Clarence Jordan og Koinonia-kommuniteten, del 2

Her er andre del av artikkelen om Clarence Jordan (bildet). Den første ble publisert torsdag 1. februar:

Som barn hadde Clarence Jordan et someromsvindu som vendte ut mot fengslet i Talbot-fylke. På vei hjem fra skolen pleide han å stanse ved luftegården. Han ble venner med kokken og lenkegjengen som holdt til der. Der fikk han lære om "strekkeren", en ramme hvor man festet fangenes bein i samtidig som hendene ble strukket mot en blokk i taket. Dette var en form for tortur som svarte i all hovedsak ble utsatt for.

Som helt ny i menigheten lyttet Clarence en kveld til en fengselsvakt, som sang bass i menighetskoret. Han ledet forsamlingen i salmen: "He Lifted Me" (Han løftet meg opp). Den natten lå Clarence Jordan og hørte stønnene fra fangene i fengslet. En av biografene til Clarence Jordan har skrevet: "Han kjente ikke bare de som ble utsatt for "strekkeren", men også de som dro i reipene" og forårsaket smerten og torturen, som han som sang salmen denne kvelden i kirken!

"Det rev hjertet mitt i stykker," fortalte Clarence Jordan.

(fortsettes)

Clarence Jordan og Koinonia-kommuniteten, del 1

Clarence Jordan (bildet), baptistpastor, kommunitetsleder og borgerrettighetsforkjemper,  er en av mine troshelter. 8.-11. mars arrangerer Koinonia Farm et eget "Clarence Jordan-sympositum" for å markere at det i år er 75 år siden denne kommuniteten ble grunnlagt. Kommuniteten som har tilholdssted på en bondegård, er et veldig spesielt sted. Her bodde og arbeidet svarte og hvite side om side - og det i selve raseskillets USA. Djupt i sørstatene - i Georgia.

Modellen var urkirken i Jerusalem, der de kristne hadde 'alt felles'.

Clarence Jordan ble født 29.juli 1912 i et besteborgerlig hvitt miljø i Tallbotton, Georgia. Sørstatene i Amerika var i ungdomstiden til Clarence Jordan kjent for sin rasemessige segregering og fordommer.

Selv som liten gutt var Clarence Jordan følsom overfor det hevngjerrige hykleriet som fikk seg utslag i urett, særlig når man krysset det såkalte bibelbeltet i sør, i Georgia.

12 år gammel ble Clarence medlem av en menighet tilhørende Sørstatsbaptistene. Det skjedde i forbindelse med en møtekampanje en sommer. Men i forbindelse med søndagsskolen undrer han seg. De sang: 'Jesus elsker alle barna. Alle barna på vår jord. Rød og gul, og hvit og svart, er det samme har Han sagt. Jesus elsker alle barna på jord.' Hvordan kunne det da ha seg at alle de svarte barna i hans nabolag ble behandlet så dårlig?

(fortsettes)

Evangelikale forbilder, del 2

Jeg har mye å takke Norges kristne student- og skoleungdomslag for - eller Laget - som organisasjonen kalles i dagligtale. Det var i Laget jeg først lærte betydningen av å ha en stille stund hver dag, og det var i Laget jeg lærte å bli glad i Bibelen og forstå at den er Guds evige uforanderlige og autoritative ord.

Og det var i Laget jeg stiftet bekjentskap med Edith og Francis Schaeffer (bildet) for første gang. De to var med på å legge grunnlaget for både Bibelglede og et ønske om Bibeltroskap som har vart frem til denne dag. At Bibelen var eneste autoritet for liv og lære ble en overbevisning allerede tidlig på 1970-tallet - som jeg ikke fra veket fra eller angret på. Sikrere fundament for troen finnes ikke.

Mye falt på plass i 1986 da jeg leste "The Great Evangelical Disaster", som i norsk oversettelse fikk tittelen, "Skjebnetime", utgitt på Ansgar forlag. Denne boken tok et kraftig oppgjør med den snikende liberalteologien innen evangeliske kretser. Boken fortjener å bli lest den dag i dag fordi den er et glitrende forsvar for Bibelens autoritet.

Om Bibelen skriver Francis Schaeffer blant annet:

"I dag er det to grunner til å være streng og ikke inngå kompromisser når det gjelder Bibelens ufeilbarlighet. Først og fremst fordi det er den eneste måten å være tro mot det Bibelen lærer om seg selv, mot det Jesus sier om Bibelen og mot det kirken har trodd gjennom alle tider. Dette alene skulle være god nok grunn, men i dag er det også en annen grunn for å holde strengt på Bibelens ufeilbarlighet: Fordi vi har vanskelige tider fremfor oss, for oss selv og for våre åndelige og kjødelige barn. Og uten et sterkt syn på Bibelen som vårt fundament, vil vi ikke være sterke nok til å stå imot alle vanskelighetene som vil komme. Hvis ikke Bibelen er uten feil, ikke bare når den taler om frelse, men også når den taler om historien og om verden, har vi ikke noe grunnlag for å svare på spørsmål om hvordan universet oppsto og ser ut og hvorfor mennesket er så unikt og verdifullt. Vi vil heller ikke ha moralske absolutter eller sikkerhet om at vi er frelst, og neste generasjon kristne vil ikke ha noenting igjen å stå på. Våre åndelige og kjødelige barn vil få overlevert et sviktende fundament som de ikke ha bygge sin tro eller sitt liv på." (Francis Schaeffer: Skjebnetime. Ansgar forlag 1986, side 32)

Sviket mot Guds ord er et forholdsvis nytt fenomen i kirken. Frem til for 200 år siden trodde hver eneste kristen at Bibelen er ufeilbarlig.

At Schaeffer fremdeles er svært aktuell viser det faktum at den nye nådebevegelsen her i Norge har avskrevet Bibelen som Guds ord til oss. En av dens forkynnere sto nylig frem i Kristiansand og fortalte at han var blitt fri som menneske den dagen han kastet Bibelens autoritet fra seg.

Men dermed kastet han også selve fundamentet for sin tro fra seg, og vil nå være prisgitt seg selv som sin høyeste autoritet. Lykke til med det prosjektet! Det vil vise seg å være som en sumpmyr.

Det var under de omtumlende årene som fulgte 2.verdenskrig at Edith og Francis Schaeffer dro fra USA til Europa som misjonærer. I Sveits - i 1955 - grunnla de L'Abri fellesskapet, et trygt ly i de sveitsiske alper hvor unge mennesker kunne komme for å studere og søke å finne meningen med livet. Hvor mange intellektuelle tvilere som ekteparet Schaeffer har hjulpet til en levende tro på Herren Jesus, vet alene Gud. Men det er mange. Ekteparet Schaffer gav redelige og troverdige svar, fordi ungdommene også så troen kroppsliggjort i deres liv.

(fortsetter)

Evangelikale forbilder, Ron Sider, del 1

I denne serien vil jeg presentere noen av mine evangelikale forbilder. Først ute er Ron Sider (bildet), teolog og sosial aktivist, kanskje best kjent for boken: 'Rike kristne i hungerens tid'. 78 åringen som er grunnleggeren av "Evangelicals for Sosial Actions", en tenketank som søker å utvikle bibelske løsninger på sosiale og økonomiske problemer, og som har skrevet over 30 bøker er medlem av Oxford Circle Mennonite Church.

Ron Sider er ikke lett å plassere - heldigvis. Amerikanske kristne med sympati for det religiøse høyre beskylder ham for å tilhøre det kristne venstre, og er i deres øyne en sosialist eller kommunist. Men Sider er for eksempel mot abort og har et konservativt bibelsyn. Han er en kristen sterkt engasjert for sosial rettferdighet, med hjerte for de marginaliserte i samfunnet, er miljøbevisst, fremmer ikke-volds prinsipper, er aktiv motstander av dødsstraff og en av grunnleggerne av The National Religious Partnership for the Environment, hvor han er styremedlem. Han er også en fremragende professor i teologi og offentlig politikk ved Palmer Theological Seminary i Philadelphia, Pennsylvania.

I august 2009 undertegnet han en offentlig uttalelse som oppfordret alle kristne til å lese, bryne seg på og svare på Caritas in Veritate, den sosiale encyklika til pave Benedikt XVI. Det gjør han enda han er en overbevist anabaptist. Senere samme år undertegnet han også Manhatten-erklæringen, som oppfordret evangelikale, katolikker og ortodokse til ikke å overholde regler og lover som tillater abort, samkjønnede ekteskap og andre saker som går imot deres religiøse samvittighet og overbevisning.

Ron Sider er født i Stevensville i Ontario, Canada, 17. september 1939. Hans far var pastor i Canada i det anabaptistiske trossamfunnet Brethren in Christ. Han er far til tre og sammen med sin kone, Arbutus, bor de i Lansdale, Pennsylvania. Hans kone har arbeidet som familierådgiver, men er nå pensjonist. De to feiret 50 års jubileum som gift i 2011 og de har seks barnebarn.

Stillferdig

Ron Sider er en stillferdig og lavmælt mann. Han beskrives som 'en kortvokst, skallet seminar-professor, som har lett for å smile og som har tjukke brilleglass... profesjonsmessig er han en hybrid, en historiker som underviser i teologi, og som taler og skriver om politikk og økonomi.'

Sider har en doktorgrad i reformasjonsteologi fra Yale University, og har publisert artikler i prestisjetunge tidsskrifter.

'Teologisk,' skriver Tim Stafford i en artikkel i Christianity Today, publisert 1.mars 2000, 'befinner Sider seg i hjertet av den evangelikale tro, han er djupt hengiven til en inspirert Bibel, og er lidenskapelig når det gjelder å kommunisere evangeliet og en personlig forvandlende tro. Politisk stemmer han Demokratene men har konservative standpunkter hva angår homoseksualitet og abort.'

Ron Sider er nok ingen 'flammende radikal', skriver Stafford og legger til: 'Men jeg kjenner ingen evangelikal kristen som oftere er blitt kritisert for å være radikal.'

Budskapet Ron Sider formidler er ukomfortabelt - uansett hvordan han presenterer det. Han snakker om synd og om omvendelse og behovet for forvandlede liv, om politikk og økonomi. Han kan snakke om sex på en måte som ingen konservativ kristen vil reagere på, men de reagerer når han snakker om rikdom og dens forbannelser. Da får Ron Sider høre at han moraliserer! Da er det plutselig legalisme. Og snakker han om anstendige lønninger for vanlige arbeidsfolk, og tariffer, ja, da blir det virkelig ubehagelig og mennesker blir virkelig opprørte - også kristne.

(fortsettes)

Et åndelig forbilde

"Guds barns enhet og synderes frelse" - hvilket motto! Det kan jeg godt like! Det Norske Misjonsforbund - eller Misjonskirken - som det nå heter er et kirkesamfunn jeg har lært å sette stor pris på. Jeg kjenner på en djup takknemlighet overfor de menighetene jeg har fått besøke og de menneskene jeg har lært å kjenne som tilhører denne sammenhengen.

En av dem er Ingulf Diesen (bildet), som nå er hjemme hos Herren. Denne vennlige, rause, ydmyke, kunnskapsrike fikk bety så mye for meg i ulike sammenhenger. Han er et av mine åndelige forbilder.

Den siste tiden har jeg tenkt mye på hans liv. Hebreerbrevets forfatter skriver jo: "Husk på deres veiledere, dem som har talt Guds Ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd!" (Hebr 13,7)

Jeg har tenkt på dette: Ingulf Diesen var stor nok til å være liten!

Han som var så anerkjent i vide kretser, med en doktorgrad, kirkehistoriker, bibeloversetter, tok seg tid til å besøke små husgrupper og foreninger, i de mest avsidesliggende bygdene, for å oppmuntre, for å trøste, for å gi dem det beste han hadde, for å forkynne Guds ord. Ingulf kunne tale til den lille gruppen som til den store forsamlingen, og være akkurat den samme. Hvilket forbilde!

Jeg hadde bare vært en kristen i to år da jeg leste hans bok "Bibelen Guds ord" med undertittelen: "En studiebok om bibeltro, bibelkritikk, bibelkrise, bibelkamp, bibeltroskap." Boken utkom i 1974 og fikk helt avgjørende betydning for mitt kristenliv og forkynnertjeneste. Det var Ingulf Diesen som fikk meg til å ta et standpunkt for bibeltroskap. For meg er Bibelen Guds ord, guddommelig inspirert, den eneste autoritet for liv og lære, evig gyldig og uforanderlig. Det standpunktet har jeg holdt fast ved siden 1974 og det kommer jeg til å holde fast ved helt til jeg dør. Takket være boka til Ingulf Diesen. Hvilket forbilde.

Ingulf Diesen var en klar evangelisk røst i sin tid, og han taler fremdeles gjennom sine mange bøker. Også her var han et forbilde. Han var raus i sitt møte med kristne fra alle sammenhenger, men hele tiden var han tydelig på at han var en evangelikal kristen. Også her er han et forbilde. Vi hadde trengt ham i forbindelse med Reformasjonsjubileet.

Ingulf Diesen var en svært kunnskapsrik mann, men han briljerte aldri med sin kunnskap. Han var vis. Han var så alminnelig, likevel med en slik tyngde. Fra eget levd liv. Her var ingen tilgjort åndelighet. Han kunne snakke med alle og bød raust på seg selv. Han var en god og trygg sjelesørger. Det fikk jeg selv erfare. Ingulf hadde alltid tid for en ung pastor.

Og sist, men ikke minst, Ingulf Diesen hadde en enorm kunnskap om frikirkenes historie. Vi hadde trengt ham i dag også på det området, men heldigvis finnes fortsatt hans bøker. Vi må ikke tape av syne vår åndelige arv og vi må bli litt mer stolte av de åndelige røttene vi har. Også på det området er Ingulf Diesen et forbilde. Vi trenger ikke løpe over bekken etter vann. Våre frikirkelige vekkelsesrøtter holder i bøtter og spann!

Billedtekst: Har du ikke lest denne boken? Lån den på biblioteket!

Granskeren, studenten og forskeren Ingulf Diesen.

Min troshelt - brobyggeren Lev Gillet

I går kveld, i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet, feiret vi minnet om en av mine troshelter - brobyggeren Lev Gillet (bildet), bedre kjent under pseudonymet "En munk fra Østkirken".

I forholdet til mine medsøsken i troen ser jeg etter det som forener oss, ikke det som skiller, og jeg kjenner virkelig på en djup takknemlighet til alle som raust har fortalt meg om deres tro og deres kirkelige tradisjon. Det er alltid noe å lære.

Det er i dette arkimandrit Lev Gillet er et forbilde for meg. Lev Gillet bygget broer mellom tradisjoner og mennesker. Som vi gjør i Kristi himmelfartskapellet. Hit kommer lutheranere, pinsevenner, baptister, misjonsforbundere, pinsekarismatikere, et par katolikker. Vi ber sammen og vi feirer gudstjeneste sammen, ja, vi bryter også brødet sammen.

Fader Lev Gillet ble født i Saint-Marcellin (Isére) i Frankrike på Kristi forklarelsesdag 6. august. Året er 1893. Etter studier i filosofi, blir Louis, som han egentlig het, mobilisert i forbindelse med 1. verdenskrig. 1914 tilbringer han som krigsfange. Han deler fangenskapet med russiske krigsfanger, og blir grepet av deres djupe åndelighet. Han studerer matematikk og psykologi i Geneve og blir så benediktiner. En kort periode lever han i ulike katolske klostre, før han ble med på et spennende prosjekt: sammen med noen andre tok han initiativet til grunnleggelse av en helt unik monastisk kommunitet: klosteret Chevetonge i Belgia, der vestlig og østlig tradisjon fremdeles lever side om side. Men Lev Gillett ville videre. Han hadde fått smaken på ortodoks spiritualitet.

Etter en tid med en eksperimentell monastisk kommunitet i Ukraina vender han hjem til Frankrike. 25. mai 1928 blir han prest i Den ortodokse kirke. Fra den dagen tjente han Den ortodokse kirke i Europa og Midt-Østen.

Han arbeidet som reisende forkynner, retreatleder, og mange så på ham som en åndelig far og åndelig veileder. For biskoper, prester, munker og lekfolk. I 1938 slår han seg ned i London, og blir en viktig skikkelse innen St.Alban og St.Sergius fellesskapet. Han forblir i London livet ut, men gjør reiser til Frankrike, Sveits og Libanon.

Han har skrevet innsiktsfulle bøker om Jesusbønnen, om evangeliene og en inspirerende bok om ortodoks tro. Hans bok: "Jesus - enkle betraktninger over Frelserens skikkelse" i dansk utgave på slutten av 1970-tallet. Den har fulgt meg siden som en av mine aller viktigste åndelige inspirasjonskilder. Det var en bok Edin Løvås også elsket.

Åndelige inspirasjonskilder, del 5: Andrew White

I serien 'Åndelige inspirasjonskilder' skal jeg nå presentere en som har fått stor betydning for meg de senere årene: Canon Andrew White (bildet).

Forrige artikkel i denne serien ble publisert onsdag 2.mars, og handlet om Peter Vins, far til den mer kjente samvittighetsfangen, Georgij.

Den anglikanske presten Andrew White, er blitt kalt 'Presten fra Bagdad'. Etter å ha fått Multiple Sklerose (MS), fikk Andrew beskjed fra sin biskop at han måtte avslutte sin tjeneste som prest i lokal menighet et sted i Storbritannia. De mente Andrew ikke lenger kunne utføre sin prestegjerning med en slik sykdom. Andrews reaksjon var radikal: Hadde de ikke bruk for ham lenger i hjemlandet, fikk han reise til et sted hvor det virkelig var behov for en prest - til Bagdad for å bli prest blant de forfulgte irakiske kristne! Litt av et sted å reise for en som har MS!

Og utrettelig skulle Andrew White bokstavelig talt legge ned sitt liv for disse 'mine minste'. Uredd jobbet han dag og natt for å hjelpe, lindre, oppmuntre, bygge, rettlede og formane, den anglikanske menigheten i Bagdad. Med dødstruslene hengende over seg. Og med store utfordringer med hensyn til hans helse. Enkelte dager var han så syk at man trodde han måtte trekke inn årene. Men Andrew kom seg på beina igjen - og fortsatte. Inntil det ble for farlig og han måtte trekke seg ut av Bagdad og Irak.

Hva gjorde han da? Satte seg ned og slappet av. Nei, absolutt ikke. Nå har han hele Midt-Østen som sitt arbeidsfelt. Hele den lidende kirken. Han arbeider hele tiden. Er stadig på reisefot. Det vil si: av og til må han bruke rullestolen. Eller sitte når han preker.

Det er ingen tvil om at det koster. Det hender han kommer med oppfordringer om å be for ham. Da er dagene onde. Da sier kroppen stopp. Så går det noen dager og så er han oppe og går igjen.

Drivkraften? Kjærligheten til Gud og til Hans kirke. Til lidende brødre og søstre verden over. Selv om Gud ikke har helbredet ham, har Han ikke trukket kallet tilbake. Gud bruker svake mennesker, og den som ingen krefter har gir Han stor styrke!

Jeg kan ikke sammenligne meg med Andrew White. Men jeg lar meg inspirere av denne mannen. Av Hans lidenskap for Jesus. Gud har heller ikke trukket kallet Han en dag av meg tilbake. Når utfordringene med hjertet og lungene mine blir store, når smertene setter inn og jeg nesten ikke får puste, tenker jeg på Andrew White. Og så tar jeg en dag ad gangen og opplever at Gud på en forunderlig måte gir krefter som dagen min er. Verken han eller jeg har tenkt å gi opp. Det er ikke noe alternativ.

(fortsettes)

Behovet for forbilder

Peter Halldorf (bildet) skriver noe i sin bok: 'Duften av de hellige', som jeg ikke har klart å slippe tak i. Stadig vender disse ordene tilbake til meg:

'En kirke uten forbilder går seg vill før eller siden. Kristendommen lever ikke av Bibelen. Den lever av sine forbilder. Atskillelige såkalte radikale prekener påskynder utelukkende sekulariseringen av de kristne miljøene.                                                 
Når store ord ikke motsvares av mennesker som går den vei ordene betegner, avføder de bare forakt for dem som står utenfor: de umoralske og de som ikke tror, de lunkne og likegyldige. Denne vei, stort sett ukjent i vesterlandsk kristenhet, er forsakelsens vei, Når korset bare blir en åndelig ìde, tilbyr vi en frelse som er gratis. Er ikke nåden gratis? Uten tvil. Men å bli frelst koster alt'. 

Jeg er enig med Peter Halldorf: Vi trenger forbildene. De som går veien. Slik at vi også kan få frimodighet til å gå den. Som legger ned sine liv. Lar korset forme dem. Vi trenger autentiske mennesker som lever autentiske liv. Mennesker som bringer fred, er mennesker som lever i Guds nærhet. Guds nærvær er nemlig smittende. Jo mer man oppholder seg i Guds nærvær, jo mer preges ens liv av det.

Vi trenger gode åndelige forbilder

Det er viktig å ha gode åndelige forbilder. Mennesker med levd liv, som har stått sin prøve. Som ikke bare snakker teori, men som har gjort seg erfaringer med Gud. Som ikke bare snakker om bønn, men som ber.

Jeg har både nålevende forbilder, og forbilder i dem som har gått foran, og som nå er hjemme hos Herren og hører til den himmelske skaren av vitner. Når jeg tenker på deres liv, og ser hvordan de har levd utfordres jeg til å leve mer helt for Jesus, og jeg inspireres av hvordan de levde og lever. De gir meg mot til å fortsette.

Hebreerbrevets forfatter skriver: 'Glem ikke lederne deres, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde!' (Hebr 13,7)

I Norsk Bibel 88 brukes ordet 'veiledere', jeg synes det i denne sammenhengen er bedre. Det greske ordet som er brukt er 'hegeomai' som betyr 'å lede videre, eller framover, ofte brukt i betydningen 'å lede an'. 

Det er det gode veiledere gjør. De leder an - de viser gjennom egne liv hvordan det kan gjøres, og på den måten viser de veien videre for oss selv. I vår sterkt invididualistiske tid, hvor vi aller helst skal gjøre alt selv, så er dette kanskje en fremmed tanke. Men skal vi følge Jesus trenger vi å lære av de som allerede har fulgt Ham - og som nettopp gjennom dyrkjøpte erfaringer, kan hjelpe oss når vi trenger det.

Mennesker som har formet mitt teologiske ståsted, del 10

For meg var det en skjellsettende opplevelse å lese "Et liv i fellesskap" av Dietrich Bonhoeffer. Denne lutherske teologen utfordret min måte å tenke menighet på. Når jeg ser tilbake er kanskje dette den boken som har lest som har utgjort en avgjørende forskjell: et før og et etter "Et liv i fellesskap". Hør bare:

"Etter oppstandelsen eksisterer Kristus som menighet" og "Kirken er bare kirke når den er til for andre."

Tar vi slike uttalelser på alvor får det praktiske konsekvenser for hvordan vi ser på den menighet vi tilhører. Bonhoeffer sier videre:

"Vi tilhører hverandre ene og alene ved og i Jesus Kristus. Hva betyr det? Det betyr for det første at en kristen trenger den andre for Jesu Kristi skyld. Det betyr for det annet at en kristen kommer til en annen bare ved Jesus Kristus. Det betyr for det tredje at vi i Jesus Kristus er utvalgt fra evighet av, tatt imot i tiden og forenet i evigheten."

For meg ble disse uttalelsene liggende der som et frø som etter hvert fikk spirekraft. Jeg kunne ikke lenger forholde meg passivt til Kristi kropp. Ikke om jeg ville ha med Kristus og gjøre, for man kan ikke skille Ham fra kroppen Hans! Et viktig ord inn i denne sammenhengen ble 1.Kor 12,12-13:

"Slik kroppen er èn selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør èn kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være èn kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle vi fikk vi èn Ånd å drikke."

For meg ble det helt avgjørende å høre til Kristi kropp. Jeg forstod at jeg ikke klarte meg alene uten de andre. Og jeg forstod at etter oppstandelsen er Kristus menigheten!

En annen side ved dette er at Bonhoeffer skrev om "drømmeriet". Det er så lett å tenke: De folkene vil jeg da ikke ha noe med å gjøre, for de er "slik og slik", så da holder jeg meg heller for meg selv. Men menigheten er ikke perfekt, den består av uperfekte mennesker som deg! - og meg! Bonhoeffer skrev:

"Vi tilhører hverandre bare gjennom Kristus, men gjennom Kristus tilhører vi også virkelig hverandre helt og fullt og for all evighet," så la han til: "Kristent brorskap er ikke noe ideal, men en guddommelig virkelighet."

(fortsettes)

I dag minnes vi Hilda av Whitby

Guds ord sier at vi skal huske på våre veiledere, følge deres tro og legge merke til utgangen av deres ferd. Jeg har hatt stor glede av å følge kalenderen for minnedager som er utgitt av Northumbria Community, som er en økumenisk kommunitet i England, og kalenderen til The Community og Aidan and Hilda på Lindisfarne. Å lese disse vitaene er både inspirerende og utfordrende. Det er mye å lære, ikke bare om kirkehistorien, men mest om deres tro og deres liv med Gud. Jeg ser et stort behov for åndelige fedre og mødre, som kan være forbilder for oss, ikke bare med deres ord, men også gjennom deres liv. Åndelig veiledning er mer påkrevd enn mange tror, og det er så få virkelig åndelige veiledere i blant oss.

Dagen i dag er minnedagen for den hellige Hilda av Whitby. Det var i Hildas kloster at den store synoden i Whitby ble holdt i 664. Hun var i slekt med kong Edwin av Northumbria og ble døpt av Paulinus da hun var 13 år. 20 år gammel ble hun nonne og ble overtalt av den hellige Aidan til å leve ut sitt kall i det område hvor hun kom fra, Northumbria. Etter å ha grunnlagt en liten kommunitet, i Wearmouth, tok hun over som abbedisse etter Heiu i Hartlepool, hvor menn og kvinner levde sølibatære liv side om side. Senere grunnla Hilda klostret i Whitby. Hun var en svært etterspurt åndelig veileder, både for biskoper, prester og lekfolk. Den hellige Bede kalte Hilda for "min mor".

GT's profetiske forbilder for pinsen, del 1

Det lakker og lir mot pinse. I år sammenfaller den kristne og jødiske pinsen. I en serie artikler skal vi se nærmere på de gammeltestamentlige forbildene for pinsehøytiden, dette som først og fremst er innhøstningens høytid. Her finnes det mye som kan berike vår forståelse av hva Herren tenkte når Han sa til Israels folk:

"Fra dagen etter sabbaten, fra den dagen dere bærer fram svingekornbåndet, skal dere telle sju hele uker. Femti dager skal dere telle til dagen etter den sjuende sabbaten. Da skal dere bære fram for Herren et offer av den nye grøden." (3.Mos 23,15-16)

Pinsen er den siste av vårens høytider, og den feires som en av tre pilegrimsfester. På hebraisk heter denne Herrens høytid for shavuot, som betyr uker. Shavuot er også kjent som Yom Ha-Bikkurim eller dagen for førstegrøden. Frukten fra årets tidligste innhøstning ble presentert for Gud som et takkoffer for den store innhøstningen som skulle følge.

Shavuot feires på den 50'de dagen etter det som kalles for førstegrødens høytid. Ordet "pinse" kommer av et gresk ord som betyr "femtiende".

Det ligger en profetisk symbolikk i dette. Førstegrødens høytid oppfylles i og med Kristi oppstandelse fra de døde. Denne høytiden ble feiret "dagen etter sabbaten", under det usyrede brøds høytid. Det var jo akkurat på dette tidspunktet at Jesus sto opp igjen, som den første av de innsovnede: "Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn." (1.Kor 15,20) Nøyaktig 50 dager senere faller Den Hellige Ånd over Jesu disipler i Jerusalem. På dagen for førstegrøden. Den første innhøstningen - førstegrøden - er menigheten, som bringes fram for Gud som et takkoffer!

Den første pinsen, er ikke pinsen som vi leser om i Apostlenes gjerninger kapitel 2! Den første pinse skjedde på Sinai-fjellet da Moses mottok Loven. I følge 2.Mosebok 19 skjedde dette på den sjette dagen i måneden Sivan, hvilket er selve pinsedagen. Moses gav Loven videre til det jødiske folk tre måneder etter utgangen fra Egypt. I følge tradisjonen sto alle jødiske generasjoner omkring Sinai-fjellet og bekreftet mottagelsen av De 10 bud med ordene Na'ase ve'Nishma: "Alt det Herren har talt, vil vi gjøre etter og lyde." (2.Mos 24,7)

På Sinai var Guds manifesterte nærvær og herlighet - Shekinah. Vi leser om dette blant annet i 2.Mos 24:

"Så gikk Moses opp på fjellet, og en sky dekket fjellet. Herrens herlighet (shekinah) hvilte over Sinaifjellet, og skyen dekket det i seks dager. På den sjuende dagen kalte Han på Moses midt ut av skyen. Da Herrens herlighet viste seg, var det i Israels barns øyne som en fortærende ild der på toppen av fjellet." (v.15-17)

Den pinsedagen vi leser om i Apostlenes gjerninger inntreffer på et annet berg, Sion. Også her faller Herrens herlighet:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apgj 2,1-4)

Ser du de klare parallellene?

Ilden var der på Sinai, ilden er der på Sion. Den gruppe av troende, som senere kom til å bli kalt Menigheten, ble ikledd kraft gjennom en dåp i ild på pinsefestens dag. Dette skjedde på Sion - Guds hellige fjell.

(fortsettes)

George Verwer - et godt forbilde

Blant de mange flotte gavene jeg fikk til min 50 års dag, var en personlig gave fra George Verwer, grunnleggeren av Operation Mobilisation. Den mannen slutter ikke å forundre meg! Jeg traff ham første gangen i juli 1989, under Love Europe konferansen i Offenburg i Tyskland. 7000 unge mennesker kom sammen til en evangeliseringskongress med talere som verdensevangelisten Luis Palau, Stuart McAllistar, Floyd McClung med mange flere. Jeg deltok sammen med en gruppe norske deltagere, og skulle blant annet tale til den skandinaviske gruppen på et av møtene. Det var inspirerende dager. George Verwer inviterte meg til sin egen buss. Nå må jeg skynde meg å si at det var en skikkelig gammel og velbrukt buss, som blant annet var omgjort til hans kontor og soverom. Vi satt utenfor på noen campingsstoler, og han inviterte på te. Det ble en veldig nær og personlig samtale som fikk stor betydning for meg. Før jeg gikk derfra ba han om et bilde av meg, mitt navn og min andresse. Dette ville han lime inn i bønneboka si, slik at han kunne huske å be for meg! Siden den gangen har vi holdt litt sporadisk kontakt, men Verwer må ha kikket i bønneboka si og oppdaget at jeg fylte år. Dermed setter han seg ned og signerer et eksemplar av Ian Randalls bok "Spiritual Revolution. The Story og OM" og sender den slik at den rekker frem til dagen min. Det var mildest talt en svært overraskelse! Det er tydelig at Verwer tar sin oppgave som forbeder og inspirator på alvor! Nå gleder jeg meg til å ta fatt på denne boken. Operation Mobilisering, som er det norske navnet, er en evangeliseringsbevegelse som står mitt hjerte nært. En periode var jeg formann for det norske styret, og jeg følger godt med på deres nyhetsbrev. George Verwer er virkelig et forbilde å leve opp til. Like entusiastisk for misjonens sak, og alltid like begeistret for Jesus! En av de tingene som virkelig inspirerer meg er at han hver måned setter av en dag til bønn for å be for alle han har på bønnelisten sin, og alle de utfordringene OM står overfor. George Verwer tar bønn på alvor! Oppfordrer gjerne bloggens lesere til å ta en titt på George Verwers egen nettside. Der finnes det mye spennende og utfordrende lesestoff:

http://www.georgeverwer.com/

Mennesker som påvirker oss til å leve for Gud

Du har sikkert lagt merke til at Jesus ganske ofte henviser til personer fra Det gamle testamente. Han viser til Abel, Noa, Abraham, Lot, Isak, Jakob, Moses, David, Abjatar, Salomo, Elia, Elisja, Jesaja, Daniel, Jonas og Sakarja. Og det er gode grunner for at Jesus gjorde det.

Mennesker setter nemlig spor etter seg, og kan være eksempler for etterfølgelse. Jeg leste et ord fra Jobs bok i går som sier noe om nettopp dette: "Spør bare de framfarne slekter og gi akt på det som deres fedre har gransket ut. For vi er fra i går og vet intet, en skygge er våre dager på jorden." (Job 8,8-9) Dessverre er det ikke slikt vi gjør lenger. De gamle verdsettes ikke, til tross for deres erfaring med å gå troens vei. Det som gjelder i mange forsamlinger i dag er dyrkelsen av de unge og det som er trendy.

Jeg holder på å lese en meget god bok for tiden. Den er skrevet av min gode venn Günter Krallmann (bildet). Krallmann er kanskje mest kjent for boken "Forberedelse for vekkelse", som ble distribuert i forbindelse med årets nasjonale bønn og faste kampanje. Men tyske Günter Krallmann, som har vært misjonær i Afrika og som er en av verdens fremste kjennere av vekkelseshistorien har også skrevet boken: "Fra mulighet til myndighet" med undertittelen: "Ti nøkler til lederutvikling på Jesu vis". Boken ble i 2002 utgitt av Prokla Media. Jeg anbefaler den på det varmeste til dem som enten har et lederansvar i en menighet, eller som vil skaffe seg solid bibelsk undervisning om de ulike tjenestegavene og deres funksjon.

I boken presenterer Krallmann en liste over personer som har betydd mye for hans eget liv og tjeneste. Listen er interessant på mange måter, og for egen del ser jeg at den samsvarer med listen over personer som også har hatt stor innflytelse i eget liv. Her følger listen:

John Welsh (ca 1570-1622) En autoritet i bønn.

N.L. grev Zinsendorf (1700-1760) Kjærlighet til Jesus

John Wesley (1703-1791) påvirke en nasjon for Gud

David Brainerd (1718-1747) lengesel etter Gud

Christian Friedrich Schwartz (1726-1798) bære frukt for Gud

Adoniram Judson (1788-1850) villighet til å lide for Kristus

Charles Grandison Finney (1792-1875) vekkelseskraft

Asa Mahan (1799-1889) seirende liv i Kristus

George Müller (1805-1898) tro

Robert Murrey M'Cheyne (1813-1843) hellighet

John G. Paton (1824-1907) målrettet for Gud

Andrew Murray (1828-1917) hvile i Kristus

William Booth (1829-1912) dele hele evangeliet

J. Hudson Taylor (1832-1905) misjonsstrategi

Dwight L. Moody (1837-1899) overgivelse til Gud

John Hyde (1865-1912) bli en bønnens mann

James O. Fraser (1886-1938) forbønn og framgang for misjon

Sadhu Sundar Singh (1889-ukjent) Kristuslikhet

John Sung (1901-1944) iver for Gud

Günter Krallmann nevner også kvinner som har satt spor etter seg hos ham: Madam Guyon, Elisabeth Fry, Ann Judson, Cathrine Booth, Mary Slessor, Amy Carmichael, Ira Schudder, Mildred Cable, Corrie ten Boom og mor Theresa.

Jeg skal sette opp en egen liste senere, over de som har betydd mye for min egen åndelige utvikling. Bidra gjerne med din liste i kommentarfeltet.