"Som om det var en mektig ild inne i meg"

I går var det på dagen 80 år siden 'Nordens pinseapostel', Thomas Ball Barratt, ble hentet hjem til Gud.

Historien om Barretts åndsdåp er nok vel kjent for mine lesere, men kort fortalt skjedde det under hans besøk i Amerika i 1906. Han oppsøker blant andre den berømte forkynneren A. B Simpson i dennes hjem, og opplevde der en sterk berøring av Den Hellige Ånd. Kort tid senere ble han bedt om å tale på en samling for biskoper og evangelister i en metodistkirke. Etter talen var alterringen full av mennesker som søkte Gud for å få del i Den Hellige Ånds kraft.

Mens Barratt var i New York, nådde ryktene ham om det helt spesielle som fant sted i Azuza Street i Los Angeles. En mektig utøselse av Den Hellige Ånd fant sted. Dette fordjupet den lengselen Barratt selv bar på, om å bli døpt i Den Hellige Ånd. En intens søken begynte.

En natt mens Barratt var i bønn, falt Den Hellige Ånd over ham, og han begynte å tale og synge i tunger. Her beskriver han med egne ord sin opplevelse:

"I det ene øyeblikket var det som om det var en mektig ild inne i meg under bønnen, og i neste øyeblikk kom det vakre sanger og fremmede språk fra leppene mine."

T.B Barratt hadde begynt å drikke djupt av Ånden.

Jeg er et barn av både Jesusvekkelsen og Den karismatiske bevegelsen, så jeg var vært så heldig å få lytte til mye god undervisning om Den Hellige Ånds dåp, og har selv erfart denne Åndens dåp rundt alterringen i Gjøvik kirke, hvor jeg begynte å tale i andre tungemål. Det takker jeg virkelig Herren for.

I dag har mye av undervisningen om Åndens dåp forstummet. Kanskje det er derfor det er så mye åndsfattigdom blant oss?

Billedtekst: T.B Barratt sammen med sin kone Laura.

Helbredelsesevangelisten George Jeffreys, del 1

I går fant jeg frem en bok jeg kjøpte for flere år siden. Jeg kjøpte den i en kristen bokhandel i Southampton mens jeg var på besøk der hos gode venner, sammen med min sønn. Det er en bok om en bemerkelsesverdig mann: George Jeffreys (bildet), en samtidig med Smith Wigglesworth, og en av pinsebevegelsens pionerer. Denne waliseren fikk stå i en evangelisttjeneste med helbredelsens nådegave som rystet Wales og resten av Storbritannia.

Jeg vil bruke 2018 til å studere livene til noen av de som fikk stå i en tjeneste der de fikk formidle helbredelse til lidende mennesker. Jeg tror kanskje Gud har lagt det på meg. Underlig i grunn, jeg som lider av flere alvorlige sykdommer. Men jeg tror at 'Gud kan' - som var Kathryn Kuhlmans motto, og det til tross for at jeg er syk. Jeg har sett Ham gjøre det mange ganger, og mange av de gangene har jeg selv vært mest skrøpelig og sårbar.

George Jeffreys ble født i den sørlige delen av Wales, i Nantyffylon, Maesteg, 28. februar 1889. Han var det åttende barnet og den sjette sønnen til kullgruvearbeideren Thomas Jeffreys og kona Kezia. Han fikk navnet George etter en bror som nylig var død. Nesten med det samme han ble født, forlot broren Stephen, som da var 12, skolen for å bli med faren ned i gruvene.

Det er underlig, men disse to brødrene, fra denne nokså avsidesliggende dalen i det sørlige Wales, skulle påvirke en hel nasjon og livene til tusenvis av mennesker i årene mellom de to verdenskrigene. Ja, den ilden de bar på skulle antenne en brann tvers over Europa, og nå så langt som til New Zealand, Sør-Afrika og USA.

George ble omvendt sammen med broren Stephen i november 1904. I de første ukene av det som er blitt kjent som Vekkelsen i Wales. George og Stephen deltok på morgengudstjenesten i Siloh Independent Congregational Church hvor Glasnant Jones forkynte Guds ord. Stephen hadde vært i syndenød noen dager og han tok imot Jesus som sin Frelser sammen med 15 år gamle George.

Umiddelbart kastet George seg inn i arbeidet i dette kapellet. Pastoren fikk en spesiell interesse for den unge mannen og så at Gud hadde lagt sin hånd på ham. Han fikk forvissningen om at George var et utvalgt redskap.

I 1910 blåste det en frisk vind av velsignelse tvers over Storbritannia. Den skulle være med på å forme den fremvoksende pinsebevegelsen. Det begynte i Sunderland i 1907 når Thomas Ball Barratt preket om 'dåpen i Den Hellige Ånd' i All Saint's Church hvor Alexander Boddy var pastor. Derfra spredte pinseilden seg. Over alt begynte folk å tale i tunger. George Jeffreys skulle bli sterkt berørt av dette.

Men det var ikke selvsagt. George Jeffreys var skeptisk, svært skeptisk til tungetalen og ville ikke ha noe med dette å gjøre. Men Gud ville det annerledes.

(fortsettes)

Fold det gamle merket ut!

I dag vaier det korsmerkede flagg over Norges land. Det er ingen selvfølgelighet. Jeg kjenner en djup, djup takknemlighet for at jeg bor i et land som tilhører de nasjoner som har korset i sitt flagg. Det er en nådegave. På denne dagen ber jeg om at Herren setter sine engler til vern langs Norges grenser.

Og i det jeg våknet i dag morges, våkner jeg til en gammel sang av Thomas Ball Barratt, skrevet i 1905. Den passer godt nå ved pinseleite og 17.mai:

Løft ditt blikk, du ungdomsflokk, se korsets tegn. Flammende på himlen over jordens egn! Still deg under fanen du Guds unge hær, fold det korsets merke ut! Det skal gi oss mot i kampens hete strid. Det skal klarne blikket i den onde tid. Det skal drive ungdomsmotet fram med kraft.

Fold det korsets merke ut.
Fold det gamle merke ut!
Fold det gamle merke ut

La det lyse over landets ungdomsflokk!
Fold det gamle merke ut.
Under dette merke stod de gamle før.
Under dette merke enn Guds helter dør.
Skulle vi da svikte der de stod fast?
Fold det korsets merke ut!

Fold det gamle merke ut!
Fold det gamle merke ut!
La det lyse over landets ungdomsflokk!
Fold det gamle merke ut!

Den Hellige Ånds dåp 75 år etter Barratts død

I dag er det 75 år siden pinsevekkelsens nordiske apostel, Thomas Ball Barratt (bildet) døde. Han minnes i den Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby og når vi samles i Kristi himmelfarstkapellet i kveld.

På bloggen Monastisk kan du lese om Barratts åndsdåp. Budskapet om dåpen i Den Hellige Ånd ble selve kjennetegnet på den bevegelsen han skulle bli en av fedrene til, og har vært det frem til i dag. Det vil si: det er ikke ofte man hører noen tale lenger om Åndens dåp i noen pinsemenighet.

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Barratts syn på menigheten, del 6

T.B Barratt var ikke i tvil når det gjaldt synet på Den romersk-katolske kirke. Han skriver i boken: "De kristne menigheter':

'Et av den romersk-katolske kirkes store feilgrep bestod i at den ville konsentrere ledelsen i ett menneske, som skulle opptre som Jesu stedfortreder og talerør i verden. Hans ord skulle bli det siste og avgjørende i alle spørsmål. Derfor ble han også erklært ufeilbar og hans ord og avgjørelser ufeilbare. Det hele var naturligvis en menneskelig forordning eller mer konkret sagt: en satantisk bestemmelse!  Vi kan kun anerkjenne de inspirerte skrifters ufeilbarlighet. Når man dernest legger binde- og løsemakten i pavens hånd som Peters stedfortreder, så vet vi at den samme makt ble overdratt av Jesus selv til menighetens ringe tjenere (Matt 16,19 og 18,18; Joh 20,23)

Det kan dog ha sin interesse å se hvordan man kom bort fra den opprinnelige enkle og av Guds Ånd anviste form som apostlene benyttet. Det gikk for seg som en evolusjon og begynte da de ledende menn gav etter for kjødelig maktbegjær.

Da menigheten ble storkirke
Til en begynnelse betegnet uttrykket 'eldste' og 'presbyter' og 'biskop' ensbetydende stillinger. I Apg 20,17 brukes 'eldste', men i vers 28 kalles de (i vår oversettelse) 'tilsynsmenn'. Dr David Brown (anglikansk bibeltolker) sier om dette: 'Her (i vers 28) skulle uttrykket være biskoper i stedet for tilsynsmenn, fort det faktum kunne gjøre seg gjeldende at eldste og biskoper var etter apostolisk synsmåte ett og det samme. Man kan ikke merke med bestemthet noen forskjell mellom disse to før enn i det andre århundre, og det ble først en avgjort kjensgjerning sist i det århundret'.

Det var således ikke apostlenes mening at en biskop skulle bekle en høyere stilling enn en eldstebror. De bestemmelser som siden er vedtatt for å gi biskopen større makt og autoritet, er derfor ubibelske.

I herr Johs Laviks anmeldelse av boken 'Keiser Konstantin' av dr A Ræder i Dagen som påviser hvorledes storkirken ble til, fremkommer hva vi gjentatte ganger har påpekt at det er avvikelsen fra apostlenes enkle og rettlinjede virksomhet som har gjort storkirken til en storstilet, imponerende organisasjon - men uten pinsekraften! Den har 'navn av å leve, men er død'!'

(fortsettes)

Barratts syn på menigheten, del 5

Et eget kapittel i boken til T.B Barrat: 'De kristne menigheter' har tittelen: 'De kristne menigheters tilblivelse', med undertittelen: 'Da storkirken ble til - bruddet med det apostoliske ideal'.

Det følgende er utdrag av dette kapitlet. Jeg modernisert språket litt, men beholder noen av de for oss gammelmodige ordene for å yte teksten rettferdighet:

'På pinsedag ble den første kristne menighet grunnlagt, og besto av sådanne som trodde på Jesus av Nasaret, som Messias og gjenløser. Medlemmene - først de 120 og så de 3000 - var født av Den Hellige Ånd og var således frelste sjeler. På pinsedag ble de smeltet sammen som ett legeme ved Den Hellige Ånds dåp, og 'Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten' (Apg 2,17) Apostlene hadde god orden med medlemmene, og hadde alltid oversikt over medlemstallet (Apg 4,4).

Det var imot denne 'menighet i Jerusalem' den første forfølgelse brøt løs (Apg 8,1). Rundt omkring i de forskjellige lands byer ble det ordnet nye menigheter etter som Guds ord grep hjertene og jøder og hedninger antok troen på Jesus. Paulus ordnet selv en mengde av disse og reiste senere omkring og styrket dem (Apg 15,41 og 16,5)

Apostlene og deres skrifter dannet et bindeledd mellom menighetene, og dertil kom profetenes og evangelistenes arbeid rundt om i landene.

Den lokale menighet
ble et sentrum for lys og liv. åndelig og sosial utvikling. Enhver menighet ble en kanal for Den Hellige Ånds kraftige liv, og det viste seg at alt er dømt til undergang og død, alt som hevder det menneskelige maktstyre og innskrenker Guds Ånds frie adgang til hjertene og Hans gjerning i menighetene!

Uttrykket 'menighet' omfatter i bred forstand alle frelste mennesker (Ef 1,22-23). Enhver som tror til frelse tilhører den menighet som er oppskrevet i himmelen, de har i tro annammet Jesus og opplevd gjenfødelsens under og er således født for andre gang - ved Guds Ånd. Disse og ingen annen tilhører denne store fellesmenighet, de er Guds barn og har sitt borgerskap i himmelen.

Men det er også like sikkert at denne store fellesmenighet skal, i følge Kristi og Hans apostlers ordning, gjøre seg gjeldende i mindre grupper eller menigheter overfor verden, og enhver troende skal søke samfunn med de andre troende og bli medlem i en av disse gruppene eller lokalmenigheter, som har hver sin bestemte ledelse og sine bestillingsmenn og kvinner, for den store fellesmenighet er fra begynnelsen av blitt inndelt i større og mindre lokalmenigheter.

Mange forbigår denne bestemmelse og mener at det er nok når de tilhører fellesmenigheten hvis medlemmenes navn er oppskrevet i himmelen. Men så er ikke tilfelle'.

(fortsettes)

Barratts syn på menigheten, del 4

I T.B Barratts bok om den kristne menighet nevner han også de såkalte 'gjendøperne' eller anabaptistene:

'Gjendøperne, som de kaltes, hadde håpet på at Luther skulle føre deres sak frem til seier. De mangfoldige småmenighetene håpet på i ham å finne en anfører som kunne føre de troende menighetene frem i bibelsk retning, men de ble sørgelig skuffet'.

Barratt nevner i denne forbindelse Melanchton:

'Melanchton gikk så langt at han latterliggjorde bestrebelsene etter en ren kirke, han sa endog at det var en villfarelselse. Og Luther gikk mer og mer over til hans syn. Til en begynnelse altså, formante han til en kristelig toleranse mot annerledes tenkende, men det var i de første år av hans offentlige virksomhet. Da sa han:

"Å brenne kjettere er mot Den Hellige Ånds vilje". Og: "til troen kan og må man ikke tvinge noen!"

Men idet Luther begynte på den vei som førte til grunnleggelse av statskirken, måtte han overlevere den høyeste myndighet til landsfyrsten, og dette førte til at hans anskuelse om toleranse og samvittighetsfrihet opphørte.

I sin "Formaning til fred" under borgerkrigen år 1525, skrev Luther: "Øvrigheten skal ikke hindre hva folket vil tro eller lære, hva enten det er evangelium eller løgn. Det er nok at den forhindrer utbredelsen av opprør og ufred". Men allerede i 1527 ble alle som var uenige i hans oppfatning av sakramentene, spesielt 'gjendøperne', utvist av landet. Men straffet dem ikke med døden den gang, men Luther skrev til Link i Nürnberg:

"Den som har falsk lære, i strid med Skriften og Guds ord, skal utvises, men utrydde dem bør man ikke".

I år 1528 utvirket Luther av kurfyrsten Johan av Sachsen en streng lov mot alle som 'kjøper, selger eller leser gjendøpernes bøker og skrifter". Dette gjaldt også zwinglianerne og calvinistene'.

T.B Barratt går grundig til verks for å dokumentere hva som faktisk skjedde på denne tiden. Han siterer det Melachton skrev til en mann ved navn Mykonius i 1530:

"I begynnelsen da jeg først lærte å kjenne Stoch og hans sekt, fra hvilken gjendøpernes sekt utledes, henga jeg meg til en dåraktig mildhet. I de dager tenkte jo også andre at kjetterne burde ikke utryddes ved sverdet - men nå angrer jeg ikke så rent lite min forrige mildhet. Jeg har nå den forståelse at også de, som ikke opptrer som opprørere, men som dog offentliggjør gudsbespottelige artikler, burde henrettes av offentligheten, for myndighetene må straffe offentlig gudsbespottelse, som all annen offentlig forbrytelse. Dette lærer loven til Moses oss".  (understrekningen og uthevingen er min)'

Martin Luther var ikke snauere. T.B Barratt siterer følgende:

"Man skal akte seg for sådanne skurker, og unngå dem som djevelens sikre sendebud ... man må overgi sådanne skurker til den rette mester, som heter mester Hans (skarpretteren)".

Til Nykonius skriver Melachton:

"Hva gjendøperne angår, er vi kommet til følgende slutning: Da de grunnlegger en djevelsk sekt, bør de ikke fordras, for de oppløser kirkene og har selv ingen bestemt lære. Derfor er denne sekt intet mindre enn en forvillelse blant kirkene, især da den offentlig forkaster presteembetet. Vi har derfor besluttet at disse opprørerne på noen steder, må straffes med døden".

(fortsettes)

Illustrasjon fra Martyrs Mirror (fra 1660). En kvinnelig anabapist henrettes ved å brennes levende.

Barratts syn på menigheten, del 3

Her følger tredje del av artikkelserien om T.B Barratts syn på menigheten. De to foregående artiklene ble publisert 30.september og 1.oktober:

'Luther innså til å begynne med det ubibelske i det statskirkelige system, og visste at forutsetningen for en bibelsk menighet var troende mennesker, og dermed en frivillig sammenslutning av disse', skriver Barratt og legger til: 'Dette preket Luther meget tydelig allerede før den protestantiske kirke ble grunnlagt. Han sa: "Jeg sier: Gud tvinger ingen til sin tjeneste, jeg sier det hundre tusen ganger: Gud vil ikke tvinge noen til å tjene Ham! Det er meget skammelig å ville innfor Gud regjere med menneskelige lover og hevdvunnen rett." Og atter igjen: "Hverken paven eller noen biskop eller noe annet menneske har rett å gi et kristent menneske den minste befaling, hvis det skjer mot vedkommendes samtykke, alt som skjer på annen måte, er i tyranniets ånd".'                                                            

Barratt henviser så til det Luther skriver i boken 'Tysk messe og gudstjenestelig ordning' fra 1526:

"Den evangeliske menighet bør ikke bestå av alle på torget værende mennesker, men kun omfatte dem som for alvor vil være kristne og bekjenner seg til evangeliet med hånd og munn. De bør innskrive sine navn (det vil si i en menighetsprotokoll) og holde særskilte møter, for eksempel i et hus, for å be, lese, døpe, motta sakramentet og øve andre kristne gjerninger. Med en slik ordning ville man kunne holde rede på dem som ikke fører et kristelig liv, samt straffe, forbedre eller utelukke, i følge Kristi befaling".

Barrett kommer så inn på den uenighet som oppstod i oppfatningen av hva menigheten er mellom Luther og Melanchton. Sistnevnte kalte fyrstene for "kirkens fornemste medlemmer"! Luther kalte dem bare "nødbiskoper"!

Barratt skriver: 'Melanchton synes ikke å forstå så klart at statskirkesystemet sto i motsetning til Skriftens lære, derimot fremholder Luther til å begynne med at et kristent menneskes frihet og den kristne menighets selvstendighet måtte ikke knekkes'.

T.B Barratt siterer baptistteologen Johannes Warns som i denne sammenheng har skrevet:

"Luther fikk lide følgene av sin ettergivenhet og sin avvikelse fra bibelske prinsipper, av sitt feilgrep i den kritiske tid, når det kom til det praktiske liv å virkeliggjøre den 'tyske messens' bibelske menighetsideal; på dette punkt sviktet den ellers så viljesterke mannens tro og energi. Følgene av dette feilgrep ble ubeskrivelig sørgelig for hele framtiden, endog den dag i dag. Luther selv fikk kjenne følgene av disse sørgelige følger. De forbitret hans liv".

(fortsettes)

Barratts syn på menigheten, del 2

Her følger andre del av artikkelserien om menighetssynet til T.B Barratt (bildet), basert på en serie med forelesninger han holdt på begynnelsen av 1930-tallet. Forelesningene som ble holdt for bibelskolen i Filadelfia ble utgitt som egen bok i 1933. Artikkelserien er utdrag fra forelesningene:

Statskirken er bare en annen form for det falske kirkestyre. Det hele har sin rot i den ubibelske barnedåp som praktiseres. Alle som føres innom en viss grense døpes mens de er uvitende om hva som foregår, og legges så til den såkalte menighet, som ikke er stort annet i mange tilfeller, enn en geografisk menighet. Alt som fødes innom det geografiske område som myndighetene har bestemt og døpes i vann som spedbarn, kalles kristne. Når prestene stiller seg foran sin 'menighet', hilser de dem med 'Dere gode kristne', men størsteparten av dem har aldri kjent kristendommens kraft.

Biskop Støylen uttalte at der fantes kun ca tre prosent dissentere her i landet. Statskirken derimot utgjorde den store majoritet. Men mon denne majoritet, hvis den ble veid på Herrens vektskål, ville inneholde mer enn tre prosent ekte kristendom? Jeg tviler sterkt på det. Statskirken, som den arter seg i Norge idag, er så oppfylt av verdslige mennesker, hvorav en masse er rent ugudelige og en hel del fornekter helt ut Skriften som de kristnes grunnlov, den er oppfylt av teologer og lærere og en hel masse mennesker som slett ikke antar den lutherske lære, men står i statskirken like fullt. At der er mange alvorlige prester og menige der, har jeg ingen tvil om, jeg kjenner mange av dem....

Til en begynnelse hadde Luther og Melanchton et ganske annet syn vedrørende de kristne menigheter enn de siden forkynte og praktiserte. Men det gikk med dem som professor dr Schatter uttalte: 'Den storslagne tanke om rettferdiggjørelse ved troen hadde brutt igjennom Roms murer. Men likevel må vi si at endog ikke Luther kunne helt løsrive seg fra den mange århundrer gamle blanding av det åndelige og det verdslige, av dette kirkebegrep fra Rom, som bandt alle land og folk'.

Professor Baumgarten uttalte i en kirkehistorisk forelesning: 'Hvis kirken da var blitt bygget på grunnvollen, av en gjennom Kristus befridd forsamling av troende, ville dette faktum ha avstedkommet en virkelig skilsmisse på den ene side og vitenskapen og vantroen på den andre'.

Luther var nemlig påvirket av den enkle måte hvorpå de mange små gjendøperforsamlinger var organisert. Det viser seg som Johannes Warns sier i 'Dopserien' at 'under de gjennom århundrer pågående stridigheter mellom kirkene og de troendes frie forsamlinger, var det alltid spørsmålet hvorvidt det var riktig å ordne selvstendige forsamlinger etter bibelsk mønster, som var stridsemnet. Dåpen var slett ikke det eneste stridsspørsmål og hadde slett ikke noen fremskutt plass i diskusjoner. Den som studerer f.eks valdensernes, de bøhmiske brodres, de middelalderske døpernes, mennonittenes og alle beslektede retningers historie, skal snart nok oppgi den sterkt utbredte oppfatning at det var dåpen som hadde hovedplassen i disse stridigheter. Spørsmålet var: Statskirke - eller en forsamling av troende. Dåpen var alltid et kirkelig spørsmål, og det er det den dag i dag. Det er fordi vi har et spørsmål oppe om statskirke eller ikke statskirke, at vi har et dåpsspørsmål. Dåpen leder hen til kirkespørsmålet, og straks noen blir tvilrådig om folkekirkens opprettelse, så støter han på dåpsspørsmålet'.

(fortsettes)

Barratts syn på menigheten, del 1

I 1933 utga daværende Korsets Seiers forlag en serie med forelesninger av T.B Barratt (bildet), som ble holdt på bibelskolen i menigheten Filadelfia i Oslo. Boken fikk tittelen 'De kristne menigheter', og gir et godt innblikk i det syn som Barratt forfektet når det gjelder menigheten slik den fremstår i Det nye testamentes skrifter. Jeg tror flere av bloggens lesere vil ha glede av å stifte bekjentskap med Barratts syn, og skal i denne artikkelen gi noen smakebiter:

Barratt skiller mellom det han omtaler som 'fellesmenigheten' i betydningen den universale menighet, og den lokale forsamlingen. Han forteller om et møt med en kvinne som han spør: 'Er du frelst?' Til dette svarer kvinnen bekreftende, og Barratt vil gjerne vite hvilken menighet hun tilhørte: 'Jeg tilhører Guds menighet', svarte hun. 'Ja, det gjør jeg også,' svarer Barratt, 'men hvilken menighet tilhører De?' Kvinnen svarer at hun tilhører den store menigheten som er oppskrevet i himlene. 'Det er galt', svarer Barratt og så legger han til: 'for de første kristne, på samme tid som de tilhørte fellesmenigheten, så tilhørte de også lokalmenighetene'.

Statskirken
Storkirken eller statskirken har ikke Barratt mye til overs for: 'Villfarelsen er oppstått fordi man har avveket fra den enkle og bibelske metode,' slår han fast allerede i innledningen til det han skriver om den.

Her er hva Barratt selv skriver. Språket er lett modernisert, men jeg har forsøkt å beholde måten Barratt uttrykte seg på. Understrekningene er mine:

'Kirkestaten er en av de mektigste retninger som finnes utenom de kristne menigheters system. Litt etter litt avvek man fra den apostoliske tanke. Det grunnet seg storlig i et spørsmål om makten, det var den gamle strid mellom apostlene som blusset opp: Hvem er den største? Man begynte å skjelne mellom legfolket og presteskapet inntil man nådde frem til et hierarkisk system som samlet all makt i sine hender og utga seg til og med å vær ufeilbar. Så lenge menighetene bibeholdt sin enkelhet og sine åndelige retningslinjer, var de en kraft i samfunnet. De kunne også motstå de største forfølgelser som Romerriket overøste dem med, så den siste keiser som forfulgte dem ble trett av det hele. Da Konstantin ble keiser, så ble spirene sådd i de kristne menigheter, og dermed ble de solgt til den verdslige øvrighetens innflytelse.

Konstantin lovte dem støtte i hele sitt veldige rike, og ingen fikk lov til å forfølge de kristne eller frata dem deres eiendeler. Under beskyttelse av staten dro så menighetene med presteskapet i spissen sin vei mot åndelig undergang. Kristus hadde jo sagt at Hans rike ikke var av denne verden, men i ulydighet mot Hans tanke slo kirkens ledende menn inn på denne vei og søkte selv å erholde makt, ikke bare kirkelig men også politisk. Ifra Konstantins tid til reformasjonen, hele tolv hundre år, var der en statlig utvikling av villfarelsens spire som begynte med noen av de eldste kirkefedre, som skilte mellom biskoper og eldste eller presbytere hvorved den biskoppelige orden i særlig grad skulle representere Kristus. Biskopene alene fikk retten til å ordinere.                                                        

Etter år 395 da riket deltes mellom øst og vest fikk dette hierarki to hoder, nemlig patriarkene i Rom og Konstantinopel. Der pågikk en lang kamp mellom de to, men Rom vant endelig seier. Biskopen i Rom gjorde krav på å være papa, pave, eller hele kirkens øverste, med myndighet over alle de andre biskoper.

Paven fikk også verdslig makt og var i stand til å diktere konger og fyrster sin vilje. I en lang tid har denne makt vært brutt, men ved Mussolinis innflytelse er den blitt øket på ny, i hvertfall foreløpig.

Retningen er iallefall uriktig, og kirkehistorien beviser hvilket mørke folkemassen har vært stett i  på grunn av dette, og hvilke lidelser og forfølgelser oppriktige kristne har måttet gjennomgå på grunn av paveveldets forferdelige og ubibelske makt'.

(fortsettes)

Norsk og svensk pinsebevegelse i endring

Utviklingstendensene i svensk og norsk pinsebevegelse kan tyde på at man fra ledende hold har gitt opp den den opprinnelige nytestamentlige læren om at menigheten er en forsamling av troende mennesker. Det er nok en utvikling mange pinsevenner og baptister ser på med stor sorg.

For en god del år siden gav Ivar Trannum ut boken "Menigheten og vi" på daværende Filadelfiaforlaget. Det står ingen utgivelsesdato på den, men jeg vil tro den må ha kommet ut en gang på begynnelsen av 1970-tallet, for den hører med blant en av de første bøkene jeg kjøpte meg rett etter at jeg ble en kristen i 1972. Boken gir uttrykk for et helt annet menighetssyn enn det mange av dagens ledere gir uttrykk for. Hør bare:

"Menigheten er ingen forening eller organisasjon. Den er heller ikke alle mennesker innen et bestemt territorium, by, bygd eller fylke. Menigheten er ikke av verden eller ett med den. Jesus sa: 'I er ikke av denne verden, likesom jeg ikke er av denne verden.' Men Guds menighet er en høytidsskare av førstefødte sønner og døtre som er oppskrevet i himlene (Hebr 12,23), altså et nytt samfunn som en kommer inn i gjennom omvendelse og gjenfødelse av Guds ord og Ånd, en frelse fra mørke til lys og fra Satans makt og til Gud.

Menigheten i aposteltiden bestod av mennesker som fattet et annet sinn, lot seg frelse fra den vanartede slekt, og som lot seg døpe. 'De som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dagen lagt til omkring tre tusen sjeler. Og de holdt trolig fast ed apostlenes lære, ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.' (Apg 2,41-42) 'Men hele flokken av dem som var kommet til troen, hadde ett hjerte og èn sjel.' (Apg 4,32) De kom til lyset, og gjennom frelsen i Kristus Jesus løstes de fra syndelivet og verdensvesenet, og ble ført inn i et rikt fellesskap med Kristus og hverandre. Slikt er mulig bare ved tro og personlig opplevelse av Gud. Da først blir det åndelig enhet og samfunn."

Det kan se ut som om at ledelsen i den svenske pinsebevegelsen mer ser for seg en form for folkekirke fremfor en forsamling bestående av troende og døpte medlemmer. Da forsvinner noe av det viktigste som særpreger pinsebevegelsen. Tro hva Barrat (bildet) og Pethrus ville sagt om dette?

Vi følte oss ledet til å ære blodet

I går hadde jeg en forunderlig opplevelse. Jeg hadde akkurat talt over emnet "Endetidens profetiske forsamling" i kveldsmøtet i Filadelfia Gjøvik, da jeg kjente meg ledet til at vi skulle synge en sang hvor vi æret Jesu blod. Mot slutten av min tale hadde jeg nevnt at endetidens menighet er en korsmerket menighet, og at det er i kraft av Lammets blod at den vil være en overvinnende menighet som dødsrikets porter ikke vil kunne stå seg i mot. Men jeg hadde ikke tenkt en slik avslutning av møtet.

Etterhvert som vi æret blodet gjennom vår sang, kom Guds nærvær så stille, så djupt, og jo mer vi sang om blodet, jo mer grep det forsamlingen. Folk ville rett og slett ikke gå igjen fra møtet. Flere var tydelig grepet, i det Ånden levendegjorde for dem blodets mektige kraft og betydning.

Nå etter å ha kommet hjem fra møtet sitter dette fremdeles i meg. Jeg kom til å huske på at man i Smith Wigglesworths møter gjerne sang om blodet. I dag er dette nesten fraværende i våre møter. Flere av sangene som er skrevet om Jesu Kristi blod er fjernet fra våre sangbøker. Sangene er for gammelmodige for dagens moderne menigheter, ja i mange av disse sammenhengene forkynnes ikke korset i det hele tatt lenger. Man er for opptatt av selvrealiseringen, ja hvordan Gud skal velsigne meg, mitt og mine.

Men blant pinsevennene på Gjøvik er man inneforstått med blodets betydning. Ære være Gud for det!

Nå, mens jeg skriver disse linjene før jeg kryper til køys, kommer jeg til å tenke på Andrae Chrough's mektige sang om Jesu blod, hvis refereng lyder slik:

"Det sträcker sig upp på det högsta berg, Det räcker ned i den djupa dal. Det blod som ger mi styrka från dag til dag, det skall aldrig mista sin kraft. /: Nej, det skall aldrig mista sin kraft." (Särlaregn, nr 558)

En som hadde forstått betydningen av blodet, var Thomas Ball Barratt:

Snehvit, men blodstenkt, Immanuels fane vaier på Golgatas høyde i dag, verner og freder om talløse slekter. Syng, frelste skare, til Guds behag. Seier er vunnet, og natten er veket, Jesus har brutt dødens lenker og makt. Korset er tomt - den korsfestede lever! Veien til livet i ham er lagt.

Blodstenkte fane i solen blinker, tusener frigjorte sjeler vinker. Slutt deg til Frelserens kjempende flokk. Du i Hans sier og død har nok.

Jesus er her

Etter en nå avdød India-misjonær har jeg arvet en del bøker, deriblant Evangelietoner, pinsebevegelsens sangbok. Den bruker jeg av og til i min stille stund, og sangen på nr 80 passet veldig bra inn i min egen livssituasjon for tiden. Den er skrevet av N.P Madsen i 1905 og lyder slik:

Du kommer, Jesus, til meg inn. Og så er solen tent. Da flykter skyggen fra mitt kibb, Og hvert et savn er endt.

Du kommer som den første natt Da jeg deg ga min tro. I storm og tvil som gjør meg matt Du gir meg fred og ro.

Du kommer, og så svinner alt Som ellers gjør meg redd. Du kan jeg stå hvor før jeg falt, I styrke blir jeg kledd.

Du kommer, så er all ting glemt Og godt hva enn som skjer. Og trengslene som har meg skremt Er ikke trengsler mer.

Du kommer kanskje ikke før Den dag jeg går herfra Og lukker øyet når jeg dør I deg! Halleluja!

Etter at jeg fikk beskjed om at jeg må tilbake til Feiring-klinikken på grunn av mitt hjerte, så har uroen kommet inn over meg. Jeg kjemper med den. Da gir slike sanger trøst og lindring. Jeg har sunget denne sangen til meg selv igjen og igjen, og den kommer nok til å følge meg lenge. Samme dag som jeg begynte å synge den leste jeg også noe Egil Strand har skrevet. Egil Strand, født 1900 og død i 1982, var en av pionerene i den norske pinsebevegelsen. Han var også en meget dyktig bibellærer og har blant annet skrevet "Håndbok for bibellesere" som har blitt til stor velsignelse for mange. Egil Strand skriver i det stykket jeg skal gjengi om Thomas Ball Barratt (bildet):

"Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." (Matt 28,20)

Under den siste samtalen som fru Laura Barratt hadde på sykehuset med sin mann T.B. Barratt før han døde, sa hun blant annet til ham: "Og så er Jesus her!" Med en salig seiersvisshet svarte han: "Ja, Han er her!" Det var de siste ord han uttalte før han flyttet hjem til herligheten. Det var ord ikke bare for stunden, og ikke bare for sykerommet, men et ord til oss alle, Med denne hilsen begynner et nytt år, og vi kan trygt, hver eneste dag, på etvert sted, gjenta disse ordene: "Jesus er her, ja, Han er her!"

De er ikke bare sanne fordi de er uttalt av en Herrens tjener, men fordi de er en bekreftelse på Jesu eget løfte. Legg merke til at Han sier: "Jeg er med dere". Legg også merke til at Han ikke setter noen tidsgrense. Tvert imot sier Han uttrykkelig: "alle dager". Og forat ingen skal behøve å frykte at det ikke gjelder lengeer, føyer Han til: "Inntil verdens ende". Heller ikke begrenser Han sitt nærvær til et enkelt sted. Hvor vi enn befinner oss kan vi gjenta pastor Barratts hilsen: "Ja, Han er her!"

La oss ta dette ordet med oss fra hvert års begynnelse og leve i lyset av Jesu løfte hver dag, så lenge det heter i dag. Vi kommer nok til å oppleve dager da det ikke er så lett å merke Hans nærhet. Tvert i mot kan det se ut som Han er langt borte og vi er omgitt av vonde makter, Men alltid er det likevel sant at "Han er her".

På et gammelt kart over Nord-Amerika og havet utenfor, tegnet på begynnelsen av 1500-tallet og nå oppbevart i British Museum, er det tegnet store områder både på land og sjø som den gang var ukjent område. Her har karttegneren skrevet: "Her er kjemper. Her er ville skorpioner. Her er drager." Dette kartet kom senere i hendene på den kjente vitenskapsmannen Sir John Franklin. Han strøk over disse uhyggelige ordene og skrev i stedet over det hele: "Her er Gud."

La oss ikke glemme når vi står foran det ukjente og frykter det verste, at hvor vi enn befinner oss, og hvorledes alt synes å være, så er det ingen ting som er sikrere enn dette: "Jesus er her!"

Hvor godt og trygt det er i Jesu nærhet! Der er alt rent, for Jesu hellighet holder alt urent borte, likesom lyset fordriver mørket og den friske bris jager bort den lumre luften. Det er fred hos Jesus, dyp, stille hjertefred som bare Han kan gi. Det er trygghet, for Han har sagt at ingen kan rive oss ut av Hans hånd.