Evangelikale forbilder, del 2

Jeg har mye å takke Norges kristne student- og skoleungdomslag for - eller Laget - som organisasjonen kalles i dagligtale. Det var i Laget jeg først lærte betydningen av å ha en stille stund hver dag, og det var i Laget jeg lærte å bli glad i Bibelen og forstå at den er Guds evige uforanderlige og autoritative ord.

Og det var i Laget jeg stiftet bekjentskap med Edith og Francis Schaeffer (bildet) for første gang. De to var med på å legge grunnlaget for både Bibelglede og et ønske om Bibeltroskap som har vart frem til denne dag. At Bibelen var eneste autoritet for liv og lære ble en overbevisning allerede tidlig på 1970-tallet - som jeg ikke fra veket fra eller angret på. Sikrere fundament for troen finnes ikke.

Mye falt på plass i 1986 da jeg leste "The Great Evangelical Disaster", som i norsk oversettelse fikk tittelen, "Skjebnetime", utgitt på Ansgar forlag. Denne boken tok et kraftig oppgjør med den snikende liberalteologien innen evangeliske kretser. Boken fortjener å bli lest den dag i dag fordi den er et glitrende forsvar for Bibelens autoritet.

Om Bibelen skriver Francis Schaeffer blant annet:

"I dag er det to grunner til å være streng og ikke inngå kompromisser når det gjelder Bibelens ufeilbarlighet. Først og fremst fordi det er den eneste måten å være tro mot det Bibelen lærer om seg selv, mot det Jesus sier om Bibelen og mot det kirken har trodd gjennom alle tider. Dette alene skulle være god nok grunn, men i dag er det også en annen grunn for å holde strengt på Bibelens ufeilbarlighet: Fordi vi har vanskelige tider fremfor oss, for oss selv og for våre åndelige og kjødelige barn. Og uten et sterkt syn på Bibelen som vårt fundament, vil vi ikke være sterke nok til å stå imot alle vanskelighetene som vil komme. Hvis ikke Bibelen er uten feil, ikke bare når den taler om frelse, men også når den taler om historien og om verden, har vi ikke noe grunnlag for å svare på spørsmål om hvordan universet oppsto og ser ut og hvorfor mennesket er så unikt og verdifullt. Vi vil heller ikke ha moralske absolutter eller sikkerhet om at vi er frelst, og neste generasjon kristne vil ikke ha noenting igjen å stå på. Våre åndelige og kjødelige barn vil få overlevert et sviktende fundament som de ikke ha bygge sin tro eller sitt liv på." (Francis Schaeffer: Skjebnetime. Ansgar forlag 1986, side 32)

Sviket mot Guds ord er et forholdsvis nytt fenomen i kirken. Frem til for 200 år siden trodde hver eneste kristen at Bibelen er ufeilbarlig.

At Schaeffer fremdeles er svært aktuell viser det faktum at den nye nådebevegelsen her i Norge har avskrevet Bibelen som Guds ord til oss. En av dens forkynnere sto nylig frem i Kristiansand og fortalte at han var blitt fri som menneske den dagen han kastet Bibelens autoritet fra seg.

Men dermed kastet han også selve fundamentet for sin tro fra seg, og vil nå være prisgitt seg selv som sin høyeste autoritet. Lykke til med det prosjektet! Det vil vise seg å være som en sumpmyr.

Det var under de omtumlende årene som fulgte 2.verdenskrig at Edith og Francis Schaeffer dro fra USA til Europa som misjonærer. I Sveits - i 1955 - grunnla de L'Abri fellesskapet, et trygt ly i de sveitsiske alper hvor unge mennesker kunne komme for å studere og søke å finne meningen med livet. Hvor mange intellektuelle tvilere som ekteparet Schaeffer har hjulpet til en levende tro på Herren Jesus, vet alene Gud. Men det er mange. Ekteparet Schaffer gav redelige og troverdige svar, fordi ungdommene også så troen kroppsliggjort i deres liv.

(fortsetter)

Evangelikale forbilder, Ron Sider, del 1

I denne serien vil jeg presentere noen av mine evangelikale forbilder. Først ute er Ron Sider (bildet), teolog og sosial aktivist, kanskje best kjent for boken: 'Rike kristne i hungerens tid'. 78 åringen som er grunnleggeren av "Evangelicals for Sosial Actions", en tenketank som søker å utvikle bibelske løsninger på sosiale og økonomiske problemer, og som har skrevet over 30 bøker er medlem av Oxford Circle Mennonite Church.

Ron Sider er ikke lett å plassere - heldigvis. Amerikanske kristne med sympati for det religiøse høyre beskylder ham for å tilhøre det kristne venstre, og er i deres øyne en sosialist eller kommunist. Men Sider er for eksempel mot abort og har et konservativt bibelsyn. Han er en kristen sterkt engasjert for sosial rettferdighet, med hjerte for de marginaliserte i samfunnet, er miljøbevisst, fremmer ikke-volds prinsipper, er aktiv motstander av dødsstraff og en av grunnleggerne av The National Religious Partnership for the Environment, hvor han er styremedlem. Han er også en fremragende professor i teologi og offentlig politikk ved Palmer Theological Seminary i Philadelphia, Pennsylvania.

I august 2009 undertegnet han en offentlig uttalelse som oppfordret alle kristne til å lese, bryne seg på og svare på Caritas in Veritate, den sosiale encyklika til pave Benedikt XVI. Det gjør han enda han er en overbevist anabaptist. Senere samme år undertegnet han også Manhatten-erklæringen, som oppfordret evangelikale, katolikker og ortodokse til ikke å overholde regler og lover som tillater abort, samkjønnede ekteskap og andre saker som går imot deres religiøse samvittighet og overbevisning.

Ron Sider er født i Stevensville i Ontario, Canada, 17. september 1939. Hans far var pastor i Canada i det anabaptistiske trossamfunnet Brethren in Christ. Han er far til tre og sammen med sin kone, Arbutus, bor de i Lansdale, Pennsylvania. Hans kone har arbeidet som familierådgiver, men er nå pensjonist. De to feiret 50 års jubileum som gift i 2011 og de har seks barnebarn.

Stillferdig

Ron Sider er en stillferdig og lavmælt mann. Han beskrives som 'en kortvokst, skallet seminar-professor, som har lett for å smile og som har tjukke brilleglass... profesjonsmessig er han en hybrid, en historiker som underviser i teologi, og som taler og skriver om politikk og økonomi.'

Sider har en doktorgrad i reformasjonsteologi fra Yale University, og har publisert artikler i prestisjetunge tidsskrifter.

'Teologisk,' skriver Tim Stafford i en artikkel i Christianity Today, publisert 1.mars 2000, 'befinner Sider seg i hjertet av den evangelikale tro, han er djupt hengiven til en inspirert Bibel, og er lidenskapelig når det gjelder å kommunisere evangeliet og en personlig forvandlende tro. Politisk stemmer han Demokratene men har konservative standpunkter hva angår homoseksualitet og abort.'

Ron Sider er nok ingen 'flammende radikal', skriver Stafford og legger til: 'Men jeg kjenner ingen evangelikal kristen som oftere er blitt kritisert for å være radikal.'

Budskapet Ron Sider formidler er ukomfortabelt - uansett hvordan han presenterer det. Han snakker om synd og om omvendelse og behovet for forvandlede liv, om politikk og økonomi. Han kan snakke om sex på en måte som ingen konservativ kristen vil reagere på, men de reagerer når han snakker om rikdom og dens forbannelser. Da får Ron Sider høre at han moraliserer! Da er det plutselig legalisme. Og snakker han om anstendige lønninger for vanlige arbeidsfolk, og tariffer, ja, da blir det virkelig ubehagelig og mennesker blir virkelig opprørte - også kristne.

(fortsettes)

Et åndelig forbilde

"Guds barns enhet og synderes frelse" - hvilket motto! Det kan jeg godt like! Det Norske Misjonsforbund - eller Misjonskirken - som det nå heter er et kirkesamfunn jeg har lært å sette stor pris på. Jeg kjenner på en djup takknemlighet overfor de menighetene jeg har fått besøke og de menneskene jeg har lært å kjenne som tilhører denne sammenhengen.

En av dem er Ingulf Diesen (bildet), som nå er hjemme hos Herren. Denne vennlige, rause, ydmyke, kunnskapsrike fikk bety så mye for meg i ulike sammenhenger. Han er et av mine åndelige forbilder.

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hans liv. Hebreerbrevets forfatter skriver jo: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd!" (Hebr 13,7)

Jeg har tenkt på dette: Ingulf Diesen var stor nok til å være liten!

Han som var så anerkjent i vide kretser, med en doktorgrad, kirkehistoriker, bibeloversetter, tok seg tid til å besøke små husgrupper og foreninger, i de mest avsidesliggende bygdene, for å oppmuntre, for å trøste, for å gi dem det beste han hadde, for å forkynne Guds ord. Ingulf kunne tale til den lille gruppen som til den store forsamlingen, og være akkurat den samme. Hvilket forbilde!

Jeg hadde bare vært en kristen i to år da jeg leste hans bok "Bibelen Guds ord" med undertittelen: "En studiebok om bibeltro, bibelkritikk, bibelkrise, bibelkamp, bibeltroskap." Boken utkom i 1974 og fikk helt avgjørende betydning for mitt kristenliv og forkynnertjeneste. Det var Ingulf Diesen som fikk meg til å ta et standpunkt for bibeltroskap. For meg er Bibelen Guds ord, guddommelig inspirert, den eneste autoritet for liv og lære, evig gyldig og uforanderlig. Det standpunktet har jeg holdt fast ved siden 1974 og det kommer jeg til å holde fast ved helt til jeg dør. Takket være boka til Ingulf Diesen. Hvilket forbilde.

Ingulf Diesen var en klar evangelisk røst i sin tid, og han taler fremdeles gjennom sine mange bøker. Også her var han et forbilde. Han var raus i sitt møte med kristne fra alle sammenhenger, men hele tiden var han tydelig på at han var en evangelikal kristen. Også her er han et forbilde. Vi hadde trengt ham i forbindelse med Reformasjonsjubileet.

Ingulf Diesen var en svært kunnskapsrik mann, men han briljerte aldri med sin kunnskap. Han var vis. Han var så alminnelig, likevel med en slik tyngde. Fra eget levd liv. Her var ingen tilgjort åndelighet. Han kunne snakke med alle og bød raust på seg selv. Han var en god og trygg sjelesørger. Det fikk jeg selv erfare. Ingulf hadde alltid tid for en ung pastor.

Og sist, men ikke minst, Ingulf Diesen hadde en enorm kunnskap om frikirkenes historie. Vi hadde trengt ham i dag også på det området, men heldigvis finnes fortsatt hans bøker. Vi må ikke tape av syne vår åndelige arv og vi må bli litt mer stolte av de åndelige røttene vi har. Også på det området er Ingulf Diesen et forbilde. Vi trenger ikke løpe over bekken etter vann. Våre frikirkelige vekkelsesrøtter holder i bøtter og spann!

Billedtekst: Har du ikke lest denne boken? Lån den på biblioteket!

Granskeren, studenten og forskeren Ingulf Diesen.

Stadig flere evangeliske kristne rammes av den nye russiske anti-misjonsloven

Så langt er fem personer stilt for retten etter at den nye anti-misjonsloven ble innført i Russland. Tre av disse, hvorav to er utenlandske statsborgere er ilagt store bøter, men ingen er så langt blitt utvist fra landet. Stadig flere evangeliske menigheter er blitt oppsøkt av politiet. Det tyder på at de russiske myndighetene er fast bestemt på å implementere den nye loven raskt.

Det første kjente tilfellet vi kjenner til som er rammet av denne loven er baptistpastor Alekseij Telius i Nojabrsk, som er den største byen i det autonome området Jamalo-Nenetsk. Byen ligger omlag 560 kilometer sørøst for Salekhard og 870 kilometer nordøst for Tjumen. Her bor det rundt 100.000 mennesker.

Jeg nevner dette tilfellet fordi det er nokså spesielt. Fra enkelte hold er det blitt hevdet at denne loven opprinnelig var ment for å verne Russland mot terrorister. Da er det underlig at russisk terrorpoliti slår til mot en fredelig baptistpastor i en by i vest-Sibir. Nojobrask fikk først bystatus i 1982. Her er det nok ikke mange islamister. Nei, sannheten er nok heller den at den nye loven er et skalkeskjul for å slå ned på alt som truer Den russisk-ortodokse kirkes innflytelse i det russiske samfunnet. Som kjent er båndene mellom denne kirken og den russiske regjeringen og statsadministrasjonen sterke.

Pastor Telius fikk 5.000 rubler i bot og ble dømt for misjonsvirksomhet som strider mot loven. Enda en baptistpastor er blitt dømt. Denne fordi han har hatt møter i sitt hjem og innbudt folk som bor i nærområdet. Hvilket også strider mot loven.

I den russiske byen Tver ble en utenlandsk statsborger som er bosatt i Russland arrestert nylig. Det skjedde mens det ble forrettet dåp. Midt under dåpsseremonien stormet russisk anti-terrorpoliti lokalet og mannen ble senere dømt for å 'ha utført religiøse riter og seremonier'. Han skal også ha kunngjort møtet på Internett, hvilket er forbudt etter den nye loven. Byen Tver ligger i Tver Oblast, eller fylke. Den ligger der elven Tvertsa renner ut i Volga, og var opprinnelig bosted for kjøpmenn fra Novgorod, og ble en del av storfyrstedømmet til Vladimir i 1209.

Jeg er også kjent med at fire fotball-leire som Equmeniakyrkan i Sverige var involvert i ikke kunne bli gjennomført.

Billedtekst: Den russiske presidenten, Vladimir Putin, har skrevet under på den nye russiske anti-misjonsloven. Foto: Wikipedia/Kremlin.ru

På vei mot en evangelisk katolisitet?

'Veien til enhet går ikke gjennom at vi konverterer til hverandres kirker - om enn det kan være enkeltmenneskers personlige kall - enda mindre gjennom at den legger den andre under seg', skriver Peter Halldorf i en kronikk i dagens utgave av avisen Dagen.

Med forfatterens tillatelse gjengis kronikken her. Peter Halldorf's kronikk er et viktig bidrag i samtalene i kjølvannet av den nært forestående konverteringen til Birgitta og Ulf Ekmans konvertering til Den romersk-katolske kirke:

Fortumlende hendelser har igjen fornyet samtalen om den kirkelige identiteten. Det er av det gode. Sekulariseringens sentrifugalkrefter slynger oss alle ubarmhjertig mot det ytre og perifere. Å motstå disse krever mer enn flammende appeller og nye grep. Vi må mest av alt få tilgang til hele den vitale åndelige arven som den store kristne tradisjonen er bærer av. Det har blitt nødvendig å igjen stille de mest grunnleggende spørsmål: Hva konstituerer en kristen kirke? Hvordan bygges Jesu Kristi menighet?

Kirkens rike trosskatt
Det er ikke min hensikt her å forsøke å besvare dette spørsmålet, heller ikke å kommentere alt som akkurat nå sies og skrives i kristne medier i Skandinavia i forbindelse med Ulf Ekmans konversjon, men snarere å bidra med et annet perspektiv: hvordan ser veien ut til en fremtidig 'evangelisk katolisitet'?

Eller sagt på en annen måte: Hvordan kan vi som tilhører de evangeliske kirkene - de lutherske kirkene og frikirkene - berikes av hele kirkens rike trosskatt samtidig som den evangeliske arven tjener kirkens enhet?

Fornye det bestående
Da de frikirkelige vekkelsesbevegelsene oppstod på 1800-tallet var det som fornyelsesstrømmer i de eksisterende lutherske kirkene i våre nordiske land. Det kan være viktig å huske at foregangsfigurene deres ikke hadde til hensikt å bygge nye kirker. De ville se en fornyelse og vitalisering av det bestående.

Det gjaldt ikke minst Lewi Pethrus, som livet igjennom ikke ville forlate Svenska Kyrkan ettersom han betraktet pinsevekkelsen som en fornyelsesbevegelse innen denne. Det samme gjaldt allerede Martin Luther på 1500-tallet. Derfor kan de spørsmålene som i dag stilles om frikirkene i høy grad stilles til den lutherske kirken, som for eksempel teologen Ola Tjørhom har gjort:

'Kan det lutherske prosjektet opprettholdes i dagens situasjon? Bør det i det hele tatt opprettholdes?'

De som har gått foran oss
På samme måte som frikirkelige forgjengere som har nærmet seg de lutherske kirkene knapt mener at de frikirkelige skal bli lutheranere, mener ikke Tjørhom at lutheranerne skal bli katolske. Det bakenforliggende perspektivet er større:

Finnes det en grunnleggende kontinuitet i kirkens liv, like fra apostlenes dager til vår tid, som innebærer at vi tror i fellesskap med dem som har gått foran oss og dermed ikke trenger å 'finne opp hjulet på nytt'?

Og hva innebærer det i så fall som kristen og som kirke, i Norden i dag, å søke etter at denne kontinuiteten opprettholdes og ikke brytes?

Bedre katolikk enn kirkelederne
Det kan finnes grunner for å se nærmere på likhetene mellom det 'lutherske' og det 'frikirkelige', som fornyelsesbevegelser innen kirken til ulike tider. Kanskje kan det hjelpe oss til å forstå den krisen begge disse kirkene opplever i dag. I en nyere form for populær historieskrivning har Martin Luther blitt beskrevet som en antikatolsk opprører som ville befri kirken fra Roms velde.

Bildet er historisk misvisende. Luther betraktet seg selv som en god katolikk, ja, som en bedre katolikk enn de kirkelederne han kritiserte. Han hadde slett ikke til hensikt å bryte med Rom og bygge en ny kirke, men ville få bort de misbruk som skjulte evangeliet.

Dette gjaldt større deler av den reformatoriske bevegelsen på det tidlige 1500-tallet. Den så som sin oppgave å korrigere, og dermed være en fornyende kraft innen den ene kirken. Enhver slik ny fornyelsesbevegelse har hatt som mål å gjøre seg selv overflødig.

'Mer katolsk enn som så'
Reformasjonen var altså dypt forankret i kirkens katolske arv.  De tidligere bekjennelsesskriftene, som Den augsburgske bekjennelsen, bærer på denne kontinuitetsbevisstheten.

En tilnærming som kom til å leve lenge, som for eksempel speiles når den svenske forfatteren Fredrika Bremer etter å ha besøkt pave Pius IX i 1895, sier til den kardinalen som påpeker at en kvinne som henne ikke bør dø som kjetter:

'Men jeg er ikke kjetter, jeg er en katolsk kristen'. Hvorpå kardinalen svarer: 'Men ikke romersk-katolsk'? 'Nei', svarer Fredrika Bremer: 'Jeg anser meg mer katolsk enn som så!'

Skapte ikke ny kirke
Tidlig på 1900-tallet fikk dette forholdet til kirkens katolisitet et fornyet uttrykk da svenske kirkeledere som Nathan Söderblom og Manfred Björkquist, ikke uten motstand, talte om behovet for en 'evangelisk katolisitet' innen Svenska Kyrkan.

Nathan Söderblom påpekte at det finnes en grunnleggende enhet mellom Svenska Kyrkan og det romersk-katolske kirkefellesskapet ettersom reformasjonen i Sverige, til forskjell fra for eksempel Tyskland og Danmark, ikke innebar at noen ny kirke ble skapt. Denne katolske bevisstheten ble fordypet av fader Gunnar Rosendal og den liturgiske fornyelsen i Svenska kyrkan.

Man bør her huske at betegnelsen 'luthersk' som kjennemerke for Svenska Kyrkan, ikke ble innført før på 1700-tallet. Ordet 'protestantisme' ble først tatt i bruk på 1800-tallet.

Bevisstheten om å være en 'katolsk kirke' fantes altså fortsatt innen Svenska kyrkan i flere hundre år etter reformasjonen. Bruddet med Rom innebar ikke at man oppgav katolisiteten, slik reformatorene oppfattet den. Først langt senere ble 'lutheraner' det samme som å være ikke-katolsk. 'Svenska kyrkan ble protestantisk da bevisstheten om denne beslutningen overskygget bevisstheten om å være en katolsk kirke', skriver kirkeviteren Sven-Erik Brodd i Uppsala.

Kirkens universialitet
Som kristne i såkalte protestantiske i Nord-Europa har mange av oss vokst opp med et negativt syn på selve ordet katolsk.

Da dette ordet kom i bruk, allerede på 100-tallet, var det ingen konfesjonsbetegnelse. Ordets betydning er «alminnelig» (hvilket vi også sier i trosbekjennelsen der det opprinnelig heter «Jeg tror på én hellig, katolsk og apostolisk kirke»).

Ingen ord uttrykker så radikalt og selvsagt at den kristne troen gjelder alle, overalt, til alle tider. Å bekjenne seg til kirkens katolisitet er å bekjenne seg til hennes universalitet. Katolsk er motstykket til provinsiell og enda mer til sekterisk. I den betydningen har også den ortodokse kirken alltid betraktet seg som katolsk.

i Nord-Europa har mange av oss vokst opp med et negativt syn på selve ordet katolsk.
Da dette ordet kom i bruk, allerede på 100-tallet, var det ingen konfesjonsbetegnelse. Ordets betydning er «alminnelig» (hvilket vi også sier i trosbekjennelsen der det opprinnelig heter «Jeg tror på én hellig, katolsk og apostolisk kirke»).
Ingen ord uttrykker så radikalt og selvsagt at den kristne troen gjelder alle, overalt, til alle tider. Å bekjenne seg til kirkens katolisitet er å bekjenne seg til hennes universalitet. Katolsk er motstykket til provinsiell og enda mer til sekterisk. I den betydningen har også den ortodokse kirken alltid betraktet seg som katolsk.

fikk dette forholdet til kirkens katolisitet et fornyet uttrykk da svenske kirkeledere som Nathan Söderblom og Manfred Björkquist, ikke uten motstand, talte om behovet for en «evangelisk katolisitet» innen Svenska kyrkan.

fikk dette forholdet til kirkens katolisitet et fornyet uttrykk da svenske kirkeledere som Nathan Söderblom og Manfred Björkquist, ikke uten motstand, talte om behovet for en «evangelisk katolisitet» innen Svenska kyrkan.

Profeter

Den krisen som mange av de yngre kirkene i dag opplever hører sammen med det faktum at identiteten deres er utpreget profetisk. Det er ikke noe å skamme seg over. Tvert imot.

De frikirkelige vekkelsenes foregangsfigurer, som konsekvent ikke ville kalle seg selv «pastorer», var ikke bare predikanter i alminnelighet. De var profeter som talte slik at folk fikk et stikk i hjertet. Et nyere motsvar til urkirkens munker som ikke ville la seg prestevies.

Uten profeter forvitrer kirken. Vi trenger daglig å be om at de blir sendt i vår vei og at vi kjenner dem igjen når de dukker opp, ofte fra uventet hold. Men profetenes oppgave er ikke å bygge nye kirker, men snarere å få de eksisterende kirkene til å besinne seg og åpne for Åndens vind. Når profetene bygger nytt og vekkelsen organiserer seg i kirkesamfunn, risikerer den å stenge tilhengerne sine ute fra bredden, høyden og dybden i kirkens rike trosskatt.

Tradisjonen er garantisten

Samtidig som all kristendom trenger profetisk Ånd, trenger også alt kristent liv en tradisjon å bunne i.

«Den store kristne tradisjonen» – la oss kalle den det – består av Åndens livgivende strøm gjennom to tusen år med kristen historie. Den traderes i kirkens samlede erfaring av åndelig liv siden apostlenes dager. Tradisjonen i denne betydningen er ikke noe tillegg til Bibelen, den går heller ikke utover Bibelen, men utgjør inkarnasjonen av Skriften i kirkens liv. Tradisjonen er garantisten for en kristendom som bevarer forbindelsen med sine røtter. Den gir det perspektivet som gjør risikoen for selvforherligelse noe mindre: vi var ikke først, har ikke nådd lengst eller forstått mest.
Den opprinnelige visjonen

De som i dag spør seg om frikirkene har hatt sin tid, utfordrer oss til en selvkritisk prøving av den egne kirkelige identiteten. Det er ikke smertefritt, og spørsmålene kan ikke besvares raskt og lettvint. Men å stille dem er kanskje ikke et svik mot den frikirkelige arven, men kan snarere være et uttrykk for vår forpliktelse overfor den opprinnelige visjonen hos frikirkens pionerer.

Hva innebærer det for frikirkene å velge en fornyet overgivelse til den store kristne tradisjonen? Og hva betyr det for de lutherske kirkene? En radikal revurdering av såvel det «reformatoriske prosjektet» som av det «frikirkelige prosjektet» innebærer naturligvis ikke at henholdsvis den lutherske kirken eller frikirkene opphører å eksistere.

Oppdagelsen av den rike arven fra den udelte kirken skal ikke lede til at vi glemmer, enda mindre til at vi forakter det vi har fått fra den tradisjonen som fødte oss. Spørsmålet er hvordan den opprinnelige profetiske arven, fra såvel reformasjonen som de frikirkelige vekkelsene, i dag kan tjene kirkens enhet og katolisitet.

Med Rom, ikke under Rom

For frikirkene, og for de lutherske kirkene, innebærer det at synlig kristen enhet til sist også forutsetter en form for fellesskap med Roms biskop og apostelen Peters etterfølgere.

Vi snakker da ikke om enhet under Rom, men enhet med Rom. Naturligvis kan det samme sies om Konstantinopel, Alexandria eller Antiokia som moderkirker innen den ortodokse kristenheten, men jeg nevner her i første rekke Rom siden vi tilhører Vesten og dens kristenhet.

Et slikt fellesskap forutsetter så klart gjensidig respekt. Om vi som kommer fra de yngre kirkene trenger en bevisst overgivelse til de katolske og økumeniske idealer som kjennetegner tradisjonen fra kristenhetens første årtusen, trenger de eldre kirkene, i særdeleshet den romersk-katolske, en vilje til å erkjenne de reformatoriske bevegelsenes profetiske bidrag til kirken.

Overraskelsesmoment

Veien til enhet går ikke gjennom at vi konverterer til hverandres kirker – om enn det kan være enkeltmenneskers personlige kall – enda mindre gjennom at den ene legger den andre under seg.

Jesu vei ser annerledes ut. Han er midt iblant oss som Guds tjeneres tjener. Og formodentlig kommer veien til den synlige enhet som Jesus bad om blant sine disipler til å overraske oss alle. Har ikke overraskelsesmomentet alltid kjennetegnet Den hellige ånds gjerninger?

Profeter

Den krisen som mange av de yngre kirkene i dag opplever hører sammen med det faktum at identiteten deres er utpreget profetisk. Det er ikke noe å skamme seg over. Tvert imot.
De frikirkelige vekkelsenes foregangsfigurer, som konsekvent ikke ville kalle seg selv «pastorer», var ikke bare predikanter i alminnelighet. De var profeter som talte slik at folk fikk et stikk i hjertet. Et nyere motsvar til urkirkens munker som ikke ville la seg prestevies.
Uten profeter forvitrer kirken. Vi trenger daglig å be om at de blir sendt i vår vei og at vi kjenner dem igjen når de dukker opp, ofte fra uventet hold. Men profetenes oppgave er ikke å bygge nye kirker, men snarere å få de eksisterende kirkene til å besinne seg og åpne for Åndens vind. Når profetene bygger nytt og vekkelsen organiserer seg i kirkesamfunn, risikerer den å stenge tilhengerne sine ute fra bredden, høyden og dybden i kirkens rike trosskatt.

Tradisjonen er garantisten

Samtidig som all kristendom trenger profetisk Ånd, trenger også alt kristent liv en tradisjon å bunne i.
«Den store kristne tradisjonen» – la oss kalle den det – består av Åndens livgivende strøm gjennom to tusen år med kristen historie. Den traderes i kirkens samlede erfaring av åndelig liv siden apostlenes dager. Tradisjonen i denne betydningen er ikke noe tillegg til Bibelen, den går heller ikke utover Bibelen, men utgjør inkarnasjonen av Skriften i kirkens liv. Tradisjonen er garantisten for en kristendom som bevarer forbindelsen med sine røtter. Den gir det perspektivet som gjør risikoen for selvforherligelse noe mindre: vi var ikke først, har ikke nådd lengst eller forstått mest.

Den opprinnelige visjonen

De som i dag spør seg om frikirkene har hatt sin tid, utfordrer oss til en selvkritisk prøving av den egne kirkelige identiteten. Det er ikke smertefritt, og spørsmålene kan ikke besvares raskt og lettvint. Men å stille dem er kanskje ikke et svik mot den frikirkelige arven, men kan snarere være et uttrykk for vår forpliktelse overfor den opprinnelige visjonen hos frikirkens pionerer.
Hva innebærer det for frikirkene å velge en fornyet overgivelse til den store kristne tradisjonen? Og hva betyr det for de lutherske kirkene? En radikal revurdering av såvel det «reformatoriske prosjektet» som av det «frikirkelige prosjektet» innebærer naturligvis ikke at henholdsvis den lutherske kirken eller frikirkene opphører å eksistere.
Oppdagelsen av den rike arven fra den udelte kirken skal ikke lede til at vi glemmer, enda mindre til at vi forakter det vi har fått fra den tradisjonen som fødte oss. Spørsmålet er hvordan den opprinnelige profetiske arven, fra såvel reformasjonen som de frikirkelige vekkelsene, i dag kan tjene kirkens enhet og katolisitet.

Med Rom, ikke under Rom

For frikirkene, og for de lutherske kirkene, innebærer det at synlig kristen enhet til sist også forutsetter en form for fellesskap med Roms biskop og apostelen Peters etterfølgere.
Vi snakker da ikke om enhet under Rom, men enhet med Rom. Naturligvis kan det samme sies om Konstantinopel, Alexandria eller Antiokia som moderkirker innen den ortodokse kristenheten, men jeg nevner her i første rekke Rom siden vi tilhører Vesten og dens kristenhet.
Et slikt fellesskap forutsetter så klart gjensidig respekt. Om vi som kommer fra de yngre kirkene trenger en bevisst overgivelse til de katolske og økumeniske idealer som kjennetegner tradisjonen fra kristenhetens første årtusen, trenger de eldre kirkene, i særdeleshet den romersk-katolske, en vilje til å erkjenne de reformatoriske bevegelsenes profetiske bidrag til kirken.

Overraskelsesmoment

Veien til enhet går ikke gjennom at vi konverterer til hverandres kirker – om enn det kan være enkeltmenneskers personlige kall – enda mindre gjennom at den ene legger den andre under seg.
Jesu vei ser annerledes ut. Han er midt iblant oss som Guds tjeneres tjener. Og formodentlig kommer veien til den synlige enhet som Jesus bad om blant sine disipler til å overraske oss alle. Har ikke overraskelsesmomentet alltid kjennetegnet Den hellige ånds gjerninger?

fikk dette forholdet til kirkens katolisitet et fornyet uttrykk da svenske kirkeledere som Nathan Söderblom og Manfred Björkquist, ikke uten motstand, talte om behovet for en «evangelisk katolisitet» innen Svenska kyrkan.

Reformasjonen var altså dypt forankret i kirkens katolske arv.
De tidligere bekjennelsesskriftene, som Den augsburgske bekjennelsen, bærer på denne kontinuitetsbevisstheten.
En tilnærming som kom til å leve lenge, som for eksempel speiles når den svenske forfatteren Fredrika Bremer etter sitt besøk hos pave Pius IX i 1859, sier til den kardinalen som påpeker at en person som henne ikke burde dø som kjetter:
«Men jeg er ikke kjetter, jeg er en katolsk kristen.» Hvorpå kardinalen sier: «Men ikke romersk-katolsk!?» «Nei», svarer Fredrika Bremer, «jeg anser meg mer katolsk enn som så!»

Hvordan kan vi som tilhører de evangeliske kirkene – de lutherske kirkene og frikirkene – berikes av hele kirkens rike trosskatt samtidig som den evangeliske arven tjener kirkens enhet?

Det er ikke min hensikt her å forsøke å besvare disse spørsmålet, heller ikke å kommentere alt som akkurat nå sies og skrives i kristne medier i Skandinavia i forbindelse med Ulf Ekmans konversjon, men snarere å bidra med et annet perspektiv

Fortumlende hendelser har igjen fornyet samtalen om den kirkelige identiteten. Det er av det gode.
Sekulariseringens sentrifugalkrefter slynger oss alle ubarmhjertig mot det ytre og perifere. Å motstå disse krever mer enn flammende appeller og nye grep.
Vi må mest av alt få tilgang til hele den vitale åndelige arven som den store kristne tradisjonen er bærer av. Det har blitt nødvendig å igjen stille de mest grunnleggende spørsmål:
Hva konstituerer en kristen kirke? Hvordan bygges Jesu Kristi menighet?

Emmanuel menigheten i Aleppo, Syria

I går kunne du lese den sterke skildringen av den nød som den armensk evangeliske menigheten i Aleppo i Syria opplever daglig. Om du ikke har lest brevet fra pastor Serop Megerditchian som jeg publiserte på bloggen i går, anbefaler jeg at du gjør det nå.

Den armensk evangeliske menigheten i  den gamle bydelen av Aleppo (bildet) ble grunnlagt i 1852. Dagens kirkebygg sto ferdig i 1923. Menigheten har en rik historie, og har bidratt sterkt til Den armensk evangeliske unionen i Syria. Menigheten ble grunnlagt av misjonæren Adour Agha Niziblian, som var født i Aintab og arbeidet i Aleppo i årene 1852 til 1855. Siden starten har menigheten vært betjent av både omreisende forkynnere, og har i perioder vært ledet av fast ansatte pastorer. Nåværende pastor, Serop Megerditchian, har ledet menigheten siden 1997.

Serop Megerdicthian er født i 1964 i Kessab, Syria. Her gikk han også på skole, nærmere bestemt Armenian Evangelical Martyrs Elementary School. Etter ulike offentlige skoler i Syria, fullførte han sine universitetsstudier ved Tshrin University of Latakia, hvor han har en B.A i engelsk litteratur. Fra 1989 til 1990 bodde Megerdicthian i New York, USA. Han har en mastergrad i teologi fra Near East School of Theology i Beirut, Libanon.

Fra 1995 til 1997 har Serop Megerditchian tjenestegjort som pastor for armensk evangeliske menigheter i Kessab, Kaladouran, Keurkune og Ekizolouk. Alle i Syria. Ved siden av å være pastor for menigheten Emmanuel i Aleppo, har han ulike tjenester for sitt kirkesamfunn og i det økumeniske fellesskapet i Syria. Han er gift med Alina Minasian, siden 1997, og sammen har de barna George Joseph and Vart Vars.

La oss huske menigheten og deres pastor og familie i våre forbønner.

Nødrop fra våre kristne venner i Aleppo

Den armensk evangeliske menigheten i Aleppo kjemper for å hjelpe nødlidende mennesker midt i de forferdelige krigshandlingene som har pågått i fem måneder.

Jeg har nettopp mottatt et nyhetsbrev fra menighetens pastor, Serop Megerditchian (bildet), som jeg oversatt til norsk. Det gir et sterk inntrykk av de forholdene våre trossøsken lever under:

Kjære søstre og brødre!
Aleppo er en helt annen by enn den pleier å være. Jeg tenker: Er dette samme Aleppo hvis gater pleide å være fylt av turister? Er det bare to år siden det var helt annerledes?

I den tiden som vi nå kaller 'de gyldne dagene', reiste mennesker hit uten hindring og uten å kjenne på frykten. Våre familier levde i varme hus, vi hadde elektrisitet, telefon, internettoppkobling, medisiner, vann og brød. Den fattigste hos oss kunne overleve og leve bra. Aleppo var en by som ble levende om natten, og det rådde fred mellom naboene.

Menigheten vår
Vår menighet hadde flere aktiviteter i uken. Til søndagsgudstjenesten vår pleide det å komme rundt 200 mennesker. I søndagsskolen vår hadde vi hele 100 barn. Våre ungdommer, 35-40 stykker, kom sammen to dager i uken til bibelstudier, og kvinnegruppen vår som besto av 70 kvinner, traff hverandre en dag i uken.

Nå lever menneskene i Aleppo uten diesel og gass for oppvarming og matlaging, uten vann, uten elektrisitet, uten legehjelp og brød. Prisen på matvarer er fem ganger høyere enn i sommer. Etter klokken fire på ettermiddagen forvandles Aleppo til en spøkelsesby etter som ingen våger å bevege seg ute på gaten.

Nå kommer vi til å dø
For noen få dager siden ringte en mann på 80 år kirken vår. Han ba om to liter diesel for å varme opp huset sitt. Han gråt. Han hadde ikke brød, ingen elektrisitet og ingen medisiner. Kona hans var sengeliggende og han sa: 'Gode snille pastor, hjelp oss, be for oss. Nå kommer vi til å dø'.

En annen mann kom for noen dager siden til kontoret mitt i kirken for å be om hjelp. 'Jeg har mistet kona mi, fordi vi fikk ikke tak på den medisinen som hun trengte. Nå selger jeg hele forretningen min for å kunne overleve. Vær så snill å hjelp meg, jeg trenger et varmt måltid mat for å overleve'.

En kvinne i menigheten som nettopp var blitt mor ba menigheten om morsmelkeerstatning og rent vann. På grunn av stresset klarte hun ikke å amme. Hun hadde ingen elektrisitet hjemme til å varme vannet med og ingen penger til å kjøpe morsmelkserstatning for.

I dag tidlig kom en annen mann til kontoret mitt, og sa: 'Pastor, vårt liv er uverdig. Jeg har ikke vann til å vaske ansiktet mitt med. Er det et slags folkemord som pågår? Det er bedre ikke å leve'.

Nøden finnes over alt
Eksemplene mine fra menigheten min tar ikke slutt. Men dere som har besøkt Aleppo og kirken vår midt i byen, vet at vi har en moske som nærmeste nabo. Nøden finnes ikke bare i forsamlingen vår, den finnes over alt.

En mann i nabolaget kom inn og ba om brød. Han visste ikke hvordan hans familie som holdt til i parken utenfor kirken vår skulle overleve dagen. Det er bare et eksempel av mange, om hvordan vi forsøker å leve etter ordene: 'Du skal elske din neste som deg selv'.

Herren vår tilflukt
Gjennom alt dette er Herren vår tilflukt. Han holder oss oppe. Han er vårt håp. Vi takker Gud for at det fortsatt hver søndag formiddag kommer mellom 75-85 personer til gudstjenesten vår. De fleste risikerer sine liv ved å gå til fots gjennom Aleppos gater.

I denne tiden kjemper vi for å overleve, samtidig som vi tror Guds under og vi minnes deres bønner for oss.

 'Slik skal lyset fra det høye
 gjeste oss som en soloppgang
 og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge,
 og lede våre føtter inn på fredens vei'. (Luk 1,78-79)

Med lykkønskninger og bønner innfor det nye året.
Serop Megerditchian
pastor i den armenske Emmanuelkirken i Aleppo med sin familie

Her finner du en link til menighetens egen nettside:

 http://www.aeechurch.com/home-page/

En mann i nabolaget

Åndelig krise og trange kår for evangeliske kristne i Hellas

"Krisen i Hellas er først og fremst en åndelig krise, sier fader Gabriel Papanicolaou, generalvikar for Det hellige erkediakonatet i Athen, i et intervju med Vårt Land i dag.

Og han begrunner det med følgende: "Det som handler om finanser er bare ansiktet. Denne krisen handler om noe mye mer grunnleggende. Den er en åndelig krise. For å bruke penger på en slik måte som vi grekere har gjort, er du nemlig nødt til å ha en fatal innstilling til livet: Du lever bare for deg selv. Og ikke for andre."

Dette er en interessant observasjon av flere årsaker. Særlig fordi Den gresk ortodokse kirke selv lever med en åndelig krise. Også i Hellas er det et samrøre mellom stat og kirke.

Det er den greske stat som betaler prestelønningene. Og Den gresk-ortodokse kirke er selv en stor eiendomsbesitter.

Fader Papanicolaou gir to eksempler på korrupsjon som er avslørt innen Den gresk-ortodokse kirke:

* For noen år siden ble det avdekket at en biskop hadde et offshoreselskap! Selskapet ble etterforsket for økonomisk kriminalitet, og biskopen ble ekskommunisert.

* På Athos-fjellet ville den greske regjeringen i 2008 inngå en avtale om eiendomsbytte med et av klostrene der. Avtalen var så gunstig for klosteret at det skal ha kostet den greske staten 100 millioner euro. På grunn av korrupsjonsanklager ble det ikke noe av avtalen, og to ministre ble avsatt.

Trange kår for evangeliske kristne

Men Den gresk-ortodokse kirken er ikke bare en betydelig eiendomsbesitter, den utøver også sammen med den greske stat et betydelig press mot evangeliske kristne. Et eksempel på dette er rettsaken mot amerikaneren Don Stephens, engelskmannen Alan Williams og grekere Costa Macris i 1984. De ble kjent skyldig i å ha ledet en ung greker til Kristus og gitt ham et Nytestamente i moderne gresk oversettelse.

Det er fremdeles slik at alle andre uttrykk for kristen tro enn den ortodokse kirkes blir sett på som en trussel mot den greske stat og gresk kultur. Grekerne har på sin side en stor aktelse for ortodokse institusjoner men er selv lite involvert i kirkelige aktiviteter. Det finnes en hengiven gudfryktig minoritet med en personlig tro, men flesteparten av grekerne er ukjente med evangeliet og svært lite mottagelige for andre enn ortodokse vitner.

Evangeliske kristne blir diskriminert og utsettes for sjikane, og i noen tilfeller forfølgelse. De er få, sosialt marginaliserte og i hovedsak konsentrert i Athen, Tessaloniki og Katerini området. Som eksempler kan nevnes: Assemblies of God har 14 menigheter i Hellas med ca 500 medlemmer tilsammen. Greek Evangelical Churches teller 32 menigheter med 2.000 medlemmer, og Free Evangelical Churches har 63 menigheter med 4.000 medlemmer.

Se også:

http://www.vl.no/verden/article135916.zrm

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=268804

Evangelisk menighet i Beirut sender ut misjonærer til araberlandene

Ut av ruinene fra krigens ødeleggelser i Libanon, og motstand fra mange, har en evangelisk menighet i hjertet av Beirut blitt i misjonskirke som sender ut egne misjonærer!

Visjonen for menigheten som en utsendermenighet for nye misjonærer vokste frem i etterkant av den 15 år lange borgerkrigen i Libanon. Denne forferdelige krigen, som fikk et sluttregnskap på en million døde, sårede og hjemløse, sluttet i 1990. Samme år begynte, Josef, på et seminar i Toronto. Fire år senere blir han hovedpastor for menigheten i Beirut. Josef, som er libaneser, sørget over skadevirkningene av borgerkrigen. Et av de første prosjektene han tok fatt på var å bygge opp et hjem for jenter hvis foreldre var drept under krigen, eller som ikke var i stand til å ta seg av dem i tiden etter krigen var over.

Menigheten hadde bygget et hjem, Beit al Safa (Klarhetens hus) i Souf-fjellene i det nordøstlige Beirut. Dette var en eiendom som de hadde eid siden 1950-tallet. Under borgerkrigen ble huset overtatt av druser-milits og svært ødelagt. Sakte, men sikkert, ble bygningen rehabilitert og huser nå et sted mellom 12-20 jenter.

Mens Josef studerte i Toronto fikk han en visjon for å nå araberlandene med evangeliet. Han var selv blitt en kristen i 1972, og ble svært godt mottatt da han ble menighetens nye pastor. I 1998 fikk menigheten besøk av en mann som studerte ved Arab Baptist Theological Seminary. Isaac, som han het, spurte om ikke menigheten kunne sende ham ut som misjonær til Afrika, som han kom fra. Det var den spede begynnelsen. I år 2000 sendte menigheten ut sin neste misjonær. Shahid, som hadde vokst opp i menigheten, ble sendt til et naboland som misjonær. To år senere ble Zahir, som også hadde studert ved Arab Baptist Theological Seminary, sendt til et annet arabisk land. Det samme skjedde i 2004 og 2005.

Nå trenes nye misjonærer for å sendes ut. La oss be for denne menigheten i Beirut som virkelig er blitt en utsendermenighet lik menigheten i Antiokia,

Evangelisk menighet i Napoli opplever vekst

En evangelisk menighet er i ferd med å bygges opp i Napoli i Italia (bildet). Forsamlingslokalet de har var overfylt av mennesker ved to anledninger den siste tiden hvor det ble forrettet dåp. Barna satt på gulvet og de voksne var så mange at de måtte stå under hele gudstjenesten.

Menigheten ber om forbønn for en 16 år gammel jente ved navn Brenda, som tydelig var grepet og kalt av Gud, da hun var vitne til at hennes niese Antonella ble døpt. Menigheten ber også om forbønn for en nabo som har klaget til politiet fordi hun sangen fra menighetslokalet forstyrrer henne. Hun sliter med psykiske problemer.

Menigheten kan også fortelle om bønnesvar. Emanuele, sønnen til Noemi, som kommer fra Peru, ble nylig en kristen. Han er en tidligere alkoholiker, og på grunn av at han også var svært aggressiv skapte han mange problemer for sin mor. Nå forsøker han å vitne overfor sine venner. Mange av dem narkomane og mafia-medlemmer. Emanuele har nettopp bedt om å bli døpt og få en grundigere opplæring i kristen tro. Det er også flere andre som er blitt omvendt den siste tiden som nå ønsker å bli døpt.