Denne våren er det ganske nøyaktig 40 år siden jeg bestemte meg for å bli en kristen. Mye har forandret seg på de årene - ikke minst teologisk. Ting frimenighetene holdt for sant, er visst ikke like sant lenger. Ting som var utenkelige i 1972, er ikke bare tenkelige, men også rett teologi. Og godtatt i mange sammenhenger.Jeg ble flasket opp med at vi har ingen trosbekjennelser, vi holder oss til Bibelen. Og i de første årene som kristen var det ingen diskusjon om hva det innebar. Alle visste det. Når man i dag sier: 'Jeg tror på Bibelen', så kan det bety hva-som-helst. Ordet 'kristen' har heller ikke samme betydning.
I vår iver etter å være relevante, ikke-konfronterende, inkluderende leser vi de bibelske tekstene annerledes, eller har parkert disse tekstene som kulturelt betingede. De gjelder med andre ord ikke vår 'opplyste' tid. I noen tilfeller ser det ut til at vi vet mer enn Jesus og apostlene gjorde.
For meg har det vært en stor sorg å oppdage at mennesker jeg holdt for å være bibeltroende, ikke er det lenger, og at det kirkesamfunnet jeg tilhørte beveget seg i en svært liberal retning. Og det i en sammenheng hvor mennesker gjennom historien var villig til å gi sitt liv for de bibelske sannhetene. Ikke slik lenger. Man vil ikke være anstøtelig, man vil konsentrere seg om å forkynne at Gud er kjærlighet. Og bare det. Det legges ikke vekt på at Han er hellig lenger.
I visse sammenhenger har man solgt førstefødselsretten sin for en tallerken med varm omfavnelse av de man tror man skal nå med et avskåret evangelium. Og man er blitt stueren og akseptert av det gode selskap (media, politikere, samfunn). Saltet har mistet sin kraft.
Det har forundret meg og skuffet meg at så få har stått opp for Bibelens radikalitet, og jeg har lett etter de som ville gå motstrøms. Jeg har også fundert på hvordan det er mulig å endre Guds ord, slik man har gjort. Den apostoliske læren er - i følge Judas brev - noe vi skal 'stride for' fordi det er 'en tro som èn gang for alle er overgitt de hellige' (Jud v.3)
Men i vår tid endres den - og det skjer også i de sammenhengen hvor man minst skulle kunne tro at det ville skje.
Min lengsel de siste årene har vært å finne noe som ikke endres, noe som blir stående, uansett motstand, uansett hvilket lærdomsvær som blåser, som ikke kan endres med et vedtak på et årsmøte, eller en synode, eller etter eget forgodtbefinnende.
Hvor finnes disse sammenhengene?
Det har også forundret meg hvor lite bevisste mange er når det gjelder lærespørsmål. Det undervises lite om dem i menighetene også. Dagens forkynnelse handler for det meste om hvordan jeg kan få bedre selvbilde og hvordan jeg kan lykkes i livet. Hvordan jeg kan bli velsignet. Og den nye nådeforkynnelsen gjør at man stort sett kan leve som man vil med sitt liv, uten at det skjer noen endring i livsstil eller væremåte. Alt er jo bare nåde likevel.
Så langt jeg kan se handler livet med Jesus om å ta sitt kors opp, og følge Ham - hver dag. Det handler om forsakelse og tro, om at sinnet vårt fornyes, om erkjennelse av egen synd og om syndernes forlatelse. Og om et liv levd i Guds nærhet. Og det handler om en kirke som står om enn tårnene faller, som ikke gir opp med å være kirke - det vil si salt og lys - uansett hva den møter. Hvor læren er den samme i dag - og i morgen - ja, til Herren kommer igjen.
Hvor finnes denne kirke i dag? For meg har det vært en befrielse å møte kristne tfra tradisjoner hvor det man lærer ikke har endret seg, men at man trofast har holdt seg til den - ofte med store kostnader for eget liv.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar