Kristne i Columbia berørt av eskalerende vold

Volden blant de bevæpnede gruppene i Columbia er i ferd med å eskalere idet FARC-geriljaen demobiliserer, og truer nå menighetene tilhørende Mennonite Brethren i Choco-regionen.

Det melder nettutgaven til Mennonite World Review for 12. juni.

Medarbeidere tilhørende Mennonite Central Comittee i Columbia fortsetter å arbeide med mennesker som er berørt av den mer enn 50 år voldelige konflikten. Som kjent undertegnet landets største opprørsgruppe - FARC-EP - Columbias revolusjonære bevæpnede styrker - en fredsavtale med myndighetene i fjor. En del av forhandlingene fant sted i Oslo. Men det er fremdeles en lang vei til fred. Noen av de øvrige bevæpnede gruppene er blitt mer aktive. De søker innflytelse og krever territorier som tidligere ble kontrollert av FARC geriljaen.

Et medlem av en av menighetene, Maria Camila, hvis navn er endret av sikkerhetsmessige årsaker, forteller at en annen geriljagruppe kjemper mot Gaitanista selvforsvarsgruppe, en paramilitær gruppe som normalt okkuperer området, og at det er veldig farlig der nå.

De voldelige kampene brøt ut i februar i år, måneder etter at fredsavtalen med FARC ble undertegnet. I en del av byen har geriljaen truet med å skyte sivilister hvis de ikke åpner dørene til sine hjem. De mistenker at de paramilitære gruppene gjemmer seg der.

"Selv om du vet at Gud har sagt at kriger vil komme og at midt i alt det som skjer så vil Gud beskytte oss, så er det helt forferdelig - vi hører skuddsalvene," forteller Maria, og legger til: "Jeg kunne bare si: Herre, forbarm deg over oss og våk over oss."

Men Maria fryktet lenge for at dette var slutten. Hun kjenner seg så utrygg. Det er ikke tilrådelig å gå ut om natten. De som bor her føler seg innestengt og de er redde. Maria har liten tro på at fredsavtalen vil utgjøre noen forskjell, verken for lokalsamfunnet hun bor i eller for landsbygda i Columbia generelt.

"Det eneste håpet vi virkelig har er Gud," sier hun.

Mennonite Central Comittee arbeider nå målbevisst med fredsarbeid i Columbia, blant annet med å assistere de som nå er berørt av volden. La oss be for dette viktige arbeidet. Den blodige konflikten har ført til at så mange som syv millioner columbianere er intern flyktninger.

Billedtekst: Medlemmer av Mennonite Brethren Church i Columbia besøker et landlig område i San Juan i forbindelse med en flom. Foto: Brendah Ndagire/MCC

Jacob Gerhard Thiessen - en troshelt

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for de mange evangelistene som har reist fra sted til sted med evangeliet, og vunnet mennesker for Guds rike. En av dem var Jacob Gerhard Thiessen (bildet). Dessverre ser det ut til at det blir færre og færre evangelister - i hvert fall av 'den gamle sorten'.

Jacob Gerhard Thiessen ble født 2.mai 1876 i Muntau, i mennonite-bosetningen Molotschena i det sørlige Russland. Dette var et av de eldste bosetningene til mennoniter som kom fra Vest-Preussen i Tyskland. Det var i juni 1804 at 21 av de 162 familiene som emigrerte til Russland slo seg ned i Taurida provinsen. De gressdekkende steppene som var så karakteristisk for dette landskapet ble litt av en utfordring for disse nybyggerne. De fikk ikke satt opp ordentlige hus før enn i 1805-1806.

Jacob Gerhards foreldre het Gerhard Peter og Maria Thiessen, hun født Friessen. For å foregripe begivenhetens gang så giftet Jacob Gerhard seg i 1897 med Sara Goetz i Fürstemwerder, og de skulle få hele 12 barn sammen, den ene døde som nyfødt.

18 år gammel begynte Jacob Gerhard som lærer. Han underviste først i Fürstemwerder i årene 1894 til 1898 og i Rückeneu fra 1898 til 1906. 15.mai 1899 ble han døpt og ble medlem av The Mennonite Brethren Church. Han fulgte med i bibelstudier sammen med professor Stroeter og Benjamin Unruth, to velkjente teologer på denne tiden. Flere anerkjente hans gave til å tale Guds ord, og ble derfor invitert til å slå seg i lag med Jacob W. Reimer, en eldre reisende evangelist som besøkte landsbyer og menigheter og noen ganger også holdt møter sammen med russisktalende forsamlinger. Reimer ble en mentor for Jacob Gerhard.

De to møtte motstand fra såvel mennoniteledere, siden regjeringen forbød proselyttisering blant russisk ortodokse. Reimer og Thiessen fortsatte likevel å forkynne Guds ord og døpe de som kom til tro. Etter en tid ble Jacob Gerhard Thiessen ordinert som forkynner innen The Mennonite Brethren Church.

I 1923 emigrerte Jacob Gerhard og hans hustru Sara til Canada sammen med den store barneflokken. De slo seg ned på en bondegård i Dalmeny, Saskatchewan og ble medlemmer av en lokal mennoniteforsamling der. Gårdsarbeid var ikke helt Jacob Gerhards greie og han reise ofte på kryss og tvers av Canada og USA med evangeliet, og overlot til guttene i familien å drive gården. Han ble kjent som 'Reverend Jacob G.Thiessen', og var en dynamisk og effektiv taler i vekkelsesmøter og som bibellærer i spesielle møteuker.

Thiessen var selv en ivrig student av Guds ord og talte over emner som: 'Guds kongerike på jord', 'Jesu andre komme, 'Evangeliet om Jesu blod og rettferdighet' og andre emner. Han hadde et eget talent for å gjøre disse emnene relevante og praktiske. For å få sine lyttere til å tenke, kunne han stille provoserende spørsmål som: 'Hva var den siste tanken du hadde før du la deg til å sove? Hvis Herren skulle kalle deg hjem til seg, ville du da være rede? Er samvittigheten din ren?'

Under hans tjeneste var det mange mennesker, ung som gammel, som bestemte seg til å bli etterfølgere av Jesus.

I 1938 flyttet Jacob og Sara til Vancouver i British Columbia og ble en del av Vancouver Mennonite Brethren Church. Han ble den første pastoren i denne menigheten, og det varte ikke lenge før 15 hadde meldt seg til å bli døpt.

Jacob Gerhard var svært interessert i mennesker. Han hadde alltid tid til å gi folk et oppmuntringens ord, spesielt unge mennesker. På 1940 og 1950 tallet kom det mange mennesker til Vancouver for å få seg arbeid, og Jacob Gerhard ble som en åndelig far for dem.

Etter å ha blitt pensjonist på 40-tallet fortsatte han å forkynne i menigheten, og siden han kunne snakke russisk flytende og hadde en sterk byrde for å nå den store russisk talende befolkningen i Vancouver med evangeliet besøkte han en rekke russisktalende menigheter. Det gjorde han i mange år.

Jacob og Sara Thiessen kunne feire sin 70'de bryllupsdag 5.januar 1967, bare seks uker før Jacob døde. Jacob Gerhard Thiessen ble forfremmet til herligheten 25.februar 1967.

Trosheltene - Johann og Katharina Claassen

Johann og Katharina Claassen var blant de 18 familiene i Molochna kolonien i det sørlige Russland, som den 6.januar 1860 grunnla The Mennonite Brethren Church.

Den nye gruppen erfarte mye glede, men også mange utfordringer. I mars, nær tre måneder senere, gav de kommunale myndighetene beskjed om at de måtte gå tilbake til de menighetssammenhengene de hadde tilhørt, og siden Johann var talsmann for den nye gruppen, sto han i fare for å bli arrestert. Som en konsekvens av dette forberedte han seg for å reise til St.Petersburg for å forsøke å oppnå en legal status for den nye gruppen.

Før han reiste, knelte Johann og Katharina i bønn. Katharinas biograf, Betty Sunderman Klassen forteller:

'De overga hverandre i Guds varetekt'.

Når Johann var reist følte Katharina seg ganske så hjelpeløs og undret seg på om hennes eneste bidrag til den nye menighetsdannelsen ville bestå i det offer at hun måtte klare seg uten sin ektemann. Skulle hun fortsette å invitere gruppen til deres hjem for gudstjenester selv om ektefellen var bortreist? Hun valgte å gjøre dette og det ble til trøst for henne. Dagen etter at han hadde reist søkte de lokale myndighetene etter ham. De endevendte deres hjem. Men Johann var reist, og Katharina gledet seg over at han var fri. Det ville ta ham tre uker å nå St.Petersburg, og han ville bruke flere måneder på hjemreisen.

De neste fem årene var Johann borte flere måneder ad gangen fra sin familie. Katharina hadde fire barn å ta seg av. Jacob, David og Johannes var syv, fire og to år gamle og Maria var bare en baby. Selv med innleid hjelp var det svært mye arbeid som måtte gjøres for å få hverdagene til å henge sammen, stelle hagen som lå ved siden av Tokmak bekken, være vert for fellesskapsgruppen og delta på bibelstudier.

Den tragiske drukningsulykken der hennes sønn Johannes omkom påvirket Katharina veldig. Gjennom de første fire årene av deres ekteskap hadde hun mistet fem babyer, men da var Johann der for å trøste henne. Nå var han bortreist. Når hun nå slet med sorgen etter tapet av Johannes var det enda vanskeligere at de to var fra hverandre. Hun fant trøst i de ordene som Heinrich Huebert hadde talt ved begravelsen: 'Dere vet at deres arbeid i Herren ikke er forgjeves.

Ulike problemer oppstod for den nye gruppen. I oktober 1860 når Johann var hjemme skulle det være dåp. Noen ble ivrige og ropte: 'Halleluja!' 'Glory!' 'Seier!' Og de sang ganske så høylydt og ropte ut.

Katharina synes ikke noe om dette og snakket med Johann om det etterpå. Naboene klaget og Johann og forkynnerne i gruppa måtte møte i retten. Gruppen fikk beskjed om å gå tilbake til de menighetene de hadde tilhørt. Om de så ikke gjorde ville de miste de privilegiene mennonitene hadde. Dette måtte skje innen to måneder. Nok en gang måtte Johann reise til St.Petersburg.

I juni 1861 i Kakbaks i forbindelse med pinsen var det ikke lett å få med seg det som ble forkynt på grunn av høylydt sang og instrumenter. Katharina skrev brev til mannen sin og beskrev disse møtene for ham. På denne måten ble Johann oppdatert på det som skjedde i menigheten, og han holdt kontakt med de moderate og mer radikale medlemmene som tilhørte gruppen for å forsøke å forsone dem.

Når Johann returnerte i juni 1862 kunne han vise Katharina papirer fra tsaren om at han hadde gitt tillatelse til å etablere en ny mennonite-bosetning i elva Kuban. Mange familier hadde vært utsatt for økonomisk boikott fra medlemmer av sine tidligere menigheter. Rett etter at Katharina fødte datteren Aganetha, i april 1863, tok Johann med seg sønnen Jacob og dro for å rydde land og bygge et hjem i Kuban.

Tre år senere, i januar 1866, ble nok en datter født, oppkalt etter moren. Den høsten kom Katharina og resten av familien til Kuban, for å hjelpe Johann med å gjøre ferdig jordhytta og gjøre den til et hjem. Livet ble på nytt vanskelig da datteren Katharina døde.

I 1869, 42 år gammel, måtte Katharia selv gi tapt for malaria.

Bildet til denne artikkelen er hentet fra nybyggere i Nebraska i USA, men hytta og forholdene er forvekslende lik forholdene i Kuban på samme tid.

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 6

Om de sovjetiske myndighetene trodde at Georgij Vins ville bli mindre brysom om han ble forvist til et annet land, tok de grundig feil!

Han var ikke før kommet til USA før han satte dagsorden! Han talte og skrev om forfølgelsen av kristne i Sovjetunionen, og ble den lidende kirkes talsmann i Vest. Og han arbeidet uttrettelig med å hjelpe de som satt fengslet for sin tro, deres familier og menigheter.

Han reiste tvers over Amerika, til Sør- og Mellom-Amerika, til Europa og Australia, til den siste fange var løslatt i 1988. Mange kan takke Georgij Vins for at de overlevde torturen og de grusomme sovjetiske arbeidsleirene. Han visste jo hva han snakket om, som selv hadde vært en av dem.

Gjennom Russian Gospel Ministries satte han fokus på viktigheten av å hjelpe lokale russiske forsamlinger med Bibler, og annen hjelp de trengte for å kunne evangelisere. Det var dette som lå Georgij Vins på så på hjertet: at hans kjære landsmenn skulle få høre evangeliet. Russian Gospel Ministries sørget for å trykke russiske Bibler, og få oversatt kristen litteratur til de slaviske språkene.

Selveste Michail Gorbatsjov sørget for å oppheve utvisningsvedtaket til Georgij Vins. Fra 1990 reiste Georgij Vins gjentatte ganger til Russland og Ukraina hvor han preket i mange menigheter, fengsler og skoler og mange mennesker kom til tro gjennom hans forkynnelse.

Høsten 1997 ble det oppdaget at Georgij Vins hadde fått en hjernsvulst. Behandling ble satt i gang, men den var nyttesløst. 11.januar 1998 dør Georgij Vins.

Arbeidet han startet opp i USA fortsatte noen år etter hans død, og ble så overtatt av en ny organisasjon, som ikke lenger arbeider i Øst-Europa, men har fokus på andre land hvor kristne blir forfulgt.

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 5

Når Georgij Vins (bildet) kom hjem fra den grusomme arbeidsleiren i Uralfjellene, tok han raskt opp igjen arbeidet som pastor og som leder av det som er blitt kalt Reformbaptistene, eller de uregistrerte baptistene.

Arbeidet pågikk i djupeste hemmelighet, og med stor risiko for å bli tatt. Georgij Vins hadde beregnet omkostningene ved å følge Jesus, og var villig til å lide for Ham.

Georgij Vins ble oppdaget i 1974, og arrestert på nytt. Vi skal huske på at denne mannen ikke hadde gjort noe annet galt, enn å forkynne evangeliet om Guds rike! Han fikk prøvd saken sin for retten i Kiev i januar 1975, og ble der dømt til fem års opphold i fangeleir, og fem år i internt  eksil. Fordi menneskerettighetsaktivisten Andreij Sakharov rettet søkelyset på skjebnen til Georgij Vins, ble Vins Sovjetunionens mest kjente religiøse fange.

Et stort internasjonalt press førte til en svært dramtisk utvisning fra hans hjemland. 26.april 1979 ble Vins brutalt vekket mens han sov i fengselscellen sin. Han ble bedt om å skifte til sine egne klær. Uvitende om hva som nå skulle skje, ble han fløyet til Moskva. Han tilbrakte natten der, og ble nesten morgen informert om at han hadde mistet sitt sovjetiske statsborgerskap 'for anti-sovjetiske virksomhet'. Beslutningen var trukket av presidiet i Det øverste Sovjet. Han ville nå bli utvist fra landet.

Georgij Vins protesterte. Han hadde ikke bedrevet noen form for anti-sovjetisk virksomhet. Han var en kristen. Protestene førte ikke frem. Georgij Vins måtte bøye seg for vedtaket om utvisning. Han fikk nye klær, og ble bedt om å skrive ned navnene på nære slektninger slik at de kunne forlate landet sammen med ham. Vel vitende om at han ikke fikk se sin kone, sine barn og sin mor og en niese igjen, skrev han opp deres navn, så de kunne bli med ham.

Utveksling med USA
Så ble Georgij Vins kjørt til Lefortovo-fengslet i Moskva, mens sovjetiske myndigheter samlet sammen hans familie. Når det var skjedd ble alle brakt til flyplassen i Moskva. Ombord i flyet som skulle ta dem til USA, var det også to menn fra den amerikanske ambassaden. De fortalte at utvisningen av Vins også handlet om en fangeutveksling med USA. Det var inngått en avtale mellom Det Hvite Hus og Sovjetunionens ambassade i Washington DC.

Men det var ikke før de landet i New York at Vins fikk vite at han var byttet med to spioner! Fangeutvekslingen skjedde i en hangar på Kennedy flyplassen.

(fortsettes)

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 4

I 1966 ble Georgij Vins arrestert av KGB i Moskva (bildet). En ny bølge av forfølgelse skyllet over Sovjetunionen i forbindelse med Nikita Khrushchev's anti-religiøse kampanje i 1959. Det førte til staten påla baptistmenighetene nye restriksjoner. De innskrenket deres lille grad av frihet enda mer. Restriksjonene førte til store spenninger blant baptistene. Enkelt fremstilt dreide dette seg om hvorvidt menigheten skulle lyde Gud mer enn mennesker.

Baptistene ble splittet. Georgij Vins ble den ledende skikkelsen i en kampanje som skulle stå imot det nye presset fra myndighetene. Offentlig gikk han imot pastoren i den forsamlingen han tilhørte i Kiev, som hadde akseptert de nye betingelsene.

Det førte til at Georgij Vins dannet sin egen menighet, ble denne menighetens pastor, en menighet som møttes i skogene utenfor Kiev. Når Kirkerådet ble formelt dannet som en undergrunnskirke i 1965, ble Georgij Vins, den første generalsekretæren. Hundrevis av bevegelsens medlemmer var allerede kastet i fengsel.

I forbindelse med en dramatisk protestaksjon kom baptister fra hele det veldige russiske riket sammen i Moskva, for i en massemønstring å demonstrere utenfor selve bygningen til Kommunistpartiets sentralkomite! Noen dager senere dukket Georgij Vins opp samme sted, sammen med andre baptistledere, for å spørre hva som hadde skjedd med de som var blitt arrestert i forbindelse med demonstrasjonen!

Det er på dette tidspunktet Georgij Vins selv blir arrestert. Sammen med formannen i Kirkerådet, pastor Gennadij Krutsjkov, ble Georgij Vins stilt for retten i november 1967 og de to ble dømt til tre års fengsel, som ble tilbrakt i en arbeidsleir i Uralfjellene.

(fortsettes)

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 3

Georgij Vins (bildet) hører med blant mine troshelter. Bare å se bildet av denne vakre mannen, med de milde øynene, styrker meg i troen! Jeg føler et sterkt slektskap med denne djerve baptistlederen. Han ble født i Russlands fjerne Østen, som sønn av Peter og Lydia Vins, som jeg har omtalt i de foregående artiklene i denne serien. Både bestefaren Yakov, og faren Peter, hadde bakgrunn som pastorer innen Mennonite Brethren.

Georgij ble født 4.august 1928. Etter at faren, Peter Vins, ble arrestert for andre gang og familien mistet kontakten med ham, tok moren Lydia Peter med seg til Kiev i Ukraina, hvor han fullførte skolegangen og utdannet seg som elektroingeniør.

27. januar 1952 giftet han seg med Nadia, og de fikk etter hvert fire barn sammen. Georgij Vins ble involvert i det arbeidet som ukrainske baptister drev, og ble etter hvert ordinert til evangelist. Men sovjetisk lov pålå alle å ha en sekulær jobb. Dette skapte problemer for den uredde evangelisten.

En pilegrim på gjennomreise
Med den anabaptistiske arven Georgij fikk med seg fra bestefaren og faren, levde han med overbevisningen om at vi som kristne er som pilegrimer som er på gjennomreise i denne verden. Vi lever i verden, men ikke av verden, og det innebærer at vi ber for myndighetene, og underordner oss dem - så langt det er mulig. Det kommer situasjoner hvor en må lyde Gud mer enn mennesker. Og slik ble det for Georgij Vins.

Flere av de sovjetiske lovene hindret kirken i å utføre sitt kall som kirke. De satte begrensninger med hensyn til kirkens fremste kall, nemlig å forkynne evangeliet. Slike begrensninger ville ikke og kunne ikke Georgij Vins leve med!

Etter hvert oppdaget myndighetene hvem de hadde med å gjøre, og Georgij Vins ble straks en av deres motstandere. Slikt fikk store følger i det sovjetiske systemet. Myndighetene svarte med trakassering og forfølgelse.

(fortsettelse)

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 2

Her fortsetter den gripende historien om familien Vins:

I 1927 fridde Peter Vins til Lydia Zharikova, som takket ja, selv om hun visste at livet ikke ville bli enkelt for en pastors kone. Søndagsskoler var allerede forbudt i Russland, og i avisene kunne man lese artikler hvor det manes til kamp mot religionen. I 1928 får Peter og Lydia en sønn, som de kaller Georgij. På bildet ser vi alle tre. Samme år som Georgij ble født, fortalte Yakov Peter: 'Min tjenestetid i Russland er over. Regjeringen vil ikke tillate det jeg holder på med i fremtiden. Jeg planlegger å reise tilbake til Canada. Hva med deg?'

Jeg er blitt kalt til Russland
Peter svarte sin far: 'En av oss må forbli her, og fortsette tjenesten så lenge som mulig. Jeg er blitt kalt til å være sammen med de russiske brødrene og dele deres skjebne'.

I 1929 ble Peter Vins oppsøkt av de kommunistiske myndighetene. De gav ham følgende valg: forlate Russland sammen med familien, eller levere inn sitt amerikanske pass og blir sovjetisk statsborger. Etter mye bønn valgte Peter Vins det siste. Det sier mye om trofastheten mot det kall han kjente! Han ante nok hva det innebar.

Innen seks måneder etter at Peter Vins hadde blitt sovjetisk statsborger, ble han satt til tvangsarbeid, som bestod i å drive med tungt hogstarbeide i skogen i tre måneder, samt drive med stubbebryting i forbindelse med et veiarbeid.

Forsvant og kom aldri hjem igjen
Mindre enn et år senere, banket noen på døra til Peter og Lydia Vins. Da Peter steg ut av døren, ble han straks arrestert og kjørt bort i en bil. I en lukket rett ble han dømt til tre års arbeidsleir for det myndighetene kalte 'kontrarevolusjonær virksomhet'. Hva det egentlig var tale om var det menighetsarbeidet Peter Vins hadde ansvaret for.

Etter at de tre årene var sonet ferdig, besøkte han på nytt de troende og holdt husmøter. I 1937 ble han arrestert på nytt, og denne gangen ble han dømt til 10 års straffearbeid. Og denne gangen kom han aldri tilbake.

Lydia Vins forsøkte gjentatte ganger å få vite hva som hadde skjedd med sin mann. Hun ble til slutt fortalt at Peter hadde omkommet i fengslet.

Først i 1995 fikk sønnen myndighetenes tillatelse til å se sin fars mappe hos det sovjetiske sikkerhetspolitiet, KGB. I disse nedtegnelsene kunne Georgij Vins lese at hans far var blitt henrettet, som med så mange andre kristne ledere på den tiden.

(fortsettes)

Familien Vins - trofaste mot Herren gjennom trengsler og forfølgelse, del 1

Familien Vins hører med blant de familiene som har fått betale en høy pris for å følge sin tro og sin overbevisning. Georgij Vins er et kjent navn for alle de som fulgte med på forfølgelsen, av de kristne under det gudløse sovjetregimet. Vi skal komme tilbake til hans historie i denne serien som handler om familien Vins, men vi skal begynne med faren: Peter Zharikova Vins, født 1898 i Samara i Russland. Det er den voksne mannen på bildet.

Peter var bare et barn da han var sammen med sin far, Yakov, som reiste som misjonær langs Volga elven. I sine senere år da han så tilbake på disse reisene, sa han: 'Der, langs elven Volga, mens jeg bare var en liten gutt, ble min sjel grepet av en sterk kjærlighet til det russiske folk, og til og med da ba jeg Herren om å sende meg til å forkynne evangeliet i Russland'.

Mennonite Brethren
Peters far, Yakov (Jakob) Wiens (Vins) tilhørte Mennonite Brethren og var en av dens ledere. Yakov var født i Saskatchewan, som er en provins i Canada. Når Peter sammen med sin familie flyttet til Canada, gikk han på skole og lærte seg engelsk. Etter High School flyttet Peter til USA, ble amerikansk statsborger og studerte teologi. Etter å ha fullført sine teologiske studier, begynte han å arbeide på Ford-fabrikken i Detroit, samtidig som han hadde sin tjeneste i en russisk baptistmenighet. Når en russisk baptistmenighet i Pittsburg kalte han til å bli deres pastor, takket han ja til dette kallet.

Blagoveschensk
I mellomtiden var Yakov reist tilbake til Russland, og hadde slått seg ned i  Blagoveschensk, som er det administrative senteret til Amur Oblast, som ligger langs elvene Amur og Zeya. På motsatt side ligger den kinesiske byen Heihe.

Fra Blagoveschensk skriver Yakov til sin sønn, Peter:

'Markene er modne til innhøstning, men det er få arbeidere, og de som er her har ikke adekvat utdannelse. Hvor trist er ikke det'.

Peter lengtet inderlig etter å kunne arbeide i sitt kjære hjemland. I 1926 bestemte han seg derfor til å reise dit. Han seilte ut fra Vancouver. Det følgende året var han pastor i Blagoveschensk. Yakov hadde da flyttet til Khabarovsk, for å drive misjonsvirksomhet der. I Blagoveschensk ble Peter tatt imot med åpne armer av de troende der.

(fortsettes)

Kristne skal være 'hellige problemskapere'

Shane Claiborne (bildet), kristen aktivist og grunnleggeren av den nymonastiske kommuniteten Simple Way i Philadelphia, talte på ungdomskonferansen til Mennonite Brethren i USA nylig.

Iført sine hjemmelagede klær og med sine karakteristiske humørfylte historier utfordret Claiborne tilhørerne til å leve overgitt og radikale liv i Kristi etterfølgelse. Men det har vært diskusjon om Shane Claiborne burde få tale på denne ungdomskonferansen. Enkelte mener at hans budskap er for kontroversielt, og det ble da også organisert et alternativt møtested for de ungdommene som ikke ville høre Claiborne's budskap. Denne kontroversen førte bare til at enda flere ville høre hva Shane Claiborne hadde å si og det han sa ble da også veldig godt tatt imot.

"Kristne skulle være hellige problemskapere," sa han og fortalte selvopplevde historier fra tiden blant spedalske i Calcutta i India, hvor han arbeidet sammen med mor Teresa, og fra tiden i Philadelphia hvor han ble arrestert av politiet for å ha gitt mat til de hjemløse.

"Jeg har ennå ikke kommet meg igjen etter min omvendelse," sa Claiborne til en meget lydhør forsamling, og siktet til den store forandringen som skjedde i hans liv da han møtte Jesus.

Claiborne delte sin drøm med tilhørerne om hvordan det ser ut når Kristi kjærlighet har merket en person for livet, og han utfordret dem til å være 'ekstremister for kjærlighet og nåde' i en ekstrem tid.

Columbianer valgt til å lede Mennonitenes Verdenskonferanse

For første gang i historien vil en person fra det globale Sør bli generalsekretær for Mennonitenes Verdenskonferanse.

4. mai utpekte eksekutivkomiteen i Mennonitenes Verdenskonferanse, Cèsar Garcia (bildet) fra Bogota i Colombia til å etterfølge Larry Miller. 39-åringen tar over vervet 1.januar 2012.

"Jeg er begeistret for muligheten til å tjene i lederskapet for Mennonitenes Verdensokonferanse i den hensikt å be, tenke og handle som en del av Kristi verdensvide kirke," sa Garcia i forbindelse med valget.

Valget av Cèsar Garcia ble tatt da eksekutivkomiteen møttes i Taipei 4.-11. mai. Garcia har ledet Iglesias Hermanos Menonitas de Colombia (Mennonite Brethren Churches of Colombia) fra 2002-2008. I hjemlandet har han arbeidet som menighetsplanter og professor i teologi.

Baptistisk vekkelse i Russland med røtter i luthersk pietisme resulterte i Mennonite Brethren Church, del 6

Jeg fortsetter her serien om The Mennonite Brethren Church. Den forrige artikkelen ble publisert den søndag den 3. april:

Helt fra begynnelsen har The Mennonite Brethren Church holdt fast ved Bibelen som høyeste autoritet hva angår liv og lære, og de forutsetter at deres medlemmer er ivrige studenter av Guds ord. Deres trosbekjennelse av 1902 har til hensikt å gi en kortfattet oppsumering av den kristne tro slik de ser den uttrykt i Bibelen. Deltagelse i militæret har hele tiden vært å anse som forbudt. Omvendelsen, forstått som et individs omvendelse fra sin synd, og i tro aksepterer Jesus Kristus som sin personlige Frelser, blir sett på som essensielt for det å bli frelst, og for medlemskap i menigheten. Dåp forstått som full neddykkelse i vann er påkrevd, og noen annen dåpsform godkjennes ikke. Nattverden feires som minnemåltid, og man praktiserer også fotvask.

Utvandringen fra Russland til USA førte til at man endret raskt språket som ble brukt både i dagligtale og i gudstjenestene fra tysk til engelsk, mens man i Canada holdt seg til tysk en periode.

Ved siden av å holde fast ved Bibelen som eneste trosgrunnlag helt fra begynnelsen av var man også svært opptatt av misjon. Hjemmemisjonen, fram til 1909, ble tatt hånd om av General Mennonite Brethren Church Conference, og siden da av distriktsavdelinger. Det ble holdt møter og kampanjer både på de stedene hvor det allerede eksisterte menigheter og på nybrottssteder. Disse møtene førte ofte til at det brøt ut vekkelser og mange mennesker kom til tro. Det ble også arbeidet blant russere i Nord Dakota og Saskatchewan, og senere også i andre deler av Canada. Dette førte til at det ble opprettet en rekke russisktalende Mennonite Brethren forsamlinger. Når arbeidet i Mexico, Oklahoma og Texas ble etablert, ble det også opprettet egne menigheter for meksikanere. I 1948 begynte også arbeidet med å nå jødene som bodde i Winnipeg i Manitoba med evangeliet.

Som jeg har nevnt i de tidligere artiklene i denne serien begynte man tidlig et misjonsarbeid i Hyderabad i India. Senere ble det misjonsfelter i Sør- og Vest-Kina, Republikken Kongo, i Paraguay, Brasil og Colombia.

(fortsettes)

Baptistisk vekkelse i Russland med røtter i luthersk pietisme resulterte i Mennonite Brethren Church, del 5

Store omveltninger skulle følge for The Mennonite Brethren Church etter 50 års jubileet i 1910. Med første verdenskrig kom en periode med kaos og hungersnød for bosetningene i Russland, og overgangen til et gudløst kommunistisk regime gjorde det særdeles vanskelig å fortsette kristen virksomhet. Fra 1923 til 1929 reiste derfor mange av de mennonitiske brødrene til Canada, andre fant senere sitt hjem i Sør-Amerika. Etter 1929 kan vi vanskelig snakke om noen menigheter tilknyttet The Mennonite Brethren Church i Russland.

Men utvandringen til Nord-Amerika hadde egentlig begynt mye tidligere. Når de russiske myndighetene innførte tvungen militærtjeneste i 1870, så sto mennonitene som hadde fått tillatelse til å bli fritatt slik tjeneste, i fare for å miste alle sine privilegier. Dette fikk en løsning ved at mennonitene kunne utføre en alternativ verneplikt ved å arbeide i skogen. Flere bestemte seg da for å flytte til Nord-Amerika. I 1874 startet emmigrant bølgen og flere mennoniter valgte da å følge strømmen og flyttet til USA, og slo seg ned i Kansas, Nebraska, Minnesota og Sør-Dakota. Ingen slo seg ned i Canada på dette tidspunktet. I USA var de ikke i stand til å etablere bosetninger som de hadde gjort i Russland, men de ble i stand til å skaffe seg et landområde i Midt-Vesten, hvor de etablerte seg i store bosetninger. Gudstjenester ble først holdt i hjemmene, senere i skoler som de bygget.

Blant disse immigrantene var det 200 mennonitiske familier, senere kom flere til. En av disse gruppene etablerte Ebenezer-forsamlingen, øst for Buhler. Dette skulle bli den første Mennonite Brethren forsamlingen i USA. En stor forsamling - Ebenfeldt Mennonite Brethren Church - skulle se dagens lys i Marion County i Kansas i 1875. Og slik fulgte det på med etableringer av nye forsamlinger en rekke steder.

Den lokale forsamlingen spiller en svært viktig rolle for The Mennonite Brethren Church. Som regel kommer medlemmene fra hjem preget av enkelhet, gudfryktighet og iver for Guds rikes sak, hvor daglige andaktsstunder i hjemmet er viktig. Man slutter godt opp om søndagens gudstjeneste. I de tidlige årene bestod en slik gudstjeneste av at forsamlingen sang, en bønnestund ble så ledet av et av forsamlingens medlemmer, og så var det to taler holdt av de som var innsatt i tjenesten til å gjøre dette. Søndagsskoler ble etablert nesten med det samme en forsamling startet opp sitt arbeid, men disse ble stort sett holdt på kveldene. Ulike ungdomsforeninger så dagens lys allerede i 1898, så gjorde også menighetskorene, bruken av musikkinstrumenter noe senere.

(fortsettes)

Baptistisk vekkelse i Russland med røtter i luthersk pietisme resulterte i Mennonite Brethren Church, del 4

Når The Mennonite Brethren Church holdt sin første årskonferanse 14.-16. mai 1872 var medlemstallet kommet opp i 600. Året etter ble den første trosbekjennelsen skrevet, den ble senere revidert i 1900 og så godkjent av årskonferansen i 1902. Den er så interessant at jeg arbeider med en oversettelse, som jeg håper kan publiseres sammen med boken jeg skriver om anabaptistenes historie.

Utvandringen til Amerika fra 1874-1880 påvirket sterkt medlemsskapet til The Mennonite Brethren Church, men etter denne perioden var over opplevde menighetene vekst igjen. I 1885, da The Mennonite Brethren Church kunne feire sitt 25 års jubileum, menighetene i Russland 1800 medlemmer i syv forsamlinger som hadde egne menighetslokaler. På 10 andre steder ble det holdt møter i ulike hjem. The Mennonite Brethren Church hadde på dette tidspunktet fire eldste, og 35 personer i ulike tjenester i menighetene.

Allerede fra begynnelsen av var det et sterkt indremisjonsengasjement blant medlemmene av The Mennonite Brethren Church. Når de hadde fått organisert seg arbeidet de også enda mer målbevisst. Ganske snart begynte de å sende ut det de kalte for Reiseprediger, som var evangelister, som dro fra sted til sted.

Så i 1890 skjer det noe med hensyn til ytremisjonen. The Mennonite Brethren Church begynner et misjonsarbeide blant Telugus-folket i Hyderabad i Sør-India med å sende ut Abraham Friesens til feltet som sin aller første misjonær. Nå startet også et samarbeide med American Baptist Foreign Mission Society. I alt ble 18 misjonærer sendt fra Russland til misjonsfeltet i Hyderabad i India. Tre misjonsstasjoner ble bygget av dem, en i Naigonda, en i Sooriapet og en i Jangaon og arbeidet her hadde stor framgang og bar rik frukt. I 1910 var det hele 3.000 døpte medlemmer i menigheten i Hyderabad. Ved utbruddet av 1.verdenskrig ble det umulig for russerne å fortsette dette arbeidet.

Når The Mennonite Brethren Church kunne feire sitt 50 års jubileum i 1910 hadde vekkelsen i denne kirken ført til menighetsdannelser i Orenburg i Russland, i Turkestan og i Omsk i Sibir. Det fantes også forsamlinger på Krim-halvøya, og så langt vest som Polen. Medlemstallet var nå oppe i 6.000.

På bildet ser vi David Duerksen (1850-1910), en av de første lederne av Mennonite Brethren Church.

(fortsettes)

Baptistisk vekkelse i Russland med røtter i luthersk pietisme resulterte i Mennonite Brethren Church, del 3

De første medlemmene av The Mennonite Brethren Church ville tilbake til den radikale forkynnelsen til Menno Simons (bildet), en av de tidlige lederne for den anabaptistiske bevegelsen. Det betydde at Mennonite Brethren Church understrekt betydningen av å omvende seg fra sine synder, og at en sann omvendelse handlet om en personlig erfaring av tro på Jesus Kristus, en avvisning av militærtjeneste, at man ikke skulle avlegge noen form for ed, og det handlet om å leve et liv i samsvar med det Bibelen lærer. Ikke minst gjennom å leve et liv i enkelhet i alle livets aspekter som en protest mot materialismen. Dåp på bekjennelse av en personlig tro på Jesus som Frelser og Herre, med full neddykkelse ble fra dag en av satt fram som en betingelse for medlemsskap. Menighetstukt ble praktisert overfor medlemmer hvis liv ikke samstemte med kristen tro.

30. mai 1860 kom medlemmene av Mennonite Brethren Church sammen og valgte Heinrich Hübert som eldste, og Jacob Becker som pastor. Hübert omtalte jeg i forrige artikkel. Jacob Becker ble født 25. juli 1828 i Karolswalde i Volhynia, som var en provins i det daværende vestlige Russland, men som nå er en del av Ukraina.

Til tross for mange vanskeligheter fortsatte veksten i The Mennonite Brethren Church. Årene 1865-1872 ble en periode preget av fred, framgang og sterk vekst. Forsamlingen i Molotschena, som hadde sitt senter i Rücenau, var så heldig at de hadde flere dyktige ledere. Blant dem var Jacob Jantz, Christian Schmidt, Johann Fast og Abraham Schellenberg, og noe senere David Dürksen og David Schellenberg. For oss som leser dette i dag er dette bare ukjente navn, men i sin samtid var disse menneskene djerve, radikale etterfølgere av Jesus.

Forsamlingen i Chortitza, som hadde sitt sentrum i landsbyen Einlage, opplevde den sterkeste veksten av alle de nye forsamlingene, og var i flere år den største av alle forsamlingene som tilhørte Mennonite Brethren Church. Einlage (Kitchkas) var en av de største mennonit-landsbyene i Chortitza bosetningen, og lå på den høyre siden av floden Dniepr i provinsen Ekaterinoslav i Ukraina. Ledende eldste her var Abraham Unger og Aaron Lepp.

I 1873 flyttet Heinrich Hübert til den nye bosetningen i Kuban, som lå øst for Svartehavet, hvor The Mennonite Brethren Church hadde skaffet seg land. Her ble en menighet grunnlagt. The Mennonite Brethren Church spredte seg også til de nye bosetningene i Fridensfeld og Tiege-Zagradovka, og til bosetningene øst for elven Don og Mariupol og enda lenger, til bosetninger øst for elven Volga.

(fortsettes)

Baptistisk vekkelse i Russland med røtter i luthersk pietisme resulterte i Mennonite Brethren Church, del 2

Den åndelige tilstanden blant flere av mennonitene som hadde utvandret til det daværende Russland var heller dårlig. Frafallet fra troen var merkbart. For manges vedkommende dreide det seg nå kun om et ytre ferniss hvor troen mer var en arvet tradisjon, enn levende liv i Gud. Men Gud hadde ikke glemt sine, og vekkelsen brøt inn over de mennonitiske koloniene. Og vakte - som vekkelser gjerne gjør - oppstandelse og motstand.

Etter hvert som gruppen av Brødrene vokste ønsket de at lederskapet for de ulike bosetningene skulle utøve mer menighetsdisiplin, men dette fant ingen gehør hos lederskapet. De levde ikke med Gud som de skulle selv. I desember 1859 kom en gruppe av Brødrene sammen for å feire nattverd. Dette ble kjent og forårsaket sterke reaksjoner. Noen av Brødrene ble bedt om å be om en offentlig undskyldning overfor hele menigheten og en forsikring om at noe slikt ikke måtte skje igjen. Dette kunne ikke Brødrene gjøre. De benyttet dermed anledningen til å begrunne det de hadde gjort med Guds ord. Dette førte til at seks medlemmer av Gnadenfeld bosetningen ble bedt om å trekke seg fra menigheten.

6. januar 1860 kom en gruppe av Brødrene sammen i Elisabeththal i Molotschena for å ta de første stegene til å etablere en ny menighet. De skrev et brev til de eldste i den sammenhengen hvor de hadde stått og begrunnet hvorfor de så seg nødt til å gjøre det de nå gjorde. Hovedbegrunnelsen var det forfallet og frafallet de var vitne til blant deres venner uten at lederskapet grep inn og gjorde noe med det. Dette dokumentet ble undertegnet av 18 menn.

Dette brevet blir sett på som grunnleggelsen av The Mennonite Brethren Church, hvor de 18 ansees å være denne menighetens første medlemmer. De ledende blant dem var Henrich Hobert (bildet), Abraham Cornelsen og Johann Claassen.

Reaksjonene uteble ikke. Det ble tatt skritt for å forby Brødrene å holde møter, og flere år med store vanskeligheter fulgte. Men The Mennonite Brethren Church fortsatte å vokse og etter mange bestrebelser hvor Johann Claassen fikk gjenomslag hos myndighetene i St. Petersburg og fikk legal status som kirke.

Baptistisk vekkelse i Russland med røtter i luthersk pietisme resulterte i Mennonite Brethren Church, del 1

I en ny serie med artikler skal vi se nærmere på det Guds verk som skjedde blant en gruppe kristne, i Russland og hvilken frukt denne vekkelsen fremdeles har i flere steder av verden. Dette er for det meste ukjent kirke- og vekkelseshistorie for mange i Norge. For mange av våre lutherske venner vil denne vekkelsen være av interesse. Det vil dere se etter hvert som dere leser. En av årsakene til at jeg driver denne bloggen er å fortelle om ukjente sider ved menighetens historie, slik at vi kan glede oss over det mektige verk Gud har gjort - og gjør - gjennom Kristi kropp. Jeg finner slikt svært inspirerende, og det skaper også en lengsel etter at Gud skal fortsatt skal sende vekkelse og fornyelse over sitt folk.

I 1788 emigrerer en gruppe mennoniter, flesteparten av dem med hollandsk opprinnelse, som hadde emigrert fra Preussen til daværende sør-Russland i 1788, og etablert seg i Chorititza, i provinsen Ekaterinoslav. Mennonitene er en gren av den anabaptistiske vekkelsen som hadde sitt utspring under reformasjonen.

Ekaterinoslav var en provins i det russiske imperiet, grunnlagt i 1783. Den ligger langs elven Dnieper og grenser til nord av Poltava, i øst til Kharkov, i sør av Taudrida og i vest av Kherson. I 1917 fikk stedet navnet Dnipropetrovsk.

I 1803 får gruppen som ankom i 1988 følge av enda større gruppe med mennoniter fra Danzig og Preussen. De kom på invitasjon av Katharina den store. Disse slår seg sammen og grunnlegger Molotschena bosetningen, i provisen Taurida, som ligger litt lenger sør. Taurida ligger nå i Ukraina og heter Zaporizhia oblast. Disse kolonistene vil komme til å slite med både fattigdom, epidemier og mye hardt arbeid.

I 1845 bryter det ut en vekkelse i denne bosetningen. Det var mange faktorer som førte til dette. Ti år tidligere, i 1835, var en ny gruppe bosettere kommet fra Preussen. Disse grunnla en ny bosetning i landsbyen Gnadenfeld i Molotschena. Disse hadde kommet i kontakt med moravianske brødre og hadde hentet inspirasjon fra dem. Denne gruppen med mennoniter fikk nå en positiv innflytelse på de andre mennonitene i området. En annen viktig faktor i den gryende vekkelsen var den åndelige fornyelsen som hadde sin opprinnelse blant lutherske pietister i den luthersk bosetning lokalisert i Neu-Hoffnung, sør for Molotschena bosetningen. Denne lutherske kirken kalte Edward Wüst fra Tyskland til å bli deres pastor, og han tjente her fra 1845 til sin død i 1859.

Edward Wüst var litt av en personlighet, en meget effektiv taler, en mann med sterke følelser, og en sterk religiøs overbevisning. Hans budskap var definitivt evangelisk og hans understreket sterkt betydningen av omvendelse og et liv i etterfølgelse av Kristus.

Würst's evangeliske arbeid hadde en bemerkelsesverdig innflytelse på hans mennonitiske naboer. De inviterte ham som taler ved flere anledninger, og mange av mennonitene deltok på hans misjonskonferanser og noen gikk også regelmessig til de gudstjenestene han holdt.

Dette resulterte i at mange mennoniter ble vekket av Guds Ånd og de begynte å holde bibelstudier i sine hjem. Disse som begynte med disse studiegruppene kalte seg for "brødre". Ikke alle likte dette som skjedde og enkelte mennoniter kom i opposisjon til dem. Noen av dem var også flere av de som hadde en eldstetjeneste blant mennonitene. Men motstanden til tross - vekkelsens ild brente. Mer om det i neste artikkel.

Bildet viser det gamle postkontoret i Ekaterinoslav

(fortsettes)

Shane Claiborne gjør folk ukomfortable og setter dem på valg til å følge Jesus

Shane Claiborne (bildet) skaper debatt allerede før han skal tale på ungdomskonferansen til Mennonite Brethren Churches i San Antonio neste år. Som en sa det: "Han gjør en rekke mennesker, inkludert kristne, ukomfortable!"

Noen få velger å holde seg borte fra neste års ungdomskonferanse, mens andre er svært begeistret over å få Claiborne, som er en svært etterspurt taler, til konferansen.

"Claiborne ser ut som og låter som en gammeltestamentlig profet, som djervt stiller spørsmålstegn ved rikdom og kaller mennesker til å kjempe for rettferdighet for de fattige," står det å lese i The Christian Leader, som er talerør for årskonferansen for Mennonite Brethren Church.

Shane Claiborne har ganske nylig sluttet seg til Mennonite Brethren Confession of Faith, og leser man hans bøker skinner det tydelig igjennom at mye av det han skriver om er inspirert av anabaptismen.

Claiborne, som må takke nei til en rekke forespørsler han får, har tidligere talt ved ungdomskonferanse for The Mennonite Church. Det var i 2009 i Columbus i Ohio. Fire av ungdommene som hørte ham talte, responderte med å invitere hjemløse som levde under en jernbanebro på middag den kvelden. Claiborne pleier å utfordre sine tilhørere som er fanget av den materialistiske kulturen til å våge å bryte med den og leve helt og fullt for Jesus.

18 familier ble til 400.000 - The Mennonite Brethren 150 år

Ut av en samling med 18 hushold for 150 år siden, har Gud skapt en global familie på 400.000 Mennonite Brethren som tilber på mer enn 20 forskjellige språk!

Omkring 900 av de kanadiske og amerikanske Mennonitiske brødre kom sammen for å feire jubileet 12.-18. juli.

Opprinnelsen til dette anabaptistiske fellesskapet finnes i Russland, i 1860. I Russland bodde det på den tiden ulike grupper av mennoniter. I det sørlige Russland fantes det en rekke kolonier som kom under innflytelse av europeisk pietisme. Dette gjaldt særlig Molotschna kolonien. En vekkelse brøt ut som berørte både lutheranerne, katolikkene og mennonitene som bodde i dette området. Mange kom til en personlig tro på Jesus som sin Frelser og Herre.

I 1859 kom en gruppe mennoniter sammen. De hadde det til felles at mange av deres trossøsken var blitt lunkne, levde ugudelige liv og var ikke omvendt. De spurte seg selv om de kunne ha felleskap med mennesker som på denne måten levde i konflikt med sin tro og overbevisning.

6.januar 1860 kom denne gruppen sammen igjen og grunnla Mennonite Brethren. Det skjedde i landsbyen Elisabeththal. Fra første stund la de sterk vekt på å leve et disiplinert liv, bibelstudier og på bønn. Disse Mennonitiske brødre kom også under innflytelse av den tyske baptisten J. G Oncken.

I dag opplever dette trosfellesskapet vekst. Jeg skal komme tilbake senere med mer om deres historie og deres trosgrunnlag.

Bildet er fra jubileumsfeiringen.