1453

Det hviler noe svært symboltungt over tallet 1453 i dag. Klokken 1453 denne fredagen vil Hagia Sofia i Istanbul, den tidligere kristne katedralen i daværende Konstantinopel, omgjøres til moske og det vil lyde islamske bønnerop. Det store Kristus-ikonet og andre kristne symboler vil være tildekket.

Nøyaktig på samme tidspunkt vil kirkeklokkene i Hl.Trifons kloster i Hurdal kime, og det vil holdes en sørgegudstjeneste for det som skjer i Tyrkia.

Det er på ingen måte tilfeldig at Erdogan har valgt akkurat dette klokkeslettet for å åpne Hagia Sofia for muslimsk bønn. 1453 er nemlig det året da tyrkerne overtok Konstantinopel. Det er noe djupt åndelig over dette, og da mener jeg ikke i positiv betydning.

Derfor holdes det en sørgegudtjeneste i Hurdal i formiddag.

For de som ikke har mulighet til å delta i denne, oppfordrer jeg alle bedende kristne om å be for det som holder på å skje i Tyrkia for tiden. De siste meldingene går ut på at president Ergodan vil sende ut av landet alle evangeliske kristne, og har allerede begynt å gjøre det. Dessuten har de ortodokse i landet det vanskelig, og under Erdogan blir landet mer og mer islamisert. Det er vel ingen tvil om at Erdogans store ønske er å bli en sultan i et nytt islamsk kalifat.

Så la oss be klokken 1453 i dag. Det er en tid for å sørge, og det er en tid for å be.

De to bildene fra det ortodokse klosteret i Hurdal er tatt av meg ved en tidligere anledning. Det øverste bildet viser det vakre klokketårnet. Det andre fader Johannes.

Serafim av Sarov - en god følgesvenn

Helt siden 1980-tallet har Serafim av Sarov vært en av mine følgesvenner. Derfor var det en spesiell glede for meg å få anledning til å feire hans minnedag i dag med en gudstjeneste i Hellige Trifons kloster i Hurdal.

Jeg fikk også anledning til å rusle den lille veistubben fra klosteret til kapellet inne i skogen som omkranser klosteret, og som er viet til hellige Serafims minne. For en som ikke har så mye pust til å gå langt, var dette en stor opplevelse. Jeg fikk være der inne i kapellet litt alene. Det var en spesiell velsignelse Herren hadde for meg i dag. Når man er kronisk syk lærer man seg etter hvert til å sette pris på de små tingene. Det er jo de, når alt kommer til alt, som er livet!

Serafim var fremfor alt en beder.

Han bar på en djup Gudslengsel helt fra barndommen, og fra første dag han trådte inn i det monastiske livet dro han seg tilbake i skogene for å be. Hans navn - Serafim - betyr 'brennende' på hebraisk. Det passer i grunnen veldig bra. "Vi lever", sa han, "for å få i eie Den Hellige Ånd." Han levde et liv i Guds nærhet på en måte som er få forunt. Det vil si vi kan alle få del i dette om vi er villige til å betale omkostningene. Det var ikke uvanlig at han så engler. Gjerne syngende i kirken.

I årevis levde han helt avsondret i en koie djupt inne i Sarov-skogene. Hit kom med-munker med nattverden til ham og den maten han trengte for å overleve. Ellers levde han her i bønn. Og dyrene skygget slett ikke unna ham. Både bjørner, rever, ulver, kaniner kom gjerne bort til koia til den stillferdige bedende mannen.

Etter å ha levd slik i bønn i mange år, ble han en åndelig far for mange. De kom til ham for å få åndelig veiledning og hjelp for sine liv. Det kunne han fordi han selv hadde erfart det han delte med andre. For ham var det ikke teori, men ervervet liv.

Nærmere 40 år etter at jeg stiftet bekjentskap med Serafim av Sarov for første gang, er han fremdeles et spennende bekjentskap som har mye å lære meg.

Stor begivenhet i Hl.Trifon kloster i Hurdal

På Aposteldagen - fredag 12. juli kl.10.00 - inviterer Hl.Trifon kloster i Hurdal til 'årets happening', om jeg kan bruke et slikt ord om en slik begivenhet. For en begivenhet er det virkelig!

Sangere fra Georgia sammen med fader Mamuka deltar under liturgien i den vakre klosterkirken, og de vil også fortelle om det hjelpearbeidet de driver blant foreldreløse barn.

Samme tid og sted vil vi også kunne glede oss over Panagiotis Pavlos som er kjenner av og en dyktig utøver av bysantinsk kirkesang. Han vil også delta med sang i liturgien.

Som om ikke dette var nok til å sette av denne dagen, deltar også Athanasios Rakovalis, som under pseudonymet Dionysios Farasotis har skrevet den mye omtalte boken "The Gurus, the Young Man and The Elder Paisios". Han vil fortelle om sin åndelige veileder, fader Paisios fra Athos, som døde i 1994.

Etter at programmet i Hl.Trifon kloster er ferdig, vil sangerne fra Georgia sammen med fader Mamuka delta i Skrukkelia kapell, hvor de vil ha en konsert med kirkelige og folkelige sanger.

- Alle er hjertelig velkommen, sier fader Johannes.

En dag i kloster og i bønnekapellet

Dagen i dag har jeg tilbrakt i den vakre klosterkirken i Hurdal (bildet). Sammen feiret vi en av minnedagene for Serafim av Sarov. Jeg har skrevet om Serafim av Sarov, en av Russlands viktigste åndelige skikkelser gjennom tidene, på bloggen Monastisk i dag. Du finner artikkelen her: http://www.monastisk.blogspot.com

Det er alltid fint å komme til Hl.Trifons skita. Jeg har hatt et forhold til dette klosteret siden 1988. Den gangen holdt fader Johannes og fader Serafim hus på Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune. Jeg setter stor pris på liturgien - bønnene som bes, lesningene fra Skriften, hymnene som synges, og føler meg hjemme i den. Det er jo ganske annerledes fra de frikirkelige gudstjenestene jeg er vant med, men jeg trives med denne gudstjenesteformen, med den ærbødigheten for det hellige, som jeg ofte savner i andre sammenhenger.

Etter gudstjenesten ble vi invitert til bespisning, og det var spesielt hyggelig å få hilse på en av mine Facebookvenner, som jeg ikke har truffet før. Godt også å se fader Johannes igjen, og få en liten samtale. Han hadde også fødselsdag i dag. Så her feiret vi ikke bare den hellige Serafim av Sarov, men også en prest som har fått bety mye for mange - også for meg.

Fra Hurdal dro jeg til Kristi himmelfartskapellet. Det er så godt å komme dit. Da føler jeg meg veldig hjemme. For meg er det et stort under, både at vi nå endelig har fått bygget bønnekapellet, men også at vi ganske snart kan få feire gudstjenester her. Kapellet vil bli vigslet 30. september, på min fødselsdag! Fader Johannes vil stå for vigslingen, sammen med prester og pastorer fra Vestre Toten kommune.

Nå går jeg i kloster - igjen!

I dag går jeg i kloster - igjen! Jeg er så heldig at Hellige Trifons skita ligger bare en tre kvarters kjøring fra mitt hjemsted. I dag skal jeg delta i en av tidebønnene. Det ser jeg veldig frem til. Siden 1988 har dette ortodokse klostret hatt en helt spesiell plass i mitt hjerte. Den gangen lå det enda nærmere hjemstedet mitt, nemlig på Borstuen, på Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune. I dag befinner det seg i de djupe skogene i Hurdal. Dette er virkelig et bønnens sted, og for meg et lite himmelrike på jord. Klosterkirken er som det vakreste smykke.

Hellige Trifon ble etter en innledende periode fra 1976 i Oslo etablert på Borstuen i 1985. I år 2000 ble det flyttet til Skabland i Hurdal, og jeg hadde den gangen gleden av å preke i forbindelse med den siste gudstjenesten på Sivesindshøgda. Enkelte spør om hva en skita er. En Skita er et minikloster, middelveien mellom  institusjonsklostrene og eremittilværelsen. I dette tilfelle består fellesskapet av to munker: arkimandritt f. Johannes og hierodiakon f. Serafim. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å ha kjent dem i så mange år, og kan kalle dem venner.

I presentasjonen av Hl.Trifons skita heter det:

"Klosteret består av hovedbygningen, hvor vi bor og hvor det er lokaler for samlinger: seminar, kurs og sosialt samvær etter gudstjenester.  Videre hl. Serafim av Sarovs skogskapell som ble innviet til 100-årsdagen for hans kanonisering i 2003, samt kirken til ære for ”Den levendegjørende Treenighet og minne om hl. Trifon av Petsjenga”. (Innviet 2010). I 2011 vil det bli reist et klokketårn i tilknytning til kirken.

Klosteret er innviet til ære for den russiske helgenen Trifon, munken som misjonerte blant skoltesamene i det nåværende østlige Finnmark på 1500-tallet og som bl. a bygget St. Georgs kapell i Neiden (hører inn under hl. Nikolai menighet). Dette både fordi vi ønsker å stå i den samme tradisjon som han, men også fordi vi i en viss betydning henger sammen med hans virke, og fordi vi ønsker å fortsette hans arbeid.

Vi inviterer til feiringer tre ganger i året: 28. desember for hl. Trifon, 12. juli for de hl. apostlene Peter og Paulus og 1. august for hl. Serafim av Sarov".

Men nå - nå skal jeg gjøre meg ferdig til å reise dit.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 5

År 1988 skulle bli et vendepunkt for meg. Da skulle jeg gå i kloster, for første gang. Fra tidlig barneår hadde Russland en spesiell dragningskraft. Særlig etter at jeg hadde gitt meg i kast med Fjodor Dostojevskij og hans forfatterskap. Ved å lese 'Brødrene Karamasov', stiftet jeg også bekjentskap med staretsen Sosima. En starets er en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning. Denne staretsen fascinerte meg, og den kirke han representerte. Så kom jeg over en bok som jeg ble helt oppslukt av: 'En russisk pilegrims beretninger'. Dette var tidlig på 1980-tallet. Boken handler om en mann som vil finne ut hvordan det er mulig å lære å be uavlatelig. Vi blir med på en reise rundt i Russland, for å finne mennesker som kan gi ham et svar på det spørsmålet. Etter hvert stifter han bekjentskap med den såkalte Jesusbønnen.

På slutten av 1980-tallet arbeidet jeg som journalist. Jeg hadde hørt at det fantes et ortodoks kloster ikke så langt unna der jeg bodde. Nysgjerrig på hva dette var fikk jeg overtalt redaktøren til å sende meg på reportasjeoppdrag. Jeg stappet boka om den russiske pilegrimen i sekken, sammen med notatblokka, og dro til Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune, til Hl.Trifons skita, hvor fader Johannes og fader Serafim, holdt hus. En skita er et lite kloster.

Her kom jeg: sprekkferdig av inntrykk av det jeg hadde lest, samtidig som jeg hadde lært at Den ortodokse kirke var stein død, og var svært religiøs. Ja, det var jo slik, som jeg fortalte om i den forrige artikkelen, at i den sammenhengen som jeg var en del av, betraktet man andre kristne som 'de som ikke var med på det som Gud gjorde nå'. Fader Johannes var svært hyggelig og imøtekommende. Jeg ble satt helt ut. Her møtte jeg en mann som levde hva han forkynte, og som bar preg av å høre Kristus til, med hele seg. Han var helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg.

Det ble til at jeg banket på døra til klosteret også etter at avisreportasjen hadde stått på trykk. Jevnlig kom jeg, og etter hvert fikk jeg ta del i noen av tidebønnene og senere i Den guddommelige liturgien.

Jeg ble overrasket over følelsen av å ha kommet hjem. Alt var annerledes. 'Møteformen', om man kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen, var det stikk motsatte av det jeg var vant med. Her var ikoner, røkelse, - sangene helt fremmede, men jeg kjente på en ærefrykt for det hellige, som jeg aldri før hadde kjent til. Så en dag, mens fader Johannes og fader Serafim var opptatt med liturgien, opplevde jeg Guds nærvær på en måte jeg aldri før hadde stiftet bekjentskap med. Så stille, så mektig, så hellig, denne stunden var. Den er så privat at jeg ikke skal gå i detaljer. Men den endret alt. Jeg ble aldri den samme etterpå. Gud la ned en tørst i meg etter seg, som siden da ikke har slukket, men er blitt større! Røkelsen, bønnene, lesningen fra Den Hellige Skrift, forsterket det hele. Det var som en smak av himmelen.

Omtumlet gikk jeg derfra. Jeg måtte be Gud om tilgivelse for mitt åndelige hovmod, som hadde begrenset Ham til bare å være tilstede i den sammenhengen jeg tilhørte, og i hvert fall ikke til andre steder, enn i de protestantiske sammenhengene. Han var definitivt ikke å finne blant ikoner, røkelse og eldgammel liturgi. Trodde jeg.

Senere skulle jeg oppleve noen forunderlige bønnesvar gjennom en mann som dukket opp under en begravelse, og som kom fra Romania.De bønnesvarene vil jeg karakterisere som mirakler. Men mer om det senere.

(fortsettes)

I klosterets bønnerytme

I dag setter jeg kursen mot de djupe Hurdals-skogene. Jeg er så heldig at jeg bor i snau times kjøring unna klosterkirken til Hl. Trifons skita, og skal være med på tidebønnen der klokka 12. Det gleder jeg meg til. Å falle inn i den bønnerytmen som tidebønnene representerer, og feire gudstjeneste, gir en stabilitet til troen som jeg ikke vil være foruten.

De første kristne fulgte den gamle jødiske bønnepraksisen med å be Salmenes Bok, og de ba samstemmig. Når vi på denne måten ber Guds ord, løfter vi en røst opp mot himmelens Gud og påkaller Hans navn. Måtte det bli en verdig lovprisning, en tilbedelse av den tre ganger hellige Gud.

I dag går jeg i kloster

I dag går jeg i kloster! For andre gang i år skal jeg besøke Hl.Trifons skita i Hurdal, noe jeg ser veldig frem til. Jeg har hatt et forhold til dette klostret siden jeg besøte det første gang i 1988. Den gangen lå det ikke så langt unna der hvor jeg bor - på Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune. I forbindelse med at det ble flyttet til Hurdal, hadde jeg det store privilegiet å tale til de som var med på den høytidelige seremonien den gangen.

I dag feires minnet om den hellige Serafim av Sarov (bildet), Russlands mest kjente helgen, en asket og starets som levde i Sarov klosteret og som eneboer i de djupe Sarov-skogene i det 18. århundre.

Jeg gleder meg til å se vennene igjen, og er spesielt takknemlig for at jeg kan få denne dagen sammen med min gode rumenske venn, Victor Otet. Vi har også kjent hverandre i mange år nå. Victor er en av lederne for Herrens arme, en sterk fornyelsesbevegelse innen Den rumensk-ortodokse kirken. I går var han med meg da jeg talte i Den internasjonale baptistkirken i Sandvika, i dag er jeg med ham inn i den kirkelige tradisjonen han står i. Teologisk ser vi nok forskjellig på en del ting, men vi har samme Far! Selv er jeg beriket av å få del i det bønnens liv som preger mange av mine ortodokse venner. Og jeg takker Gud for den fornyelsen som opp gjennom kirkens historie har kommet fra klostrene. Mens det har sett riktig mørkt ut for den kristne tro, har man i mange klostre holdt bønnens flamme brennende. I stillheten der har mange funnet Gud - slik det også er i dag.

Den vakre klosterkirken i Hurdal ferdig og vigslet

Som jeg har skrevet om på bloggen ved flere anledninger har Den Hellige Trifons skete bygget en klosterkirke på eiendommen i Hurdal. Nå står den endelig ferdig, som et vakkert smykke djupt inne i Hurdals skoger. På Demetriosdagen ble den innviet av erkebiskop Gabriel. Det var en kirkehistorisk begivenhet i Norge. Så omtalte også erkebiskopen dette som en dåp - i en større dimensjon. Det er blitt et usedvanlig vakker kirkebygg.

Alteret er bygget vakkert edeltre fra Russland. Kirkens vegger er malt med fresker av en serbisk ikonmaler som har skapt en særdeles utsøkt bysantinsk ikonografi. Her finnes Anna av Novgorod og Hellig Olav. Disse to skulle jo gifte seg med hverandre, men svenskekongen Olof Skötkonung satte en stopper for dette og giftet bort sin datter med storfyrsten Jaroslav av Novgorod. Vennskapet mellom de to holdt likevel livet ut.

Fire kvinnelige martyrer er malt på den nordlige veggen: Nina av Georgia, Katharina av Sinai, Maria Magdalena og den hellige Maria Skopsova - den sistnevnte fra vår egen nære historie.

På den nordlige veggen er det malt to andre personer med skandinavisk opprinnelse. Det er Theodor og hans sønn Johannes, som ble martyrer i Kiev under Vladimir den store og Olga styre på 900-tallet. Theodor og Johannes var vikinger som hadde reist i Østerled og blitt døpt i Konstantinopel. I Kiev var det på denne tiden store motsetninger mellom kristne og hedninger og de to ble drept i porten utenfor sitt eget hus. Etter at Vladimir selv ble en kristen og lot seg døpe, sørget han for å reise en kirke på det stedet de to var blitt myrdet. I den kirken ble hans mor Olga, og senere ham selv begravd.

Klosterkirken i Hurdal har også en svært vakker kuppel i glassmosaikk. Klosteret er bygget til minne om den hellige Trifon av Petsjenga (1500 tallet), som drev misjonsarbeid blant skoltesamene og folket på nordkalotten.

Bilder: Fra innvielsen av klosterkirken. www.ortodoks.com

Klosterkirken i Hurdal er snart ferdig

Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, bygges det nå en ny klosterkirke i stein på Hl.Trifons kloster i Hurdal. Arbeidet går framover. Den kjente ikonmaleren Ove Grant Svele har kommet langt med ikonene i ikonostasen. Svele er ikke alene om utsmykkingen. Noen freskomalere fra Serbia maler vakre fresker, som den vi ser avbildet her. Kirsten og Svein Sandvold legger glassmosaikk på apsiskuppelen, og en blikkenslager lager kuppel i kopper til kirken.

Vi følger arbeidet videre her på bloggen, og kommer tilbake med flere nyheter etter hvert som arbeidene gjøres ferdig. Jeg har ved selvsyn sett hvor vakker den kirken kommer til å bli. Hl. Trifons kloster har hatt og har stor betydning for mitt trosliv i mange år nå, fra den tiden klosteret eksisterte bare noen kilometer fra der hvor jeg bor. Nå er avstanden litt større, men likevel så nært at det er mulig å ta del når det legger seg slik til rette.

Hva handler våre gudstjenester om? Oss? Eller Gud?

Jeg sliter med en ting når det gjelder en del av våre gudstjenester og sammenkomster. Kanskje jeg også burde føye til at jeg uroer meg i tillegg. Muligens burde jeg også si at jeg føler meg mer og mer ubekvem og fremmedgjort.

Hva dette handler om? At gudstjenestene og sammenkomstene våre er så menneskefokuserte. Det handler om en tid som vi avsetter, og for flere og fleres vedkommende, i underkant av en time, hvor vi skal presse inn mest mulig innhold og få dekket våre behov. Gudstjenestene skal svare til våre behov, de skal være aktuelle, de skal gi oss noe, og noe for alle aldre. De skal være positive, kanskje litt underholdende. Dessuten skal vi ha rett til å analysere dem, og si vår hjertens mening.

Jeg savner paralleller til dette i Det nye testamente. Ordene fra Apostlenes gjerninger 13,1, om menigheten i Antiokia, forfølger meg på en positiv måte:

"Mens de holdt gudstjeneste ..."

I en annen oversettelse brukes det et annet ord som tydeliggjør hva de gjorde:

"Mens de tjente Gud ...."

Det er noe ganske annet enn "moderne" gudstjenester og sammenkomster. De handler om å tjene mennesket, og sette mennesket i sentrum. Jeg setter ordet moderne i hermetegn, for dette begynte vel strengt talt med reformasjonen? Når Skriften alene-prinsippet ble understreket så sterkt, og prekenen fikk en så fremtredende plass.

På gresk er ordet leituragunton brukt. Ordrett skulle det bli: gjørende hellig tjeneste.

Det sier vel enda mer om hva dette handler om.

I Studiebibelen heter det:

"De viktige ledd i den første kristne gudstjeneste var evangelieforkynnelsen, dåpen og nattverden som var Åndens midler, og i sitt vesen var den utøvelse av det nye liv i Gud ved for det første å motta hans nåde i ord og sakrament og for det andre å gi seg selv hen til Gud i tilbedelse ogkjærlighet. Gudstjenesten er et verk av Den Hellige Ånd som samler menigheten - Gudsfolket - til å stille seg fram for Guds åsyn. For Guds åsyn, ved ordet og nådemidlene, får menigheten del i Kristi frelsesverk og hans tjeneste. Menighetens lemmer blir fornyet i Guds-samfunnet, deltar i tilbedelsen av Gud og tjener Gud med sitt takkoffer og med sitt nye liv i en ny tjeneste som springer ut fra Kristus og gudstjenestens fellesskap. Slik er det en indre sammenheng mellom menighetens fellesskap i gudstjenesten og hver enkelt kristens hele liv i tjeneste for Gud." (Studiebibelen, Illustrert bibelleksikon A/S, Bind V, side 595)

I dag gleder jeg meg til en ting: Jeg går i kloster! Noen timer har jeg gleden av å besøke Hellige Trifon, som er et ortodoks kloster beliggende i Hurdal. Jeg har vært der mange ganger før, men nå er det veldig lenge siden. Det føles i hvert fall slik. Her har jeg opplevd Guds nærvær på en spesiell måte i gudstjenesten i det lille kapellet. Jeg håper det skal bli anledning til å overvære den guddommelige liturgien også denne gang. Det er noe helt annet enn det jeg er vant med fra våre frikirkelige sammenhenger. I denne sammenhengen tjener de først og fremst Gud, ikke mennesket. Men vi blir samtidig betjent av Gud. Det er noe ganske annet.

Klosterkirke bygges i Hurdal

I Hurdal finnes det et ortodoks kloster: Hellige Trifons skita. Jeg har hatt gleden av å besøke dette klostret en rekke ganger, og fellesskapet med fader Johannes og fader Serafim som bor her, har betydd mye for meg. Nå bygges det ny kirke her. Den blir på 70 kvadratmeter i mur, og er etter modell fra den hellige Nikolais kirke fra 1400-tallet i Banja Rudnicka i Kosovo. (bildet)

Hellige Trifons skita - en skita er et mindre kloster - sin opprinnelse i miljøet rundt Tidsskriftet ”Ortodoks Røst” og ”Hl.Trifon Forlag” som ble opprettet i 1976 og som siden har fortsatt som en del av Skitaens virksomhet. I 1980 ble dette utvidet til Hl.Trifon Broderskap, som i 1985 ble til Hl.Trifon Skita og lokalisert til Sivesind (Eina) på Toten. Her ble klosterlivet konsolidert og styrket ifølge de gamle monastiske tradisjoner. Her ble forlaget drevet videre: tidsskrift, menighetsblad og bøker ble utgitt, artikler og foredrag formidlet. Klosteret produserer også bivokslys for kirkelig bruk, og ikonreproduksjoner. Eiendommen, som var et gammelt gårdstun, inneholdt hovedbygning, to gjestehus og kirke innredet i låven. Jeg husker dette stedet svært godt. Da klosteret befant seg oppe på det vi kaller Sivesindshøgda, kom jeg dit som gjest første gang i 1988. Flere ganger hadde jeg gleden av å være med på gudstjenestefeiring her. Da klosteret ble flyttet til Hurdal høsten 1999, ble jeg invitert til å tale på den aller siste gudstjenesten. For meg var det en stor ære, og jeg ser tilbake på den begivenheten både med vemod og glede. Vemod fordi klostret skulle flyttes, og det ble lengre for meg å reise dit. Glede fordi jeg fikk dele fellesskap med gode ortodokse venner. Flere av klosterets venner var kommet fra fjern og nær. Det var også spesielt at jeg som den gang var baptistpastor fikk tale i et ortodoks kloster.

Med glede ser jeg nå at en ny klosterkirke bygges i Hurdal. For meg er det et stort takkeemne. De stadige bønnene som stiger opp fra dette klostret, feiringen av den guddommelige liturgien, nærværet av munkene og gjestene som kommer, er til velsignelse for hele vårt område, ja ut over det. For her bes det for mange.

Fra klosterets nettside heter det: "Skitaen utgir tidsskriftet ”Tabor” som skal formidle den monastiske kultur og visjon som vi befinner oss i. Vi legger vekt på bønn som en vandring på ”veien mot lyset fra Tabor”.Den hesykhastiske tradisjonen angir rammene for dette og gir oss kontemplasjon som etterlengtet mål Det dreier seg om en mystisk vei mot enhet med Gud som Lyset.

Dette tror vi ikke er forbeholdt en elite, men at det er tilgjengelig for alle i de sakramentale mysteriene. Ingen kan med egen anstrengelse oppnå noe større enn enheten med Kristus i den eukaristiske kommunionen ingen kan oppnå mer av Guds Ånd enn det som allerede er gitt, men gjennom arbeide på seg selv, askese, i form av bønn og åndelig konsentrasjon kan vi benytte oss er av disse gaver, og slik vokse mot ”aldersmålet for Kristi fylde” , som apostelen sier.Derfor tror vi at de monastiske verdier og visjoner er av interesse også for dem som lever ”i verden” , at disse skatter kan berike og anspore alle mennesker, ”tenne en ild” og gi lengsel etter fullkommenhet og hellighet i Kristi kjærlighets Ånd slik vi er kalt til, alle uten unntak."