En av de tingene som har betydd mye for meg de siste årene, er de gangene jeg har feiret gudstjeneste sammen med venner fra de østlige og orientalske kirkene. Man føler seg hensatt til aposteltiden, og man gripes av historiens kontinuitet. Ærbødigheten for det hellige, hengivenheten, - dette gjør inntrykk.Det var en periode av mitt liv hvor jeg anså dette for å være antikvert, religiøst og noe man burde vende seg bort fra - for Gud var jo ikke i dette, om Han noen gang hadde vært det! Vi derimot - vi var med våre samværsformer, så mye nærmere originalen. Dessuten trodde jeg på en form for kristen darwinisme. Jeg trodde at jo nærmere vi kom Jesu gjenkomst, jo mer ville vi ha fått del i Guds åpenbaring, slik at vi som lever nå har en større oversikt og åndelig dybde enn de som levde den gangen! Skrevne bønner, liturgi, - hva var dette annet enn hindringer for Åndens frie liv! Kirkeåret så jeg på som en tvangstrøye, for vi måtte være åpen for Guds ledelse, og det å holde seg til oppsatte tekstrekker kunne ikke være annet enn et sidespor. Det jeg derimot holdt på med - var midt i Guds store plan med mitt liv, og ikke minst den sammenhengen jeg stod i.
Men så hadde Herren noen overraskelser for meg!
De møtte jeg i form av mennesker som stod i en helt annen kirkelig tradisjon enn min, og som feiret gudstjenester på en måte som var meg helt fremmed. Og det mest overraskende av alt: der møtte jeg Gud! Sterkere og mer overveldende enn i noen annen sammenheng jeg hadde vært før.
Det ble vanskelig, og veldig utfordrende, fordi det satte spørsmålstegn ved de fleste av mine motforestillinger. Jeg forsøkte meg med alle mine 'men'. Så begynte en lang tid med granskning av Guds ord. Jeg var sikker på at den ville hjelpe meg til å bygge opp under de argumentene jeg hadde for å forsvare mitt eget ståsted.
Igjen ble jeg overrasket. Jeg fant tydelige spor etter mye av det jeg opplevde i disse sammenhengene i det jeg leste i Det nye testamentes skrifter. En dag møtte jeg en koptisk biskop. Biskop Thomas underviste på et seminar om det å lese Bibelen. Det blåste meg av stolen! Mens jeg lyttet til ham, kom jeg til å tenke på den første tiden som kristen. Da jeg var aktivt med i skolelagsbevegelsen. Gjennom den lærte jeg å avsette tid til 'en stille stund', til å granske Skriften. Denne grunnleggende undervisningen setter jeg veldig stor pris på at jeg fikk del i. På den har jeg bygget mitt kristne liv. Nå møtte jeg av alle en koptisk biskop som underviste om det samme! Hans understrekning av Skriftens betydning, av å lese Guds ord, studere det, granske det, spise det - ! - var som å være tilbake på Sagavoll Folkehøgskole og lytte til noen av Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslags sekretærer. Men dette var en biskop fra en av de orientalske kirkene!
Han fortalte om bibelvekkelsen i Egypt, om alle søndagsskolene, om betydningen av at alle som gikk i dåpsopplæring i Den koptiske kirken, skulle ha sin egen personlige Bibel. Han fortalte hvordan han selv leste den, som et kjærlighetsbrev fra sin himmelske Far.
Så feil jeg hadde tatt. I min åndelige arroganse, i min åndelige blindhet. Øynene mine ble åpnet for et åndelig liv som forvandlet mennesker i tusentalls i Egypt. Og de jeg møtte hadde en åndelig dybde og modenhet, som jeg sjeldent hadde sett i min frikirkelige tradisjon-
Så satte jeg med ned og studerte gudstjenestelivet i den første kristne tiden. Mer om det i morgen.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar