Erfart tro - møte med Mysteriet

Jeg har gitt meg i kast med boken til Patriark Bartholomeus: 'Møte med Mysteriet - et håp for jorden'. Patriark Bartholomeus er blitt kalt Den grønne patriarken og skriver i boken om sin hjertesak: miljøvern og om andre aktuelle spørsmål i lys av ortodoks tro.

Jeg kommer garantert tilbake til boken. Denne gangen vil jeg bare nevne noe som erkebiskop Kalistos Ware skriver i sitt eminente forord. Han siterer en markant serbisk biskop fra det tyvende århundre, Nikolai Velimirovich (bildet), som har skrevet følgende:

'Vår religion er basert på åndelig erfaring, like påtakelig som noe fysisk faktum i denne verden. Ikke teori, ikke filosofi, ikke menneskelige følelser, men erfaring'. 

Det er her ortodoks spiritualitet skiller seg fra mye annet. Den vektlegger erfaringen. Erfart nåde.

Også pariark Bartholomeus skriver om det å gjøre seg erfaringer med Gud:

'Ortodoks kristendom er en livsanskuelse som har en inngående og dirkete forbindelse mellom dogmer og praksis, tro og liv. Denne forbindelsen mellom tro og liv innebærer at de evige sannheter kan kan erfares; de hører ikke kun hjemme i et abstrakt teologisk system'.

Bartholomeus oppsummerer denne erfaringsbaserte anskuelsen, slik:

'Sannhet må iakttas, den kan ikke forstås på intellektuelt vis. Gud må ses, han kan ikke undersøkes på teoretisk vis. Skjønnheten må fornemmes, det kan ikke grubles over på abstrakt vis'.

Personlig synes jeg mye har gått tapt i den tradisjonen jeg står i; blant annet fordi alt skal forklares, og alt skal forstås. Da går man glipp av Mysteriet.

Baptistpastor slått ihjel utenfor kirken sin

En sinssforvirret 33 år gammel amerikaner kjørte bilen sin inn i veggen på en baptistkirke i Texas mandag, og drepte menighetens pastor.

Pastor Danny Kirk (55) ble slått ihjel utenfor Greater Sweethome Missionary Baptist Church, i forstaden Forrest Hill, Fort Worth. Han var en høyt elsket pastor for denne menigheten. Den mistenkte døde også kort tid etter at han ble pågrepet av politiet, som måtte bruke elektrosjokkvåpen for å stanse ham. Også en annen ansatt i kirken ble skadet, da denne forsøkte å redde pastoren fra å bli drept.

Hvilke spor etterlater du deg?

Hvordan setter vi djupe og varige spor etter oss?

I dag synes det som om det viktigste man kan gjøre er å opptre synlig, gjerne på en scene - så alle ser. Men etter hvert oppdager vi at mye av det som skjer foran våre øyne både er kortvarig og bedragersk. De store ordene viser seg ikke å holde i møte med livet.

Mandag kveld lyttet jeg til Mamma Maggie, som på en så stillfaren måte vitnet om levd liv. Hennes sterke oppfordring til oss som lyttet til henne, handlet om å ta vare på det indre livet. At vi ikke måtte la oss bedra av denne verden, for hva har den egentlig å by på sammenlignet med det åndelige og det evige?

Bildet viser Hl.Serafim av Sarov, en av Russlands mest kjente åndelige skikkelser, som oppsøkes av dignitærer av alle slag, og av enkle menn og kvinner. Serafim levde i de veldige Sarov skogene. Han søkte stillheten, og ensomheten, for å leve i bønn, og leve med Gud. Mennesker tiltrekkes av en slik åndelighet - fordi den er ekte. Den handler ikke om de store ordene, eller de voldsomme faktene. I stillheten gjorde Serafim seg erfaringer med Den Hellige. Han drakk av det levende vannet.

Folk søkte opp Døperen Johannes ute i Judeas ødemarker, som de søkte opp Jesus, og som de har søkt opp andre som har trukket seg tilbake fra ståket og larmen, for å be.

Gjennom deres liv har andre fått del i frelsen. Hvilke spor etterlater du deg?

Å leve etter en regel, del 6

I den forrige artikkelen så vi på betydningen av å lese Bibelen under Helligåndens ledelse. I dag skal vi se nærmere på betydningen av å gjøre det Ordet sier.

'Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv', leser vi i Jak 1,22.

Vi hører og leser mye. Mer enn vi kanskje har godt av. Lite blir omsatt i handling. Jeg utfordres stadig av ordene til Jesus, slik evangelisten Lukas gjengir den: 'Av den som har fått mye, skal det ventes mye, og av den som mye er betrodd, skal det kreves desto mer'. (Luk 12,48)

Jeg synes det kan være en hjelp å skrive ned ting jeg opplever Gud minner meg om. Be over dem, og så følge disse tingene opp. Dette handler om en prosess, hvor jeg lever etter de tre t'ene: ting tar tid. Og jeg finner at jeg stadig må vende tilbake til utgangspunktet.

Det største behovet jeg ser i dagens Kirke er at Ordet blir kroppsliggjort. Med det mener jeg at det får kjøtt og bein. Kanskje er det for mange ord i blant oss, og for lite praktisk kristen tro?

Kanskje trenger vi også å bli holdt ansvarlig for vår tro? Her kan en medvandrer bli oss til hjelp, som stiller de viktige spørsmålene, blant annet om hva vi har gjort med de målene vi har satt oss?

En av disse tre blir den nye koptiske paven

En av disse tre blir ny pave for kopterne, etter pave Shenouda III:

Anba Raphail, hovedbiskop for Downtown Cairo; Anba Tawodros, hovedbiskop for Beheira; samt munken, fader Raphail Ava Mina.

Førstkommende søndag vil navnene på de tre legges i en glassbeholder på alteret i Hl.Markuskatedralen i Abassiya, og rett etter gudstjenestefeiringen er over vil en liten gutt, med bind for øynene, trekke ut navnet på den 118. paven av Aleksandria og patriarken over bispedømmet til Hl.Markus.

La oss be for valget av den nye paven. Han vil stå som den øverste lederen av det som på nytt er blitt en martyrkirke.

Et møte med Mamma Maggie

I går fikk jeg tegnet korset ved håndleddet mitt av Mamma Maggie Gobran (bildet) fra Egypt. Det var jeg ikke alene om. Vi stod i kø flesteparten av de, som var møtt frem for å lytte til den lille store koptiske kvinnen, som ser Jesus i øynene til de fattigste av de fattige i Kairo. Lambertseter kirke var fullsatt og vel så det. Parkeringsplass var det nesten umulig å finne, og de måtte åpne veggen til lillesalen og fylle opp den også, for å få plass til alle som ville høre henne.

Mamma Maggie som var nominert til årets fredspris, snakket om at det beste Nobelprisen man man vinne, er Jesus. Hun talte lavmælt og inderlig om betydningen av å ta vare på, og pleie, vårt indre menneske og hun talte varmt om betydningen av å lese Bibelen. 20 minutter hver dag. Lese - ikke for å tilegne seg kunnskap - men for å bli kjent med Han som elsker oss.

Nok en gang slår det meg hvordan de koptiske kristne vektlegger betydningen av bibellesningen. Det er akkurat det samme med biskop Thomas. Også han snakker seg varm om det å lese Bibelen hver dag.

Mamma Maggie er professoren i informasjonsteknologi, og legedatteren, som solgte alt hun eide av verdisaker og gav alt til de fattige, for å vinne Jesus!

I går hadde hun feber, og slet med halsen, men gav alt for å vitne om den som hun elsker over alt på jord: Jesus. Det ble et gripende møte, jeg ikke vil glemme. Når hun tegnet meg med korset, sa hun: 'Fra nå av tilhører du Jesus for evig. Han går med deg'. I hjertet mitt gav det gjenklang: Ja, slik vil jeg det skal være, og slik er det.

Mamma Maggie lærte oss en bønn, den vil jeg gjøre til min egen:

Gjør kroppen min stille, så jeg kjenner mine ord,
gjør tungen min stille, så jeg hører mine tanker,
gjør tankene stille, så jeg merker hjertet slå, 
gjør hjertet mitt stille, så min ånd kan tre frem,
gjør ånden min stille, så Din Ånd kan tale i meg.

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 3

Georgij Vins (bildet) hører med blant mine troshelter. Bare å se bildet av denne vakre mannen, med de milde øynene, styrker meg i troen! Jeg føler et sterkt slektskap med denne djerve baptistlederen. Han ble født i Russlands fjerne Østen, som sønn av Peter og Lydia Vins, som jeg har omtalt i de foregående artiklene i denne serien. Både bestefaren Yakov, og faren Peter, hadde bakgrunn som pastorer innen Mennonite Brethren.

Georgij ble født 4.august 1928. Etter at faren, Peter Vins, ble arrestert for andre gang og familien mistet kontakten med ham, tok moren Lydia Peter med seg til Kiev i Ukraina, hvor han fullførte skolegangen og utdannet seg som elektroingeniør.

27. januar 1952 giftet han seg med Nadia, og de fikk etter hvert fire barn sammen. Georgij Vins ble involvert i det arbeidet som ukrainske baptister drev, og ble etter hvert ordinert til evangelist. Men sovjetisk lov pålå alle å ha en sekulær jobb. Dette skapte problemer for den uredde evangelisten.

En pilegrim på gjennomreise
Med den anabaptistiske arven Georgij fikk med seg fra bestefaren og faren, levde han med overbevisningen om at vi som kristne er som pilegrimer som er på gjennomreise i denne verden. Vi lever i verden, men ikke av verden, og det innebærer at vi ber for myndighetene, og underordner oss dem - så langt det er mulig. Det kommer situasjoner hvor en må lyde Gud mer enn mennesker. Og slik ble det for Georgij Vins.

Flere av de sovjetiske lovene hindret kirken i å utføre sitt kall som kirke. De satte begrensninger med hensyn til kirkens fremste kall, nemlig å forkynne evangeliet. Slike begrensninger ville ikke og kunne ikke Georgij Vins leve med!

Etter hvert oppdaget myndighetene hvem de hadde med å gjøre, og Georgij Vins ble straks en av deres motstandere. Slikt fikk store følger i det sovjetiske systemet. Myndighetene svarte med trakassering og forfølgelse.

(fortsettelse)

Volden mot kristne øker verden over - la det ikke gå en dag uten at du ber for dem som rammes

Siden juni 2010 har iranske myndigheter arrestert mer enn 300 kristne. Det er FN's spesialutsending, Ahmed Shaheed, som kommer med disse opplysningene. Blant dem er Behman Irani, som jeg har skrevet om en rekke ganger her på bloggen, og som nektes legehjelp selv om han er svært alvorlig syk.

Når iranske myndigheter til slutt valgte å løslate pastor Yousef Nardarkhani fra dødscella, sammenlignet Mervyn Thomas i Christian Solidarity Wordwide, øyeblikket med da apostelen Peter ble løslatt, som vi leser om i Apg 12. Og her beskrives også vårt kall: Vi, som Kristi kropp, lider med de som lider, og vi ber selvsagt for alle de som blir forfulgt for Kristi skyld. Eller gjør vi det? Hvem har du bedt for i dag?

Iranske kristne deler skjebne med forfulgte kristne i land etter land: Syria, Mali, Kina, Nord-Korea, Indonesia, Egypt, Usbekistan, Tartarstan, Kasakhstan, bare for å nevne noen, og i flere av disse landene intensiveres forfølgelsen, som i Iran. Vi snakker nå virkelig om en martyrkirke i flere av disse landene.

Men forfølgelsen til tross. Nye husmenigheter gror opp, mange kommer til tro og døpes i all hemmelighet. I Kairo er minst 27 koptiske kristne drept. I Syria er så mye som 30.000 mennesker drept de siste 18 månedene. The Syrian Observatory for Human Rights opplyser at minst 21.000 av disse er sivile. Og vi vet at svært mange av disse sivilistene er kristne.

Det burde ikke gå en dag uten at du og jeg ba for den forfulgte kirke.

Et fornyet kall til forbønnens tjeneste

Bots- og bededagen i går ble en ny innvielse for meg når det gjelder kallet til bønn, forbønn og tilbedelse.

Allerede i vår kjente jeg et fornyet kall til dette, og i mai ble dette konkretisert ved at vårt bønnearbeid fokuserte på en fornyet bønneinnsats for landene i Europa.

For å ytterligere konkretisere hva arbeidet vårt går ut på endrer vi også navnet til Epafras-tjenesten. Ikke noe navn kunne være bedre enn navnet på bederen fra Kolossæ, som stred i sine bønner for de hellige, slik at de kunne 'stå fullkomne og fullvisse i all Guds vilje'. (Kol 4,12)

Epafras-tjenestens kall er å be, leve i Kristi etterfølgelse og tilbedelse, kalle og utruste forbedere, og være medvandrere og forbedere for pastorer og misjonærer.

Hvordan dette vil gi seg konkrete uttrykk vil vi komme tilbake til, men det vil blant annet skje ved undervisning i form av seminarer, og en bønneskole hvor vi vil trene bedere til å reise ut i forbønnsteam. Vi vil fokusere på å tilrettelegge for å hjelpe den enkelte til et personlig bønneliv, og til et liv i Guds nærvær. Og vi vil bygge videre på det store internasjonale kontaktnettet vi har. Det har også vært en interessant utvikling her i Norge.

Nasjonalt bønneråd
For fire år siden opplevde jeg at Gud kalte meg til å kalle lederne for de ulike bønnenettverkene i Norge sammen, til et forum hvor vi kunne søke Gud sammen om hvordan vi bedre kunne be for Norge. Jeg delte denne byrden med Alv Magnus i Ungdom i Oppdrag, og sammen tok vi et initiativ til å samle disse lederne. Det var en naturlig følge av at jeg har vært med på å arrangere de nasjonale bønnekonferansene, siden den første ble holdt i Østre Frikirke i Oslo.  Og siden disse konferansene ble flyttet til Grimerud, har jeg vært en del av innbydergruppen. I februar neste år arrangeres det en ny nasjonal bønnekonferanse på Grimerud.

Europa
Vi er i ferd med å samtale med andre forbedere i Europa, om et mulig samarbeide. Det er flere bønneorganisasjoner som det er naturlig å samarbeide med. Noen av dem har jeg hatt kontakt med gjennom mange år. En periode var jeg koordinator for European Prayer Link i Norge.

Europa trenger en ny berøring av Gud, en re-evangelisering, da tusener på tusener er fremmede for hva evangeliet handler om. Skal vi oppleve en gjennomgripende vekkelse er det bare en vei å gå: bønneveien.

Oswald Chambers sa det slik: 'Bønn istandsetter oss ikke for en større tjeneste. Bønn er vår største oppgave'.

Kristne fra det nordlige Mali i desperat flukt fra islamister

Kristne i Mali flykter nå sørover i et forsøk på å unngå forfølgelsen nord i landet.

'I nord er alle kristne tvunget til å flykte', sier Fr Laurent Balas, som arbeider som misjonær for De hvite fedre, og som har tilbrakt seks år i Gao i det nordlige Mali, før han ble utnevnt til pastor for De Hellige Martyrers kirke i Bamako i Uganda.

'De som tok over arbeidet etter meg i Gao, ble tvunget til å flykte på grunn av situasjonen som har oppstått etter at militante muslimer tok over makten i de nordlige områder denne våren', sier Fr Laurent Balas.

Kristne på flukt fra nord blir tatt hånd om av kristne familier i sør, men de mangler det meste og er i en svært sårbar situasjon. De måtte forlate alt når de flyktet. Det finnes ingen flyktningeleir i Mali, men det finnes i de omkringliggende landene. Og det er vanskelig å si hvor store antall vi snakker om av kristne som er på flukt. Ingen har oversikt.

I de nordlige områdene er det innført Sharia, og det er umulig for de kristne å fortsette å bo der. La oss i dag be for våre trosfeller i Mali, og fortsette med det fremover!

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 2

Her fortsetter den gripende historien om familien Vins:

I 1927 fridde Peter Vins til Lydia Zharikova, som takket ja, selv om hun visste at livet ikke ville bli enkelt for en pastors kone. Søndagsskoler var allerede forbudt i Russland, og i avisene kunne man lese artikler hvor det manes til kamp mot religionen. I 1928 får Peter og Lydia en sønn, som de kaller Georgij. På bildet ser vi alle tre. Samme år som Georgij ble født, fortalte Yakov Peter: 'Min tjenestetid i Russland er over. Regjeringen vil ikke tillate det jeg holder på med i fremtiden. Jeg planlegger å reise tilbake til Canada. Hva med deg?'

Jeg er blitt kalt til Russland
Peter svarte sin far: 'En av oss må forbli her, og fortsette tjenesten så lenge som mulig. Jeg er blitt kalt til å være sammen med de russiske brødrene og dele deres skjebne'.

I 1929 ble Peter Vins oppsøkt av de kommunistiske myndighetene. De gav ham følgende valg: forlate Russland sammen med familien, eller levere inn sitt amerikanske pass og blir sovjetisk statsborger. Etter mye bønn valgte Peter Vins det siste. Det sier mye om trofastheten mot det kall han kjente! Han ante nok hva det innebar.

Innen seks måneder etter at Peter Vins hadde blitt sovjetisk statsborger, ble han satt til tvangsarbeid, som bestod i å drive med tungt hogstarbeide i skogen i tre måneder, samt drive med stubbebryting i forbindelse med et veiarbeid.

Forsvant og kom aldri hjem igjen
Mindre enn et år senere, banket noen på døra til Peter og Lydia Vins. Da Peter steg ut av døren, ble han straks arrestert og kjørt bort i en bil. I en lukket rett ble han dømt til tre års arbeidsleir for det myndighetene kalte 'kontrarevolusjonær virksomhet'. Hva det egentlig var tale om var det menighetsarbeidet Peter Vins hadde ansvaret for.

Etter at de tre årene var sonet ferdig, besøkte han på nytt de troende og holdt husmøter. I 1937 ble han arrestert på nytt, og denne gangen ble han dømt til 10 års straffearbeid. Og denne gangen kom han aldri tilbake.

Lydia Vins forsøkte gjentatte ganger å få vite hva som hadde skjedd med sin mann. Hun ble til slutt fortalt at Peter hadde omkommet i fengslet.

Først i 1995 fikk sønnen myndighetenes tillatelse til å se sin fars mappe hos det sovjetiske sikkerhetspolitiet, KGB. I disse nedtegnelsene kunne Georgij Vins lese at hans far var blitt henrettet, som med så mange andre kristne ledere på den tiden.

(fortsettes)

Ro, del 2

Her er andre del og siste del av artikkelen jeg har oversatt, hvor den nylig avdøde koptiske paven, Shenouda III (bildet), skriver om den ro som følger i kjølvannet av det å følge Jesus:

Blant det som innbyr til indre ro finner vi ytre ro: en rolig plass, et rolig miljø, ja avstand fra alt som jager oss.

Derfor finner vi at munkene, disse som lever i stillheten i øde trakter, langt fra skrål og menneskenes rop, fra nyhetenes og hendelsenes urolige innvirkning, også er de hvis tanker, hjerter og nerver kjennetegnes av den største ro. De er de som i allminnelighet har vent seg til stillheten.

For det ensomme og atskilte livet fører i alminnelighet med seg ro, ved at sinnet kjennetegnes av ro. Sinnet er dører inn til tankelivet, som de hellige pleier å si. Det som du ser, hører og rører ved, medfører tanker hos deg. Men om ditt sinn faller til ro fra alle nyheter, kommer også din sjel til å falle til ro fra tankene.

Den rolige plassen hjelper sinnet til å bli stille, den medfører tankens, hjertets og nervenes ro. Derfor søker mange som bort fra de bråkete plassene for å søke stillheten,

De som elsker roen søker den av alle krefter. Men en del - dessverre - elsker ståket og bråket, og kan bare leve i dette, og kjeder seg i stillheten.

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 1

Familien Vins hører med blant de familiene som har fått betale en høy pris for å følge sin tro og sin overbevisning. Georgij Vins er et kjent navn for alle de som fulgte med på forfølgelsen, av de kristne under det gudløse sovjetregimet. Vi skal komme tilbake til hans historie i denne serien som handler om familien Vins, men vi skal begynne med faren: Peter Zharikova Vins, født 1898 i Samara i Russland. Det er den voksne mannen på bildet.

Peter var bare et barn da han var sammen med sin far, Yakov, som reiste som misjonær langs Volga elven. I sine senere år da han så tilbake på disse reisene, sa han: 'Der, langs elven Volga, mens jeg bare var en liten gutt, ble min sjel grepet av en sterk kjærlighet til det russiske folk, og til og med da ba jeg Herren om å sende meg til å forkynne evangeliet i Russland'.

Mennonite Brethren
Peters far, Yakov (Jakob) Wiens (Vins) tilhørte Mennonite Brethren og var en av dens ledere. Yakov var født i Saskatchewan, som er en provins i Canada. Når Peter sammen med sin familie flyttet til Canada, gikk han på skole og lærte seg engelsk. Etter High School flyttet Peter til USA, ble amerikansk statsborger og studerte teologi. Etter å ha fullført sine teologiske studier, begynte han å arbeide på Ford-fabrikken i Detroit, samtidig som han hadde sin tjeneste i en russisk baptistmenighet. Når en russisk baptistmenighet i Pittsburg kalte han til å bli deres pastor, takket han ja til dette kallet.

Blagoveschensk
I mellomtiden var Yakov reist tilbake til Russland, og hadde slått seg ned i  Blagoveschensk, som er det administrative senteret til Amur Oblast, som ligger langs elvene Amur og Zeya. På motsatt side ligger den kinesiske byen Heihe.

Fra Blagoveschensk skriver Yakov til sin sønn, Peter:

'Markene er modne til innhøstning, men det er få arbeidere, og de som er her har ikke adekvat utdannelse. Hvor trist er ikke det'.

Peter lengtet inderlig etter å kunne arbeide i sitt kjære hjemland. I 1926 bestemte han seg derfor til å reise dit. Han seilte ut fra Vancouver. Det følgende året var han pastor i Blagoveschensk. Yakov hadde da flyttet til Khabarovsk, for å drive misjonsvirksomhet der. I Blagoveschensk ble Peter tatt imot med åpne armer av de troende der.

(fortsettes)

Å leve i bønn

Disse dagene nå mot slutten av oktober, er dager viet til bønn. I går feiret vi vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, hvor det alltid er god tid til å be, og hvor selve gudstjenesten er bønn. I dag skal jeg møte i arbeidsutvalget i Nasjonalt Bønneråd, som består av Alv Magnus, Øyvind Fjellestad og meg, for å planlegge neste års nasjonale bønnekonferanse.      

Søndag er det Bots- og Bededagen, og mandag møter jeg generalsekretæren i Det Norske Baptistsamfunn for å samtale om en bønnestrategi for dette kirkesamfunnet. Jeg er også invitert til å undervise om bønn på den årlige samlingen for Baptistsamfunnets pastorer.

Alt i Guds rike har sin begynnelse og sin fortsettelse i bønn! Lite, om noe av varig verdig, kan skapes, om det ikke er drevet frem av inderlig bønn til Gud. Tenk hvor mye vi lurer oss selv fordi vi ved menneskelige kraftanstrengelser skal oppnå noe for Guds rike!

Ro, del 1

Jeg har forsøkt å oversette hva den nå avdøde koptiske paven, Shenouda III (bildet), har skrevet om den ro som preger en Kristi etterfølger. Her har vi noe å lære alle sammen, uansett hvilken bakgrunn vi kommer fra:

Ro er en underbar egenskap som kjennetegner det åndelige menneske. Ro innebefatter. Hjertets ro, nervenes ro, tankens ro, følelsenes ro, fremførelsens ro, kroppens ro. 

Det rolige menneskets hjerte opprøres ikke av noe. Han mister ikke sin ro uansett hvor mange problemer som inntreffer. Lik profeten Davids ord: 'Om en hær leirer seg imot meg, frykter ikke mitt hjerte. Om krig reiser seg imot meg, enda er jeg trygg'. (Salme 27,3) Det er en ro hvis kilde er troen.

Når et menneske mister sin indre ro fremstår alt i hans vei urolig, og alt enkelt fremstår komplisert. Men det som gjør det komplisert kommer ikke utenfra, men innenfra. Når hjertet blir rolig kan også nervene være rolige, og da bruser man ikke opp, men løser rolig det som er problemet.

Men når sinnet vårt ikke har evne til å løse et visst problem, trer nervene inn for å løse det. Da viser det seg kanskje at de opprørte nervene ikke har noe botemiddel eller løsning. Og jo mer nervene blir trette desto mer opprørte blir de.

Den som har et rolig hjerte og nerver kan også oppnå tankenes og fremførelsens ro. 

(fortsettes)

Å leve etter en regel, del 5

I den forrige artikkelen skrev jeg om 'den hellige langsomme lesningen av Den Hellige Skirft, i dag skal vi se nærmere på begrepet 'meditatio'. Det handler om å meditere over det vi leser, kanskje lese om igjen, visualisere (se det du leser for deg), og lytte til det som Guds Ånd åpenbarer for oss.

Når vi har kommet til dette steget i vår Lectio Divina, handler det om å finne den djupere, åndelige meningen, bak ordene. Det finnes ulike måter å nærme seg Den Hellige Skrift på, og det har gjennom Kirkens historie vært ulike skoler som har betont hver sine sider. Enkelte leser Skriften allegorisk. Apostelen Paulus gjør det f.eks i Galaterbrevet, hvor han bruker historien om Isak og Ismael, om trellkvinnens sønn og den frie kvinnes sønn som eksempler på åndelige sannheter. Mange leser Høysangen på denne måten. Og selv har jeg hatt stor glede og nytte av å lese Bibelen allegorisk, ved siden av å lese den som faktiske historiske hendelser.

Be Den Hellige Ånd åpenbare for deg Skriftens djup. Bibelen blir du nemlig aldri ferdig med, uansett hvor mange ganger du leser den.

(fortsettes)

Arabisk menighet i Nasaret vokser seg ut av menighetslokalet - trenger hjelp

Våre arabiske venner i Nasaret trenger hjelp! Baptistmenigheten 'Hjemmet til Jesus - Kongen' er i ferd med å vokse seg ut av sitt menighetslokale. Det er et hyggelig problem, men utfordringen er at de ikke har penger til å klare å skaffe seg noe større. Som du ser på bildet er det ikke mye plass til å få inn flere!

Fem nye arabere er blitt frelst, døpt og lagt til menigheten og teller nå 55 medlemmer, pluss møtebesøkende. I forbindelse med menighetens første sommerkonferanse kom det 98 personer. Forrige lørdag var lokalet sprengfullt da de fikk besøk av en pastor fra Algerie.

Evangelisering
Menigheten, hvor Saleem Shalash er pastor, er svært aktive når det gjelder evangelisering. De deler ut en CD som de har kalt: 'Hvor vil du tilbringe evigheten', og det er mange som har fått høre om Jesus for første gang gjennom den. 'Hjemmet til Jesus - Kongen' driver også et barmhjertighetsarbeid blant fattige arabere i Nasaret, og vil også i til jul i år bruke julehøytiden til å dele ut pakker med matvarer og en Bibel, og på den måten spre det glade budskapet om Frelserens komme.

Vannflasker til soldater
For tiden arbeider også menigheten med et prosjekt hvor de skal dele ut 900 flasker mineralvann til soldater som tjenestegjør på grensen mellom Israel og Egypt. Denne arabiske baptistmenigheten i Nasaret er en sann venn av Israel, og tror på løftet om at 'den som velsigner Israel, skal bli velsignet'.

Anbefaling
Jeg vil gjerne anbefale bloggens lesere om å støtte denne menigheten i Nasaret. De trenger et nytt menighetslokale. Små og store gaver kan gis til konto:

3126 20 50141

Pastor Saleeem Shalash er en trofast Herrens tjener, og midler til dette arbeidet går dit de skal. Vi har støttet hans menighet siden starten og funnet ut at de er gode forvaltere av de pengene de får. Det føres ordentlige regnskaper, og vi er flere nordmenn som jevnlig besøker menigheten og ser arbeidet på nært hold.

61.000 frelst og døpt i hans pastortjeneste - 500 misjonærer sendt ut, del 2

I sine tidlige år var Dr Lee Roberson (bildet) kjent som en særdeles dyktig sanger. Han hadde studert ved Cincinnati Conservatory of Music, under den daværende kjente musikklæreren, John Samples. Det var stor etterspørsel etter Lee Roberson som sanger. Han sang gjerne solo på sendingene til
radio stasjonen WHAS i Louisville, Kentucky, og WSM i Nashville, Tennessee.            

Dørene sto på vidt gap for en karriere i sekulær musikk. Det er ingen tvil om at Lee Roberson når som helst kunne ha signert en kontrakt med musikkbransje i Nashville. Og han ville ha nådd svært langt. Men Lee Roberson hadde en større kjærlighet enn kjærligheten til musikk. Han elsket Jesus over alt annet, og var sikker på at Heren ikke hadde en i tanke en karriere som sanger. Så han underskrev ikke den kontrakten.

Den første menigheten
Den første menigheten Lee Roberson ble pastor for var i Germantown, Tennessee. I 1932, ble han kalt til pastor for Temple Baptist Church in Green Brier, Tennessee. Det var mens han var her at han for alvor ble interessert i hva Bibelen har å si om Jesu gjenkomst. Etter tre år som pastor for denne menigheten, reiste Lee Roberson ut som evangelist. Han tjente som evangelist under The Birmingham Baptist Association. Iløpet av to år holdt han over 50 møteserier i Birmingham området.

Det var her i Birmingham at Lee Roberson møtte Miss Caroline Allen, som den 9 oktober i 1937, ble Mrs. Lee Roberson.

Den første søndagen i november 1937 ble Lee Roberson pastor for First Baptist Church i Fairfield, Alabama. To år senere ble han spurt om han ikke kunne begynne å reise som evangelist i staten Alabama. Men han følte ikke at dette var Herrens vilje for ham, og takket derfor nei. 

(fortsettes) 

10.000 egyptiske ungdommer i bønn og faste i tre dager

Dette hadde du kanskje ikke trodd om Egypt! 10.000 unge kristne i bønn og faste i tre dager!

Det hele fant sted i ørkenen nord for Kairo. Deltagerne var i alderen 13 til 30 år og kom sammen fra hele Egypt for å be om vekkelse og Guds velsignelse over landet.

Hver dag som den tre dager lange bønnekonferansen 'Ett er nødvendig' varte kjørte det 130 busslaster med ungdommer fra Kairo og Aleksandria til og fra møtet. Ca 3000 av deltagerne hadde reist den lange veien fra det sørlige Egypt for å være med.

Vi har gode venner, Ron og Carol Cantrell, som var til stede på bønnekonferansen, og de vil bringe en rapport derfra som jeg vil oversette og legge ut på bloggen.

Man kan undres på om det som skjedde i Egypt for noen få dager siden er en delvis oppfyllelse av den forunderlige profetien som Jesaja:

'Den dagen skal det være en hovedvei fra Egypt til Assur. Assyrerne skal komme til Egypt og egypterne til Assur, og Egypt skal tilbe sammen med Assur. Den dagen skal Israel, den tredje sammen med Egypt og Assur, være en velsignelse for hele jorden. Herren over hærskarene skal velsigne dem og si: Velsignet er Egypt, mitt folk, Assur, et verk av min hånd, og Israel, min eiendom!' (Jes 19,25)

Foto: Carol Cantrell)

Min troshelt

Hebreerbrevet kapitel 11 forteller oss om noen av Bibelens helter. Men det finnes noen av dem i dag også, som den anglikanske presten Andrew White. De siste 10 årene har han vært prest for St.George's Church i Baghdad, Irak. Jeg har skrevet om ham en rekke ganger her på bloggen, men han inspirerer meg så mye at jeg gjør det gjerne igjen - og vil sikkert gjøre det igjen!

Hør bare:

* Andrew White lider av Multippel sklerose (MS), og må enkelte dager holde sengen på grunn av sykdommen. Likevel arbeider han fulltid som prest.

* Hjemmet hans i Baghdad er omgitt av en betongmur, hvor det står vakter 24 timer i døgnet. Andrew White er blitt beskutt, truet med våpen, kidnappet og over hele Baghdad henger det plakater med bilde av ham som utlover en stor pengesum for den som klarer å fange ham.

* Bare i 2010 ble 93 medlemmer av menigheten hans drept.

* Et år døpte han 13 voksne i hemmelighet. 11 av dem var drept innen en uke.

* Han er utdannet både som teolog og som lege, og i Baghdad driver han en av de beste medisinske klinikkene, som også gir tannlegebehandling.

* Han forkynner evangeliet og feierer gudstjeneste med stor fare for eget liv - hver dag. Han kunne når som helst ha reist tilbake til Storbritannia, men velger å være hyrde for den flokken han er satt som tilsynsmann for.

Er baptister protestanter?

Er baptister protestanter? Det er generalsekretæren for Den europeiske baptistføderasjonen, pastor Tony Peck (bildet), fra Bristol i Storbritannia, som stiller spørsmålet.

Og han har gått rundt å lurt på det siden han deltok på møtet til The Assembly of the Community of Protestant Churches (CPCE) in Europe, som ble holdt i Florence i Italia nå i mai. Den europeiske baptistføderasjonen er ikke fullt medlem av CPCE på grunn av dåpssynet. Men de skrevet under på en avtale om felles samarbeide som gjør det mulig for Den europeiske baptistføderasjonen å delta som en stemme, sammen med protestantene i europeiske spørsmål.

'På en måte er jeg ikke sikker på om baptister burde sitte for komfortabelt sammn med 'magistral protestantisme'. Det var disse kirker som slo seg sammen med politiske makthavere, og presset igjennom en ensretting i de europeiske statene, som på en brutal måte undertrykket grupper som anabaptistene som på enkelte områder er våre åndelige forfedre', sier Tony Peck.

Press fra statskirkene
Tony Peck trekker også frem at i de fleste land hvor baptistene begynte sitt arbeid i det 19.århundre, ble de satt under hardt press fra statlige protestantiske kirker. Baptistene sto for 'en fri kirke i en fri stat', og i det ligger det en garanti for religiøs frihet for alle.

'Troende dåp er faktisk et logisk konsekvens for en kirke som står for en grunnleggende adskillelse fra staten, og som ønsker å bli en kirke av troende', sier Tony Peck, før han legger til:

'På samme tid, er baptister til en viss grad barn av Reformasjonen, hvis 500 års jubileum vi skal feire i 2017. Vi er i det minste ste-barna til anabaptistene, reformasjonens radikale venstreside, hvis historie er blitt undertrykket så lenge. En viktig strøm innenfor baptismen ble influert til en viss grad av Jean Calvins teologi'.

De siste årene har mange baptister lært å sette pris på sine anabaptistiske røtter og den relevans de har for dagens samfunn, ikke minst når det gjelder radikalt disippelskap, fredsarbeid, samfunns-etikk, en felles lesning av Skriften, religionsfrihet for alle, og den essensielle adskillelsen av stat og kirke.

Arven vi må ta vare på
'Kanskje nåtidens Europa trenger å verdsette disse verdiene etter som menighetene finner seg mer og mer i en misjons-virkelighet. Og når Reformasjonsjubileet finner sted i 2017 er det å håpe at noe av arven etter anabaptistene også vil bli inkludert. Det skal bli interessant å se om dette faktisk vil skje', sier Tony Peck.

Han besvarer spørsmålet han stiller om baptister er protestanter med både 'ja' og 'nei', eller aller helst med et 'ja, men ...'

Pastor Behnam Irani er i ferd med å bli blind på grunn av torturen han utsettes for

Jeg har skrevet om helsetilstanden til den iranske pastoren, Behnam Irani (bildet), tidligere her på bloggen. Nå har tilstanden til 41 åringen fra Karaj i Iran ytterligere forverret seg.

Behnam Irani har vært utsatt for gjentatt tortur fra både fangevoktere og medfanger, og er i ferd med å bli blind. Han kaster opp blod, og har vært bevisstløs ved flere anledninger. Pastor Irani får ingen hjelp av myndighetene til sårt tiltrengt legetilsyn.

Behnam Irani er gift med Christine, som kommer fra Armenia. De har datteren Rebecca, som er 10 år gammel, og sønnen Adriel på tre. Pastor Irani ble en kristen i 1992, og har vært pastor siden 2002.

Bildet er fra arrestasjonen av ham.

Nå trenger vi å intensivere forbønnen for ham. Glem heller ikke hans kone og barn.

Min kraft fullendes i svakhet

Det er en av de store russiske staretsene vi feirer i dag, Ambrosius av Optina (bildet) (1812-1891). Både Fjodor Dostojevskij og Leo Tolstoj lot seg inspirere av ham. En starets er en person hvis liv preges av bønn og Åndens gaver. Han er en åndelig veileder, som ikke bare veileder gjennom ord, men også gjennom det liv han lever. Blant de russiske staretsene er Ambrosius en av de mest kjente. Han var en mann som opplevde mye kroppslig svakhet.

Du kan lese mer her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Overdriver vi - eller er det Den Hellige Ånds kraft?

En pastor for en av de store megakirkene i USA, Brady Boyd, fra Colorado Springs, har skapt overskrifter fordi han har stilt noen berettigede spørsmål: Snakker vi sant når vi gjengir det Gud gjør i våre møter? Eller overdriver vi?

Det er en stående vits at evangelister legger litt på, og snakker i store bokstaver. Men er det greit? Er det i orden at vi bruker ord og vendinger for å beskrive noe, når vi egentlig ikke har grunnlag for å bruke dem? Når vi snakker om 'vekkelse', mens det i virkeligheten ikke er snakk om noen vekkelse? Når vi snakker om 'fantastiske møter med et sterkt Gudsnærvær', når møtene er ganske ordinære? Når vi snakker om at 'mange ble så berørt av Gud', når det kanskje bare var en eller to, eller det faktisk bare var snakk om følelser og ikke om Den Hellige Ånds genuine handling? Er det ok å overdrive på Guds vegne, eller handler dette egentlig om uærlighet?

Annonsere mirakler på forhånd
Jeg leser om amerikanske forkynnere som annonserer med en 'outpouring' selv før de kommer til stedet hvor de skal ha møter, og jeg leser om norske forkynnere som beskriver seg selv, eller får andre til å beskrive seg, som mennesker som 'vandrer i mirakler og tegn', og hvor 'Guds Ånd er så mektig til stede hvor de kommer'. Jeg har sett noen filminnslag fra møtene og på meg virker det mest som det sitter i stemmen, hvor høyere stemme, jo stekere 'salvelse'. Det er veldig mye fokus på personen, og lite fokus på Jesus.

Kan man i det hele tatt forhåndsreklamere med vekkelse, eller tegn og under, og kan kan virkelig love at Gud er til stede?

I noen sammenhenger - også her i Norge - leser jeg at alle som kommer på møtet vil bli betjent med profetiske ord! Er det virkelig mulig?

Eller er dette overdrivelser, og slett ikke Den Hellige Ånd i det hele tatt?

Det er vel ikke for ingenting at den tredje person i Guddommen heter Den HELLIGE Ånd.

Evangeliet handler om at verden er redningsløst fortapt uten Frelseren

Tullian Tschividjian (bildet), tok over som pastor for Coral Ridge Presbyterian Church i Fort Lauderdale, USA, etter James Kennedy i 2009. Tullian er barnebarnet til Billy Graham. Nå har han skrevet bok: Glorious Ruin: How Suffering Sets You Free.

Det er et ganske annerledes budskap Tullian Tschividjian bringer, enn det som er blitt lansert de siste årene gjennom amerikanske fremgangsteologer. Mens disse hevder det samme som denne verden - at jo større du blir, jo friere er du, jo rikere, vakrere, jo sterkere vi blir - jo friere og lykkeligere vil vi bli; hevder Tullian at evangeliet lærer oss det motsatte: Jo mindre vi blir, desto friere vil vi være. 

Tullian Tschividjian mener evangeliet er for de beseirede, ikke de dominerende. For de selvrettferdige er det 100 prosent feil. Evangeliet er for dem som ikke klarer å bære verdens byrde på sine skuldre.

- Bare når Gud hjelper oss til å finne slutten på oss selv begynner vi å se lys i evangeliet. Kristendommen i sin mest originale, mest autentiske form, er når vi forstår at verden er redningsløst fortapt uten Frelseren.

En elsket prest

Han var en kjær prest for byen sin, fader Johannes av Kronstadt. Særlig tok han seg av de fattige. Han startet 'Arbeidets hus', for å skaffe arbeid til de som trengte det, han startet suppekjøkken, daghjem for barn, nattherberge, og et pilegrimsherberge. 'Arbeidets hus' ble utvidet med et barnehjem, et hus for fattige kvinner, et sted for å dele ut klær til trengende. 

Du kan lese mer her: http://www.monastisk.blogspot.com

Portugisiske baptister gleder seg over fremgang og ny entusiasme

Portugisiske baptister gleder seg over ny entusiasme blant sine ungdommer, som gir håp for framtiden, og for alle de flotte barna og ungdommene som har deltatt på sommerleire og har tatt et standpunkt for Jesus for første gang i sitt liv.

Baptistunionen i Portugal består av 71 menigheter, med 4.700 døpte medlemmer. Den ledes av Abel do Real Fontes Pego (bildet).

Som med flere andre europeiske land opplever også Portugal økonomiske nedgangstider, men baptistene gleder seg over at det er fred i landet til tross for de omskiftende vindene som blåser og skaper både politiske, sosiale og økonomiske kriser. De gleder seg også over at flere av deres menigheter opplever at mennesker kommer til tro, og blir døpt. Selv om portugisiske baptistmenighetene er små, har de sitt eget teologiske seminar. I år kunne seminaret se tilbake på 43 års virksomhet.

November er evangeliseringsmåned
I år har de purtugisiske baptistene satt av november til en spesiell evangeliseringsmåned. Men menighetene ser også ut over Portugals grenser. De samarbeider med den brasilianske baptistføderasjonen, om å sende ut misjonærer. Nå henvender de seg til oss om å være med på å be for evangeliseringsaksjonen i november, at de gjennom den må nå ut til nye mennesker med evangeliet.

En bønn av Ray Simpson

I dag vil jeg gjerne dele noe Ray Simpson (bildet) har skrevet. Ray Simpson er prest med bakgrunn i Den anglikanske kirke. Han leder det økumeniske og verdensvide økumeniske fellesskapet Aidan og Hilda kommuniteten, som også har norsk avdeling. Kommuniteten har base på Lindisfarne:

En bønn

Jeg betrakter Guds evige Logos, og det faller lys over hele skaperverket. Jeg betrakter det evige Lyset, og det faller lys over hvert menneske. Jeg betrakter det evige Livet, og det faller lys over Guds himmel. Jeg betrakter den elskede disippelen ved Det siste måltid, og det faller lys over Guds sakrament. Jeg betrakter den elskede mor og apostelen ved Korset, og det faller lys over Kristi kirke. Jeg betrakter den oppstandne Kristus ved Genesaretsjøen, og det faller lys over alle våre påsker. Jeg betrakter det evige Guds Lam, og det faller lys over evighetens ømhet. Jeg betrakter strålene fra lyset i øst, og ber om at det vil gi en herlig forvandling i vest.

61.000 frelst og døpt i hans pastortjeneste - 500 misjonærer sendt ut, del 1

Jesus ba oss om å bære frukt, mye frukt, fordi det vil bringe ære til Gud. Tjenesten til Dr. Lee Roberson må sies å være svært fruktbærende:

61.000 mennesker kom til tro på Jesus, og ble døpt og lagt til menigheten, mens han var pastor. Over 500 misjonærer ble sendt ut på misjonsmarken de 40 årene han var pastor for Highland Park Baptist Church i Chattanooga i Tennessee, USA!

Lee Roberson kom fra enkle kår. Han var født i et to-roms laftet hus, 24. november 1909, og tilbrakte barndommen på går nær English i Indiana, et liten by i den sørlige delen av staten. I 1911 flyttet foreldrene, Mr and Mrs Charles E. Roberson, til en gård i Louisville i Kentucky, hvor faren blant annet drev som snekker.

Standpunkt for Jesus på søndagsskolen
14 år gammel tar Lee et standpunkt om å følge Jesus. Det skjer i forbindelse med den undervisningen han har fått på søndagsskolen av den trofaste søndagsskolelærerinnen, Mrs. Daisy Hawes, han døpes på bekjennelsen av sin tro og blir medlem av Cedar Creek Baptist Church, rett utenfor Louisville.

Etter å ha tilbrakt to år ved Louisville Male High School, fortsatte han skolegangen på Fern Creek High School, og spilte fotball med high school teamet. Så ble det Old Bethel College i Russelville, Kentucky, i 1926. Ved siden av studiene strubbet Lee Roberson gulv og hadde ulike andre jobber for å finansiere studiene. Etter å ha fullført college gikk veien videre til University of Louisville for å studere historie, og så studier ved Southern Baptist Theological Seminary i samme by. 19 år gammel fikk han sitt første pastorkall, men takket nei. Det var andre ting som dro, nemlig sangen.

Om det kan du lese i neste artikkel som følger i morgen.

Kristne bøtelagt i Israel og Storbritannia for å stå for det Bibelen sier

Det koster å stå opp for det en tror er sant og rett. Det har flere kristne fått erfare den siste tiden. Og det vil koste for alle som ikke vil bøye seg for det politisk korrekte, men stå for det Guds ord sier.

Den messianske kibbutzen Yad Hashmona, lokalisert i fjellene i Judea, nært Jerusalem, og som ble grunnlagt av en liten gruppe finske kristne i 1971, har fått en bot på 100.000 kroner. Årsaken er at de sa nei til å holde en bryllupsfest for et lesbisk par. Det er rettsvesenet i Israel som har ilagt kibbutzen boten, en kibbutz mange norske kristne har besøkt når de er i Israel. Her finnes nemlig en bibelsk hage som er unik i sitt slag. Det er utrolig at Israel av alle land kan dømme noen til å holde fast ved hva Bibelen sier om homoseksualitet!

Storbritannia
Men det er ikke bare i Israel kristne bøteleggees for dette. Susanne Wilkinson, som driver et privat vandrerhjem i Cookham, vest for London, er idømt en bot på 33.000 kroner, for å ha nektet et homofilt par å overnatte i deres eget hjem! For vandrerhjemmet er en del av deres eget hjem.

Sannheten ble borte
Hos profeten Jesaja leser vi en beskrivelse av det som har skjedd både i Israel og i Storbritannia:

'Derfor er retten blitt holdt tilbake, og rettferdigheten står langt borte. Sannheten har snublet på tingstedet, og det rette kan ikke finne inngang. Sannheten ble borte. Den som holdt seg fra det onde, ble plyndret. Herren så det, og det var ondt i hans øyne at det ikke var noen rett'. (Jes 59,14-15)

Bønneaksjonen for Libanon viste seg å være svært strategisk

I går ble en ukeslang bønneaksjon for Libanon avsluttet. Jeg vet ikke hvor mange av bloggens lesere som tok del i den, men den kunne ikke ha vært mer strategisk - eller kanskje profetisk!

Fredag smalt den kolossale bilbomben, hvor lederen for den nasjonale etterretningstjenesten Wissam al-Hassam, ble drept. Og nesten 100 mennesker skadet. Libanesiske myndigheter anklager Syrias president for å stå bak, og frykter at borgerkrigen i Syria skal spre seg til Libanon og til andre deler av Midt-Østen. Bilbomben fredag gikk av i den kristne bydelen Achrafieh i sentrum av Libanons hovedstad Beirut.

I går tilbød statsminister, Najib Mikati, har seg å gå av som følge av bombeangrepet. President Michel Suleiman har imidlertid avslått avskjedssøknaden og bedt ham om å bli sittende inntil videre. Årsaken er at presidenten vil hindre politisk vakuum i det sårbare landet.

Fortsetter bønneaksjonen
Det som nå skjer i Libanon er svært alvorlig, og vil blant annet kunne få store følger for Israel. Jeg foreslår derfor at vi fortsetter bønneaksjon for Libanon. La oss be for alle som er blitt berørt av bilbomben fredag. For alle som er kommet til skade, for våre trossøsken i Beirut og ellers i landet. La oss be om beskyttelse for våre trossøsken, og la oss be om vekkelse blant de kristne. Be for alle som roper til Gud i nøden, at de finner Jesus som sin frelser.

En litt sår drøm om Russland - og kallet til å fullføre min tjeneste

Mens tåka siger innpå, og regnet skyller ned, drømmer jeg om endeløse flate russiske landsskap! Det oppmuntrer meg! I tankene er jeg tilbake til Pskov, både byen og fylket, beliggende omlag 20 kilometer øst for grensa til Estland, langs Velikaya elva. Her bor det drøyt 200.000 mennesker.

Jeg har vært her flere ganger, og drømmen om å reise tilbake er der omtrent hele tiden! Jeg har skrevet det før, og innrømmer det: Forholdet mitt til de slaviske folkeslagene, landskapet og kulturen, handler om djup kjærlighet! Til tross for at jeg sliter med dårlig helse, klarer jeg ikke å gi slipp på tanken om at det også handler om et kall. Et kall til å forkynne evangeliet, og et kall til å støtte lokale menigheter, og ikke minst oppmuntre deres pastorer og diakoner.

Takknemligheten for de små lokalforsamlingene
Jeg er veldig takknemlig for det jeg har fått være med på så langt. Ikke minst få besøke små forsamlinger langt ute på den russiske landsbygda. Der forholdende er enkle, og slitet stort; der det trengs noen som kan oppmuntre til videre innsats for Guds rike. For hva hadde skjedd om ikke disse små forsamlingene hadde vært der?

Det hadde betydd at mange aldri hadde fått høre evangeliet. At de fortsatt ville leve uten Gud, og uten håp i denne verden. Men på grunn av disse forsamlingene har lyset skint i mørket, og menn, kvinner og barn har fått favne budskapet om korset og oppstandelsen, og opplevd frelsens store under.

Fullføre tjenesten
Jeg drømmer fortsatt om teltmøter og møteserier, for å nå de mange som ennå ikke er nådd med evangeliet i det veldige russiske riket. Det er en litt sår drøm, for menneskelig sett har jeg ingen midler eller helse til dette. Men jeg lever med et ord som jeg fikk når jeg ble ordinert til pastor:

'Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike: Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende seg bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste'. (2.Tim 4,1-5)

Disse ordene følger meg om dagen, jeg klarer ikke å slippe dem: 'Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste...' 

Jeg spør meg selv, og jeg spør Gud: hvordan skal jeg oppfylle denne delen av det du kalte meg til, når du kalte meg til å forkynne Ditt ord? Jeg vil så gjerne gi det jeg har igjen å leve, til å fullføre min tjeneste! For jeg har ikke opplevd at Han har trukket dette kallet tilbake, selv ikke etter hjerteinfarktet.

Kanskje du som leser dette, kan be for meg? At Herren vil gi nåde og kraft, midler og helse, til å fullføre det løp jeg er kalt til å løpe, den tid jeg er her?

Bildet viser litt av landsskapet ute på landsbygda i Pskov distriktet.

Menighet fikk nytt liv - ved å bygge offentlig toalett

Stephen Adams (bildet), fra Belfast, fortalte en historie om hvordan en døende baptistmenighet i Storbritannia fikk nytt liv gjennom en kjærlighetshandling, på rådsmøtet til Den europeiske baptistunionen nylig.

I området rundt en gammel baptistkirke et sted i Storbritannia, hadde det blitt startet opp mange puber. Siden det ikke var noen offentlige toaletter i nærheten, var det flere av bargjestene som urinerte i hagen til baptistkirken. Dette så ikke medlemmene på med noen særlig glede, og på et menighetsmøte ble det bestemt at det skulle bygges en mur rundt eiendommen for å beskytte den.

Bare et av medlemmene motsatte seg vedtaket på menighetsmøtet. Den gamle mannen mente de heller skulle bygge et offentlig toalett. Da det ble spurt hvem som ville ta seg av ansvaret med å holde dette rent, meldte den eldre mannen seg frivillig. Siden han ikke kunne få sove om natten, var det i orden for ham å vaske der.

Toalettet ble bygget. Og resultatet? I dag er ikke denne menigheten truet med nedleggelse. Hver lørdag fylles den av mennesker som søker Gud!

Eukaristien - bønnenes bønn og oppstandelsens næring

I går skrev jeg om dåp og nattverd som åndelige søyler i kirken.

Den økumeniske kommuniteten på Bjärka Säby (bildet) beskriver feiringen av nattverden (eukaristien) slik:

'Det regelbundna firandet av eukaristin, den måltid som skänker oss uppståndelsens näring, är den viktigaste källan till liv och läkedom för kommunitetens liv. Med den tidiga kyrkan delar vi tron att eukaristin gör kyrkan närvarande i hela dess fullhet. Den är bönernas bön, den handling genom vilken vi bär fram oss själva och hela världen till Gud. Eukaristin sammanfattar vår tro och skänker den kristna församlingen dess identitet. Den drar oss genom den Helige Andes nedstigande in i det enhetens mysterium där vi förenas med varandra i Kristi gemenskap med sin Fader.

Uten dåp og nattverd ingen kirke

Uten dåpen og nattverden er det ingen kirke.

Det er på en måte selvsagt, men dvel litt ved denne sannhet. Dåp og nattverd er de åndelige søylene i kirken, ja selve essensen i det fellesskap som utgjør kirken. Når mennesker, døpt i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, samles rundt nattverdbordet, og mottar Hans kropp, og Hans blod, blir de Guds folk, Kirken.

Jeg synes det er vanskeligere og vanskeligere å tenke seg en gudstjeneste uten nattverdfeiring. Gudstjenesten er for meg både Ordets- og Brødets liturgi.

Nå er jo vi så heldige at vi feirer Herrens måltid en gang i uken i Kristi himmelfartskapellet. Når jeg har ledige søndager hvor jeg ikke har et forkynneroppdrag, forsøker jeg å feire nattverden sammen med kristne trossøsken i en menighet som feirer nattverd. Og jeg kjenner at det betyr mer og mer for meg.

På bildet brytes brødet i kommuniteten på Bjärka Säby som jeg er en del av.

Å leve etter en regel, del 4

Lectio:
I den forrige artikkelen så vi på behovet for å finne et stille sted, hvor du kan lese din Bibel. Når du har funnet dette stedet, og innredet det etter din smak til et sted for bønn og du har satt deg ned i en avslappet tilstand, pleier jeg å tegne meg med korsets tegn. Det er for å minne meg selv om at mine tanker og mitt hjerte, ja hele meg, er korsfestet med Kristus. Med min høyre hånd fører jeg tommel, pekefinger og langfinger, og fører dem samlet ned til mitt bryst, for så først å berøre min høyre skulder, og så min venstre skulder i det jeg sier ordene: 'I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn'. På denne måten innvier jeg min stille stund, min Lectio Divina.

Så vil det være vårt valg hva vi vil lese. Noen følger kirkeårets tekster, slik de er lagt til rette gjennom egne andaktshefter, andre leser gjennom evangeliene eller brevene. Andre følger Bibelleseringens gode hefter tilpasset ulike aldersgrupper. Noen leser Salmene fortløpende. Det gjelder å finne det man selv kjenner passer både med hensyn til mengde, og innhold.

Les ikke for mye ad gangen. Vi skal ikke oppnå et mål. Vi skal lese det som er lett fordøyelig for oss i den fasen vi for tiden befinner oss i.

Hva vi enn velger å lese så leser vi det med vårt sinn, vàrsomt, sakte, dveler ved ordene og forsøker å dem.

Du husker sikkert beretningen om Filip og hoffmannen fra Apostlenes gjerninger? Når evangelisten Filip kommer frem til hoffmannen der han sitter i vogna si, ser han at han leser. Filip spør hva han leser, og får til svar at det er profeten Jesaja. Da spør Filip: 'Forstår du det du leser?' Og hoffmannen svarer: 'Hvordan skal jeg unne det, når ingen forklarer det for meg?' (Apg 8,28-31)

Be om Helligåndens veiledning. Jesus sa om Ånden at Han skal veilede oss til hele sannheten.

Innsikt
Jeg har hatt stor glede og nytte av studieutgaven til Det nye testamente som Norsk Bibel har utgitt. Denne studieutgaven som heter 'Innsikt' fører deg fra de norske ordene i Det nye testamente og inn i grunntekstens betydningsnyanser. I bibelteksten er ordene gitt et nummer som viser til ordene som er brukt i grunnteksten. Over 5500 av grunntekstens ord er forklart og eksemplifisert. Og ca 1450 fotnoter forklarer bibelteksten ytterligere. Når jeg kommer over ord som jeg dveler litt ved i teksten jeg leser, hender det ofte at jeg slår dem opp i 'Innsikt', og dermed får jeg enda mer del i dybden i bibelteksten. Enkelte ord skriver jeg så ned, for å tenke mer på. Da hender det jeg stanser opp og dveler ved de ordene noen dager, før jeg leser noe mer. Som sagt, poenget er ikke mengden jeg leser, men hva jeg leser. Da er vi inne på neste trinn, meditatio, som vi skal se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Maldivene: To menn arrestert for å ha vært i besittelse av kristen litteratur

Maldivene (bildet) er en blendende vakker idyll, men det er utenpå! En 46 år gammel kristen leder fra Bangladesh, er blitt arrestert på Maldivene for å ha vært i besittelse av kristen litteratur.

I følge loven til øy-arkipelet er det forbudt å bære med seg en hvilken som helst litteratur som motsier Islam. Nå engasjerer mannens famiie en advokat for å forsøke å få satt ham fri.

Jathish Biswas, er lederen for et kristent arbeid som kaller seg Way og Life Trust. Han ble arrestert på flyplassen Male Ibrahim Nasir International Airport av tollere den 27. september.

11 bøker
Det var da tollerne undersøkte baggasjen hans at de fant 11 kristne bøker. De var utgitt på det maldiviske språket, Dhivehi.

Senere samme dag ble en mann fra Maldivene også arrestert for å ha vært i besittelse av kristen litteratur. Denne mannen er foreløpig ikke identifisert, men politiet mener å kunne bevise at de har med hverandre å gjøre.

Maldiviene som har 300.000 innbyggere karakteriserer seg selv som 100 prosent muslimsk.

La oss huske de to mennene i våre forbønner.

Kjenner en djup glede over gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet

Jeg kjenner på en djup takknemlighet etter nok en gudstjenestefeiring i Kristi himmelfartskapellet. Nå har kommet sammen hver torsdag kl.18.00 siden begynnelsen av september, og slik vil vi holde på hver torsdag fremover. Med tiden håper vi å kunne begynne å be tidebønner enkelte dager i uken, i tillegg til ukens nattverdgudstjeneste.       

Det å be de slitesterke bønnene fra den første kristne tiden, synge salmer, lese de gode bibeltekstene og ha god tid til å be for og med hverandre er en sterk og god opplevelse. Når man i tillegg kan feire nattverden sammen, så er det få ting som kan måle seg med dette.

På bildet ser du det store korset som ligger på gulvet inne i Kristi himmelfartskapellet, og som kan kan knele ved, om man ønsker det. Korset er det mest sentrale alt som skjer her hos oss. Det har vi vist ved at det finnes både et kors oppe på gavelen, på døra inn i kapellet og korset henger også over alterbordet, som du ser beina på her på dette bildet.

Nattverdgudstjenesten avsluttes med at vi stiller oss i ring rundt korset og ber Herrens bønn sammen, mens vi holder hverandre i hendene.

Min bønn for tiden er at det skal vokse frem en kjernegruppe som ønsker å forplikte seg, og ta ansvar for gudstjenestefeiringen, sammen med meg. Det vil være slik at de fleste som kommer hit for å feire bønne- og nattverdgudstjenesten med oss, kommer når de har tid og mulighet til det. De er alltid hjertelig velkommen. Men så trenger vi en gruppe som kan hjelpe til med alle de praktiske tingene, og lese tekstene fra Bibelen som leses. Vi følger kirkeårets tekster og leser tekstene for kommende søndag, i tilegg til at vi leser Apostlenes gjerninger fortløpende. Nå vi har lest alle 28 kapitlene, begynner vi så på nytt igjen.

Du må gjerne be sammen med oss om at vi må få på plass denne kjernegruppa.

Foto: Benedicte Hansen.

Et råd i rette tid

Det er forunderlig hvordan enkelte ting blir til spesiell hjelp for deg, når du trenger det. Slik ble det i dag, for meg. Før jeg sovnet i går kveld lå jeg å tenkte på en spesiell sak, og ba Gud veilede meg. Jeg synes av og til det er litt vanskelig å holde fokus på det jeg kjenner Gud har for meg i ulike faser, fordi det er så mye som er interessant. Selv det gode kan bli det aller bestes verste fiende. I dag tidlig kom noen ord av Antonios meg i møte:

Noen spurte abba Antonios den store: 'Hva må jeg gjøre for å tilfredsstille Gud? Den gamle mannen svarte:

'Følg nøye med på det jeg nå sier deg: Hvem du nå enn måtte være, ha alltid Gud for dine øyne, uansett hva du gjør; gjør det i tråd med De hellige Skrifters vitnesbyrd, uansett hvor du befinner deg, og forlat ikke disse rådene lettvint. Hold fast ved disse tre tingene, og du vil bli reddet'.

Etter å ha lest disse ordene, ble det lettere for meg å holde fast ved det som er mitt kall.

Min Gud - mitt selskap, min venn og min trøster

Tirsdag denne uka var det ganske nøyaktig 200 år siden at pionermisjonæren og bibeloversetteren, Henry Martyn (bildet), døde i Tokat, i det som er nå er det nordøstlige Tyrkia. Da var han bare 31 år gammel. Hans briljans som lingvist, hans mot som pionermisjonær og hans drivende lidenskap for Kristus har etterlatt seg et varig eksempel på hva sann misjonstjeneste og offer innebærer.

Selv om han bare var seks år ute på misjonsmarken, etterlot han seg oversettelser av Det nye testamente på urdu, arabisk og persisk. Han fylte sine dager med det som varer evig.

Høsten 1812 var han på en reise tvers gjennom Iran. Han var rammet av tuberkulose, slet med feber og var helt utslitt av reisen. Da utbrøt han:

'Å, Herre, la Din vilje skje! Om jeg lever eller dør, glem meg ikke!'

Så i Tokat, aldeles alene, uten noen han kjente, skrev han den siste anmerkningen i sin dagbok:

'Jeg tenkte med fortrøstning og fred på min Gud, som i min ensomhet, var mitt selskap, min venn, min trøster'.

Så døde han.

Fredsfarm inspirerer til å leve ut Guds rike, del 2

Det var ikke bare eks-president Jimmy Carter som var innbudt som talere, når Koinonia Farm skulle feire 100 års jubileet for Clarence Jordan's fødsel. Det var også forfatteren, fredsaktivisten, bloggeren, baptisten og en av de fremste talsmennene for nymonastismen, Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet).

En av visjonene til Clarence Jordan var at han så for seg kommuniteter hvor mennesker lever sammen, som deler det de har og bryr seg om hverandre som brødre og søstre.

Kraften i Kristi kors
Jonathan Wilson-Hartgrove er en av grunnleggerne av en slik kommunitet: Rutba House i Durham, North Carolina, USA. Han er forfatter av en rekke bøker, og som en av de ledende stemmene i den Nymonastiske bevegelsen, understreker han betydningen av kontemplativ bønn knyttet sammen med sosialt arbeid i et lokalsamfunn.

'Vi er vitne til slutten på Kristendommen', sa Wilson-Hartgrove i sin tale, og la til: 'Den har mistet sin priviligerte stilling i Vesten, og med den har vi mistet den sosiale kraften som Kirken utgjorde. Clarence visste at enkelte av Jesu etterfølgere ville måtte avvise personlig eiendom som et levende vitnesbyrd til kraften i Kristi kors. Og slik var det at noen radikale kristne plantet et Gudsrike-skudd i det sørlige Georgia'.

(fortsettes)

Hva mente Jesus når Han sa at vi skulle gjøre større gjerninger enn Ham?

Hva kan Jesus ha ment når Han sa: 'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal gjøre de gjerninger jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far'. (Joh 14,12)?

Større gjerninger enn Jesus, Han som helbredet syke, renset spedalske og vekket opp døde?

Hvilke gjerninger er det  som er større enn disse? Det har jeg ofte grublet på, og gjennom årenes løp har jeg lest mange ulike tolkninger av nettopp dette verset. I går leste jeg så noe som gjorde at brikkene falt på plass, for mitt vedkommende.

Det er skrevet av professor John Whitcomb ved Grace Theological Seminary i Indiana, USA:

'Vår Herre gav løfte om at vi skal gjøre større gjerninger enn de Han gjorde, det er: å forkynne det sanne evangeliet om korset og oppstandelsen'. (Peter Masters: The healing epidemic. The Wakeman Trust, London, 1988, side 10)

Jeg holdt på å si: Ble du skuffet nå? Men hva kan være større enn å forkynne korsets og oppstandelsens evangelium? Jeg klarer ikke å finne noe som er større enn det. Ikke noe herligere heller.

I Ef 3,8-9 setter apostelen Paulus ord på dette når han skriver: 'Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med dette mysteriet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus'.

Det er når vi forstår litt av det apostelen Paulus legger i ordene 'evangeliet om Kristi uransakelige rikdom', at vi forstår at det å forkynne evangeliet er å gjøre 'større gjerninger' enn Jesus. Han var begrenset i tid og rom, vi er satt til å ta disse gode nyhetene om frelsen og det evige livet til jordens ender. Det er de større gjerningene.

Se nøye på dette bildet - det er dine nådesøsken i Aleppo, Syria

Se nøye på dette bildet! Ikke glem de du ser avbildet her. Dette er medlemmer av baptistmenigheten i Aleppo, en av byene som har vært utsatt for de hardeste angrepene i borgerkrigen som raser i Syria. De er dine trossøsken!

Representanter fra denne menigheten skulle ha deltatt på rådsmøtet til Den europeiske baptistføderasjonen i Elstal, utenfor Berlin, i slutten av september. Men det var ingen mulighet å få det til. Menighetslokalet til baptistmenigheten i Homs er ødelagt. Menigheten i Aleppo har 600 medlemmer. Vi vet ikke mye om hvordan de har det i dag. Det vi vet er at de har det svært vanskelig. Enten de befinner seg i Aleppo, eller har flyktet.

Våre trossøsken henter sin trøst og styrke fra Guds ord, og Salme 46,1 er et ord de stadig vender tilbake til:

'Gud er vår tilflukt og vår styrke, en hjelp i trengsler, funnet overmåte stor'.

La oss alle holde fast ved det løftet, og be for alle de som lider i dagens Syria, og spesielt for våre nådesøsken!

Sjokkert over at kristne mener Downs syndrome er en sykdom de kan bli helbredet for

Jeg klarer ikke å skjule hvor sjokkert jeg er over kristne som mener at Downs syndrom er en sykdom, som man kan bli helbredet av. For meg representerer dette et menneskesyn, som bryter med det meste av hva jeg står for som kristen.

Søndag publiserte jeg en artikkel her på bloggen, som tok for seg 3.Joh v.2. Spørsmålet var om dette er et Guds løfte, eller et uttrykk for apostelens ønske om at Gaius skal være ved god helse. På min Facebook profil har denne artikkelen til nå fått 131kommentarer. Det har vært en interessant debatt, hvor spørsmålet om Downs syndrom også er reist.  Når jeg utfordrer de som deltar i samtalen om de betrakter Downs syndrom som en sykdom, som man kan be Gud helbrede, blir svarene enten svært unnvikende eller man svarer ja.

Sykdom eller helse
Jeg skulle ønske folk tok seg tid til å lese bøkene til den svenske pinsepastoren Tomas Sjödin. Ikke bare er de svært nærgående og djupt personlige beretninger om hans og konas opplevelser og erfaringer med to gutter, som begge hadde en sjelden hjernesykdom, og som nå er hjemme hos Herren. Men Tomas Sjödin makter som få andre å sette ord på undringen og spørsmålene våre rundt det som har med sykdom, helse og helbredelse å gjøre. Han våger også å spørre om ikke svarene vi gir også gir uttrykk for vårt menneskesyn. Er det slik at bare når vi er friske er vi 100 prosent der hvor Gud vil ha oss? Opphøyer vi helse over alt annet, som om det å være frisk er det viktigste som kan skje med oss. Hva skjer da med mennesker som har tapt helsa, og ikke blir helbredet, og må leve med sykdom livet ut?

Downs syndrom
For ordens skyld: Downs syndrom er ikke en sykdom, men en medfødt feil i antall kromosomer, som inneholderer den genetiske informasjonen som trengs for å danne nye celler. Personer med Downs har ett ekstra kromosom, som gjør at alle cellene i kroppen utvikles annerledes enn hos "normale" individer, og de er derfor annerledes både fysisk og mentalt. Man kan ikke endre en persons kromsosomantall eller DNA, og kan derfor ikke behandle noen med Downs, eller "helbrede" dem på noen måte.

En person med Downs syndrom er like hel som den som ikke har det. Han eller hun er like mye skapt i Guds bilde, som den som ikke har det. En med Downs syndrom skal ikke 'utsettes' for forbønn om å bli helbredet, men trenger like mye av Guds nåde, omsorg og kjærlighet som alle oss andre.

Jeg kjenner flere med Downs. Herlige mennesker, som har lært meg mye om det å leve i nuet, om glede og forundring over det noen av oss tar som selvfølgeligheter. 

En som Downs er like mye verd i Guds øyne som en som ikke har det! Men i mange menneskers øyne er de ikke det, og vi gir uttrykk for at det er det vi egentlig mener når vi ber om at de skal bli helbredet!  

Her er en oversikt over Tomas Sjödins bøker:

Når trærne mister bladene, blir utsikten fra kjøkkenvinduet bedre. (1998)

Den enkleste glede (1999) 
Reservekraft (2003)
Et brustent halleluja (2012)

Alle bøkene er utgitt på Luther forlag.

Kristne bønder i USA hjelper kristne bønder i Guatemala

Begge er hardtarbeidende bønder som verdsetter familien sin, bryr seg om jorda de dyrker, og lever ut en tro som driver dem til å bygge gode relasjoner med andre.                                   

I år, ved å besøke hverandres samfunn, en reise koordinert gjennom den humanitære organisasjonen Foods Resource Bank, er de blitt venner. Ewert fant ut at han hadde ting felles med folk han møtte i Guatemala:

'De ønsker også å brødfø sine familier, ha nok med klær og skaffe utdannelse til sine barn', sier han.

I årevis har Ewert bidratt til korn- og soyabønne prosjekt i Mountain Lake området i Minnesota, som også har innebefattet hans hjemkommune, Bingham Lake. Bøndene solgte disse produktene, og donerte overskuddet til the Foods Resource Bank, som igjen sørget for at pengene ble distribuert via Mennonitenes Sentralkomite til Sinibal i Guatemala.

Støtte til trengende
På fem år har det gitt 1,2 millioner amerikanske dollar til prosjekter drevet av Mennonitenes Sentralkomite.

I februar dro Ewert og hans sønn til Sinbad i Guatemala for å lære. Der fikk de innsyn i hvordan disse pengene har hjulpet 105 familier til å dyrke gulerøtter, brokolli og andre grønnsaker. Dette gir igjen salgspotensiale som kan skaffe mer penger i kassa, som igjen kan brukes på humanitære oppgaver! Noe som kan brødfø folk året rundt.

Så i juli kom Morales, som koordinerer dette jordbruksprosjektet til Mennonitenes Sentralkomite, og Nate Howard, som tidligere har arbeidet med dette prosjektet i Guatemala, på gjenvisit hos Ewert.

Gjennom en slik interaksjon som denne har kristne bønner i USA og Latin-Amerika er fantastisk mulighet til å hjelpe og velsigne hverandre, og på den måten brødfø mennesker som trenger det.