Pinsepioneren Wynne Lewis er død

Det er med sorg jeg i dag har mottatt meldingen om at Wynne Lewis er død. Wynne Lewis var en av den europeiske pinsebevegelsens mest kjente skikkelser. I mange år var han pastor for Kensington Temple, og bygget denne menigheten fra å være en menighet som var nær ved å dø, til å bli en av de mest hurtigvoksende multikulturelle menighetene i England. Under Wynne Lewis sitt lederskap ble den også en toneangivende menighet langt ut over Londons grenser. På 10 år vokste denne menigheten til 5000. Wynne Lewis ble også lederen for Elimbevegelsen, en av Englands pinseretninger. Han reiste mye rundt i verden, og besøkte Norge en rekke ganger. Så var det da også på en av hans mange misjonsreiser at Wynne Lewis skulle få reisebud. Søndag og mandag var han sammen med Colin Dye i Frankrike, for å undervise den franske Elimbevegelsens ledere. På vei hjem fikk han problemer med hjertet, og døde tidlig om morgenen, 24. mars. Jeg hadde gleden av å lytte til Wynne Lewis flere ganger. Hans inspirerende og genuine bibelundervisning under Åndens salvelse, gjorde inntrykk. På et møte på Hedmarktoppen for noen år siden profeterte han over meg, og ordene fra den gang har jeg siden båret med meg. De inneholdt en sterk utfordring til tjeneste, og om at jeg skulle gå med Gud og la meg lede av Ånden. "Kom deg ut av stolen, stå opp og gå!" Slik husker jeg de innledende ordene, resten er personlig. Wynne Lewis ble 76 år gammel. Vi lyser fred over hans gode minne. For flere opplysninger se linken: http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=166478

Viktig oppdatering av

www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Om å søke byens velfred og be for den til Herren

Jeg ble så grepet av dette bildet i dag, og historien rundt det. Det handler om Ismael fra Mexico.

Ismael har ikke mye skolegang. Faktisk bare to år. For noen år siden ble han frelst, og hør hva han sier:

"Mitt liv hadde ingen hensikt, men i Guds hender er vi alle til nytte. Veiledet av Ham, kan vi gjøre store ting!" På bildet ser vi Ismael sammen med vennen Bob. De møtes hver morgen på en av høydene som omkranser Mexico City, for å be for byen og dens innbyggere.

Ismael og Bob tilhører en anabaptistisk forsamling i Mexico City. De følger rådet fra profeten Jeremia:

"Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel." (Jer 29,7)

Arabiske kristne og messianske jøder går sammen om skoletilbud i Israel

Det skjer spennende ting i Israel for tiden! Og det i en tid hvor nyhetsbildet herfra stort sett handler om negative ting. Mandag 23. februar møttes 45 arabiske, jødiske og evangeliske kristne for å etablere et nytt studietilbud som vil involvere 3000 studenter. De møttes i Israel College of the Bible i Jerusalem for å grunnlegge det de kaller Israel Education Forum (IEF). Initiativet kommer fra Botrus Mansour, lederen for The Nazareth Baptist School, David Zadok, som er formann i komiteen for utviklingen av en messiansk skole og direktør for forlaget HeGefen, Erez Soref, president for the Israel College of the Bible og John Sode-Woodhead som grunnla The Fellowship of Christian Students in Israel og som har vært assisterende direktør for The British School of Archaeology in Jerusalem.

De messianske og de arabiske organisasjonene som stiller seg bak dette flotte initiativet er forenet i dette at de ser Jesus som Messias, de anerkjenner og understreker av at Det gamle og Det nye testamentes skrifter er til å stole på, og de ønsker å styrke troen hos de som bekjenner Jesu navn i Løfets land. Både de arabiske og de messianske menighetene vokser i Israel.

Utdanningsdepartementet i Israel sier selv at Nasaret Baptist School er en av landets beste. Skolen har i dag 1000 elever. Disse er primært arabiske kristne og muslimer. På kort tid er det etablert ulike kristne skoletilbud som Makor ha-Tikva school, Galilee Bible College og Israel College of the Bible. Det finnes også et bibelskoletilbud som retter seg spesielt til ungdom som kalles Lech L’cha. Den består av et tre måneders studieopplegg hvor man blir kjent med Bibelen, ved å vandre rundt i Israels land.

Skolene som inkluderes i dette nye skoletilbudet er: Nazareth Baptist School, AnglicaBe'er Sheva/Aradn International, Tabeetha-Jaffa, Mekor Hatikva, Peni'el, Kerem El og Tekvat Israel.

På bildet sees fra venstre lærerne Bryson Arthur (Nazareth Seminary), Erez Soref (Israel College of the Bible) og Yohanna Katanacho (Galilee and Bethlehem Bible College)

Engelske baptister styrker båndene til trossøken i Israel

For å styrke båndene mellom baptistmenigheter i England, og Sammenslutningen av baptistkirker i Israel, har pastoren for Bromham Baptist Church, Mark Hatto (venstre) og pastoren for Walton on Thamses Baptist Church, Peter Eyre nylig vært i Israel.

I forbindelse med besøket har det vært møter med lederne for Sammenslutningen av baptistkirker i Israel, lederne for Nasaret Evangeliske Teologiske Seminar, og de har besøkt flere menigheter i Galileaområdet. Dette dreier seg om baptistmenighetene i Nasaret, Akko, Shafamer, Toraan, Kana og Rama. Besøket fra England har vært satt stor pris på blant medlemmene av disse forsamlingene. Flere av dem opplever seg sviktet av sine trossøsken, som oftest besøker landet, men ikke deres søsken i Jesus.

800 døpt og tillagt menigheten på èn dag

I en tre og en halv times seremoni lørdag 28. mars ble 800 mennesker døpt og lagt til Saddleback Baptist Church i Lake Forest Florida. Det skjedde etter at 2400 mennesker hadde deltatt på et fire timers kurs, for mennesker som var interessert i å bli medlemmer av menigheten. Antall deltagere på dette kurset er det største i menighetens 30 årige historie. Pastor Rick Warren talte om menigheten som 'sannhetens støtte og grunnvoll.' Tilsammen 35.000 mennesker har deltatt på menighetens kurs for de som er interessert i å bli medlemmer, siden menighetens grunnleggelse.

Kjærlighetsmåltidet de første kristne feiret, del 5

Her følger femte og siste del av serien om det kristne kjærlighetsmåltidet, eller Agapemåltidet, skrevet av Edin Løvås. Jeg gjør oppmerksom på at heftet som Sandomstiftelsen har utgitt inneholder mer enn det som er gjengitt på bloggen her. Heftet kan bestilles hos Sandomstiftelsen, 1796 Kornsjø.

Samtalen

Deltagernes holdning, den stemning og atmosfære som rår ved bordet, vil bli preget av den hellighet so, hører sammen med kjærlighetsmåltidet. Nattverdserviset gjør inntrykk. Forsøk å finne inn i en tone som både er enkel, folkelig og samtidig verdig. Prat gjerne om litt løst og fast i noen minutter. Men, gå over til en bibelsamtale. Denne bør ikke være problemorientert, men Kristussentrert.

Sang og spill

De første kristne var glade under kjærlighetsmåltidene. 'I enkel og inderlig glede' er et NT uttrykk. Vi har altså grunn til å være glade. Ettersom den åndelige stemningen ofte er bundet til sang og spill, bør vi 'synge og spille av hjertet for Herren,' slik Paulus oppfordrer oss til.

Ta gjerne med en gitar, en fløyte, en tamburin eller et hvilket som helst instrument som kan brukes ved bordet. Syng både salmer, sanger og åndelige viser. Ta gjerne med, til bordet, både en salmebok og et hefte med viser og kor.

Det bør utpekes ledere for lovsangen. Denne viktige siden ved kjærlighetsmåltidet må ikke overlates til tilfeldigheter. Jesus og disiplene sang lovsanger til og med på kvelden før lidelsen.

Brødet og vinen minner om Kristi korsfestede legeme, og det blod Han utgjøt. Dette vil komme til å fylle sinnene med stille alvor, men også med syndstilgivelse og frigjøring. Luther sier: 'Der hvor det er syndenes forlatelse, er det liv og salighet.'

Selve nattverdhandlingen

Etter sang og spill, når alle er glade og konsentrerte om Jesus, kommer altså selve nattverdhandlingen. Den som skal lede handlingen flytter kalken og nattverdfatet til seg og leser innstiftelsesordene. Brødet brytes slik at det blir et lite stykke til hver. Deretter løftes nattverdfatet. Disse ordene kan brukes: 'Herre, du Guds hellige Ånd, velsign dette brød. Det gir oss del i Kristi legeme.' Deretter løftes kalken. Disse ordene kan brukes: 'Herre, du Guds hellige Ånd, velsign denne kalk. Velsignelsens beger som vi velsigner, gir oss del i Kristi blod.'

Deretter sendes fatet, til den som sitter nærmest, for eksempel på venstre side, og for eksempel med disse ordene: 'Jesu legeme'. Den som tar i mot kan svare 'amen'. Brødet spises etter at fatet er sendt videre. Slik går fatet rundt bordet og kommer tilbake, slik at den som leder handlingen får til slutt. Så sendes kalken, for eksempel med ordene 'Jesu blod'. Svaret er igjen 'amen'. En myk tøyserviett kan sendes med. Handlingen bør være preget av både glede og verdighet.

Dersom noen av deltagerne ønsker særkalker, kan man bruke slike. Men skaff noen som er stilrene og vakre. Sett en særkalk ved hver plass. Vanligvis vil det da være nødvendig med en kalk som har tut, slik at den er lett å helle av. Kanskje kan det være mulig å få låne en mindre kalk og noen særkalker i en kirke.

Når kalken sendes rundt bordet, tømmes vinen i særkalken til den som sitter ved siden av en. Den som mottar vinen bør da holde frem særkalken. De samme, hellige ordene sies: 'Jesu blod', og det svares: 'amen.'

------

En kort kommentar til slutt: Jeg deler ikke alle synspunktene til Edin Løvås, men finner likevel oppsettet så interessant at jeg har gjengitt deler av det. Selv ville jeg nok valgt å bruke ordene Jesus selv bruker i forbindelse med utdelingen av nattverden: 'Dette er mitt legeme.' 'Dette er mitt blod'. Jfr Matt 26,16flg

100 år siden "The Fundamentals" ble utgitt

I år er det nøyaktig 100 år siden en bokserie med fellestittelen "The Fundamentals", ble utgitt. Bokserien, som ble redigert av den anerkjente evangelisten og kongregasjonalisten Reuben Archer Torrey, bestod av i alt 94 artikler, hvorav 27 var viet Den Hellige Skrifts ufeilbarlighet. Noen av bindene ble distribuert til ikke mindre enn 300.000 pastorer, misjonærer og forkynnere i en rekke land.

Bokserien kom som en reaksjon på den såkalte historisk-kritiske forskningen, og artiklene var skrevet av fremragende teologer og forkynnere blant baptistene, metodistene og presbyterianerne.

Det er fra denne bokserien vi har fått ordet "fundamentalist". Ordet er i mange sammenhenger brukt som et skjellsord, men den gangen betegnet det noe særdeles viktig: man ville bygge på det fundamentet som Bibelen, Den Hellige Skrift utgjør.

En slik bokserie ville det ha vært et stort behov for også i dag, når en ser hvordan den ene sammenhengen etter den andre forlater den grunnen som man tidligere bygget på. Holdningene som bidragsyterne til denne bokserien representerte, var ikke nye. De var like gamle som kristenheten selv. I følge den såkalte historisk-kritiske forskningen skulle Bibelen nå vurderes som all annen oldtidslitteratur, og man skulle forlate det de kalte "et uvitenskapelig veridensbilde". Jesus hadde, i følge disse såkalte forskerne, ikke sonet for menneskenes synder, og var kun en visodmslærer og et forbilde. Denne liberalteologien har fulgt oss frem til i dag, og har virket lammende på både menigheter og enkeltpersoner som har blitt influert av den.

Bokserien om den kristne tros fundamenter kom som et friskt pust. Den førte mennesker tilbake til Bibelens grunnsannheter. For de av bloggens lesere som kan lese engelsk, finnes denne serien her, og kan lastes ned:

http://www.geocities.com/Athens/Parthenon/6528/fundcont.htm

Viktig oppdatering av:

www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

100.000 demonstrerte mot fosterdrap - og sa et rungende ja til livet!

Spania går foran! I sentrale deler av Madrid i går marsjerte 100.000 mennesker for å si et rungende ja til livet! Det var en svært tydelig markering mot regjeringens planer om å utvide retten til å begå fosterdrap.

Spania avkriminaliserte abort i spesielle tilfeller i 1985. De spesielle tilfellene dreide seg om kvinner som var blitt voldtatt, ved risiko for misdannelser av barnet og i de tilfeller hvor det var fare for morens liv. Nå vil regjeringen liberalisere denne loven, og samtidig gi de som utfører fosterdrap et større rettsvern.

Men spanjolene vet å si fra. 100.000 mennesker er en anseelig mengde, og det bør få spanske politikere til å tenke seg om. Det er flott å se at så mange sier et så tydelig ja til livet som i dette tilfelle. Flere steder i Europa ser man en gryende bevegelse som protesterer mot fosterdrap, det er virkelig et takkeemne!

http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=166244

Tilgir Gud all synd og alle slags synder?

Finnes det nåde for alle slags synder? Eller er noen synder for store, for grove? Spørsmålet er ikke bare interessant, svaret på det er helt avgjørende for menneskers liv og salighet.

Når døperen Johannes presenterer Jesus for menneskeskarene som var kommet ut til Ham, i Judeas ødemarker, så roper han ut: "Se der, Guds Lam, SOM BÆRER VERDENS SYND." (Joh 1,29)

I den store Messiasprofetien i Jes 53,5-6 leser vi:

"Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi fòr alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. MEN HERREN LOT DEN SKYLD SOM LÅ PÅ OSS ALLE RAMME HAM."

Til den kristne forsamlingen i Rom, skriver apostelen Paulus om Kristi veldige forsoningsverk:

"For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss, ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Hvor meget mer skal vi da, etter at vi er rettferdiggjort ved hans blod, ved ham bli frelst fra vreden." (Rom 5,6-9)

Dette er bare et lite utvalg av skriftsteder som til fulle besvarer vårt særdeles viktige spørsmål:

Det finnes ikke den synd, liten eller stor, grov eller "fin" som ikke den Herre Jesus tilgir.

Når John Bunyan, baptistpastoren som skrev "En pilegrims vandring", setter seg ned for å skrive sine memoarer, setter han følgende tittel på boken: "Bunnløs nåde". Det sier i grunnen alt om det veldige innholdet av Kristi forsoningsverk. Her skriver han blant annet:

"En kristen bør ofte minne seg selv om hvordan nådens verk begynte i ham selv."

Litt senere i den samme innledningen til boken, minner Bunyan oss om apostelen Paulus, som selv beskrev seg som "den største av syndere", slik:

"Paulus pleide også å handle på samme måte, selv når hans liv sto på spill. Når han sto foran sine dommere, kom han i ihu og vitnet om den dag og den stund da nådens verk tok til i hans liv, og ved det følte han seg styrket." (John Bunyan: Bunnløs nåde. Norsk Litteraturselskap 1948)

Men det finnes en forutsetning for å kunne motta syndernes forlatelse. Vi finner denne forutsetningen beskrevet av apostelen Johannes:

"Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet." (1.Joh 1,9)

Syndernes forlatelse gis ikke automatisk, men må erhverves på den måte at man bekjenner sine synder først. For den samme apostelen skriver:

"Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd." (v.6-7)

I Bibelens siste bok, står det at vi må tvette de hvite kjortlene vi har fått. De er bilde på vårt nye liv i Kristus. Men kjortlene kan bli smusset til av de synder vi begår. Da må de tvettes på nytt, i Lammets blod, det eneste blod som kan rense oss fra alle våre synder. Hos profeten Jesaja finner vi denne mektige Messiasprofetien:

"Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite somsnø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull." (Jes 1,18)

Innfor Gud er vi ALLE skyldige, men en har betalt vår skyld:

"Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset." (Kol 2,14)

Kristi forsoning dekker en hver synd, så alle kan komme til Kristus, og få vasket sitt liv rent i Kristi blod. Noe større enn dette finnes ikke.

Ukrainske baptistpastorer vil styrke familiens stilling

21. mars ble det holdt en predikantkonferanse i Rivne regionen i den ukrainske baptistmenigheten "Vekkelse", med deltagere fra 106 baptistmenigheter.

Den seks timer lange konferansen ble avsluttet med et møte hvor 300 pastorer deltok. Foruten bibelundervisning, ble det snakket mye om nødvendigheten av å styrke den kristne familiens stilling i Ukraina. I likhet med mange østeuropeiske land er skilsmissestatistikken høy i Ukraina, og også flere kristne famlier opplever at mor og far går fra hverandre. Menighetene vil nå legge opp til flere familieseminarer, og ulike andre tiltak for å styrke familien. Blant annet vil man tilby undervisning til de som ønsker å gifte seg. Evangeliseringsarbeidet, ikke minst blant de unge, skal også styrkes. Den økonomiske krisen rammer også Ukrania, og var gjenstand for samtaler mellom brødrene.

Kjærlighetsmåltidet de første kristne feiret, del 4

Vi fortsetter her serien om det kristne kjærlighetsmåltidet, eller Agapemåltidet som det også kalles. Bildet er en gjengivelse av et maleri fra en katakombe, som viser et slikt Agapemåltid. Artikkelen er skrevet av Edin Løvås:

I husfellesskapet

Når vi nå skal gå over til en praktisk beskrivelse av kjærlighetsmåltidets funksjon i våre dager, må vi først si dette: Måltidet fungerer best og mest riktig i et husfellesskap.

Det naturlige er som regel også det beste. Den flokken som holder sammen til en husmenighet og et hverdagsfellesskap, kommer sammen til kveldsmat, og forener dette med nattverd. Dermed holder de et nytestamentlig kjærlighetsmåltid. Man kan også bruke en menighetssal i en kirke, et bedehus eller et misjonshus dersomd et ikke er noe hjem som kan ta i mot.

Nattverdhandlingen i en kirke

Det finnes eksempler på at en flokk troende først kommer sammen til kveldsmåltidet i et hjem i nærheten av en kirke eller en mindre sal i denne kirken og deretter går til gudstjenesterommet for å motta nattverden der. Kirkens ordning blir da brukt og presten eller pastoren leder nattverdhandlingen. Det finnes også eksempler på at man samles i menighetssalen på bedehuset, og så går over til en nærliggende kirke.

Ettersom kjærlighetsmåltidet vanligvis holdes kveldstid, kan nattverdhandlingen bli på et ganske sent tidspunkt. Men tross dette kan også andre komme med til nattverdhandlingen i kirken.

Nattverden, som en del av måltidet, kommer ikke så tydelig fram, men deltagerne må forsøke å holde denne sammenhengen klar i sin bevissthet. Selvfølgelig er det for å unngå teologiske og ordensmessige diskusjoner og strid som det kan være greit å gjøre det på denne måten.

Hvor mange kan være med?

Svaret på dette er at man kan være så mange at man kan føre en naturlig samtale. Dette vil vel si at grensen går et sted mellom 15 og 20 stykker. Det ideelle tallet for et husfellesskap er 6-12 stykker. Dette er også det ideelle for kjærlighetsmåltidet.

Bordet

Dekk vakkert med lys og blomster. Sett for eksempel grovt brød, smør, ost og frukt på bordet. Gjerne med noe marmelade, syltetøy og honning. Når det gjelder brødet, så er det slik at det usyrede brød hørte påske til i Israelfolkets historie. Det var derfor Jesus brukte dette under innstiftelsen av nattverden. Senere brukte de første kristne sitt vanlige matbrød.

Dette må betraktes som et forslag. Grunntanken når det gjelder pådekkingen er denne: Det skal ikke være et symbolsk måltid og heller ikke overdådig. Paulus og apostelen Judas refset de matglade rikfolkene som brakte med seg overdrevet mye og fin mat til samlingene. Dssuten beholdt de den for seg selv.

Nattverdserviset

De første kristne hadde ikke noe spesielt nattverdservise, men de brukte heller ikke den slags kopper og glass som vi har. Deres begre var fellesbegre.

Sett altså et nattverdfat og en nattverdkalk midt på bordet. Legg et stykke brød på fatet. For opptil 15-20 persomer kan det for eksempel være en vanlig kneipbrødskive eller et lite grovt rundstykke. Det bør altså ikke brukes noe ekstra nattverdbrød.

I kalken kan det f.eks være avalkoholisert vin eller vanlig rødvin som blandes med vann.

Paulus sier at vi bør markere forskjellen mellom Herrens legeme og blod, og den vanlige maten. Dette er bakgrunnen for følgende råd: Bruk et fat og en kalk med tradisjonell form. Det kan være av sølv, men like gjerne i tinn, giftfri keramikk eller glass. Den som skal be om Guds velsignelse over gavene, setter seg helst på en av bordets langsider, like ovenfor nattverdserviset.

(fortsettes)

Uten Kristi herrevelde ingen menighet

I går leste jeg noe som John W. Kennedy (bildet), engelskmannen som virket som misjonær og menighetsbygger i India siden 1952, har skrevet. I en bok med tittelen "The Torch of the Testimony", som er en bok om menighetens 2000 årige historie, skriver han:

"Å bøye seg for Kristi herrevelde er hovedsaken i frelsen, og en holdning av underordning er fundamental i alt liv i menigheten."

Jeg satt å tenkte på innholdet i den setningen, og formulerte denne:

"Uten Kristi herrevelde eksisterer det ingen menighet."

Selv om dette på mange måter er selvsagt, er det ikke det i virkeligheten, og ikke i mange av dagens menigheter. Der er det individualismen som er i høysetet. Men leser man de apostoliske brev, så ser man ganske fort hvor mye dette vektlegges: Jesus er hodet, og Han er Herre. Det er ikke Han som bøyer seg for oss, det er vi som bøyer oss for Ham. Det var jo nettopp dette som førte de første kristne inn i store problemer.

Vi leser om det i Apostlenes gjerninger kapitel 17.

"Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit! Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, en som heter Jesus, er konge." (v.6-7)

Reformatorene Luther og Zwingli byttet ut keiseren, med kurfyrstene og byrådene. Anabaptistene ville ikke bøye seg for en slik verdslig makt, og ble i likhet med de første kristne, forfulgt. De bøyde seg kun for Herren Jesus.

Leser vi det første kapitlet i Johannes Åpenbaring ser vi Kristus Allherskeren.

Forkynnelsen av både Jesus som Frelseren, og Jesus som Herre, må på nytt lyde i blant oss.

Under den såkalte Jesusvekkelsen på begynnelsen av 1970-tallet hadde vi en kristen broder her på Gjøvik, som kjørte rundt med en liten varebil, hvor det på begge sidene sto med store bokstaver:

JESUS ER HERRE!

Det var litt av en bekjennelse, den gang, som nå. For en slik bekjennelse får konsekvenser for eget levd liv. Tenk på det: Uten Kristi herrevelde finnes det ingen menighet.

"Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn, for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære." (Fil 2,9-11)

Anabaptistiske forsamlinger øker i antall i Chile

Statsministeren har nylig vært i Chile. Nå er jeg ikke så veldig opptatt av det. Jeg synes det er mer interessant å finne ut hva Gud holder på med i dette vakre søramerikanske landet.

Det er en stor glede for meg å kunne fortelle om pionerarbeid og et voksende antall anabaptistiske forsamlinger. Dette gjelder særlig i de fattige byområdene. Det finnes et anabaptistisk seminar i Chile, som i år kan feire sitt 44 års jubileum. I år ble det også stiftet et eget ressurssenter for fredsarbeid, som amerikanske og kanadiske mennoniter er involvert i.

Pioenerarbeidet startet blant en gruppe chilenske flyktninger i Alberta i Canada. Denne gruppen hadde grunnlagt en spansk-talende evangelisk menighet i Edmonton under ledelse av Jorge Vallejos. Vallejos hadde vært leder for en gruppe i Chile som gikk under navnet Iglesia Evangélica Misionera. I Edmonton fikk de kontakt med lokale mennoniter, som igjen resulterte i denne spansktalende gruppen ble en del av The Northwest Mennonite Conference i 1980. Året etter ble Iglesia Evangèlica Missionera en del av det mennonitiske fellesskapet. Menigheten ba om at Keith og Nancy Hostetler ble sendt ut som misjonærer til Chile. Deres oppgave skulle være å trene ledere og drive bibelundervisning. Ekteparet Hostetler ankom Santiago i 1983, og året etter reise også Donald og Marilyn Brenneman til Chile for å hjelpe til i arbeidet. Det skulle vise seg at teologiske forskjeller og ulik praksis gjorde det umulig for mennonitene å fortsette dette arbeidet. Det endelige bruddet kom i 1985, men mennonitene sluttet likevel ikke å sende misjonærer til Chile. Nå tok arbeidet nye former, blant annet ved å etablere nye forsamlinger. Ikke minst har mennoniter i Canada engasjert seg.

I 2007 dro professor Titus Guenther (bildet, her sammen med studenter) til Chile for å undervise med tema: "Missiologi og teologien til den radikale reformasjonen." Hans undervisning ble mottatt av studentene med stor entusiasme.

Studentene, som er i alderen 20 til 60, representerer 12 ulike kirkesamfunn. Professor Titus Guenther fikk også anledning til å besøke like anabaptistiske forsamlinger i Chile mens han var der. Det er en økende interesse også i andre kirkelige sammenhenger etter å lære mer om reformasjonens tredje vei, den radikale.

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 7

Fadervår er en himmelvendt bønn! Vi henvender oss til den Far vi har i himmelen, og vi lærer oss til å be om at Guds vilje skal skje, "som i himmelen, så og på jorden."

Kristnes himmelvendthet fikk for noen år siden en form for motreaksjon, som det nok i utgangspunktet var noe positivt med. Man opplevde at mange kristne var for opptatt av det hinsidige, men glemte det dennesidige. Det ble lagt vekt på de kristne ansvar for å bruke sine talenter i tiden, til barmhjertighetsarbeid. Men vi kristne har det med å leve i grøfter, i stedet for å gå på Den Hellige Veien, og dermed fikk materialismen - som er en avgud, grepet tak om kristne. Og Mammon er en slu djevel. Han fikk enkelte kristne til å la seg lure av herlighetsteologien, som går ut på at Gud skal velsigne deg med materiell rikdom her og nå, ikke bare litt, men du skal visstnok bli veldig rik. Rikdom i form av materielle ting ble i denne sammenhengen sett på som selve tegnet på at du var velsignet. Så ble det mindre og mindre tale om himmelen, for alt skulle jo tas ut på forskudd - her og nå.

Det er sjeldent å høre noen tale om himmelen i våre dager. Like sjeldent som å høre noen tale om avguden Mammon, og den makt denne åndsmakten har over oss. Det til tross for at Jesus sa at vi ikke kunne tjene Ham, og samtidig tjene Mammon.

Til den kristne forsamlingen i Kollosæ skriver apostelen:

"Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe. ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde og deres liv er skjult med Kristus i Gud."

Skal vi be Fadervår trenger vi en større himmelfokusering!

Da kan det hende vi må kappe noen fortøyninger her nede.

Om denne siste delen av den tredje bønnen i Fadervår skriver biskop Cyprian:

"Vi ber om at Guds vilje må skje, som i himmelen, så og på jorden. Begge deler av bønnen sikter til å fullende vår lykke og vår frelse. Vårt legeme er av jord, og vår ånd er av himmelen, derfor er vi selv jord og himmel. Og vi ber at Guds vilje må skje i begge, det er både i legemet og i ånden. For det er krig mellom kjødet og ånden, de er innbyrdes uenige, og det er en daglig kamp, så vi ikke kan gjøre det vi vil, fordi ånden søker det himmelske og guddommelige, mens kjødet begjærer det jordiske og verdslige. Men derfor ber vi med alvor at Gud må hjelpe oss til å vinne enhet mellom de to..."

Jeg likte veldig godt uttrykket: Vårt legeme er av jord, og vår ånd er av himmelen.

Hva er Guds vilje i himmelen?

Det som finnes der, ønsker altså Gud skal skje på jorden. Dette har sammenheng med budskapet om Guds rike. Guds rike er også her og nå, det er et sted der Guds vilje skjer.

Radikal Jesus-etterfølgelse i USA, Sverige og Norge

De siste dagene har jeg tenkt mye på våre mennonitevenner fra USA. Jeg har tenkt mye på den radikale veien de har valgt å gå, hvor trofaste og dedikerte de er, og på deres Kristuslike karakter. For meg er de blitt gode forbilder. Jeg synes også det er trist at ordet radikal misbrukes i vår tid. Radikal betyr jo egentlig at man går til roten, og disse vennene våre har ikke bare røtter i anabaptismen, men i urkirken.

En av de som jeg har hatt mest kontakt med, er Nelson Torkelson (til høyre på bildet). Vi har møtt hverandre ved ulike anledninger i forbindelse med at de har vært her i Norge, og vært sammen blant annet her i vårt hjem. Jeg ser tilbake på de samtalene vi har hatt, med stor glede, og jeg ser hvor stor betydning disse samtalene har hatt for min egen vandring med Herren. Jeg er også veldig imponert over at Nelson tar seg tid til å ringe oss fra USA, i den sykdomsperioden jeg nå opplever. For å oppmuntre meg, og for å fortelle at menigheten han er pastor for, ber for oss. Ja, ikke bare for oss, men de ber for Norge. At Gud skal reise opp kristne forsamlinger etter nytestamentlig mønster, menigheter som står for Guds ord, og som ikke bøyer av for tidsånden. De er ikke alene om å be på denne måten, og med dette fokuset.

Vi deler også gleden over det som holder på å skje i Sverige. Ca 30 personer er med i et anabaptistisk nettverk, med forgreninger i Norge, Danmark og Finland. Vi er blitt en del av dette nettverket. Tanken bak dette nettverket er at dette skal være et løst nettverk av mennesker som av ulike årsaker er interessert av den historiske anabaptismen og anser at den har noe å bidra med til oss som følger Jesus på 2000-tallet.

Vi kommer tilbake til hva som skjer, både med hensyn til våre mennonitevenner, som planlegger nye besøk til Norge, og det anabaptistiske nettverket i Sverige.

Midt oppe i alt det vanskelige som skjer, og den negative utviklingen vi har sett i Norge en tid, så er dette gledelige lyspunkter. Gud har planer, derom hersker ingen tvil. Det gjelder å få tak på hva de handler om, og det gjelder å være tro mot den veien vi er kalt til å gå.

Homoaktivister kastet egg på bedehus i Lillesand

Lillesand Bedehus ble bombardert med egg tirsdag, da menighetsrådet og de ulike lutherske foreningene arrangerte et møte med tema: "Bibelen - er den Guds budskap?" Arrangørene er ikke i tvil om at det står en gruppe homoaktivister bak. Egg rant nedover vegger og vinduer.

I Lillesand raser det en debatt om homofili for tiden. Det har sammenheng med at homofile Lars Emil Nilsen ikke får velsignet "ekeskapet" sitt i Lillesand kirke. Samme dag som møtet ble annonsert i Lillesandsposten, ble det publisert et leserbrev, der Normisjon uttrykket sin motstand mot velsignelse av homofile par. Normisjon var en av arrangørene av temamøtet.

Det må være plass for meningsytringer, men dette er intet annet en pøbelstreker og viser den sterke intolleransen som finnes blant enkelte av disse homoaktivistene. De tåler rett og slett ikke andre meninger enn deres egne, og tollererer altså ikke at en gruppe setter seg på bedehuset for å lese Bibelen sammen! Hva er neste skritt? Kaste steiner på folk som tror at Bibelen er Guds ord?

Homoaktivistene viser til fulle sin intolleranse med denne handlingen. Og det kommer nok mer. De som våger å si at Bibelen er Guds evige, uforanderlige, ufeilbarlige, alltid gyldige, gudommelig inspirerte og autoritative ord, skal ikke få si det. Hva er de redd for egentlig?

Enda en katolsk biskop med grove uttalelser om jødeutryddelsene

Hva er det med Romerkirken og Holocaust? Det er tydelig at pave Benedikt XVI ikke bare har et problem med biskop Richard Williamson som har fornektet nazistenes jødeutryddelser. Nå har erkebiskop Dadeus Grings (til høyre på bildet), i Porto Alegre i det sørlige Brasil hevdet at "romerne ble utsatt for verre forfølgelser enn jødene under andre verdenskrig." Og biskoen og erkebiskopen er slett ikke alene om disse uttalelsene sine. I kretsen rundt biskop Williamson og brorskapet han tilhører har det kommet en rekke antisemittiske uttalelser, gjengitt blant annet på brorskapets nettsider.

"Jødene taler om seks millioner døde. Men hvor mange katolikker falt under utryddelsene? Det var totalt 22 millioner." Dette har den katolske erkebiskopen sagt i et intervju med avisen Press and Advertising.

Legg merke til at erkebiskopen sier at "jødene taler om", altså ikke at det er en uomtvistelig faktum at seks millioner jøder ble drept, men at det er jødene som sier så.

Ifølge det jødiske forbundet i delstaten Rio Grande do Sul er det ikke første gang denne erkebiskopen kommer med sine fornektelser av jødenes grufulle skjebne under 2. verdenskrig.

Nå er det mer enn på tide at Romerkirken rydder opp i sine rekker. Det er tydelig at det befinner seg mange jødehatere i denne kirken, særlig på topplanet. Men vil dette få følger for den brasilianske erkebiskopen? Eller vil Romerkirken tackle denne nye avsløringen like klønete som de tacklet avsløringen av biskop Williamson?

http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=166160

Kjærlighetsmåltidet de første kristne feiret, del 3

Her følger en ny artikkel om de første kristnes kjærlighetsmåltid, eller Agapemåltidet som det også kalles. Det er Edin Løvås som skriver:

En slitesterk form

Behov for grupper og små fellesskap ser de fleste av oss i dag. I den forbindelse skal det sies: Kjærlighetsmåltidet er ikke bare en nytestamentlig form, men også den mest slitesterke formen for gruppesamlinger. Dette kommer blant annet av måltidets allsidighet: delgivning, forbønn, bibellesning, Jesusmeditasjon, bordfellesskap, bibelsamtale, sang og spill, nattverd, lovprisning og tilbedelse. En fri form kan forenes med en fast ordning, osv.

Det utviklingsstadiet som vi står i nettopp nå, skulle tilsi at kjærlighetsmåltidet igjen får den plass det hadde i den første kristne tiden.

Innvendinger mot kjærlighetsmåltidet

Man sier for eksempel at Paulus argumenterte mot kjærlighetsmåltidet fordi det forekom utglidninger i Korint. Til dette kan det svares at Paulus ikke ga ordre om at korinterne skulle holde opp med kjærlighetsmåltidene. Han refset og veiledet dem. Dernest mener man at ledelsen av nattverdhandlingen bør være bundet til bestemte personer, for eksempel ordinerte pastorer og prester. Selvsagt må vi alle ha respekt for kirkenes ordninger. Disse kan blant annet ha både tradisjonelle og praktiske årsaker. Men også her er det riktig å spørre hva Guds ord sier til oss. I den urkristne menigheten var ikke ledelsen av kjærlighetsmåltidet og nattverdhandlingen overlatt til bestemte personer. Det nærmeste man kan komme er at det sannsynligvis var husfaren i hjemmene som stod for ledelsen. Men, det står ikke noe om dette i Skriften, Årsaken er enkel. De gjorde som Jesus sa. De delte brødet og vinen mellom seg.

Etter norsk kirkerett kan også nattverd holdes i hjem eller sluttet krets uten at den som leder handlingen har noen særlig vigsling for dette.

(fortsettes)

Lidenskap for misjon i Linköping. Hva med Norge?

Jeg skulle så gjerne ha vært i Linköping i Sverige denne helgen. Dit kommer nemlig svenske misjonsentusiaster til å være! Og takk og lov for det. For er det noe vi virkelig trenger å fokusere på, så er det misjonsbefalingen. Dessverre er trenden det motsatte i mange menigheter i dag. Der handler det aller mest om egen velsignelse og velbefinnende.

Annerledes med de som har satt hverandre stevne i Linkjöping denne helgen! Hit kommer de blant annet for å bli inspirert av George Verwer, 70 åringen med en 20 årings glød og entusiasme for misjon. Det er få jeg kjenner som har levd et slikt dedikert og radikalt liv som George Verwer, og som kan inspirere andre til å gi livet sitt for å vinne andre mennesker for Jesus.

Så de som reiser for å høre Verwer kommer garantert til å bli utfordret, og noen av dem vil ikke bli de samme igjen etterpå!

Jeg skulle ønske vi fikk en slik konferanse i Norge også. En årlig misjonskonferanse som virkelig satte misjon og evangelisering på dagsorden, hvor man kunne få stifte bekjentskap med de ulike misjonsorganisasjonens arbeid, og hvor man hentet inn talere som George Verwer og andre som står i frontlinjene for misjonens sak. Jeg ber om at det må reises en større bevissthet blant oss kristne om å ta misjonsbefalingen tilbake, og at Gud reiser opp en ny generasjon av djerve evangelister og misjonærer i denne nasjonen. Vi var tidligere en av verdens største utsendernasjoner. Vi kan bli det igjen. La oss sammen be om det!

I mellomtiden la os be om et vellykket arrangement i Sverige. Her finner du mer om konferansen:

http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=166001

Pinsekarismatisk forlag med liberalteologisk sprøyt

I går fikk jeg vårkatalogen til Hermon forlag i postkassa. Jeg synes det alltid er spennende å se hva dette pinsekarismatiske forlaget utgir, for det er mye bra som kommer fra Hermon. Men i går ble jeg både forundret, og ikke så rent lite skuffet. For der, på side 2 i katalogen, kunne jeg lese om en ny bok som introduseres på denne måten:

"Såkorn fra himmelen er et bredt utvalg av ord Jesus sa. Det Bibelen forteller om Jesus er ikke tatt med. Det er Jesu egne ord som er kilden til kristen tro. I denne boken møter du Jesus alene, uten kirken og uten teologien."

Som om Jesus er fristilt fra de øvrige nytestamentlige skriftene! Som om det er motsetning mellom Jesus og Paulus! Som om det er slik at det finnes en historisk Jesus, og en som teologene skapte!

Hva er dette annet en reinspikket liberalteologi! Det er jo nettopp slik liberalteologene farer frem. For ved dette "kunstgrepet" forsøker man å skape motsetninger mellom Jesus, kirken og teologien. Men det finnes ingen motsetning mellom Jesus og de øvrige nytestamentlige skriftene. Skuffelsen over at Hermon - av alle kristne forlag, kunne utgi en bok med en presentasjon som denne, er stor.

Jeg ringte forlaget i går, for å be dem om å utdype hva de mente med dette. Dessverre var forlagssjefen i utlandet, og reklamemannen jeg snakket med forstod ikke helt hva jeg snakket om, men lovte å ta det opp med de ansvarlige. Så får vi håpe at dette bare er en ubetenksom glipp, og ikke en bevisst handling fra Hermons side.

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 6

Selv om Guds vilje er den beste, så er det underlig hvor vanskelig det er av og til å be om at den må skje! Det er noe som stritter imot i oss, kanskje fordi Guds vilje ikke alltid samstemmer med hvordan vi har tenkt det. Å be: "Skje din vilje", innebærer som regel at vi må ta opp vårt eget kors, og så følge Jesus. Da blir noe liggende igjen.

Så dette er en dristig bønn å be.

Jesus ba om at Guds vilje måtte skje i Getsemane. Han slet med motstridende følelser: "Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi." (Matt 26,39) Å gjøre Guds vilje, kan være smertefullt.

Om dette skriver biskop Cyprian:

"Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden! Dette sier vi ikke forat Gud skal gjøre hva Han vil, men forat vi kan gjøre hva Gud vil. Hvem kunne vel motstå Gud, så at Gud ikke kunne gjøre sin vilje? Men djevelen motstår oss, så at vår tanke og gjerning ikke retter seg etter Gud i alle ting. Derfor ber vi og bønnfaller vi om at Guds vilje må skje i oss. Da trengs også Guds hjelp og at Han tar vare på oss, for ingen er sterk på grunn av egne krefter, men ved Guds nåde og barmhjertighet kan han være trygg.."

Jesus sa: Ikke som jeg vil, men som du vil.

Dette er utfordrende.

Biskop Cyprian skriver:

"Guds vilje er det som Kristus gjorde og lærte. Ydmykhet i omgang, fasthet i troen, beskjedenhet i ord, rettferdig handling, barmhjertighet i gjerning, tukt og sedelighet, ikke å gjøre urett, men å tåle urett, holde fred med brødrene, elske Gud av hele sitt hjerte, elske Ham som Far, frykte Ham som Gud, ikke akte noe høyere enn Kristus, fordi Kristus ikke aktet noe høyere enn oss, uatskillelig i å henge fast ved Hans kjærlighet, modig og tro å stå ved Hans kors og kjempe for Hans navn og ære, å vise standhaftighet i vitnesbyrdet og bekjennelsen, tillit og mot under forhør, tappethet og trofasthet til døden, hvorved vi vinner kronen - det er å ville være Kristi medarving, det er å holde Guds bud, et er å oppfylle Faderens vilje."

Kjærlighetsmåltidet de første kristne feiret, del 2

Vi fortsetter her undervisningen om den kristne kjærlighetsmåltidet, skrevet av Edin Løvås (bildet). Nå deler jeg ikke alt det Løvås sier om urkirken og husfellesskapene, men jeg synes likevel også dette er så interessant å høre fra en troens general som ham, at det er vel verd å lytte til. Hovedsaken for meg, er det han skriver om det kristne kjærlighetsmåltidet:

Nattverden under måltidet

Slik forteller Matteus: Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: 'Ta av dette og et det. Det er mitt legeme.' Og han tok en kalk, takket, gav dem og sa: 'Drikk alle av den, for dette er mitt blod, paktens blod som utøses for mange til syndernes forlatelse.'

Merk dette: 'Mens de holdt måltid.' Jesus løftet altså ikke nattverdhandlingen ut av måltidet. Han sa ikke: 'Nå har vi spist og drukket. Nå rydder vi av bordet slik at vi kan ha nattverd.' Nattverden var en del av måltidet og hørte sammen med dette.

Da kjærlighetsmåltidene startet i de første menighetene ble det selvfølgelig ordnet på samme måte. Det finnes i NT ingen beskrivelse av noen annen nattverd enn den Jesus gav disiplene del i. Det finnes heller ingen ny ordre enn den Jesus gav dem når Han sa; 'Gjør dette til minne om meg.'

Hva er konsekvensene av dette? Det kan ikke være at nattverden, slik den feires i våre kirker og misjonshus, mister sin gyldighet. Vi kan ikke kopiere urkristendommen. Vi kan ikke hoppe over 2000 års kirkehistorie. Men vi kan heller ikke gå til den andre ytterligheten og hevde at den eneste formen som skildres i NT ikke er brukbar.

I hjemmene

Slik var det i den første kristne tiden: I hundrevis av hjem rundt omkring i Jerusalem holdt disiplene kjærlighetsmåltider. Dette skjedde hver eneste kveld. Det fantes ingen kirker. Den første ble bygget 200-250 år senere. Synagogene ble jo snart stengt for disiplene, Det var i hjemmene og husfellesskapene de hadde sine aller viktigste samlinger. Skoler og torg ble i blant benyttet, men det var i hjemmene den urkristne menigheten hadde sitt viktigste tilhold. Uttrykket 'Guds hus' er jo aldri en bygning i NT. 'Hans hus er vi', forteller Skriften.

Kirke og husmenighet

Tanken på hvordan forholdet skal bli mellom den store menigheten og den lille gruppen blir fort en bekymring. Men det behøver ikke å bli konflikter og splid. Det er mulig med balanse og harmoni.

I NT finner vi denne balansen. To eksempler: Menigheten i Jerusalem kom sammen i tempelet tre ganger om dagen. Ved den tredje, sjette og niende time, som er det samme som 9, 12 og 15, strømmet tusener av troende til Salomos bueganger. Om kveldene holdt de kjærlighetsmåltider rundt omkring i hjemmene. Vi hører ikke om noen splid eller uenighet.

I innledninen til Paulus' første brev til Korint finnes to uttrykk som vi bør merke oss. Først hilser han: 'Guds menighet i Korint'. Deretter hilser han også: 'Alle som på hvert enkelt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn.' Med det første uttrykket tenker han på alle de troende og med det andre på husmenighetene. Og det er tydelig at det ikke var noen motsetning mellom de små husfellesskapene og det store menighetsfellesskapet.

Dette er mønsteret og idealet. Dette må vi kunne leve med selv om kirkens brokete historie har gitt oss mange trossamfunn og kirker. Utgangspunktet bør altså være husmenigheten knyttet til et etablert menighetsliv. Der hvor de lokale forholdene er slik at husmenighetene bør være tverrkirkelige, for ikke å bryte i stykker samfunnet mellom de hellige på en plass, bør dette kunne aksepteres av de forskjellige menighetenes ledelse.

Pedofil ex-pastor bør utestenges som forkynner og sanger

Endelig skjer det noe som kan føre til at den tidligere pinsepastoren på Karmøy kan stilles til ansvar for sine grufulle misgjerninger. Nye opplysninger i saken fører nå til ny etterforskning. Blant annet vurderer politiet å reise til Brasil, for å avhøre Paulo (bildet), som er et av ofrene. Det burde sannelig politiet ha gjort for lenge siden. Det er intet mindre enn en skandale at så ikke har skjedd. Skandaløst er det også at menigheten som den tidligere pinsepastoren nå tilhører fortsatt bruker denne "pastoren" som forkynner. Han burde øyeblikkelig ha blitt fratatt alle muligheter til å kunne forkynne. Det at han fortsatt gjør dette, er en hån både mot de han har misbrukt, og mot Gud og alle som bærer kristennavnet. Alle menigheter som har invitert ham i inneværende år, burde straks kansellere alle avtaler med ham. Jeg var i går i kontakt med enkelte som har hans undervisning liggende ute på nettet, og ba dem om å slette dette umiddelbart.

Pål Helmersen, pastor i Misjonsforbundet, som selv er blitt misbrukt av en pedofil, er en god venn av meg. Det var i sin tid meningen at jeg skulle skrive bok om ham. Jeg er veldig glad for at Pål har vært en støtte for den andre misbrukte, "Terje", og hjalp ham til å politianmelde ekspastoren. Pål Helmersen er en ressursperson, og det var naturlig at TV2 hadde han med seg i Trude Teiges program forleden. Der deltok også Torbjørn H. Andersen, også en god venn, som fagperson. Han har forsket på menn som er blitt misbrukt av pedofile i kristne sammenhenger. Det er også gledelig å se den bevissthet som Pinsebevegelsens etiske råd har rundt disse spørsmålene, og at de er så tydelige på at overgrep mot barn SKAL politianmeldes.

Det er forferdelig at barn skal utsettes for slike overgrep. Jesus var usedvanlig skarp, når Han sier dette om de som misbruker barn:

"Men den som forfører èn av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp." (Matt 18,6)

Pedofili er en grusom synd. Det er forstemmende at denne "pastoren" ikke viser noen tegn for anger, og at han fortsetter som forkynner, som om ingenting har skjedd. Jeg har selv, ved en anledning for mange år siden, truffet ham. Dengangen laget jeg en reportasje om hans arbeid i Brasil for Korsets Seier. I dag kjenner jeg at jeg blir kvalm bare ved å tenke på det. Men den gangen var det ingen som visste noe. Den gangen ble han presentert i en rekke medier for det "fantastiske" arbeidet han gjorde blant gatebarna i Brasil. Sannheten har ganske annerledes.

Så får vi håpe at denne mannen blir straffet for sine ugjerninger gjennom å bli domfelt i en norsk rettssal. I mellomtiden bør alle menigheter som har noen som helst befatning med ham å gjøre, annullere alle invitasjoner enten det gjelder å preke eller å synge. Og menigheten han tilhører bør sannelig gå seg selv, og ta det eneste skrittet som er forsvarlig i denne saken: slette hans navn fra medlemsregisteret. Uten anger og omvendelse, hører han ikke hjemme i noen kristen forsamling.

Kristne hoteleiere anmeldt av homoaktivister

Homofile aktivister i England har anmeldt det kristne ekteparet Peter og Hazelmary Bull som driver Chymorah Private Hotel i Cornwall til politiet fordi de ikke fikk overnatte på deres hotel.

Peter og Hazelmary Bull har drevet det vakre hotellet med den fantastiske utsikten siden 1986 og har aldri hatt noen problemer av noen art. Hotelet som er privat eid, har bare syv utleierom, og ekteparet Bull har på sin nettside gjort det klart at kun ektepar kan bo der. De leier ikke ut til samboere, eller mennesker som driver med utroskap. Frem til nå har ikke dette vært noe problem.

Inntil Martyn Hall og Steven Paddy booket rom. Når det så viste seg at dette var et homofilt par, ble Hall og Paddy avvist. De kunne ikke få leie rom der. Det ville bryte med hoteleiernes utleieregler. Nå mener Hall og Paddy seg diskriminert og har fått en homofil aktivistgruppe til å anmelde hotellet.

Dette er nok et eksempel på hvor lite hensyn enkelte homofile har til kristne mennesker og hvor intollerante de er mot kristnes livssyn. Jeg går ut i fra at det finnes mange andre hotel i dette området hvor disse to kunne bo. De hadde neppe behøvd å overnatte akkurat i dette hotellet. Kunne ikke dette ekteparet få drive sitt eget hotel som de ønsker. Men neida, dette var en sak for homoaktivistene som skal presse frem sitt syn koste hva det koste vil. Vi har bare sett begynnelsen av deres kamp mot bibeltro kristne.

http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=165713

Kjærlighetsmåltidet de første kristne feiret, del 1

De første kristne feiret det som er blitt kalt Agapemåltidet, eller Kjærlighetsmåltidet. En av de få som har skrevet om dette er Edin Løvås, nå i sitt 88 år. Vi bringer her utdrag av et hefte som Sandomstiftelsen har utgitt, og som vi tror kan være til hjelp for de som kunne tenke seg å feire et slikt måltid, og som lurer på hvordan det praktisk kan gjøres. Her følger første del:

Kjærlighetsmåltidet:

Måltidet har stor plass i Guds ord. Sett i forhold til våre matvaner, kan en bli ganske forundret over en del av det som fortelles. Et par eksempler fra GT: Da Abraham fikk besøk av englene, stelte han i stand et måltid for dem. En skulle tro at det passet bedre med lydhørhetog taushet, enn mat og drikke. Da Moses og Israels eldste kom opp på fjellet og fikk se Guds ufattelige herlighet, ble dette skildret på følgende måte: 'De skuet Gud, og de spiste og drakk.'

Når vi kommer over i NT, finner vi det samme. Noe av det første som fortelles om Jesus og disiplene, er at de deltok i et bryllupsmåltid i Kana i Galilea. Tolleren Levi holdt et stort selskap for Jesus hjemme hos seg. En gang da folkemassen var særlig ivrig og hele situasjonen ganske stresset, kommer Markus med dette sukket: 'Det var så mange som kom og gikk at vi ikke engang fikk tid til å spise.' Hadde det vært i dag ville Peter bedt dem ta det med ro et øyeblikk, så de kunne få slengt i seg et par brødskiver. I stedet innbød Jesus disiplene med til et sted hvor de kunne være for seg selv. Hans hensikt var utvilsomt at de kunne holde et måltid sammen. Vi vet hvordan det gikk. Resultatet ble massemøtet og brødunderet på den andre siden av sjøen.

En av de alvorligste anklager mot Jesus var at Han spiste og drakk med tollere og syndere. Man kan tenke seg hvordan de skokker seg sammen ved dørene til disse menneskenes tilholdssted, for å se hvordan Jesus fryder seg sammen med prostituerte og svindlere. Gjennom måltidet viste Han sin kjærlighet, og søkte vennskap med disse utstøtte menneskene.

Måltidet i de førti dagene

Vi skulle tro at Jesus, da Han viste seg for disiplene etter oppstandelsen, ville la spisingen være. Det er snarere tvert i mot slik at Han demonstrerer betydningen av måltidsfellesskap.

Noe av det første som fortelles er at disiplene gav Ham fisk og honningkake, slik at Han kunne spise for øynene deres. Emmausvandrerne hadde fått Ham med inn i byen og inn i huset der de hadde sitt losji. Der satte Han seg ned for å spise sammen med dem. Da Han brøt brødet, kjente de Ham igjen. Etter at noen av disiplene hadde vært ute på sin mislykkede fisketur og kom tilbake i morgengryet, hadde deres oppstandne Herre tent opp bål og stelt i stand frokost for dem. Da Peter senere skal forkynne evangeliet i Kornelius' hus, ordlegger han seg på denne måten: 'Gud reiste ham opp på den tredje dag og lot ham tre synlig fram, ikke for hele folket, men for de vitner Gud i forveien hadde utvalgt for oss som spiste og drakk sammen med ham, etter at han var stått opp igjen fra de døde.'

Men det måltidet som har fått aller størst betydning, er det aller siste - før lidelsen. Forberedelsene som Han gav ordre om, Hans ord om at Han hadde lengtet etter å sette seg til bords med dem, og de viktige hendelsene ved selve måltidet, forteller om dets betydning. Hele kirkens historie understreker hvor viktig denne kvelden var.

(fortsettes)

Oppmuntret kristne i Tyrkia

Generalsekretæren i Baptistenes Verdensallianse, Neville Callam (til venstre) har nylig besøkt Izmir i Tyrkia. Søndag 22. mars talte Callam i Baptistkirken i Izmir. Denne menigheten ble startet i 1999, og er den ene av to menigheter som de tyrkiske myndighetene har anerkjent i en by med mer enn 2,5 millioner mennesker.

Izmir er Det nye testamentes Smyrna. I sin tale nevnte Callam martyren Polykarp, som var biskop i Smyrna.:

"Vi har en tro som vi kan leve ved og dø for," sa Callam i det han kom inn på historien om Polykarp. Når Polykarp ble bedt om å frasi seg sin kristne tro svarte han: "I 86 år har jeg tjent Kristus, og Han har aldri gjort meg noe vondt. Hvorfor skulle jeg nå forbanne min konge som har frelst meg?"

Neville Callam holdt også en pressekonferanse, hvor representanter fra myndighetene og ulike sammenhenger var til stede. Der understreket Callam at Tyrkia var et spesielt interessant sted for kristne, fordi det fantes så mange historiske minnesmerker her fra tidlig kristen tid. Callam mente disse stedene kunne hjelpe de lokale kristne til å få et bedre forhold til myndighetene som er interessert i turisme. Som kjent er forholdene for kristne blitt vanskeligere i Tyrkia de senere årene. Generalsekretæren og hans følge besøkte flere av disse stedene på sin reise, blant annet Efesos. Han talte også i en ny husmenighet, opprettet for bare få måneder siden, og som har 17 medlemmer (det lille bildet).

Mer enn 120 mennesker døpt i Jordan

Mer enn 120 mennesker ble døpt i Jordan elven fredag i forbindelse med åpningen av Dåpssenteret på stedet der Jesus ble døpt. Det var lokale baptistpastorer fra Jordan som forretet dåpen. I gårsdagens bloggartikkel kan du lese mer om selve åpningsseremonien. Dåpssenteret skal drives av Det Jordanske Baptistsamfunn i samarbeide med Baptistenes Verdensallianse.

Dåpssenter i Jordan innviet

Merkelig nok skulle det en tidligere engelsk statsminister til, Tony Blair, som har gått hen å blitt en del av Romerkirken, for å innvie det nye dåpssenteret som Baptistenes Verdensallianse har vært med å bygge i Jordan på stedet hvor Jesus ble døpt. Romerkirken har jo nettopp vært en kirke som har forfulgt baptister, og tatt livet av tusener av dem.

Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen så var det konge Abdullah II bin Al Hussein og prins Ghazi Bin Mohammed av Jordan, som gav bort eiendommen der dåpssenteret er bygget. Det i seg selv er svært interessant med tanke på at Jordan er 90 prosent muslimsk.

1700 mennesker var tilstede i forbindelse med innvielsen fredag i forrige uke. De overvar dåp av mer enn 120 mennesker. Generalsekretæren i Baptistenes Verdensallianse (BWA), Neville Callam, talte. Det var også hilsener av presidenten for BWA, David Coffey og generalsekretæren for Det Jordanske Baptistsamfunnet, Fawaz Ameish, sammen med Jimmy Carter, Bill Clinton og pastor Rick Warren.

Dåpssenteret vil også bli brukt av Den ortodokse kirke.

http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=165870

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 5

Den bønn jeg føler mest for å be for tiden er den Jesus lærer oss å be i Fadervår:

"Komme ditt rike." (Matt 6,10)

Jeg kjenner at denne bønnen tar tak i meg. Det er få ting vi trenger mer enn å se dette: At Riket kommer!

Mens jeg har bedt denne bønnen i dag, har jeg sunget N.F.S Grundtvigs mektige salme, hvor de to første versene lyder slik:

"Vidunderligst av alt på jord er Jesu Kristi rik. Dets herlighet er òg så stor at det har ingen like." "Vel er det skjult for sjel og sinn. Men det er lett å kjenne, Som byen høyt på bergetind. Det ses til verdens ende."

Guds rike er både det som er, og som kommer, det som er synlig og det som er inne i oss. Riket er noe konkret, det er her og nå, der hvor Kristi herrevelde leves ut i det daglige liv. Der er Guds rike! Denne dimensjonen synes jeg det er veldig spennende å be om skal bli enda mer synlig og konkret! Og også dette at Riket kommer! Grundtvig så også denne siden av Guds rike, da han skrev:

"Og når Han kommer i det blå, Er kristnes kamp til ende; Hva troende i speilet så De salige skal kjenne." "Da riket er med solekår Til syne og til stede I evighetens gyllenår Med rett og fred og glede." Hvilken fremtid vi har, vi som er Rikets barn.

Om denne bønnen skriver biskop Cyprian:

"Guds rike består alltid, Hans herrevelde opphører aldri. Han har vært, er og blir ... Men vi ber om at vårt rike må komme. Det har Gud lovet oss, det er kjøpt med Kristi blod og lidelse, i det skal vi som trellet før i verden, kunne regjere under Kristi herrevelde, slik som Han selv sier: 'Kom hit, dere som er velsignet av min Far! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.' Men kjære brødre, dette Guds rike som vi lengter etter hver dag, hvis komme vi ønsker å se snart, det er Kristus selv. Han selv er vår oppstandelse, for vi oppstår i Ham. Han selv er Guds rike, for vi skal regjere i Ham. Men vi ber om Guds rike, det himmelske rike, fordi det også finnes et jordisk rike. Den som har avsagt verden, er løftet opp over verdens ære og verdens rike. Den som har innviet seg til Gud og Kristus, trakter ikke etter det jordiske, men etter det himmelske rike. Men her trengs stadig bønn og påkallelse, forat vi ikke skal komme bort fra det himmelske rike."

Bildet viser kinesiske kristne på kne i bønn og lovsang.

Viktig oppdatering av

www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Evangeliske menigheter vil kollapse i løpet av 10 år, husmenigheter overtar

Den kristne bloggeren, forfatteren av Jesus Shaped Spirituality, sørstatsbaptisten Michael Spencer (bildet), spår at den evangelikale kristenheten slik vi kjenner den i dag vil kollapse iløpet av 10 år! Spencer, som driver bloggen http://www.internetmonk.com/ sier at kollapsen vil fullstendig endre de religiøse og kulturelle forholdene i den vestlige verden. Årsaken til sammenbruddet skyldes blant annet manglende teologisk tyngde. Man har bygd sin virksomhet på følelser og trender, ikke minst i ungdomsarbeidet.

I en artikkel i Christian Science Monitor skriver Michael Spencer:

"I løpet av et par generasjoner vil det evangelikale huset ha mistet halvparten av sine beboere. Kollapsen vil lede oss fram mot en anti-kristen periode i det post-kristne Vesten. Intoleransen mot kristendommen vil vokse til et nivå ingen av oss trodde vi ville få oppleve i vår levetid. Kristentroen vil også bli bekjempet politisk. Troen vil bli sett på som en trussel mot samfunnets felles goder. Tusenvis av kristne organisasjoner vil måtte stenge dørene. De kristne mediene vil avta i størrelse og noen vil forsvinne. Mange kristne skoler vil også oppleve at arbeidet blir redusert."

Hva er så årsakene til et slikt kolossalt sammenbrudd som Spencer ser for seg? Han skriver:

"Vi har ikke klart å gi videre en tro som har dype nok røtter til at den vil overlevere presset fra det sekulære samfunnet. Vi har brukt milliarder på ungdomsarbeid, kristen musikk og utgivelse av bøker og blader. Likevel vet de unge så godt som ingenting om sin tro. Det eneste de kan uttrykke er hvordan troen føles. Heller ikke den store majoriteten av voksne er i stand til å gjøre rede for sin tro."

Jeg tror Spencer har aldeles rett. Dette er ting som jeg selv har skrevet om i ulike sammenhenger her på bloggen. En manglende bevissthet om lære, om troens grunnsannheterog alt dette føleriet som er ute og går. I mange sammenhenger skaper man en gud i sitt eget bilde. Det er ikke snakk om den tre ganger hellige Gud slik vi finner Ham i Den Hellige Skrift, Bibelen.

Michael Spencer sier det rett ut: Utviklingen er ikke nødvendigvis negativ selv om de evangeliske menighetene vil dø ut!

Det er selvsagt en svært dristig påstand, men hvis alternativet betyr menigheter som slett ikke er bibelsk funderte, dør ut så er jo det ikke noe å gråte over. De ville ikke hjulpet mennesker på himmelveien uansett! Hva er da alternativet?

"Mye av den evangelikale kristendommen trenger å bli begravd. Fra ruinene tror jeg det vil vokse opp nye former for livskraftig, kristent arbeid. For eksempel tror jeg vi vil få se en stadig voksende bevegelse av huskirker. Dette vil være bra for en kristenhet som i lang tid har målt sin suksess i form av bygninger, antall lønnede stillinger og medlemmer," skriver Spencer.

Bloggen til Spencer er på 12 plass over de mest leste kristne bloggene i den engelsktalende verden.

Bevis for den apostoliske forkynnelsen

Forleden dag kom jeg over en særdeles interessant bok. Den er skrevet av en av de mest betydelige kristne teologene og forfatterne på ethundretallet, Ireneus av Lyon.

Han ble trolig født omkring år 140 i Lille-Asia, antagligvis i Smyrna. I et brev til den romerske presbyteren Florinus forteller han at han som ganske ung lyttet til biskop Polykarps prekener, og kjente Polykarp svært godt. Som kjent var Polykarp en disippel av apostelen Johannes.

Mest kjent er Ireneus av Lyon for sitt oppgjør med gnostikerne. En annen bok: "Bevis for den apostoliske forkynnelsen" har vi kjent til gjennom kirkehistorien til Eusebios. Men bare som en tittel.

Men i 1904 oppdager arkimandrit Karapet Ter Meckertschian et aramemisk håndskrift som viser seg å være boken til Ireneus i Guds Mors kirke i den arameiske hovedstaden Jerevan og gir den ut i 1907.

Denne boken: "Bevis for den apostoliske forkynnelsen" består av to deler. Etter en introduksjon følger den første delen som handler om den kristne troens grunnsannheter: Treenigheten, skapelsen og syndafallet, inkarnasjonen og frelsen. Den andre delen legger frem bevis for den kristne åpenbaringen ut fra profetiene i Det gamle testamente og fremstiller Jesus som Davids sønn og Messias.

Ireneus formaner sine lesere til å leve i følge troen og advarer mot gudløsheten i vranglæren, Men det finnes ingen polemikk i denne betraktelsen, den begrenser seg til på en positiv måte å gi uttrykk for hva den sanne troen handler om.

Dette er en bok for vår tid! En bok for alle som vil vite hva den apostoliske forkynnelsen gikk ut på. Dette er trosforsvar på beste vis.

Utgitt på www.artos.se i 2007.

Mannen som gav Martyrkirken et ansikt ville vært 100 år i dag

I dag er det nøyaktig 100 år siden den rumensk lutherske presten, med jødiske røtter, Richard Wumbrand ble født. Få, om noen, har gitt den lidende kirke, martyrkirken, et ansikt som Wurmbrand. Hele denne uken markerer kristne rumenere hundreårsjubileet. Pastor Wurmbrand huskes fortsatt, og er dypt elsket av sitt folk. Ikke minst huskes han for sin urokkelige tro og kjærligheten til bødlene sine.

Jeg minnes han også for sin profetiske skarpe røst. I en hilsen til sine medsøsken i troen skrev han før sin død: "Kirken må forberede seg på å gå under jorden - Nå! Såvidt jeg vet, finnes det i hele verden ikke et eneste teologisk seminar, en eneste bibelskole eller et eneste universitet som gir undervisning i hvordan en undergrunnskirke arbeider. Du får lære om sabelianismen og apollinarianismen, noe du har glemt fem minutter etter at du har avsluttet studiet. Sannsynligvis vil du aldri møte en sabelianer eller en apollinarier. Vi lærer om den koptiske kirke og om alle mulige små-sekter som vi neppe vil støte på. Men lite eller ingenting får vi høre om undergrunnskirken.."

Sa mannen som satt 14 år i fangeleire, flere ganger i enecelle, under grusomme fengselsopphold, og torturert så hardt at man på sine gamle dager ikke klarte å ha sko på beina mer enn i korte sekvenser. Siste gang jeg opplevde å høre ham, satt han på en stol og preket. Føttene hans verket så forferdelig.

Mange norske kristne har et spesielt forhold til Richard Wurmbrand. Da han slapp ut av Romania i 1964 etter til sammen 14 år i fengsel med hard tortur, spilte Norsk Misjon i Øst, som den gangen het Misjon bak Jernteppet, en viktig rolle. Selv var Wurmbrand i tvil om at han burde dra fra landet, til tross for at han risikerte å havne i fangenskap igjen. Men rumenske pastorer overbeviste ham om at han burde tale de forfulgte kristnes sak i Vesten. Han reiste først til Norge og fortalte sin historie i kirker og bedehus over hele landet. Siden slo han seg ned i USA sammen med konen Sabina og sønnen Michael. Der etablerte de organisasjonen Voice of the Martyrs (Martyrenes røst). Han skrev en rekke bøker. Den mest kjente er Torturert for Kristus. Voice of The Martyrs skriver at denne boken sjokkerte den amerikanske nasjonen. Både Richard og Sabina Wurmbrand døde i 2001.

Det er få, om noen, som har påvirket meg så sterkt som Richard Wurmbrand. Han var et lysende Kristus-vitnesbyrd. Den som har hørt ham, glemmer det aldri. Ikke bare på grunn av ordenes dype og sentrale innhold, men like mye på grunn av hans liv. Gjennom det kunne man se Jesus. Wumbrand er også den direkte årsaken til at jeg tidlig ble engasjert for den lidende kirke, og for at http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com/ ble opprettet.

På bildet ses Richard sammen med sin kjære kone Sabina.

Svensk pinsemenighet bryter med Guds ordning for menigheten

Jeg våger den påstanden at det er spørsmålet om kvinnelige prester som satte i gang snøballen, som i dag har ført til at det ene menighet etter den andre har forlatt bibelsk lære. For om det er slik at Guds ord ikke lenger gjelder på et spørsmål, så er det fritt frem for å endre det meste i Guds ord.

Så er tiden kommet til at svensk pinsebevegelse forlater Det nye testamentes klare undervisning om at tjenesten som eldste og tilsynsmenn i en menighet er forbeholdt menn. Pinsekirken i Jønkjøping (det store bildet) har foreslått å kalle Chatrine Carlson (lille bildet) til menighetens nye pastor. I såfall blir hun den første til å lede en så stor pinsemenighet. Denne pinsemenigheten er Sveriges tredje største med 2500 medlemmer.

Jeg kjenner ikke Chatrine Carlson, bare så det er sagt. Hun er sikkert en flott og dyktig person. Men det er ikke det denne saken dreier seg om. Den handler om man skal ta Guds ord på alvor. For dette handler om noe mye mer. Det handler om Guds skaperordning, og det handler om det underordningsprinsipp som finnes i denne Guds skaperordning. Det medfører et stort alvor å forlate dette, til fordel for menneskeskapte ordninger og moderne trender.

Jeg gir de liberale homotilhengerne rett i dette: Når dere sier at det er ok med kvinnelige prester, enda det står klart og tydelig i Skriften at denne tjenesten er forbeholdt menn, hvordan kan dere da si at vi ikke kan se annerledes på homofili? Eller når dere tillater at pastorer skiller seg, og gifter seg på nytt, hvorfor kan ikke da homofile gifte seg?

Med andre ord: Når man bryter en ting i Bibelen, og endrer praksis, hvordan skal man da kunne forsvare at man ikke kan bryte og endre noe annet?

Det vi ser i Sverige, vil vi også snart se i Norge. Norske pinsemenigheter vil følge opp.

Er det så underlig at mange mennesker, som ønsker å følge Herren Jesus og forbli trofaste mot Hans ord, forlater sin menighet og de frikirkelige sammenhengene og søker seg til sammenhenger som ikke endres av tidens moteretninger?

http://www.dagen.se/dagen/Article.aspx?ID=165630

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 4

"Helliget vorde ditt navn."

Dette er den første bønnen i Fadervår. Om denne sier biskop Cyprian:

"Dette sier vi ikke fordi vi ønsker eller tenker at Gud skulle bli helliget ved våre bønner, men fordi vi begjærer at Han må helliges i oss. Gud helliggjør, men Han kan ikke bli hellighet av noen. Men Han har selv sagt: 'Vær hellige likesom jeg er hellig.' Derfor ber vi om at vi som er helliggjort i dåpen, må bli bestandige i det som vi har begynt å være. Om dette ber vi hver dag. Vi trenger en daglig helliggjørelse; for ettersom vi daglig synder, må vi stadig bli renset fra synden ved helliggjørelse."

Broder Charles av Jesus nærmer denne første bønnen i Fadervår fra en litt annen vinkel. Han skriver:

"Hva begjærer vi med disse ordene, Herre? Vi begjærer vår lengsels fulle mål, meningen og målet for vårt liv.Vi ber om at Guds herlighet og frelse skal bli åpenbart gjennom menneskers tanker, ord og gjerninger. Og dette, det er på en og samme tid at Din herlighet og deres fullkommengjørelse må bli åpenbart. I disse ord: 'helliget vorde ditt navn' rommes altså både det ene og det doble målet med hele vårt liv. Med hvilken kjærlighet, med hvilken iver bør vi ikke be til Deg, å Gud, for at denne bønn skal bli hørt."

Broder Charles er inne på noe, som jeg ikketil fulle har tenkt over, men som selvsagt er sant, nemlig dette selvsagte: Jesus har jo bedt Fadervår lenge før Han lærte sine disipler den. Han skriver:

"Hvor ofte har ikke denne bønn gått over Frelserens lepper."

Og da har Han jo bedt om dette, at Guds navn skal holdes hellig.

Hans navn tilhører all ære, all pris, all tilbedelse.

I 2.Mos 20,7 heter det:

"Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn."

Tenk hvor ofte Herrens navn misbrukes hver dag, også av de som kalles kristne. La oss tenke i dag over hva det innebærer å misbruke Herrens navn. Det handler ikke bare om å banne.

Landsmøtevedtak i SV bryter med FN konvensjon

SV's landsmøte har lagt opp til en politikk som klart og tydelig bryter med det Norge har forpliktet seg til gjennom FN's konvensjoner. I sin iver etter å skape et totalitært og antikristelig samfunn, med ensretting, vet gammelsosialistene i SV at de må begynne med barna. Heldagsskolen er første steget i denne retningen, samtidig som man legger ned private initiativ. Med heldagsskolen skal humanistene, de homofile aktivistene og sosialistene forme barna våre, slik at de blir lydige statens politikk.

Men dette bryter altså med det Norge har forpliktet seg på. I
FN’s konvensjon av 16. des 1966 om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK art. 13 nr 3 og 4) heter det:

"Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere forelres, og når det er aktuelt, vergers frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at skolene oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningen fastsatt eller godkjent av staten, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres egen overbevisning."

Og:

"Intet i denne artikkel må tolkes som innskrenkninger i enkeltpersoners eller organisasjoners frihet til å opprette og drive undervisningsinstitusjoner, forutsatt at de prinsippene fastsatt i denne artikkelens første paragraf iakttas, og at den undervisning som gis i slike institusjoner, er i overensstemmelse med eventuelle statlige minstekrav."

Hvordan kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell skal sno seg unna dette blir det interessant å se i dagene som kommer. Han fossrodde når journalistene stilte ham kritiske spørsmål etter det famøse landsmøtevedtaket i går.

Se gårsdagens artikkel om vedtaket i landsmøtet.

Foto: SV's nettside

Herrens bønn - med inspirasjon fra de første kristne, del 3

"Fader vår, du som er i himmelen."

"Hvorfor kalles du det," spør broder Charles av Jesus? Så legger han til: "Hvorfor ikke rettferdige Far? Eller Hellige Far?"

Det er som vår Far, Jesus presenterer Gud. Så nært. Dette var revolusjonerende, også i Jesu samtid. Å tiltale Gud på en slik personlig måte. Den vanlige måten å presentere Ham på, var jo som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Jahve, Han var deres fedres Gud. Nå presenterer Jesus Ham som Far, ja ikke bare det, men som "Vår Far", "Min Far". Det er nesten uhørt, og er det den dag i dag. I møte med muslimer, som jeg presenterer evangeliet for, bruker jeg denne presentasjonen av Gud som Jesus gir oss: "Vår Far". For dem er det overveldende at Gud kan presenteres slik. Det gjør mange av dem fascinert av evangeliet.

I sin betraktning over Fadervår, som er formet som en bønn, sier broder Charles av Jesus videre:

"Å min Gud, det må være for at Du allerede fra begynnelsen av vil løfte min sjel over vår arme jord og fra begynnelsen stille henne der hun alltid bør være, i dette liv og i det neste, i himmelen, hennes fedreland. Det er også for at vi, så snart vi ber de første ordene, skal kjenne håp og fred. Vår Far er i himmelen."

Vi trenger en større himmellengsel.

Vår tid er så jordbundet, så materialistisk. Himmelen synes for mange så fjern. Som noe som en gang er vårt mål. Om vi bare fikk se hva som venter!

Og først og fremst dette: Far!

Hans evige boliger. Når vi ser rundt oss på denne vakre jord, med all naturens skjønnhet, skulle det være mindre vakkert der Gud har sin bolig?

Der Han troner, der Han er, dit henvender jeg meg.

Til Far.

Han som forstår, fordi det er Han som har skapt meg. Han kjenner mitt liv, min skrøpelighet, min synd, mine begrensninger, mine sykdommer, min lengsel, min smerte, mine drømmer.

Far.