Tungetalen som personlig bønnespråk, del 2

 Natten har sitt eget bønnespråk. Det er min erfaring. Det kommer tider i våre liv da ordene kommer til kort, og bønnens språk blir taust eller flyter over i bønn i tunger. - Til det mest intime språket mellom et menneske og Gud. Apostelen Paulus beskriver tungetalen som bønn i 1.Kor 14,2-5a: "For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, for han taler hemmeligheter ved Ånden. Men den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst. Den som taler i tunger, oppbygger seg selv..."

Her kan vi legge merke til tre ting når det gjelder tungetalen som bønn. Den er annerledes enn den tungetalen som vi leser om i Apg 2, hvor de som talte drevet av Den Hellige Ånd talte på et språk som var gjenkjennelig for de som hørte på, men som de selv ikke kunne. Her i Korinterbrevet beskriver Paulus tungetalen brukt i det personlige bønnelivet i tre karakteristiske trekk: 1: "Den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud." 2: "...Han taler hemmeligheter ved Ånden." 3: "Han oppbygger seg selv."

Bønn handler ikke om mengden ord vi uttrykker. De gamle bederne sa det slik: 'Leppenes bønn er bønnens forstadie!' Styrken i vår bønn ligger hverken i våre mange ord, eller de rette ordene. Stillhet og tungetalen brukt som bønn kan dessuten, hver for seg, ses på som de mest adekvate svar på Guds uutgrunnelighet og storhet. Ordene våre kommer uansett alltid til kort når det gjelder Gud. Gud er per definisjon alltid større. Det er en erkjennelse vi kommer fram til når vi modnes i bønn. Tungetale er uttrykk for en bønn som ikke forsøker å fange Gud med ordene og si til ham hvordan han skal handle, men lar Ånden lede bønnen på et språk som overgår så vel våre gjennomtenkte som våre umiddelbare formuleringer.

Apostelen Paulus var en språkmektig mann, som behersket flere av samtidens ledende språk. Det være seg hebraisk, romersk og gresk. Likevel talte han mer i tunger, skriver han til den kristne forsamlingen i Korint, enn andre. Selv Paulus kom til kort når han skulle be på noen av disse språkene, derfor ba han i tunger. "Be til enhver tid, i Ånden," skriver han. (Ef 6,18) 

Jeg innledet denne artikkelen ved å skrive om natten - i betydning sjelens natt. Tiden med kronisk sykdom har gjort noe med bønnelivet mitt. Det er enklere. Birgitta av Vadstena har sagt det slik: 'Jo nærmere vi lever Gud, jo enklere blir vi.' I Guds nærvær blir ordene få, jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt i nærvær av Den Hellige Gud. Da hender det at jeg øser ut mitt hjerte i tunger. 

Tungetalen som personlig bønnespråk, del 1

Mange er blitt støtt av tungetale fremført i gudstenester og møter med høyt stemmevolum og med en skjærende, skrikende og gråtkvalt stemme. Meg selv inkludert. Av og til har jeg krympet meg i stolen under slike møter, og håpet at det ikke var møtefremmede har vært til stede. Kanskje er det denne kjødelige bruken som har ført til at tungetalen har forstummet i mange sammenhenger?                      

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus disse dagene. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."Når jeg blar gjennom mine notater har jeg funnet ut at jeg i mine bønneseminarer altfor sjeldent har talt om tungetalen som bønnespråk. Det vil jeg forsøke å rette på. For  hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.

Tilbake til Lewi Pethrus som sa: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."  

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Om jeg taler med englers tunger - tungetalen som bønnespråk

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus denne 1.pinsedagen i 2023. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

Hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.

Tungetale som bønnespråk

Mange er blitt støtt av tungetale fremført i gudstenester og møter med høyt stemmevolum og med en skjærende, skrikende og gråtkvalt stemme. Meg selv inkludert. Av og til har jeg krympet meg i stolen under slike møter, og håpet at det ikke var møtefremmede har vært til stede. Kanskje er det denne kjødelige bruken som har ført til at tungetalen har forstummet i mange sammenhenger?                      

Jeg tenker på noen ord av Lewi Pethrus disse dagene. Om tungetalen skriver han: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."Når jeg blar gjennom mine notater har jeg funnet ut at jeg i mine bønneseminarer altfor sjeldent har talt om tungetalen som bønnespråk. Det vil jeg forsøke å rette på. For  hvilken gave tungetalen er for vårt bønneliv, når ordene kommer til kort! 

Det er spesielt tre skrifsteder som har satt meg på disse tankene: 

"Om jeg taler med ... englers tunger" (1.Kor 13,1)

"For den som taler med tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstp ham, men han taler hemmeligheter ui Ånden." (1.Kor 14,2)

"For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber ..." (1.Kor 14,14)

Disse tre skriftstedene taler om tungetalen som bønnespråk. Det mest intime bønnespråket. Det som bare er mellom Herren og meg. I 1.Kor 2,9-10 beskriver apostelen Paulus dette slik: "Men, som det står skrevet: Det intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke kom opp i noe menneskers hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud." Derfor kan Paulus si: "Jeg takker Gud. Jeg taler mer med tunger enn dere alle." (1.Kor 14,18) Hvordan? Paulus bruker tungetalen som bønnespråk!

For meg personlig er tungetalen som bønnespråk og stillhet uløselig knyttet sammen. 

I Romerbrevet gir Paulus uttrykk for det Åndens bønnespråk som rører seg på djupet i oss med ordene: "Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord." En som gjorde seg en slik erfaring var den hellige Patrick av Irland: 

"På nytt så jeg ham be i meg. Jeg befant meg i min kropp, og jeg hørte han be over meg, det vil si, over mitt indre menneske, og han ba det kraftfullt, med uutsigelige sukk. I hele den tiden som det varte var jeg aldeles stum og forundret. Jeg undret på hvem det var som ba i meg. Men mot slutten av bønnen talte han som det var Ånden, og da kom jeg til meg selv og minnet meg om at apostelen hadde sagt: Ånden støtter oss i vår svakhet. Vi vet jo ikke hvordan vår bønn egentlig bør være, men Ånden ber for oss med rop uten ord."

Tungetalen som bønnespråk er djup som roper til djup.

Tungetalen og mystikken

 "Tungetalen tilhører den kristne mystikkens innside".

- Lewi Pethrus (bildet), 1884-1974, grunnlegger av den svenske pinsebevegelsen, mangeårig forstander for Filadelfiakyrkan i Stockholm,. 

Den Hellige Ånds utøselse i enhetens tegn

Jeg er et barn av den karismatiske bevegelsen, hvis kjennetegn var at Den Hellige Ånd ble øst ut over kristne i det vi kaller de historiske kirkesamfunnene, og det på en slik måte at kristne fra alle disse ulike konfesjonene ble bundet sammen i enhetens bånd.

Selv talte jeg i tunger for aller første gang rundt en alterring i Gjøvik kirke, en mandagskveld på 1970-tallet og der, i denne vakre trekirken, hørte jeg 'sang i Ånden' for første gang. Så stillferdig, så harmonisk, så blendende vakkert.

Tungetalen var fulgt meg som bønnespråk mer eller mindre siden. Det har vært tider da jeg ikke har tatt den i bruk. I slike perioder har jeg ofte blitt minnet om de gode rådene den unge Timoteus fikk fra apostelen Paulus: 'Forsøm ikke den nådegaven som er i deg, som ble gitt deg ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste.... Derfor minner jeg deg om at du opptenner den Guds nådegave som er i deg ved min håndspåleggelse.' (1.Tim 4,14 og 2.Tim 1,6)

Selv opplevde jeg at en venn av meg underviste meg om Den Hellige Ånds gave og la hendene på meg og ba om at måtte få del i en Åndens dåp, dagen før det faktisk skjedde. Forbønnshandlingen skjedde i min barndoms kirke, Hunn kirke, etter gudstjenesten

For å være ærlig forstod jeg ikke så mye av det han sa denne søndagen. Bibelens lære om Den Hellige Ånd var ikke så lett å gripe, og det skjedde da tilsynelatende ingen ting da han la hendene sine og ba for meg. Ikke før jeg, sammen med mange andre ungdommer knelte ned rundt alterringen kvelden etter i Gjøvik kirke. Da var det som om en demning brast, og jeg talte i tunger for aller første gang. Det kom veldig overraskende.

Så mine første erfaringer med Den Hellige Ånd - både den personlige tungetalen og sang i Ånden fikk jeg i Den norske kirke.

Derfor har jeg siden alltid forbundet Den Hellige Ånd med enhet. For under hvelvingen i Gjøvik kirke var det kristne fra forskjellige menigheter og konfesjoner samlet. Ingen spurte meg bekjent  hvor du kom fra. Alt dreide seg om Jesus.

Og det var det som preget den karismatiske bevegelsen først og fremst: kjærligheten til Jesus. Da forsvant skillelinjene. Og kirkepolitikken.

'Turn your eyes upon Jesus', sang vi, 'look full in His wonderful face. And the things of earth will grow strangely dim in the light of His glory and grace.'

Ja, slik er det når man blir opptatt av Jesus!

Nå ber jeg om en ny pinse. Om Åndens dåp og Åndens ild. Det er dette vi trenger, mer enn noe annet. Vi har en arv fra pinsedag i Jerusalem, når Ånden falt, og disiplene ble ikledd kraft fra det høye. Måtte kirken vende tilbake til sin åndelige arv. Herren er rede til å øse sin Ånd ut igjen på nytt og på nytt. Og på nytt.

P.O Enquist om tungetalen, pinsebevegelsen og sosialdemokratiet

"Tongotälet var en osvensk gospelton, rakt in i den svenska väckelserörelsen. Jag brukar kalla tungotalet för de ordlösas sång."

Denne vakre beskrivelen av tungetalen tilhører en av gigantene i nordisk litteratur, Per Olof Enquist, som døde i dag. Mange kjenner ham for hans monomentale dokumentar om pinsehøvdingen Lewi Pethrus. Boken på over 600 sider kom nok som en overraskelse, en gledelig sådan, på mange. Man hadde vel ikke forventet at Enquist ville behandle Pethrus og den svenske pinsebevegelsen med en slik respekt som han faktisk gjorde. Både Pethrus og pinsevenner generelt er jo blitt vant med å bli gjenstand for misbilligelse og karikering. Ikke slik med Enquist. Dette var en god forfattters stemme, grundig, opplysende, kritisk og svært velskrevet. Så var da også boken skrevet av en som kjente vekkelseskristendommen fra innsiden. Hans mor, Maja Lindgren var sterkt engasjert i Evangeliska Fosterlandsstiftelsen.

Om pinsebevegelsen generelt hadde P. O Enquist dette å si i et intervju med den svenske avisen Dagen for en tid tilbake:

'En folkebevegelse kan forbli levende selv om den er fremgangsrik. Men det er vanskelig. Det krever ydmykhet og selvkritikk. Om pinsebevegelsen ikke havner i moralisme, men finner tilbake til sin radikalisme, har den en framtid.'

Selv stiftet jeg bekjentskap med P. O Enquist gjennom boken 'Musikantenes uttog' en eller annen gang på 1970-tallet. Det er også en fabelaktig god og velskrevet dokumentarroman om et sosialt opprør. Handlingen utspiller seg i et arbeider- og husmannsmiljø i Västerbotten i årene 1903-1910. Til denne gudfryktige utkanten kommer den sosialdemokratiske agitatoren Elmblad. Har du ikke lest den er den herved varmt anbefalt.

Boken var en oppdagelse for meg og var til en viss grad gjenkjennende fordi jeg selv har min bakgrunn og min oppvekst i et vanlig arbeiderhjem med djupe røtter i norsk arbeiderbevegelse.

Nå er han borte, men stemmen hans er ikke taus. Bøkene hans vil stå seg i mange, mange år fremover. Nye generasjoner vil finne de frem, bli engasjert, utfordret og finne mye glede ved dem.

Per Olof Enquist ble 85 år og døde etter en tids sykdom.

Foto: Wikipedia

"Som om det var en mektig ild inne i meg"

I går var det på dagen 80 år siden 'Nordens pinseapostel', Thomas Ball Barratt, ble hentet hjem til Gud.

Historien om Barretts åndsdåp er nok vel kjent for mine lesere, men kort fortalt skjedde det under hans besøk i Amerika i 1906. Han oppsøker blant andre den berømte forkynneren A. B Simpson i dennes hjem, og opplevde der en sterk berøring av Den Hellige Ånd. Kort tid senere ble han bedt om å tale på en samling for biskoper og evangelister i en metodistkirke. Etter talen var alterringen full av mennesker som søkte Gud for å få del i Den Hellige Ånds kraft.

Mens Barratt var i New York, nådde ryktene ham om det helt spesielle som fant sted i Azuza Street i Los Angeles. En mektig utøselse av Den Hellige Ånd fant sted. Dette fordjupet den lengselen Barratt selv bar på, om å bli døpt i Den Hellige Ånd. En intens søken begynte.

En natt mens Barratt var i bønn, falt Den Hellige Ånd over ham, og han begynte å tale og synge i tunger. Her beskriver han med egne ord sin opplevelse:

"I det ene øyeblikket var det som om det var en mektig ild inne i meg under bønnen, og i neste øyeblikk kom det vakre sanger og fremmede språk fra leppene mine."

T.B Barratt hadde begynt å drikke djupt av Ånden.

Jeg er et barn av både Jesusvekkelsen og Den karismatiske bevegelsen, så jeg var vært så heldig å få lytte til mye god undervisning om Den Hellige Ånds dåp, og har selv erfart denne Åndens dåp rundt alterringen i Gjøvik kirke, hvor jeg begynte å tale i andre tungemål. Det takker jeg virkelig Herren for.

I dag har mye av undervisningen om Åndens dåp forstummet. Kanskje det er derfor det er så mye åndsfattigdom blant oss?

Billedtekst: T.B Barratt sammen med sin kone Laura.

Hvorfor så taust om pinsen, pinsevenner?

Dette er skrevet i undring, ikke i kritikk. Denne pinsen har jeg vært innom Facebook-profilene til kjente pinsevenner og pinsekarismatikere som gjerne ytrer seg i sosiale medier. Jeg var interessert i deres synspunkter på pinsen. Jeg hadde forventet meg noen innsiktsfulle betraktninger om Åndens dåp, om tungetalens betydning, om kraftutrustningen. Men med få unntak, var det helt taust.

Ikke en linje, ikke et ord om pinsen.

Ikke et ord om en av kirkens største høytider, ikke et vitnesbyrd om deres egne erfaringer med Den Hellige Ånd.

Der er underlig.

Jeg merker forlegenhet rundt tungetalen i flere sammenhenger. Den er henvist til bakrommet i beste fall. Da er det mer snakk om tjenestegavene, hvem som er apostler og profeter. Når hørte vi noen tale sist om Åndens dåp?

Jeg er barn av både Jesusvekkelsen og Den karismatiske bevegelsen. På 1970-1980 tallet var det mye snakk om Åndens dåp. Det var viktig at alle fikk gjøre seg erfaringer med Helligånden.

Så ble det taust.

Andre ting kom inn.

Blant annet fikk vi lederutviklingskurser og seminarer.

Men er Åndens gaver blitt mindre viktige?

Rundt en alterring

Dette stedet betyr mye for meg. Veldig mye. Rundt denne alterringen i den vakre Gjøvik kirke har jeg knelt mange ganger. I bønn. I syndsbekjennelse. I forbindelse med nattverdfeiringen. I stillhet. Det har vært hellige øyeblikk.

En mandagskveld en gang høsten 1972 var det her, knelende sammen med andre ungdommer, ble jeg døpt i Den Hellige Ånd og begynte å tale i tunger for første gang. Stillferdig, uten noe som helst påvirkning eller press fra noen. Den Hellige Ånd kom over meg. Jeg kan ikke forklare det på noen annen måte.

Av og til tenker jeg på hvorfor det skjedde akkurat her? Det jeg har kommet frem til er at i det øyeblikket skapte Herren en djup lengsel hos meg etter kristen enhet. Det var som om Herren viste at Han er mye større og favner bredere, enn våre kirkesamfunnsgrenser og at Han øser ut sin Ånd akkurat der Han vil! Han gjør ikke forskjell på folk. Den karismatiske bevegelsen viste til fulle at Herren gjestet de historiske kirkesamfunnene og øste ut sin Hellige Ånd i rikt mål - og gjør det fremdeles.

En venn fra ungdomstiden, Ole Jacob Nyhus, eller Jacken blant venner, er sogneprest i denne kirken nå. Han vokste opp under Jesusvekkelsen og er et barn av den. Den gangen var Gjøvik kirke stuvende full. Ikke bare var hver eneste sitteplass full, både i kirkesalen og på galleriet, men folk satt i midtgangen og rundt alteret, for å delta på Gospel Nights. Jeg var selv en av dem. Her har jeg hørt Broder Andreas tale for første gang, biskop Alex Johnson og Einar Lundby, bare for å nevne noen. En av Lundbys prekener husker jeg fremdeles store deler av.

Min bønn er at Herren må gjøre det igjen! Skape en ny Gudslengsel og fylle Gjøvik kirke på nytt!

I år hadde jeg gleden, sammen med mange andre, av å dele noen kveldstanker i en kort kveldsgudstjeneste i Gjøvik kirke, som fant sted hver dag under fastetiden. Det var veldig flott, og jeg kjente på stor takknemlighet for å få gi noe tilbake til denne kirken og samtidig få dele fellesskap med venner i Den norske kirke. Mens jeg satt i stillheten i denne kirken var jeg titt og ofte tilbake i tankene til de gangene jeg knelte ved alterringen og en djup glede fylte hjertet mitt.

Billedtekst: Alterringen i Gjøvik kirke. Foto: Kirken.no

Den Hellige Ånds gjerninger, del 8

"... falt Den Hellige Ånd på dem, slik som Han falt på oss I BEGYNNELSEN...". (Apg 11,15)

Det som skjer i huset til den romerske offiseren Kornelius, er en gjentagelse av pinseunderet i Jerusalem:

"For de hørte dem tale med tunger og opphøye Gud." (Apg 10,46)

Her ser vi tungetalens hensikt: 'opphøye Gud'. På pinsefestens dag i Jerusalem talte disippelflokken på ulike språk 'om Guds underfulle gjerninger...' (Apg 2,10). I Jerusalem faller Den Hellige Ånd over de 120 som var samlet på Øvresalen. De var alle jøder. I huset til den romerske offiseren Kornelius, faller Ånden over hedningene. Dette vekker stor oppsikt, og er jo en direkte oppfyllelese av synet Peter har på taket til garveren Simon:

"Og de troende som var omskårne ble forskrekket - alle de som var kommet sammen med Peter - over at Den Hellige Ånds gave også var blitt utøst over hedningene." (Apg 10,45)

Det er to ting vi skal merke oss her:

For det første: Det som skjer i huset til Kornelius er en oppfyllelse av de profetiske ordene som ble uttalt av profeten Joel, og som Peter siterer i forbindelse med pinseunderet i Jerusalem: "Og det skal skje i de siste dager. sier Gud, at Jeg vil utøse Min Ånd OVER ALLE MENNESKER..." (Apg 2,17)  Over ALT KJØD.

I Jerusalem faller Den Hellige Ånd over jødene. I Cæsarea, hos Kornelius, faller den over hedningene. Vi burde virkelig fryde oss over det som skjedde i denne romerske offiserens hus, fordi dette er gode nyheter til alle som ikke er av av jødisk ætt. Apostelen Peter sier det slik i sin pinsepreken: "For løftet tilhører dere og deres barn og så mange som Herren vår Gud vil kalle til seg." (Apg 2,39)

For det andre: tungetalen ansees som GUDS GAVE (Apg 10,45-46). Den regnes som en av Åndens ni nådegaver, slik vi finner dem beskrevet i 1.Kor 12,4 og v.10: "Det er mange forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme... til en annen forskjellige slags tunger, til en annen tydning av tunger."

Tungetale er en gave, ikke noe man får som fortjeneste. Dette var slett ikke noe de som oppholdt seg i huset til Kornelius forventet å få. Når Ånden faller kommer det alltid som en OVERRASKELSE.

Når Peter ser det som skjer rett foran sine øyne setter han det i sammenheng med noe han har hørt av Herren selv: "Da husket jeg hvordan Han sa: Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd." (Apg 11,16) Peter setter altså det som skjer i sammenheng med Jesu eget løfte om at Han er den som døper i Den Hellige Ånd. Så sier Peter noe veldig interessant: "Hvis Gud gav dem DEN SAMME GAVEN som Han hadde gitt oss da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus ..." (v.17) Peter refererer til sin omvendelse, og sikkert også til sin pinseerfaring. Det er ingen kvalitetsforskjell på det han hadde opplevd, og det hedningene nå opplever.

Lukas avslutter kapittel 11 av sin kirkehistorie med å fortelle om noen profeter som kommer menigheten i Jerusalem til Antiokia. "En av dem, en ved navn Agabus ..." (Apg 11,27)

Dette er veldig interessant. For det første er det snakk om PROFETER, altså flertall, og for det andre kommer de fra Jerusalem. Som vi skal se fantes det også PROFETER i menigheten i Antiokia, jfr Apg 13,1. Profettjenesten forsvant ikke i og med Den gamle pakt. Den finnes også med i kristne forsamlingen, og blant annet som profet-team. Men mer om profet-tjenesten eller profet-embetet i neste artikkel.

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 5

Vi fortsetter vårt studium av Helligåndens gjerninger, og skal nå stanse ved det som skjedde i huset til en romersk offiser ved navn Kornelius, Men før vi gjør det, skal jeg nevne to ting:

I forbindelse med bønnemøtet som beskrives i det fjerde kapittelet i Apostlenes gjerninger, leser vi at de som var tilstede ble 'alle fylt med Den Hellige Ånd og de talte Guds ord med frimodighet." (v.31)

Vi merker oss to ting: Alle ble fylt med Den Hellige Ånd. Dåpen i Den Hellige Ånd er en engangsforeteelse, men å bli fylt av Ånden er en stadig gjentagende erfaring. Husk at de som var tilstede på dette bønnemøtet mest sannsynlig hadde tatt del i pinseopplevelsen pinsedag i Jerusalem. Det kan vi si fordi Lukas forteller oss at når Peter og Johannes ble løslatt fra fengselet hvor de satt, "gikk de til sine egne". Det vi er vitne til på dette bønnemøtet er at Den Hellige Ånd øses ut mens de ber, og de fylles alle av Den Hellige Ånd. Det andre vi merker oss at dette fører til noe: De blir frimodige! Og sist, men ikke minst, dette skjer i en ganske spesiell ramme: Huset hvor de befinner seg, "skalv" (v.31). Når vi har med Den Hellige Ånd å gjøre, må vi være forberedt på det uventede!

Det andre skriftstedet jeg vil nevne er Apg 6,3 og v.5, som handler om utvelgelsen av kirkens aller første diakoner. Hva var kriteriet for å velge dem? At de var godt skolerte og flinke? Nei, kriteriet var at de var fylt med Den Hellige Ånd og hadde et godt vitnesbyrd. Det som fremheves om diakonen Stefanus, han som skulle bli kirkens første martyr, er at han var "full av tro og Den Hellige Ånd."

Så til beretningen om Kornelius og hans hus.

Historien starter egentlig med en viktig detalj i kapittel 9 vers 43:

"Så ble han mange dager i Joppe hos garveren Simon."

Dette kan synes å være bare en ubetydelig detalj som forteller om hvor Peter befant seg rent geografisk, men er ikke det. Lukas forteller oss noe svært viktig. Det vi leser er ganske oppsiktsvekkende, sett med jødiske øyne. Garver-yrket sto nederst på rangstigen, og jøder kunne ikke omgås garvere. De drev med dyrehuder, og var dermed å betrakte som urene. Når Peter, som var jøde, ikke bare gikk inn i huset til garveren Peter, men bodde der i flere dager, så sier det meg at Gud hadde forberedt Peter på det tidsskiftet som skjer i og med Apostlenes gjerninger kapittel 10 og 11. Da flyttes fokus fra jødemisjon til hedningemisjon. Evangeliet gis videre til hedningenasjonene. Så selv om det som skjer med Peter i kapittel 10 og 11 er nytt og annerledes og ganske så overraskende, så virker det som om Den Hellige Ånd har forberedt Peter, i og med at han bokstavelig talt trår over dørstokken til denne garveren.

I kapittel 10 introduseres vi for oppfyllelsen av profetien fra Joel, som apostelen Peter siterer fra på pinsedagen:

"Og det skal skje i de siste dager, sier Gud, at Jeg vil utøse av min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og deres døtre skal profetere, deres unge menn skal se syner ..." (Apg 2,17)

Det er den den romerske offiseren Kornelius som har et syn. Senere får Peter oppleve en henrykkelse.

Hva er dette? Dette er Den Hellige Ånds språk! Den Hellige Ånd taler blant annet gjennom syner, henrykkelser og drømmer.

Vi skal se nærmere på dette i neste del av denne artikkelserien.

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 4

Dåp i vann og dåp i ånd er to forskjellige ting, men hører likevel sammen. I hvert fall om man skal følge det nytestamentlige mønsteret. Da kom man til tro, ble døpt i vann og ble så bedt for slik at man fikk del i Åndens dåp.  Vi ser dette mønsteret blant annet i forbindelse med vekkelsen i Samaria:

"Da apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem. Da de var kommet ned, ba de for dem at de skulle få Den Hellige Ånd. For ennå var Han ikke falt på noen av dem. De var bare blitt døpt til Herren Jesu navn. Så la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd." (Apg 8,14-17)

Den Hellige Ånd meddeles ved håndspåleggelse. Dette kommer tydelig frem i det neste verset:

"Men da Simon så at Den Hellige Ånd ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse ..." (v,18)

I denne artikkelen skal vi følge opp det jeg skrev i den forrige artikkelen, hvor jeg la vekt på at Jesus er den som DØPER i Den Hellige Ånd. I Det nye testamente brukes verbet "baptizo" om å døpe. Det er viktig at vi forstår hva dette ordet betyr, om vi skal forstå hva det vil si å bli døpt i Den Hellige Ånd.

"Baptizo betyr 'dykke ned, dykke under, dykke seg ned, vaske seg' (Bauer) Ble i klassisk gresk også brukt om å drukne, omkomme, gå under (Kittel). I Septuaginta er baptizo blant annet brukt i 2.Kong 5,14 om Na'aman som 'dukket seg. I NT brukes dette ordet om dåp..." (Egil Strand: Håndbok til Det nye testamente. Filadelfiaforlaget, 2.opplag, side 273-274)

Åndens dåp er pinsens ild og fylden av Jesu gjerning som gis oss som gave, og pinsens ild er den kraften som Jesus ber sine disipler om å vente på der oppe på Øvresalen:

"Men dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere..."

Det er noen forskremte, ja, virkelig redde disipler som gjemmer seg bak stengte dører, på en Øvresal, et sted i Jerusalem, før pinse. Forandringen er formidabel etter at Ånden faller på pinsedag. Hvilken djervhet når Peter står fram og forkynner evangeliet!

Det er tre ting som er viktig å få med seg i denne forbindelse:

1. Den Hellige Ånd er ingen upersonlig kraft. Den Hellige Ånd er en person. Den tredje personen i guddommen. Som en person har Han en personlighet. Bibelen sier at vi både kan gjøre Ham sorg, og slukke Ham ut. Vi skal komme tilbake til det senere i denne artikkelserien.

2. Ånden gis når vi blir født på nytt. "Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike." (Joh 3,5) Uten Den Hellige Ånd kan ingen høre Jesus til.

3. Ved håndspåleggelsen døpes man, forenes man, med Den Hellige Ånd, man meddeles kraft fra det høye. Hensikten er å istandsette oss til tjeneste. "... og dere skal være mine vitner..." (Apg 1,8)

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 3:

"De fleste kristne kjenner Jesus som Frelseren og Sønnen, men i mange menigheter har Jesus aldri blitt løftet opp som den som døper i Den Hellige Ånd."

Det skriver Michael Harper, en anglikansk prest som skulle bli en av de mest markante skikkelsene i den karismatiske fornyelsen Gud sendte til de historiske kirkesamfunnene i det 20.århundre. Harper, som senere ble ortodoks prest skrev flere bøker. Sitatet er hentet fra en av dem, "Kraft for Kristi legeme", som daværende Troens Bevis forlag ga ut i 1971, året før jeg selv ble en kristen. Boken fikk stor betydning for mitt eget kristenliv, og jeg vil tro for mange andre som gjennom den fikk solid undervisning om Bibelens lære om Åndens dåp.

Det er ikke alltid de fire evangelistene gjengir alt likt, eller får med alle detaljene. De er forskjellige hver på sin måte, og vektlegger ulike ting, blant annet fordi de har ulike lesere for øye. Men akkurat når det gjelder løftet om at Jesus skal døpe oss i Den Hellige Ånd, så har alle med dette:

"Jeg døper dere med vann til omvendelse, men Han som kommer etter meg, er mektigere enn meg. For Ham er jeg ikke engang verdig til å bære sandalene. HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND OG ILD." (Matt 3,11)

"Han (altså Johannes) forkynte å sa: Det kommer en etter meg som er sterkere enn meg. Jeg er ikke engang verdig til å bøye meg ned for å løse sandalremmen Hans. Jeg har døpt dere med vann, men HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND." (Mark 1,7-8)

"Jeg døper dere med vann. Men Han som er sterkere enn meg, skal komme. Jeg er ikke verdig til å løse sandalremmen Hans. HAN SKAL DØPE DERE MED DEN HELLIGE ÅND OG ILD." (Luk 3,16)

"Ham som du ser Ånden komme ned og bli over, HAN ER DEN SOM DØPER MED DEN HELLIGE ÅND." (Joh 1,13)

Siden alle fire evangelieforfatterne nevner dette helt konkret og spesifikt må det være særdeles viktig. Alle fire fremstiller altså Jesus som den som DØPER i Den Hellige Ånd.

Michael Harper skriver: "Det er viktig at vi i stedet for erfaringer søker etter løftene. Det er mange som har sunket ned i erfaringenes kvikksand, som ikke hadde noe grunnlag i Skriftene. Det er bare hvis denne velsignelsen på en tydelig måte er lovet i Guds ord at vi med trygghet kan motta den og glede oss over dens fordeler." (Michael Harper: Kraft for Kristi legeme. Troens Bevis Forlag 1971, side 20)

Og grunnlaget for en dåp i Den Hellige Ånd finnes tydelig beskrevet i Den Hellige Skrift.

En som så dette, og lenge før pinsevekkelsens tid, var kongregasjonalisten R.A. Torrey (bildet). Han hadde gjort seg en erfaring av Åndens dåp. Torrey (1856-1928) skriver:

"Jeg er alltid mistenksom når det gjelder djupsindig skriftforklaring, forklaring som krever en lærd mann eller filosof for å forstå den. Bibelen er skrevet for den vanlige mann og kvinne. I minst 99 av 100 tilfeller ligger meningen på overflaten, den betydning som enhver enkel mann og kvinne eller barn, som virkelig ønsker å vite sannheten og lyde den, ser i den, det er hva skriftordet egentlig betyr. Jeg har stor sympati med barnet som hørte en lærd mann som prøvde å bortforklare den klare betydningen av Skriftordet. Det lille barnet sa: 'Dersom Gud ikke mente hva Han sa, hvorfor sa Han da ikke hva Han mente?' Vel, Gud sier alltid hva Han mener, akkurat slik som du og jeg ville begripe det, dersom våre viljer virkelig var overgitt til Gud, og vi virkelig ønsket å vite nøyaktig hva Gud ønsket å fortelle oss, og ikke leser våre egne meninger inn i Bibelen." (R.A Torrey: The Power of Prayer. Zondervan 1924, side 196)

(fortsettes)

Den Hellige Ånds gjerninger, del 2:

En av de bemerkelsesverdige tingene som inntreffer pinsedagen i Jerusalem er at de som blir vitne til at Den Hellige Ånd blir øst ut er at de forstår det som blir sagt av apostlene: "Da ble de alle forskrekket, undret seg og sa til hverandre: Se, er ikke alle disse som taler galileere? Og hvordan kan det da ha seg at vi hører, enhver av oss på vårt eget språk, det som vi ble født inn i? Partere og medere og elamitter, de som bor i Mesopotamia, Judea og Kappedokia, Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypt og de deler av Libya som grenser til Kyrene, besøkende fra Rom, både jøder og proselytter, kretere og arabere, vi hører dem alle tale på våre egne språk om Guds underfulle gjerninger." (Apg.2,7-11).

Leser vi videre i Apostlenes gjerninger finner vi den nådegave som kalles "tungetale" i betydningen et forstått språk, som her i Apg.2, men tungetalen omtales også av apostelen Paulus som det å tale "hemmeligheter i Ånden." Jeg skal komme tilbake til hva det siste betyr.

I går leste jeg noe som den angelikanske presten, Andrew White (bildet), forteller på sin Facebook-side:

Hans mor har vært igjennom en tøff tid med et lengre opphold på sykehus. Hun har vært svært deprimert og mistet håpet. Hans kone dro for å treffe henne. Andrews kone forteller at hun ønsket å be sammen med henne og synge i tunger. Moren sa at hun dessverre ikke kunne fordi hun i flere måneder ikke har vært istand til å synge. Men når Andrews kone begynte å synge i dette himmelske språket i noen få minutter begynte plutselig Andrews mor å synge på perfekt fransk. Nesten som en opera!

"Men min mor kan ikke et eneste ord på fransk! Min kone derimot snakker flytende fransk og hun kan fortelle at min mor sang om Guds kjærlighet: Voici l'amour voici mon Dieu"

På norsk blir det: Her er kjærlighet, her er min Gud.

Andrew White forteller at Guds hellige nærvær fylte rommet og de to kvinnene ble overveldet.

Historien Andrew forteller er sterk, men det finnes flere eksempler hvor kristne har talt i tunger uten å vite at de har snakket perfekt på et fremmed språk de ikke kan. Om mine lesere har opplevd noe slikt, må dere gjerne fortelle om dette i kommentarfeltet på Facebook om vi er venner der. Hvis ikke kan du skrive til meg: bjornolav58@gmail.com Vi trenger å fortelle hverandre om Guds undergjerninger.

fortsettes

Den Hellige Ånds gjerninger, del 1

Vi skal ikke lese mye i Apostlenes gjerninger - vår første kirkehistorie - før vi oppdager at et overnaturlig liv - med tegn og undergjerninger - hører med til det normale. Vi derimot - og da snakker jeg i all hovedsak om oss i Vesten - er det normale blitt unormalt! For mange av oss er det heller oppsiktsvekkende når vi opplever under og guddommelig inngripen. Men når vi leser om urkirkens erfaringer av guddommelig ledelse, helbredelser, sterke bønnesvar, skaper det en djup lengsel hos mange av oss.

Vi skal heller ikke lese mye i Apostlenes gjerninger før vi oppdager at hemmeligheten til dette guddommelige livet er Den Hellige Ånd. Boken burde heller ha blitt kalt: Den Hellige Ånds gjerninger.

Den kristne menigheten fødes i bønn på Øvresalen, og døpes i en dåp i Den Hellige Ånd pinsedag i  Jerusalem. Det gikk ikke ubemerket hen:

"Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn. Og plutselig kom det en lyd fra himmelen, som av en stormende, mektig vind som fylte hele huset der de satt. Så viste det seg tunger for dem, som av ild, og de satte seg på hver enkelt av dem. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd og begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale..." (Apgj 2,1-4)

Litt senere i denne vår første kirkehistorie leser vi om vekkelsen i Samaria. Den var kjennetegnet av store folkeskarer som blir vitne til tegn og undergjerninger som ledsager forkynnelsen av evangeliet. Lukas forteller oss at "mange som var vanføre og lamme, ble helbredet." (Apg 8,4) Og mennesker med urene ånder ble satt fri.

Men det var likevel noe som manglet.

Når apostlene som var i Jerusalem, fikk høre om vekkelsen i Samaria sendte de Peter og Johannes dit. Vi leser fra Ap.gj.8,15-17: "Da de var kommet ned ba de for dem så de skulle få Den Hellige Ånd. For ennå var Han ikke falt på noen av dem. De var bare blitt døpt til Herren Jesu navn. Så la de hendene på dem og de fikk Den Hellige Ånd.

I denne serien skal vi se litt nærmere på Den Hellige Ånds gjerning og spesielt det som kalles dåpen i Den Hellige Ånd. Men la meg før vi går videre gjenfortelle noe Randy Clark forteller i forordet til boken om Kina-misjonæren Dennis Balcombe:

Randy Clark forteller at han ved en anledning møtte syv av topplederne for et av de mange nettverkene til undergrunnskirkene i Kina. Disse syv mennene hadde ledet mange til Kristus. Nettverket de var ledere av besto nå av 25 millioner troende. Selv om de hadde begynt sitt evangeliseringsarbeid på begynnelsen av 1970-tallet, var omlag 80 % av disse 25 millionene kommet til tro på Kristus siden 1988. Randy Clark spurte dem da hva som hadde skjedd i 1988. Deres respons var dette: Dennis Balcombe kom til oss og introduserte for oss Den Hellige Ånd.

Jeg tror at dette er selve hemmeligheten: Om vi ikke er kjent med Den Hellige Ånd, og da mener jeg ikke teoretisk, må vi erfare ham.

(fortsettes)

Billedtekst: Kina-misjonæren Dennis Balcombe ber for kinesere om at de må bli døpt i Den Hellige Ånd.

Forunderlige ting skjer på Livets Ord - Den Hellige Ånd besøker forsamlingen

Det skjer forunderlige ting på Livets Ord i Uppsala om dagen. Mange er blitt tydelig berørt av Den Hellige Ånd. En sønderknuselsens ånd hviler over forsamlingen. Synder bekjennes, mange gråter, mens andre opplever en dåp i Den Hellige Ånd.

Det hele begynte for noen få uker siden, i forbindelse med en vanlig undervisningstime på bibelskolen. Undervisningen handlet om Den Hellige Ånd, og plutselig, uten noe forvarsel faller Den Hellige Ånd over forsamlingen. Flere av bibelskoleelevene fikk profetiske budskap og ble sterkt berørt.

Nå er bibelskolens samlinger åpnet for allmennheten, ikke bare for de 120 bibelskoleelevene. Nå strømmer folk til Livets Ord. Samlingene som pågår i ukedagene, har et sterkt Gudsnærvær. Folk kommer både fra Sverige, Finland, Estland og Norge. Samlingene er preget av stillhet og mange begynner å gråte når de kommer inn i den store forsamlingssalen. Det er en gryende åndelig vår i Livets Ord i Uppsala disse dagene. La oss be for det som skjer, om en åndelig varhet og sunn dømmekraft og at Den Hellige Ånd fortsatt øses ut.

Tungetalen som bønnespråk, del 5

Her er noen 'avsluttende' tanker fra min side rundt tungetalen som bønnespråk. Det er viktig for leseren å huske at jeg ikke har berørt tungetalen i menighetssammenheng, men lagt vekt på tungtalen som bønnespråk til personlig oppbyggelse.

Det er også viktig å huske på at tungetalen bare er en måte å be på. Som Edin Løvås sa ved en anledning:Bønnens hus har mange rom! Ikke alle taler i tunger. Det sier også Skriften: "en får ulike slag av tungetale ..." (1.Kor 12,10) og 1.Kor 12,30: "Taler alle i tunger?", underforstått: nei.

Men vi har alle én ting til felles: "alle fikk vi vi én ånd å drikke." (1.Kor 12,13)

Apostelen Paulus slår fast at Den Hellige Ånd "deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil."

Dermed er ikke tungetalen noe bevis på noen større åndelighet enn andres. Det er ikke noe vi får etter fortjeneste. Det er en NÅDEGAVE.

Den episkopale presten, Dennis Bennett, som ble en av pionerene i den karismatiske vekkelsen, skriver dette i sin bok: Den Hellige Ånd og vi, som han skrev sammen med sin kone, Rita:

"Ytringens gaver - tunger, tydning og profeti - er ikke til for å lede våre liv, men de er til for å åpenbare Gud for oss og hjelpe oss til å komme Ham i møte. De er til for å gjøre oss Gudvendte og for å gi oss en sunn frykt (ærefrykt) for Herren." (Dennis og Rita Bennett: Den Hellige Ånd og vi. Filadelfiaforlaget, side 93)

Tungetalen kan berike en kristens bønneliv. Det har jeg selv, og mange med meg erfart. Taler man ikke i tunger kan man be om det! Vi burde alle følge oppfordringen til Paulus i 1.Kor 14,1:

"Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med IVER..."

Med andre ord: vi burde AKTIVT søke dem.

I en tid hvor vi mer enn noe annet trenger ÅPENBARINGSKUNNSKAP trenger vi nådegavene. Jesu bror, Judas, skriver i sitt brev:

"Men dere, mine kjære, må bygge dere selv opp ved deres høyhellige tro under stadig bønn i Den Hellige Ånd." (Jud v.20)

Tungetalen skal en dag bli borte (jfr 1.Kor 13,8). De hører til det dennesidige. Men vi er ikke der ennå. "Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt." Da skal også kunnskapen bli borte og profetgavene forsvinne. Da trengs de ikke mer.

Men vi er ikke i himmelen ennå.

Tungetalen som bønnespråk, del 4

Lewi Pethrus (bildet) skriver følgende om tungetalen: "Denne gave hører til den kristne mystikkens innerste område."     

Selv opplevde han sin dåp i Den Hellige Ånd på en svært så stillferdig måte. Det skjedde på vei hjem fra Norge. Årstallet er 1902. I sine memoarer skriver han:

"Om bord var alt stille og rolig. Alle sov i sine lugarer. Der sto jeg alene og så solen stå opp av havet. Det storslåtte natursceneriet tiltalte meg meget, og Gud, skaperen og opprettholderen av hele denne vidunderlige verden ble uutsigelig levende og stor for meg. Hans nærhet var så virkelig der jeg sto nedsunket i bønn, at det var som om hele mitt indre smeltet for hans gjennomtrengende, varmende nærvær. Tårene bante seg vei nedover kinnene mine, og jeg opplevde Guds nærvær så virkelig som om jeg hadde sett ham. Mens jeg på denne måten sto fordypet i bønn, talte jeg ord som jeg selv ikke forsto."

Jeg finner det svært interessant at en person som Lewi Pethrus snakker om den kristne mystikken. Enkelte pinsevenner jeg kjenner ville vegret seg for å bruke et slikt begrep. Men ikke Lewi Pethrus. Den kristne mystikken handler om en inderlighet, et stillferdig nærvær av Herren, som oppleves veldig personlig. Vi snakker om et liv på et djupere plan, en inderlig kommunikasjon med Gud.

Den karismatiske vekkelsen, som jeg selv er en del av, begynte som en stille bekk som sildret og skulle bli til en mektig bølge som skyllet inn over de historiske kirkesamfunnene.

Den episkopale presten Dennis Bennett skulle bli en av forgrunnsfigurene. Hans bok: "Gud har mer å gi", ble utgitt på daværende Lutherstiftesens forlag, med forord av selveste generalsekretæren i det daværende Indremisjonen: Torvald Øberg. Bennett forteller i sin bok at et par unge ektepar i hans menighet hadde opplevd å bli døpt i Den Hellige Ånd og fått tungetalens gave. Bennett skriver:

"Jeg hadde ikke det minste begrep om hva det dreide seg om. Jeg oppfattet det som noe emosjonelt."

Men vitnesbyrdene til disse unge ekteparene skulle likevel skape en djup lengsel i hans eget liv. Ikke så mye for tungetalens skyld, men for den forandring han hadde sett i disse menneskenes liv. Neste gang han møtte dem, tok han mot til seg, og ba om forbønn:

"Jeg ba meget stille og følte ikke noe i det hele tatt."

Etter at de hadde bedt i omlag 20 minutter skjer det noe forunderlig:

"Jeg begynte å tale et nytt språk. Jeg konstaterte straks at dette ikke noe psykisk påfunn eller tvang. Jeg lot disse nye ordene komme over mine lepper, og jeg talte av egen fri vilje uten å føle meg tvunget til det. Jeg var på ingen måte fraværende, men var helt og holdent ved mine sansers fulle fem. Det var et språk som hadde grammatikk og syntaks, det hadde bøyningsformer og uttrykkk - og det var meget vakkert! Jeg lot disse nye ordene komme over leppene mine i nesten fem minutter. Og jeg sa til vennene mine: Dette må være det dere kaller tungetale. Men hva er hensikten? Jeg føler ingen ting!"

Dennis Bennett skulle snart skjønne hva som var hensikten. I Apostlenes gjerninger kunne han lese:

"Men dere skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over dere ..." (1,8)

Åndens dåp har en hensikt: kraftmeddelelsen. Guds rike består ikke i ord, men i kraft.

(fortsettes)

Tungetalen som bønnespråk, del 3

"... ulike slags tunger". (1.Kor 12,10)

En kjær og god venn gjennom mange år, en lege, har den vakreste tungetalen jeg kjenner. Den ligner litt på fransk. Noen ganger lytter jeg til ham når han ber. Det er så stillferdig. Sobert. Som en samtale mellom to gamle venner. Fortrolig. Det er alltid oppbyggelig.

Jeg har aldri forstått de som hever stemmen så høyt, når de bærer fram et budskap i tunger. Skingrende stemmer som skjærer gjennom rommet og kan skremme noen og enhver. Det er helt unødvendig. Åndeligheten og salvelsen sitter ikke i stemmebruken! Derfor har jeg heller ikke skjønt hvorfor det i visse sammenhenger skrikes ut bønner mot Gud. Han har ingen problemer med hørselen! Dette er, i likhet med skingrende stemmer, rent menneskelig og har absolutt ingen ting med Guds kraft å gjøre.

Tungetalen er først og fremst et bønnespråk: "Den som taler med tunger oppbygger seg selv." Og: "Den som taler med tunger taler... for Gud."

Fokus er rettet mot Gud. Tungetalen er en inderlig bønn til Herren. Derfor hører tungetalen først og fremt til lønnkammeret. Når den brukes i menigheten, sier Skriften at den alltid skal tydes. I lønnkmmeret er ikke det nødvendig. Da er det en bønn til Herre, eller en lovprisning.

Jeg husker de første gangene jeg hørte sang i Ånden. Spontant. Som en varsom vind som blåste. Så harmonisk. Ikke på komando, men spontant. Det begynte med  en. Så en til. Nesten ikke hørbart, så steg koret i intensitet. Så fullkomment.

Nå mener noen at det ikke finnes noen slik sang i ånden, men da må de lese 1.Kor 14 en gang til:

"Hvordan er det så? Jeg vil be i ånden, men jeg vil også be med forstanden. Jeg vil lovsynge i ånden, men jeg vil også lovsynge med forstanden." (v.15)

Flere, som ikke har hatt tungemålsgaven, har opplevd å få den når det synges i ånden. De blir med i denne forsmaken på det himmelske koret.

(fortsettes)