Er pinsefestens dag 'menighetens fødselsdag' eller konstitueres den under nattverden?

1. pinsedag er blitt kalt "menighetens fødselsdag". Slik har jeg også tenkt. Men i det siste har jeg begynt å undres på om det virkelig forholder seg slik. Er det ikke riktigere å si at menigheten konstitueres med det eukaristiske måltidet? Og at den kristne kirke allerede eksisterte før pinsefestens dag? Det er jo en bedende forsamling som møtes på Øvresalen, og det som skjer på pinsefestens dag er at Ånden kommer over de som er samlet der, og kirken ikles Åndens kraft. Før himmelfarten leser vi disse ordene av Jesus: 'Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.' (Luk 24,49)

I 1.Kor 11,18 leser vi følgende:

"... når dere kommer sammen som menighet ..."

Disse ordene står i en sammenheng hvor apostelen underviser om eukaristien, eller nattverden. Ordet "menighet" - ekklesia - betyr "sammenkomst" eller "forsamling". "Å komme sammen som menighet" hadde en hensikt, slik vi finner det beskrevet i Det nye testamente: åpenbare og virkeliggjøre Kirken. Og vi finner også dette: En slik sammenkomst er eukaristisk.

Når de første kristne kom sammen var jo det for å bryte brødet:

"De holdt seg trofast til ... brødsbrytelsen" (Apg 2,42)

"... og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig oog hjertelig glede." (Apg 2,46)

"Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet ..." (Apg 20,7)

På 400-tallet karakteriseres eukaristien som "forsamlingens sakrament", men så skjer det en utvikling i Kirken som fører til at det ekklesiologiske elementet i nattverdfeiringen ignoreres. En årsak til dette er nok en dogmatikk som er blitt påvirket av skolastikken.

Dette er en påvirkning vi ser helt opp til vår egen tid hvor troen er blitt tvers igjennom individualisert. Nå handler det mest om "det vi føler for", og om man føler at man "har behov for å delta" i nattverden. Siden man ikke helt forstår viktigheten av dette hellige måltidet, så tar man del i det når det måtte passe inn i ens eget program.

Jeg liker denne bønnens innhold, slik vi finner den i Basileios den stores nattverdliturgi:

"Forèn oss alle, som tar del i dette ene Brød og denne ene Kalk, med hverandre til fellesskap med den ene Hellige Ånd."

En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 24

Lukas skildrer pinsefestens dag i Jerusalem slik:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset er de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale." (Apg 2,1-4)

Lukas beskriver i dette skriftavsnittet en type tale som "tale (lalein) i andre tunger"(heterais glossais). I dette tilfellet refererer han til den overnaturlige evnen til å tale et ikke-lært språk. Dette bekreftes jo av det faktum at pilegrimsskaren som befant seg i Jerusalem på den jødiske Shavout (pinse) kom fra ulike kanter av den daværende kjente verden - og de hørte de 120 disiplene tale til dem på deres egne språk.

Det finnes altså en type tungetale som blir beskrevet som xenolalia. Dette er:

"Og hvordan kan de ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i?" (v.8)

I det første kristne århundre var de jødiske bosetningene primært å finne i den østlige delen av Romerriket, hvor gresk var hovedspråket. Men det fantes jødiske bosetninger så langt vest som Italia og så langt øst som Babylon. Blant pilegrimene inkluderte det gjester fra Mesopotamia og til og med enda lenger øst, fra Parthia, Media og Elam (våre dagers Iran). Av interesse for oss i dag merker vi oss at det var representanter fra Media - mederne mener mange er våre dagers kurdere, og fra Libya! Det betyr at disse mest sannsynlig brakte evangeliet tilbake til sine egne land, om de dro hjem fra Jerusalem etter pinsefestens dag.

(fortsettes)

Pinsefestens høytid, del 3

Kirkens tid er også Åndens tid. Apostlenes gjerninger kunne likesågodt vært kalt Helligåndens gjerninger, for det er jo Ham vi leser om fra begynnelse til slutt. Og Åndens gjerning slutter ikke med kapitel 28. Den har fortsatt gjennom hele kirkens historie. Mens Jesus var begrenset av tid og rom, mens Han var her på jord, er Helligånden allesteds nærværende.

Ånden gir gaver til sin kirke, som Han virker gjennom. Både nådegaver og tjenestegaver.

"Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er mange forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Det er mange forskjellige kraftige gjerninger, men Gud er den samme som virker alt i alle." (1.Kor 12,4-6)

Så listes de opp en etter en disse gavene:

* Visdoms ord ved Ånden
* Kunnskaps ord ved Ånden
* Tro
* Nådegaver til å utføre helbredelser
* Kraft til å gjøre undergjerninger
* Profetisk gave
* Nådegaven til å prøve ånder
* Forskjellig slags tunger
* Tydning av tunger

Dette er listen som gis i 1.Kor 12, du finner en annen liste i Rom 12,4-8. Der nevnes det:

* profeti
* ulike tjenester
* læretjeneste
* oppmuntringstjeneste
* de som gir generøst
* lederansvar
* barmhjertighetstjeneste

For alle disse gjelder ordene fra 1.Kor 14,1: "... og søk med iver etter de åndelige gaver ..."

Men kirken lider av mangelsykdommer. Den har lite av disse gaver. Kan svaret på det finnes i Jak 4,2: "Dere kjemper og kriger, likevel har dere ikke, fordi dere ikke ber."?

Pinsefestens høytid, del 2

I forbindelse med pinsefestens dag i Jerusalem oppfylles Joelprofetien om Åndens utøselse over alt kjød. Som en følge av at Ånden kommer over de 120 som sitter ventende og bedende på Øvresalen, er at "deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer..." (Apgj 2,17)

Når apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Korint, skriver han:

"For Guds rike består ikke i ord, men i kraft." (1.Kor 4,20)

Pinsen innevarsler at Jesu disipler ikles kraft fra det høye.

"Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (Apgj 1,8)

Det er ingen tvil om at det er dette vi fortsatt trenger! Mye av det vi driver med fremstår kraftløst, tilsynelatende uten eller med svært mangelfull påvirkningskraft. Så annerledes de 120 ble etter pinseunderet. Fryktsomheten forsvant, og ble byttet ut med en djerv frimodighet. De åndsdøpte disiplene forkynte frimodig Kristus som korsfestet, død og oppstanden, og satte hele den daværende kjente verden på hodet.

Hos oss blir det mye ord, og lite kraft.

På vei til et arbeidsutvalgsmøte i Nasjonalt Bønneråd på Grimerud i går hørte jeg på "Sånn er livet" på P2. Der var det et lite innslag om hvorfor vi feirer pinse. Journalisten hadde gjort jobben sin med å spørre en del personer ute på gaten. Ikke en eneste av dem kunne svare. Ei ung jente fortalte at hun hadde lurt på hvorfor man feiret pinse, og hadde spurt familien til råds. Ikke en eneste en av dem kunne svare!

Så spør journalisten en prest. Han nevner Nytestamentes pinseberetninger og forsøker å fortelle hva som faktisk skjedde. Han nevner "ildtunger" som "setter seg på disiplene", og journalisten spør: "Ildtunger? Hva er det?" Presten blir svar skyldig. Han svarer: "Ja si det, hva er det egentlig?" Nå er det slett ikke så enkelt å svare så folk forstår i et hastig radiointervju som dette, men likevel.

Når selv presten ikke har noen erfaring med pinsen, kan vi ikke forvente at kirkefremmede skal forstå hva det dreier seg om. Men heldigvis er ikke dette med pinse bare noe teoretisk, men er i aller høyeste grad noe som kan erfares. Den erfaringen er ikke forbeholdt noen spesielt utvalgte. Profeten Joel sier at Herren ønsker å utøse sin Ånd over alt kjød. Hva er alt kjød? Det er alt kjød det. Alle mennesker. Det betyr deg også. Har du erfart Åndens dåp i ditt liv? Jesus sa:

"For Johannes døpte jo med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ..." (Apgj 1,5)

Pinsefestens høytid, del 1

For å hjelpe oss til å få litt bedre innblikk i av Herrens høytider som kalles pinse - eller Shavout på hebraisk - har jeg hentet informasjon fra nettsiden til Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem. Artikkelen er skrevet av Jim Schutz:

Den bibelske Shavuot festen (bokstavelig betydning: “syv/uker”) er en av de tre viktige “Herrens fester” sammen med Påsken og Løvhyttefesten. Under Tempelperiodene valfartet jødiske menn til Jerusalem for å gi førstefruktsofre. Høytiden blir også referert til som ”kornhøstens tid” (2. Mosebok 23:16) og ”førstegrødens dag” (4. Mosebok 28:26). Høytiden fikk navnet Pentacost (Pinse) av gresktalende jøder fordi den kommer nøyaktig 50 dager etter Påske (eller syv uker etter påskens andre dag). Selv om pinsen er mye kortere (en dag i stedet for syv) og virker som den er mindre kjent enn de to andre festene, er den ikke mindre rik i bibelsk, historisk og profetisk betydning.

Påsken kommer tidlig på våren i tiden for innhøstingen av bygg, mens Shavout faller sammen med innhøstingen av hvete i begynnelsen av sommeren. Hver av de 49 dagene mellom Påske og Shavout (Pinse) markeres ved en prosess kalt ”telling av omer” i følge 3. Mosebok 23:15-16. En omer er et spesielt mål for korn, i dette tilfelle bygg, som ble gitt til Gud hver dag sammen med en spesiell velsignelse. Bare når dette var fullført kunne en ”ny kornsort” bli ofret. På pinsedagen ble et førstefrukts ”svingoffer” laget av to brød som inneholdt spesielt raffinert, men syrnet hvete. Dette symboliserte helliggjørelsen av hele høsten innfor Gud og uttrykte avhengighet av Ham for forsørgelsen i fremtiden. Mer enn bygg – ble den siste kornsorten i høstsesongen i Israel, hveten, ansett for å være et universelt hovedprodukt for menneskeheten, en gave fra himmelen for å kunne overleve. Enkeltfamilier kunne også gi sine førstefrukts Tempelofringer av hvete, bygg, druer, fikener, granatepler, oliven og dadler.

Basert på utregninger i 2. Mosebok, tror man at Shavout også var den dagen da M oses mottok de 10 Bud fra Gud. Etter at ødeleggelsen av Templet i år 70 e.Kr. gjorde førstefrukt ofringene umulige, var det denne siden ved festen som ble sentral. Torahen ble ansett å være ”ketubaen” eller ekteskapskontrakten mellom Gud og det israelske folket.

Mens det har vært krevet av jøder fra enhver generasjon at de skal anse seg selv som personlig utfridd fra slaveri under påskefeiringen, skal de under Shavout-festen anse seg selv for å ha opplevd å ha stått ansikt til ansikt med Gud på Sinai som del av det å være Guds spesielle folk – Israel. I påsken ble de satt fri fra slaveri, men i pinsen ble de kalt til nærhet med Gud og vist hvordan de skulle leve for Ham som et forent samfunn. Til ære for denne gaven fra himmelen og delvis fordi man tror at israelittene falt i søvn mens Moses mottok Torahen, vokste den tradisjonen frem at man holdt seg våken hele natten før den 50. dagen og leste Torahen. Mange ortodokse jøder i Israel overholder stadig denne tradisjonen.

En annen levende tradisjon knyttet til Shavout som utviklet seg mens jødene var i diasporaen, er lesingen av Ruts bok. Dette skyldes delvis fordi beretningen om Rut fant sted mellom innhøstingen av bygg og hvete. Men mer enn det, Rut står frem som en ikke-jøde som frivillig valgte å elske Israel og Israels Gud og gi sitt liv for dem. Ved å gjøre dette ble hennes liv lik et førstefruktsoffer av det beste hun kunne tilby, fullt ut akseptabelt for Gud, da hun ble uatskillelig bundet til Israels kall og skjebne. Kong David som man tror både ble født og døde under Shavout, var Ruts oldebarn. Selv Messias vil derfor være blant hennes avkom.

I dag er Shavout i Israel en festtid for både religiøse og sekulære jøder. Ved at de kom tilbake til landet ble det mulig å gjenoppta feiringen av innhøstingsaspektet ved denne festen. Kibbutzer og moshaver arrangerer sine egne førstefruktsfeiringer med sang og dans. Mange israelere pynter sine hjem med grønt og blomster. Familier spiser meieriprodukter i stedet for kjøttmåltider og gleder seg over overfloden av tilgjengelige frukter, nøtter, grønnsaker og meieriprodukter samtidig som de minnes løftet om et land som flyter av melk og honning. Ortodokse jøder og yeshiva-studenter synger og danser gjennom natten, mens de leser store deler av Torahen med stor glede og forventning.

For kristne ble de bibelske og historiske sidene ved Shavout/Pinse enda mer meningsfylte. I nytestamentlig tid eksploderte Jerusalem fra sitt normale innbyggertall på rundt 600.000 til flere millioner siden jødiske pilegrimer fra andre steder i Israel og fjerne land kom til byen i lydighet mot Torahen. På den dagen da Torahen var blitt overgitt, da ”pinsefestens dag var kommet” (Ap.gj. 2:1) og de to brødene ble ofret til Gud, ble den Hellige Ånd gitt til disiplene og Torahen (loven) ble skrevet på deres hjerter. De to syrede brødene, som ble bakt i henhold til en nøyaktig prosedyre, er forstått å skulle representere jøder og hedninger sammen.

Akkurat som 3.000 israelitter døde i dom over avgudsdyrking og ulydighet ved Sinai, omvendte 3.000 seg og profeterte og mottok den Nye Pakt på pinsedagen.. Derved ble de førstefruktsbærere av de ”gode nyhetene” til hedningene, som ikke kjente Gud og Hans veier. Alt dette ble mulig fordi Jesus, Davids sæd, Selv var førstefrukts hvetekornet som ble ofret for menneskehetens synd.

På samme måte som Rut, blir kristne fra alle nasjoner utfordret i det Nye Testamentet til å se seg selv som podet inn på Israels guddommelige skjebne og å ta del i Guds kjærlighet til det jødiske folk. Uheldigvis har ikke dette vært det varige vitnesbyrdet som jødene kunne se gjennom kristendommenes historie opp gjennom århundrene.

GT's profetiske forbilder for pinsen, del 1

Det lakker og lir mot pinse. I år sammenfaller den kristne og jødiske pinsen. I en serie artikler skal vi se nærmere på de gammeltestamentlige forbildene for pinsehøytiden, dette som først og fremst er innhøstningens høytid. Her finnes det mye som kan berike vår forståelse av hva Herren tenkte når Han sa til Israels folk:

"Fra dagen etter sabbaten, fra den dagen dere bærer fram svingekornbåndet, skal dere telle sju hele uker. Femti dager skal dere telle til dagen etter den sjuende sabbaten. Da skal dere bære fram for Herren et offer av den nye grøden." (3.Mos 23,15-16)

Pinsen er den siste av vårens høytider, og den feires som en av tre pilegrimsfester. På hebraisk heter denne Herrens høytid for shavuot, som betyr uker. Shavuot er også kjent som Yom Ha-Bikkurim eller dagen for førstegrøden. Frukten fra årets tidligste innhøstning ble presentert for Gud som et takkoffer for den store innhøstningen som skulle følge.

Shavuot feires på den 50'de dagen etter det som kalles for førstegrødens høytid. Ordet "pinse" kommer av et gresk ord som betyr "femtiende".

Det ligger en profetisk symbolikk i dette. Førstegrødens høytid oppfylles i og med Kristi oppstandelse fra de døde. Denne høytiden ble feiret "dagen etter sabbaten", under det usyrede brøds høytid. Det var jo akkurat på dette tidspunktet at Jesus sto opp igjen, som den første av de innsovnede: "Men nå er Kristus oppstått fra de døde, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn." (1.Kor 15,20) Nøyaktig 50 dager senere faller Den Hellige Ånd over Jesu disipler i Jerusalem. På dagen for førstegrøden. Den første innhøstningen - førstegrøden - er menigheten, som bringes fram for Gud som et takkoffer!

Den første pinsen, er ikke pinsen som vi leser om i Apostlenes gjerninger kapitel 2! Den første pinse skjedde på Sinai-fjellet da Moses mottok Loven. I følge 2.Mosebok 19 skjedde dette på den sjette dagen i måneden Sivan, hvilket er selve pinsedagen. Moses gav Loven videre til det jødiske folk tre måneder etter utgangen fra Egypt. I følge tradisjonen sto alle jødiske generasjoner omkring Sinai-fjellet og bekreftet mottagelsen av De 10 bud med ordene Na'ase ve'Nishma: "Alt det Herren har talt, vil vi gjøre etter og lyde." (2.Mos 24,7)

På Sinai var Guds manifesterte nærvær og herlighet - Shekinah. Vi leser om dette blant annet i 2.Mos 24:

"Så gikk Moses opp på fjellet, og en sky dekket fjellet. Herrens herlighet (shekinah) hvilte over Sinaifjellet, og skyen dekket det i seks dager. På den sjuende dagen kalte Han på Moses midt ut av skyen. Da Herrens herlighet viste seg, var det i Israels barns øyne som en fortærende ild der på toppen av fjellet." (v.15-17)

Den pinsedagen vi leser om i Apostlenes gjerninger inntreffer på et annet berg, Sion. Også her faller Herrens herlighet:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apgj 2,1-4)

Ser du de klare parallellene?

Ilden var der på Sinai, ilden er der på Sion. Den gruppe av troende, som senere kom til å bli kalt Menigheten, ble ikledd kraft gjennom en dåp i ild på pinsefestens dag. Dette skjedde på Sion - Guds hellige fjell.

(fortsettes)

Åndens dåp, Åndens gaver, del 3

Apostelen Peter viser hvor sentral og viktig Joel-profetien er for å forstå Guds hensikt og plan med pinsen. Derfor er det også han siterer Joel når han taler til den store forsamlingen i Jerusalem 1.pinsedag.

"Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av Min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner, deres gamle menn skal drømme drømmer. Og over Mine slaver og over Mine slavekvinner vil Jeg utøse av Min Ånd i de dager. Og de skal profetere." (Apgj 2,17-18)

Med disse ordene forklarer han det pinsens under Jerusalems innbyggere hadde vært vitne til. Plutselig hørte de disse 12 ulærde menn tale til dem på sine egne språk. Av Apgj 2 ser vi at mange folkeslag var samlet i Jerusalem disse dagene.

Men det var ikke bare Joel som hadde profetert om at Gud vil utøse av sin Ånd. Den siste av de gammeltestamentlige profetene er ikke Malaki, men Johannes. Døperen er den som peker på to sider ved Jesu tjeneste. Den ene beskriver han slik: "Se der! Guds Lam, som bærer verdens synd." (Joh 1,29) Det andre finner vi i vers 33: ".... Han er den som døper med Den Hellige Ånd."

Døperen erklærer altså Jesus til å være Guds Lam - Han som døper i Den Hellige Ånd og som er Guds Sønn. De fleste kristne kjenner Ham som Frelseren og Sønnen, men ikke alle har hørt om Ham som "døperen i Den Hellige Ånd." Det er viktig å legge merke til at det er Gud selv som åpenbarer for Døperen Johannes at han skulle kalle Jesus for Døperen. På samme måte som Johannes døpte i vann, skulle Jesus døpe i Ånden, og vi legger også merke til at Jesus ikke har noen innvendinger mot å bli kalt dette.

Jesus var født av Ånden, levde et liv i Ånden, men enda måtte Han motta salvelsen av den samme Ånd før Han gikk inn i sin treårige tjenestetid. Legg merke til at Jesus gjør ingen under, gir ingen undervisning, før Han ble salvet med Den Hellige Ånd og kraft.

"Hvordan Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og med kraft, Han som gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var undertrykt av djevelen, for Gud var med Ham." (Apgj 10,38)

Fra dette øyeblikk av ble innflytelsen av Hans liv og tjeneste merkbar. Lukas forteller oss: "I Åndens kraft vendte Jesus tilbake til Galilea, og ryktet om Ham nådde ut over hele landet der omkring." (Luk 4,14)

F.B Meyer, den kjente baptistpastoren og oppbyggelsesforfatteren har skrevet følgende:

"Jesus Kristus ble unnfanhet av Den Hellige Ånd, og i 30 år ble Han ledet og undervist av Den Hellige Ånd. Var Han ikke den som hadde Den Hellige Ånd? Jo, sannelig. Hvorfor måtte Han likevel bli salvet? Fordi Hans menneskelige natur behøvde å bli gjennomtrengt av kraft før Han kunne gå inn i en fruktbringende tjeneste på jorden. Jesus ventet i 30 år før Han ble salvet, og bare da kunne Han si: 'Herrens Ånd er over meg og Han har salvet meg til å forkynne.' Glem aldri at Jesu tjeneste ikke var i kraft av den annen person i den velsignede treenighet, men kraften av den tredje person."

Dr. A.B. Simpson sier noe av det samme:

"For det første var Kristus født av Ånden, siden ble Han døpt av Ånden, og så gikk Han ut for å utføre sin tjenese i Åndens kraft. På samme måte må vi følge i Hans fotspor og leve opp igjen Hans liv. Som Han, må vi være født av Ånden, vi må bli døpt i Ånden, og siden gåut for å leve Hans liv og reprodusere Hans gjerning."

Åndens dåp, Åndens gaver, del 2

Man skal ikke lese lenge i Apostlenes gjerninger før man ser at den første menigheten hadde noe som vi som bor i Europa, har lite av. Vi har mange flotte kirkebygg, vakre liturgier, masse teologisk kunnskap. Vi kan ikke si som Peter og Johannes: "Sølv og gull har jeg ikke...", for vi har det også. Massevis, i hvert fall sammenlignet med andre steder i verden, som er mer lik de to apostlene på det området. De første kristnes gudstjenester var definitivt mer spontane enn våre, selv om de også hadde en orden og en liturgi. De var tildeles preget av jødenes synagogegudstjeneste. Den tidlige kirkes lederskap besto av lege og ulærde menn, og til og med den store apostel Paulus måtte tjene til sitt livsopphold som teltmaker mye av tiden. Vi skal heller ikke lete lenge før vi oppdager hva som var den første menighetens "hemmelighet". Det var Den Hellige Ånd. Det som skjer med en skremt flokk med 120 menn og kvinner, er intet mindre enn noe totalt livsforvandlende. Og det begynner med det som skjer på pinsefestens dag i Jerusalem:

"Da pinsefesten var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra Himmelen, som av en stormende, mektig vind, og den fylte hele huset der de satt. Så viste det seg delte tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale." (Apgj 2,1-4)

Livredde disipler gjemt bak lukkede dører forvandles til ildfulle, djerve vitner i ett nu. De erfarte det Jesus sa:

"Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner..." (Apgj 1,8)

Igjen og igjen leser vi det i Apostlenes gjerninger: Ånden faller, mennesker forvandles, enten det er til ånd, sjel eller legeme. Og menigheten vokser og vokser og vokser. Til å begynne med telles det, men så kommer man helt ut av tellingen. Man begynner å snakke om at folk blir frelst i hopetall!

Opp gjennom menighetens historie har Ånden falt, og det samme har skjedd. Men som en bekk har den velsignelsen som kalles Åndens dåp ofte rent ut i tidens sand. Slik også i dag. Gud sendte et slikt Åndens vær - det gikk under navnet "Den karismatiske vekkelsen", og dette Åndens vær berørte alle kirkesamfunn. Tusenvis av mennesker fikk oppleve pinsens under. Nå - i 2008 - er det mer eller mindre taust i norske menigheter når det gjelder forkynnelsen av Åndens dåp. Så også i de såkalte pinsekarismatiske menighetene. Hva har skjedd?

I 1882 opplevde Samuel Chadwick - en av pionerene innen metodismen sin pinse. Han beskriver denne opplevelsen slik:

"Jeg mottok Den Hellige Ånds gave. Jeg ble ledet på veier som jeg ikke kjente, for jeg hadde nesten ikke hørt at det var mulig å få en slik opplevelse." (The Path of Prayer. Hodder&Stoughton 1931, side 36)

Han fortsetter med å fortelle hvordan dette skjedde:

"Det var tolv av oss som begynte å be sammen, og svaret kom - Gud ledet oss til pinse. Nøkkelen til hele mitt liv finnes i denne opplevelsen. Den vekket mitt sinn og renset mitt hjerte. Den ga meg en ny glede og en ny kraft, en ny kjærlighet og en ny nød. Den ga meg en ny Bibel og et nytt budskap. Viktigst av alt, den ga meg en ny inderlighet i bønnens samfunn og tjeneste, den lærte meg å be i Ånden." (s.37)

Nå finnes det ikke noe Amen i slutten av Apostlenes gjerninger, og heldigvis kan vi gjøre samme erfaringer av den kraften og ilden som de første kristne opplevde. Verken Gud eller Hans løfter har forandret seg.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvile løfter det her er snakk om, og hvilken betydning de har for oss.

(fortsettes)

Menigheten i Jerusalem - et apostolisk fellesskap, del 2

Det hele begynte på Øvresalen, med dager i bønn for så å flyttes ut på gatene i Jerusalem. Når menigheten var grunnlagt kom den sammen både i hjemmene og i Salomos bueganger på Tempelområdet. En forunderlig tid begynner, en ny tidsepoke. Med ett er menigheten her, denne nye skapningen som Gud så lenge har lengtet etter, ja helt fra før verdens grunnvoll ble lagt. Ikke noe utenom menigheten kan tilfredsstille Guds begjær. Kristi menighet grunnlegges i forbindelse med - ukenes høytid - pinse. Det er ingen tilfeldighet. Ingenting er tilfeldig i Guds planlegging. Pinse er førstegrødens tid. Denne høytiden ble symbolisert med et rituale som ble gjennomført tre dager etter påske. Men la oss ta alt i riktig rekkefølge:


Da Jesus ble kryssforhørt i retten, skjedde noe samtidig. En gruppe prester gransket omhyggelig et lam for å forsikre seg om at det var lyteløst, slik Loven krevde. Disse to hendelsene - henrettelsen av Jesus og slaktingen av påskelammet - skjedde nøyaktig samtidig. I det Jesus blir ført til retterstedet, blir også det lyteløse lammet brakt til templet og gjort i stand til slakting.


Neste dag var det lørdag - alle respekterte sabbatshvilen. Søndagen nærmet seg. Da skulle feiringen av det som kalles førstegrøden finne sted. Like før soloppgang søndag morgen dro en av prestene ut fra templet ut til en åker utenfor Jerusalem. Der gransket presten omhyggelig jordsmonnet for å se om noen spirer hadde brutt jordskorpa. Presten nådde frem idet sola sto opp og de første morgenstrålene lyste over åkeren framfor ham. Da han bøyde seg ned ved randen av åkeren, så han det! Like ved føttene hans hadde en spire brutt igjennom. Førstegrøden av årets avling hadde vist seg! Presten bøyde seg, avdekket spiren omhyggelig og begynte å løfte den ut av jorda.


Presten bar spiren tilbake til Templet. Der gjennomførte han ritualet for førstegrøden. Med løftede hender holdt han spiren foran alteret. Så svingte han den fram og tilbake foran Guds ansikt. På denne måten ofret han det spirende kornet til Gud. Det var et takksigelsesrituale for å at såkornet hadde brutt fram fra jorda.


I mellomtiden går ryktene om at Jesu grav er funnet tom.


Slik ble avslutningen av den andre store høytiden markert, feiringen av det førstegrødens fest.


Nøyaktig 40 dager senere, om syv uker, vil den neste store høytid finne sted. Den dagen vil presten vende tilbake til åkeren der han tidligere har funnet spiren. Da vil kornet være modent, og han vil ta med seg et fange hvete. Den dagen er pinsedag. Såkornet var sådd i påsken, og var nå blitt en rik kornhøst, moden til å skjæres. Presten samler nok til to kornbånd, og vender så tilbake til Jerusalem.


Inne i templet går han bort til et bord og begynner å treske kornet. Så tar han en rund, glatt stein og knuser kornet omhyggelig. Han maler det inntil han har en liten haug med finmalt mel. Så heller han forsiktig vann over og knar det til en deig. Deigen formes til et brød, og brødet settes inn i en oppvarmet ovn. Presten venter. Ovnen var svært varm, det gløder der inne.


Om et øyeblikk vil presten åpne ovnsdørene og tar brødet ut av ovnen. Samtidig på Øvresalen er 120 menn og kvinner samlet i bønn. Med ett er det som om et veldig stormvær fyller huset. Noe slikt som dette hadde aldri skjedd før. I templet tar presten det ferdigstekte brødet ut av ovnen. Et guddommelig såkorn har spirt. Dette guddommelige liv hadde engang bodd i bare ett menneske, i dag er såkornet knust, det er blitt til et brød. Det guddommelige liv er blitt mange til del.


Presten løfter brødet frem foran Herren. Pinsefestens dag er kommet. Nei, mer enn det: Den er oppfylt. Den guddomelige hensikt med universets eksistens var blitt åpenbart. Guds høyeste tanke var blitt synlig på jorda. Himmelen rørte bokstavelig ved jorda, i det menigheten trer frem. Det skjer i Jerusalem. Og jordens historie er aldri blitt den samme siden.

(fortsettes)