Tro mot Skriften

 Mange oppsøker bibellærere som sier det de vil høre, ikke det de trenger å høre. Ønsket om å bli likt og akseptert har fått noen lærere til å lage utvannede representasjoner av Guds sannhet. Det er en populær måte å lede på fordi det kan trekke en mengde men ikke oppfylle kravene til bibelsk ledelse.

Mot slutten av sitt liv, nær tidspunktet for sin død, skrev Paulus sitt siste brev, 2. Timoteus. Han hadde avsluttende tanker å formidle til Timoteus som ville være viktige hvis Timoteus fortsatte å følge Paulus’ eksempel.

Paulus skrev: «Du må være tro mot det du har blitt lært. Du vet at det er sannhet, for du vet at du kan stole på dem som lærte deg» (2. Timoteus 3:14). Timoteus, som alle lærere, kunne bli fristet til å vandre bort fra innholdet og sannheten i Skriften som underviser om menneskers meninger og tolkninger, men ikke Guds sannhet.

Paulus minnet Timoteus om sin personlige historie: "Du har blitt undervist i de hellige skrifter fra barndommen av, og de har gitt deg visdom til å motta frelsen som kommer ved å stole på Kristus Jesus" (vers 15). Uten Skriftens visdom ville Timoteus bli fristet til å drive bort fra sannhetens forkynnelse og lære det som er populært, men ikke den fullstendige sannheten.

Paulus minnet Timoteus om grunnen og hensikten med hvorfor han skulle forbli tro mot Guds ord: «Hele Skriften er inspirert av Gud og er nyttig for å lære oss hva som er sant og for å få oss til å innse hva som er galt i våre liv. Den retter oss når vi tar feil og lærer oss å gjøre det som er rett» (vers 16). Når Skriften blir forkynt som Guds sannhet, vil den minne oss om hvor vi har kommet på avveie, spesielt når det som blir undervist kan høres hardt og korrigerende ut for ører som ikke er opplært til å høre og stole på sannheten.

Da Paulus kom til slutten av sin undervisning om å forbli tro mot Guds ord, ga han Timoteus grunnen til at dette er så viktig: "Gud bruker det til å forberede og utruste sitt folk til å gjøre all god gjerning" (vers 17). Å være fullt utstyrt for disse gode gjerningene er å være en person som har omfavnet Skriftens sannhet.

Paulus fortalte Timoteus hva det vil kreve av ham å holde seg til ordet i sin tjeneste: «Forkynn Guds ord. Vær forberedt, enten tiden er gunstig eller ikke. Korriger tålmodig, irettesett og oppmuntrer ditt folk med god lære» (2. Timoteus 4:2).

På slutten av sin undervisning ga Paulus en siste advarsel til Timoteus: «For en tid kommer da folk ikke lenger vil lytte til sunn og sunn lære. De vil følge sine egne ønsker og vil se etter lærere som vil fortelle dem hva de kløende ørene vil høre. De vil forkaste sannheten og jage etter myter» (vers 3-4).

Vi trenger ikke å følge villfarelsens vei hvis vi forblir tro mot Guds ord og søker lærere som vil gjøre det samme. Disse lærerne vil snakke sannheten i kjærlighet selv om den sannheten er ubehagelig og konfrontere oss der vår tro har tatt en feil vending. Det er beviset på sunn og sunn undervisning.

- Garris Elkins. Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Også vi når det blir krevet

To hendelser denne søndagen i juli har rystet meg. Den ene fant sted tidlig på formiddagen, da denne setningen kom så klart til meg: '... også vi når det blir krevet.' Observante lesere forstår med det samme at setningen er fra 'Ja, vi elsker'. Men for meg var det som om Herren talte disse ordene. Og det var som om Han stilte meg spørsmålet: 'Vil du forbli trofast, om det blir krevet av deg?' 

Så, nå nettopp, satt jeg og lyttet til en nasjonal bønneleder fra Storbritannia som er anglikaner. Han kunne fortelle at man på høyt plan i den engelske kirke snakker om en mulig endring av Fadervår. Bakgrunnen er reaksjonen fra enkelte om at 'Fadervår' oppleves som paterialkalsk. Dette er for så vidt ikke noe nytt, men det nye er at dette diskuteres på høyt plan. Jeg forstår at noen kan ha problemer med Gud som Far, fordi de har ulike problemer og utfordringer med sine jordiske fedre. Men dett er ikke på det planet disse klerikale størrelsene diskuterer innholdet i Fadervår. Det er snakk om kjønnsideologien. 

Jeg tror at det er en sammemheng mellom disse to hendelsene i dag.

Mange stilles nå på valg: vil de forbli tro mot den tro som en gang for alle er gitt oss fra aposlene?

Uten bibeltro har menigheten ingen framtid

I kjølvannet av modernismen har det vokst frem en «akademisk religion», der teologien skapes mer ved professorenes skrivebord enn i den pastorale virkeligheten. I stedet trengs det et nyttig spenningsforhold mellom kirkens liv og det teologiske verkstedet. Anders Gerdmar skriver i denne artikkelen om bibelsynsdebatten som har vært de siste årene innen frikirkeligheten.

Med velvillig tillatelse fra Anders Gerdmar, professor ved Skandinavisk teologisk høgskole, dosent i nytestamentlig eksegetik ved Universitetet  i Uppsala og professor ved Southeastern University i Lakeland, Florida, USA har jeg oversatt denne svært tidsaktuelle artikkelen til norsk. Gerdmar beskriver forholdene i Sverige, men spørsmålene og problemstillingene han reiser er like aktuelle i Norge:

Bibelsynsdebatten de siste årene har handlet om bibelsyn i pastoral og teologisk utdanning i den delen av den svenske frikirken som tradisjonelt har lagt vekt på bibeltroskap. Diskusjonen startet i 2012 i forbindelse med en bibelsynsdebatt ved Örebro teologiske høyskole (nå ALT).

Siden har den fortsatt i ulike perioder og blant annet har et par bøker vært foranlediget av den: antologien 'Bibelen - myte eller sannhet?' fra 2014, som er direkte relatert til debatten, Mikael Tellbes 'Hva betyr det at Bibelen er Guds ord?' fra 2015, og min egen 'Det står skrevet: Bibeltro versus bibelkritikk', fra 2020.

Saken er imidlertid enda mer brennaktuell i dag fordi det er en sammenheng mellom den evangeliske 'lightversjonen' * som var representert ved den ene siden av debatten og de prosessene som nå hovedsakelig foregår i Evangeliska Frikyrkan.

Sveriges åndelige fremtid avhenger i stor grad av hvordan man trener en ny generasjon åndelige ledere. Og Guds velsignelse avhenger av troens lydighet, som betyr lydighet til Hans Ord.

I bunn og grunn blir det bibelske spørsmålet da ikke et akademisk spørsmål, men et spørsmål om troverdighet. Kan folk stole på evangeliet vi forkynner? Eller er det avhengig av den ene eller andre teologens tolkningsteorier?

Bibeltro er en tro og kan ikke kobles fra læren. Troen på at hele Skriften er gitt av Gud er grunnleggende for den kristne tro. Det betyr at Den Hellige Ånd har gitt oss Bibelen vi burde ha. Fortolkerne har siden sett at dette er både menneskelig og guddommelig, både rabbinere og tidlige kirkefedre.

Selv gåtene vi ikke rasjonelt kan løse er der for en hensikt. Et eksempel er når Paulus snakker om «Kristi klippe som fulgte dem» i 1. Korinterbrev 10, en rabbinsk tolkning som viser kreativ bibeltolkning. Her har evangelisk eksegetikk medført en intellektualisering og innsnevring som ikke matches av apostoliske bibelsyn.

Selvfølgelig er all nøye og saklig analyse verdifull, men tolkningen av Bibelen må skje i Guds menighet, som de er Guds adresse til. Bibelen ble gitt av Den Hellige Ånd og mottatt av kirken, faktisk uavhengig av kirkestrukturer og konsilier.

Uten liv i bønn, tro og dens lydighet havner tolkningen av Bibelen i en annen blindvei: det er kun i mitt eget (ekstremt begrensede) intellekt jeg kan bestemme hva Gud vil si – og da er det ikke mye rom for Guds fylde!

Derfor må en fornuftig tolkning av Bibelen lytte ikke bare til de siste akademiske diskusjonene, men til Guds hjerte mens vi lever i Kristi ktopp. Det blir da uholdbart med bibeltolkning som er frigjort fra konteksten til menigheten og åndelig ledelse.

I kjølvannet av modernismen har det vokst frem en «akademisk religion», der teologien skapes mer ved professorenes skrivebord enn i den pastorale virkeligheten. I stedet trengs det et nyttig spenningsforhold mellom kirkens liv og det teologiske verkstedet. Når man mister dette begge deler - og oppstår slik teologi som er fremmed for den kristne tro.

Vi forskere kan være så spesialiserte og fremtredende som vi vil i vår teoretiske boble, men forstår kanskje ikke hvordan problematiseringene våre påvirker det lille menneskets åndelige liv; i mitt eget tilfelle førte møtet med bibelkritikken nærmest til åndelig forlis.

Den vitenskapelige søken etter sannheten er imidlertid nødvendig – og her må «vekkelsesfolket» våkne: hvorfor skulle ikke vekkelsen ha de mest bibelske og skarpe teologene? Og man kan drive ærlig akademisk arbeid i eksegetikk uten å gå på akkord med verken tro eller vitenskap.

I dagens vitenskapelige klima avklarer de også sitt utgangspunkt og argumenterer for sin tolkning. Det gjør de feministist-teologene og homo-teologene – det er derfor vi kan gjøre det samme med troen vår som grunnlag.

På den annen side: å være akademiker betyr ikke å være «liberal». Frikirkee har hatt vanskelig for å håndtere de faglige spørsmålene, ofte tapte intellektuelle og kulturåpne mennesker, og for å kompensere kan det være lurt å være litt ekstra «moderne og åpen».

Min bakgrunn er annerledes, oppvokst blant teologer, kunstnere, intellektuelle og strevende prester. Det største problemet i dag innen frikirketeologi er ikke at man er helt liberal – liberal teologi er et eget trossystem.

Problemet er hybriden mellom bibelkritikk og en helt riktig tro på innholdet i Den apostoliske trosbekjennelse. For når man begynner å viske ut i den bibelske troen og spør om det er viktig å kunne stole på at Jesu Ord i Johannesevangeliet virkelig er Jesu egne ord og ekte.

Eller om Daniel eller Jesaja eller Efeserbrevet er skrevet av de nevnte forfatterne, så har du ingenting på beina og risikerer Bibelens troverdighet med spørsmålstegnene dine.

Ikke helt liberal. Men man kommer ikke utenom at standpunkter i historiske spørsmål som har dukket opp i diskusjonen om bibelsyn er født i et liberalt miljø. Vi kan være seriøse akademiske teologer uten liberale fortegn og det er gode vitenskapelige grunner til å forsvare både GT- og NT-bøkene som har vært oppe til debatt.

Den bibelske troen har nødvendigvis et historisk grunnlag. Og det handler ikke om zoologi eller botanikk, men om du kan stole på Jesu ord. Jesu og apostlenes holdning til Bibelen ble og forblir den kristne kirke.

Om skrifter som utgir seg for å være historie (f.eks. når Jesus snakker om Jonas og Nineves menn) så ikke ville bli erodert tilliten - derav den såkalte "Jona-debatten", som startet bibeldebatten i 2012. For kristen tro er falsifiserbar , svært avhengig av kildemateriale. Derfor må spørsmål om historisitet og autentisitet tas på alvor.

For hva koster evangelisk-light* Kristi kropp? Hvis du skal rygge en lastebil med henger i en havn, hvor nærme skal du kjøre til kaikanten? Litt nærmere? Nei, så langt fra kanten som mulig! Man må håndtere bibelske spørsmål med stor forsiktighet. Sånn sett liker jeg å være «konservativ», engelsk for «cautious» og mener at vi forskere kan være mye tregere med å ta i bruk ulike hypoteser.

For bibelsynet blir til syvende og sist et pastoralt spørsmål. Det påvirker Bibelpraksis: Hvorfor studere en Bibel jeg ikke kan stole på? Det påvirker forkynnelsen: Hvilket evangelium bør jeg forkynne? Hvilken veiledning kan jeg gi i datidens hete moralske spørsmål?

Det går ut over sjelesorgen: hvilket Ord gir jeg alenemoren som sliter med byrden til sønnen som har havnet i rus?

Når LHBTQI+-problematikken (som det heter i EFKs undersøkelse) nå diskuteres, handler det igjen om å prøve å bortforklare Skriftens klare budskap.

Veien videre i bibel- og ekteskapsspørsmålet må være å håndtere det med tanke på den lille mannen og hans evige ve og vel.

Alternativet er skremmende: en kristendom i verdens mest sekulariserte land (World Values ​​Survey 2020) hvor ledelsen bevisst sekulariserer seg selv. Men det er en vei frem og tilbake, den som fedrene gikk og ba med tårer over de slitte bibelbladene.

Slik bønn og tro blir alltid besvart av Herren.

Billedtekst: Bibelen min.

Fotnote:

* Et forsøk på å gå en mellomvei mellom klassisk bibeltro og bibelkritikk.

John Stott: Stans, studer og kjemp!

Det er i år 100 år siden den evangelikale verdens ubestridte leder i moderne tid og Lausanne-paktens forfatter, John Stott (bildet), ble født og 10 år siden han døde. I den anledning har det anerkjente tidsskriftet, Christianity Today, som forøvrig ble grunnlagt av Billy Graham, publisert følgende artikkel av studieassistenen til Stott, som jeg har oversatt til norsk:

John Stott ville at vi skulle stanse opp, studere og ta opp kampen! Som hans studieassistent så jeg hvordan den stadige lidelsen ved nøye tenkning resulterte i en balansert bibelsk kristen tro.

Det var en bitende kald januar ettermiddag og det regnet sideveis utenfor vinduene da John Stott kom ut av studierommet. Det var spisetid, og en stor gryte sto på den lille benken på kjøkkenkroken til The Hermitage, onkel Johns koselige boligkvarter i en av de gamle gårdsbygningene på Hookses, hans landlige tilfluktssted i Wales.

"Åh JY," sa en trøtt, John og gned seg i tinningene, "jeg har et forferdelig tilfelle av PIM." Akronymet hans stod for smerter i sinnet. Det var hans måte å beskrive hvordan det føltes å kjempe en kamp om et vanskelig skriveprosjekt eller et tilsynelatende umulig problem, og det var en setning jeg kjente godt etter 18 måneder som John som hans studieassistent.

Mellom 1977 og 2007 tjente 14 unge menn - for det meste amerikanere - onkel John (som vi kalte ham) i denne egenskapen. Arbeidet vårt var like omfattende som Johns eget liv, som var herlig mangesidig.

I løpet av årene som studieassistent fullførte jeg forskning for flere bøker; løp ærend; og tjente som livvakt, sjåfør og reisefølge, i tillegg til matlaging, rengjøring og venting på bord. John jobbet hånd i hånd med Frances Whitehead, hans makeløse sekretær, og omtalte oss som "det lykkelige triumviratet."

Frances var i London den kalde januar ettermiddagen da John og jeg var på Hookses. John hadde brukt dagen på å jobbe med revisjoner for en ny utgave av sin velkjente bok, Issues Facing Christians Today. Bortsett fra en liten lunsjpause og den vanlige middagsluren hans, hadde han vært ved skrivebordet sitt siden klokken 5:30 den morgenen. Etter en 15 minutters tepause, ville han gå tilbake til skrivebordet til kl. Ikke rart han var sliten.

Over te diskuterte vi fremgangen han hadde gjort den dagen og bakgrunnsarbeidet jeg hadde gjort for kapittelet han ville ta opp dagen etter. Vi unnet oss også småkaker (som var kjent for å være en effektiv behandling for PIM). Da han reiste seg for å komme tilbake på jobb, klappet han ned de hvite hårklumpene han hadde forstyrret ved tinningene og sa:

“JY, det er visse oppgaver som ikke kan utføres uten akutte smerter i sinnet. De er sjelden morsomme, men alltid verdt det. ”

Når vi feirer hundreårsjubileet for Johns fødsel denne uken, har jeg tenkt på smerter i sinnet. John var en utvilsomt strålende formidler, kjent for tydeligheten og konsistensen i tankene sine. Men hans naturlige gaver frigjorde ham ikke fra kampen med nøye studier og belastningen som kreves for å forstå Guds ord og anvende det i den moderne verden.

Et annet favoritt akronym for John's var BBC. Han gledet seg over å forklare at dette ikke sto for British Broadcasting Corporation, men for balansert bibelsk kristendom. John var ikke redd for å innta en upopulær holdning hvis Bibelen krever det. Men han hastet aldri inn i en mening. I sin søken etter en balansert og bibelsk kristendom jobbet han utrettelig for å forstå hvert perspektiv på et emne før han kom til en nøye gjennomtenkt dom forankret i Bibelen.

I en tid med lydbitt og Twitter -feeds er mange kristne ledere så opptatt av å prøve å følge med på nåværende hendelser at få av oss tar oss tid til å stoppe opp, studere og kjempe for å undervise Guds folk. Altfor ofte tar vi en side og holder oss til den uten disiplinen å lytte eller sette spørsmålstegn ved våre instinkter. Den tynne fineren av vårt disippelskap viser sprekker som et resultat.

I denne komplekse og stadig skiftende verden trenger vi ikke flere kommentarer. Vi trenger mer smerte i tankene. John var villig til å tåle denne smerten, ikke bare i stillheten i studiet, men også i selskap med andre. Han forsto at arbeidet med å forkynne og undervise krever den grundige lidelsen ved nøye tenkning.

Stuen i det lille hjemmet utenfor Nairobi, Kenya, var overfylt med et eklektisk utvalg av mennesker. En erkebiskop, ornitolog, seminarprofessor, unge studenter og noen få gamle venner hadde samlet seg for morgenkaffe og samtale med onkel John.

Det meste av morgenen ble John overøst med spørsmål om emner som spenner fra fugletitting til bibelsk tolkning. Under ebbe og flod engasjerte imidlertid John hver person individuelt, tegnet dem ut og ble kjent med dem han møtte for første gang. Studieassistentens jobb under disse samlingene var å lytte, lære hvert navn og ta nøye notater.

Den kvelden, før sengetid, møttes John og jeg på rommet hans for å gjennomgå dagen og be. Vi gikk gjennom notatene mine fra den morgenen og lagde en grundig liste over bøker han hadde lovet å sende, et referansebrev han hadde sagt ja til å skrive, et spørsmål han måtte tenke på for en venn og en spesialtang (brukt i båndfugler) som han hadde meldt seg frivillig til å spore opp i England og sende til Kenya. Under den tre uker lange turen til Øst-Afrika var det utallige samlinger som dette, hvorav mange resulterte i personlige forpliktelser for John.

Etter en sen retur til London en uke etterpå, var John tidlig oppe neste morgen og dikterte. Da Frances ankom kontoret, hadde hun 15 brev å skrive, og jeg hadde en lang liste med bøker å pakke og spesialartikler å handle for. Den fuglebåndstangen tok meg over hele London.

John var en sjenert og følelsesmessig bevoktet engelskmann, men han var ekstremt sjenerøs når det gjaldt vennskap. Han hadde en spesiell bekymring for de med få ressurser og de underprivilegierte, og en varig hengivenhet for unge kristne. Han ville delta i en måneder lang korrespondanse med en bachelor fra Burundi like raskt som han ville med erkebiskopen i Kenya.

Og han ville fortsette i disse vennskapene gjennom årene, og gledet seg da de gikk over til neste generasjon. Slik var historien om mitt eget forhold til John, som jeg først ble kjent med da jeg var en ung gutt, og han var en hyppig besøkende forkynner i min fars kirke.

Johns evne til ledelse var ekstraordinær. Virkningen av hans arbeid merkes over hele verden i dag og vil fortsette å merkes i mange tiår framover. Hans innflytelse strekker seg imidlertid langt utover institusjonene han grunnla og bevegelsene han formet. Det sees sterkest i relasjonene han fremmet.

I løpet av denne lange sesongen med isolasjon og separasjon forårsaket av pandemien, har jeg ofte tenkt på onkel Johns evne til personlige forhold og hans ustanselige engasjement for alle slags mennesker uavhengig av sosiale, kulturelle eller rasemessige barrierer. I kraft av sin raushet og standhaftighet i vennskap, skapte han et tykt fellesskap rundt seg selv av forbausende forskjellige mennesker forankret i Kristi nåde. Det er et fantastisk bilde av hva kirken kan være for en verden som er plaget av splittelse og likegyldighet.

Konferansen til International Fellowship of Evangelical Students i Marburg, Tyskland, trakk studenter fra alle hjørner av Europa og det tidligere Sovjetunionen. John var den viktigste bibellæreren for den fire dager lange samlingen, og snakket hver morgen i nesten en time, med samtidig oversettelse via hodetelefoner på over et dusin forskjellige språk.

Oversetterne var alle frivillige, studenter med liten erfaring som modig hadde gått frem for å hjelpe. Etter å ha erkjent hvilken utfordring det ville være for dem å oversette i farten, meldte John seg frivillig til å møte disse elevene hver ettermiddag for å gå gjennom foredraget sitt dagen etter.

Disse ettermiddagssesjonene ble ukens høydepunkt for studenter og lærer. De ivrige oversetterne ba om definisjoner og presiseringer, og lo ofte av Johns idiomatiske engelsk og tidvis uutslettelige overklasseaksent. John undret seg over energien og engasjementet og slet seg gladelig med å sørge for at de var like forberedt som han var. Når han talte hver morgen, bremset han tråkkfrekvensen og stoppet etter vanskelige setninger, slik at de nye disiplene fikk tid til å ta igjen.

Hver kveld inspirerte den andre hovedtaleren, en kjent evangelist, den store mengden studenter med fantastiske historier og utrolig energi. Engelsktalende ble transfiksert. Oversetterne ble imidlertid etterlatt og vridd tørre, og etterlot ikke-engelsktalende forvirret. Samtalene var en tour de force som ble forstått av mindre enn halvparten av de fremmøtte.

Mens mange ledere er kjent for sine egoer, blir John med rette husket for sin ydmykhet. Et av kjennetegnene ved den ydmykheten var hans dype følsomhet for andres behov og hans utrettelige engasjement for å ta vare på disse behovene. Uforstyrret av bekymring for seg selv, hadde han den mentale og følelsesmessige energien til å ta vare på de rundt ham.

Mens noen ledere søker etter glimt av seg selv i andres øyne, så John på andres øyne som vinduer i stedet for speil, for å få øye på deres hjerter og sinn.

Den siste formiddagen på påskekonferansen insisterte John på at de unge oversetterne skulle komme ut av lydisolerte bodene sine og bli med ham på scenen for å bli takket av sine jevnaldrende. Det var ukens høyeste jubel, der John gled stille ut av rampelyset.

På dette hundreårsdagen for hans fødsel ber jeg om at Gud vil gi kirken flere ledere som John Stott: ledere som forstår verdien av smerte i sinnet, som er sjenerøse i personlig vennskap, og som er ydmyke nok til ikke bare å dele søkelyset men å gå helt ut av den varme gløden for å gi arven etter guddommelig lederskap videre til neste generasjon.

- John Yates er rektor for Holy Trinity Anglican Church i Raleigh, North Carolina. Han fungerte som John Stotts studieassistent fra 1996 til 1999. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bland selv - eller troen på en hel Bibel

"Bland selv!", sto det på plakaten i butikken. Foran meg godteri i mengdevis i alle slags farger, former og størrelser. Skal jeg velge den, eller den eller gå for begge deler?

I dag forsøker enkelte å sette et skille mellom Jesus og Paulus, hvor de hevder at vi må holde oss til Jesus, fordi Paulus var et barn av sin tid og sin oppdragelse. Jeg skriver 'i dag', men debatten er ikke ny, den er like gammel som kirken og har dukket opp med jevne mellomrom. Som valgene vi står overfor i gotteributikken. Hva skal vi velge? Det vi liker? Det som passer oss? Og hvis andre velger noe annet enn oss? Hva er da sannhet? Skal vi likesågodt parkere alle brevene til Paulus i Det nye testamente? Hva med Peter eller Jakob, kutte dem ut eller velge ut det vi liker? Det som passer vår tid? Hva med de som kommer etter oss, skal de velge det de liker, som passer deres tid?

Hva slags Bibel får vi til slutt?

Jeg er overbevist om at både Det gamle- og Det nye testamente er Guds evige, uforanderlige ord, som er innåndet av Den Hellige Ånd, autoritativt, evig gyldig og eneste rettsnor for liv og lære. Så er det slik at det er mye jeg ikke forstår, men jeg bøyer meg for Skriftens autoritet, og med det erkjenner jeg at noe er større enn meg. Jeg er ikke min egen autoriet som kan plukke og velge det jeg liker eller ikke liker fra Den Hellige Skrift. Jeg anerkjenner helt og fullt den apostoliske undervisningen gitt oss i de skrifter som utgjør vårt Nytestamente. Det er ingen motsetning mellom Jesus og Paulus, eller noen av de andre apostlene.

"Sannheten er udødelig", sa Balthasar Hübmaier, mannen som hadde doktorgrad i teologi og som ble brent på bålet i 1528 som kjetter, fordi han trodde at Bibelen var Guds ord og gjeldende til alle tider. Og han er ikke alene om å ha lidd martyrdøden for sin tro og overbevisning.

Og så skulle vi svikte når det gjelder i vår egen tid?

Fordi vi ikke vil være upopulære?

Kall meg feig, men jeg våger ikke. Jeg skal en dag stå for Kristi domsstol og svare for mitt liv.

Gud, se i nåde til oss!

Baptister i Bulgaria lover troskap mot Guds ord

Bulgarske baptister setter troskapen mot Guds ord høyt. 80 menighetsledere deltok på valgmøtet 15.-16 mars, som denne gangen ble holdt i byen Kazanlak, i den sentrale delen av landet. De var delegater for omtrent alle landets 128 baptistmenigheter.

Samlingen ble avsluttet med feiring av Herrens måltid. Nattverden ble forrettet av samtlige presidenter i den bulgarske baptistunionen siden Sovjetunionens fall. I forbindelse med nattverdfeiringen ble de som delltok minnet om at uken før hadde Den evangeliske Allianse i landet hatt sitt årsmøte, hvor det ble holdt en minnesmarkering for det som skjedde for ganske nøyaktig 70 år siden. 8.mars 1949 ble 15 evangeliske pastorer fengslet av de kommunistiske myndighetene.

Nattverdfeiringen ble en hellig stund innfor Guds ansikt hvor deltagerne kom med en klar og tydelig beslutning om å være tro mot Guds ord og sin baptistiske overbevisning. De takket også Gud for trofastheten de tidligere generasjonene de har etterlatt seg, og for Guds forsørgelse og ledelse.

Den bulgarske baptistunionen ble grunnlagt i Bulgaria for 111 år siden, den 14.september 1908. Baptistene var et av tre kirkesamfunn som grunnla Den evangeliske Allianse i Bulgaria i 1909. Baptistunionen i Bulgaria, som har 5150 døpte medlemmer, er medlemmer av Den europeiske baptistføderasjonen og Baptistenes Verdensallianse.

Billedtekst: Fra valgmøtet i Kazanlak.

Til minne om John Stott - en bibeltroende i en moderne tid

Jeg har nettopp brygget meg en god kopp Yorkshire-tea. Det passer godt på en dag som denne, når vi skal minnes en engelskmann med stil: John Stott (bildet),  Det er nemlig hans minnedag i dag. Den internasjonalt anerkjente anglikanske presten og evangelikale lederen, må vel kunne sies å være Lausanne-erklæringens far. Om ikke far, så i hvert fall arkitekt. Det var han som førte den i pennen. Evangeliske kristne verden over har sluttet seg til denne erklæringen fra 1974, som formulerte en felles holdning til spørsmål som har med misjon og evangeliets troverdighet å gjøre i en moderne tid.

Kanskje mer enn å være prest, så var John Stott evangelist. John Stott hadde en gudgitt evne til å formidle evangeliet slik at vanlige mennesker forstod det. Selv komplisert teologi ble lettfattelig når Stott skrev eller talte. Hans sentrale tema var Bibelens sentrum: Kristi død og oppstandelse. Hans innflytelse var stor i alle evangelikale sammenhenger. Det sier sitt når Time Magazine i 2005 satte han på en liste over hundre av verdens mest innflytelsesrike personer.

Det var ikke selvsagt at John Stott skulle bli teolog. Hans far var agnostiker, men hans mor var en troende. Familien bodde like i nærheten av All Souls Church i London, og moren tok han med på gudstjenester der. Senere skulle John Stott få sitt virke som prest i nettopp denne kirken!

17 år gammel møtte Stott en forkynnelse av Guds ord som satte djupe spor hos ham. Dette ledet ham til en personlig overgivelse til Kristus. Så skulle da Stott selv bli rotfestet i Skriften og fremholdt Bibelens autoritet med hensyn til liv og lære. Men han satte også pris på kirkens liturgiske liv.

John Stott ble aldri gift. Å leve enslig var for ham et guddommelig kall. Han ville bruke all tid på forkynnelsen av evangeliet, og levde svært enkelt. Hans store hobby var å se på fugler. Så har han da også skrevet bøker om fuglene i Bibelen! Hvert år dro han til en liten hytte for å studere fuglenes liv. Han var en dyktig ornitolog. Inntektene av alle bøkene han skrev ga han bort til veldedige formål.

27. juli 2011 - i en alder av 90 år - sovnet han stille inn mens han lyttet til Händels Messias.

For å ære denne gode mannens minne har jeg i dag funnet frem boken: "Mine favoritt salmer" som John Stott ga ut i 1988, og som Hermon forlag ga ut i 1997. Den er et lite blikk på 37 av de 150 salmene i Salmenes bok. Jeg gleder meg.

Evangelikale forbilder, del 2

Jeg har mye å takke Norges kristne student- og skoleungdomslag for - eller Laget - som organisasjonen kalles i dagligtale. Det var i Laget jeg først lærte betydningen av å ha en stille stund hver dag, og det var i Laget jeg lærte å bli glad i Bibelen og forstå at den er Guds evige uforanderlige og autoritative ord.

Og det var i Laget jeg stiftet bekjentskap med Edith og Francis Schaeffer (bildet) for første gang. De to var med på å legge grunnlaget for både Bibelglede og et ønske om Bibeltroskap som har vart frem til denne dag. At Bibelen var eneste autoritet for liv og lære ble en overbevisning allerede tidlig på 1970-tallet - som jeg ikke fra veket fra eller angret på. Sikrere fundament for troen finnes ikke.

Mye falt på plass i 1986 da jeg leste "The Great Evangelical Disaster", som i norsk oversettelse fikk tittelen, "Skjebnetime", utgitt på Ansgar forlag. Denne boken tok et kraftig oppgjør med den snikende liberalteologien innen evangeliske kretser. Boken fortjener å bli lest den dag i dag fordi den er et glitrende forsvar for Bibelens autoritet.

Om Bibelen skriver Francis Schaeffer blant annet:

"I dag er det to grunner til å være streng og ikke inngå kompromisser når det gjelder Bibelens ufeilbarlighet. Først og fremst fordi det er den eneste måten å være tro mot det Bibelen lærer om seg selv, mot det Jesus sier om Bibelen og mot det kirken har trodd gjennom alle tider. Dette alene skulle være god nok grunn, men i dag er det også en annen grunn for å holde strengt på Bibelens ufeilbarlighet: Fordi vi har vanskelige tider fremfor oss, for oss selv og for våre åndelige og kjødelige barn. Og uten et sterkt syn på Bibelen som vårt fundament, vil vi ikke være sterke nok til å stå imot alle vanskelighetene som vil komme. Hvis ikke Bibelen er uten feil, ikke bare når den taler om frelse, men også når den taler om historien og om verden, har vi ikke noe grunnlag for å svare på spørsmål om hvordan universet oppsto og ser ut og hvorfor mennesket er så unikt og verdifullt. Vi vil heller ikke ha moralske absolutter eller sikkerhet om at vi er frelst, og neste generasjon kristne vil ikke ha noenting igjen å stå på. Våre åndelige og kjødelige barn vil få overlevert et sviktende fundament som de ikke ha bygge sin tro eller sitt liv på." (Francis Schaeffer: Skjebnetime. Ansgar forlag 1986, side 32)

Sviket mot Guds ord er et forholdsvis nytt fenomen i kirken. Frem til for 200 år siden trodde hver eneste kristen at Bibelen er ufeilbarlig.

At Schaeffer fremdeles er svært aktuell viser det faktum at den nye nådebevegelsen her i Norge har avskrevet Bibelen som Guds ord til oss. En av dens forkynnere sto nylig frem i Kristiansand og fortalte at han var blitt fri som menneske den dagen han kastet Bibelens autoritet fra seg.

Men dermed kastet han også selve fundamentet for sin tro fra seg, og vil nå være prisgitt seg selv som sin høyeste autoritet. Lykke til med det prosjektet! Det vil vise seg å være som en sumpmyr.

Det var under de omtumlende årene som fulgte 2.verdenskrig at Edith og Francis Schaeffer dro fra USA til Europa som misjonærer. I Sveits - i 1955 - grunnla de L'Abri fellesskapet, et trygt ly i de sveitsiske alper hvor unge mennesker kunne komme for å studere og søke å finne meningen med livet. Hvor mange intellektuelle tvilere som ekteparet Schaeffer har hjulpet til en levende tro på Herren Jesus, vet alene Gud. Men det er mange. Ekteparet Schaffer gav redelige og troverdige svar, fordi ungdommene også så troen kroppsliggjort i deres liv.

(fortsetter)

Et åndelig forbilde

"Guds barns enhet og synderes frelse" - hvilket motto! Det kan jeg godt like! Det Norske Misjonsforbund - eller Misjonskirken - som det nå heter er et kirkesamfunn jeg har lært å sette stor pris på. Jeg kjenner på en djup takknemlighet overfor de menighetene jeg har fått besøke og de menneskene jeg har lært å kjenne som tilhører denne sammenhengen.

En av dem er Ingulf Diesen (bildet), som nå er hjemme hos Herren. Denne vennlige, rause, ydmyke, kunnskapsrike fikk bety så mye for meg i ulike sammenhenger. Han er et av mine åndelige forbilder.

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hans liv. Hebreerbrevets forfatter skriver jo: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd!" (Hebr 13,7)

Jeg har tenkt på dette: Ingulf Diesen var stor nok til å være liten!

Han som var så anerkjent i vide kretser, med en doktorgrad, kirkehistoriker, bibeloversetter, tok seg tid til å besøke små husgrupper og foreninger, i de mest avsidesliggende bygdene, for å oppmuntre, for å trøste, for å gi dem det beste han hadde, for å forkynne Guds ord. Ingulf kunne tale til den lille gruppen som til den store forsamlingen, og være akkurat den samme. Hvilket forbilde!

Jeg hadde bare vært en kristen i to år da jeg leste hans bok "Bibelen Guds ord" med undertittelen: "En studiebok om bibeltro, bibelkritikk, bibelkrise, bibelkamp, bibeltroskap." Boken utkom i 1974 og fikk helt avgjørende betydning for mitt kristenliv og forkynnertjeneste. Det var Ingulf Diesen som fikk meg til å ta et standpunkt for bibeltroskap. For meg er Bibelen Guds ord, guddommelig inspirert, den eneste autoritet for liv og lære, evig gyldig og uforanderlig. Det standpunktet har jeg holdt fast ved siden 1974 og det kommer jeg til å holde fast ved helt til jeg dør. Takket være boka til Ingulf Diesen. Hvilket forbilde.

Ingulf Diesen var en klar evangelisk røst i sin tid, og han taler fremdeles gjennom sine mange bøker. Også her var han et forbilde. Han var raus i sitt møte med kristne fra alle sammenhenger, men hele tiden var han tydelig på at han var en evangelikal kristen. Også her er han et forbilde. Vi hadde trengt ham i forbindelse med Reformasjonsjubileet.

Ingulf Diesen var en svært kunnskapsrik mann, men han briljerte aldri med sin kunnskap. Han var vis. Han var så alminnelig, likevel med en slik tyngde. Fra eget levd liv. Her var ingen tilgjort åndelighet. Han kunne snakke med alle og bød raust på seg selv. Han var en god og trygg sjelesørger. Det fikk jeg selv erfare. Ingulf hadde alltid tid for en ung pastor.

Og sist, men ikke minst, Ingulf Diesen hadde en enorm kunnskap om frikirkenes historie. Vi hadde trengt ham i dag også på det området, men heldigvis finnes fortsatt hans bøker. Vi må ikke tape av syne vår åndelige arv og vi må bli litt mer stolte av de åndelige røttene vi har. Også på det området er Ingulf Diesen et forbilde. Vi trenger ikke løpe over bekken etter vann. Våre frikirkelige vekkelsesrøtter holder i bøtter og spann!

Billedtekst: Har du ikke lest denne boken? Lån den på biblioteket!

Granskeren, studenten og forskeren Ingulf Diesen.

Hold fast på Guds ord

"Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen når dere holder fast på livets ord ..."

Apostelen Paulus i Fil 2,15-16

Forbilledlig fra frimenighetene i Kristiansand

Frimenighetene som står bak 'Sammen for byen' i Kristiansand har samlet seg om en uttalelse om bibelsynet, som er forbilledlig. Jeg skulle ønske frimenigheter over hele landet kunne gjøre det samme!

Her er uttalelsen fra Kristiansand:

"- I de siste uker og måneder har det stått en kamp om bibeltroskap. Debatten om likekjønnet ekteskap har rast i Den norske Kirke. Parallelt har ledernettverket «Sammen for Byen» jobbet frem et nytt verdidokument. Et viktig punkt er tilslutning til Lausanne bevegelsens siste manifest kalt «Cape Town erklæringen fra 2010». Et dokument på 62 sider som omhandler svært viktige og sentrale punkter og gir en sterk stemme inn i å erklære bibeltroskap. Det sies at 98% av de evangeliske kristne i verden har samlet seg om dette dokumentet.

Bibelen som høyeste autoritet

Det er gledelig at det rundt om i verden er så klar og entydig oppjustering av Guds ord. Noen av de viktigste formuleringer er:
1. Vi mottar hele Bibelen som Guds ord, inspirert av Guds Ånd, talt og skrevet ned av menneskelige forfattere.
2. Vi bøyer oss for den som høyeste og eneste autoritet, som styrer vår tro og vår handling. Vi vitner om Guds ords kraft til å fullføre hans frelsesplan.
3. Vi slår fast at Bibelen er Guds endegyldige skrevne ord, som ikke blir overgått av noen annen senere åpenbaring, men vi gleder oss også over at Den hellige ånd opplyser Guds folks tanker slik at Bibelen fortsetter å tale Guds sannhet på nye måter til mennesker i alle kulturer.


Tydelig tale om Den Hellige Ånds funksjon

1. Vi elsker Den hellige ånd i Treenighetens enhet, sammen med Gud Fader og Gud Sønn.
2. Han er den misjonerende Ånd sendt av den misjonerende Far og den misjonerende Sønn, og ånder liv og kraft inn i Guds misjonerende kirke.
3. Vi elsker og ber om Den hellige ånds nærvær, for uten Åndens vitnesbyrd om Kristus er vårt eget vitnesbyrd nytteløst.
4. Uten Åndens overbevisende gjerning er vår forkynnelse forgjeves.
5. Uten Åndens gaver, ledelse og kraft er vår misjon bare menneskelig strev.


Et sterkt fokus på Jesus og en rett forståelse av hva det betyr

1. Vi tror evangelienes vitnesbyrd om at Jesus fra Nasaret er Messias.
2. I Jesus, unnfanget ved Den hellige ånd og født av Jomfru Maria, tok Gud vårt menneskelige kjøtt på seg og levde blant oss, helt og fullt Gud og helt og fullt menneske.
3. Ved sin død på korset tok Jesus vår synd på seg i vårt sted og bar dens fulle pris, straff og skam; han beseiret døden og ondskapens makter og brakte i stand forsoning og gjenløsning for hele skaperverket.
4. I sin legemlige oppstandelse ble Jesus rettferdiggjort og opphøyd av Gud og fullførte og demonstrerte med dette den fulle seier på korset. Slik ble han forløperen for den forløste menneskehet og det gjenopprettede skaperverk.


Et bibelsk syn på ekteskapet 

1. Guds skaperplan er at ekteskapet konstitueres ved det forpliktende, trofaste forholdet mellom én mann og én kvinne, der de blir ett i en ny sosial enhet som er forskjellig fra de familier de er født inn i.
2. Det seksuelle samliv som uttrykk for det å være ett, skal nytes utelukkende innen rammen av ekteskapet. Denne kjærlige seksuelle forening innen ekteskapet, der ”to blir ett”, avspeiler både Kristi forhold til kirken og enheten av jøder og hedninger i den nye menneskehet.

- Det er oppmuntrende å merke at det både på verdensbasis og blant frimenighetene i Kristiansand er stor enighet om disse viktige og sentrale bibelske sannheter.  Hverken Gud eller hans ord har forandret seg. Da må heller ikke vi tillate at tidsånden bestemmer hva som er rett og galt. Sannheten setter oss fri og nåden gjør at vi kan elske og omfavne sannheten.

Røsten til Francis Schaeffer er savnet i en utydelig tid som vår

Tenk det! 15.mai var det 30 år siden Francis Schaeffer døde. Her sammen med kona, Edith.

Og vi som hadde trengt en stemme som hans i denne tiden hvor det meste flyter. Både teologisk og etisk.

For de som ikke kjenner ham var Francis Schaeffer var en amerikansk evangelikal teolog, filosof og presbyteriansk pastor. Han er berømt for sin eminente bøker for han forsvarer klassisk kristen tro, i møte med liberalismen og rasjonalismen - han var en apologet i ordets rette betydning. Og han var en tydelig røst mot assistert dødshjelp og fosterdrap.

Ikke minst er han og kona kjent for L'Abri - studiesenteret i de sveitsiske alpene hvor så mange unge studenter har kommet til tro på Jesus.

Francis Schaeffer ble født 30. januar 1912 i Germantown i Pennsylvania. I 1935 giftet han seg med Edith Seville, som var datter av misjonærforeldre som hadde arbeidet for Hudson Taylor og China Inland Mission.

Schaeffer fikk sin utdannelse ved Westminister Theological Seminary og Faith Theological Seminary. Sistnevnte var et produkt av en splittelse mellom The Presbyterian Church of America og Bible Presbyterian Church.

Bible Presbyterian Church var et konservativt bibeltroende kirkesamfunn, og Francis Schaeffer var den aller første studenten som ble uteksaminert ved Faith Theological Seminary og den første til å bli ordinert som pastor i Bible Presbyterian Church. Han tjente som pastor i Pennsylvania og St.Louis i Missouri.

I 1948 flyttet Schaeffer-familien til Sveits og i 1955 etablerte de L'Abri fellesskapet der. L'Abri er fransk for 'ly'. Dette var og er et fellesskap for filosofi og kristen tro. Hit har tusenvis av ungdommer kommet for å studere.

Jeg stiftet bekjentskap med Francis Schaeffer som medlem av Lagsbevegelsen på 1970-tallet, og flere av hans bøker fikk avgjørende og varig innflytelse på mitt kristenliv. I de senere årene har jeg stadig vendt tilbake til en bok Schaeffer skrev i 1984: 'The Great Evangelical Disaster'. På norsk fikk den tittelen: 'Skjebnetid' og ble utgitt av Ansgar i 1986. Selv mener jeg at dette er en av de viktigste bøkene skrevet for vår tid, som alle kristne burde ha lest - om de vil være blant dem som holder fast ved Bibelen som autoritativt og evig gyldig.

Om jeg skulle anbefale en biografi om Edith og Francis Schaffer må det bli: L.G. Parkhurst, Jr. Francis & Edith Schaeffer. Bethany House Publisers

Her finnes et lite klipp fra en viktig tale Francis Schaeffer holdt på Lausesannekonferansen i 1974:

https://www.youtube.com/watch?v=wMYEH435os0

Behøver evangelikale kristne å kjenne seg underlegne og annenrangs?

Behøver evangelikale kristne å kjenne seg underlegne og annenrangs i forhold til det som kalles Den allmenne kirken - det vil si Den ortodokse og Den romersk-katolske kirke?

Spørsmålet har meldt seg etter en debatt på Facebook om Jomfru Marias syndfrihet. I forbindelse med debatten er det blitt fremhevet at Den allmenne kirken representerer originalen, og at evangelikal kristendom noe nytt. Stemmer dette?

Om de første kristne heter det at 'de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære' (Apg 2,42) Og Judas formaner oss 'til å stride alvorlig for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige' (Jud v.3). Det betyr at den kristne lære allerede var fastsatt mens apostlene ennå levde. Det er denne læren som er blitt overgitt til Menigheten. De første kristne vek ikke fra den. Dermed er det urkirken som representerer originalkristendommen. Den allmenne kirken henviser til Tradisjonen som om den var et fasttømret system, men forholdet er at denne tradisjonen har vært under utvikling over år, og den er slett ikke entydig i alle saker. Hva jomfru Maria angår er heller ikke de som representerer Den allmenne kirken enige. Det er kommet til senere dogmer i Den romersk-katolske kirke, som de ortodokse ikke deler synet på. Så det nye kommer ikke med evangelikal kristendom, men med den kirken som først og fremst fremstår etter keiser Konstantin.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å tilhøre en kirkelig tradisjon som har bøyd seg for Bibelens autoritet, ikke for en Tradisjon som har vært under utvikling. Særlig gjelder dette når Tradisjonen fremhever ting som ikke en gang er omtalt i Bibelen, og påstår at dette hører med til den kristne tro. Om Maria er så viktig som enkelte representanter for Den allmenne kirken gir uttrykk for, så er det underlig at apostlene ikke kjente til at hun var syndfri, eller at hun er vår forbeder. Når apostelen Paulus skriver om våre forbedere nevner han Jesus og Den Hellige Ånd. Han nevner ikke Maria med et ord. Apostelen Johannes fikk i oppdrag av Jesus selv å ta vare på Jesu mor. Men han nevner henne ikke med et eneste ord i noen av sine brev. Han skriver om inkarnasjonens under, men forteller ingenting om at hun skulle ha vært uten synd.

Jeg tror om Skriften det som apostelen Paulus skriver om den: 'Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og utrustet til all god gjerning'. (2.Tim 3,16)

Jeg skammer meg heller ikke over å tro det. Jeg kjenner på djup takknemlighet av å stå i en tradisjon som tror at Bibelen er Guds autoritative ord for liv og lære, at Bibelen er ufeilbarlig, evig gyldig, og fullstendig til å stole på. At ingenting kan måle seg med den, ei heller at det finnes noe over den eller ved siden av den. Den er og blir unik.

Kong David sier det slik i Salme 138,2: 'For Du har opphøyet Ditt ord overalt der Ditt navn er'.

Dette betyr dog ikke at vi også har mye å lære av Den allmenne kirken, av kirkefedrene, av ørkenfedrene, av mennesker som har levd med Herren og søkt Ham i bønn. Men om de lærer i strid med den apostoliske troen, slik den er åpenbart i Den Hellige Skrift, er det ingen tvil om at det er Bibelens ord som gjelder og som står over den kirkelige tradisjonen. Det er bare Guds ord som er guddommelig inspirert og evig. Alt annet er menneskeord. Uansett hvem det kommer fra.

Personlig har jeg hatt og har fremdeles stor glede av å lese kirkefedrene, ørkenfedrene og skriftene til menn og kvinner som representerer ulike faser av kirkens historie. Jeg lar meg begeistre og inspirere, men jeg bøyer meg bare for det som stemmer overens med den apostoliske troen. Da er jeg nemlig på trygg grunn. På Ordets klippegrunn. For selv Augustin tok feil. Det samme gjorde Chrysostomos. Og Luther. Men ikke Peter, Johannes, Paulus, Matteus, Markus, Lukas, Jakob, Judas eller Hebreerbrevets forfatter. De sistnevnte har nemlig fått Helligåndens stempel på sine skrifter.

'Stå ikke bare der - si noe!'

I dag har Albert Mohler jr (bildet) vært president for Sørstatsbaptistenes teologiske seminar i 20 år.

Det er det mange gode grunner til å markere. Han har markert det med å holde en tale med den megetsigende tittel: 'Stå ikke bare der - si noe!'

Dette er karakteristisk for Mohler. Han mener nemlig at de bibeltroende må heve stemmen sin og tale tydelig i en utydelig tid som vår. Tale tydelig om Bibelen, den eneste autoritative kilden vi har for tro og liv.

Og det har da også Albert Mohler gjort - til glede for noen, til stor ergrelse for andre. Mohler mener vi svikter når vi ikke er tydelige om hva Bibelen sier om tidsaktuelle spørsmål.

I linken under kan du se noen bilder som er tatt i dag i forbindelse med Mohlers 20 års jubileum;

http://www.sbts.edu/resources/towers/twelve-hours-with-the-president-a-photo-essay/

Den individualistiske troen klipper og limer sammen en egen 'Bibel'

Jeg er redd at denne tegningen er symptomatisk for vår tid: Den individualistiske troen er en hjemmesnekret tro, hvor man setter sammen det som føles best, og passer best for ens egen hverdag og liv. Føles det bra, er det rett, føles det ikke så bra, er det feil. I det minste for den enkelte. Dermed hopper man gjerne over de versene som ikke helt passer inn i den troen man lager seg selv. Ord som synd, ærefrykt for Gud, omvendelse, står ikke på listen over ord som hører med i denne formen for trosbekjennelse. Heller ikke Guds vrede. Men om Guds kjærlighet hører man gjerne mye.

Bibelen er først og fremst gitt til menigheten. Og den bør også leses i den kontesten. Det er flott, viktig og riktig med egne bibelstudier og egen bibellesning daglig. Men Bibelen må også leses sammen - sammen med de hellige, og forstås i den sammenhengen den er gitt - av Kirken til Kirken. Under Helligåndens inspirasjon og veiledning ble Guds ord gitt, og samlet, ikke for at hver enkelt skulle trekke sine egne slutninger og klippe og lime sammen det som passer, og som er tidsriktig og politisk korrekt, men Guds ord skulle leses som det var gitt: til den lokale forsamlingen. Der skulle Ordet også leves ut.

Vi trenger å vende tilbake også til den kollektive lesningen av Guds ord.

Til Timoteus skriver apostelen Paulus:

'Ta vare på opplesningen av Skriften, formaningen og læren ...' (1.Tim 4,13).

Det gjelder ennå.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 12

Denne våren er det ganske nøyaktig 40 år siden jeg bestemte meg for å bli en kristen. Mye har forandret seg på de årene - ikke minst teologisk. Ting frimenighetene holdt for sant, er visst ikke like sant lenger. Ting som var utenkelige i 1972, er ikke bare tenkelige, men også rett teologi. Og godtatt i mange sammenhenger.

Jeg ble flasket opp med at vi har ingen trosbekjennelser, vi holder oss til Bibelen. Og i de første årene som kristen var det ingen diskusjon om hva det innebar. Alle visste det. Når man i dag sier: 'Jeg tror på Bibelen', så kan det bety hva-som-helst. Ordet 'kristen' har heller ikke samme betydning.

I vår iver etter å være relevante, ikke-konfronterende, inkluderende leser vi de bibelske tekstene annerledes, eller har parkert disse tekstene som kulturelt betingede. De gjelder med andre ord ikke vår 'opplyste' tid. I noen tilfeller ser det ut til at vi vet mer enn Jesus og apostlene gjorde.

For meg har det vært en stor sorg å oppdage at mennesker jeg holdt for å være bibeltroende, ikke er det lenger, og at det kirkesamfunnet jeg tilhørte beveget seg i en svært liberal retning. Og det i en sammenheng hvor mennesker gjennom historien var villig til å gi sitt liv for de bibelske sannhetene. Ikke slik lenger. Man vil ikke være anstøtelig, man vil konsentrere seg om å forkynne at Gud er kjærlighet. Og bare det. Det legges ikke vekt på at Han er hellig lenger.

I visse sammenhenger har man solgt førstefødselsretten sin for en tallerken med varm omfavnelse av de man tror man skal nå med et avskåret evangelium. Og man er blitt stueren og akseptert av det gode selskap (media, politikere, samfunn). Saltet har mistet sin kraft.

Det har forundret meg og skuffet meg at så få har stått opp for Bibelens radikalitet, og jeg har lett etter de som ville gå motstrøms. Jeg har også fundert på hvordan det er mulig å endre Guds ord, slik man har gjort. Den apostoliske læren er - i følge Judas brev - noe vi skal 'stride for' fordi det er 'en tro som èn gang for alle er overgitt de hellige' (Jud v.3)

Men i vår tid endres den - og det skjer også i de sammenhengen hvor man minst skulle kunne tro at det ville skje.

Min lengsel de siste årene har vært å finne noe som ikke endres, noe som blir stående, uansett motstand, uansett hvilket lærdomsvær som blåser, som ikke kan endres med et vedtak på et årsmøte, eller en synode, eller etter eget forgodtbefinnende.

Hvor finnes disse sammenhengene?

Det har også forundret meg hvor lite bevisste mange er når det gjelder lærespørsmål. Det undervises lite om dem i menighetene også. Dagens forkynnelse handler for det meste om hvordan jeg kan få bedre selvbilde og hvordan jeg kan lykkes i livet. Hvordan jeg kan bli velsignet. Og den nye nådeforkynnelsen gjør at man stort sett kan leve som man vil med sitt liv, uten at det skjer noen endring i livsstil eller væremåte. Alt er jo bare nåde likevel.

Så langt jeg kan se handler livet med Jesus om å ta sitt kors opp, og følge Ham - hver dag. Det handler om forsakelse og tro, om at sinnet vårt fornyes, om erkjennelse av egen synd og om syndernes forlatelse. Og om et liv levd i Guds nærhet. Og det handler om en kirke som står om enn tårnene faller, som ikke gir opp med å være kirke - det vil si salt og lys - uansett hva den møter. Hvor læren er den samme i dag - og i morgen - ja, til Herren kommer igjen.

Hvor finnes denne kirke i dag? For meg har det vært en befrielse å møte kristne tfra tradisjoner hvor det man lærer ikke har endret seg, men at man trofast har holdt seg til den - ofte med store kostnader for eget liv.

(fortsettes)

Jesus setter sitt autoritetsstempel på Bibelen

En av det 20 århundres fineste bibellærere var Erich Sauer (bildet). Han ble født i Berlin i 1889. I 1920 begynte han som lærer ved Wiedenst Bibel- og Misjonsskole, hvor hans undervisning gjorde ham verdenskjent. Sammen med en annen lærer på denne skolen, Johannes Warns, la han et grunnlag for bibeltro undervisning ikke bare for sin samtid, men gjennom sine mange bøker også for kommende generajoner. Sauer ble kjent gjennom sine bøker "Evangeliets morgenrøde", "Den korfestedes triumf" og "Fra evighet til evighet". Johannes Warns skrev boken "Apostolisk dåp". Sauer hadde sin bakgrunn fra Plymouth Brethren. I "Evangeliets morgenrøde" skriver han blant annet dette om det autoritetsstempel Jesus setter på Bibelen. Det er noe vi også bør ta med oss inn i vår tid, hvor enkelte setter spørsmålstegn ved dens endelige autoritet for liv og lære:

"Frelseshistorien står og faller, nei, den står, med den Herre Jesu Kristi autoritet. Det er et uimotståelig faktum at Kristus har bekjent seg til nettopp de mest omstridte deler av Det gamle testamente, f.eks at Adam og Eva er historiske personer (Matt 19,8 og Joh 8,44), at syndfloden var virkelig (Matt 24,37-38), og at profeten Jonas' forunderlige opplevelse fant sted (Matt 12,38 og 40) Mest påfallende bekjenner Han seg til Daniels bok; nettopp fra denne bok, som i dag blir så sterkt angrepet av vantroen, henter Han hovedbetegnelsen på sin egen person: Menneskesønnen (Dan 7,13-14;Matt 26,64) - ja Han forbinder seg med denne bok ved den eneste ed Han avlegger i sitt liv (Matt 26,63-64) Og hva fremtiden angår, venter Han sin personlige gjenkomst i herlighet (Matt 24,27-31) og den bokstavelige opprettelse av det Gudsrike profetene hadde forutsagt (Matt 29,28; Matt 25,31 flg;Apgj 1,6 og v-7) Det samme gjør Hans apostler."

Livsviktige bøker for endetiden

Denne boken fortjener stor utbredelse. Jeg nøler ikke med å si at "Åndens sverd" - ved siden av Stig Magne Heitmanns bok: "Derfor kan dere juble av glede" - er årets aller viktigste bøker!

Jeg skal begrunne hvorfor: Heitmanns bok handler blant annet om å forberede seg for endens tid, en tid med forfølgelse av kristne. Det er en bok om hvordan man kan overleve og bevare troen. Om du ikke har lest Heitmanns bok, bør du gjøre det. Vi trenger å være forberedt på det som ligger foran oss. Bibelen advarer oss mot vanskelige tider.

Løvdahls bok handler om betydningen av Guds ord, og dette tema blir alt viktigere i tiden vi lever i. For alt står og faller med hvilket bibelsyn du har! Det er nemlig stor forskjell på om vi tror at Bibelen inneholder Guds ord, eller er Guds ord.

"Åndens sverd" er en bok, skrevet av en bibeltroende. Om Bibelen. Om bibelsyn, bibelhistorie og bibelbruk. Du får vite hvordan Gud har bevart sitt ord gjennom tidene, om den kampen som krevde liv for å få oversatt, trykket og distribuert Guds ord og om kampen som fortsatt pågår for bibeltroskapen. Her kan du også lese om de ulike oversettelsene vi har på norsk, og om hvordan Guds ord er blitt forandret og endret gjennom enkelte av disse oversettelsene. Har vi i dag den samme Bibel som de første kristne? Det er et ikke uvesentlig spørsmål. Løvdahl gir deg svaret i denne boken.
"Åndens sverd" inneholder også en oversikt over alle Bibelens bøker. Her får du faktakunnskap om forfatter, når skriftet ble forfattet, særtrekk og et ord til ettertanke.

"Åndens sverd" vil gjøre deg bedre rustet til å overleve i endens tid. Den vil hjelpe deg til å holde fast ved at Guds ord er guddommelig inspirert, autoritativt i alle spørsmål, evig og uforanderlig.

Begge bøkene kan du kjøpe her:

www.frihet.no

Et ord i rette tid om manns- og kvinnerollen

Det er mangel på tydelige kristenledere i Norge. Heldigvis finnes det unntak. Lederen for Doulos-nettverket, pastor emeritus Reidar Paulsen (bildet) er et av dem. I Dagen/Magazinet for onsdag 24. februar har han et innlegg i debatten om menns- og kvinners rolle i hjem og menighet. Dette er et ord i rette tid. Jeg gjengir deler av innlegget. Dette fordi Paulsen henviser til et annet innlegg skrevet av journalist Terjei Gilje, og siden jeg ikke har omtalt dette, blir det for komplisert for leseren å lese hele Paulsens innlegg siden dette forutsetter at man kjenner til det Gilje har skrevet. Men her følger utdraget:

Striden om kvinnelige prester (pastorer, eldster, hyrder) er stort sett borte fra offentligheten og kanskje fra de fleste prekestoler og katetre. Jo, noen taler imot det tradisjonelle syn, ikke fordi de er blitt flinkere til å tolke Skriften, men de forsvarer seg med nytolkninger som med stor rett ka kalles "kløktig uttenkte eventyr".

Vi tror at mange troende og mange forkynnere vet hva Bibelen sier. De kjenner hovedtrekkene i Guds design for både ekteskap og menighet. Men menigheten blir sjelden styrket i sin overbevisning fordi den så sjelden hører noe om det fra prekestolen. Og forkynnerne kjenner på smerte ved å skulle tale om mener som er omstridte. For selv om mange vet hva Bibelen sier, så er der i alle forsamlinger mennesker som har skaffet seg andre meninger.

Hva skal til for å gjenvinne frimodig forkynnelse både når det gjelder å være en mann etter Guds hjerte og en kvinne etter Guds hjerte - og når det gjelder de mange andre etiske utfordringene i et samfunn mer og mer preget av farvell til bibelske idealer? Selvsagt trenger vi å vite at vi er på bibelsk grunn. Bibelen taler klart for eksempel om underordning. Den taler sterkt om likeverd mellom kjønnene, men også om forskjell på roller og oppgaver. Men det er ikke nok å vite det hvis vi samtidig innerst inne skulle ønske den ikke gjorde det. Mange kristne synes å ha en holdning til "umoderne" bibelske sannheter på linje med avholdsfolket som ble minnet om at Jesus gjorde vann til vin: "Vi vet det, men vi liker det ikke."

Men vi trenger mer enn viten om det vi forkynner, er bibelsk. Vi trenger en dyp overbevisning om at Guds design, Guds ordninger, Guds lover er gode, ja, det beste for alle mennesker. De er ikke gitt for å gjøre livet tungt og byrdefullt. Han som skapte oss, er den som vet hva som tjener oss best. Vi synger og bekjenner og vitner om at Gud er god! Skulle ikke Hans ordninger for oss da være de beste? "Vet vet det, og vi gleder oss over Guds godhet!"

Jeg henviser også til nettsiden til Reidar Paulsen:

www.basileia.no

Se denne fantastiske filmen om Bibelen

Dette er filmen for alle som er glad i Bibelen, og som vil vite mer om hvordan Gud har bevart sitt ord gjennom tidene.

På denne siden:

http://www.refuseresist.net/2010/01/11/a-lamp-in-the-dark-the-untold-history-of-the-bible/

vil du finne resten av filmen.