I formiddag talte jeg i Toten frikirke på Raufoss. Her er prekenen:
No er det fødd ein Frelsar og natti vart til dag!
Året er 1925, og det nærmer seg jul. I ødemarken øst for innsjøen Myvatn på Island traver en gruppe menn gjennom den tunge snøen. De er på eftirleit - de jakter på sauer som ennå ikke har blitt funnet og hentet hjem på høsten. Snøfallet er tett og været dårlig. En etter en gir mennene opp og vender hjem. Til slutt er det bare en mann igjen på fjellet, den gamle gjeteren Benedikt Sigurjonsson. Med seg har han sine to trofaste følgesvenner, væren Eitill og hunden Leo. “Treenigheten” blir de kalt på folkemunne.
Det er ikke første gang Fjalla-Bensi, som Benedikt ble kalt, er på eftirleit. Men det blir kanskje den siste. Han går seg vill i snøen og finner ikke veien hjem. Benedikt er ikke lenger noen ungdom, han er gammel og sliten. Han går tom for mat og søker tilflukt i en jordhule der han holder varmen med væren og hunden ved sin side. Først 2. juledag, to uker etter at han la ut på turen, kommer Fjalla-Bensi ned fra fjellet, mer død enn levende, jagende med en flokk sauer foran seg.
Historien om Fjalla-Bensi er en islandsk heltesaga fra virkeligheten. Den ble skrevet ned i 1930 i det islandske tidsskriftet Eimreidin. Der forteller gjeteren på kledelig beskjedent islandsk vis at dette var da så lite, og at han minst to ganger har vært ute for verre turer i fjellet.
Historien om Fjalla-Bensi er egentlig evangeliet i et nøtteskall. Evangeliet er de gode nyhetene om at Gud leter etter mennesker som har gått seg vill, for å bringe dem tilbake til Farshuset. Julen handler jo om at den andre personen i Treenigheten gir avkall på all himmelens herlighet, blir menneske og starter letingen etter alle sauene som har gått seg vill.
Jesus rammer inn hele evangeliet når Han forteller denne historien: “Dersom en av dere eier hundre sauer og mister en av dem, lar han ikke da de nittini bli værende igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort. Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over en synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.” (Luk 15,4-7)
Det skal gå fire hundre lange år fra profeten Malaki uttaler den sterke profetien i det aller siste verset i Det gamle testamente: “Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til fedrene”, før Herren på nytt taler. 400 år hvor Gud er taus.
Før det hadde det vært mange profetiske røster, som opp gjennom hele historien hadde talt om en Frelser som skulle komme.
Patriarken Jakob profeterer om denne Messias. slik: “Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.” (1.Mos 49,11)
Mange andre profetiske røster skulle følge, som talte Guds ord til trøst for lengtende mennesker.
En av disse som fikk del i profetiske syner er Bileam, Beors sønn. Fra 4.Mosebok, 24,16-17, leser vi:
“Så sier han som hører ord fra Gud og har kunnskap fra Den Høyeste. Han som skuer syner fra Den Allmektige, sunket til jorden med opplatt øye. Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger høyt av Jakob, et spir løfter seg fra Israel.”
“Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær,” profeterer Bileam. Men det skulle gå lang tid før Messias stod fram - 1400-1500 år.
Men det er andre røster. Moses er en av dem. I 5.Mos 18,15 leser vi: “En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud reise opp for deg. På ham skal dere høre.”
For de som gransket profetiene på denne tiden, begynte nå å kunne danne seg et bilde av hvem Messias var. Men det var vagt. Det var ikke noe utfyllende bilde. De visste at Han, når Han kom, skulle være av deres egne, og Han skulle ha kongeverdighet,
En av dem var Jesaja, to av hans profetier har vi lest innledningsvis. Men Jesaja har flere av dem. Han er julens profet fremfor noen. “Men det skal ikke alltid være mørke i det landet hvor det nå er trengsel… Det folket som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle… For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og hans kongerike.”
Men nå er det stille. Ingen syner. Ingen profetiske budskap. Gud er taus og det er mørke over landet. Israel er okkupert av en grusom undertrykkende makt. Skattebyrdene er som ei tung, tung bør. Det finnes skatteinnkrevere over alt. Og de skåner ingen. Okkupasjonshæren og de som har befalet over den vet å vise sin makt. Det er som profeten Jesja hadde spådd om Sebolons land, over Naftalis land, om landet på den andre siden av Jordan, det som ble kalt hedningenes Galilea, at det lå i vanære. Men, profeten Jesaja, hadde også sagt at slik skulle det ikke alltid være. Jesaja hadde profetert: “men i framtiden skal han føre ære over det.”
Men nå var det mørkt.
Men jeg er sikker på at det i denne tiden fantes jøder som bar i seg forventningen om at de profetiske løftene en dag skulle gå i oppfyllelse. De gransket Skriftene. Slik profeten Daniel gransket profeten Jeremia og fant ut at det hadde gått ganske nøyaktig 70 år siden Jerusalem ble lagt i ruiner, og løftet om at når 70 år var gått skulle de få vende tilbake til Løfteslandet.
Disse som gransket de profetiske Skriftene ble kalt for Tsaddiker - eller Rettferdige. Fromme mennesker som levde for Herren og som drømte om Messias. Elisabeth og Sakarja, foreldrene til han som skulle bli døperen Johannes, var tsaddiker. Det samme var den gamle Simeon.
Apostelen Peter skriver i sitt andre brev om de profetiske skriftene:
“Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.” (2.Pet 1,19)
En lampe som lyser på et mørkt sted.
Da var mørkt nå. Gud var taus. Men lampen lyste. Og en dag skal dagen bryte fram!
Jeg er sikker på at disse tsaddikene hadde oppdaget at lys var i ferd med å bryte fram i mørket og splitte det. Fordrive det. Jeg sier det, fordi jeg aner at det er noe av det som ligger bak, når gamle Simeon sier det slik: “Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse …”
Simeon hadde nok bedt, lengtet, gransket de profetiske Skriftene, og hadde nok hatt sine anelser om at nå nærmet det seg, nå var tiden profetisk svanger og så tror jeg Herren hadde talt til ham: ‘Simeon, min trofaste tjener. Du skal ikke dø før du har holdt Messias i dine hender og velsignet ham.’
Og der står han, den gamle Simeon, med barnet i sine hender, alle ordene som er talt profetisk over denne som skal komme, er nå kroppsliggjort i et lite barn og den gamle mannen kan endelig få fred. Hans øyne har sett Herrens frelse. Han har holdt selve Guds løfte i sine hender! Tenk det!
Under en gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i begynnelsen på adventstiden i år, var et en strofe fra en av julesalmene som ble så levende for meg:
“No er det fødd ein frelsar og natti vart til dag.”
Det var dette disse fromme tsaddikene opplevde rett foran sine øyne. Natti vart til dag, eller for å bruke ordene til apostelen Peter: “morgenstjernen går opp i deres hjerter”.
Etter hvert som årene går kjenner jeg på en større og større glede og takknemlighet over at den Frelser vi tror på er verdens lys. Det er både noe godt og samtidig skremmende over mørke. For det finnes et godt mørke, et mørke vi kan hylle oss inn i når vi har det godt, men det finnes også et mørke som er ondt, som stjeler gleden fra oss, og sviser oss for livet. Det er dette siste mørket Frelseren, Jesus, er kommet for å fordrive.
De er så sterke og fulle av håp disse ordene vi leser i prologen til Evangeliet etter Johannes:
“I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det… Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til jorden…”
I den nye oversettelsen står det: “Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.”
Og takk og lov for det!
Mørket er en fiende av lyset. Lyset skinner i mørket, men mørket vil ikke ha noe med det å gjøre. Men dette mørket klarer ikke å overvinne det. Heldigvis.
Jesus sa: “Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket.” (Joh 8,12)
Uten Jesus kan ikke et menneske finne eller se veien. Han er som et menneske med bind foran øynene. Og uten Jesus Kristus går livet tapt. Det er Goethe som ropte: “Lys, mer lys!” Og det var en av de gamle skotske kristenlederne so sa til sine venner, da han kjente at slutten nærmet seg: “Tenn lyset, så jeg kan se å dø!” Jesus er det lyset som viser menneskene veien, og som opplyser denne veien skritt for skritt.
Johannes sier det så sterkt: “I ham var liv, og livet var menneskenes lys.”
Jesus er dette livet, og det er Hans liv, som gir lys.
De som levde før den gamle Simeon tok Jesusbarnet i sine hender hadde dette lys i form av de profetiske skriftene, i form av løfter. Simeon fikk de løftet gå i oppfyllelse.
Mens jeg forberedte meg for denne talen denne 1.juledag i 2016, kom jeg til å tenke på dette:
“Maria, visste du, når du kysset din lille baby, at du kysset Guds ansikt?”
Jeg ble så grepet av dette! Barnet som blir født julenatt er Gud kommet i kjød. Det er Gud som blir menneske. Når Maria i stor ømhet kysser sitt barn, så er det Guds ansikt hun kysser.
Lillejulaften gjengir avisen Dagen et intervju med forfatteren og dramatikeren Jon Fosse, som bor i Statens æresbolig for fortjente kunstnere, Grotten, i Oslo. Han blir intervjuet om nettopp prologen i Evangeliet etter Johannes, om Ordet som blir menneske.
I den sammenhengen sier Jon Fosse noe som jeg merket meg spesielt, og som jeg har streket under i dette intervjuet som jeg vil ta vare på, fordi det er så verdifullt:
“Det står skrive at “Ordet tok bustad mellom oss”, Det var hos Gud først, så flytta det ned til oss. Kva gjer denne adresseendringa med Ordet? Kva gjer det med oss? Det er ein veldig fråstand, det er ein veldig fråstand mellom Gud og menneske. Ein skulle ikkje laga seg noko bilete av Gud, ein skulle ikkje avgrensa han med å gje han eit namn. Men for dei som ser seg sjølve som kristne, så vert Gud menneske i Jesus Kristus, som både er menneske og Gud. I inkarnasjonen vart Ordet til kjøt. Og dermed fekk ein både eit namn å bruke, og noko nært og skjønneleg så å seia å sjå føre seg, ja laga bilete av, og ja nokon å snakka med.”
Tenk det! Med Jesu fødsel har Gud fått en adresse, og den adressen er Jesus Kristus.
Jesu fødsel handler om dette: Gud drar sløret fra sitt ansikt, og denne Guds avsløring av seg selv, det som kalles åpenbaringen, er den grunn hele vår kristne tro hviler på. Intet mindre.
Gjennom de profetiske løftene Gud gav gjennom ulike profetiske røster gjennom hele den gamle pakt, ble dette ansiktet avslørt mer og mer. Men den fulle åpenbaringen skjer når Gud avdekker sitt ansikt helt og fullt i Jesus, Maria sønn. Ordet som var fra begynnelsen kan ikke lenger bare høres, men også sees og berøres!
Det er dette som griper den aldrende apostelen Johannes, når han ser tilbake på sitt liv, og skriver:
“Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss…” (1.Joh 1,1-2)
Der har vi det igjen! Johannes har grepet dette, ja, vi merker hvor grepet han er: Om livets Ord, og LIVET ble åpenbart.
Slikt skriver bare et menneske som har erfart noe. Som har sett med sine øyne. Er Jesus blitt livet for deg? Er Han ditt liv?
Det er dette Livet som leter etter det som er gått tapt. Sauen som gikk seg vill. Julen er historien om Gud som blir menneske for å lete etter mennesket, og hjelpe det til å finne veien tilbake til Farshuset. Gud åpenbarer seg i Jesus som selve veien tilbake til Gud. Tar vi imot barnet tar vi også imot Ham som er lyset som skinner i mørket, slik at vi aldri mer skal vandre i mørket.
No er det fødd ein Frelsar, og natti vart til dag.
Det mysteriet som finner sted den hellige julenatt er så stort, så fullkomment ufattelig at det gjør oss målløse. Overfor dette underet er det egentlig bare stillhet som passer seg.
Johannes Tauler (1300-1361), middelaldermystikeren som betydde så mye for Martin Luther, og senere for Hans Nielsen Hauge, taler i en julepreken om en tredobbelt fødsel. Det første er Ordets fødsel “av Faderen før all tid.” Den andre er Jesu fødsel i Betlehem og den tredje fødsel er den fødsel som skjer i vårt hjerte, når vi tar imot Barnet som vår Frelser. At Kirken helt siden Middelalderen har feiret tre gudstjenester i julen; en midnattsmesse, en messe før daggry første juledag, og en juledagsmesse - den vi feirer nå - er et talende symbol for denne trefoldige fødselen. I julen feirer vi alt på en gang. Vi kan ikke skille den ene fødselen fra den andre.
I den nikenske trosbekjennelsen fra år 325 heter det:
“Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår Frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske,,,”
Ordet ble ikke skapt, Ordet ble født. I midnattsmessens innledningsvers heter det: “Herren sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag”. Her befinner vi oss hinsides tiden, i evighetens mysterium, og det er derfor denne messen feires om natten. Jeg skulle ønske vi kunne ta denne tradisjonen tilbake og feire disse tre gudstjenestene. I denne gudstjenesten julenatt handler det om Guds indre vesen, om en Gud som ikke slår seg til ro i sin selvgodhet, men som i stedet kontinuerlig går ut av seg selv, så totalt at Han føder en Sønn som er lik Ham, like stor, like guddommelig som Ham. Sønnen er lik Faderen i alt, uten i dette at Han er den som får alt og som Faderen gir alt. Han er Gud på Sønnens vis og Faderen er Gud på Faderens vis. Gud er ingen monolog, Han er dialog. Han er fellesskap, Han er vennskap, Han er familie. Og den harmonien som rår mellom Far og Sønn er så kompakt, så sprengfull av liv at den utgjør en tredje part i fellesskapet. Ånden er kjærlighetsgnisten som stadig slår over fra Faderen til Sønnen og fra Sønnen til Faderen.
I dag feirer vi også dette mysteriet. Men vi feirer også et annet: Jesu fødsel i Betlehem. Guds menneskevorden, Hans inkarnasjon, er historiens aller største under. Det er ufattelig. Den store Gud gjør seg så liten som et barn. Så utlevert. Så sårbar. Så avhengig av andre. Det barnet Maria bærer under kjolelivet er ingen andre enn Gud kommet i kjød.
Den tredje fødselen er Jesu fødsel i våre hjerter. Uten den er alt forgjeves! Har du ikke åpnet ditt hjerte for denne gaven, og tatt imot den, betyr Sønnens fødsel ingen ting. Da er det bare en vakker historie. Denne 1. juledag er en glimrende anledning til å lukke opp ditt hjerte og takke for Guds store kjærlighetsgave: Jesus Kristus.
Julen blir ikke en riktig jul før den historiske fødselen i Betlehem blir en fødsel nå, i dag, inni oss.
År 420 holder Augustin en julepreken hvor det blant annet heter:
“Jeg hadde vært død for evig,
om du ikke var født i tiden.
Jeg var aldri blitt fridd fra syndens kjød,
om du ikke var blitt gjort til synd for oss.
Jeg hadde vært offer for en elendighet uten ende,
om jeg ikke hadde øvet din miskunn.
Jeg hadde aldri gjenfunnet livet,
om du ikke hadde forenet deg med meg i døden.
Jeg var gått under,
om du ikke hadde kommet meg til hjelp.
Jeg var fortapt, om du ikke var kommet.”
(Katolsk bønnebok, side 116)
Når vi tar imot denne gaven blir vi også kjærlighetens budbringere.
Når vi forstår at Ordet, dette Lyset, ble menneske, sant menneske, oppdager vi også at det er sant det som Martin Luther bemerket, at når Guds Sønn er blitt menneske, burde det ha den virkning på oss at vi inderlig elsker og gleder oss over alt det som heter menneske. Aldri skulle vi mer kunne være uvennlig mot noen som tilhører denne slekten.
Og for å sitere en annen god lutheraner, C.O Rosenius: “Nå trenger jeg ikke mer! Gud er blitt menneske, og jeg er også et menneske! Da trenger jeg ikke mer. Da skal alt bli godt. Er Guds Sønn blitt vår bror, da aner jeg en større kjærlighet i Guds hjerte til oss, enn vi noen gang har trodd.”
La oss til slutt bekjenne det som kirken helt fra begynnelsen av har bekjent, slik vi finner det nedskrevet i 1.Tim 3,16:
“Og det må alle bekjenne: stort er gudsfryktens mysterium. Gud åpenbart i kjød.”
