Spor etter Gud i egen livshistorie, del 5

År 1988 skulle bli et vendepunkt for meg. Da skulle jeg gå i kloster, for første gang. Fra tidlig barneår hadde Russland en spesiell dragningskraft. Særlig etter at jeg hadde gitt meg i kast med Fjodor Dostojevskij og hans forfatterskap. Ved å lese 'Brødrene Karamasov', stiftet jeg også bekjentskap med staretsen Sosima. En starets er en åndelig veileder med en spesiell karismatisk utrustning. Denne staretsen fascinerte meg, og den kirke han representerte. Så kom jeg over en bok som jeg ble helt oppslukt av: 'En russisk pilegrims beretninger'. Dette var tidlig på 1980-tallet. Boken handler om en mann som vil finne ut hvordan det er mulig å lære å be uavlatelig. Vi blir med på en reise rundt i Russland, for å finne mennesker som kan gi ham et svar på det spørsmålet. Etter hvert stifter han bekjentskap med den såkalte Jesusbønnen.

På slutten av 1980-tallet arbeidet jeg som journalist. Jeg hadde hørt at det fantes et ortodoks kloster ikke så langt unna der jeg bodde. Nysgjerrig på hva dette var fikk jeg overtalt redaktøren til å sende meg på reportasjeoppdrag. Jeg stappet boka om den russiske pilegrimen i sekken, sammen med notatblokka, og dro til Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune, til Hl.Trifons skita, hvor fader Johannes og fader Serafim, holdt hus. En skita er et lite kloster.

Her kom jeg: sprekkferdig av inntrykk av det jeg hadde lest, samtidig som jeg hadde lært at Den ortodokse kirke var stein død, og var svært religiøs. Ja, det var jo slik, som jeg fortalte om i den forrige artikkelen, at i den sammenhengen som jeg var en del av, betraktet man andre kristne som 'de som ikke var med på det som Gud gjorde nå'. Fader Johannes var svært hyggelig og imøtekommende. Jeg ble satt helt ut. Her møtte jeg en mann som levde hva han forkynte, og som bar preg av å høre Kristus til, med hele seg. Han var helt annerledes enn jeg hadde forestilt meg.

Det ble til at jeg banket på døra til klosteret også etter at avisreportasjen hadde stått på trykk. Jevnlig kom jeg, og etter hvert fikk jeg ta del i noen av tidebønnene og senere i Den guddommelige liturgien.

Jeg ble overrasket over følelsen av å ha kommet hjem. Alt var annerledes. 'Møteformen', om man kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen, var det stikk motsatte av det jeg var vant med. Her var ikoner, røkelse, - sangene helt fremmede, men jeg kjente på en ærefrykt for det hellige, som jeg aldri før hadde kjent til. Så en dag, mens fader Johannes og fader Serafim var opptatt med liturgien, opplevde jeg Guds nærvær på en måte jeg aldri før hadde stiftet bekjentskap med. Så stille, så mektig, så hellig, denne stunden var. Den er så privat at jeg ikke skal gå i detaljer. Men den endret alt. Jeg ble aldri den samme etterpå. Gud la ned en tørst i meg etter seg, som siden da ikke har slukket, men er blitt større! Røkelsen, bønnene, lesningen fra Den Hellige Skrift, forsterket det hele. Det var som en smak av himmelen.

Omtumlet gikk jeg derfra. Jeg måtte be Gud om tilgivelse for mitt åndelige hovmod, som hadde begrenset Ham til bare å være tilstede i den sammenhengen jeg tilhørte, og i hvert fall ikke til andre steder, enn i de protestantiske sammenhengene. Han var definitivt ikke å finne blant ikoner, røkelse og eldgammel liturgi. Trodde jeg.

Senere skulle jeg oppleve noen forunderlige bønnesvar gjennom en mann som dukket opp under en begravelse, og som kom fra Romania.De bønnesvarene vil jeg karakterisere som mirakler. Men mer om det senere.

(fortsettes)