Økende interesse for nymonastisk kommunitetsliv i Sverige og Norge

I Sverige samles nå stadig flere i kommuniteter. Det begynner å røre seg her i Norge også.

Et forpliktende liv levd sammen i hverdagene, hvor måltidsfellesskap, tidebønner, og praktisk nestekjærlighet er rammen rundt det hele, tiltrekker seg stadig flere. Interessen for såkalte 'nymonastiske' kommuniteter er økende i USA såvel som i Europa.

I avisen 'Sändaren' sto det nylig et leserbrev hvor en rekke kristne svensker gir uttrykk for sin lengsel etter slikt levd liv og etterlyser andre som går med samme tanker. De forteller at de siste åtte årene har det vært samlinger i Sverige for mennesker som er interessert i kommunitetsliv. Nylig var det en slik samling i Oslo.

Skulle du som leser dette gå med slike tanker, så er jeg veldig interessert i å komme i kontakt med deg. Du kan gjerne skrive til meg: bjornolav58@gmail.com

Mitt håp er at vi skal klare å bygge en slik kommunitet rundt Kristi himmelfartskapellet.

På bildet sees Rutba-kommuniteten ledet av Jonathan Wilson-Hartgrove, en baptistpastor som er en av de fremste talsmennene for denne bevegelsen.

Her er leserbrevet fra Sändaren:

Vid månadsskiftet februari—mars sedan åtta år tillbaka möts människor från olika delar av landet, i olika skiften av livet men med en gemensam längtan: ett vardagssammanhang där det är enklare att vara kristen.

Träffen är en bön om att Gud ska bana inre och yttre vägar för dessa sammanhang att bli till. Det är en möjlighet att nätverka och knyta nya kontakter och för mer rutinerade kommuniteter att utbyta erfarenheter med varandra. Under sammankomsterna slås vi av hur unikt och naturligt ekumenisk vår mötesplats är. Från skilda samfund och med olika församlingstillhörigheter sluter vi upp för att under några dagar dela tankar om liv i Kristi efterföljd i vår vardag.

Kommunitetsliv är inget nytt, redan i Apostlagärningarna ser vi hur den tidiga kyrkan levde tillsammans dagligen, delade jämlikt på sina ägodelar och använde sina hem för bön och nattvard. På 200-talet gick män och kvinnor ut i öknen för att fasta, söka Gud och leva enkelt. Till Sverige kom klostren på 1100-talet. Under tiden den lutherska reformation pågick under 1500-talet, tvingade statsmakten alla kloster att lägga ned verksamheten och en lucka uppstod i svensk kyrklighet som inte riktigt kunde fyllas förrän på 1900-talet och framåt, när traditionella kloster tillsammans med fristående kristna kollektiv och kommuniteter växte fram.

Kloster, kommuniteter och andra närboendegemenskaper har i tusenden år varit frizoner i världen, växtplatser för det inre livet, träningsarenor för den gemenskapsutopi vi hoppas på och det ”ljus på berget” som Jesus talar om i Bergspredikan.

Vi upplever att det finns nyfikenhet och glädje inför den kristna närboenderörelsen, men också oförståelse och skepsis. Vi vill redan nu bekräfta något viktigt: vi behöver kyrkan! Men vår tro och kyrkans erfarenhet är att kyrkan också behöver kommuniteten — den förtätade gemenskapen av kyrkans liv där vi kan tränas i lärjungaskap.

Kommunitetsrörelserna har alltid levt i en spänning med den existerande kyrkan. En del gemenskaper verkar som en naturlig del av en vanlig församling och kompletterar denna, men det finns också kommuniteter som står utanför existerande kyrko- och församlingsgemenskaper. Oavsett vet vi att det är svårt, i princip omöjligt, att vara kristen ensam och att vi behöver bäras av en gemensam tro, bekännelse och livsstil där de kristna dygderna kan utvecklas och slipas.

Utan gemenskap med kyrkan riskerar dessa grupper att utvecklas till elitiska och slutna sekter och på sikt kvävas. Den större kyrkans gemenskap måste nödvändigtvis präglas av inklusivitet och mångfald medan den mindre gemenskapen är en helgande odlingsplats för de som under reglerade former vill överlåta sig till en vardaglig rytm tillsammans. Genom att dela liv med varandra hoppas vi (genom Guds nåd och kraft) växa fram till den efterlängtade skönhet som spårades i Jesus liv på jorden — och att vi som kommuniteter får bidra med något av detta som en gåva och resurs för den större kyrkan.

Ta gärna kontakt med oss. Vi längtar efter goda relationer, gårdar på landet, gemenskap i stan, modersförsamlingar, mentorer, förbön och stöd. Vi längtar efter fler systrar och bröder att dela livet med.

 Johan Andin, Matilda Andin, Therése Arvidsson, Maja Ekström, Maja Floberg, Micael Grenholm, Henric Götefelt, Tobias Elof Hadin, Göran Hember, Alice Hägg, Karin Jalkenäs, Dag König, Katarina Lamos, Frida Lenander, Rasmus Lenander, Kristoffer Lignell, Elin Lundell, Jolanta Lundgren, Tobias Olsson, Sunniva Rettinger, Arvid Skagerlid, Annika Spalde

Sørgende etter halshuggingene i Libya angrepet av islamister hjemme i Egypt

Sørgende etterlatte etter de grusomme henrettelsene av de 20 koptiske kristne i Libya, får ikke sørge i fred. Som kjent var det 21 som ble halshugget av IS, men den ene av dem var en mann fra Chad, som ble en kristen rett før han ble drept sammen med de andre. Jeg har skrevet om denne mannen fra Chad tidligere her på bloggen.

I det de skulle markere den 40 dagen siden henrettelsen i Libya, ble landsbyen til 13 av de som ble martyrer, igjen sentrum for voldelige angrep mot kristne.

Minst seks bilder fra omkringliggende landsbyer med mer enn 20 bevæpnede menn i det mørket senket seg over landsbyen Al-Our. 5000 mennesker bor i denne landsbyen. De 20 mennene slo seg i lag med omlag 100 andre fra Al-Our og banet seg vei til Jomfru Maria-kirken, som er den eneste kirken for landsbyens 2.500 kristne.

De åpnet ild mot kirken og kastet steiner på den. Flere vinduer ble ødelagt, og en parkert bil ble satt i brann. Muslimske naboer til kirken sto oppe på takene sine og kastet stein på kirken. Dette skjedde 28. mars, og flere øyenvitner har gitt opplysningene videre til organisasjonen International Christian Concern.

Fader Makar Issa, som er prest for Jomfru Marias kirke, kontaktet egyptisk politi og ba om beskyttelse. Politiet ankom stedet veldig sent, og gjorde ingen ting for å forhindre angrepet på kirkebygget. Minst seks koptiske kristen skal ha blitt såret i forbindelse med angrepene.

Foto: Sørgende inne i Jomfru Marias kirke i Al-Our. (Reuters)

Å bli en rotfestet menighet - et brev fra Brasil, del 2

Her er andre delen av brevet fra Brasil. Første delen ble publisert lørdag 28. mars. Det er Claudo Oliver (bildet), kommunitetens pastor som forteller:

Ganske raskt erkjente vi at ordet 'Casa' var tullball. Faktisk var det kun noen få av oss som levde i dette området. Vi bestemte oss for å flytte enda en gang. Til et sted hvor vi kunne leve ut troen, ikke bare på søndager, men hele uken; ikke bare i kirken, men i våre hjem og i våre nabolag, og la mennesker se hvem vi er i våre familier og det vi holder på med. Så vi flyttet enda en gang, denne gangen til Mossungue, et middelklasseområde hvor vi startet Quinta da Videira (Vingården).

Den urbane gården vi startet her, i en liten bakgård på mindre enn tre hundre kvadrat meter, har ført oss lenger enn noen plan kunne ha gjort. Kristne og sekulære organisasjoner, universiteter, TV-selskaper, og forskningsinstitutter har alle kommet for å se vår enkle hage og vårt daglige liv. Det virker som nøkkelen til en slik påvirkning (selv om vår gruppe troende ble mindre) vokste klarere underveis: vi lanserte ikke en tjeneste eller et prosjekt for å tjene mennesker. I stedet var vi bare være der, sammen med folk, og svarte på hver utfordring som best vi kunne, vi prøvde å være ærlig, enkle og oppriktige samtidig som vi var bibelske, vitenskapelige og teknisk seriøse om alle våre beslutninger og handlinger.

Vi startet bare med et sønnepsfrø, likevel begynte vi å se at fjellene beveget seg. Hver måned behandlet vi fire tonn søppel fra nabolaget vårt, vi produserte fire tonn mat i året, delte felles måltider, fikk studenter fra universiteter og høyskoler, skrev vitenskapelige artikler om jordbruk, og drev frem geiter, høner og kaniner.

Vi kalte oss selv 'urbane bønder', ikke fordi det hørtes trendy ut, men fordi dette var den beste måten vi fant å kunne beskrive vår lojalitet til Skaperverkets Gud. Vi hadde ingen lojalitet til den falske gud som heter 'markedet' og mellommannen 'penger'. Gjennom hagearbeid og kompostering, skapte vi en ny relasjon mellom dyr og planter: vi bekreftet en annen form for liv, hvor skapelsens rytme og balanse kan uttrykke den friheten Skaperen har lovet oss.

(fortsettes)

Det sammenrullede tørkleet og Jesu gjenkomst

Nå foregriper jeg begivenhetenes rekkefølge i påskedramaet, men jeg ble klar over noe her om dagen jeg ikke har hatt kjennskap til. Og det velsignet meg så mye, at jeg ikke kunne la dette vente til 1.påskedag.

Apostelen Johannes forteller en detalj fra Jesu grav. I Joh 20,6-7 kan vi lese:

'Simon Peter kom så etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv'.

En viktig detalj i den store sammenhengen. Dette forteller meg med hvilken majestetisk ro Jesus forlot gravnattens mørke!

Men det er mer her enn hva jeg har visst.

Skal vi forstå betydningen av det sammenrullede tørkleet må vi forstå noe av hvordan den hebraiske tradisjonen var på Jesu tid. Et sammenrullet tørkle handler om forholdet mellom Mesteren og tjeneren, og hver eneste jødiske gutt og jente ville vite dette.

Når tjeneren gjorde ferdig middagsbordet for sin herre, sørget han for at det var akkurat slik han ville ha det. Bordet ble dekket, og så ville tjeneren vente. Han våget ikke å røre noe som helst, før hans herre var helt ferdig. Når herren var ferdig med å spise, ville han reise seg fra bordet, tørke fingrene, munnen og renske skjegget, og så ville han ta tørkleet og krølle det sammen og kaste det fra seg på bordet.

Tjeneren ville da vite at han nå kunne ta av bordet. For i de dagene betydde et krøllete tørkle: 'Jeg er ferdig'.

Men om husets herre skulle reise seg fra bordet, brette tørkleet sammen, og legge det ved siden av tallerkenen, så ville tjeneren aldri finne på å røre bordet. For et sammenrullet tørkle betydde: 'Jeg kommer tilbake!'

Og det er nettopp den beskjeden Jesus legger igjen i graven! 'Jeg kommer tilbake!'

Dette er vårt salige håp: Jesu gjenkomst!

SE, din konge kommer!

'Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, saktmodig, ridende på et esel - på trelldyrets fole'. (Matt 21,5)

Dette ordet rammer inn årets påske, for meg: Se, din konge kommer!

Jerusalem står på hodet denne dagen. Det er feststemte mennesker over alt. De som tar del i festivitasen er mennesker som lever under en okkupasjons harde kår: Fattigdom, undertrykkelse, begrensninger i så mangt og mye. Men de har fått håp: Profeten fra Nasaret. En underlig skikkelse. Hans ord er annerledes. Han lærer med myndighet, helt annerledes enn deres skriftlærde. Ordene Hans skjærer igjennom hykleriet, de forvandler mennesker, setter dem fri. Ryktene har gått - og noen har også vært øyenvitner - til usedvanlige helbredelser: Lamme har fått førligheten tilbake, blinde har fått se, døve har igjen kunnet høre. Kanskje er han befrieren som skal komme. Som skal velte Romerrikets åk fra deres skuldre.

Denne profeten er annerledes enn de som har dukket opp den senere tiden. Endelig ser man antydningene til den messianske tidsalder.

Det er derfor ikke så merkelig at hele Jerusalem er på beina. De brekker av fra trærne, de legger kappene sine på veien. Det kjennes helt naturlig å hylle denne mannen.

Men likevel så annerledes enn de romerske triumftogene.

Mannen kommer ridende på et esel. Ikke en hest brukt i strid. Dermed er han ikke høyt der oppe på sin hest, men tilgjengelig for de som står langs ruta. Jeg tror mange av de som ropte begeistret denne dagen, likevel undret seg over ydmykheten denne mannen viste dem.

De velsignet ham:

'Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!'

Tilbake til innledningen:

'Se, din konge kommer til deg'.

Hvordan ser vi Ham?

Denne påsken har jeg valgt den vakre Kristus-hymnen fra Fil 2,5-11 som min påsketekst. Jeg vil bruke påskedagene til å meditere over dens grensesprengende innhold. Kanskje vil dele noe av det jeg fordjuper meg i med bloggens lesere.

Innledningen på denne hymnen passer i grunnen godt til Palmesøndag:

'han som, da han var i Guds skikkelse, ikke holdt deg for et røvet bytte å være Gud lik, men gav avkall på det og tok en tjeneres skikkelse på seg ....' (v.6-7)

Slik ser jeg Ham som kommer ridende på en eselfole.

Det ene brød, del 1

For første gang på norsk kan du nå lese hva Andreas Ehrenpreis (1589-1662) skrev om Herrens måltid, om Brødsbrytelsen, i min oversettelse. Andreas Ehrenpreis ble en av de mest markante lederne innen 1600-tallets døperbevegelse, den delen av den som gikk under navnet Hutterianerne.

Etter at Hutterianerne - som praktiserer eiendomsfellesskap - ble fordrevet fra Moravia, sank medlemstallet disse anabaptistene kraftig. Den gamle misjonsiveren hadde sluknet, og livet i Slovakia under Tredve års krigen og de tyrkiske angrepene var så tøffe at den gamle disiplinen begynte å løses opp. I dette kritiske øyeblikket fremsto i deres midte en leder av virkelig format - Andreas Ehrenpreis. Han ble valgt til Ordets tjener (pastor) i 1621, og ble den faktiske lederen for Hutterianerne i 1630 og ledende eldste 1639. Denne usedvanlige mannen oppnådde like mye som Jakob Hutter, som denne grenen av Døperbevegelsen har sitt navn fra eller Peter Rideman hundre år etter.

Andreas Ehrenpreis ble født i Württemberg, og var av prosesjon møller. Med ham kom en sterk åndelig fornyelse blant Hutterianerne:

'I den første menighetens tid var Herrens måltid noe forenende og som en del i det ene brød og i den ene kropp. Såkornet må død for brødets enhets skyld. Bare ved å dø var det i stand til å slå rot og vokse ute på markene og bli stående i stormen. Bare på denne måten kunne det bære frukt.

På samme måte må hver av oss oppgi seg selv, og må dø fra seg selv, hvis man ønsker å følge Kristus på Hans vei. Så må det innhøstede kornet knuses og males hvis det skal bli til brød. Vår egen vilje må det samme for fellesskapets skyld. Den må bli brutt hvis vi skal tilhøre Måltidets fellesskap og tjene fellesskapet.

Som om det ikke var nok, må kornene føres sammen slik at det blir ett brød. Ikke noe korn kan bli bevart som det var eller beholde det som det hadde. Ikke noe korn kan forbli isolert. Hvert korn har gitt seg selv og hele sin styrke inn i brødet.

(fortsettes)

Mor

Moren, Margrit Zimmerman, var døende av kreft. Likevel viste hun barna sine og mange andre at Jesus er veien. Her er hennes datters gripende beretning:

Først av alt, hun var min mor. En fantastisk kokke, hun kunne alt - melboller, kaffekaker, bagels, pai, og kylling, og hun benyttet enhver anledning til å gi videre knepene hun hadde lært seg til søsteren min og meg. En av de siste tingene hun gjorde var å skrelle epler som skulle brukes til hennes berømte eplekake, og selv om hun måtte gjøre det sittende, og ikke kunne spise mer enn en munnfull, strålte hun over det hele når kaken var ferdig. Hun kunne være døds-seriøs om vi var ulydige eller hadde manglende respekt for noe, men hun elsket å ha det moro. Hun mistet ikke en anledning til å kle seg fint eller for å danse. Et av mine favorittminner som barn er når hun lullet oss i seng med 'lys-sangen' hvor hun snurret seg rundt med et levende lys i hendene, etter rytmen fra vuggesangen.

Etter at hun fikk kreftdiagnosen for to år siden, gjorde hun sitt aller beste for å være mor, til tross for voksende smerter, kvalme og slitenhet. Men hun var ikke lei av å haike inn til Ashokan, Mohonk eller ta Wallkill Rail Trail. De siste ti dagene av hennes liv sto hun fremdeles opp klokka fem om morgenen, stelte i stand frokost og så oss av gårde til skolen, uansett hvor svak og sliten hun følte seg. Helt til det siste, var hun mer opptatt av de rundt seg enn seg selv, og sørget for at gjester som kom fikk noe å drikke, eller en stol å sitte på, selv om hun knapt nok klarte å åpne øynene.

Ved siden av det å være en fantastisk mor, var hun virkelig en ekspert på en pleier: varm, omsorgsfull, samvittighetsfull og stillferdig. Favorittoppdraget hennes var å dra omsorg for mødre og barn, men like mye elsket hun arbeidet i en barnehage.

Men viktigst av alt: hun var en livslang etterfølger av Jesus. Når hun følte at noe var galt, nølte hun ikke med å si hva hun mente - spesielt til søsknene sine, nevøene og de mange kusinene. Hvis det handlet om lojalitet til Jesus eller noe annet hun følte sterkt for, trakk hun seg ikke unna, men hun var også raskt til å le, tilgi og trøste. Hele tiden pekte hun på Jesus for oss barna, og minnet oss om at hvis vi gjorde Ham til vår beste venn, så ville alt tjene oss til gode. Full av latter og kjærlighet, gjorde hun et varig inntrykk på alle som møtte henne. Ingen kunne arbeide sammen med henne og være nedtrykt eller stille særlig lenge, hennes smittende latter, hennes strålende smil og hennes positive holdning smeltet selv et steinhjerte.

Hennes tro var barnlig og enkel, og handlet alltid om handling, ikke ord. Hennes Bibel, som hun hadde fått i gave av sin bestefar, J. Heinrich Arnold i 1980, var velbrukt og flittig understreket. Bare ni dager før hun døde, fortalte hun min far, at hun var overveldet av en følelse av 'perfekt, perfekt fred' - og at hun håpet at vi følte det samme.

Moren min ble diagnostisert med kreft i en alder av 43 sommeren 2013. Når tiden kom og hun ble sengeliggende, hadde hun allerede holdt ut måneder med smerte og oppkast, men jeg hørte henne aldri klage eller dra oppmerksomheten mot seg selv. Selv ikke etter en måned ved Albany Medical Center, mistet hun ikke sin optimistiske holdning. Og når hun endelig stanset med stålebehandling etter å ha prøvd fire forskjellige regimer, sto hun ansikt til ansikt med døden modig og stillferdig. Mer enn en hang sa hun til far at hun ikke var redd, og at vi måtte stå på!

Hvordan kunne hun møte døden med slik fred og glede? Jeg er sikker på at svaret er å finne i hennes enkle tillit til Gud, hennes rene samvittighet og hennes visshet i at hun hadde kjempet kampen og vunnet.

Torsdag 12. mars klokka 06.50 ble mamma kalt hjem til Jesus. Alle hennes fem barn og pappa var der ved hennes side, og selv om kampen hun kjempet var forferdelig, visste vi at Gud var der sammen med oss, fordi hun utstrålte en slik fred. Hun etterlater seg et kolossalt tomrom i vår familie, men hennes liv og hennes død berører nå mennesker over hele jorden. På en eller annen måte bruker Gud lidelsen hennes til å peke på Jesu lidelse og vinne mennesker for Hans rike.

Jeg vil aldri glemme hvor vakker hun så ut når vi våket over henne etter at hun var død. Hun lå der i sin blå kjole, med roser rundt seg og en blomsterbukett i hendene. Hun var virkelig en 'klok jomfru' som var gjort rede for bryllupsfesten, og som gikk til sin Skaper med glede (Matt 25, 1-13). Hennes liv, lidelse og død vil ryste, utfordre og inspirere meg for resten av mitt liv.

Jennifer Zimmerman/Bruderhof

Å bli en rotfestet menighet - et brev fra Brasil, del 1

Casa de Videira (Husets vin), er et kollektiv av familier bosatt i Curitiba, Brasil (bildet), dedikert til det 'å følge i Kristi fotspor'.

Arbeidet de gjør med økologisk gårdsbruk, søppelhåndtering og rettferdig handel er inspirert av Jesus, de første kristne og veiledere så forskjellige som Thomas Aquinas, William Booth, Leo Tolstoj, Eberhard Arnold og Vandana Shiva. Selv om gruppen gladelig tar imot folk fra ulike sammenhenger, blir de viktige avgjørelsene tatt av de som har overgitt sine liv til Kristus, og på Skriftens grunn. De mottar økonomisk støtte gjennom gaver, men har gjort seg avhengige av bønn mens de arbeider med å underholde seg selv gjennom å selge brød og ulike varer såvel som såpe laget av resirkulert vegetabilsk olje.

Claudio Oliver, som er kommunitetens pastor, forteller:

Vår trosvandring har sine røtter i Skriften, kulturen og jordbruket. En av vår kommunitets viktigste verdier er 'å omfavne eventualitetene' - å ønske velkommen hver anledning Gud sender oss, akkurat slik Jesus lærte oss i lignelsen om Den barmhjertige samaritan, som hjalp den sårede mannen som han fant liggende langs Jeriko-veien. Dette er langt viktigere enn strategisk planlegging. Snarere enn å forsøke å finne ut hvor vi skal, må vi vite Hvem vi skal gå til. Hver gang vi støter på nye overraskelser, nye funn, og inspirasjon, kommer ordtaket til tankene: "Et tegn på Guds gjerning er når vi blir ledet dit vi ikke hadde tenkt å gå."

I mange år var menigheten vår fokusert på det å betjene de såkalte fattige. Vi arbeidet med hjemløse, ungdomsgrupper, og med utvikling av lokalsamfunnet. Vi så gode resultater, men vi kom også til å innse at det å drive menighet og det å drive sosialt arbeide ble to separate ting, noe som resulterte i en slags åndelig schizofreni. Vi levde ikke med dem vi ønsket å tjene. Faktisk var vi en gjeng med velmenende, middelklasse mennesker som krysset bygrensen for å gjøre noe vi alle trodde var bra.

Etter dypere refleksjon over Skriften, følte vi kallet til å flytte vår menighet fra sin opprinnelige plassering i Bom Retiro-området i Curitiba, til Villa Fanny, et svært dårlig nabolag - ikke bare hjelpe dem, men også for å gjøre noe med våre eget delte sinn og handlinger. Fortsatt var vi en institusjonell kirke, men vi vedtok mottoet: "Vi har ikke en sosial tjeneste lenger;  menigheten er det sosiale arbeidet for verden. I Villa Fanny fant vi nytt arbeid: vi beplantet, underviste i klassisk musikk, tilbød kunst klasser, dannet flerspråklige kor, satte miljøspørsmål på dagsorden, startet såpeproduksjon, kompostering, og til slutt forvandlet vi en parkeringsplass til en hage med mer enn tre hundre arter - et sted som myldrer av liv og lyden av barn.

(fortsettes)

Det blir søndagsåpne butikker - helligdagsfreden tapte mot pengemakten

Til tross for stor folkelig motstand, til tross for at ingen vil ha det - verken ansatte, handlende eller de som eier butikkene - den blå-blå regjeringen får viljen sin igjennom og det blir søndagsåpne butikker.

Det hele er et knefall for markedskreftene og sekulariseringen av samfunnet. Kristne som har stemt fram denne regjeringen sitter igjen med svarteper. De blå-blå har ikke hørt på noen av de kirkelige lederne, selv om de så gjerne ville ha de kristnes stemmer.

Det er Venstre som nå sørger for at butikkene blir åpne på søndager. Venstre har nemlig fremmet et eget forslag, som H/FrP baker inn i sitt eget. Nå vil det være opp til butikkene selv om de vil ha åpent. Forslaget skal ut til høring. Men saken er nok tapt for lengst.

Dermed har Høyre/FrP sammen med Venstre klart å skape et samfunn hvor det meste handler om å få brukt mest mulig penger. Her har familieverdiene nok en gang tapt mot kapitalismen. For ikke å snakke om helligdagsfreden. Om litt er alle dager prikk like.

Bildet viser statsrådene Monica Mæland, Thorhild Widwey og Robert Eriksson. (Foto: Regjeringen.no)

Når Norge og statsminister Solberg feiger ut

Norge liker gjerne å bli fremstilt som aller best i verdensklassen når det gjelder kampen for menneskerettigheter.

Men av og til svikter det når det virkelig gjelder. I spørsmålet om folkemordet på armenerne fører dette til at man feiger fullstendig ut. Årsak: Norges forhold til Tyrkia. Som kjent fikk vi store problemer med Kina, og vi tåler ikke nok en nedtur i omdømmet blant verdens maktelite. Den blå-blå regjeringen fremstår ynkelig når vi ikke sender stats- og utenriksministeren til 100 års markeringen for denne særdeles alvorlige og tragiske hendelsen i historien.

Og enda alvorligere blir dette når vi kjenner til hva som virkelig hendte. Statsminister Solberg kjenner meg godt til de faktiske hendelsene:

Frem til 1919 levde det cirka to millioner armenere i det ottomanske riket. Disse to millioner armenere ble på slutten av 1.verdenskrig og frem til 1922 desimert til ca 400.000. Hvor ble det av 1,5 millioner armenere?

Og ikke bare menneskene. Hvor ble det av tusenvis av vakre kirker, klostre, kirkegårder og kulturminnesmerker? Vi er i dag vitne til at terrorgruppa IS raserer eldgamle kirker og klostre. Vi reagerer med avsky. Da spør jeg: skjedde ikke det samme med armenerne?

Jo, det er nettopp det som er sannheten. De aller, aller fleste historikere i verden er tydelige på at dette var 1900-tallets første folkemord. Og denne tragiske hendelsen i verdenshistorien skal ikke Norge være med på å markere? Hvilket hån mot de døde, og kampen for frihet, selvstendighet.

Statsminister Solberg og den blå-blå regjeringen er i ferd med å påføre Norge en stygg skrape i lakken, så stor og djup, at vi er i ferd med å miste vår troverdighet når det gjelder kampen for menneskerettighetene.

Faktisk har ikke Norge anerkjent det som skjedde med armenerne som et folkemord!

Ja, du leste helt riktig. Vi er et av de få land i verden som ikke har gjort det.

Men dette kan vi gjøre noe med. Norge kan omvende seg fra denne skammen, og sørge for å sende en stor delegasjon til Jerevan i Armenia i april når markeringen skal finne sted.

Skjer ikke det, har Norge ingen troverdighet lenger når det gjelder kampen for menneskerettighetene.

Viktig bønneemne - økonomisk støtte trengs så greske barn kan komme seg på kristen sommerleir

Den kristne organisasjonen 'Advancing the Ministries of the Gospel' (AMG International), kjenner på et spesielt kall for å hjelpe barna i Hellas. De er spesielt skadelidende på grunn av den særdeles vanskelige greske økonomien.

En måte å nå barna på er å arrangere sommerleire. De er en mulighet for at barn kan få være barn igjen.

Tasos Ioannidis, grunnleggeren av AMG International, sier til Mission Network News at alle grekere er berørt av den økonomiske krisen, barna er ikke noe unntak. Mange familier opplever en stor grad av fortvilelse. Mange familier har i realiteten mistet absolutt alt. Ioannidis mener at den økonomiske krisen har knust mange av barnas drømmer for framtiden.

De evangeliske menighetene i Hellas merker også ringvirkningene av den økonomiske krisa. Siden 2009 har de mistet 40-50 av inntektene sine. Flesteparten av de greske familiene har ingen mulighet til å sende barna sine på sommerleire. Skal de få mulighet til å gjøre det må andre tre støttene til.

Kan du være med å be om at midler forløses til dette, og at Gud kaller mennesker til å gi slik at greske barn kan komme seg på en av sommerleirene i år?

Måtte avlyse gudstjenesten i kveld

For første gang siden Kristi himmelfartskapellet ble tatt i bruk i september 2012 har vi sett oss nødt til å melde messefall. Årsak: ufremkommelig vei inn til kapellet, og såpeglatte veier.

Det kjentes tungt ut å måtte ringe rundt for å si fra til de som vanligvis møtes her, men når det er sagt, er det veldig fint å tenke på at vi har klart å feire gudstjeneste her hver eneste torsdag kl.18.00.

Bønnekapellet vårt ble vigslet for gudstjenestebruk torsdag 30. september 2012. Da hadde vi allerede feiret gudstjenester siden første uken av denne måneden, og slik har det altså pågått frem til den våte snøen som har lavet ned i hele dag satte en effektiv stopper.

Men vi gir oss ikke så lett. Når vi nå går inn i den hellige uken. inviterer vi til gudstjenester:

Skjærtorsdag kl.18.00
1. påskedag kl.08.00

Bildet er tatt inne i kapellet. Vi samles rundt det store korset.

Nattens dugg og en døråpning inn til Hans nærvær, del 3

Her er tredje og siste del av Steve Porters artikkel. Del to ble publisert 19. mars, og del en den 16.mars:

Ordet 'manifesterte' betyr å gjøre noe synlig for en eller flere av våre fem sanser. Innenfor det hellige området finnes det rom hvor vi kan trå inn i Hans manifesterte nærvær.      

Fordi Herren gjentatte ganger er blitt såret av de som tar lett på Hans nærvær, er Han tilbakeholdende med åpnet å gjøre seg kjent for dem. Derfor nærmer Han seg forsiktig de som søker (ser gjennom vinduet) for å finne ut om de virkelig ønsker Ham eller om det bare er tomme ord. (Igjen, Høysangen, henspiller på nettopp dette).

Forholder vi oss bare til at Gud er allestedsnærværende, som omfatter bare en følelse av Hans guddommelige nærvær, og stanser vi der uten å gå videre? At Gud er allestedsnærværende er bare en døråpning som leder oss inn Hans manifesterte tilstedeværelse der vi møter Ham som person og har et personlig besøk av en personlig Kristus.

'Lukk opp for meg, min søster,
min elskede, min due,
min fullkomne.
Mitt hode er dekket av dugg,
hårlokkene av nattens dråper'.
(Høy 5,2b)

Hans hode kan bli vått av nattens dugg når vi ikke står opp og lar Ham slippe unna nattens vind og inn i vårt hus. Dette er et vakkert profetisk bilde av vår himmelske Brudgom som kommer til oss for intimitet. Han annonserer at Han kommer, med sitt nærvær. Han banker på døren vår om natten, og lengter etter å være sammen med oss. Hodet hans er gjennomvætet av fuktigheten i kjølige natteluften. Hvorfor er Hans hår vått? Kanskje er ikke vårt hus det eneste Han har banket på denne natten? Han banker på hver dør, og lengter etter nærhet og fellesskap, men blir i stedet møtt av avvisning og unnskyldninger. I det Han tørker tårene vekk, forflytter Han seg til neste hus, og håper der på å bli hørt, mens Han samler mer og mer av nattens dugg i sitt hår.

Han lengter etter å stige inn i vårt hjem; Han ønsker å finne et stille sted for å hvile. Han lengter etter noen som kan våke sammen med Ham om natten. Er du den personen? Kan Han regne med at du stiller opp hver gang Han kaller? Det er enkelt å møte Ham iløpet av dagen, men bare Hans spesielt utvalgte tjenere møter Ham om natten. Det offer man må betale er svært lite sammenlignet med det å få del i Hans selskap. Hvor mye verdsetter vi våre møter med Ham? Vil vi heller ha stevnemøte med Ham enn puste? Når vi setter Ham høyere enn våre kosteligste skatter så vil vi kunne få nyte Hans nærvær.

En bønn:

Jeg ser Du står utenfor og ser inn gjennom vinduet. Jeg vil ikke la Deg bli stående der. Jeg innbyr Deg til å komme for å sitte tett ved siden av meg. Åpenbar Deg selv for meg, for jeg er ikke tilfreds med bare å høre historier om Ditt nærvær. Jeg ønsker å oppdage Deg selv! Herre, jeg ønsker å holde Deg med selskap gjennom natten, mens andre sover i sengen sin. Jeg ønsker å sitte oppe sammen med Deg, og bare elske Deg. Jeg omfavner Deg, jeg elsker Deg og jeg ønsker å ha en hellig sammenkomst med Deg. Jeg ønsker å være en konstant følgesvenn til min Gud. Herre, jeg nekter å la hodet Ditt være dekket av dugg fra natten. Jeg vil møte deg på vårt hemmelige sted. Jeg vil svare deg når Du kaller. Når du annonsere Ditt nærvær jeg vil åpne døren til mitt hjerte. Kom inn, kjære Herre, og kommunisere med meg.

Kristen vietnamesisk menneskerettighetsforkjemper banket opp

Den vietnamesiske menneskerettighetsforkjemperen og advokaten, Nguyen Van Dai (bildet), ble angrepet utenfor sitt eget hjem av ukjente gjerningsmenn 5. og 6. mars. Han tilkalte politiet, men de gjorde ingen ting for å hjelpe ham. Nguyen Van Dai lever i frykt for nye angrep, og er ikke i stand til å forlate sitt hjem både på grunn av disse kjeltringene og på grunn av sikkerhetspolitiet.

Nguyen Van Dai, som er kristen, sitter nemlig i husarrest for sitt engasjement for menneskerettighetene.

Det var 5. mars Dai ble angrepet utenfor sitt hjem. Dagen etter kom angriperne tilbake og vandaliserte huset hans. Til tross for at Dai kontaktet politiet fikk han ingen som helst hjelp derfra. Angrepet mot Dai kommer på slutten av perioden han har sittet i husarrest. I mai 2007 ble han funnet skyldig i å krenket den sosialistiske republikken Vietnam, ved å gi videre informasjon om forholdene i landet. Han ble dømt til fem års fengsel, løslatt i 2011, men så satt i husarrest for fire år.

Nguyen Van Dai har vært en uredd talsmann for kristne som er blitt krenket og forfulgt for sin tro. La oss huske ham i våre forbønner.

Bulgarske baptister ber om forbønn

Denne uken er det bønnefokus på Bulgaria. Det er Den europeiske baptistføderasjonen som ber om forbønn for Bulgarias baptistmenigheter.

Det finnes 130 av dem med 5.150 døpte medlemmer. 35 pastorer er i fulltids tjeneste. Det er et stort behov, både for flere pastorer og forkynnere, og det mangler mange diakoner. Dette er et stort bønneemne. Det er også et stort behov for søndagsskolelærere, ungdomsledere og lovsangsledere. Oppgavene er mange.

Bulgarske baptister har også mye arbeid blant de mange flyktningene som befinner seg i landet. De ber om forbønn, både for flyktningene, og for de som arbeider med å nå dem med evangeliet og med praktisk hjelp. Myndighetene i landet gjør ikke nok for flyktningene, og blant befolkningen forøvrig er det mange fordommer. Be spesielt om at de kristne flyktningene finner vei til kirke.

Den bulgarske baptistunionen ber også om forbønn for å starte opp igjen det teologiske seminaret for opplæring av pastorer og ledere. Det foreligger planer om å re-starte dette senere i år. Det vil få navnet: Baptistenes Bibelinstitutt Bulgaria.

De ønsker også forbønn for arbeidet med å fullføre baptistkirken i Sofia, slik at den kan åpnes som planlagt i september i år. Rådet i Den europeiske baptistføderasjonen skal møtes i Sofia i slutten av september.

Økonomisk krise i Russland og Eurasia gir nye muligheter for evangeliet

Den elendige økonomiske situasjonen i Russland og i de tidligere sovjetiske statene, gir overraskende muligheter for evangeliske kristne.

Den økonomiske krisen i Russland og i noen av de tidligere sovjetiske statene vokser. Så seriøs er situasjonen at lederne for Hvite-Russland, Kasakhstan og Russland møtte hverandre nylig for å finne frem til en strategi for å møte devalueringen, den lave prisen på energi og den galopperende inflasjonen.

I følge presidenten i Kasakhstan, Nursultan Nazarbayev vil økonomien i 2015 'bli et et år med store utfordringer og stor risiko'. Det sa han i forbindelse med de tre presidentenes møte i Den eurasiske økonomiske unionen, i følge Mission Network News.

Valutakrisen rammet Russland med styrke for noen få måneder siden, men ennå slår den ikke ut i massearbeidsløshet eller konkurser.

Et interessant trekk i det hele er at den økonomiske krisen ser ut til å føre til at Den eurasiske økonomiske unionen ser ut til å utvides. Armenia er blitt medlem, og Kirgisistan står får tur. Er det et nytt stor-russisk rike vi ser i emning?

Joel Griffith i Slavic Gospel Association er bekymret. Hvordan vil den pågående økonomiske krisen ramme de evangeliske menighetene? Misjonsarbeidet?

Det er grunn til å dele den bekymringen med Griffith. De evangeliske menighetene er avhengig av økonomisk støtte fra sine egne medlemmer.                                                                  

Hva angår Den russisk-ortodokse kirke så har den sterke bånd til den russiske stat og får sin økonomiske støtte derfra. Det skal mye til at russiske myndigheter legger restriksjoner på denne støtten, siden stat og kirke er så sammenvevd og staten er avhengig av kirken som sin forlengede arm.

Men det skjer noe veldig interessant midt oppe i elendigheten:

Evangeliske kristne og deres menigheter er blitt sett på som en kult. Folk legger nå merke til at evangeliske menigheter er de som deler ut mat til de trengende, og når folk kommer i kontakt med medlemmene av disse menighetene, så blir de klar over at de historiene de har hørt om dem ikke stemmer med virkeligheten.

Dette kan gi en enorm mulighet for evangeliet. Jeg vil gjerne oppfordre bloggens lesere til å be for dette. At disse åpne dørene må brukes på en klok måte, slik at mange mennesker gjennom denne krisen kan komme til tro på den Herre Jesus.

Billedtekst: Presidentene Nursultan Nazarbayev, Alexander Lukashenko og Vladimir Putin møtte hverandre nylig for å diskutere landenes økonomiske krise.

Bønnesamlinger vil markere at det i år er 100 år siden bror Roger av Taize ble født

12. mai inviteres unge kristne der de bor til å lede bønnesamlinger og organisere solidaritetshandlinger for å hedre minnet til bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten Taize.

I år er det nemlig 100 år siden han ble født. Hensikten med disse samlingene er å inspirere til å gjøre som bror Roger: følge Kristus!

Jeg kjenner ikke til om det er planlagt slike samlinger her i Norge, men om så er tips meg gjerne, så tar jeg det med her på bloggen. Er det ikke planlagt slike samlinger, er det ikke for sent å gjøre det nå!

Vi kommer til å legge vår minnemarkering til 14.mai som er Kristi himmelfartsdag. Det er jo en spesiell dag for oss som samles i Kristi himmelfartskapellet. Vi vil følge vår ordinære gudstjenesteliturgi, men gi plass for flere Taize-sanger og et foredrag om bror Roger og det arbeidet han bygget opp. Håper vi ser deg!

Mobb angrep kristent begravelsesfølge i India

Begravelsen til en kristen i landsbyen Pali i Faridabad i India (det rød feltet på kartet) ble slett ikke det den skulle være. Begravelsesfølget ble angrepet og banket opp. Dette skjedde 6.mars, men er først blitt kjent nå.

Victor Dass, som er pastor for Faridabad El Shaddai, en pinsemenighet i Ballabhgarh, forteller at et kvinnelig medlem av menighet var død. Menigheten og familien skulle følge kisten til en kristen gravlund, da de ble stanset av en gruppe mennesker fra landsbyen. Til tross for deres rett til å begrave den døde på denne gravlunden, ble de nektet av disse landsbybeboerne. De mente at landsbyen ville bli 'forurenset' om den kristne kvinnen ble gravlagt der.

Uten forvarsel gikk disse landsbybeboerne så til angrep på begravelsesfølget. De banket opp de som bar kisten, de kristne som deltok i begravelsesfølget ble tvunget til å flykte fra stedet, og måtte etterlate seg kisten. Mobben, som ropte anti-kristne slagord, fortalte at de var medlemmer av 'Rens India', en kampanje som nylig ble startet av Indias statsminister.

Pastor Maipal Singh, som har hovedansvaret for denne pinsemenigheten, fikk sørget for å hente kisten med den avdøde. Kvinnen ble så begravd på en annen gravlund.

Konservative anabaptister avviser 'høyrevridd kristendom'

Konservative anabaptister ønsker å holde fast ved sin trosoverbevisning, men avviser kristen fundamentalisme.

Slik kan man summere opp en konferanse om anabaptistisk identitet som ble holdt i nærheten av Nappanee i Indiana, USA, 12.-14. mars.

'Chester Weaver tror på de fundamentale kristne trossannhetene: jomfrufødselen, Kristi legemlige oppstandelsen og skapelsesberetningen', skriver Mennonite World Review, som har dekket konferansen, og legger så til: 'Fundamentalismen derimot, er en annen sak. Den er på kant med anabaptismen'.

'Fundamentalismen har lært konservative mennoniter å bli åndelige overgripere og få dem til å føle seg vel med det,' sa Weaver, som er pastor innen det anabaptistiske trossamfunnet Beachy Amish, til konferansens deltagere. Deltagerne på konferansen var kulturelt konservative mennoniter, hutterianere og fra Amish bakgrunn.

Det er tiende gang denne konferansen om anabaptistisk identitet blir arrangert. En konferanse som blir holdt for å fremme hva som særpreger anabaptismen, og sette ord på de kreftene som truer den. Det er brødene Matthias og Natan Overholt, med Amish bakgrunn, fra Sarasota i Florida, som står som arrangører av konferansen. Som forkynnere er de viden kjent i anabaptistiske kretser.

'Vi vet ikke hvem vi er, hvor vi kommer fra, og derfor ikke hvor vi går', sa Nathan i sin hilsningstale på konferansen.

Årets konferanse var stadig innom det som ble beskrevet som negativ innflytelse fra 'høyre-orientert' kristendom. I følge Weaver gav den bredere fundamentalistiske bevegelsen for 100 år siden de konservative anabaptistene en måte å motvirke de liberale trendene på, når det gjaldt forståelsen av Gud, Kristus og Skriften. Men etter hvert som mennonitene og Amish-folket omfavnet fudamentalistenes trosdefinisjoner, sluttet de seg også til disses militante 'jeg har rett, du tar feil, og jeg må forsvare meg selv-holdning'.

Uforenelig med fred

'Fundamentalismen har gjort det akseptert og se på de som tror annerledes som fiender og rakke ned på dem', sa Natan Weaver i sin åpningstale.

Han la til: 'Men det er uforenelig med fred, fellesskap, gjensidighet og Gelassenheit, et historisk anabaptistisk begrep for selv-overgivelse.

En annen taler, Ernest Strubhar, fra Perkins i Oklahoma, sammenlignet anabaptismen med en trehjulssykkel, med 'vei' eller 'disippel' som forhjulet og 'sannhet' og 'liv' som bakhjulene.

'Alle tre er viktige, men er er 'veien' som driver troen'.

'Veien har å gjøre med vår vandring, vår oppførsel, vår livsstil, hvordan vi lever, den handler om å bli disipler gjennom trening', sa Strubhar, som er eldste i Cimmaron Christian Fellowship, som ikke er tilsluttet noen gruppe.

I sin tale understreket han at fundamentalistene understreker sannhet - rett tro på bekostning av å prøve å leve et Kristus-liv.

Mer enn aksept

En annen taler på denne konferansen var David Bercot. Han har en omtalt mange ganger på denne bloggen. Han har blant annet skrevet boken 'Will the Real Heretics Please Stand Up'. Han talte om betydningen av disippelskap. Han er en populær forfatter og en svært etterspurt taler.

'For anabaptister betyr det å akseptere Jesus Kristus som Frelser og Herre at jeg overgir meg fullstendig til Ham, mens protestanter understreker at det å 'ta imot Ham' holder', sa Bercot blant annet.

Han tilhører Shippendale Christian Fellowship i Pennsylvania.

Det var ingen registrering for konferansen, men 400 mennesker fra 19 stater, to canadiske provinser og Australia deltok. I tillegg lyttet 145 mennesker fra 31 stater til konferansen streaming på mobiltelefon.

Billedtekst: Deltagere på den anabaptistiske identitets-konferansen kikker på bokbordet under en av pausene. Foto: Rich Preheim/Mennonite World Review.

Abel Clary - bønnepartneren til Daniel Nash og forbeder for Charles Finney, del 2

Her er andre og siste del av denne artikkelen. Første del ble publisert fredag 20.mars:

I sin selvbiografi forteller Charles Finney (bildet) om sitt møte med forbederen Abel Clary ansikt til ansikt, for aller første gang:

'Jeg tror det var den andre søndagen vi var i Auburn denne gangen. Midt i forsamlingen så jeg Abel Clary. Ansiktet hans så ut som om han kjempet i bønn. Jeg var vel kjent med ham, og jeg kjente den gaven Gud hadde gitt ham - bønnens ånd - var jeg veldig glad for å se ham her. Han satt ved siden av sin bror, som var lege, og som hadde en professor i religion, men som nok ikke hadde noen erfaring, vil jeg tro, av sin bror Abels store makt med Gud'.

Etter at Finney hadde forkynt Guds ord, og møtet var over, kom Abel Clary og hans bror fram til ham på plattformen, og inviterte Charles Finney til legens hjem. Finney takket ja til invitasjonen.

Da de satt benket rundt middagsbordet, sa broren til Abel Clary:

'Abel, kan du be bordbønnen?'

Charles Finney forteller:

'Abel bøyde sitt hode og begynte. Høyt fremsa han bordbønnen, men han klarte ikke å si mer enn en setning eller to, før han brøt sammen. Han reiste seg raskt fra middagsbordet, og løp inn på rommet sitt. Broren, som trodde han var blitt syk, reiste seg og fulgte etter. Noen få øyeblikk etterpå kom han tilbake, og sa: 'Herr Finney, min bror ber om å få se deg'. Jeg spurte: 'Hva er det som feiler ham?' Til dette svarte legebroren: 'Jeg vet ikke, men han sier at du vet! For meg synes det som om han er i stor nød. Jeg tror det dreier seg om hans sinn'.

Med ett forstod jeg hva det hele dreide seg om, og jeg gikk inn på rommet hans.

Han lå på senga, og stønnet. Den Hellige Ånd hadde gått i forbønn for ham, og i ham, 'med sukk som ikke rommes i ord'.

Jeg hadde knapt nok kommet inn i rommet, før han sa: 'Be, broder Finney!'

Jeg knelte ned og hjalp ham i bønnen. Vi ba om sjelers frelse. Jeg fortsatte å be inntil byrden som lå over ham forsvant. Så sto jeg opp og gikk tilbake til middagsbordet.

Jeg forstod at dette var Guds stemme. Jeg så bønnens Ånd over ham, og følte også denne innflytelsen over mitt eget liv, og jeg tok det for gitt at arbeidet fremover ville bevege seg med kraft. Slik var det da også. En pastor fortalte meg at de ukene jeg var der ble 400 mennesker omvendt'.

Noen tanker på Maria budskapsdag

Gårsdagen for meg var rammet inn av Maria budskapsdag. Det er en viktig dag i kirkeåret, som jeg er blitt veldig glad i. Med den veves inkarnasjonsmysteriet både til forberedelsen av 'festenes fest', den strålende påsken og til julehøytiden.

Dette bildet er tatt ved siden av et blendende vakkert Maria-ikon, som vår familie har fått i gave av en god venn, en av lederne for fornyelsesbevegelsen 'Herrens arme' i Romania, Victor Otet. Det har et helt spesielt lys over seg. Det er det ikke bare jeg som ser, men det hører vi ofte folk si som kommer på besøk.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for det 'ja' den unge jødiske jenta ga til Guds kall. Det kostet. Ikke minst under graviditeten. Alle blikkene, hviskingen, spottordene. Men mest av alt lidelsen det var å se Jesus lide.

Jeg er blitt så inderlig glad i en julesalme av Arnfinn Haram, hvor koret lyder slik:

'Maria, Maria, visste du vel
alt som deg ventar: Sverd i di sjel,
naglar og tornar, blod på en kross!
Ofrast lyt Sonen, ofrast for oss'.

Dette er jo det profetiske ordet den gamle profeten og bederen Simeon gir til Maria:

'... ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd'. (Luk 2,35)

Men du verden - det må ha vært mye glede med denne graviditeten også!

Og forundring! Maria bar jo tross alt Gud Ordet under kjolelivet.

Det er underlig dette, at Maria adstedkommer så mange sterke reaksjoner. Nesten uten unntak får jeg sterke reaksjoner når jeg kaller Maria for Gudfødersken. Det har sikkert sammenheng med at man knytter dette ordet til noe 'katolsk' eller 'ortodoks'. Men stans nå litt - kan Maria egentlig være noe annet? Hvis Jesus ikke er Gud kommet i kjød, hvem er Han da?

Uten Maria, ingen Frelser. Derfor priser jeg henne salig. Som Bibelen sier vi skal gjøre. Selvsagt var Maria spesiell, hun var tross alt Jesu mor. Og Jesus selv drar omsorg for henne helt til det siste. Han ber Johannes ta vare på henne. Jeg undrer meg på om ikke ømheten en kan merke i evangeliet som han skrev, bærer preg av at han var så tett opp til Frelserens mor.

Men for å berolige mine mange protestantiske lesere: Nei, jeg er ikke på vei mot Rom. :) Mitt syn på Maria er ene og alene basert på tekstene i Det nye testamente. Det holder for meg.

Foto (C) Benedicte Hansen.

Påskens gudstjenester

Det nærmer seg raskt påske. Vi feirer følgende gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet:

Skjærtorsdag kl.18.00
Pastor Ivar Johnsen forretter

1.Påskedag kl.08.00 (merk tiden). Vi feirer Kristi seierrike oppstandelse. Forstander for Kristi himmelfartskapellet, pastor Bjørn Olav Hansen, forretter. Vi starter gudstjenesten utenfor kapellet, og går så i lysprosesjon inn i kapellet.

Alle er hjertelig velkommen. Våre gudstjenester i økumeniske og nattverdbordet er åpent for alle som bekjenner troen på Jesus som sin Frelser og Herre.

400 pakistanske kristne på flukt er arrestert i Thailand

Thailand er nok mest kjent som 'smilets land', men for pakistanske kristne smiler ikke Thailand lenger.

Pakistan er et av de mest fiendtligsinnede landene mot kristne. Det til tross for at det lever over to millioner kristne i Pakistan i dag. Mange av disse kristne har opplevd intens forfølgelse og har flyktet fra Pakistan i håp om å finne et trygt ly i andre land. Et sted hvor de fritt kan gi uttrykk for sin tro.

Thailand har vært et slikt sted. Men nå har thailandske myndigheter slått til mot 400 pakistanske kristne og arrestert dem. Blant dem er det mange barn. Arrestasjonene fant nylig sted.

Dette har ikke fått noe oppmerksomhet i norske medier.

Flere pastorer i Bangkok har fortalt nyhetskanalen CBN News at mange av de kristne som har flyktet fra Pakistan, er anklaget for blasfemi eller er blitt truet av radikale muslimer.

De har forsøkt å finne seg arbeid, eller få flyktningestatus, og flere av dem skal ha hatt avtaler med FN for intervjuer.

Noen av dem er konvertitter fra Islam. Siden de ankom Thailand har de vært avhengig av menigheter som har stilt opp for dem med mat og husvære.

Thailandske myndigheter derimot mener at dette er illegale flyktninger og skal bortvises.

La oss huske dem i våre forbønner.

Maria - den salige pinsevennen

Det er om Maria det sies: 'Velsignet er du blant kvinner...' (Luk 1,42)

Historikeren Lukas gir oss også forklaringen på hvor nettopp denne unge tenåringsjenta er velsignet: ' velsignet er frukten i ditt morsliv'. Maria er velsignet, og prises salig, fordi hun bærer Gud Ordet under kjolelivet! Elisabeth vitner om dette på denne måten: '... min Herres mor kommer til meg'. (Luk 1,43)

Midt i fastetiden feirer vi Maria budskapsdag. Underlig, sier du, kanskje? Egentlig ikke. Kirken tar på alvor at Maria gjennomlevde ni måneders graviditet.

Teksten for dette årets Maria budskapsdag er hentet fra Luk 1,46-55. Jeg har ikke til hensikt å gjennomgå den for deg, men bare peke på noen ting i teksten som jeg har merket meg ved, og som jeg håper kan bli til velsignelse for deg, slik det ble for meg:

Marias lovsang handler om en Gud som har bøyd seg ned! Denne lovsangen innevarsler en ny tid. Håpets tid for menneskeheten. Fra nå av er ikke verden den samme. Barnet som skal fødes er Frelseren, Han som mange har ventet så lenge på.

Maria må vel være den første pinsevennen! Helligånden har kommet over henne, 'og Den Høyestes kraft' har 'overskygget' henne, jfr Luk 1,35, og i møte med Elisabet bryter hun ut i lovsang. Det er slikt pinsevenner gjør:

'Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud,
min frelser'. (v.46-47)

Og hvilken mektig lovsang det er! Klangbunnen er Marias egen fattigdom (v.48), og det er hennes overveldende erfaringer med Gud, som er lovsangens kilde. Slik er det jo. Når vi gjør oss djupe erfaringer med Guds nåde og barmhjertighet, bryter vi ut i lovprisning, som igjen fører oss inn i tilbedelsen.

Marias lovsang er tilbedelse av vår mektige Gud, 'hellig er hans navn'. (v.49) Hans miskunn varer fra slekt til slekt, Han gjør storverk, og de mektige, ja, de støtes ned og de spres, mens de lave løftes opp (v.50-52). Ja, de sultne blir mettet, og Han tar seg av sitt paktsfolk.

Maria stiller seg i rekken av lovprisende kvinner:

Mirjam (2.Mos 15)
Debora (Dom 5)
Hanna (1.Sam 2)

bare for å nevne noen.

Også disse kvinnene lovpriser Gud. Men det er likevel noe spesielt med Maria.

Det er ikke noe underlig at 'alle slekter priser denne kvinnen salig'! (v.48)

Det skyldes slett ikke Maria. Det skyldes at hun er 'vår Frelsers mor'. Alltid, når vi senere leser om henne i evangeliene, peker hun på Sønnen. Noen ære tar hun ikke selv.

Broder Andreas: Vi må tilbake til Boken og bønnen

I natt ble jeg sittende oppe til klokken to. Det var verdt det! Jeg så en direktesending fra USA med broder Andreas. Den svært vitale 86 åringen gjorde også denne gangen et sterkt inntrykk.

Broder Andreas er hel ved. Veldig dedikert, radikal, utfordrende, ærlig.

Dette ble et nært møte med en legende. Tenk å være så oppegående når en nærmer seg nitti! Svarene kom raskt, overveid og med mange, gode smil. Slik vi alle kjenner broder Andreas.

Vi fikk høre om hans bønneliv. Han starter morgenen med å lese Guds ord og så ber han i to timer. De første han ber for er muslimene. Han nevner mange av dem med navn. Det er terroristledere, statsledere og alminnelige muslimer han har truffet. Broder Andreas ber om vekkelse. Han har flere bønnelister. Han ber igjennom dem alle.

Stadig - gjennom hele intervjuet - fikk vi lagt inn over oss betydningen av Guds ord!

'Vi må tilbake til Boken!'

'Vi må bygge alt vi er og alt vi gjør på Boken!'

Sa han, og holdt hele tiden et godt grep om den lille, slitte Bibelen sin. Den har han med seg over alt.

Broder Andreas kunne fortelle at han i mange år hadde fulgt bibelleseplanen til moravianerne: Dagens løsen. Den er det aller første han starter med etter å ha stått opp. Han må mate seg med Guds ord.

Så kunne han fortelle om sitt store bibliotek som består av to kategorier bøker:

Bibler og biografier.

Broder Andreas elsker begge deler. Han leser bare biografier ved siden av å lese Bibelen. Årsak? Han vil lære av andre!

Så fortalte han sin historie, om sitt arbeid og at han ikke ville bli en gammel, uvirksom mann!

Hvilket forbilde han er, evigunge broder Andreas.

For de som lurer på hva 'Dagens løsen' er for noe, så har den lille andaktsboken vært utgitt hvert eneste år siden 1731 fra brødremenigheten i Herrnhut i Tyskland. Det finnes en svensk utgave, som har vært utgitt siden 1884. Dagens løsen inneholder et bibelord for hver dag, samt en bibelstudieplan. Den blir i dag publisert på 50 språk i 1,5 millioner eksemplarer.

Den kan kjøpes her:

http://www.adlibris.com/no/sok?q=dagens+l%C3%B6sen+2015

Sår som helbreder

'Ingen unngår å bli såret. Vi er alle mennesker med sår, fysisk, følelsesmessig, psykisk eller åndelig.

Det viktigste spørsmålet er ikke: Hvordan skal jeg skjule sårene? slik at de ikke behøver å være sjenerende, men: Hvordan skal jeg kunne anvende dem i tjeneste for andre?

Når vi ikke lenger skammer oss over sårene, men blir til legedom, har de blitt sår som leger.

Jesus er Guds utsendte som helbreder gjennom sine sår. Jesu lidelse og død gir glede og liv. Hans ydmykelse ledet til herlighet. Det at Han ble utstøtt ledet til kjærlighetens fellesskap.

Som Jesu etterfølgere kan selv vi la våre sår gi andre helbredelse'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Iransk pastor løslatt fra Evin-fengselet

Her er denne fredagens gladmelding: pastor Victor Bet-Tamraz (bildet) er løslatt fra det beryktede Evin-fengslet i Tehran på visse betingelser.

Opplysningene kommer fra kristne i Iran som uttrykker djup takknemlighet over at Victor nå er satt fri. Victor Bet-Tamraz uttrykker stor takknemlighet for alle som har bedt for ham, og forteller at det har vært til stor oppmuntring for ham å vite om dette.

Han føler seg svak, og sliter med pusteproblemer. Under fengselsoppholdet har han tatt av mange kilo, og sliter med en betennelse i en tann. Iransk sikkerhetspoliti holder hjemmet hans under oppsikt.

Det var 26. desember i fjor at Victor Bet-Tamraz ble arrestert. Da stormet mannskaper fra det iranske sikkerhetspolitiet huset hans, og konfiskerte Bibler, mobiltelefoner og personlige dokumenter til de som befant seg i huset. De hadde kommet sammen for å ferie jul. Alle som befant seg i huset ble arrestert, men ble løslatt kort tid etterpå. Victor, og to andre, alle med assyrisk bakgrunn, måtte fortsatt sitte fengslet. De ble ført til Evin-fengselet.

De to andre: Amin og Kaviyan, ble løslatt for en måned siden etter at det ble betalt kausjon.

Abel Clary - bønnepartneren til Daniel Nash - og forbeder for Charles Finney, del 1

I boken 'Å leve i bønn' som ble utgitt i 2006 har jeg med et eget kapittel om Daniel Nash (bildet), som har personlig forbeder for vekkelsesevangelisten Charles Finney.

Hans livshistorie er svært spennende. Daniel Nash dro i forveien til de stedene hvor Charles Finney skulle preke, og fastet og bad mange uker i forveien for å bane vei for Finney og hans forkynnelse.

Av og til hadde Daniel Nash med seg en venn som han ba mye sammen med. Hans navn var Abel Clary, man kalte ham gjerne Mr. Clary. I går var jeg så heldig å komme over noen opplysninger om denne mer ukjente forbederen.

Det er Charles Finney selv som forteller dette. Årstallet er 1830 og Finney er på vei til Rochester. Underveis stanser han opp i en liten landsby hvor han treffer en forkynnerkollega. Finney blir der noen dager, og mens de spaserer gatelangs begynner mannen å gråte. Finney forteller:

'Gud gav ham bønnens ånd på en kraftfull måte, hans hjerte var sønderknust. Han og jeg ba sammen. Jeg ble slått av hans tro for det Gud skulle komme til å gjøre der. Jeg husker ennå ordene hans: Herre, jeg vet ikke hvordan det er, men det synes som om jeg vet at Du kommer til å gjøre et stort under i den byen'.

Det er byen Rochester det siktes til.

Finney forteller at 'bønnens ånd ble rikelig utøst på en kraftfull måte, så mye at noen personer holdt seg unna de offentlige møtene for å be, fordi de ikke klarte å holde tilbake sine følelser under forkynnelsen'.

Det er forkynnervennen som introduserer ham for Mr. Clary. Vennen til Finney hadde sett denne Abel Clary ved flere anledninger. Han var sønn av en eldstebror i den menigheten hvor han hadde blitt omvendt. Clary var ordinert forkynner, men kunne vennen fortelle, 'men bønnens ånd hvilte slik over ham, han hadde en slik byrde for sjelene, at han ikke var i stand til å preke mye, hele hans styrke var gitt til bønn. Bønnebyrden som lå over ham var av og til så stor at han ikke klarte å stå på beina, og han ville vri seg og stønne. Han var ellers en svært stillferdig mann, som nær sagt alle er som er kraftfulle bedere'.

Finney forteller om første gangen hadde hørte om Mr Clary:

'En mann som bodde omlag 1,6 kilometer fra Rochester, ba meg om å besøke ham en dag. Han spurte meg om jeg kjente Abel Clary'.

Og mannen kunne fortelle følgende:

'Han bor hjemme hos meg, og har gjort det en stund, og jeg vet ikke helt hva jeg skal mene om ham'.

Finney brøt inn i samtalen: 'Jeg har ikke sett ham på noen av møtene våre'.

'Nei, han kan ikke gå på møter,' kunne mannen fortelle og la så til: 'Han ber omtrent hele tiden, dag og natt, og i en slik smerte at jeg forstår ikke hvordan han holder det ut. Noen ganger klarer han ikke engang å stå på knærne, men ligger langflat ut på gulvet, han stønner og ber på en måte som er bemerkelsesverdig'.

Til dette svarte Finney: 'Jeg forstår deg, men ti stille om dette. Alt vil bli bra, mannen vil klare seg'.

I sin selvbiografi forteller Finney at Mr. Clary ikke var alene om å ha det slik. Han kjente flere forbedere ved navn som opplevde en slik bønnebyrde at det gav seg fysiske utslag. Han forteller om 'Diakon P... som bodde i Camdon i fylket Oneida, diakon T ... som bodde i Rodman, i fylket Jefferson, Diakon B ..., i samme fylke'. Finney navngir dem ikke mer enn på denne måten, og han forteller om 'kvinner og menn med den samme bønnens ånd, og som tilbrakte mye av deres tid i bønn'.

Finney forteller at Mr Clary forsatte å be så lenge Finney var i Rochester, hvor den store vekkelsen fant sted. Så vidt Finney visste hadde Mr Clary aldri vært med på noen av vekkelsesmøtene, han tilbrakte tiden i bønn.

Josef - Marias mann og Herrens fosterfar: et tilbaketrukket liv

Det er slik jeg ser ham for meg, Josef, Herrens fosterfar. En skikkelig arbeidskar. Levekårene i Nasaret er preget av fattigdom.

I går, i forbindelse med gudstjenesten vår i Kristi himmelfartskapellet, markerte vi minnedagen for den hellige Josef, jomfru Marias mann.

Han hadde et betydelig mot, denne jødiske mannen. Kvinnen han skulle ekte, ei ung tenåringsjente, var blitt med barn før de hadde trådt inn i den hellige ektestand. Hun kunne ha blitt steinet for dette. Det er gjennom Josefs slektstavle at Jesus stammer fra David - ikke gjennom Maria. Det er en av grunnene til at han ikke er en ubetydelig del av frelseshistorien.

Ikke et eneste av de ordene Josef ytret er blitt bevart for ettertiden. Vi møter ham bare noen få ganger i evangeliene.

Og det er denne tilbaketrukne rollen som har talt så sterkt til meg denne minnedagen i år.

Josef stiller seg til rådighet for Gud. Han er en viktig brikke i det som skjer, om man kan bruke et slikt ord, men ikke den viktigste. Den rollen har barnet som Maria bærer under kjolelivet.

Jeg har tenkt på dette: Gud kan kalle oss til spesielle oppgaver. De kan vare for en tid, for så ikke mer. De er avsluttet. En slik oppgave kan være en veldig tilbaketrukket oppgave. Den vises ikke nødvendigvis. Den spiller ingen rolle i det offentlige rom, i hvert fall ikke så den sees. En dag vil den likevel vises, når himmelens belønning skal deles ut!

Det er nok mange som vil få sine kroner og kranser i himmelen som vi ikke kjenner til. De levde stillferdig og tilbaketrukket som Josef, men deres oppgave var helt avgjørende for Guds rike. For 'Guds velbehagelige tid', - Guds Kairos-tid.

Så var den over.

Er vi villige til å si 'ja' til slike kall fra Gud?

Den største velsignelse finnes i dette 'ja', fordi uten dette 'ja' må Gud søke etter en annen som kan innta den viktige tilbaketrukne og anonyme tjenesten.

Nattens dugg og en døråpning inn til Hans nærvær, del 2

Her er andre del av Steve Porters artikkel. Forrige del ble publisert mandag 16.mars:

'Min kjæreste ligner en gasell, en ung hjort. Der står han bak muren vår. Han kikker inn gjennom vinduet, gløtter inn gjennom gitteret'. (Høy 2,9)

Herren står på utsiden av muren og ser gjennom vinduet. Han venter på oss med tålmodighet og han roper på oss med mild stemme: 'Stig opp, min elskede. Kom og bli med meg, min fagre!' Er vi enige i dette at vi skal trekke oss tilbake? Vil vi la denne verdens distraksjoner ligge og komme avsides? Vil vi bryte opp fra våre daglige rutiner og komme avsides med Ham og sitte ved Hans føtter?

Han viser seg selv, og lar oss vite at Han er der. Han kikker inn gjennom vinduet, og avslører sakte sitt nærvær, og håper at vi vil legge merke til Ham. Gjør vi?

Eller sitter vi alene, fornøyd med de velsignelser Han har gitt, mens herlighetens Herre er alene og ensom. Selv om det er vanskelig å tro, lengter Han etter vår selskap, etter intimitet med oss. Han ønsker at vi skal vite at vi har et høyere kall, Han lengter etter at gå djupere, og sole oss i Hans nærvær, i Hans armer, hvor vi endelig kan finne hvile, og finne sann tilfredshet og sikkerhet.

Vår himmelske brudgom er ikke tilfreds med at vi bare hører på historier om Hans manifesterte nærvær. Han ønsker at vi skal komme nær Ham og fryde oss i fellesskapet med Ham i Hans skjulested. Han lengter etter å bringe oss inn i sitt nærvær for at vi skal erfare virkeligheten av Hans nærvær. Det er der at Han vekker i oss lengselen etter mer av Ham, og åpenbarer de djupere tingene som hører Den Hellige Ånd til.

(fortsettes)

Gaven til å be

'Bønnen er en Åndens gave. Ofte kan vi lure på hvordan vi skal be, når vi skal be og hva vi skal be om. Vi funderer av og til om hvilken metode og teknikk som kan brukes. Men egentlig er det ikke vi som ber, men Ånden som ber i oss.

Paulus sier: 'På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje'. (Rom 8,26-27)

Dette forklarer hvorfor Ånden kalles Trøsteren'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

En ny åndelig vår i Albania, del 2

Her er andre og siste del av artikkelen om det Gud gjør i Albania:

Den albanske baptistunionen utgjøres av åtte lokalmenigheter. Mondi er pastor for en menighet i det nordlige Albania. Den ble startet i 1992 av en misjonær fra Brasil og har nå omlag 50 døpte medlemmer. Menigheten eier sitt eget lokale, og driver sin egen barnehage.

Genis er pastor for den sentrale baptistkirken,'Håpets vei', i hovedstaden Tirana. De eier sitt eget menighetslokale de også. Denne menigheten har visjon om å plante flere baptistmenigheter i Tirana.

Sandre er også pastor for en baptistmenighet i Tirana i den sørlige delen av byen. Denne menigheten er den eneste kristne forsamlingen i den delen av landets hovedstad. Diverse aktiviteter finner sted hver dag i løpet av uka, blant annet er kurs i engelsk.

Fatiene er menighetsplanter i en av drabantbyene til Tirana. Gruppen som samles her består av 10 voksne og 20 barn. De samles i private hjem, og alt arbeidet gjøres på frivillig basis.

Antonio er en misjonær fra Brasil som kom til Albania i 1998 og ble først involvert i et område som kalles Burel i nord, og senere i Lezha. Han arbeider nå som evangelist i Tirana, hvor han organiserer treff for barn og unge og hvor han mot slutten av kvelden presenterer evangeliet for dem.

Bildet som ledsager denne bloggartikkelen viser en ny menighetsplanting i Izberisht. Den ble grunnlagt i 2013 av et ektepar: Elton og Olta Manelli. Menighetsplanterteamet består av 20 personer, driver et engelskkurs. ungdomstreff, kvinne- og mannsmøter, barmhjertighetsarbeid og ulike andre ting. I forbindelse med jula har de drevet med matutdeling, og ulike evangelistiske aktiviteter. Elton og kona Olta har to barn.

På søndagskveldene holder de møter, og det kommer omlag 30 stykker. Flesteparten av disse er ungdommer. Gruppen leier et sted hvor de møtes, og den er voksende. En koreansk misjonær fra Seoul er invitert til å samarbeide med dem. Denne menighetsplantingen får støtte fra modermenigheten, Håpets Vei, som er den eldste og største baptistmenigheten i Tirana, selv om den bare ble plantet for 22 år siden. Modermenigheten støtter dem i forbønn, sender misjonsteam og økonomisk. Akkurat denne menigheten har et stort vekstpotensiale.

Misjonsarbeidet i Albania er i vekst, blant annet fordi det nå vokser fram modne nasjonale ledere.

La oss huske dette viktige misjonarbeidet i våre forbønner.

(Mine opplysninger er basert på en rapport fra European Baptist Federation)

Valgseier for Benjamin Netanyahu

Israel har fremdeles en statsminister som studerer Bibelen ukentlig, og som fastholder at Jerusalem er Israels udelelige hovedstad og at jødene har rett til å bygge i eget land.

I morgentimene i dag måtte Issac Herzog erkjenne valgnederlaget, og gratulere Benjamin Netanyahu med nok en valgseier. Vi må tilbake til Israels legendariske statsminister fra 1948, David Ben Gurion, for å finne noen å sammenligne med.

Valget ble en thriller. For det første lå Benjamin Netanyahu dårligere an på valgdagsmålingene enn Herzog, som hadde et ikke ubetydelig forsprang. Ut over kvelden og natten bølget det frem og tilbake, og enkelte mente at Netanyahu var alt for tidlig ute med å innkassere seieren. Det var han ikke. Valgresultatet ble en triumf for den sittende statsministeren.

Nå kan han fortsette også takket være det nystartede partiet Kulanu, som er et sentrumsparti med Moshe Kahlon som leder. Med sine 10 seter i Knesset sikret Kulanu Benjamin Netanyahu plassen som Israels statsminister.

La oss fortsette å be for Israel, ikke minst om fred for Jerusalem. Forbedere i Israel som jeg har kontakt med ber oss særlig om å be for de nordlige grensene. Mange forventer at et nytt angrep på Israel kommer fra nord.

Den ene tingen som stenger Gud ute

Hva er den ene tingen som stenger Gud ute?

Det vil kanskje overraske deg? Det som stenger Gud ute er vår uavhengighet.

Ord 3,5-6 forteller oss dette med klare og tydelige ord: 'Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand. Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette'.

Problemet vårt er at vi skal klare alt selv, med vår egen styrke. Det er når vi ikke klarer det at vi ber om Guds hjelp og inngripen. Vi er avhengige av oss selv, ikke av Ham. Til en viss grad stoler vi på egne ressurser, gaver og evner for å utføre det Gud kaller oss til. Men det vi da gjør er at vi begrenser Ham. Vi lar Ham ikke slippe til i våre liv. Men Han har jo helt andre ressurser enn vi har, mer kraft, kolossalt mye mer visdom enn oss.

Noen ganger må derfor Gud ta fra oss styrken vår!

Det kan bety at vi opplever en stor grad av kroppslig styrke. Først da blir vi helt avhengig av Gud - for alle ting, også de hverdagslige. Da blir det ikke lenger et munnhell at vi sier vi er avhengige av Herren, da blir vi virkelig avhengige. Og vi ser visdommen i det etter hvert, samtidig som vi blir vitne til Guds undergjørende nåde og kraftgjerninger.

Ofte minner jeg meg selv om det Jesus sier slik det er gjengitt i Joh 15,5:

'For uten meg kan dere intet gjøre'.

En ny åndelig vår i Albania, del 1

For 24 år siden ville dette bildet vært en umulighet. Hadde det blitt offentliggjort ville det fått dramatiske følger for de som er avbildet. Dette bildet viser dem åtte albanske baptistpastorer. I Europas enste erklærte ateistiske stat under ledelse av den fryktede despoten, Enver Hoxha, ville de ha vært sjanseløse. Da ville fengsel og tortur ha ventet dem.

Nå er situasjonen helt annerledes. Evangeliet er på frammarsj i Albania.

Kristendommen har apostoliske røtter i Albania. I 2.Tim 4,10 nevner apostelen Paulus at Titus har dratt til Dalmatia, som da var en provins i Romerriket, og som i dag bærer navnet Republikken Albania. Fra det 15. århundre til det 19.århundre, mens det ottomanske riket holdt Albania i sitt jerngrep, ble den dominerende religionen Islam. I 1817 sørget Det britiske og utenlandske bibelselskapet for at det ble satt i gang arbeid med å få oversatt Det nye testamente til albansk. Dette arbeidet ledet til at The Albanian Evangelistic Brotherhood ble startet i 1892. Dette broderskapet hadde tre mål:

1) Forkynne Ordet
2) Publisere Bibelen
3) Åpne skoler med albansk språk

I 1944 ble Albania en kommunistisk stat under ledelse av tyrannen Enver Hoxha. Han styrte landet med diktaturhånd frem til 1985. Under Hoxha ble de kristne forfulgt og behandlet særdeles brutalt. Mange ble kastet i fengsel og senere henrettet. I 1967 ble alle religiøse bygninger stengt - det var i alt 2000 av dem - og Albania erklært som en ateistisk stat.

I 1991 fikk Albania sin frihet og uavhengighet, og åpnet sine dører for evangeliet og kristen misjon. I dag finnes det 160 evangeliske menigheter i landet. Albania har 70 prosent muslimer, 20 prosent er ortodokse, mens 10 prosent er romersk-katolske. Av en befolkning på tre millioner utgjør protestantene 9.000 personer.

Baptismen slo røtter i Albania i 1932 når Edwin og Dorothy Jaquues, fra USA, begynte sitt arbeid i byen Korce, som ligger sørøst i landet. Takket være deres hengivelse ble evangeliet forkynt og det påvirket mange mennesker.

Etter den mørke kommunistiske perioden begynte mange nye misjonærer, blant annet baptister, å skrive et nytt kapittel i Albanias åndelige historie. Disse misjonærene - sammen med albanske kristne - grunnla Den albanske baptistunionen i 2003. Nåværende president er Mondi Pulucaj, mens Genis Mytzea, er generalsekretær.

(fortsettes)

Traumatiserte ukrainere nås med Guds ord

- Jeg er så glad for at jeg møtte dere her ute på gata.

Det sier Svetlana fra byen Avdeyevka i det østlige Ukraina. Hun er en av mange traumatiserte øst-ukrainere i disse dager med de stadig pågående kampene mellom ukrainske styrker og russiske separatister. Sivilbefolkningen lider kolossalt.

Ukrainske baptister har gitt henne mat og et eksemplar av magasinet Håp samt et eksemplar av Johannes-evangeliet.

- Jeg er så glad for at dette magasinet er skrevet med store bokstaver, fordi synet mitt er ikke så godt. Jeg har ønsket å finne noe fra Bibelen jeg kunne lese, spesielt når det pågår kamper her i byen vår. Nå kommer jeg til å lese dette og så vil jeg be Gud beskytte oss og sende fred til landet vårt. Jeg vil også be Gud om å styrke til å ta hånd om barnebarnet mitt. Han er funksjonshemmet. Det er veldig vanskelig for meg å ta hånd om ham alene. En stor takk til dere som hjelper oss i en tid som denne, sier Svetlana til den ukrainske baptisten. Her står hun sammen med sitt barnebarn.

Hun er en av veldig mange som er skadelidende på grunn av krigshandlingene som pågår. La oss huske alle disse som lider i det østlige Ukraina i våre forbønner.

Skjebnevalg i Israel i dag - forbedere trengs!

Det er i dag det gjelder for Israels forbedere! Israel går nemlig til valgurnene. Valget 17. mars er et kritisk valg med hensyn til sikkerhet og økonomi.

Den økonomiske misnøyen er stor. Nesten en femtedel av israelerne lever under fattigdomsgrensen. Levekostnadene fortsetter å eskalere. Dette skjer samtidig med at den palestinske selvstyremyndigheten ved president Abbas, har truet med kutte sikkerhetssamarbeidet med Israel hvis Israel nekter å overføre skattemidler til den palestinske selvstyremyndigheten. Samarbeidet mellom den palestinske selvstyremyndigheten og Israel har vært av gjensidig interesse fordi den har delvis klart å kneble terrorgruppen Hamas. Som om ikke dette var nok truer Iran og ulike islamistiske grupper med å utslette Israel fra jordens overflate.

Hva vil skje med Benjamin Netanyahu? Det er det store spørsmålet. Om han skulle klare å vinne en fjerde periode vil han gå over i historien som en av Israels største statsledere. Da vil han ha sittet like lenge som den legendariske David Ben Gurion, Israels første statsminister fra 1948. Dersom han ikke vinner kan det bety slutten på hans politiske epoke. Netanyahu har fokusert på nasjonal sikkerhet, mens opposisjonen på venstresiden har lagt vekt på sosiale saker i årets valgkamp.

Søndag kveld holdt Benjamin Netanyahu en appell foran titusenvis av mennesker ved Rabin Square i Tel Aviv. Det var hans siste store valgkamptale før selve valget. Der slo han fast at det blir ingen palestinsk stat så lenge han er statsminister. Netanyahu ligger etter Zionistunionen (venstresiden) meningsmålingene. I sin tale pekte Netanyahu på at en venstrekoalisjon sannsynligvis vil dele Jerusalem i to slik at palestina-araberne også får Jerusalem som sin hovedstad.

La oss be!