Først av alt, hun var min mor. En fantastisk kokke, hun kunne alt - melboller, kaffekaker, bagels, pai, og kylling, og hun benyttet enhver anledning til å gi videre knepene hun hadde lært seg til søsteren min og meg. En av de siste tingene hun gjorde var å skrelle epler som skulle brukes til hennes berømte eplekake, og selv om hun måtte gjøre det sittende, og ikke kunne spise mer enn en munnfull, strålte hun over det hele når kaken var ferdig. Hun kunne være døds-seriøs om vi var ulydige eller hadde manglende respekt for noe, men hun elsket å ha det moro. Hun mistet ikke en anledning til å kle seg fint eller for å danse. Et av mine favorittminner som barn er når hun lullet oss i seng med 'lys-sangen' hvor hun snurret seg rundt med et levende lys i hendene, etter rytmen fra vuggesangen.
Etter at hun fikk kreftdiagnosen for to år siden, gjorde hun sitt aller beste for å være mor, til tross for voksende smerter, kvalme og slitenhet. Men hun var ikke lei av å haike inn til Ashokan, Mohonk eller ta Wallkill Rail Trail. De siste ti dagene av hennes liv sto hun fremdeles opp klokka fem om morgenen, stelte i stand frokost og så oss av gårde til skolen, uansett hvor svak og sliten hun følte seg. Helt til det siste, var hun mer opptatt av de rundt seg enn seg selv, og sørget for at gjester som kom fikk noe å drikke, eller en stol å sitte på, selv om hun knapt nok klarte å åpne øynene.
Ved siden av det å være en fantastisk mor, var hun virkelig en ekspert på en pleier: varm, omsorgsfull, samvittighetsfull og stillferdig. Favorittoppdraget hennes var å dra omsorg for mødre og barn, men like mye elsket hun arbeidet i en barnehage.
Men viktigst av alt: hun var en livslang etterfølger av Jesus. Når hun følte at noe var galt, nølte hun ikke med å si hva hun mente - spesielt til søsknene sine, nevøene og de mange kusinene. Hvis det handlet om lojalitet til Jesus eller noe annet hun følte sterkt for, trakk hun seg ikke unna, men hun var også raskt til å le, tilgi og trøste. Hele tiden pekte hun på Jesus for oss barna, og minnet oss om at hvis vi gjorde Ham til vår beste venn, så ville alt tjene oss til gode. Full av latter og kjærlighet, gjorde hun et varig inntrykk på alle som møtte henne. Ingen kunne arbeide sammen med henne og være nedtrykt eller stille særlig lenge, hennes smittende latter, hennes strålende smil og hennes positive holdning smeltet selv et steinhjerte.
Hennes tro var barnlig og enkel, og handlet alltid om handling, ikke ord. Hennes Bibel, som hun hadde fått i gave av sin bestefar, J. Heinrich Arnold i 1980, var velbrukt og flittig understreket. Bare ni dager før hun døde, fortalte hun min far, at hun var overveldet av en følelse av 'perfekt, perfekt fred' - og at hun håpet at vi følte det samme.
Moren min ble diagnostisert med kreft i en alder av 43 sommeren 2013. Når tiden kom og hun ble sengeliggende, hadde hun allerede holdt ut måneder med smerte og oppkast, men jeg hørte henne aldri klage eller dra oppmerksomheten mot seg selv. Selv ikke etter en måned ved Albany Medical Center, mistet hun ikke sin optimistiske holdning. Og når hun endelig stanset med stålebehandling etter å ha prøvd fire forskjellige regimer, sto hun ansikt til ansikt med døden modig og stillferdig. Mer enn en hang sa hun til far at hun ikke var redd, og at vi måtte stå på!
Hvordan kunne hun møte døden med slik fred og glede? Jeg er sikker på at svaret er å finne i hennes enkle tillit til Gud, hennes rene samvittighet og hennes visshet i at hun hadde kjempet kampen og vunnet.
Torsdag 12. mars klokka 06.50 ble mamma kalt hjem til Jesus. Alle hennes fem barn og pappa var der ved hennes side, og selv om kampen hun kjempet var forferdelig, visste vi at Gud var der sammen med oss, fordi hun utstrålte en slik fred. Hun etterlater seg et kolossalt tomrom i vår familie, men hennes liv og hennes død berører nå mennesker over hele jorden. På en eller annen måte bruker Gud lidelsen hennes til å peke på Jesu lidelse og vinne mennesker for Hans rike.
Jeg vil aldri glemme hvor vakker hun så ut når vi våket over henne etter at hun var død. Hun lå der i sin blå kjole, med roser rundt seg og en blomsterbukett i hendene. Hun var virkelig en 'klok jomfru' som var gjort rede for bryllupsfesten, og som gikk til sin Skaper med glede (Matt 25, 1-13). Hennes liv, lidelse og død vil ryste, utfordre og inspirere meg for resten av mitt liv.
Jennifer Zimmerman/Bruderhof
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar