Mens takknemlighet er et gjensvar på Guds gjerninger og handlinger, tar lovprisningen oss et steg videre. Skriften bekrefter dette med et kjent skriftsted:
'Kom gjennom portene hans med takkesang, inn i forgården med lovsang!' (Salme 100,4)
På en eller annen måte tar lovsangen oss djupere. Den drar oss nærmere Guds manifesterte nærvær. Takksigelsen åpner portene; lovsangen ledsager oss mot Personen. Det er slik at de arbeider sammen.
Takksigelsen er et rungende 'takk' for underet, gjennombruddet, velsignelsen, helbredelsen, gjenopprettelsen, for den situasjonen som er blitt 'snudd på hodet'. Jeg har hørt pastor Bill Johnson si det på denne måten: 'Takksigelsen responderer på Guds handlinger, lovprisning og tilbedelse på Guds natur'.
Lovprisning, derimot, er ikke tilfreds med å oppholde seg i takksigelsens forgård, når det finnes mer som er tilgjengelig. Takksigelsen er en respons på Guds gjerninger, som er vidunderlige og alltid verd å feire. Likevel er det slik at et menneske faktisk kan motta et mirakel uten å kjenne Undergjøreren på i nær måte. Det finnes mennesker som ikke er kristne som gjenkjenner Guds undergjørende gjerning i et menneskes liv, men som aldri aksepterer invitasjonen til å gå djupere og faktisk kjenne Gud. Det er som om de lever på avstand, i det de beundrer Guds gjerning, men likevel ikke tillater Ham å gjøre sin gjerning i dem og føre dem inn erfaringsåpenbaring av Hans natur og Hans veier.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar