menneskelig vis, men vi kjemper ikke med menneskelige midler. Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus." (2.Kor 10,3-5)

 

Noen ord om bønnen og mystikken

 Vi har mye å lære av bederne, de som har gått foran oss. En av dem er Evagrios av Pontos (346-399), en av den kristne mystikkens fremste mestere. Evagrios ble født i Ibora ved Svartehavskysten, og gikk i lære hos de kappadokiske fedrene, Basileios og Gregorios av Nazianzos. Om bønnen har Evagrios sagt:

"Om du vil be trenger du Gud, som gir bønnen til den som ber."

Om bønnen har Evagrios også sagt: "Bønnen er en samtale mellom vår ånd og Gud. Søk alltid etter den tilstand som ånden behøver for å kunne strekke seg mot sin Herre uten å se seg tilbake og samtale med ham uten pause."

Johannes Chryshostomos tenker i samme baner: "Med bønn forstår jeg det som flyter fra hjertets djup, ikke hva som er i munnen. Likesom trær med djupe røtter ikke blir knekt eller rykkes opp i stormen, slik er det med bønner som har djupe røtter: de stiger fra hjertet til himmelen i trygghet, de lar seg ikke hindre av tankenes innfall. Det er derfor som salmisten kan si: "Dyp kaller på dyp..." (Salme 129,1)."

Lytt til tingenes budskap

 En som prøver å finne stillhet og samling i sitt indre, får etter hvert et annet forhold til tingene. Øynene dine åpnes på en ny måte når du sier ja til dypet i deg, i bønn og stillhet. Du lærer deg å beundre og forundres over Guds skaperverk. Du oppfatter tingene stadig mer i deres opprinnelige tilstand.

Å ha et mediterende eller kontemplativt blikk på skapelsen betyr først og fremst å ha en lyttende og mottagende holdning som lar tingene være seg selv. Du ser på dem uten å prøve å beherske den eller gripe tak i den. 

Den som stadig prøver å gjøre seg til herre over det han møter i tilværelsen, kan aldri leve et kontemplativt bønneliv. Å leve kontemplativt betyr å gi tingene og hendelsene sjansen til å forkynne sitt eget budskap.

Hvis du tar en tur i skogen, så trenger du ikke tenke på hva du skal få ut av det. La bare skogen få møte deg som den er, la den få virke på deg. Du tar ikke skogen i din tjeneste, men du gjør deg mottagelig for det skogen har å si deg. Du lar den forkynne budskapet sitt.

Dette er å møte tingene i stillhet og mottagelighet. Det greier du ikke uten øvelse, øvelse i å være stille, oppmerksom og ikke egosentrisk. Du må la de flagrende tankene og følelsene spakne, så du blir stille og fri. Bare slik kan du la det gode, vakre og hellige i skaperverket trenge inn i deg.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 166

Vend kappen etter vinden

 Jesus finner et ensomt sted for å være alene med disiplene og la dem få hvile seg (Mark 6,30-34). Dette gjør han under Åndens ledelse. Men når vi ser menneskelig på det, mislykkes planen hans. Antakelig ble Jesus overrasket da han så at det 'ensomme stedet' var fullt av folk, men han ble ikke virkelig skuffet. En menneskelig feil er ikke noe personlig nederlag, han vet at Faderen har en plan med alt som skjer. 

Vi opplever også mange ganger at våre jordiske planer blir tilintetgjort. Gud vil at vi skal bruke vår sunne fornuft og legge visse planer for livet vårt. Men han garanterer ikke at planene kommer til å lykkes. Ikke en gang når vi lar oss lede av Den Hellige Ånd er det sikkert at vi kommer til å fullføre det han leder oss til.

Det hører med til Guds pedagogikk at han ofte ødelegger planene våre, også de som vi har lagt ved hans hjelp. Han vet at når han skal få det gamle mennesket til å dø, så finnes det ikke noe mer effektivt enn å forhindre oss i å gjennomføre det vi planlegger. Vi kan bli nesten desperate når den ene planen etter den andre går i vasken. Men Gud vet at slik desperasjon kan gi oss en ny vilje til å følge ham, slik at vi hvert øyeblikk er beredt til å gjøre akkurat det Gud vil, uten garantier for suksess. Når vi mislykkes, kan vi lære oss å være smidige og stadig beredt til å slå inn på nye veier. Det er ikke feil å vende kappen etter vinden, hvis vinden er Den Hellige Ånd.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 308

Om å se seg selv i speilet

 Det er noe tragikomisk over kommentarfeltene i sosiale medier. Særlig når kristne setter merkelappen 'religiøs' eller 'fariseer' på andre kristne. Er det noe bots- og bededagen lærer oss så er det at vi trenger en realitetssjekk alle sammen. For tro om det ikke bor en fariseer i både deg og meg. Vi trenger ganske ofte speil for å se oss selv. 

Fortellingen om fariseeren og tolleren i tempelet er ganske illustrerende i så måte. Det er noe ufyselig over denne fariseeren som stiller seg opp 'for seg selv' - det er et poeng i seg selv, han kan ikke stå sammen med andre - og ba slik: "Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der." Så begynner han å ramse opp alt han er god for: "Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener." Vi tar avstand fra selvgode, selvskrytende mennesker, men vi ser ikke oss selv. For å være helt ærlig bor det nok en fariseer i oss alle, men vi liker ikke å innrømme det. Merkelappen 'fariseer', 'skriftlærd' og 'religiøs' setter vi på andre. Det er lettest slik. Fariseere liker best å se seg selv i fordelaktig lys.

Men Jesus forteller om en som hadde selvinnsikt nok til å se seg selv i lyset av sin egen situasjon. Tolleren hadde nok med sine egne synder: "Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: "Gud, vær meg synder nådig!"

Det må ha vakt reaksjoner blant tilhørerne når Jesus bruker en toller som eksempel på en som hadde selverkjennelse. Tolleren var kanskje den mest foraktede personen i datidens samfunn. Han krevde inn skatt for okkupasjonsmakten. Det handler ikke om andres synder, det handler om min synd. I sin store botssalme, Salme 51, kommer kong David med erkjennelsen vi alle må komme med: "Mot deg alene har jeg syndet. Det som er ondt i dine øyne har jeg gjort.

Natten lyser som dagen

 Jesus er den gode hyrde. Han leter opp sauen som har gått seg bort. Faderen har sendt ham for å hente tilbake alle de som har gått seg vill. For å finne dem må han selv gå ut i ørkenens ensomhet. Han må forene seg med sauene i all deres ensomhet og angst. Bare på den måten kan han føre dem tilbake til Faderen.

Men da Jesus gikk inn i ørkenens håpløshet, ble den forvandlet. Nå er Gud også der. Natten er ikke lenger mørk, ensomheten har blitt til fellesskap. 

Jesus er forenet med dem som roper ut sin angst og fortvilelse etter å ha vendt seg bort fra Gud. Jesus roper selv på korset: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Matt 27,46).

Det finnes ikke lenger noen absolutt ensomhet. Gud selv er med i menneskets fortvilelse. Han er med i det gudsforlatte. 

Jesus stiller seg midt i menneskehetens synd. Og da er det fortapte ikke lenger fortapt. Det har fått sin plass i Gud selv. Jesus har vært fortapt og han er Gud. Han gjennomlyser selve gudsforlattheten med kjærlighet.

Noen mennesker har et spesielt kall til å gå frivillig inn i den totale ensomheten, sammen med Jesus. De gjør det for at det skal finnes kjærlighet også der. Slike mennesker bærer verden tilbake til Gud. 

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 85

Sjelens og kroppens helbredelse

 "Sjelens og kroppens helbredelse er en stadig pågående erfaring av Guds legende kjærlighet og berørende ømhet." 

- Bjørn Olav Hansen 25.oktober 2024

"Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter." (Matt 9,36)

Tusenårs-bønnen

 Med velvillig tillatelse fra rettighetsinnehaveren gjengir jeg her tusenårs-bønnen til Håvard Sand. Måtte alle bedende menn og kvinner i Norges land begynne å be den trofast. Den kommer i rette tid, for på søndag er det bots-og bededagen, en dag vi har tradisjon for å bøye våre knær i omvendelse og inderlig bønn for vårt kjære fedreland. La oss fortsette med det!

Overgitt til Guds nåde

 Hva er det tryggeste og sikreste du kan gjøre i alle situasjoner? Er du usikker på hva som er Guds vilje? Hvordan kan du kjenne trygghet i usikre tider?

Lukas forteller om en avgjørende hendelse i livet til apostelen Paulus. Han skal ta avskjed med menigheten i Efesos. Hva skal han gjøre? Han møter tilsynsmennene for menigheten, Gud har varslet ham om at den står overfor store utfordringer og prøvelser: "For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke folket. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å dra disiplene med seg." (Apg 20,29-30) Hva gjør han så i en slik spent situasjon? Jo, han gjør det eneste han kan: "Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord..." (v.32)

Vi kan trygt overlate alt i Guds allmektige hender. Han har den hele og fulle oversikten. Han kjenner framtiden, og når vi overlater alt til Guds nåde kan ingen ting gå feil. Dette gitr meg trygghet og ro innfor en ukjent framtid. Når alt kommer til alt er det nåden som bærer meg.

Lyset som avslører

 Jeg har dvelt nokså lenge i min Jesusmeditasjon over beretningen om Jesu forklarelse slik den er gjengitt i Matt 17, og har merket meg følgende setning: "Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt." (v.6) 

Det er kun når vi kles nakne for Guds rene og granskende øyne; det er bare da, og kun da, at vi vil fremstå med en autentisk fornyelse av vår sjel. Da kommer vi til en sann kunnskap og bevissthet om Kristi hellighet og samtidige ømhet.

Selv om andre tiders hellige har gjort seg erfaringer med Kristus som kaster lys over himmelveien, kan de ikke på noen måte erstatte våre egne erfaringer av Ham, som vi gjør oss i djupet av våre egne liv. Kristus tilhører hver og en av oss, og er rik nok for alle som påkaller ham.

Kristus har gitt oss løfter om, ikke bare at vi skal kjenne ham og tro på ham, men også at vi skal leve i ham. Han ga oss Ånden ikke bare for å lære oss, men for å bo i oss, forme oss og fornye våre sinn. Den Hellige Ånd tar hver dag fra Kristus hva Kristus er, og gir det til oss!

Livet i Kristus er handling, erfaring, fornyelse og uopphørlig vekst i Ånden.

Du og jeg blir vi

 Ånden skaper fellesskap. Den Hellige Ånd er det guddommelige 'vi'. I Treenigheten er Faderen 'jeg' og Sønnen er 'du'. Den Hellige Ånd er ikke en person som står utenfor, han er 'vi'. 

Det er Ånden som bryter ned alle murer som skiller. Han vil ikke at menneskeheten skal være et kollektiv eller en gruppe av individer. Han vil gjøre menneskeheten til et stort fellesskap, innlemmet i Treenighetens urfellesskap.

Alle skal forenes som et 'vi', sier Ånden. Og han gjennomsøker hele universet for at alt skal legges under Sønnen. Ingenting skal bli igjen utenfor, alt skal gjennomlyses av Gud og bli ett i ham. 

Når et menneske åpner seg og tar imot Ånden, er dette noe som angår hele fellesskapet. Ingen kan ta imot ham bare for sin egen skyld. Ånden lar seg aldri stenge inne i et reservoar. Han er liv som stadig flyter ut og gir seg selv.

Når Ånden kommer inn i et menneske, åpner han alle dører og vinduer, slik at han kan strømme ut over hele menneskeheten gjennom dette ene mennesket. Ånden kan komme inn i deg som er utholdende i bønn og strever etter å leve i sannheten. Alt det gode du gjør, alle dine forsøk på å leve rett overfor Gud og mennesker, åpner deg stadig mer for ham. Jo mer han får fylle deg, desto mer kan han selv strømme videre ut over verden. Hans gaver er ikke bare til deg selv, de er til hele menneskeheten.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 37

Guds tid

 Det ligger noe vidunderlig i det at Gud ikke skapte tiden som en uendelig lang, ensformig linje. Guds tid er ikke alltid den samme. Det er ikke alltid samme temperatur, det er ikke alltid like lyst eller mørkt, det er ikke alltid sommer eller alltid vinter.

Menneskene har en tendens til å utslette og jevne ut alle forskjeller. I stedet for å arbeide om dagen og hvile om natten, har vi forstyrret både vår og naturens egen rytme og skiller ikke lenger mellom dag og natt. 

Også i vår egen åndelige utvikling skulle vi ønske at alt skjedde med samme hastighet. Men slik er det ikke i virkeligheten. Gud styrer tidens gang, både på det materielle og det åndelige planet, og han gjør det med en stadig veksling.

I dag søker menneskene så mye kunstig avveksling. Vi vil stadig ha noe nytt. Det skyldes kanskje at vi har mistet følelsen for den naturlige rytmen i Guds tid.

Guds tid har en rytme som består av død og oppstandelse. Alt begynner, alt dør og alt begynner på nytt. Ingen ting er ferdig en gang for alle, ingen ting utvikler seg etter en jevnt stigende kurve. Det finnes sterke og svake øyeblikk. Det finnes tider da det ikke hender noe spesielt, og tider da det begynner noe helt nytt.

Hvis du bare respekterer denne rytmen og følger den uten motstand eller innvendinger, vil du allerede nå kunne ane noe av den dype harmonien Gud har skapt deg til.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 368

Ikke la de lure av falsk høflighet

 "Ikke la deg lure av høfligheten du kan møte på. Verdens høflighet kan være svært skadelig fordi den inneholder hykleri. Enhver ytre oppførsel kan etterligne den perfekte hellighet, men når hans indre blir avslørt, kan det være det motsatte." 

- Hl.Paisios av Athos (1924-1994) Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Verden lengter etter å se levende tro

 "Vår verden tørster etter å se en levende tro i personen Jesus Kristus; ikke bare høre om den, men leve den. Så mange bøker forteller om Kristus, så mange predikanter snakker om Kristus; men få mennesker lever og snakker med Kristus." 

Ordene tilhører fader Matta El-Meskeen eller Matteus den fattige, selve fornyeren av det monastiske livet i den koptiske kirken i Egypt.

Og Matteus den fattige har aldeles rett: vår tro på Kristus vil for alltid bli kraftløs inntil vi møter ham ansikt til ansikt. Jeg tenker mye på det møtet apostelen Johannes hadde med Jesus på klippeøya Patmos i Egeerhavet, hvor han var forvist under forfølgelsen av de kristne under keiser Domitian. Vi leser fra Åp 1,9-10: "Jeg, Johannes, som er deres bror og sammen med dere har del i trengslene og riket og utholdenheten i Jesus, jeg var på øya Patmos. Dit var jeg kommet på grunn av Guds ord og vitnesbyrdet om Jesus. På Herrens dag kom Ånden over meg, og jeg hørte en røst bak meg, mektig som en basun." Når Johannes snur seg for å se hvem som taler til ham, får han se Jesus. Møtet med Jesus forandrer ham for alltid, og han beskriver erfaringen slik: "Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans..." (v.17) 

Hvert møte med Kristus er en bønn av fornyelse. Hver bønn er en erfaring av tro. Hver erfaring av tro er evig liv. 

Om ydmykhet og Gudserfaring

 "Ingen kan komme til innsikt om han ikke har ydmykhet. Den som ikke har ydmykhet forstår ingenting. Og ingen er ydmyk om han ikke lever i fred. Den som ikke har fred kan ikke være ydmyk...

Den tro som kommer av undervisning befrir ikke mennesket fra stolthet og tvil. Den tro som befrir henne er den hun oppdager når hun får innsikt. Det kalles at sannheten blir innsett og åpenbart. Så lenge forstanden ikke gjennom erfaringens kunnskap har innsett at Gud er Gud, berøres ikke hjertet av gudsfrykt. Men når vi blir overgitt, når vi går inn i mørket og mister denne innsikt til vi blir ydmyke, da gripes vi at en gudsfrykt som fører oss til ydmykhet og anger."

Isak Syreren. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Takk Gud for de bedende kvinnene

 Det er først og fremst kvinner som har båret kirken oppe gjennom bønn opp gjennom historien, det er først og fremst takket være en kvinne jeg selv har kommet inn i bønnens rike liv og tjeneste. Denne måneden feirer vi minnet om en av disse bønnens kvinner, nemlig Teresa av Avila. 

Det er fra henne jeg har lært at "når du ber skal du huske at det er Giveren som er Gaven". Å dvele ved disse ordene gir nye dybder til bønnen, og ikke minst rett fokus. Det andre Teresa av Avila har lært meg er dette: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge med Den som vi vet elsker oss." Det er den beste definisjonen på bønn jeg har funnet.

Så i dag fortsetter jeg å takke Gud for alle bønnens kvinner som Gud har reist opp gjennom historien, og ikke minst de han reiser opp i en mørk tid som vår. Hva skulle vel kirken ha gjort uten kvinnene! Tenk bare på Susanna Wesley, mor til Wesley-brødrene, Metodistkirkens grunnleggere, som til tross for en stor ungeflokk levde og kjempet i bønn hver dag. Hun dro simpelthen kjolen over hodet for å finne ro fra ungeflokken for å be!

Et liv i kontemplasjon

 Et liv i kontemplativ bønn og stillhet er blitt min livsvei. Få, om noen ting har betydd så mye for meg som da jeg lærte å praktisere Jesusmeditasjon av Edin Løvås, som ble en nær, og god venn gjennom mange år. Edin ble som en åndelig far for meg. Å følge Jesus ved å dvele og grunne på evangelienes beretninger om Ham, på en måte ved å klyve inn og bli en del av selve beretningen har vært livsforvandlende. 

Det har også Jesusbønnen vært. Den har vært som et pulsslag gjennom hele mitt liv og fulgt meg i alle livsfaser helt siden en russisk-ortodoks munk lærte meg den en gang tidlig på 80-tallet. Nå er det Jesusbønnen som bærer meg gjennom livets bråttsjøer. Den stadige og rolige gjentagelsen av denne bønnen gir sjelen ro og hvile.

Jeg har djup respekt for at det finnes mange veier til Kristus, selv om Kristus er den eneste Veien. Bare Jesus, og Ham alene, gir oss adgang til Faderen. Selv om min vei er den kontemplative har jeg djup respekt for at den ikke passer for alle, for vi er alle forskjellige. En ting har vi alle til felles: Jesus. Jeg ønsker at hele mitt liv skal dreie seg om Ham.

Her sitter jeg i bønnehagen utenfor Kristi Himmelfartskapellet for en tid tilbake, mens jeg ennå hadde muligheten til å gå inn hit uten hjelp fra andre. (Foto: May Sissel Hansen)

En hedersmann er 80 år

 I dag fyller en god venn 80 år. Uredd, modig, vennlig er ord som passer når en skal beskrive Alv Johan Magnus. Han er en tydelig profetisk stemme i vår tid, og våger å tale der andre tier. Jeg setter stor pris på at han løfter fram Guds Ord i en utydelig tid som vår.

May Sissel og jeg har hatt den store gleden av å kjenne Alv gjennom mange år, og særlig gjennom det nasjonale bønnearbeidet og de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud helt siden starten. Det var til Alv jeg henvendte meg da jeg delte tankene om et nasjonalt bønneråd for Norge, og sammen tok vi initiativet til å starte Nasjonalt Bønneråd for Norge, et forum for bønneledere og bønnenettverk. 

Vi stiller oss i rekken av de mange gratulantene som hyller 80-åringen på dagen i dag. Det er menge ting som kunne vært skrevet om Alv. En tin som helt sikkert kunne vært føyd til, er dette: Alv er hel ved!

Billedtekst: Ragnhild Helena Aadland Høen og jeg sammen med Alv Magnus i forbindelse med en av bønnekonferansene på Grimerud. Foto: May Sissel Hansen

Proklamer disse profetiske ordene når du ber for Libanon

 Når jeg leste disse profetiske ordene fra profeten Jesaja i går tenkte jeg umiddelbart på hvor dagsaktuelle de er, og jeg vil derfor foreslå for alle mine bedende venner at vi bruker dem når vi ber for Libanon i dette for dem skjebnesvangre dager de opplever nå. Landet står overfor store omveltninger, og kan endelig bli fri fra Hizbollahs terrorvelde. La oss derfor proklamere disse ordene over Libanon:

"Om bare en liten stund skal Libanon bli en frukthage, og en frukthage skal regnes som skog. Den dagen skal de døve høre skrevne ord, og selv i skumring og mørke skal blinde øynes se. Igjen skal de hjelpeløse glede seg i Herren, de fattigste blant mennesker skal juble over Israels Hellige. For det er ute med voldsmannen, borte er spotteren, utryddet er alle ondskapens voktere, de som med sitt ord dømte folk skyldige, la snarer for den som hevder retten i byporten, og med tomme ord drev rettferdige bort." (Jes 29,17-21)

I samklang med Gud

 Før du ber Gud om å forandre på noe i livet ditt, burde du takke ham for det som er der allerede. Når du takker, kommer du i harmoni med Gud. Med denne harmonien blir det senere mye lettere å skille ut hva som er riktig å be om.

Johannes skriver i sitt første brev: "Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe etter hans vilje" (1.Joh 5,14). Ofte har bønnen sin rot i egoismen og aldeles ikke i noe oppriktig ønske om å gjøre Guds vilje. Det er først når du takker Gud av hele ditt hjerte, at du går ut av deg selv og blir forent med hans vilje. Ut fra hans vilje kan du siden se klart det du skal be om. Da kan du også være sikker på at bønnen blir oppfylt. "Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje" (1.Joh 3,22). 

I alt som skjer, kan du lovprise Gud med takknemlighet for alt han gjør. Da lever du i samklang med ham, og da kommer du ikke til å be om noe som ikke er i overenstemmelse med hans vilje. Da kjenner Gud igjen sin egen Ånd i deg, og "det Ånden ber om for de hellige, er etter Guds vilje" (Rom 8,27).

De første kristne levde ikke mer behagelig enn oss. De måtte lide under store forfølgelser. Å bekjenne Kristus var livsfarlig. Likevel skriver Paulus til dem: "Syng og spill av hjertet for Herren! Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn" (Ef 5,19-20).

Det er når du vender blikket mot Gud at du får innsikt i hva som er best, for deg og for alle.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid, Verbum 1994, side 260

Ømhetens kyss

 En mor som bøyer seg ned for varsomt å ta opp sitt sovende barn, som kysser det ømt på pannen er som det Ømhetens kyss Skaperen kysset Adam med da han blåste Livets Ånde inn i ham.

Ømhetens kyss på min panne, er når Livets Gud trekker sin åndepust tilbake, og tar meg varsomt opp i sine armer og bærer meg hjem.

Hvor skal jeg gå fra Din pust? Farer jeg opp til himmelen, er du der. Reder jeg mitt leie i dødsriket, er du der.

Far, Du elsker meg med ømhet.

Skrevet 9.oktober 2024/ Bjørn Olav Hansen (c)