Hyggelig besøk fra USA

Det har vært travle tider siden våre mennonitevenner fra USA kom på besøk tirsdag. Tirsdag kveld var vi sammen med en legevenn av oss, og i går tilbrakte vi mesteparten av dagen på Lillehammer før vi endte opp hjemme hos oss hvor vi spiste middag.

I går kveld var det møte i Filadeflia Gjøvik, hvor våre venner sang vakre salmer acapella og hvor Nelson Torkelson, som sitter til venstre for meg talte om 'det gode mennesket'. Jeg hadde gleden av å tolke ham.

Vennene i pinsemenigheten hadde dekket bord med smørbrød og gode kaker, og vi kunne feire godt og hyggelig bordfellesskap med dem. Det var tydelig at våre amerikanske venner satte stor pris på det.

Det er godt å være en del av en stor kristen familie verden over, og vi setter stor pris på disse mennonite-vennene våre: De er enkle mennesker, med en levende tro på Jesus, og en overgivelse til Guds rike som en ikke finner i så mange sammenhenger. Jeg tenker ofte på at de preges av en renhet og en hellighet som får dem til å lyse av Jesus. Og så preges de så mye av en uhøytidelighet og smittende humor.

Vi håper det ikke er lenge før vi sees igjen.

Besøk av mennoniter fra USA

25. juni får vi besøk av våre mennonitevenner fra Pennsylvannia. Nelson Torkelson og hans kone, Marian, begge sees til høyre på bildet, har vært på besøk i Norge flere ganger. Han er biskop for en anabaptistisk forsamling i Lancaster. De kommer sammen med datteren Jeanette og ektemannen Kevin, og deres seks barn i alderen 13 til ett år.

Nelson har norske aner. Denne gangen skal de delta på en konferanse om hjemmeundervisning av barn, og benytter anledningen dette gir dem til et besøk på Gjøvik. De blir her fra tirsdag 25 og reiser videre fredag 28. juni. Vi håper å få til et møte mens de er her, og kommer tilbake med flere opplysninger om og når dette blir aktuelt.

Vi ser fram til å møte våre venner igjen. Dette er mennesker som lever et liv i radikal etterfølgelse av Jesus, i praktisk hverdagsliv, hvor Guds rike settes i forgrunnen for alt de gjør.

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 15

I kjølvannet av kontakten med Peter Hoover, som jeg skrev om i forrige artikkel, fikk jeg kontakt med brødrene Torkelson, og i sær en av dem, Nelson (til høyre på bildet). Som nevnt tidligere har anabaptistenes tro og historie beskjeftiget meg siden midten av 1970-tallet.

Hva er det med dem som har fascinert meg slik?

Det er flere ting. Først og fremst deres overgivelse til Gud. Dette var og er oppriktige mennesker, som mer enn noe annet ønsker å ta på ramme alvor hva Det nye testamente sier om disippelskap, radikal etterfølgelse og nytestamentlig menighetsliv. Og som lever det ut, ikke bare som en teori, men i hverdagslig praksis.

Dette var og er mennesker som er opptatt av Guds rike, og hvordan dette riket får sitt uttrykk i levd liv på et lokalt sted. Siden jeg leste Bergprekenen for første gang for 40 år siden ble jeg så grepet av dens radikale innhold. Dette er prinsippene og lovene som gjelder for Guds rike, ikke for et fremtidig tusenårsrike, som enkelte mener, men for Guds rike her og nå. Jeg har lett etter mennesker som ville leve den ut i praksis, og se på den som forpliktende for deres liv med Jesus. Slike mennesker har jeg funnet, og det er noe ved deres radikalitet som fanger min oppmerksomhet og som skaper en lengsel etter å leve på samme måte. Utopisk? Nei, slett ikke. Det er tusenvis av mennesker som har gjort det - og gjør det.

Jeg er fascinert av deres enkle levesett, deres opprør mot materialismen, at de går motstrøms, at de ikke vil blande statsmakten med kirken, eller omvendt, at de er tydelige pasifister. Dette er en naturlig konsekvens av at de leser Bergprekenen bokstavelig og lever deretter. Selv om det bringer dem inn i en rekke konflikter. De ser på seg selv som pilegrimer, som fremmede i denne verden, og som kun er på gjennomreise.

Mange av dem har lidd martyrdøden. Prisen for en slik radikal tro har vært kostbar. Og i mange sammenhenger er det slik fremdeles. For meg personlig har det vært berikende å kjenne mennesker som dette gjennom 40 år, men det har også vært veldig utfordrende. For det har ført til at jeg selv har måttet sette spørsmålstegn ved min måte å leve på, og på hva jeg tror er rett og riktig ut fra Guds ord.

Om de har rett i alt. Nei, det tror jeg ikke. Men det fratar dem ikke dem deres integritet som mennesker med en brennende kjærlighet til Jesus, og en kompromissløshet etter å følge Lammet dit det går. Ikke alt anabaptistene tror er i tråd med urkirken. En av dem som har påvist dette tydelig er en av deres egne, David Bercot. Gjennom hans - også selvkritiske bøker - finner vi flere eksempler på at de er preget av 1600-tallets anabaptistiske teologer, som igjen var preget av sin samtid, og dermed skiller seg fra urkirkens tro på noen punkter. Det gjelder blant annet deres syn på nattverden. Men når alt kommer til alt er de mennesker som bærer en sterk lengsel etter å leve i pakt med den tro og overbevisning som preget de første generasjoners kristne. Selv kan jeg ikke dele alt det anabaptistene tror og lærer. Det gjelder ikke minst deres nattverdsyn, og flere ting som jeg mener er kuturelle uttrykk, mer enn bibelske.

(fortsettes)

Spor etter Gud i egen livshistorie, del 14

Her fortsetter serien om min troshistorie. De 13 andre artiklene finner du ved å klikke på navnet mitt under Etiketter:

For noen år siden ringte telefonen. Det var midt på natten. I den andre enden presenterte mannen som snakket, seg som Peter Hoover. Han hadde nok ikke tenkt på tidsforskjellen mellom Tasmania i Australia og Norge. Men jeg ble med ett lys våken. Det mannen fortalte handlet om det jeg holdt med på for tiden, nemlig boken om anabaptistenes teologi og historie.

Peter Hoover, som er leder for den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Fellowship, fortalte om en reise han og en del av hans venner hadde hatt i Norge for en tid tilbake. Han fortalte at de hadde vært på besøk i Bergendistriktet, og så spurte han om jeg kjente til et sted som het Brumunddal! Vel, sa jeg, det er et sted en snau halv times kjøring fra her hvor jeg bor. Så viste det seg at denne gruppen med anabaptister hadde vært så nært mitt hjemsted, uten at jeg visste om det, på let etter et mulig sted å slå seg ned for å grunnlegge en kommunitet her.

Slik startet et vennskap mellom Peter Hoover og meg som jeg har satt svært stor pris på. Dessverre har vi aldri møtt hverandre. Det er langt til Australia, veldig langt, og jeg kommer nok aldri til å reise dit. Men vi har holdt kontakt med hverandre gjennom årenes løp via telefon og brev.

Peter Hoovers første telefon denne natten førte til at jeg ble kjent med flere av de konservative mennonitene. Ikke minst brødrene Torkelson, og i sær en av dem, Nelson Torkelson, men røtter fra Norge. Dette bekjentskapet har betydd mye for meg. Det er blitt timer sammen rundt Guds ord, i samtaler og bønn, og jeg har lært å kjenne mennesker som lever radikale liv i tråd med Bergprekenen. Det har vært en levende link tilbake til 1600-tallets anabaptister, men de representerer også linjene tilbake til urkristendommen. Siden midten av 1970-tallet hadde jeg hatt kontakt med andre anabaptister: Bruderhof-kommuniteten i England. Bøker derfra hadde inspirert meg, og utfordret meg. Ikke minst til oppbrudd fra materialisme, sammenblanding av stat og kirke, til å innta et klart pasifistisk standpunkt og med en lengsel etter å se Guds rike og en nytestamentlig menighet vokse frem. Peter Hoover og Nelson Torkelson utfordret meg, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Det er mulig å leve motstrøms. Spørsmålet er bare om man er villig til å bryte opp og gjøre det.

I neste artikkel skal jeg se nærmere på hva kontakten med disse anabaptistiske gruppene har betydd for meg, og hvordan de har påvirket min måte å tenke på.

(fortsettes)

På bildet sees Peter Hoover i midten, sammen med sin kone, og en venn av kommunuiteten.

Møte med mennoniter på Raufoss onsdag

Førstkommende onsdag (7.april) kl.1900 inviterer vi til husmøte i Ungdomshuset (ved siden av Raufoss Baptistkirke). Vi får besøk av en gruppe med 10 mennoniter. Ulike forhold har gjort det umulig for oss å kunne annonsere dette før nå, men om du er ledig denne kvelden, og har muligheten til å komme til Raufoss er du hjertelig velkommen.

Noen av disse mennonitene har vært her før. Det gjelder Nelson Torkelson, som har norske aner, og hans kone.

Noen av mennonitene kommer til å undervise fra Guds ord, vi synger sammen og deler kristent fellesskap. Ungdomshuset er det gule huset ved siden av kirkebygget til Raufoss Baptistmenighet. Undervisningen kommer til å bli tolket fra engelsk til norsk.

Mennoniter på nytt Norgesbesøk

Lørdag kveld fikk vi endelig bekreftet at Nelson Torkelson (til høyre på bildet), biskop for Pike Peak Mennonite Church i Pueblo i Cororado kommer til Norge 30.mars. Han kommer sammen med en delegasjon på åtte mennoniter fra USA. Gruppen vil være i Norge en drøy ukes tid, og Gjøvik er et av stoppestedene. Vi ser frem til å møte våre gode venner igjen. Denne gangen er det noe usikkert hvor mye det vil være anledning til å reise for å besøke ulike steder for møter, men er noen av bloggens lesere interessert er det bare å ta kontakt med oss.

I kveld og deler av neste uke er vi vertskap for pastor Saleem Salash fra Nasaret i Israel. Han skal holde møter i Filadelfia Gjøvik på onsdag, torsdag besøker han Kongsvinger hvor Glåmdalen Israelsforening står som arrangør av møtet. Neste søndag taler han i Baptistkirken i Trondheim, og mandag i Baptistkirken i Oppdal. Befinner du deg på disse stedene er du hjertelig velkommen. Dette er en sjelden anledning til å møte en representant for den arabiske befolkningen i Israel, som tror på Jesus og som har sett mange muslimer komme til tro på Jesus som sin Frelser og Herre. Vi kommer tilbake med reportasjer fra disse møtene senere på bloggen.

God venn valgt til biskop for mennoniter i Pueblo, Colorado

Det er en stor glede for meg å informere bloggens lesere om at min gode venn, Nelson Torkelson (til høyre på bildet) ble ordinert til biskop for Pike Peak Mennonite Church i Pueblo, Colorado USA, 23. desember. I tråd med anabaptistisk praksis siden 1500-tallet velger de konservative mennonitene biskoper til å ha tilsyn med sine menigheter.

Noen mer egnet kandidat til å bli biskop enn Nelson Torkelson skal man lete lenge etter. Kvalifikasjonene gis blant annet i Paulus' brev til Titus:

"For en tilsynsmann (biskop) skal være ulastelig som en Guds forvalter, ikke egenrådig, ikke hissig, ikke drikkfeldig, ikke voldsom, ikke grådig, men gjestfri, en som elsker det gode, er sindig, rettferdig, hellig, avholdende, og som holder fast på det troverdige ordet i samsvar med den sunne lære, for at han, ved den sunne lære, skal være i stand til både å formane og å overbevise dem som sier imot." (Tit 1,7-9)

Alt dette stemmer når det gjelder Nelson Torkelson. Han ville nok ikke like at jeg skriver det, for Nelson er en person som aldri fremhever seg selv. Hans bestefar var fra Moi, og utvandret til USA. Selv kom Nelson til Norge for noen år siden for å se stedet hvor bestefaren kom fra, og for å se om det var grunnlag for å plante en anabaptistisk menighet her i Norge. Siden den gangen har vi holdt jevnlig og god kontakt, og Nelson planlegger en ny tur til Norge på vårparten. Vi gleder oss veldig til å se ham igjen. Hans milde, fine vesen og hans grundige bibelundervisning er noe vi har lært å sette stor pris på. Det forstår vi at mange flere opplever siden han nå er blitt betrodd tjenesten som biskop. Vi ber om at Herren rikelig må velsigne Nelson i hans nye gjerning.

Våre mennonitvenner kommer til Norge i juni

Nelson Torkelson og kona Marian (til høyre på bildet),våre mennonitevenner fra USA, kommer på nytt besøk nå i juni. De reiser først til Tyskland for å besøke nye kontakter de har fått der, etter at biskop Dennis Baer og hans gruppe var på besøk. Vi venter dem til Gjøvik 4. juni, hvor de blir noen dager. I den forbindelse kommer vi til å arrangere et husmøte hjemme hos oss. De som er interessert i å delta bes ta kontakt på forhånd, slik at vi ser hvor mange vi blir. Kan hende vi må finne et annet sted for å møtes. Det er en stor glede for oss å få besøk av Marian og Nelson ennå en gang. Vi lytter ofte til Nelsons grundige bibelundervisning fra Pike Peak Mennonite Church i Pueblo i Colorado, og det i seg selv er en oppbyggelse! Nelsons lune, trygge og inderlige Kristus relasjon skinner igjennom både i undervisningen og i måten han omgås mennesker på.

Våre mennonitvenner drømmer om å slå seg ned i Norge. Om det blir med drømmen får vi se, men for oss er det en stor oppmuntring at de tar den lange veien fra Pueblo til Gjøvik. Stadig sender de eposter, og ganske ofte ringer de. For oss som ofte føler vi står alene i tjenesten, er dette noe vi verdsetter høyt. Det skal bli spennende å se hva Gud har lagt på Nelsons hjerte denne gangen. Som sagt, er du interessert i å delta på et husmøte her, bare ta kontakt.

Radikal Jesus-etterfølgelse i USA, Sverige og Norge

De siste dagene har jeg tenkt mye på våre mennonitevenner fra USA. Jeg har tenkt mye på den radikale veien de har valgt å gå, hvor trofaste og dedikerte de er, og på deres Kristuslike karakter. For meg er de blitt gode forbilder. Jeg synes også det er trist at ordet radikal misbrukes i vår tid. Radikal betyr jo egentlig at man går til roten, og disse vennene våre har ikke bare røtter i anabaptismen, men i urkirken.

En av de som jeg har hatt mest kontakt med, er Nelson Torkelson (til høyre på bildet). Vi har møtt hverandre ved ulike anledninger i forbindelse med at de har vært her i Norge, og vært sammen blant annet her i vårt hjem. Jeg ser tilbake på de samtalene vi har hatt, med stor glede, og jeg ser hvor stor betydning disse samtalene har hatt for min egen vandring med Herren. Jeg er også veldig imponert over at Nelson tar seg tid til å ringe oss fra USA, i den sykdomsperioden jeg nå opplever. For å oppmuntre meg, og for å fortelle at menigheten han er pastor for, ber for oss. Ja, ikke bare for oss, men de ber for Norge. At Gud skal reise opp kristne forsamlinger etter nytestamentlig mønster, menigheter som står for Guds ord, og som ikke bøyer av for tidsånden. De er ikke alene om å be på denne måten, og med dette fokuset.

Vi deler også gleden over det som holder på å skje i Sverige. Ca 30 personer er med i et anabaptistisk nettverk, med forgreninger i Norge, Danmark og Finland. Vi er blitt en del av dette nettverket. Tanken bak dette nettverket er at dette skal være et løst nettverk av mennesker som av ulike årsaker er interessert av den historiske anabaptismen og anser at den har noe å bidra med til oss som følger Jesus på 2000-tallet.

Vi kommer tilbake til hva som skjer, både med hensyn til våre mennonitevenner, som planlegger nye besøk til Norge, og det anabaptistiske nettverket i Sverige.

Midt oppe i alt det vanskelige som skjer, og den negative utviklingen vi har sett i Norge en tid, så er dette gledelige lyspunkter. Gud har planer, derom hersker ingen tvil. Det gjelder å få tak på hva de handler om, og det gjelder å være tro mot den veien vi er kalt til å gå.

Møtet mandag flyttet pga plassmangel

Pga for liten plass er møtet med Nelson Torkelson og menonittene fra USA, flyttet til Sentrumkirkens lokaler i Storgaten 9 på Gjøvik. Møtetidspunktet er det samme:

Mandag 6. oktober kl.1900

Nelson Torkelson vil tale over emnet: "Den nytestamentlige menigheten".

Alle er hjertelig velkommen! Ta gjerne venner med deg.

Velkommen til husmøte

Mandag 6. oktober kl.1900 inviterer vi til husmøte hjemme hos oss, i forbindelse med besøket fra våre mennonitvenner fra USA. Broder Nelson Torkelson (til høyre) skal tale over temaet: "Den nytestamentlige menigheten". Han kommer sammen med sin kone (i blå kjole), og fire andre mennoniter. Alle er hjertelig velkommen. Dette blir en sjelden anledning til å møte disse menonittene denne gangen. Det arrangeres kun dette ene møtet. De blir hos oss fra søndag kveld til tidlig onsdag morgen. Da vi trenger å vite hvor mange vi blir, er det fint om de som tenker å bli med kan ta kontakt på forhånd. Blir vi for mange til at vi kan være i stua hos oss, så må vi finne et litt større lokale hvor vi kan møtes. Derfor er det kjempefint om du ringer eller sender en epost på forhånd. Det beste er å skrive til oss på: bolahans@online.no

Kjennetegn på en god menighet

Hva skal du se etter når du skal finne deg en kristen forsamling hvor du kan høre hjemme? I en av sine bøker - The Marriage Covenant - setter den nå avdøde bibellæreren Derek Prince opp en liste med ni punkter. Jeg finner dem alle viktige, men savner kanskje noen. Listen er som følger:

1. Ærer de og løfter de opp Herren Jesus Kristus?

2. Respekterer de Skriftens autoritet?

3. Er de åpne for Den Hellige Ånds ledelse?

4. Har de en varm og vennlig holdning?

5. Prøver de å uttrykke sin tro i det praktiske, daglige livet?

6. Bygger de mellommenneskelige relasjoner seg imellom, utover deltagelsen i gudstjenestene?

7. Sørger de for en hyrdetjeneste som omfatter alle dine legitime behov?

8. Er de åpne for fellesskap med andre kristne grupper?

9. Føler du deg "hjemme" blant dem?

Jeg tror Derek Prince er inne på noe svært vesentlig, men jeg mener også man bør spørre hva som er menighetens lære. Dette dekkes forsåvidt av punkt to, men i dag er det kanskje mer nødvendig enn før og være veldig tydelig på hva den lokalmenigheten man tenker å slutte seg til lærer. Vi ber om at Gud skal reise opp sin forsamling i Norge, ikke bare i de store byene, men også ute på landet. Vi tror på menigheter etter nytestamentlig mønster for lære, liv og praksis. Vi kommer snart tilbake til hva vi konkret mener med dette, og vil da utdype vårt standpunkt. For de av dere som er interessert kommer vi vil å arrangere en samling mandag 6. oktober, enten i vårt hjem eller om vi blir mange, i et leid lokale hvor mennonitpastor Nelson Torkelson kommer til å tale om Den nytestamentlige menigheten. Klokkeslett og hvor vi kommer sammen vil vi komme tilbake til med det første. Men sett av datoen allerede nå!

Bildene viser en baptistkirke i Ungarn.

Behovet for å leve i lyset

Min gode venn Nelson Torkelson gav meg en bok før han reiste tilbake til Colorado, USA. "The Holy Spirt - abiding Comforter", "Den Hellige Ånd - iboende trøster. Forfatteren av boken, David L. Martin skriver om Kina-misjonæren Johnatan Goforth (bildet). Jeg synes sitatet er så interssant at jeg deler det gjerne med bloggens lesere:

"Vi kan ikke understreke for mye vår overbevisning at alle de hindringer menigheten opplever har sin bakgrunn i synd. Det er synd hos den enkelte menighetsmedlem, enten det være seg hjemme eller ute på misjonsfeltet, som gjør Den Hellige Ånd sorg og utslokker den."

Goforth tok tak i det egentlige problemet: oss selv! Dette samstemmer veldig godt med det Watchman Nee skriver:

"Alle som tjener Gud vil før eller senere oppdage, at den største hindring i hans arbeid ikke er de andre, med ham selv." (Watchman Nee: Den kristnes frigjørelse. Pionerforlaget, side 13)

Behovet for å leve i lyset, har aldri vært større i Guds forsamling. Herren gir oss alltid en nådetid, hvor Han gir oss mulighet til å bekjenne våre synder, når Helligånden setter sitt ransakende lys på oss. Da er det opp til oss hvordan vi reagerer. Det er den ydmyke som får nåde, sier Herren. Når nådetiden er i ferd med å renne ut for den spesielle synd som Herren minner oss om, så øker lyset på dette bestemte området av våre liv, og avsløringens time kommer. Da synden vår eksponeres for alle. Frem til da har Gud gitt oss mulighet til å bekjenne og gjøre opp. Handler vi ikke på dette, vil Gud gå videre. Han er nemlig nidkjær for sitt hus, som i den nye pakt er oss! "Nidkjærheten for Ditt hus har fortært Meg." (Joh 2,17)

I Luk 12,2 leser vi:

"For ingenting er tildekket som ikke skal bli avslørt, eller gjemt som ikke skal bli kjent. Derfor skal alt det dere har talt i mørket, bli hørt i lyset. Og det dere har hvisket i de innereste rom, skal bli ropt ut på hustakene."

La oss bruke nådetiden til å bekjenne synd, så vi slipper å avsløres av Den Hellige Ånd. Ånden avslørte sviket og lureriet til Ananias og Safira. La det ikke gå så langt, men la oss benytte oss av sannheten i ordene fra 1.Johannes:

"Men dersom vi vandrer i lyset, slik Han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og Jesu Kristi, Hans Sønns blod renser oss fra all synd." (1.Joh 1,7)

Mennoniter på nytt Norges-besøk

En delegasjon på seks menonitter kommer til Norge i slutten av september og blir værende en drøy uke. De skal besøke flere steder som har sammenheng med slektrelasjoner til Norge, men det er også meningen at de skal besøke Oslo og Gjøvik. En av de som kommer er Nelson Torkelson (til høyre) som er pastor for Pikes Peak Mennonite Church i Pueblo, USA. Vi arbeider nå med å få arrangert møter begge disse stedene, men våre mennonitvenner legger også opp til privatbesøk hos folk som er interessert i radikal, kristen tro. Ønsker noen av leserne å komme i kontakt med dem, er det bare å ta kontakt via epost: bolahans@online.no Vi hadde stor glede av det forrige besøket og ser fram til at vennene kommer på nytt besøk.

Moderne evangeliseringsmetoder på 1500-tallet

I forarbeidet til min bok om anabaptistene, som forhåpentligvis kommer neste år, har jeg den siste tiden sett nærmere på deres syn på misjon og evangelisering. Tidligere på bloggen har jeg referert til en synode, hvor de aller første misjonærene ble sendt ut for å nå Europa med evangeliet. I motsetning til enkelte av reformatorene, trodde anabaptistene trodde at misjonsbefalingen gjaldt for deres tid, og var bindende for hver eneste anabaptistiske forsamling. Sannsynligvis var de den første gruppe troende, siden urkirkens dager, som trodde at misjonsbefalingen var en hver kristens ansvar, og ikke bare apostlenes og deres etterfølgere. Et øyenvite, Johann Kessler, har bidratt til historien om anabaptistene i St. Gallen. Han skriver:

"... De trodde at det var deres plikt å følge Kristi befaling når Han sa: 'Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen.' ( Mark 16,15) De dro bortenfor byporten til landsbyene, fylkene, og markedsbyene for å forkynne der." (Leland Harder: The Sources of Swiss Anabaptism, Herald Press 1985, side 423)

Historikeren Hans Kasdorf sier følgende om dette: "Da de ble spurt hva som drev dem til å gå ut, svarte de uten nøling: Misjonsbefalingen."

Ser man nærmere på deres evangeliseringsmetoder finner man flere interessante innfallsvinkler. Det er tydelig at de brukte deres naturlige omgangskrets. Deres personlige oikos (familie, slekt, venner). En som hadde funnet frelsen i Jesus gjennom disse anabaptistiske gruppene inviterte gjerne hjem sine nærmeste, for å fortelle om sin frelsesopplevelse. En annen måte å nå ut på var gjennom bibelstudiegrupper. Det er viktig å huske på at det vi skriver om nå skjer på 1500-tallet i Europa. Dette er veldig radikalt. Bibelen hadde slett ikke vært noe allemannseie.

"Bibelstudiegrupper møttes i hjemmene og inviterte ikke-troende fra nabolaget i den hensikt å vinne dem for Herren. Sosiale begivenheter, slike som at noen giftet seg, eller andre offentlige sammenkomster, var utmerkede muligheter til å skaffe seg nye bekjentskaper, som man kunne invitere til bibelstudiegruppene."

Det tredje nettverket de benyttet var deres yrker. Mange av anabaptistene var hattemakere, skomakere, snekkere, bakere. I disse sammenhengene møtte de mange mennesker.
I den kommende boken til jeg redegjøre for hvordan den personlige evangeliseringen skjedde, gjennom eksempler fra historisk kildemateriale og eksemplifisert gjennom konkrete mennesker.

La meg i denne blogg artikkelen bare nevne at anabaptistene også sendte ut apostoliske team. På samme måte som de første kristne, så ble anabaptistene bokstavelig talt drevet ut fra sine bosteder på grunn av hard forfølgelse. Forfølgelsen kom, som jeg har påpekt tidligere fra romersk-katolske, lutherske og reformerte kirker.

Den anabaptistiske bevegelsen begynte tidlig å organisere team som bestod av en forkynner, en diakon som hadde spesielt ansvar for praktiske ting, og en legbroder. Sistnevnte var et bindeledd mellom utsendermenigheten og teamet. Ved døpersynoden i Augsburg ble Europa delt opp i ulike misjonsområder, og allerede to uker etter dette synodemøtet hadde den anabaptistiske forsamlingen i Augsburg alene sendt 24 misjonærer til ulike steder i Tyskland og Østerrike. En kan jo spørre hvorfor ikke lokalmenigheter i Norge i dag gjør det samme? Er det fordi vi tror at misjonsbefalingen kun gjelder noen, og ikke oss? At man må ha et spesielt kall? Eller kan det være at materialismen og manglene nød for andres frelse er hovedårsaken?

Hutterianerne, en gren av den anabaptistiske bevegelsen, var kanskje de aller ivrigste til å organisere evangeliseringsteam. Hver eneste vår og høst sendte de ut team som dekket det meste av Tyskland, Østerrike, og de besøkte Sveits, Italia, Belgia, Nederland, Bohemia, Danmark og Slovakia! Hvor mange land har din forsamling besøkt de siste årene, for å gi evangeliet videre til andre? Tenk dette skjedde på 1500-tallet da det ikke fantes biler, tog, fly, men hvor man brukte beina, hest eller kanskje et esel. Disse menighetene gjorde det vi ikke gjør.

Bildet viser Nelson (til venstre) og Herb Torkelson, som har norske røtter, og deres hustruer. De tilhører de konservative Mennonittene i henholdsvis Canada og USA. De to familiene var på besøk hjemme hos oss i høst, og kommer tilbake i februar neste år. Blant annet for å evangelisere.

Manglende forkynnelse om himmelen

Søndag talte broder Nelson Torkelson i Pikes Peak Mennonite Church i Pueblo i Colorado USA, om himmelen. Mandag satt jeg hjemme på kontoret og hørte talen via MP3 spilleren på datamaskinen min. Gode venner blant de konservative mennonittene sender oss søndagens gudstjenester via epost, fra deres menigheter. Det har vært til stor velsignelse for oss.

Mens jeg hørte på Nelson Torkelson, som har norske aner, og som besøkte oss for ikke så lenge siden, forsøkte jeg å tenke på sist jeg hørte noen preke om himmelen. Det har i hvert fall ikke vært de siste årene. Da jeg ble en kristen i 1972 hørte jeg en del forkynne om himmelen, men så ble det taust. Etter Nelsons preken kikket jeg rundt i mitt rikholdige bibliotek som rommer noen tusen bøker, men fant bare to som direkte handlet om himmelen. Da ser jeg bort fra noen av disse noe spesielle bøkene som er skrevet av mennesker som sier at de har vært i himmelen, og kommet tilbake for å fortelle om sine opplevelser.

Ganske merkelig i grunnen, tatt i betraktning at himmelen er vårt bestemmelsessted. Det ser ut for meg at mesteparten av dagens forkynnelse handler om det dennesidige. Om hvordan vi skal bli velsignet, om vårt selvbilde, om hvordan vi skal få framgang og ha det bra på alle måter. Så annerledes den apostoliske forkynnelsen i den første menighet! Til forsamlingen i Filippi skriver apostelen Paulus:

"Men vårt borgerskap er i Himmelen, og derfra venter vi også stadig på Frelseren, Herren Jesus Kristus. Han skal forvandle vår forgjengelige kropp så det blir likedannet med Hans herlighetskropp. Det skal Han gjøre ved den kraft som gjør Han i stand til å underordne alle ting under seg." (Fil 3,20-21)

Etter å ha hørt min gode venn Nelson preke om himmelen, vet jeg hva jeg skal gjøre neste gang jeg skal forkynne Guds ord! Det kunne vært interessant å høre fra bloggens lesere om hvorfor forkynnelsen om himmelen mer eller mindre har forsvunnet? I mellomtiden kan du kanskje tenke på innholdet i T.L Laurius fantastiske himmelsalme fra 1622:

I himmelen, i himmelen, hvor Gud, vår Herre bor, der skal vi se Ham som Han er i salighet så stor, og synge: Hellig! Hellig! der, og synge: Hellig! Hellig! der, nær Herren Sebaot.

Og sjelen får sin fagre pryd Som frem for den er lagt: Rettferdighetens brudekrans Og så den hvite drakt. :/: I salig fryd og evig fred :/: Nær Herren Sebaot.

Og legemet, ja, legemet Som her er lagt i muld, Skal skinne der og bli så klart, Ja, som det rene gull, :/: Og vet av ingen vånde mer :/: Nær Herren Sebaot.

Se, Gud skal gjøre all ting nytt, Og glemt blir jordens kval. Hver tåre skal Han tørre av I himlens gledesal. :/: Og døden finnes ikke mer :/: Nær Herren Sebaot.