Historisk dekret fra Tyrkias statsminister til landets kristne og jødiske befolkning

Det ser ut som om Tyrkias regjering har gjort en uventet u-sving forrige helg, og har utferdiget et offisielt dekret hvor de inviterer Tyrkias jødiske og kristne samfunn å til å få tilbake konfiskert eiendom. Om dette stemmer, og det er god grunn til å tro dette, er det ganske sensasjonelt. Jeg er forundret over at norsk presse ikke har snappet det opp ennå.

Lørdagens dekret kommer 75 år etter at den tyrkiske staten konfiskerte hundrevis av bygninger og landområder tilhørende greske, armenske, syriske og jødiske samfunn.

Tyrkias statsminister, Recep Tayyip Erdogan, annonserte den overraskende beslutningen søndag kveld, 28. august, i Istanbul, hvor han adresserte en stor samling av Istanbuls ikke-muslimske ledere som representerte 161 minoritets organisasjoner. Statsminister Erdogan var invitert som gjest til Iftar, som markerer slutten på fastemåneden Ramadan.

I den forbindelse sa statsministeren: "Tiden da borgere i vårt land ble undertrykt for deres tro, deres etniske arv eller måten de kler seg på er over."

Den som satt side ved side med statsminister Erdogan var Den økumeniske patriarken, Bartholomeos, som uttalte etterpå:

"Dette er gjennopprettelsen av uretten."

De som vil ha tilbake sine konfiskerte eiendommer og landområder må fremme kravet innen 12 måneder.

Hva slags budskap forkynner vi om frelsen? Del 2

Troen alene, sa en del av reformatorene, men kan troen stå alene?

Frelse - rett forstått - handler om omvendelse, dåp, kirkemedlemskap, gjerninger som en frukt av omvendelsen - og handler ikke mindre om nåde enn troen selv. På en måte står troen alene, men troen består av flere komponenter.

Derfor - i stedet for å destilere alt ned til begrepet tro - er det slik at Skriften, Kirkefedrene og Reformatorene faktisk la ned en stor innsats i dette å se frelsen i den konteksten den står i, og alle de tingene som troen handler om.

En av Kirkefedrene, Gregorios av Nyssa, sa det slik: "tro er den eneste betingelsen ved omvendelsen, likevel handler sann tro om at omvendelsen går foran troen og den sanne troens frukt er kjærlighetsgjerninger. Omvendelse i seg holder ikke, men hjelper oss til å motta Kristi forsonings fordeler. Omvendelse er å vende seg bort fra sin synd, mens tro er å vende seg til Guds nåde. Sammen konstituerer de den ene avgjørende snuoperasjonen.

Den tidlige lutherske teologen Philip Melancthon sa at "omvendelse og tro er så uløselig sammenfiltret i Skriften at det er umulig å tildele den ene eller den andre en midlertidig eller logisk prioritet."

(fortsettes)

Ortodoks skriftforståelse, del 8

Her følger den åttende og siste delen av artikkelen til Metropolitt Kallistos Ware (bilde) om ortodoks skriftforståelse:

Så må vi ta det tredje skritt. Idet vi gjennomlever den spesifike bibelske historie, må vi bruke den i direkte forbindelse med oss selv. Vi må si til oss selv: 'Alle disse steder hører ikke bare til et fjernt sted for lenge siden, de er også en del av mitt eget, personlige måte med Kristus. Beretningene inkluderer meg'.

Foræderi, for eksempel, utgjør en del av den personlige historie hos enhver av oss. Har vi ikke alle, på èt eller annet tidspunkt i livet, forrådt og sviktet andre, og kjenner vi ikke alle til, hva det vil si å bli forrådt og sviktet, og etterlater ikke minnet om disse hendelser blivende arr på våre sjeler?

Når vi så leser beretningen om, hvordan Peter svikter Kristus, og hvordan han etter Oppstandelsen rehabiliteres, kan vi se oss selv som aktører i beretningen. Ved å forestille oss, hva både Peter og Jesus må ha følt umiddelbart etter foræderiet, går vi inn i disse følelser og gjør dem til våre egne. Jeg er Peter, kan jeg i den situasjonen også være Kristus? På samme måte kan vi også reflektere over, hvordan rehabiliteringen finner sted; vi kan se, hvordan den oppstandne Kristus med en kjærlighet, som er blottet for sentimentalitet, gjenopptar den falne Peter i fellesskapet, og vi kan se, hvordan Peter for sin del har mot til å akseptere denne rehabilitering. Og vi spør oss selv: Hvor lik Kristus er jeg i forhold til dem, som har sviktet meg? Og når jeg selv har sviktet noen, er jeg da i stand til å ta imot deres tilgivelse, og kan jeg tilgi meg selv? Eller er jeg fryktsom og smålig, holder jeg meg tilbake, og er jeg aldri i stand til å gi meg fullt og helt til noe som helst, det være seg godt eller dårlig? Som Ørkenfedrene sier: 'Det er bedre med èn, som har syndet, hvis han vet, han har syndet og angrer sin synd, enn med et menneske, som ikke har syndet, men oppfatter seg som rettferdig.'

Har jeg oppnådd hellige Maria Magdalenas mot, utholdenhet og lojaliet, hun, som gikk ut for å salve Jesu kropp i graven (Joh 20,1) Og høer jeg den oppstandne Frelser kalle meg ved navn, som Han gjorde med henne, og svarer jeg da Rabbuni (Mester) (Joh 20,16), like så enkelt og samlet som hun gjorde?

Hvis vi leser Skriften etter de rettningslinjer - i lydighet, som lemmer på Kirken, seende Kristus overalt og allting som en del av vår personlige historie - så vil vi fornemme noe av den bredde og dybde, som er i Bibelen. Og likevel vil vi alltid føle, at vi kun står ved begynnnelsen til å utforske Bibelen. Vi er som et menneske, som i en bitteliten båt begir seg av sted over det uendelige hav.

Evangeliske sanger i sør kommer til Østlandet

Endelig kommer "Evangeliske sanger i sør" til øst!

Det svært populære arrangementet "Evangeliske sanger i sør", som ble startet i 1988 av fire forskjellige 'sanggrupper': Odd Bergum, Arne og Egil, Sødalstrioen og Flekkerøyguttene, har siden da hatt 20 ulike arrangementer.

Nå er tiden kommet for Østlandet, nærmere bestemt til Oslofjord Convention Center (tidl Brunstad), 14.-16.oktober. Det er påmeldingsfrist 11.september.

Blant de som skal delta finner vi Mikael Järlestrand, Gunstein Draugedalen, Berit og Arne Øystein Rambekk og Fiskarlaget.

Det er laget en egen nettside hvor man finner program og andre opplysninger:

http://www.evangeliskesangerisor.no/

Dette arrangementet burde være noe Østlandet gikk mann av huse for å være med på!

Bøtelagt for å ha deltatt på gudstjeneste

Nok en baptist i Kasakhstan er dømt til å betale et stort pengebeløp på grunn av sin tro og overbevisning.

Gennadij Fedorovitsj Tsyba ble i retten i Martuk distriktet den 18. august, dømt til å betale 75.600 Tenge, som er myntenheten i Kasakhstan. Beløpet tilsvarer 2757 norske kroner, hvilket er svært mye penger i dette landet.

Bøteleggelsen skyldes at Gennadij Fedorovitsj Tsyba, som tilhører de uregistrerte baptistene, deltok på en gudstjeneste 26. juni i i landsbyen Martuk, hvor den uregistrerte baptistmenigheten holder til. Å delta på et slikt ulovlig møte er i Kasakhstan å betrakte som en kriminell handling. Hvorvidt Gennadij Fedorovitsj Tsyba har mulighet til å klare å betale den store boten har jeg ingen informasjon om på dette tidspunktet. Om han ikke skulle klare det må han i såfall sone en fengselsstraff.

La oss huske ham, og menigheten han er medlem av, i våre forbønner.

Hellighetslengsel, del 6

Hos David finner vi Gudslengselen:

"Èn ting har jeg bedt Herren om, det stunder jeg etter: At jeg må bo i Herrens hus alle mitt livs dager for å skue Herrens liflighet og grunne i hans tempel." (Salme 27,4)

Det er veldig lett å bli så opptatt av tjenesten for Guds rike, at man glemmer det viktigste: Gudsrelasjonen. Tiden med Ham alene. Det er lett å bli så opptatt av gavene, at man glemmer giveren.

Et tegn på modning i våre liv er når den lengeslen Ånden skaper i vårt indre, får seg uttrykk i at vi setter av tid for å skue Ham!

Når det ikke lenger dreier seg om hvordan jeg skal bli velsignet og møtt av Gud, men det dreier seg om å elske Ham, være i Hans nærhet.

Teresa av Avila har sagt: Når du ber, skal du huske at det er Giveren som er Gaven!

Ortodoks skriftforståelse, del 7

Her følger syvende del av artikkelen til metropolititt Kallistos Ware om det ortodokse skriftsynet:

Når vi leser Skriften, kan vi ta tre skritt. Først har vi i Skriften Bibelhistorien: verdens historie siden Skapelsen, det utvalgte folks historie, historien om Guds inkarnasjon i Israel, og om 'de kraftige gjerninger etter Pinsen. Den kristendom, vi finner i Bibelen, er ikke en ideologi, eller en filosofisk teori, men en historisk basert tro.

Så må vi ta det neste skritt. Historien, slik den presenteres i Bibelen, er en personlig historie. Vi ser, hvordan Gud griper inn til bestemte tider og på bestemte steder, og hvordan Han går i dialog med bestemte mennesker. Vi tar for oss beretningen om de særlige kall, Gud gir Abraham, Moses og David, Rebekka og Rut, Jesaja og profetene, og så Jomfru Maria og apostlene. Vi oppfatter denne selektivitet i den guddommelige inngripen i historien, ikke som en forargelse, men som en velsignelse. Guds kjærlighet er altomfattende i sitt mål, men Hans inkarnasjon finner sted i et bestemt hjørne av verden, på et bestemt tidspunkt, og Han fødes av en bestemt mor.

Vi må på denne måte ta imot en enestående karakter, Guds handlemåte i verden har, slik som den er beskrevet i Skriften. Dèn, som elsker Bibelen, elsker dens detaljer med hensyn til tid og sted. Ortodoksien har en voldsom hengivenhet til Det Hellige Land, for de stedene der Kristus bodde og lærte, døde og sto opp igjen. En pilegrimsreise til Jerusalem og Galilea er en glimrende hjelp for å komme djupere inn i Skriften: Gå dèr hvor Kristus gikk, reise ned til Dødehavet, sitte alene på klippene og fornemme, hva Kristus følte under den 40 dager lange fristelsen i ørkenen, drikke vann fra den kilde hvor Han talte med den samaritanske kvinnen; gå til Getsemane hagen om natten, sitte i mørket under de eldgamle oliventrærne og se tvers over dalen til byens lys; til fulle å oppleve, hvor virkelig den historiske rammen er, og så ta disse opplevelsene med hjem til den daglige bibellesningen.

(fortsettes)

Hva slags budskap forkynner vi om frelsen? Del 1

Eric Foley (bildet), pastoren jeg skrev om i går, som arbeider mye sammen med forfulgte kristne, setter ord på noe mange av oss føler på i dagens situasjon om hvordan vi skal presentere evangeliet for nye mennesker.

"Når vi evangeliserer er vi - med rette - opptatt av at de som lytter til oss virkelig har fått med seg at det hele dreier seg om gave fra Gud, og ikke noe de skal gjøre. Vi er opptatt av at de forstår at det er 100 prosent nåde, og 0 prosent gjerninger. Og så - i våre bestrebelser etter å sørge for at alt dette er tindrende klart, og ikke til å misforstå, bestemmer vi oss for å destilere prosessen ned til kun det helt essensielle i den forstand, at hvis det ikke er essensielt for frelsen, så taler vi ikke om det. Eller: Dersom vi snakker om det, så tar vi det ut av hovedsamtalen eller nedgraderer det."

Eric Foley har laget en liste over det vi nedtoner:

* Dåp: Ikke essensielt, tenker vi. Og potensielt er dette noe som skiller oss, så vi tar ikke dette opp som noe vi prioriterer i en slik samtale.

* Delta på gudstjenester: Ikke essensielt, tenker vi. Folk kan jo få seg til å tro at det å gå i kirka er det som gjør dem til kristne. Så vi bør være veldig forsiktige når vi bringer dette opp i samtalen. Tenker vi.

* Gjerninger? Definitivt, nei-nei! tenker vi. Ef 2,10 sier riktignok at vi er skapt for gode gjerninger, men å bringe det opp kunne jo føre til at folk tror at de må gjøre seg fortjent til frelsen.

* Omvendelse. Farlig terriorium, tenker vi. Vi trenger den der guddommelige sorgen-delen, men vi må være forsiktig så vi ikke gir folk den fikse ideen om at kan de fikse sine sønderbrutte liv, så vil deres relasjon til Gud også bli ordet. Så vi må ikke stresse dette med gjerninger igjen.

Noen som kjenner seg igjen i dagens forkynnelse?

Jeg tror Eric Foley er inne på noe veldig vesentlig når det gjelder en del av den forkynnelsen som presenteres i dag, hvor man har vannet ut det sanne bibelske evangeliet. Den apostoliske forkynnelsen viser hva som gjaldt i den første kristne tid, og den rekkefølgen ting skjedde i. Den er nemlig ikke likegyldig:

1. Omvendelse
2. Tro
3. Bli døpt
4. Motta Den Hellige Ånd.

Vi skal i neste artikkel se nærmere på hvordan ting henger sammen når det gjelder det bibelske begrepet frelse.

(fortsettes)

150 mennesker søkte frelse under "Håpets festival" i Bryansk

19.-21. august ble det holdt en stor evangeliseringskampanje i den russiske byen Bryansk, som ligger omtrent 379 kilometer, sørvest for Moskva. Byen har omlag 415.000 innbyggere. Flere av byens baptistmenigheter hadde gått sammen om kampanjen "Håpets festival i Bryansk", med evangelist Victor Gamm som hovedtaler.

Kampanjen ble holdt et et stort telt på den gamle flyplassen, som ligger tett ved det gamle bysenteret. Ved siden av det store møteteltet var det satt opp en rekke småtelt, så det ble ble som en liten landsby. I de små teltene var det ulike barneaktiviter, og dette trakk mange mennesker, som uttrykte glede og overraskelse over hva byens baptister hadde fått til. Ved siden av de mange aktivitetene barna kunne være med på, fikk de også mange gode anledninger til å høre om Jesus.

Møteteltet som tar 3000 var fylt med mennesker, både fra de ulike medarrangør menighetene, men også mennesker fra byen som vanligvis ikke går i noen kirke. Ulike sangkrefter deltok. 150 mennesker søkte frelse.

Nyfødte blir automatisk medlem av Den norske kirke

Selv om Den norske kirke er statens offisielle religionsvesen, er det tydlig at vi lever i et stadig mer sekularisert samfunn. Derfor er det underlig at vi fremdeles har en praksis her i landet hvor nyfødte automatisk blir medlemmer av Statskirken. Folkeregisteret har den praksis at de regner med at nyfødte tilhører samme trossamfunn som foreldrene. Men barn blir også innmeldt i Den norske kirke selv om foreldrene ikke er medlemmer!

Barn blir faktisk automatisk innmeldt i Den norske kirke av Folkeregistret. Oppføringen blir stående inntil barna er 18 år dersom det i mellomtiden ikke er informert om noe annet. Dersom en av foreldrene er kirkemedlem og den andre ikke er det, så har Den norske kirke forrang!

Du leste rett. Og vi lever i 2011.

Vi kan altså få den situasjonen at foreldre, hvor den ene er medlem av en frimenighet, som baptister eller pinsevenner, og den andre er medlem av Den norske kirke, og begge går i frimenigheten, så er barna deres innskrevet i Den norske kirke. Man må aktivt melde barna ut, eller så blir de stående som medlemmer til de har fylt 18 år. Her tvinger man altså barn - og deres foreldre, til å stå som tilhørige i Den norske kirke. Mange vet nok ikke om dette.

12 svært uvanlige kirkevekstprinsipper fra Nord-Korea!

Pastor Eric Foley (bildet), har lært noen annerledes menighetsplantingsprinsipper fra kristne i Nord-Korea! Det finnes over 100.000 kristne i dette kommunistiske landet, og det til tross for at de utsettes for en grusom forfølgelse og ofte må betale den høyeste prisen for sin tro: opphold i umenneskelige arbeidsleire eller den visse død.

Pastor Eric Foley, som har arbeidet i 10 år for nord-koreanske kristne, som lever i undergrunnsmenigheter, sier at måten amerikanerne driver menighet på ville ha ført til at nord-koreanerne øyeblikkelig ville blitt drept eller fengslet. Men til tross for at nord-koreanerne må skjule sin tro, har de mye å lære oss når det gjelder menighetsliv.

"Hovedforskjellen vi merker oss når det gjelder disippeltrening i den frie verden, og land som Nord-Korea, er at disippeltrening ikke er avhengig av at det er frihet til å utøve sin tro i en spesiell bygning, med en heltidsansatt pastor og med store ressurser," sier Foley, som selv er pastor en evangelisk kirke i Colorado Springs og i Seoul i Sør-Korea.

"For dette er fraværende i den forfulgte kirke, og i særdeleshet i Nord-Korea," sier pastor Foley.

I mai i år ble tre ledere for undergrunnskirken henrettet og 20 andre kristne ble fengslet. Nord-koreansk politi stormet et hus i Kuwal-dong i fylket Pyungsung, i Pyongan provinsen, og arresterte alle som var samlet der for gudstjeneste, 23 i tallet. Disse ble sendt til arbeidsleir nr 15 i Yodok, som er kjent for svært harde forhold. I 2009 rapporterte Associated Press at 33 år gammel kristen kvinne, Ri Hyon-ok, hadde blitt henrettet offentlig anklaget for å ha spredd Bibler og for å være utenlandsk spion.

Den nord-koreanske kirke

Hvordan ser så den nord-koreanske kirke ut? Den har ingen kirkebygning, ingen betalt pastor, ingen Bibler som ligger fremme i kirkebenken, eller tilgjengelig i en kristen bokhandel, egentlig ingenting av det vi mener er avgjørende for hvordan vi kan drive disippeltrening i Vesten. De er selv 'levende-Bibler'. De lærer Guds ord utenat og lever det de lærer ut i hverdagslivet.

"En amerikaner har gjennomsnittlig ni Bibler, en nord-koreaner som har vært kristen i fire og en halv måned har klart å skaffe seg noen bibelvers skrevet på toalettpapir, som han eller hun så lærer utenat," forteller Foley.

Hver uke lærer de kristne seg et bibelvers og et salmevers utenat. De kommer sammen i grupper på ikke mer enn 24 personer, aller helst mindre, for når de når dette antallet deler de seg og starter nye grupper. Gudstjenesten deres er ikke på søndag klokka 11, men hver kveld i en families hjem.

Her er 12 prinsipper de nord-koreanske kristne lever etter:

1. Gjør det ikke lett for folk å bli medlem.
2. Skap en bevissthet om at søndag ikke er hovedgudstjenesten
3. Tren medlemmene til ikke å bli spesialister, men generalister.
4. Motta, lær utenat, gi videre (salmer, skriftdeler)
5. Møt på steder som dere allerede bruker
6. Tren medlemmene til å bli levende Bibler
7. Hengi dere til uadskillelig å høre og å gjøre Ordet
8. Mål veksten til hvert medlem hver uke
9. La barna være i samme rom som dere når dere har gudstjeneste.
10. La frivillige legpastorer lede de lokale menighetene
11. Gi tiende - men ikke til legmenigheten
12. Driv misjon ofte, og få det du trenger underveis.

Står om enn tårnene faller

"Kirken den er et gammelt hus, står om end tårnene falde," lærte vi å synge på folkeskolen.

I dag har disse ordene fra denne Grundtvigske salmen blitt levende for meg igjen. Denne uken som har gått har jeg lest mye om det som skjer i ulike kirkesamfunn, hvor store endringer har skjedd, eller er i ferd med å skje, på så fort tid. Bibelske sannheter som var udiskutable for bare noen få tiår siden, er gjenstand - ikke bare for diskusjon - men krav fra ulike grupper om at man skal vike av fra det som var sant - og er sant - og tilpasse seg den nye tiden. Jeg kjenner på den samme fortvilelsen og undringen som David gir uttrykk for i Salme 11,3:

"Når grunnvollene nedbrytes, hva makter da den rettferdige?"

Jeg er ikke alene om å kjenne på dette.

I dag er det mange som søker tilbake til Kirkens røtter. De møter også kritikk. Fra ulike hold. Man setter merkelapper på dem: Konservative, 'på vei mot Rom', drømmere ... Men det det handler om for mange av dem er på den ene siden fortvilelsen over å se at det de holdt for å være sant og rett, vris og vendes på til det ikke er å kjenne igjen, og på den andre siden handler det om deres lengsel etter det opprinnelig og ekte, det som ikke endres.

Og det er her Grundtvig møter oss: Tårnene kan falle, men Kirken består! Det har Jesus gitt sitt løfte på: "Jeg vil bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den." (Matt 16,18)

I det siste verset heter det:

Vi er Guds hus og kirke nu,
Bygget af levende stene,
Som under kors med ærlig hu
Troen og dåben forene;
Var vi på jord ej mer end to,
Bygge dog ville han og bo
Hos os i hele sin vælde.

Den sanne Kirke finnes. Dens teologi endres ikke. Ikke for noe lærdomsvær som velter inn over oss. Det er den Kirke Kristus bygger.

Bildet viser St. Marys Church på øya Lindisfarne.

Hellighetslengsel, del 5

Vi har vel alle opplevd det - en eller annen gang - møtet med et menneske som bærer Kristus med seg. Atmosfæren endres i rommet når de stiger inn. De sier som regel ikke så mye, men ordene deres har vekt og blir værende igjen etter dem. Øyene deres er milde, deres vesen er fredfullt og de haster ikke. Får man det privilegiet å be sammen med dem, er det som himmelen åpnes over deg.

Jeg har møtt noen slike - og glemmer det aldri. Ordet er blitt inkarnert i deres liv. En av dem, var en rumener. Vi stod i en ring og ba, da jeg og de andre, la merke til ham. Hans ansikt lyste når han talte med Gud i bønn. Hans stand var ringe, som vi sier på gammelmodig språk. Djup fattigdom preget hans hverdag. Men han levde med Gud. Denne rumeneren hadde ikke bare kunnskap om Gud, men kjennskap. Han kjente Den han oppgikks med. Ordet var blitt forkroppslighet i hans liv og vesen.

Det er vel dette vi lengter etter alle sammen?

Den hellige Gregorios av Nyssa har sagt:

"Guds nåde kan ikke ta bolig i dem som flykter unna frelsen. Heller ikke er menneskets dyd av en slik art at dne er i stand til å opprette det virkelige livet i de sjeler som er uberørt av nåden. Men når gjerningenes rettferdighet og Åndens nåde samtidig kommer sammen i den samme sjel, da er de to tilsammen i stand til å fylle den med velsignet liv."

Jeg tenker på de sterke ordene fra Kolosserbrevet:

"For han har fridd oss ut av mørkets makt og ført oss over i sin elskede Sønns rike." (Kol 1,13)

For å sitere Gregorios igjen:

"Gjennom den gjenfødelsen som kommer fra oven, blir vår natur forvandlet fra å være forgjengelig til å bli uforgjengelig. Dette skjer ved å fornye det gamle menneske som på nytt ikler seg det guddommelige bildet som Gud gav det i begynnelsen i skapelsen ... Det som skaper liv i dem som er døpt, det er Ånden, som Herren selv talte om da Han sa: Ånden er livets giver."

(fortsettes)

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 15

Det er underlig hvordan et kort møte kan ha en så stor påvirkningskraft!

Men slik var mitt møte med den koptiske biskopen: et menneske som var så til stede, som bar med seg en fylde, et nærvær av Gud, som jeg sjeldent har opplevd.

Jeg lyttet til hans undervisning i foredragssalen på Bjärka Säby. Biskop Thomas underviste om det personlige bibelstudiet. Nå har jeg hørt mangt og mye av bibelundervisning siden jeg ble en kristen i 1972, men dette var annerledes. Ikke fordi biskop Thomas sa noe nytt og annerledes, selv om han også kom med mange gode poenger, men det var mannen! Budbæreren! I biskop Thomas så jeg noe forkroppsliget. Hans ord, hele hans vesen, bar tydelig preg av å ha tilbrakt år sammen med Jesus.

Det personlige bibelstudiet - behovet for en stille stund, hadde jeg lært betydningen av på en av de første leirene til Norges Kristelige Student- og skoleungdomslag. Jeg husker jeg satte meg ned med min Bibel for første gang for å være stille, og lytte til Gud. Det skjedde på Sagavoll Folkehøgskole i Gvarv i Telemark. Jeg husker det var så flott å møte dagen på en slik måte: med en åpen Bibel, lesende og lyttende til Guds stemme.

Det å ha 'en stille stund' ble til en god vane. Jeg ble avhengig.

Møtet med biskop Thomas gjorde at jeg gjenoppdaget betydningen av å lese Bibelen. Ikke for prekenforberedelser, skjønt de er det blitt mange av som pastor og bibellærer gjennom årenes løp, men for egen del. Biskop Thomas fikk meg til å bli glad i Bibelen igjen!

I løpet av tiden på Bjärka Säby fikk jeg anledning til en personlig samtale med biskop Thomas. Den samtalen hører med til det høyst personlige, og deles ikke her i offentligheten. Men den satte meg på rett spor i en avgjørende fase av mitt liv.

Og jeg lærte også en ting til i møte med biskop Thomas: hvordan Gud kan overraske deg gjennom møte med et menneske fra en helt annen tradisjon enn din egen, og hvordan et slikt møte kan hjelpe deg til å finne rent vann fra kilden selv!

På bildet ser du Peter Halldorf, biskop Thomas og undertegnede.

Behovet for gudfryktige og bedende mødre

På bloggen Monastisk kan du i dag lese om Monica, Augustins mor. Hun var en gudfryktig og bedende kvinne. Vi trenger forbilder som henne i dagens samfunn. La oss takke for gudfryktige og bedende mødre, og la oss be om at Gud reiser opp flere.

Du finner bloggen Monastisk her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Gud forlater ikke en 'døende kirke'

Denne gangen klarer jeg ikke å legge bladet Åpne Dører fra meg. Jeg berøres sterkt av hovedoppslaget: Gud forlater ikke en 'døende kirke', som er en sterk historie om de kristnes situasjon i dagens Irak.

En hverdag preget av lammende frykt, brå og grusom død, trakassering og forfølgelse.

Irak har en befolkning på 30,7 millioner. De kristne utgjør 330.000, noen mener at tallet faktisk er under 200.000. Jeg tenker: Hvilken fare utgjør disse for det irakiske samfunnet? Fredelige mennesker som de er, pliktoppfyllende og arbeidssomme. Hvorfor har de fortjent en slik skjebne? Hva er det som gjør at andre mennesker må gripe til vold og død for å hindre mennesker til å tro og mene hva de vil?

Jeg forsøker å kjenne på desperasjonen som de irakiske kristne må føle på. I dag er det hustrig vær her på Gjøvik. Vi venter mye regn i løpet av dagen. Noen tar likevel turen til sentrum for å handle. Der venter det dem ivrige lokalpolitikere som skal overbevise dem om at nettopp deres parti er det rette valget for dem! Vi trenger ikke å bekymre oss for at naboen står gjemt for å ta livet av oss, at det er plassert en bilbombe under Forden vår, eller at noen har tenkt å sprenge kjøpesenteret i lufta.

I morgen er det søndag. Mange vil ta veien til kirken. Andre kristne vil ligge lenge og hoppe over søndagens gudstjeneste. Den betyr ikke så mye likevel - for dem. Troen tas ikke like mye på alvor, som våre trossøsken gjør det i Irak. Går de ut i morgen, så risikerer de å bli drept, enten på gaten eller inne i kirken. De går likevel.

Noen av dem gripes av frykt, og rømmer landet. Svikter de? Hvilken rett har jeg til å si det? Jeg er inne iraker, og opplever ikke den samme frykten som dem. Jeg vet ikke hva jeg ville gjort - kanskje aller helst ville jeg tatt med meg familien og flyktet, om jeg kunne. Kanskje hadde jeg kommet til et land som Norge. Der ville jeg blitt plassert på et mottak, ventet i årevis på å få avklart min situasjon, og så sendt tilbake - til den visse død.

I dag tenker jeg på Matt 25,35-36:

"For jeg var sulten, og dere gav meg mat. Jeg var tørst, og dere gav meg drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg..."

Om du ikke leser Åpne Dørers månedblad, vil jeg sterkt anbefale det. Lesningen kan gjøre deg rystet, uvel, utfordret - men også velsigne deg.

Bildet er fra en kristen begravelse i Irak.

Ortodoks skriftforståelse, del 6

Her følger sjette del av artikkelen til metropolitt Kallistos Ware om ortodoks skriftforståelse:

4. Bibelen er personlig

"Han som er ydmyk i sine tanker og opptatt av åndelig virke, han vil, når han leser Den Hellige Skrift, sette lesningen i relasjon til seg selv, og ikke til sin neste," sier en tidlig kristen asketisk forfatter i kristne Østen, Hl. Markus munken. Som ortodokse kristne må vi overalt i Skriften holde utkikk etter en personlig forbindelse. Vi skal ikke bare spørre: 'Hva betyr dette?', men snarere: 'Hva betyr dette for meg?' Skriften er en personlig dialog mellom Frelseren og meg: Kristus taler til meg, og jeg svarer ham. Dette er det fjerde kriterium i vår bibellesning.

Jeg må betrakte alle beretningene i Skriften som deler av min egen, personlige historie. Hvem er Adam? Navnet Adam betyr 'menneske', og således er beretningen om i 1.Mosebok om Adams fall også en beretning om meg. Jeg er Adam, det er meg Gud taler til, når Han sier til Adam: 'Hvor er du?' (1.Mos 3,9) 'Hvor er Gud?', sier vi ofte. Men det riktige spørsmål er dèt Gud stiller til Adam i oss alle: 'Hvor er du?'

Når vi i beretningen om Kain og Abel leser Guds ord til Kain, 'Hvor er Abel, din bror?' (1.Mos 4,9), så er også de ordene myntet på oss, hver enkelt av oss. Hvem er Kain? Det er meg selv. Og Gud retter sitt spørsmål til oss alle: 'Hvor er din bror?'

Veien til Gud består i kjærlighet til andre mennesker, og det er ingen annen vei. Når jeg støter min bror bort, bytter jeg ut Guds bilde i meg med Kainsmerket og fornekter grunnleggende min egen menneskelighet.

(fortsetter)

1300 nye forsamlinger må grunnlegges i Sverige de neste 14 årene - men svenske kristne er mer opptatt av å diskutere Loven

1200-1300 nye forsamlinger må grunnlegges i Sverige innen 2025, for å opprettholde like stor kirketetthet som nå.

Det står å lese i Öyvind Tholvsens (bildet) rapport "”Frikyrkan flyttar – en studie av frikyrkornas utveckling i Sverige 2000-2010”. Den er ingen lystig lesning, men bør mane våre svenske venner til bønn!

For, hør bare: " Mellan 2000 och 2010 har det lagts ner 552 församlingar, det vill säga drygt en församling per vecka. Under samma period grundades 115 församlingar. I Västerbotten lades hela 41 församlingar ned mellan 2006-2010, samtidigt som endast en enda församling startades. Stockholm är det enda länet som går emot trenden. Där grundades 28 församlingar mellan 2006-2010 och 15 församlingar lades ned. Ändå lyckas inte ökningen i antalet församlingar väga upp befolkningsökningen, och församlingstätheten (antal församlingar per capita) minskar därför även i Stockholm. Men det visar att frikyrkligheten har påbörjat samma resa som det svenska folket har gjort – från landsbygd till stad."

Men dessverre: Dette er ikke noe svenske kristne nettforum er opptatt av. Der er de mest oppdatt av å diskutere Israel, rett forståelse av Loven, hvilke bud som gjelder for i dag eller predestinasjonslæren til Calvin.

Seminartilbud til menigheter og foreninger

Vi kan for tiden tilby menigheter og foreninger to seminarer:

1. Å vandre med Gud - innføring i de klassiske åndelige disipliner.

2. Djup kaller på djup - om Jesusbønnen.

Seminaret om de åndelige disiplinene kan legges opp både som helgeseminarer: fra fredag kveld til søndag ettermiddag, eller i en forkortet utgave på lørdager. Seminaret om Jesusbønnen er et dagsseminar, holdt fortrinnsvis på lørdager.

De klassiske åndelige disiplinene handler om: Meditasjon, bønn, faste, åndelig lesning, enkelhet, tilbaketrukkethet.

Foredragsholder er Bjørn Olav Hansen. Ta kontakt via: bolahans@online.no for ytterligere informasjon. Seminarene er tilrettlagt på en slik måte at det kreves ingen forkunnskaper, og seminarene passer også for søkende mennesker. Det er noen ledige helger denne høsten, og mange ledige helger våren og høsten 2012.

20 lærdommer om disippelskap fra Matteus evangeliet

Evangeliet etter Matteus gir oss mye innsikt i hva det betyr å være en Jesu disippel og etterfølger. Her finner vi den såkalte Bergprekenen med sine saligprisninger, som mer enn noe annet gir oss del i hvilke prinsipper og lover som gjelder for Guds rike. Men det finnes mer! Nedenfor finner du en liste på 20 nøkkelområder som alle handler om disippelskap. Listen er ikke fullstendig, du må gjerne komme med innspill på flere enn disse 20:

1. Det kristne livet kjennetegnes av dåpen (Matt 3,13-17)

2. Gud er tilgjengelig for å hjelpe oss til ikke å gi etter for fristelsen. (Matt 4,1-11)

3. Jesus ber oss om å omvende oss, snu oss vekk fra det som er galt og bekjenne det vi har gjort galt. (Matt 4,17)

4. Jesus sa: 'Følg meg!' og du vil finne andre som gjør det. (Matt 4,18-27)

5. Jesus sa: 'Ta ditt kors opp og følg meg!' (Matt 16,24-27)

6. Gjentatte ganger sa Jesus: 'Himlenes rike er kommet nær!' Jesus synes å ville fortelle oss at vi kan oppleve himmelriket på jord nå, samtidig som Han refererer til det riket som en dag skal komme. (Matt 3,17;Matt 4,23;Matt 13,18-52;Matt 18,1-5)

7. Jesus viste medfølelse og hjalp alle de fattige, undertrykte, marginaliserte og ønsker at vi skal gjøre det samme. (Matt 4,24-25 og 9,9-13)

8. Jesus sier at Han liker 'nye vinsekker', med andre ord det som er levende (Matt 9,14-17)

9. Han ber oss om å ha tro (Matt 9,18-31)

10. Jesus understreker: 'Vær oppriktig, ikke en hykler!' (Matt 6,1-6)

11. Jesus og Gud er èn (Matt 10,40;16,13-20)

12. Jesus advarer: La ikke familien komme i veien for etterfølgelsen (Matt 10,35-38 og 12,46-50)

13. Jesus har autoritet over Loven og tradisjonen (Matt 12,1-8 og 15,1-9)

14. Jesus oppfyller Det gamle testamente (Matt 1,22-23 og 17,9-13)

15. Jesus forkynner: Elsk dine fiender, ikke bring hat, bli forsont (Matt 5,38-48 og 5,21-24)

16. Jesus påminner oss: Du må bli som et barn for å komme inn i Guds rike (Matt 19,13-15)

17. Jesu disipler blir et trosfellesskap som former det som blir den universelle Kristi menighet (Matt 28,16-19)

18. Jesu død er fullendelsen av Jesu virksomhet på jord. En syndfri dør for å frelse syndere. (Matt 21 til 27)

19. Jesus sier: 'Jeg lever!' Bring budskapet videre! (Matt 28,7-10)

20. Han legger til: Jeg er alltid med dere. (Matt 28,20b)

Kristne ryktespredere

Jeg har de siste årene registrert en underlig foreteelse: Kristne som sprer rykter om andre. Når de så blir dementert og det beviselig ikke medfører riktighet det som de sprer, fortsetter de likevel å fremsette sine påstander - som om det de sier er det som er sant! Hva skal en stakkar gjøre som blir utsatt for slikt?

En av de som utsettes for dette er Rich Warren (bildet), den anerkjente pastoren for Saddleback Church, en menighet som er en del av nettverket til Sørtstatsbaptistene. Menigheten har over 20.000 medlemmer, og ligger på åttende plass på listen over USA's største menigheter. Saddleback Church, som mange pastorer har besøkt de siste årene for å hente inspirasjon hjem, ble grunnlagt i 1980 av Rick Warren.

Ryktene handler om at Rich Warrren er en del av det som enkelte kaller "Chislam", det er: kristne som bruker både Bibelen og Koranen og ser begge som hellige skrifter. Selv benekter Rich Warren på det sterkeste at han er en del av "Chislam", men hva hjelper det hva han sier når det finnes kristne som mener at han står inne for dette? Og som sprer dette via nettet? Et viktig spørsmål som melder seg i denne sammenhengen er: Hvorfor låner kristne øre til ryktespredning? Hvorfor tror vi noe om andre uten å ha sjekket om det faktisk forholder seg slik? I Ord 14,15 kan vi lese:

"Den enfoldige tror hvert ord, den kloke tenker over sine skritt."

Warrens uttalelse

I sakens anledning har Rock Warren kommet med en uttalelse, som jeg har oversatt:

"Det såkalte Chrislam-ryktet er 100 prosent falskt. Hvis den personen som har startet denne ærekrenkende myten, eller hvem som helst annen som har gitt dette videre, hadde adlydt Herrens befaling (Matt 18,18-20) og kommet direkte til meg, og så spurt hva jeg faktisk tror - så hadde de blitt flaue over å få vite at jeg faktisk tror det stikk motsatte! Som fjerde generasjon kristen pastor, er mitt liv og min tjeneste bygget på sannheten om at Jesus eneste veien, og at vår feilfrie Bibel er eneste sanne autoriteten.

Som evangelist, bruker jeg mye av tiden min til å tale til ikke-kristne grupper. Du kan ikke vinne dine fiender til Kristus; bare dine venner, så vi må bygge vennskapsbroer og elske de som tror annerledes slik at Jesus kan gå over den broa like inn i deres hjerter. Dessuten, det er ingen synd, men heller en BEFALING av Jesus at vi skal elske våre fiender. I de siste årene har, Saddlebeck Church, døpt over 22.000 nye voksne som er kommet til tro - ganske enkelt fordi vi uttrykker kjærlighet til de som ennå ikke kjenner Kristus.

Det er tullball å tro at du behøver å kompromisse med din tro, eller vanne ut din overbevisning for at du skal elske noen, eller bare behandle dem med verdighet.

Jesus ble kalt 'synderes venn' av de legalistiske fariseerne fordi han var sammen med (og tydelig elsket) ikke-troende. JEG HÅPER DU VIL 1) Alltid tro at ALLE trenger Jesus som deres Frelser og Herre. 2) Ha mot til å være sammen med ikke-kristne i den hensikt å elske dem og føre dem til Frelseren. 3) Betrakte det å bli kalt 'synderes venn' som et komplement for Kristus-likhet. 4) Nekte å spre videre rykter inntil du har hørt med den det gjelder om det er sant.

Gud velsigne deg.
Rick Warren."

Ryktespredere

Vi må ikke glemme at det er djevelen som er løgnens far, og at løgnere ikke skal arve Guds rike. La oss passe oss for at vi ikke blir ryktespredere, men er personer som søker sannheten. Selv etter at Rick Warren gikk ut med denne erklæringen fortsetter kristne å spre ryktet om at han kompromisser sin tro.

21 husmenighetsledere fra Indre Mongolia arrestert

15 husmenighetsledere fra to avsidesliggende regioner i Kina har vært fengslet siden midten av juli. Lokalt politi har gitt lovnader om at de skal bli løslatt så snart deres familier betaler det kravet politiet har fremsatt. Om ikke det skjer har de truet med å sende de 15 husmenighetslederne til arbeidsleire.

Det hele begynte 26. juli da politiet stormet et møte i byen Wuhai som ligger i Indre Mongolia, hvor mer enn 20 menighetsledere fra Wuhai og Ningxia provinsen Shizuishan, var samlet for å legge opp sommerens menighetsaktiviteter. Politiet belagla også alt som var inne i lokalet, ikke bare Bibler, men også bambusmatter som de troende bruker til å hvile på mellom møtene! Tilsammen ble 21 personer brakt inn for retten, og anklaget for "å bruke en kult-organisasjon underminere nasjonal lov". Bildet er en faksimile av anlageskriftet. Før de 21 skulle føres til fengslet i Wuhai ble de kroppsvisitert. Seks av de var gamle menn og hadde så dårlig helse at fengslet ikke ville ta imot dem. Disse seks ble sluppet fri.

De 15 resterende ble holdt fengslet i 15 dager. Først da fikk deres familier vite at saken deres var oversendt påtalemyndighetene, og familiene fikk fortalt at om de betalte 50.000 yuan eller nesten 43.000 norske kroner, skulle de bli løslatt. Da familiene kom med pengene, ble saken sendt tilbake til politiet. Nå krever politet enda mer penger for å løslate dem.

Til dags dato sitter følgende fengslet:

Elleve fra Wuhai – Menighetsleder Dong Zhen, Ren Xitao, Mu Liandi, Mu Guilian, Ning Yuncai, Mi Lili, Huang Xiulian, Uncle Ye, Hao An, og søster Ding, Yu Baojie.

Fire fra Shizuishan – Dong Yanxia, Zhang Mingfeng, Zhang Shuxia, Da Yumei.

Vi ber om forbønn for disse elleve, deres familie og menigheter.

Viktig om bloggen

Jeg får stadig spørsmål om alle bloggartiklene er representative for mitt personlige syn. Slik er det ikke. Flere av blogginnleggene er nyhetsmedlinger og reportasjer, som ikke nødvendigvis representerer bloggforfatterens personlige syn. Disse artiklene er tatt med fordi de har allmen interesse, eller fordi de er med på å belyse viktige anliggender som er oppe i tiden eller som del av en pågående diskusjon om viktige trosanliggender. Innimellom disse finnes det blogginnlegg hvor jeg skriver om mer personlige ting, eller gir uttrykk for mitt ståsted i ulike saker.

Jeg skriver også om ulike kirker og trossamfunn, og forsøker å speile noe av det som skjer innen- og utenlands i disse sammenhengene. Gjennom et stort kontaktnett, blant annet innen den internasjonale bønnebevegelsen, får jeg tilgang på nyheter som ikke vanligvis finnes i andre medier. Dette betyr ikke at jeg nødvendigvis deler det teologiske synet disse menighetene eller trossamfunnene står for.

Som det fremgår av presentasjonen av denne bloggen bekjenner jeg meg til den apostoliske trosbekjennelsen, og Lausannepakten. Denne pakten finner du gjengitt her:

http://www.lausanne.org/no/covenant

Jeg har også sluttet meg til Cape Town erklæringen, som du finner her:

http://norme.no/aktuelt/detaljer/cape-town-erklaeringen-paa-norsk/

På bloggen finner du også en rekke linker. Disse har jeg lagt til fordi jeg finner dem interessante, uten at jeg dermed innestår for innholdet.

Vårt arbeid med retreater og seminarer er økumenisk, og disse gir ikke uttrykk for et bestemt kirkesamfunns syn i spørsmål som skiller oss, f.eks i spørsmål knyttet til dåp eller nattverd.

Be for familien Cherry som har mistet sin sønn i Benin

Eric og Martha Cherry (bildet), har betalt den høyeste prisen for å nå andre med evangeliet. Deres eneste sønn, Christopher, døde en av de siste dagene av cerebral malaria. Familien Cherry er utsendinger fra Grace Christian Fellowship, en anabaptistisk menighet i Bainbridge, New York til Benin i Vest-Afrika. De kom til Benin i 2007.

Etter en kort periode i Parakou, følte de Herrens kall til å begynne et pionerarbeid blant Dendi-folket i den nordligste delen av Benin. Dette er en folkegruppe som Cherry-familien opplevde at Gud la på deres hjerte for syv år siden. De flyttet derfor til landsbyen Karimama, som ligger langs Niger-elven, omkring fem til åtte timers kjøring - avhengig av årstiden - fra Parakou. Fra stuevinduet kan de se de lave fjellene i Niger, som ligger mindre enn tre kilometer lenger nord.

Navnet 'Dendi' betyr 'de som følger elven'. Det er den tredje største elva på dette svære og mørke kontinentet, og har sin opprinnelse langt unna i Sierra Leone og passerer gjennom Sahara ørkenen og Timbuktu. Dendo-folket og sine nære slektninger Zemas-folket, er spredt rundt omkring i det nordlige Benin og det sørlige Niger. Familien Cherry er også omgitt av folkegrupper som Gourmanchema, Xanga, Hausa og Fulani. Dendi-folket er følger strengt islamsk tro og skikker, men dette er også hovedkvarteret for voodoo-praksisen, som har en sterk tilhengerskare her.

Jeg oppfordrer bloggens lesere til å be for familien Cherry i deres sorg og nød. Be om beskyttelse for resten av familien mot denne sykdommen.

Ortodoks skriftforståelse, del 5

Her følger femte del av artikkelen til metropolitt Kallistos Ware (bildet) om ortodoks skriftsyn:

3. Kristus, Bibelens hjerte

Det tredje element i vår skriftlesning er, at denne må være sentrert om Kristus, kristosentrisk. Bibelens bøker utgjør et sammenhengende hele, fordi de alle er kristosentriske. Frelsen ved Messias er det sentra tema, som forener dem. Han er "den røde tråd" som løper gjennom Skriftene, fra den første til den siste setning. Vi har allerede vært inne på, hvordan Kristus forutsies på sidene i Det gamle testamente. Mye moderne, kritisk bibelforskning i Vesten har anlagt en analytisk synsvinkel, som splitter de enkelte bøker opp i forskjellige kilder. De ledd, som binder disse sammen, rives av, og Bibelen reduseres til kun å være en rekke grunnleggende elementer. I denne fremgangsmåten er det avgjort noe verdi. Men vi må nødvendigvis se på enheten såvel som forskjelligheten i Bibelen, på dens altomfattende endemål, såvel som på de spredte tilløp. Ortodoksien foretrekker alt i alt den syntetiske lesning fremfor den analytiske, fordi vi oppfatter Skriften som et sammenhengende hele, hvor Kristus er Dèn, som forener alt.

Vi er konstant på utkikk etter det punkt, hvor Det gamle- og Det nye testamente stemmer overens, og det finner vi i Jesus Kristus. Ortodoksien legger en særlig vekt på den fortolkningsmetode, som kalles 'typologisk', med dèn utskilles det i hele Det gamle testamente 'typer' på Kristus, henvisninger til og symboler på Hans verk. Et markant eksempel på dette er Melkisedek, konge og prest i Salem, som byr Abraham brød og vin (1.Mos 14,18), og som fortolkes som en type på Kristus, ikke bare av Kirkefedrene, men også i Det nye testamente (Hebr 5,6 og 7,1). Et annet eksempel er, som vi har sett, den måte, hvorpå Det gamle testamentes overgang forutsetter dèn i Det nye testamente; Israels befrielse fra Farao ved Det røde hav foregriper vår befrielse fra synden gjennom Frelserens død og oppstandelse. - Det er denne fortolkningsmetode, vi skal anvende på hele Bibelen. Hvorfor er f.eks lesningene fra 1.Mosebok i siste halvdel av påskefasten dominert av Josef? Hvorfor leser vi i Den Hellige Uke fra Jobs bok? Fordi Josef og Job lider under skyld; og på den måten er de typer på eller forutskikkelser av Jesus Kristus, hvis uskyldige lidelse Korset Kirken markerer. Det hele henger sammen.

En bibelsk kristen er en, som overalt i Skriften, hvor han enn leser, finner Kristus på hver eneste side.

(fortsettes)

Svensk baptist tiltalt for protestaksjon mot flyktningepolitikken

I Örebro Tingsrett denne uken sitter en ansatt i Evangeliska Frikyrkan's ungdomsarbeide tiltalt for å ha lenket seg fast til Migrasjonsverket i protest mot tvangsutsendinger av asylsøkere.

24 år gamle Tomas Lundström (bildet)
var sammen med tre andre personer, da han ble arrestert av politiet, men det er bare Lundström som står tiltalt. De to andre nektet å oppgi sine navn. Bak aksjonen mot Migrasjonsverket står en gruppe som kaller seg "Frie Baptister". Lundström er også en av lederne bak den kristne ungdomsfestivalen Frizon, men det er verken i egenskap av sitt arbeide som ungdomsarbeider i Evangeliska Frikyrkan eller i Frizon, Lundström har engasjert seg i den svenske asylpolitikken. Det er da også som privatperson han nå står tiltalt.

De frie baptistene er ikke en organisasjon eller en bevegelse, men en aksjonsgruppe. Medlemmene har hentet inspirasjon fra den baptistiske tradisjonen, hvor frikirkepionerene blant annet valgte å bryte med loven for å bryte opp Den svenska kyrkans religiøse monopol. De frie baptistene samarbeider med andre grupper som har lignende mål som dem: 'Aktion mot deportation' og 'Ingen människa är illegal'.

Jeg synes det er flott at kristne engasjerer seg for andre menneskers skjebne på denne måten. Noen må være stemme for de stemmeløse, og Lundström viser i god baptistisk tradisjon at man kan gjøre noe ved å bruke ikkevoldelige metoder og sivil ulydighet.

For mer se:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=273972

Foto: Nettsiden til Frizon.

250 års minnet for William Careys fødsel markert over hele Storbritannia

Baptistkirker over hele Storbritannia feiret 250 års minnet for William Careys fødsel forrige helg.

William Carey, baptist, lingvist og botanist, og ofte omtalt som 'den moderne misjonens far', ble født 17. august 1761. En serie markeringer fant sted i Paulerspury, hvor han ble født, i Northampton hvor han ble døpt, i Moulton hvor han virket som pastor, og i Hackleton hvor han arbeidet som lappeskomaker. 21. august er blitt kjent som "Carey Sunday" og støttet av menighetene tilhørende The Baptist Union of Great Britain, Tne Baptist Union of Scotland og The Baptist Union of Wales. På lørdag var Carey Baptist Church i Moulton vertskap for et program hvor det var kontinuerlig opplesning av evangeliene.

"Dette er det stedet hvor han hadde sin visjon," sier pastor David Gamston, og legger til: "Vi synes det er viktig å feire dette fordi uten ham, så er det ikke sikkert vi hadde hatt de misjonsorganisasjonene vi har i dag.

Det var i 1792 at han stiftet misjonsselskapet som sendte ham til India; det landet han tjente trofast i 41 år til sin død. Og misjonsselskapet eksisterer fremdeles: BMS World Mission arbeier i 35 land i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Europa og Midt-Østen.

I sin tid i India hjalp lappeskomakeren fra Northamptonshire med å få oversatt Bibelen til 35 språk, grunnla Serampore College i Vest-Bengal, som fremdeles har godt ry på seg, og var med på å forby sati-praksisen (enkebrenning).

I forbindelse med en spesiell gudstjeneste onsdag 17. august ble det avduket en plakett ved elven Nene, hvor William Carey ble døpt. I dag er dette stedet for Northampton Railway Station.

Moses Xie satt 24 år i fangenskap for sin tro - nå er han hjemme hos Herren

Moses Xie (bildet), en av siste 'høvdingene' blant de eldste lederne innen husmenighetsbevegelsen i Kina, er død, 93 år gammel. I 24 år satt han i fangenskap på grunn av sin tro og overbevisning. Han ble torturert, mishandlet og fratatt all eiendom. Blant 2000 fanger, var det bare 120 som overlevde. Moses Xie var en av dem. Han satt fengslet under en av sultkatastrofene i Kina, og måtte derfor i lange perioder leve på røtter og gress, som eneste næring.

Men det var ingen knekket og bitter mann som endelig ble løslatt. Han gikk rett inn i tjenesten igjen, som pastor og sjelesørger. Han hadde også en gudbenådet gave som bibellærer, og var svært respektert blant de ulike nettverkene av husmenigheter i Kina. Ikke minst fikk han bety mye for den unge generasjonen av evangelister. Selv i høy alder bevarte han gnisten og nøden for å nå ut med evangeliet. Nå er han hjemme hos Herren.

Vi du være med på å støtte kapellprosjektet vårt?

Vi er i ferd med å bygge opp et økumenisk bønnemiljø knyttet til Kristi himmelfartskapellet, og er inne i en avgjørende fase i dette arbeidet. For å realisere målet om å få ferdig kapellet trenger vi innen kort tid 15.000 og innen våren 20.000. Da er kapellprosjektet vårt i havn. Kanskje du vil være med på å støtte dette arbeidet? Kan du være med på å be om at de resterende midlene kommer inn? Skulle du som leser dette ville være med på å støtte oss også økonomisk, så er vi takknemlig for alle bidrag. Eventuelle pengegaver kan settes inn på følgende konto: 1604.1464406. Kontoens navn er: Poustinia.

Rundt kapellet ønsker vi å bygge opp et bønnemiljø for tidebønner, nattverdgudstjenester, Jesusbønnen og et tilbud om et stille sted for samtale og forbønn.

I klosterets bønnerytme

I dag setter jeg kursen mot de djupe Hurdals-skogene. Jeg er så heldig at jeg bor i snau times kjøring unna klosterkirken til Hl. Trifons skita, og skal være med på tidebønnen der klokka 12. Det gleder jeg meg til. Å falle inn i den bønnerytmen som tidebønnene representerer, og feire gudstjeneste, gir en stabilitet til troen som jeg ikke vil være foruten.

De første kristne fulgte den gamle jødiske bønnepraksisen med å be Salmenes Bok, og de ba samstemmig. Når vi på denne måten ber Guds ord, løfter vi en røst opp mot himmelens Gud og påkaller Hans navn. Måtte det bli en verdig lovprisning, en tilbedelse av den tre ganger hellige Gud.

Ortodoks skriftforståelse, del 4

Her følger en ny del av artikkelen til metropolitt Kallistos Ware (bildet) om ortodoks skriftforståelse:

Hvor skal vi begynne for å finne fram til 'Kirkens bevissthet'? Det første skritt er å se, hvordan Skriften brukes i gudstjenesten. Særlig hvordan bibellesningene er utvalgt til de forskjellige festene. Vi må også konsultere Kirkefedrenes verker og se på, hvordan de fortolker Bibelen. Vår ortodokse måte å lese Bibelen på er således både liturgisk og patristisk. Og dette er langt fra lett å gjennomføre i praksis, for vi har få ortodokse kommentarer til Skriften på engelsk og andre vestlige språk; og de fleste kommentarer av vestlig opprinnelse benytter ikke denne liturgiske og patristiske tilnærming.

Hva vil det si å tolke Skriften liturgisk ifølge den måte, som brukes ved Kirkens fester? La oss, for eksempel se, på de lesninger fra Det gamle testamente, som er utvalgt til aftengudstjenesten for Marias bebudelse. Det er tre tekster:

1.Mos 28,10-17 - som er beretningen om Jakobs drøm om en stige, som rekker fra jorden til himmelen. Esek 43,27-44,4, som er profetens syn av Jerusalems tempel med de lukkede porter, hvorigjennom kun fyrsten kan passere; og endelig Ord 9,1-11, som er et av de store visdomsstykkene av Det gamle testamente, som begynner med at 'Visdom bygger huset'.

Som deres utvelgelse til Bebudelsesfesten peker på, skal alle disse tekster da forstås som profetier, som henviser til Inkarnasjonen ved Jomfruen: Maria er Jakobs stige, i det hun leverer det kjød, den inkarnerte Gud tar på seg; Maria er den lukkede port, som, den ene blant kvinner, har født et Barn og dog er forblitt jomfru; og Maria leverer det hus, som Kristus, Guds visdom (1.Kor 1,24) tar til Sin bolig. - Når vi på denne måten undersøker valget av lesninger til de forskjellige festene, oppdager vi i bibelfortolkningen lag, som på ingen måte er innlysende ved første gangs lesning.

La oss ta et annet eksempel; den Store og Hellige Lørdags kveldsgudstjeneste, første del av Påskens våkenatt. Her er det ikke mindre enn 15 lesninger fra Det gamle testamente. Lesningenes rekkefølge presenterer oss for de bærende elementer i bibelhistorien og understreker samtidig den dypere mening i Kristi oppstandelse. Første lesning er 1.Mos 1,1-13, Skapelsesberetningen; Kristi oppstandelse er en ny skapelse; Fjerde lesning er Jona boken i sin helhet; profetens tre dager i hvalfiskens buk er en foregripelse av Kristi oppstandelse etter tre dager i graven (jfr Matt 12,40). Sjette lesning beretter om, hvordan isralittene går over Det røde hav (2.Mos 13,20-15,19) som foregriper Påskens nye overgang, hvorved Kristus går fra døden til livet, (jfr 1.Kor 5,7;10,-1-4). Den siste lesningen er historien om de tre hellige barn i ildovnen (Dan 3), som er enda en "type" eller profeti om Kristi oppstandelse fra graven.

Dette er resultatet av å lese Bibelen kirkelig, i Kirken og med Kirken. Når vi studerer Det gamle testamente på denne måten, og vi tar Fedrene til hjelp, oppdager vi over alt tegn, som peker fram mot Kristi og Gudsmoderens mysterium. Når vi leser Det gamle testamente i lyset av Det nye testamente, og Det nye testamente i lys av Det gamle testamente, slik som Kirkens kalender oppfordrer oss til, så oppdager vi enheten i Den hellige skrift. En av de beste metoder til å finne forbindelser mellom Det gamle- og Det nye testamente er å benytte en god bibelordbok. Den kan ofte si oss mer om Skriftens betydning enn noen egentlig tekstkommentar.

(fortsettes)

Det satses på å bygge sterke lokalmenigheter i Latin-Amerika

John Uptown (bildet), generalsekretæren for Baptistenes Verdensallianse, var en av talerne når Sammenslutningen av Baptister i Latin-Amerika, satte hverandre stevne i Montevideo i Uruguay tidligere i år.

Samtalene med delegatene fra de ulike Latin-Amerikanske landene som utgjør denne sammenslutningen, resulterte i følgende satsningsområder de kommende årene:

1) Å nå de store urbane bysentra med evangeliet.
2) Utviklingen av de lokale menighetene
3) Utviklingen av en spiritualitet som inkluderer verdier og integritet.

Det er interessant å merke seg den sterke understrekningen av den lokale menighetens betydning, også her i denne verdensdelen. Den samme vektleggingen har jeg merket meg i konferanser som baptistene har holdt i både Russland og Ukraina.

Deletagene fra de såkalte bolivarianske landene, det vil si de landene som taler spansk, understreket sterkt behovet for å styrke bønnearbeidet, arbeidet med cellegrupper og evangelisering. Brasilianerne vil satse på menighetsplanting, og de baptistiske ungdomsbevegelsene i Brasil, Argentina, Uruguay, Paraguay og Chile vil samarbeide om store evangeliseringsfremstøt i forbindelse med World Cup i 2014 og OL i 2016.

Hellighetslengsel, del 4

I dag har jeg tilbrakt deler av dagen på Mamre, bønnekoia jeg har inne i skogen, for blant annet å studere en bok skrevet av en greker ved navn Christoforos Stavropoulos. Boken bærer tittelen: "Deltakere i guddommelig natur", og handler om theosis-begrepet. Om dette skriver Stavropoulos:

"Hva betyr dette dype og mektige ord? Det betyr opphøyelsen av mennesket til den guddommelige sfære, til Guds sfære. Det betyr menneskets forening med Gud, det menneskelige med det guddommelige. Det er den egentlige mening med theosis. Følgelig må menneskenaturen strebe mot åndeliggjøring ... Menneskets sjel må renses og pusses så den kan omformes fra sin nåværende matthet til strålende åndsglans... Vi forvandles til Hans likhet."

Så siterer Stavropoulos, Hl. Anastasios av Sinai:

"Theosis er en opphøyelse til det som er bedre, ikke en reduksjon av vår natur til noe mindre, heller ikke er det noen forandring i vår menneskelige naturs vesen som foregår. Det er den guddommelige plan, den frivillige nedstigning av den Mektige, som Han gjorde for å frelse andre. Det er det som er av Gud som er blitt hevet opp til en større herlighe, uten at det har foregått noen endring i vår natur."

(fortsettes)

Bloggen Monastisk er oppdatert

Bloggen Monastisk er oppdatert med en artikkel om apostelen Bartolomeus, som man etter Kristi himmelfart reiste til India og Armenia. I Armenia ble han martyr.

Du finner mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Barnebibelen på gagauzisk

Stadig flere folkeslag får del i Bibelen på sitt eget språk - det er virkelig et takkeemne! Blant alle de folk som vi kaller 'tyrkere', ettersom de har beslektede språk, finnes det også to kristne folkegrupper: Tjuvasjerne ved Volga i Russland, og Gagauzerne i Moldova.

Nylig fikk Gagauzerne sin egen barnebibel på sitt språk. Barnebibelen er laget av Institutt for Bibeloversettelse i Sverige.

I 2006 fikk dette folkeslaget også Det nye testamente på sitt språk. I Barnebibelen finnes også Det gamle testamente i forkortet form, så nå kan både barn og voksne ha glede av å lese det!

Barnebibelen er trykket i to utgaver: en med kyrillisk skrift, den andre med latinske bokstaver. Under sovjetperioden ble nemlig den kyrilliske skriften brukt, slik den fremdeles gjør i Russland.

På bildet ser vi en russisk utgave av en svært populære barne Bibelen.

Ortodoks skriftforståelse, del 3

Her følger en ny del av serien om hvordan de ortodokse ser på Bibelen, og hvordan de leser den:

2. Å forstå Bibelen via Kirken

For det andre må vi motta og tolke Skriften via Kirken og i Kirken, ikke bare i lydighet, men kirkelig.

Det er Kirken, som sier til oss, hva som hører til Skriften. En bok er ikke inkludert i Den Hellige Skrift på grunn av den ene eller den andre særlige teori om dens datering og opphav. Selv om det for eksempel skulle bevises, at det fjerde evangelium i virkeligheten ikke var skrevet av Johannes, den disippel Kristus elsket, så ville ikke dette endre på det faktum, at vi ortodokse anser det fjerde evangelium som hørende til Den Hellige Skrift. Hvorfor? Fordi Johannesveangeliet er godkjent av Kirken og i Kirken.

Det er Kirken, som sier oss, hva som hører til Skriften, og det er også Kirken som sier oss, hvordan Skriften skal forstås. Da Filip møtte etiopieren, som sitter i sin vogn og leser Det gamle testamente, spør apostelen: 'Forstår du det du leser?' Og etiopieren svarer: 'Hvordan skulle jeg det når ingen veileder meg?' (Apg 8,30-31) Vi er alle i samme situasjon som denne etiopieren. Skriftens ord er ikke alltid selvinnlysende. Gud taler direkte til hjertet i hver eneste en av oss, når vi leser Bibelen. Lesningen av Skriften er en personlig samtale mellom den enkelte og Kristus; men vi har samtidig bruk for veiledning. Og vår veileder er Kirken. Vi gjør fullt bruk av vår egen, personlige forståelse, som vi har oppnådd ved Helligåndens hjelp; vi gjør fullt bruk av den moderne bibelforskningens resultater; men vi underlegger alltid vår private mening - hva enten den stammer fra oss selv eller vitenskapen - Kirkens fulle erfaring gjennom tidene.

Det ortodokse standpunkt oppsumeres i det spørsmål, man i den russiske Kirke stiller konvertitter under mottagelsesseremonien: 'Anerkjenner du, at Den Hellige Skrift må mottas og tolkes i overensstemmelse med den tro, som vi har fått overlevert av de hellige Fedre, og som Den hellige ortodokse kirke, vår Mor, alltid har bekjent og fortsatt bekjenner seg til?'

Vi leser Bibelen personlig, men ikke som isolerte individer. Vi leser som medlemmer av en familie, Den ortodokse kirkes familie. Når vi leser Skriften, sier vi ikke 'jeg' men 'vi'. Vi leser i fellesskap med alle de andre lemmer på Kristi kropp, som finnes i alle deler av verden og til alle tider. Den avgjørende prøve, det avgjørende kriterium for vår forståelse av, hva Den Hellige Skrift inneholder, er Kirkens bevissthet: Bibelen er Kirkens bok.

(fortsettes)

På bildet ser vi metropolitt Kallistos Ware som holder foredrag i en ortodoks kirke.

Luther om det å tegne seg med korsets tegn

Mange forbinder nok det å 'korse seg', eller tegne seg med korsets tegn, som noe katolsk, eller noe som ortodokse kristne gjør. Men godeste Martin Luther anbefaler at kristne gjør korsets tegn både morgen og kveld! Her er Luthers veiledning til morgenbønn og aftenbønn:

Morgenbønn
Om morgenen, når du står opp av sengen skal du tegne deg med det hellige korsets tegn og si: I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Så kan du fremsi trosbekjennelsen og Fadervår, mens du kneler eler står. Om du vil, kan du også be denne bønnen:

Jeg takker Deg, min himmelske Far, ved Jesus Kristus, Din kjære Sønn, fordi Du denne natt har bevart meg fra all skade og fare. Og jeg ber Deg at Du også i dag vil bevare meg fra synder og alt ondt, så all min gjerning og mitt liv må være Deg til behag. For jeg overgir meg med legeme og sjel og alt i Dine hender. La Din hellige engel være med meg, så den onde fiende ikke får makt over meg.

Gå så med glede til ditt arbeid, og syng gjerne en salme som kan være deg til oppbyggelse.

Kveldsbønn:
Om kvelden når du går til sengs, skal du tegne deg med det hellige korsets tegn og si: I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Så skal du fremsi trosbekjennelsen og Fadervår, mens du kneler eller står. Om du vil, kan du også be denne bønnen:

Jeg takker Deg, min himmelske Far, ved Jesus Kristus, Din kjære Sønn, fordi Du så nådig har bevart meg i denne dag. Og jeg ber Deg at Du må tilgi meg alle mine synder, all urett som jeg har gjort, og nådig bevare meg i natt. For jeg overgir meg med legeme og sjel og alt i Dine hender. La Din hellige engel være med meg, så den onde fiende ikke får makt oer meg.

Og legg deg så glad til å sove.

(Fra Kirkeårets tekster. Verbum 1992)

Intet varig hjem

Jeg holder på å lese en bok som har gjort et sterkt inntrykk på meg. Boken det er snakk om er "No lasting home - a year in the Paraguyan Wilderness". Dette er historien om 300 medlemmer av den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof - 140 voksne og 160 barn - som først hadde flyktet fra nazistene i Tyskland til England, og som nå måtte reise videre til Paraguay. Intet land i Europa ville gi dem tillatelse til å bli værende, og USA og Canada nektet å ta imot dem. I England kunne de ikke være på grunn av mistenksomheten mot de tyske medlemmene av kommuniteten.

Hva var det med disse menneskene som gjorde dem så farlige for myndighetene overalt i Europa, USA og Canada? Det hele koker ned til deres kompromissløse og radikale etterfølgelse av Jesus, som blant annet innebar en konsekvent pasifisme. Det var ikke det verden spurte etter sommeren 1940. Med den tro og overbevisning medlemmene av Bruderhof kommuniteten stod for ble de betraktet som suspekte, ja som forrædere som ikke ville begi seg ut i krigen med blanke våpen.

Boken skildrer den strabasiøse reisen med båten Andalucia Star fra England til Sør-Amerika, en reise som også var svært farefull den gangen, hvor farvannene var utrygge - ikke bare på grunn av dårlig vær, som gjorde de reisende sjøsyke, men på grunn av ubåtene som ventet på å senke dem. Andalucia Star brakte dem trygt frem, men ble senket to år senere.

Vel fremme i Paraguay møter denne radikale kristne gruppen på tropesykdommer, død, og ufordringer som stod i kø. De trodde de kom til nærmest paradisiske tilstander, men ble møtt av et sumplandskap som virkelig satte dem på en stor prøve.

Det er en nær og realistisk skildring vi får del i, men det som slår en når en leser er at dette ikke bare er historien om denne ene Bruderhof kommuniteten. Det er samtidig historien om de mange som har tatt Jesu ord på ramme alvor, og som på grunn av det er blitt forfulgt og jaget fra land etter land på grunn av sin tro og overbevisning. Det er noe merkelig dette at mennesker som selv er fredsommelige, som aldri har forfulgt noen, som aldri har grepet til våpen, blir betraktet som så farlige at det ikke er plass for dem i denne verden.

Hellighetslengsel, del 3

I Romerbrevet skriver apostelen Paulus:

"Den som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde..." (8,29)

Dette er Guds mål med oss.

Vi finner det samme i 2.Kor 3,18: "Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd."

Formålet med det kristne livet - om vi kan bruke et slikt uttrykk - er å bli Kristus-lik. De ortodokse har et ord for dette: theosis eller guddommeliggjørelse.

Det er interessant å merke seg hvordan theosis-læren, som er konstituerende for ortodoks kristen tro og lære, skiller seg fra både katolsk forsoningslære og luthersk rettferdiggjørelseslære. Begge disse handler om Guds tilgivelse over for det av synden trellebundne menneske, og ved den 'frifinnelsesdom' som kommer av Kristi forsoningsverk. Læren om guddommeliggjørelsen dreier seg derimot overveiende om den forvandling, både på det indre og ytre plan, som mennesker gjennomgår ved å komme Gud nær og bli forent med Ham.

Apostelen Peter skriver om theosis:

"Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur når dere har sluppet unna forfallet, som kommer fra lystene i verden." (2.Pet 1,4)

Guddommeliggjørelsen - denne gjennomgripende forvandling av mennesket og alt det skapte, er en prosess. Vi snakker om en gradvis forvandling av hele vår måte å være på. Denne forvandlingen skjer ikke 'automatisk', og heller ikke ubevisst. Den finner helle ikke sted mot vår vilje. Tverimot: Frelse er, slik de ortodokse ser det, resultatet av en bevisst, frivillig samvirke mellom Gud og menneske.

(fortsettes)

Ortodoks skriftforståelse, del 2

Her følger andre del av artikkelen til metropolittt Kallistos Ware (bildet) om de ortodokses forhold til Bibelen:

Hvert av de fire evangeliene har for eksempel sine egne særtrekk. Matteus fremsetter i særlig grad en jødisk forståelse av Kristus, hvor det legges vekt på det himmelske rike. Beretningen til Markus inneholder konkrete, billedlige detaljer angående Kristi virke, som vi ikke finner andre steder. Lukas uttrykker det universelle i Kristi kjærlighet, Hans altomfattende medfølelse, som gjelder både jøder og hedninger. Hos Johannes er der en mer innadvent og mystisk betonet måte å nærme seg Kristus på, hvor vekten er lagt på det guddommelige lys og den guddommelige iboen. Vi må glede oss over dette og i dybden undersøke denne livgivende forskjellighet innenfor Bibelens rammer.

Fordi Skriften på denne måte er Guds ord, uttrykt i menneskelig språk, er det plass for ærlige og presise spørsmål, når vi studerer Bibelen. Når vi undersøker den menneskelige side av Bibelen, skal vi bruke vår Gud-gitte, menneskelige fornuft fullt ut. Den ortodokse kirke utelukker ikke vitenskapelig forskning med hensyn til opprinnelse, datering og forfatteridentifikasjon av Bibelens bøker.

Side om side med dette, menneskelige element har vi imidlertid alltid hatt det guddommelige element. Vi har ikke bare å gjøre med bøker, som er skrevet av bestemte, menneskelige forfattere. I Skriften hører vi ikke bare menneskers ord, karakterisert ved større eller mindre kunnskap og oppfattelsesevne; vi hører Guds eget, evige, uskapte Ord, den guddommelige frelsens Ord. Når vi nærmer oss Bibelen, gjør vi det ikke bare av nysgjerrighet og for å samle opplysninger. Vi nærmer oss Bibelen med et konkret spørsmål, et personlig spørsmål, som angår oss selv: 'Hvordan kan jeg bli frelst?'

Som det guddommelige frelsens Ord, det er, bør Den Hellige Skrift i oss vekke en fornemmelse for underet. Synes du av og til, når du leser og hører, at det alt sammen er blitt for velkjent? Er Bibelen blitt kjedelig? Vi har hele tiden behov for å rense vår oppfattelsesevne, og se på dèt, Herren presenterer for oss, med nye øyne og med forbløffelse.

I forhold til Bibelen må vi være oppmerksomme på underet i forventning og overraskelse. Det er så mange steder i Skriften som vi ennå ikke har gått inn i. Det er så mye dybde og storhet å oppdage. Lydighet innebærer undring, men også oppmerksom lytting.

Vi er bedre på å tale enn på å lytte. Vi hører lyden av vår egen stemme, men ofte stopper vi ikke opp for å høre vår nestes stemme, som taler til oss. Så det første, vi skal gjøre, når vi leser Bibelen er, at vi tier stille og hører etter - og hører med lydighet.

Når vi kommer inn i en ortodoks kirke, som er tradisjonelt utsmykket, og ser opp mot alterrommets østlige ende, vil vi i apsis se et ikon av Jomfru Maria med hendene løftet mot himmelen - det eldgamle og utfra Skriften kjente måte å be på, som også i dag brukes av mange. Dette ikon er et bilde på ddn holdning, vi må ha, når vi leser Skriften, nemlig en mottagelighet, hvori våre hender usynlig er løftet mot himmelen. Når vi leser Bibelen, må Gudsmoderen være vår modell, for hun er i høyeste grad den som lytter. Ved Bebudelsen hører hun etter i lydighet og svarer engelen: 'La det skje med meg som du har sagt." (Luk 1,38) Hun kunne ikke ha båret Gud i sitt skjød, hvis hun ikke fra begynnelsen av hadde hørt Guds ord i sitt hjerte. Etter at hyrdene hadde tilbedt den nyfødte Kristus, sies det om henne: 'hans mor tok vare på dette i sitt hjerte'. (Luk 2,51) Den samme nødvendighet av å høre etter understrekes av det siste ord, som i Skriften tilskrives Gudfødersken, under bryllupet i Kana: 'Det han sier til dere, skal dere gjøre.' (Joh 2,5) Dette sier hun til tjenerne - og til oss alle.

I alt dette virker den hellige Jomfru Maria som et speil, som et levende ikon av den bibelske kristne. Vi skal være likesom henne, når vi hører Guds ord: Vi skal grunne over og bevare alle disse ord i våre hjerter, og vi skal gjøre alt hva Han sier til oss. Vi skal høre etter i lydighet, når Gud taler.

I neste del av artikkelen ser vi nærmere på hvordan vi skal forstå Skriften via Kirken.

(fortsettes)