Til alle dere som ber for meg

Her kommer en liten oppdatering til alle dere som har bedt for meg de siste dagene:

De kommunale myndighetene trenger ennå mer tid på å fatte et vedtak, så vi fortsetter å be om at vi vil få muligheten til å kunne drive vårt bønnearbeid fra det aktuelle stedet det er snakk om. Jeg kommer tilbake med mer når jeg vet noe.

Gårsdagens møte med nevrologen var positivt i den forstand at de ikke fant noe mer, men negativt i den forstand at de heller ikke kan hjelpe meg med de utfordringene jeg må står midt oppe i. Det er mange slitsomme dager hvor sykdom setter sitt preg på mye. De tre sykdommene jeg sliter med påvirker gjensidig hverandre, og bivirkninger av medisiner og sykdomssympotomer setter meg i perioder helt ut. Denne natten ble veldig tøff. Takk til alle dere som ber for meg.

I dag skal jeg møte styret og senere medlemmene av Nasjonalt Bønneråd. Det ser jeg frem til. Så blir det litt feiring av 52 års dagen.

På bildet ser du min gode venn Finn Rune og meg utenfor huset til broder Robert i Hylland Munkelyd.

Tettere samarbeide mellom protestanter og baptister i Europa

24. september ble Fellesskapet av protestantiske kiker i Europa og Den europeiske Baptistføderasjonen "likestilte samarbeidsorganer", og vil nå i tiden fremover samarbeide tettere. Den europeiske Baptistføderasjonen består av 51 nasjonale baptistsamfunn i Europa og Midt-Østen, mens Fellesskapet av protestantiske kirker består av 105 lutherske, reformerte, metodistiske menigheter i mer enn 30 europeiske og sør-amerikanske land.

Den nye samarbeidsavtalen ble undertegnet i forbindelse med rådsmøtet i Den europeiske Baptistføderasjonen, som var samlet i Rocca di Papa i nærheten av Roma. Avtalen ble undertegnet av Michael Bünker (Wien) og Tony Peck (bildet), henholdsvis generalsekretær i Fellesskapet av protestantiske kirker i Europa og Den europeiske Baptistføderasjonen.

Tony Peck sa i forbindelse med signeringen at "denne avtalen er et klart signal om et tettere samarbeide. Begge grenene av reformasjonen har mye å gi hverandre og mye å motta fra hverandre."

Samarbeidsavtalen innebærer ikke at Den europeiske Baptistføderasjonen blir en del av Fellesskapet av protestantiske kirker i Europa. Teologiske forskjeller, som foreksempel i spørsmålet om dåpen, er ikke satt til side. Baptister praktiserer som kjent troende dåp og anerkjenner ikke barnedåp.

Baptister overlevde skytedrama i Tyskland

Som ved et under overlevde pastor Jürgen Exner (bildet) skytedramaet i den byen Lörrach 19. september. Jürgen Exner er pastor i baptistmenigheten i denne byen, og sammen med Ernst Barth, holdt han på med forberedelsene til en grillfest for menighetens medlemmer. Da smeller det! De løper til stedet hvor eksplosjonen kommer fra for å se om de kunne hjelpe eventulle skadede. Den 48 år gamle pastoren var den første som kom frem. På en gangvei ved siden av et brennende hus møter han en kvinne, som han synes opptrer merkelig. Hun stikker hånden ned i vesken sin, og tar fram en pistol. Hun retter våpenet mot Jürgen Exner og trekker av. I ren refleks snur han seg, men blir truffet i ryggen. Han løper etter kvinnen, samtidig som han roper til folk rundt dem om at hun er bevæpnet.

Femti meter unna forsøker Ernst Barth (69), å stanse kvinnen. Hun skyter Barth i pannen fra bare seks meter. I alt klarer hun å drepe fire personer og skade 18 før hun blir stanset av politiet. Ernst Barth og Jürgen Exner er blant de tilskadekomne, og de bringes til sykehuset. Barth kan utskrives dagen etter, kulen hadde bare berørt huden i pannen! Pastor Exner må opereres. Prosjektilet hadde trengt elleve centimeter inn i ryggen hans, og så vidt unngått ryggmargen. Ingen vitale organer var skadd.

En personlig tragedie lå bak skytedramaet.

Her blir kristenforfølgeren døpt!

Se nøye på dette bildet! Det forteller en sterk historie om evangeliets fremme i Burma. Mannen midt på bildet forfulgte menigheten til pastor Thaung Ngaih Lian (til venstre på bildet), og skapte store problemer for denne baptistmenigheten. De bad inderlig til Gud for ham. I juni i år fikk han møte Jesus på en radikal måte, og nå er han blitt døpt! Det skjedde i forbindelse med søndagens gudstjeneste. På bildet kan du se det provisoriske dåpsbassenget.

Jeg snakket med pastor Thaung i går, og han uttrykker stor takknemlighet for det under Gud gjør i Burma. Til og med de som forfølger kirken blir omvendt til Gud, akkurat slik Saulus ble det på vei til Damaskus.

Baptistmenigheten hvor Thaung er pastor har også opplevd et annet mirakel de siste dagene. De har fått byggetillatelse fra myndighetene, og kan endelig få bygget sitt eget menighetslokale. Nå er det bare finansieringen som gjenstår. Kanskje noen av bloggens lesere vil være med på å støtte dem?

Pastor Thaung Ngaih Lian er ikke bare pastor for denne menigheten. Han er en ivrig menighetsplanter. Han er også vår samarbeidspartner i Burma. Jeg har hatt gleden av å holde jevnlig kontakt med ham over en periode nå, og det er fantastisk å være vitne til det Gud gjør i Burma. Selv har pastor Thaung opplevd mye forfølgelse og lidelse, men han brenner for å nå andre med evangeliet.

På besøk hos bedende eneboere i Telemark

I flere år har jeg hatt et ønske om å få besøke trappistmunken Robert og Hylland Munkelyd. I går ble drømmen virkelighet. Septemberdagen viste seg fra det aller, aller vakreste, da min kone og jeg satte kursen for Austbygdi i Telemark. Djupblå himmel, krystallklar luft, rimfrost på bakken og med løvtrær i sprakende farger. Rammen rundt selve reisen var fullkommen. Jeg elsker slike septemberdager.

Nå var reisen i seg selv et eventyr. Hylland Munkelyd ligger særdeles vakkert til i vill natur. Nedstigningen til klosteret er stupbratt, med Tinnsjøen langt der nede. Jeg er glad det ikke var glatt. Det er vanskelig å forstå hvordan noen kommer seg ned hit på vinteren, men det gjør det, og munkene som bor her går hver dag opp den stupbratte og kronglete veien til postkassen et drygt stykke vei oppe i åsen. Når man først kommer seg ned kleiva, så er det nesten som du mister pusten av den storslåtte utsikten.

Det var i 1967 at Robert K. Anderson fra Massachusetts i USA kom til Norge for å realisere sitt eneboerkall. I 1977 leide han det nedlagte småbruket Hylland, og i 1995 ble stedet kjøpt av stiftelsen som nå driver det. Robert Munk som han kalles, bodde lenge alene her. Faktisk i over 30 år. Nå har det vokst fram en liten kommunitet her, bestående av fire munker. Brødrene bor i sine egne eneboerhytter, men spiser, arbeider og ber i fellesskap. Med egne hender har de bygget en svært vakker kirke. Gudstjenestene feires etter østlig ritus.

Det ble en svært hjertelig møte med Robert Munk. Selv om det er første gang vi møtes, har vi bedt for hverandre i flere år nå. Det var sterkt å møte denne milde mannen med de varme øynene, det gode håndtrykket og hans vinnende smil. En merker godt at fader Robert har med Jesus å gjøre, og mange års vandring med Herren har satt spor etter seg! Han bærer med seg noe av himmelen, som han har ervervet gjennom år tilbrakt i stillhet og bønn. Vi ble bedt inn på selvlaget urtete, og med oss hjem fikk vi selvplukkede plommer. De smakte himmelsk godt.

Jeg håper en dag å få komme tilbake hit. Kanskje overnatte og tilbringe noen dager i stillhet under himmelhvelvet her oppe, og med Tinnsjøen blinkende nesten skremmende langt der nede. Og ikke minst få treffe fader Robert og munken Serafim igjen. Sistnevnte kommer fra Estland. Vi fant tonen med det samme. Teologisk skilles nok våre veier på en del områder, men Jesus har vi felles. Det samme med en djup lengsel etter å følge Ham. Da finner man også hverandre.

På bildet ser du fader Roger, undertegnede, min gode venn Finn Rune som arbeidet på Hylland mens vi var der, og munken Serafim. På det lille bildet ser du litt av den storslagne utsikten, og en av eneboerhyttene.

Tom Erlandsen er død

En av pinsebevegelsens siste "høvdinger" er død. Tom Erlandsen døde i dag, 86 år gammel.

Tom Erlandsen var en gedigen bibellærer, trofast mot Guds ords autoritet livet ut. Tydelig, varm, utfordrende. Han tok med seg sjelesorgen opp på talerstolen, og var en raus person mot yngre forkynnere. Det er mange som har mottatt god åndelig veiledning fra Tom Erlandsen.

Tom Erlandsen var brobyggeren, både innad i pinsebevegelsen og blant de mange som stiftet bekjentskap med det Åndens vær som den karismatiske bevegelsen representerer. Også vi som ikke tilhører pinsebevegelsen gjennom medlemsskap, har mye å takke Tom Erlandsen for. Alle de gangene jeg hørte ham forkynne gikk jeg beriket hjem.

Vi lyser fred over hans gode, vakre minne.

Foto: Korsets Seier.

Våger du å lese denne boken?

Våger du å lese denne boken er du modig! Den er svært radikal. Følger du linken kommer du til en svensk oversettelse. Men jeg advarer deg! Synspunkter og oppfatninger du måtte ha om krigsdeltagelse, etiske vurderinger knyttet til krig/fred problematikken, Jesu Bergpreken, Guds rike, etterfølgelse av Jesus i et praktisk hverdagsliv vil kunne settes alvorlig på prøve!

Boken er ikke skrevet av en teoretiker. Den er skrevet av en som levde hva han forkynte. John Howard Yoder tilhører den radikale fløyen av reformasjonen, den som brøt med stat/kirke og som ville leve i tråd med Jesu ord om å elske sin fiende og velsigne dem som forbanner andre.

Du finner den her:

http://kp.farlig.se/Jesupolitik_new.pdf

Jeg gir ingen garantier om at livet ditt fortsetter som før etter å ha lest denne boken. Det kan hende du endrer syn på litt av hvert. Du er herved advart.

82.000 hørte evangeliet forkynt i Kampala, Uganda

Andrew Palau, sønn til verdensevangelisten Luis Palau, forkynte evangeliet for 82.000 mennesker i Ugandas hovestad Kampala denne helgen. 1000 kirker gikk sammen om kampanjen, og erkebiskopen for Den anglikanske kirken i Uganda, Henri Luke Orombi, sier at "kampanjen var en forsmak på himmelen på grunn av den enheten vi opplevde."

Det var et stort sikkerhetsopplegg rundt evangeliseringskampanjen. Helgen før ble en mann fra Somalia arrestert mistenkt for terrorisme. Han var ombord på et fly tilhørende flyselskapet KLM. Ombord på dette flyet var også flere medlemmer av evangeliseringsteamet til Andrew Palau. Samtlige som skulle inn på stadiumet evangeliseringskampanjen ble holdt måtte gjennom en metaldetektor.

I forbindelse med "Elsk Uganda-kampanjen" talte også Andrew Palau til medlemmer av det ugandiske parlamentet, og han besøkte også flere landsbyer hvor organisasjonen til Luis Palau har bygget brønner og offentlige toalettanlegg. Evangeliseringsteamet til Palau besøkte fire fengsler, deriblant et toppsikkerhets fengsel og delte evangeliet med fangene der.

Et stort antall mennesker tok en bestemmelse for å følge Jesus under denne to dagers kampanjen.

Det finnes mer!

Disse ordene av Efraim Syrer (ikonet) - også kalt Den Hellige Ånds harpe - tror jeg har noe si mange av oss. De er skrevet på 300-tallet.

Kilden bør vinne over din tørst, ikke din tørst over kilden. Dersom din tørst kan økr uten at kilden går tom, kan du igjen drikke av den, men skulle kilden gå tørr når din tørst er blitt stor, da ville din seier vendes til noe ondt.

Du bør altså takke for det du har fått ta imot og ikke sørge over det som er igjen og som strømmer over. Det du har tatt imot og det du er kommet frem til, er din del, og det som er igjen, er din arvelodd. Det som du på grunn av din svakhet ikke kan ta imot ved èn anledning, det skal du, hvis du holder fram, få ta imot en annen gang.

Forsøk ikke i ditt fordreide sinn å tømme det som ikke kan tømmes, med en eneste slurk, og avstå ikke fra det som du med tiden kan ta imot fordi du er lat.

Å gå veien skritt for skritt

Dette blir en spennende uke. Dere som følger bloggen jevnlig vet at dagen i dag, og onsdagen, blir avgjørende for mangt og mye i mitt liv. I dag vil det bli tatt en avgjørelse, som vil få følger for hvordan vi skal drive vårt bønnearbeid i årene fremover. På onsdag ettermiddag skal jeg til nye utredninger på sykehuset, og resultatet av den utredningen er uviss.

Takk til alle dere som jeg vet ber spesielt for disse to dagene. Det er jeg veldig glad for. Jeg øver meg i å be ordene fra Salme 31. Bevisst skriver jeg øver. For jeg synes det av og til er en vanskelig bønn å be. Jeg sliter med motstridende følelser, og av og til kjenner jeg at jeg blir redd. Bønnen jeg ber lyder slik:

"I din hånd overgir jeg min ånd, du forløser meg, Herre, du trofaste Gud." (v.6)

Første delen av dette verset var de ordene Jesus ba da Han hang på korset. Dette handler om den fullstendige overgivelsen. Det er en prosess å komme dit.

Jeg lærer noen lekser for tiden i overgivelsens skole. Jeg har ikke kommet så langt ennå. Ennå befinner jeg meg på barneskolen, hvor jeg lærer noen lekser om igjen.

Jeg lærer også noe om den andre delen av dette verset. Den delen handler om Guds karakter. Han er trofast, også når jeg er troløs. Og Han er i stand til å forløse meg. Det setter jeg min lit til. Ham alene.

Bildet er tatt av min datter, Benedicte, på en tur vi hadde sammen med hunden vår, Poirot, på et museum like i nærheten av der hvor vi bor.

Hvilke kriterier setter Det nye testamente for å kalle en menighet en menighet

I forbindelse med artikkelserien om de 15 gode grunnene for å være medlem av en lokal menighet, har jeg fått spørsmål om hva jeg tenker om husmenigheter kontra det å møtes i et kirkebygg. Til det svarer jeg følgende:

I Den nye pakt er ikke menigheten synonymt med en bygning, menigheten består av mennesker. Derfor blir det feil når vi ønsker velkommen til Guds hus, når vi ønsker velkommen til våre møter. Huset vi møtes i er ikke og kan aldri bli Guds hus. Kirkens første diakon, martyren Stefanus sier med tydelig henvisning til Det gamle testamentes tempel:

"Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender, som profeten sier: Himmeen er min trone, og jorden er en skammel for mine føtter. Hva slags hus kan dere da bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet hvor jeg kan hvile?" (Apgj 7,48-49)

Apostelen Paulus skriver dette om menigheten: "Dere er Kristi kropp ..." (1.Kor 12,27)

Og i sitt første brev skriver Peter: "... og bli også selv oppbygd som levende steiner til et åndelig hus ..." (1.Pet 2,5)

Når Paulus skriver til sin unge medarbeider Timoteus, kaller han menigheten for "den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll." (1.Tim 3,15)

Menigheten er med andre ord ikke bygningen, men medlemmene. En menighet kan møtes i en bygning, i et hus eller ute i skogen. Det er irrelevant. Det er ikke dette som utgjør en menighet. La oss se på kriteriene for hva som kan kalles en menighet ut fra Det nye testamente:

1. Menigheten består av gjenfødte, døpte medlemmer. "De som tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler." (Apgj 2,41)

2. Den har et sterkt læremessig grunnlag. "Da jeg dro til Makedonia, bad jeg deg bli i Efesus, så du kunne formane visse folk til ikke å fare med fremmed lære." (1.Tim 1,3)

3. Det finnes kvalifiserte og ordinerte eldste. (Apgj 14,23;1.Tess 5,12-13;1.Tim 3; Tit 1;Hebr 13,7 og v.17)

4. Et bibelsk disiplinær ordning (1.Kor 5,1;1.Tim 5,19-22)

5. Et sterkt misjonsengasjement (Matt 28,18-20;Mark 16,15;Luk 24,44-48 og Apgj 1,8)

6. De feiret brødsbrytelsen (Apgj 2,46 og 20,7 og v.11)

Dette er kriterier Det nye testamente setter. Å komme sammen i et hjem for bibelstudier, er bra. Men dette kvalifiserer ikke for å kalle det en menighet i tråd med Det nye testamentes rettningslinjer. Heler ikke om det er en løst sammensatt gruppe, som ikke har en ledelse. For også her er Det nye testamente tydelig:

"Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå stod igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg." (Tit 1,5)

Politiet garanterer talefrihet i Indiana

Politimyndighetene til staten Indiana i USA, har instruert sine politimenn, etter at kristne ble nektet å dele ut traktater i forbindelse med et stort sportsarrangement tidigere i år. I følge en bulletin som ble sendt ut denne uken, ber poltimyndighetene om at polititjenestemenn ikke griper inn overfor mennesker som uttrykker sine meninger på offentlige steder - det være seg offentlige gangstier, offentlige parker eller gater. Det skal være lov til å tale, dele ut brosjyrer eller bære plakater.

Det var i forbindelse med et sportsarrangement at politiet stanset en evangeliseringsgruppe og forbød dem å dele ut traktater. De påstod at arrangørene hadde lagt en sikkerhetssone på seks amerikanske miles rundt Lucas Oil Stadium, og at det innenfor denne sonen ikke var lovlig å dele ut noe som helst. De anklaget også evangeliseringsgruppen for ikke å ha innhentet tillatelse til å drive sin virksomhet. Denne hendelsen fikk et etterspill i det evangeliseringsgruppen protesterte overfor bymyndighetene. Det viste seg å nytte. Nå understrekes på nytt religionsfriheten som et bærende element i det amerikanske samfunn. Det er ikke selvsagt andre steder i verden. I England ser det ut til at det blir flere og flere restriksjoner for mennesker som ytrer sine religiøse standpunkter i det offentlige rom. Bare i år har det vært to arrestasjoner av kristne som har drevet med gateevangelisering.

Tilbake til originalkristendommen

Gjennom mange år har jeg vært opptatt av studier av den første kristne tiden. Særlig perioden fra Jerusalem forsamlingens grunnleggelse, og frem til keiser Konstantin. Dette er et studium jeg har drevet med siden slutten av 1970-tallet. En øyeåpner ble Eberhard Arnolds bok "The Early Christians", som er en fantastisk oversikt og sammenfatning av hva de første kristne trodde og lærte. I de senere år har forfatterskapet til David Bercot (bildet) vært til stor inspirasjon for å fortsette studiene. Ikke minst hans bok: "Will the real heretics please stand up".

Disse studiene av urkirken har nemlig stor betydning. Urkirken representerer originalkristendommen. Den er radikal. De første menighetene opplever en kolossal vekst. Tusener kommer til tro. Nye menigheter grunnlegges over hele det romerske riket. Men det er en pris. De nye menighetene utsettes for en grusom forfølgelse. Mange av de første kristne ender opp som martyrer. Likevel. Ingen keiser klarer å overvinne dem. Uansett hvor hardhendt han opptrer. Inntil keiser Konstantin. Med ham skjer det en endring. Noen vil si: til det bedre. Forfølgelsene opphører. Men til hvilken pris?

Frem til keiser Konstantin er det utenkelig å blande sammen stat og kirke. En slik allianse ville blitt sett på som vanhellig. Det er interessant å se at mesteparten av det som var ansett å være galt før keiser Konstantin, ble plutselig rett etter keiser Konstantin. Et eksempel på dette er at ingen kristen kunne være en del av keisermaktens hær, og samtidig være medlem av menigheten. Etter sammenblandingen av stat og kirke ble det sett på som en ære å være en del av de væpnede styrker. Dette får kolossale følger opp gjennom historien. Fra å være en forfulgt kirke, blir kirken en som forfølger - og som dreper. Fra å være en kirke som ikke hadde hjemstavn på jorden, blir kirken en jordisk makt med kolossal rikdom. Den kjemper for landområder - og dreper sine motstandere.

I den siste tiden har jeg samtalt med en del muslimer om den kristne tro. Et av de store hindringene for å nå inn til dem med evangeliet er kirkens blodige historie, ikke minst korstogene. I slike samtaler har det vært befriende å ikke behøve å forsvare keiserkirken, men kunne si at det som skjedde i og med keiser Konstantin var et brudd med originalutgaven. Er det for lettvint? Nei, jeg synes ikke det. For den kristne tro i de to første århundrer var en maryrkirke, som ofret alt for å etterfølge Kristus. Den var tro mot Guds rikes prinsipper slik Jesus nedfelte dem i Bergprekenen. Den elsket sine fiender og viste med sine liv hva det vil si å følge Jesus på ramme alvor.

Anabaptistisk kommunitet blomstrer i Bolivia

Det er spennende å lese om de anabaptistiske kommunitetene i Bolvia, som har overlevd og som fremdeles er høyst oppegående og levende.

Det var i 1920 årene at omkring 6000 mennesker forlot Manitoba og Saskatchchewan i Canada for å emigrere til Bolivia. Noe enkelt liv ble det ikke. Mange av de som kom hit var fattige mennesker, og de kom til et fattig land. Men møysommelig har de bygget opp sine gårdsbruk, private skoler og forkynt Guds ord. I fellesskapet har de forsøkt å leve ut et Kristusliv i hverdagen, hvor de har lagt vekt på å leve enkelt, som en stille protest mot materialismen.

Anabaptistene i Bolivia det som er blitt kalt Reinlaender Mennoniten Gemeinde, eller Old Colony Mennonite Church, som ble grunnlagt i Manitoba i Canada i 1870 årene. Mennonitenes sentralkomite har ulike programmer for å hjelpe sine trossøsken i Bolivia, blant annet med jevnlige besøk. På bildet ser vi Hans Schroeder fra Mennonitenes sentralkomite som blir ønsket velkommen av ni år gamle Gertrude Neufeld.

15 gode grunner for å tilhøre en lokal kristen forsamling, del 6

Her følger de to siste gode grunnene for å være medlem av en lokal kristen forsamling. Alt i alt har jeg funnet 15 bevis for at den første menighet opererte med medlemskap. Jeg har ikke funnet et eneste skriftsted som viser at en kristen kunne leve uavhengig av det kristne fellesskapet, og bare være kristen hjemme alene.

14. Bibelen skiller mellom de som "gjør urett" og "de hellige".

Dette ser vi tydelig om vi leser 1.Kor 6,1-10. Apostelen Paulus skriver i vers 5: "Så finnes det da ikke noen vis mann blant dere, ikke en eneste en, som kan skifte rett mellom brødre?" Paulus refser menigheten i Korint fordi de går til verdslige dommere når de har konflikter mellom brødre: "Men bror fører sak mot bror, og det for vantro dommere." (v.6) Disse brødrene han her snakker om blir kalt menighet i 1.Kor 1,2: "... til den Guds menighet som er i Korint, de som er helliget i Kristus Jesus, kalte, hellige, sammen med alle som på hvert sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn, deres og vår Herre."

15. Bibelen skiller mellom de som "Guds hus" og de som ikke adlyder evangeliet.

I 1.Pet 4,17 leser vi: "For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med de som ikke vil tro Guds evangelium."

Her ser man enda en gang at det er et tydelig skille mellom de som er medlem av en menighet, og de som står utenfor dette fellesskapet. I 1.Tim 3,15 skriver apostelen Paulus:

"Men i fall jeg dryger, vil jeg at du skal vite hvordan du bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunvoll."

Menigheten er en konkret, fysisk størrelse. Den er ikke - slik enkelte hevder - bare åndelig. Den består av konkrete mennesker hvis identitet er kjent av alle de som er med i den lokale forsamlingen. I 1.Kor 14,23 leser vi: "Om nå HELE MENIGHETEN KOMMER SAMMEN PÅ SAMME STED ..."

Hebreerbrevets forfatter skriver:

"... la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så meget mer som dere ser at dagen nærmer seg."

Dette ordet alene viser jo at en kristen skal tilhøre en lokal forsamling, og ikke holde seg borte når den kommer sammen.

Hvordan kan vi leve et djupere åndelig liv, del 2

"Alt virkelig dannelsesarbeid er 'hjertearbeid'. Hjertet er kilden til all menneskelig handling," skriver Richard Foster (bildet) i en artikkel publisert i Christianity Today.

Foster siterer John Flavel, en av syttenhundretallets store puritanere. I boken "Keeping the heart" skriver Flavel at "det vanskeligste ved omvendelsen er å vinne sitt hjerte i retning Gud, og den største vanskeligheten etter omvendelsen er å holde sitt hjerte med Gud ... Hjertearbeid er virkelig hardt arbeid."

Foster hevder så at når vi er opptatt med vårt hjerte, så er ytre handlinger ikke lenger vårt fokus. Ytre handlinger kommer som en konsekvens, og er naturlige resultater av noe langt djupere og mer betydningsfullt. Det alt handler om, er vår forening med Gud, sier Foster, eller "den nye skapelsen, utøselsen av Den Hellige Ånd. Det er dette livet som renser vårt hjerte, når grenene virkelig er forenet med vinen og mottar selve livet fra vinen, da blir åndelig frukt det naturlige resultatet."

Richard Foster ber oss om å vende tilbake til "vår første kjærlighet" igjen og igjen. Det er nemlig ikke bortkastet. "Det er en troens handling hvor vi stadig roper ut til Gud om at Han skal ransake oss og kjenne vårt hjerte og rive ut all ondskap i oss." Her siterer Foster Salme 139,23-24:

"Ransak meg Gud, og kjenn mitt hjerte! Prøv meg og kjenn mine mangfoldige tanker, og se om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei."

Foster anbefaler tid brukt til stillhet, bønn, lesning av Guds ord i den hensikt å bevare sitt hjerte. I Ord 4,23 står det:

"Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det."

Det er vel ingen tvil om hva som er det viktigste i livet.

Viktige bønneemner for kommende uke

Uken som ligger foran meg blir en svært spennende uke av flere årsaker. Mandag vil det mest sannsynlig bli tatt en avgjørelse, som vil få konsekvenser for vårt bønnearbeid. Det er svært avgjørende at vi får et positivt svar, på det vi er midt oppe i med hensyn til hvordan arbeidet vårt kan drives videre. Kan du være med på å be for dette møtet, som finner sted mandag morgen?

Onsdag skal jeg til Lillehammer for utredning hos nevrolog. Det blir også spennende. Utfallet av denne utredningen er uviss, og jeg kjenner at jeg er spent og underende. I tillegg til de utfordringene jeg har med et lavt stoffskifte, med hjertet mitt og en uregjerelig diabetes type 1 har jeg fått problemer med ustøhet og synet. Det setter en del begrensninger på hverdagene mine. Jeg er takknemlig om du husker også denne dagen i bønn.

Bildet er tatt av min datter fra en tur vi hadde til et av mine favorittsteder i nærheten av der hvor jeg bor. Med oss hadde vi vår Wheaton Terrier, Poirot.

50 år i tjeneste - resultat: 1 million bestemmelser for å følge Jesus

Luis Palau kan i disse dager feire 50 års jubileum som evangelist. Og det har sannelig vært en særdeles fruktbærende tjeneste. Hør bare:

Luis Palau har talt til 25 millioner mennesker i 72 land og har sett en million mennesker bestemme seg for å følge Jesus!

Som jeg har skrevet tidligere på bloggen glemmer jeg ikke mitt møte med denne argentinske evangelisten. Det skjedde i Offenburg i Tyskland, hvor Luis Palau var en av talerne på den store Love Europe-konferansen som Operasjon Mobilisering arrangerte. Jeg hadde privilegiet å få tilbringe noen timer med ham alene. Det gjorde et sterkt inntrykk. Palau er en enkel mann, det finnes ikke noe jåleri med ham. Han har en klippefast tro på Guds ord, og det han forkynner er da alltid basert på et grundig studium og utleggelse av Bibelen.

Christian Post har i anledning 50 års jubileet gjort et interessant intervju med Palau, som du finner her:

http://www.christianpost.com/article/20100910/interview-luis-palau-on-50-year-ministry-run/index.html

Spennende konferanse med tema: Jesu etterfølgelse i etterkristendommens Sverige

Helgen 3.-5. desember innbys det til en svært interessant konferanse i Sverige. Det skjer på Betel Folkehøgskole i Bromma, like utenfor Stockholm. Hit kommer blant annet Stuart Murray (bildet), lederen for det anabaptistiske nettverket i Storbrittania og forfatteren av den meget lesverdige boken, "The Naked Anabaptist".

Tema for konferansen er "Jesu etterfølgelse i etterkristendommens Sverige." I invitasjonen heter det:

Det postkristna samhället erbjuder stora möjligheter och utmaningar för dem som vill ta Kristusefterföljelsen på allvar. Vår tid kännetecknas av uppbrott och förändring. I dag formas nätverk som skapar förutsättningar för fruktbärande möten mellan människor som påverkats av olika strömningar som blivit aktuella i efterkristendomens speciella kontext.
Vi tror att den tidiga anabaptismen och dess inflytande på vår tids baptistiska rörelse ger oss som baptister förutsättningar att finna oss till rätta i nätverkens tankar och tillsammans med andra söka att forma radikala och ömsesidiga initiativ för att möta vår samtid.Vi vill ge rum för en mötesplats och ett samtalsforum där det skapas möjlighet för oss att tillsammans med andra lyssna in vad olika sammanhang och nätverk säger om evangeliets roll i vår tid.

Vi vill tillsammans söka Jesu Kristi vilja för vår tid och betonar följande identitetstecken:
— friheten och ansvaret att läsa och tolka Bibeln
— friheten och ansvaret för den egna personliga tron och efterföljelsen
— friheten och ansvaret för den lokala församlingen att ömsesidigt tolka Guds vilja
— friheten och ansvaret att stå för allas rätt till tro och religion i mångfald."

Foruten Stuart Miller deltar også følgende personer:

Karin Wiborn — missionsföreståndare och pastor i Svenska Baptistsamfundet
Bengt Kristensson Uggla — professor i filosofi, kultur och företagsledning och docent i tros- och livsåskådningsvetenskap.
Pekka Mellergård — läkare, docent i neurokirurgi, rektor vid Örebro Teologiska högskola, redaktör för tidskriften NOD
Annika Spalde — författare, fredsaktivist och diakon i Svenska kyrkan. Hon har arbetat med ickevåld och civil olydnad.
Harry Månsus — lärare, författare, grundare av Brommadialogen
Lars Dalesjö — lärare, rektor, konsult och utvecklingschef samt ordförande i Svenska Baptistsamfundets missions-styrelse
Jonas Melin — lärare, pastor och sammankallande i det svenska Anabaptistiska nätverket
Mattias Neve — missionssekreterare och församlingsplanterare i Svenska Baptistsamfundet, doktorand
Peringe Pihlström — pastor, konsult, pionjär- och församlingsplanterare
Per Westblom — missionssekreterare och nationellt ansvarig för Sverige inom Svenska Baptistsamfundet.

Selv håper jeg å kunne reise til Sverige denne helgen. Og så håper jeg at vi også her i Norge en gang vil få muligheten til å arrangere noe lignende.

Radikale stemmer for Guds rike, del 3: Eberhard Arnold

Jeg kan ikke skrive en artikkelserie om radikale røster for Guds rike, uten å nevne Eberhard Arnold. På slutten av 1970-tallet stiftet jeg bekjentskap med hans forfatterskap, og den bevegelsen han startet - Bruderhof. I ettertid ser jeg at Eberhard Arnold har satt djupe spor etter seg i min egen teologiske refleksjon rundt spørsmål som har med Jesu bergpreken, radikal etterfølgelse av Jesus og prinsippene for Guds rike å gjøre.

Eberhard Arnold ble født 16.juli 1883 og døde 22.november 1935. Han kom fra Köningsberg i Øst-Preussen i Tyskland, som tredje barn av Carl Franklin og Elisabeth Arnold. Hans far hadde doktorgrad i teologi og filosofi, hans bestefar pastor og misjonær i den lutherske kirken.

I 1899 - da Eberhard var 16 år gammel - hadde han en sterk frelsesopplevelse. Etter å ha fullført sine studier - Eberhard Arnold studerte filosofi og teologi i Breslau, Halle og Erlangen - ble han beskjeftiget med ungdomsarbeid og evangelisering blant de fattige gjennom Frelsesarmeen. Mens han oppholder seg i Halle blir han del av Kristne studentbevegelsen i Tyskland og var denne bevegelsens generalsekretær. Dette skulle få stor betydning for hans liv. Hans arbeide sammen med Frelsesarmeen økte hans sympati for de undertrykte klassene og styrket hans overbevisning om at vi som kristne er kalt til et liv i etterfølgelse av Jesus, hvor vi frimodig deler Ham med alle. I Halle møtte han også Emmy von Hollander som han giftet seg med i 1909.

Noen år tidligere - i 1901 stifter Eberhard Arnold bekjentskap med anabaptistene, den utskjelte døperbevegelsen fra 1500-1600-tallet. Markus Baum skrev i 1996 en biografi om Eberhard Arnold og han forteller om dette møtet som skulle forandre Eberhard Arnold for alltid.

I 1901 var Eberhard Arnold del av en bibelstrudiegruppe ledet av en ung aristokrat fra Øst-Preussen. Han gikk under navnet "von Gürten". Han var en mann som kompromissløst fulgte Jesus. Det var denne von Gürten som fikk Eberhard Arnold interessert i kirkehistorie. Og det var mens han leste kirkehistorien at han oppdaget anabaptistene. Gjennom faren fikk han også låne en bok av Johann Loserth, den gangen en berømt historie professor fra Østerrike. Loserth hadde studert Jakob Hutter og den anabaptistiske bevegelsen i Moravia. Eberhard Arnold kastet seg over Loserths tobinds verk: Anabaptistene i Tyrol. Han fant den i sin fars bibliotek.

Nå begynte den voldsom kamp i Eberhard Arnolds liv. En kamp som skulle dreie seg om forståelsen av urkirken og ikke minst forståelsen av dåpen. Mer om dette i neste artikkel.

(fortsettes)

15 gode grunner for å tilhøre en lokal kristen forsamling, del 5

Her følger noen nye gode grunner for å være tilsluttet en lokal kristen forsamling:

12. Eksklusjon fra menigheten

Skal man kunne ekskludere noen må man nødvendigvis være medlem av noe! Man kan jo ikke ekskludere seg selv. Derfor er skrifstedet som forteller om den apostoliske befalingen om å ekskludere en bror fra menigheten i Korint, et sterkt bevis for at de første menighetene praktiserte medlemskap. Her er skriftstedet: "Men det jeg skrev til dere, var at dere ikke skulle ha samkvem med noen som kaller seg en bror, men er en horkar eller pengegrisk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver. Et slikt menneske skal dere ikke engang spise sammen med. Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? Er det ikke dem som er innenfor, dere dømmer? Men dem som er utenfor skal Gud dømme. Støt da den onde ut fra dere!" (1.Kor 5,11-13)

Legg også merke til at apostelen Paulus omtaler to grupper i disse versene. Han snakker om de som er utenfor og de som er innenfor. Hvem er disse. De som er innenfor kan jo ikke være noen enn de som er medlem av den lokale menigheten.

Det finnes også en parallell til dette skriftstedet i 2.Tessalonikerbrev 3,13-14:

"Men dere, brødre! Bli ikke trette av å gjøre det gode. Men dersom noen ikke vil adlyde våre ord her i brevet, så merk dere hvem det er. Ha ikke samkvem med ham, for at han må gå i seg selv."

Det Paulus skriver om her må nødvendigvis handle om menighetsmedlemmer. I Korinterbrevet skriver Paulus at vi ikke har noe med hva ikke-kristne driver med. De skal Gud ta seg av. Apostelen Paulus skriver her til den lokale kristne forsamlingen i Tessaloniki, det er de som får dette brevet. De medlemmene som ikke vil adlyde Guds ord, skal man merke seg, sier apostelen. Den første menigheten bedrev menighetstukt. Det er et ord som nesten ikke eksisterer i dagens menigheter. Disse fikk blant annet ikke del i nattverden når menigheten kom sammen for å feire den.

13. Det er ingen grunn til å utvise menighetstukt hvis det ikke er snakk om medlemskap.

Jesus omtaler menighetstukten i Matteus 18:

"Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror. Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andrem for at enhver sak skal stå fast ved to eler tre vitners utsagn. Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller! Sannelig, sier jeg dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen." (v.15-18)

Hvillken menighet er det her snakk om? Det kan ikke være èn person som sitter hjemme i stua hos seg selv. Han eller henne er ikke menigheten. Her omtales tre ting:

1. Deg selv.
2. To personer
3. Menigheten

Det finnes et vers fra 1.Korinterbrev som viser oss at menigheten handler om dette: de troende som kommer sammen.

"Om nå HELE MENIGHETEN KOMMER SAMMEN PÅ SAMME STED ...." (1.Kor 14,23)

(fortsettes)

Direkte fra Jerusalem

Det var fantastisk å se direkte fra åpningen av Løvhyttefesten i Jerusalem i går. Vanligvis ser ikke jeg på TV Visjon Norge sine sendinger, men jeg tar av meg hatten for Jan Hanvolds døgnet rundt sendinger fra Israel i disse dager. Jeg har hatt gleden av å være i Israel i forbindelse med Løvhyttefesten, og første gangen sammen med Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem. Det glemmer jeg aldri. Opplevelsen av å komme til Israel er spesiell, og jeg skulle så gjerne ha vært der i år også. Men kanskje neste år i Jerusalem?

Internasjonale Kristne Ambassade feirer 30 års jubileum i år, og denne organisasjonen har virkelig fått være både en døråpner for mange til å se at Gud står bak sine evige løfter til Israels land og folk, og samtidig har de hjulpet så mange jøder både med å gjøre aliyah og støtte dem når de har kommet tilbake til Løftets land. Du vet at om Gud skulle ha endret på de løftene Han har gitt jødene, så ville Han ikke være til å stole på. At Gud holder sitt ord og sine pakter med jødene er en garanti for at Han er til å stole på! Med evig kjærlighet har Han elsket sitt folk, og Han gjør det fortsatt.

Israels fiender er mange i vår tid. Jeg er glad for å være en av vennene.

Om det ikke ble en reise til Løvhyttefesten i år, så vil det bli det en gang i fremtiden. Du vet at i tusenårsriket så skal alle reise opp til Jerusalem. Hos profeten Sakarja heter det:

"Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i Løvhyttefesten." (Sak 14,16)

I mellomtiden skal jeg så langt det lar seg gjøre følge med på TV sendingene fra årets Løvhyttefest.

Hvordan kan vi leve et djupere åndelig liv, del 1

Richard Foster (bildet), grunnleggeren og lederen av Renovàre, tar pulsen på vår tid og viser hva han vil prioritere for de neste 30 årene. Det gjør han i en artikkel i det velrennomerte tidsskriftet Christianity Today, som ble stiftet av Billy Graham.

"Verden av i dag skriker etter en teologi for åndelig vekst som har stått sin prøve midt i hverdagslivets harde virkelighet. Sørgelig nok har mange gitt opp muligheten for vekst i formingen av en karakter," skriver Foster.

Han beskriver hvordan mange sliter seg ut i menighetsarbeid, og oppdager at dette ikke førte til noen avgjørende forandring av deres liv. De finner ut at de er vel så utålmodige og egoistiske og fryktsomme som da de begynte å løfte den tunge byrden som menighetsarbeid kan medføre. Kanskje mer, til og med. Andre har kastet seg ut i et sosialt arbeid for å hjelpe andre, bare for å oppdage at all deres bestrebelser ikke førte til noe varig inntrykk på deres indre liv. Det har til og med ført til at de føler seg enda verre innvendig, de er frustrerte, sinte og bitre. Andre igjen har en teologi som ikke tillater dem noen åndelig vekst, fordi de understreker så sterkt at de er "frelst av nåde" og alt som har med noen utvikling av det åndelige livet å gjøre, faller under begrepet "gjerningsrettferdighet". Liturgien forteller dem at de er syndige i tanker, ord og gjerninger og slik vil det være til de dør. Himmelen er den endelige befrielsen. Foster skriver også om vår dysfunksjonelle tid. Det unormale er blitt det normale. Lysende forbilder på hellighet er mangelvare i vår tid.

"Men opp gjennom historien finner vi eksempler på mennesker som vitner om et rikere og djupere liv enn dette," skriver Foster og siterer Rom 14,17 som en beskrivelse på at Guds ord gir løfter om noe ganske annet enn mye av det vi erfarer:

"Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd."

"De historiske trosvitnene forteller oss om at de hadde oppdaget at en virkelig, soldid og substansiell forvandling til Kristi likhet, er mulig."

Så legger Foster til: "Gud har gitt hver av oss ansvaret for å 'vokse i nåde' (2.Pet 3,18). Dette er ikke noe vi kan overlate til andre. Vi må hver for oss ta opp våre individuelle kors og følge i fotsporene til den korsfestede og oppstandne Kristus. Alt virkelig dannende arbeid er hjerte-arbeid."

Vi skal i de neste artiklene se nærmere på hva Foster legger i dette. Følg med, for dette har noe å si alle av oss.

(fortsettes)

Med Guds ord til Iran

Sam Yeghnazar er nok for det meste et ukjent navn i Norge. Han er grunnlegger og leder for Elam Ministries, et kristent arbeid startet av iranske menighetsledere med en lidenskap for å trene og utdanne iranske kristne for å nå sine egne landsmenn med evangeliet. På bildet ser vi han sammen med sin 96 år gamle far. Det var i farens hus at Den Hellige Ånd ble utøst i 1955 og gav startskuddet for en stor vekkelse blant det iranske folk.

Sam Yeghnazar ble født i 1944 i Tehran i en hengitt kristen familie. 11 år gammel fikk han et møte med Jesus. I 1956 startet hans far husmøter i deres hjem. Møtene fant sted hver dag i fire år! Det var hit mange av de som senere skulle bli ledere innen de evangeliske kirkene i Iran kom, og ble frelst. Blant de var flere av de som skulle bli martyrer for sin tro på Jesus.

Sam var bare en tenåring da han hjalp til med å grunnlegge en menighet i Isfahan. Som en ung kristen leder, vokste hans kjærlighet til Guds ord og han dro til India for å fullføre sin teologiske utdannelse. Etter oppholdet i India dro han tilbake til Iran og begynte å arbeide for det iranske bibelselskapet i 1968. Han hadde en sterk lidenskap for spre Guds ord til hver eneste by i Iran. Han fikk med seg flere og denne gruppen begynte systematisk å spre Guds ord rundt om i landet. I 1974 ble Sam distribusjonskonsulent for De forente Bibelsselskapene i Asia, og han hadde sin base på Filippinene i to år. I løpet av disse to årene etablere han bibelsselskapet i Nepal. I 1977 flyttet han til Libanon sammen med sin familie. Til tross for at landet da var midt oppe i krigshandlinger, arbeidet Sam med base her og drev bibeldistribusjonsarbeid i hele Midt-Østen og Nord-Afrika.

I 1988 ble Elam grunnlagt, med en visjon om å nå Iran med Guds ord.

Du kan lese mer om det spennende arbeidet her:

http://www.elam.com/

Elam har også laget en egen bønneguide for Iran. Martyrkirkens venner som jeg grunnla i 2008, arbeider nå med å få denne oversatt til norsk. Mer om dette senere.

15 gode grunner for å tilhøre en lokal kristen forsamling, del 4

Her følger flere gode grunner for å være medlem av en lokal kristen forsamling:

10. De eldste hadde ansvar for bestemte mennesker.

De eldste i Efesos fikk en helt konkret arbeidsoppgave lagt på seg: "Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod." (Apgj 20,28) For å kunne utføre denne oppgaven er det opplagt at "hjorden" det her er snakk om er en bestemt gruppe mennesker. Hvordan skulle de eldste ellers kunne utføre sin oppgave? Det var tydelig kjent hvem som tilhørte denne "flokken" eller "hjorden", og slikt kunne bare forekomme om det var snakk om medlemskap.

11. De som skapte problemer kom innenfra.

Paulus advarte de eldste i menigheten i Efesos: "Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden. Ja, blant dere selv skal det fremstå menn som fører falsk tale ..." (Apgj 20,29-30) Med andre ord: Menigheten opplever ikke bare farer utenfra, men også innenfra. Om det var snakk om - slik enkelte hevder - at vi klarer oss uten å være en del av en lokal forsamling, så ville det jo ikke være snakk om å advare mot farer innenfra! Igjen får vi en bekreftelse på at det var snakk om medlemskap.

(fortsettes)

På bildet ser vi noen av medlemmene av den internasjonale baptistkirken i Sandvika utenfor Oslo.

Fredsaktivist og baptistpastor død

Lucius Walker, som døde 7.september av et massivt hjerteinfarkt, 80 år gammel, satte så djupe spor etter seg at det kubanske kommunistpartiets dagsavis, Grandma, skrev: "Kubanere vil i takknemlighet si at vi kan ikke tenke oss en verden uten Lucius Walker." Her i Norge har vi vel knapt hørt om ham.

Men Lucius Walker er en legende. I nærmere 50 år arbeidet denne fredsaktivisten for å få opphevet handelsblokaden mot Cuba. Luciuis Walker var en afrikansk-amerikansk baptistpastor. Han grunnla Pastors for Peace, en organisasjon som har sendt humanitær hjelp til Cuba hvert enete år siden 1992. Walkers gruppe nektet å søke de amerikanske myndighetene for å få tillatelse til å reise til Cuba. I stedet fikk de hjelpen inn til Cuba via et tredje land, som Mexico og Canada. Walker anklaget amerikanerne for å bedrive en umoralsk blokade som rammet kubanske borgere.

På Cuba var Lucius Walker litt av en helt, både blant baptister og blant befolkningen forøvrig. På sin 21 og siste reise i august 2009, møtte Walker både Cubas president Raoul Castro, og den legendariske eks-presidenten Fidel Castro. I forbindelse med besøket ble det tatt et bilde av Walker sammen med Castro. Dette var forøvrig det første offentlige bildet offentigjort av Castro på et halvt år.

På 1980-tallet kritiserte Walkers USA's politikk overfor Nicaragua. Han ledet en studiedelegasjon til Nicaragua i 1988 og ble såret i et bakholdsangrep ledet av Contra-opprørerne, som var støttet av USA. To nicaraguanere ble drept og 27 skadet i dette bakholdsangrepet.

Det var denne erfaringen som inspirerte Walker til å organisere humanitær hjelp til Nicaragua, El Salvador, Guatemala, Cuba og Chiapas i Mexico, gjennom Pastors for Peace. Siden 1992 har denne organisasjonen distribuert mer enn 3000 tonn til blant annet Cuba.

Lucius Walker mottok en rekke priser, blant annet Edwin T. Dahlberg Peace Award fra American Baptist Churches USA, som første gang ble gitt til Martin Luther King, i 1964. Walker mottok prisen i 1989.

Guds under i Russland under forfølgelse og frihet, del 2

Her fortsetter historien om Alekseij Smirnov, den nye lederen for Unionen av evangelisk kristne/baptistene i Russland.

I april 1987, etter at Mikhail Gorbatsjov svært overraskende hadde sluppet nyheten om at alle samvittighetsfanger skulle settes fri, begynte Alekseij Smirnov og en liten gruppe å evangelisere i Arbat. Dette er et sted like utenfor Moskva. I 1991 hadde denne gruppen utviklet en strategi for å plante nye menigheter langs den øst-vestlige jernbanelinjen som gikk tvers gjennom byen Dedovsk i retning Riga og Latvia. I løpet av kort tid hadde man etablert 11 ulike møtesteder hvor de troende kunne møtes. Det ble særlig lagt vekt på å nå barna med evangeliet. En frukt av dette arbeidet er at det i dag finnes det en egen barneleir som ligger langs denne jernbanestrekningen, i Rumyantsevo. I Dedovsk finnes det barne- og ungdomsarbeide som drives ut fra byens kulturhus.

Lederne for de uregistrerte baptistmenighetene følte ikke at tiden var inne for dette utadrettede arbeidet. De hadde opplevd så mye forfølgelse og tøffe tider at de var mistenksomme til den nye friheten som kom med Gorbatsjov. Men gruppen til Smirov fortsatte sin virksomhet, og ble etter hvert utstøtt fra fellesskapet av de uregistrerte baptistmenighetene. I 1993 tok denne gruppen navnet Sammenslutningen av Brødremenigheter, og består i dag av 20 menigheter. Selv om de ikke er tilsluttet baptistunionen, er de likevel et fellesskap av baptistmenigheter.

I Dedovsk finnes det i dag fire ulike baptistfelleskap. Ingen av dem er knyttet til baptistunionen. Likevel kaller Alekseij Smirnov Dedovsk for "et senter for baptistisk liv". Den uregistrerte menigheten, som ble en realitet i 1966 etter splittelsen, har i dag 150 medlemmer, de fleste eldre. Menigheten hvor Alekseij er pastor har omlag 250 medlemmer. Menigheten som tilhørte baptistunionen, tilhører nå Sammenslutningen av Brødremenigheter, det gjør også en fjerde menighet.

"Vi har forskjellige møteformer, men vi har alle samme teologi," sier Alekseij Smirnov.

(fortsettes)

Radikale stemmer for Guds rike, del 2: John Howard Yoder

Jeg har skrevet om John Howard Yoder (bildet) ved ulike anledninger på bloggen, og kommer sikkert til å gjøre det flere ganger. Men siden dette er en serie om radikale røster i Kristi kropp, så hører Yoder absolutt med. Derfor denne artikkelen:

John Howard Yoder, født 29.desember 1927 og død 30. desember 1997, var en av de mest innflytelsesrike teologer i den siste delen av det 20 århundre. Han trodde og lærte at pasifisme er uatskillelig fra kristen teologi og praksis og arbeidet utrettelig for å formidle de gode nyhetene til alle som ville lytte. Den virkelig store lytterskaren fikk han når han skrev boken: The Politics of Jesus i 1972.

Yoder er utdannet fra Goshen College, USA, hvor han studerte under innflytelsen av den toneangivende mennonite-teologen Harold S. Bender. Han fullførte så sin teologiske doktorgrad ved Universitetet i Basel i Sveits, hvor han studerte under Karl Barth, Oscar Cullman, Walther Eichrodt og Karl Jespers.

Etter 2. verdenskrig dro Yoder til Europa for å legge til rette for det humanitære hjelpearbeidet til Mennonitenes sentralkomite, og ble en av de Gud brukte for å revitalisere mennonite menighetene i Europa på denne tiden. Etter at han kom hjem til USA arbeidet han et år i grønnsaksproduksjonen til sin far.

I tiden som følger ble Yoder professor i teologi ved Goshen Biblical Seminary og Mennonite Biblical Seminary fra 1958-1961 og fra 1965-1984. Mens han underviste ved Mennonite Biblical Seminary begynte han også å undervise med Notre Dame University. Han ble også en av lærerne ved Institue for International Peace Studies. Etter sin karriere som lærer, henga Yoder seg til sin forfattervirksomhet.

Boken: The Politics of Jesus er et sterkt forsvar for kristen pasifisme og en like sterk kritikk av det Yoder kaller Konstantinismen. Han var på linje med anabaptistene i sin lesning av kirkehistorien, og argumenterte at mens de første kristne holdt seg til en kristen pasifisme, kompromiterte det fjerde århundres kirke seg med keiser Konstantin og gikk til krig. I følge Yoder bukket kirken under for Konstantinismen.

Konstantinismen er en ordning hvor kirkens holdning til vold og penger endres, og bryter med Det nye testamentes holdning til pasifisme og motstand mot rikdom, slik at man lager seg en etikk som passer til å kunne dominere og herske over mennesker som ikke bekjenner Jesus som sin Herre.

Selv om John Howard Yoder er død, fortsetter han å påvirke mange mennesker gjennom sine bøker og hans tanker om kristen pasifisme er ikke blitt mindre aktulle med årene.

Livstruende sykdom hindret ikke Dwayne fra å forkynne Guds ord

Alle vi vel bli helbredet, men ikke alle blir helbredet, og Gud kan bruke oss selv om vi lider av alvorlig sykdom. Det har Dwayne Maxey og hans familie (bildet) fått erfare.

Dwayne Maxey er pastor for Eastside Baptist Church i Martin i Tennessee. Hit kom han og hans familie i 2000. Da bestod menigheten av 10 medlemmer. I 2008 begynte Dwayne å merke at noe skjedde med kroppen hans. Han fikk vondt for å puste, og da særlig når han gikk i trapper. Han måtte sette seg ned. Selv trodde han at han hadde fått astma. Han gikk til legen og ble sendt til et sykehus. Der skulle han få sitt livs sjokk.

44 åringen hadde fått en sjelden dødelig lungesykdom, pulmonary arterial hypertension, en sykdom det ikke finnes noen kur for. Ubehandlet dør man etter tre år, med behandling er levetiden maksimalt 10. De startet behandlingen med det samme, men ingenting synes å hjelpe. En lungetransplantasjon var eneste redningen.

Den svært alvorlige sykdommen til tross. Dwayne Maxey fortsetter å forkynne Guds ord. Hans åpenhet om sin livstruende sykdom har gjort noe med lokalsamfunnet i Martin. Menigheten vokser. Nå teller den 50 medlemmer. Bare i år har han døpt ni mennesker som er kommet til tro. Han preker med en oksygentank på ryggen. Hans budskap er enkelt: Han er et Guds barn, og han forteller sine lyttere om hvordan Gud tar seg av ham i hans vanskelige hverdag.

6. juli gjennomgikk han en stor operasjon. Han fikk lungene til 31 år gammel frisk mann. Men komplikasjoner inntraff og Dwayne ble lagt i såkalt medisinsk koma. Der lå han i 20 dager og mistet alle muskler i leggene. Men han var i live. Familien og forsamlingen uttrykker stor takknemlighet og glede.

Ni måneder etter operasjonen er Dwayne under rehabilitering. Det er en lang vei fremover for å gjenvinne helsen. De nye lungene fungerer tilfredstillende. En ting er sikkert: Dwayne Maxey skal tilbake til menigheten for å fortsette å forkynne Guds ord. La oss huske ham i våre forbønner.

15 gode grunner for å tilhøre en lokal kristen forsamling, del 3

Her følger flere gode grunner for å være medlem av en lokal kristen forsamling:

7. Medlemmene valgte de som skulle tjene i menigheten.

Apostlene ber medlemmene av den lokale forsamlingen i Jerusalem om å velge de som skulle tjene som menighetens diakoner. Det hadde jo ikke vært behov for noe slikt som det er riktig - slik enkelte hevder - at menigheten bare er universell, og ikke lokal. I Apgj 6,3 leser vi:

"Da kalte de tolv sammen hele disippelskaren og sa: Det er ikke tilrådelig at vi skal forlate Guds ord og tjene ved bordene. Derfor, brødre, skal dere ta ut sju menn blant dere, menn som har godt vitnesbyrd, som er fulle av Den Hellige Ånd og visdom og som vi kan utpeke til denne oppgaven."

Apostlene talte også til en konkret gruppe mennesker som Lukas omtaler som "brødre". Menigheten beskrives som disippelskaren. Hvem er dette? De som var medlemmer av den lokale forsamlingen i Jerusalem. De som skulle velges som menighetens diakoner skulle også velges blant disse "brødrene". Uansett hvordan du snur og vender på dette, må det her være snakk om medlemskap.

8. Medlemstallet i menighetene vokste

Det er interessant å lese Apgj 9,31: "Menighetene over hele Judea, Galatia og Samaria hadde nå fred og ble oppbygget. Og ved at de vandret i Herrens frykt og i Den Hellige Ånds trøst, ble de stadig flere."

Dette gir igjen en klar indikasjon på at vi snakker om medlemskap. Utgangspunktet er en gruppe mennesker, siden det her altså snakkes om at de ble "stadig flere". Hvis man ikke vet hvem man snakker om, så kan man jo heller ikke vite at man øker antallet!

9. Medlemstallet økte daglig

"Slik ble menighetene styrket i troen, og daglig økte de betydelig i antall." (Apgj 16,5)

Her ser vi det samme. En slik uttalelse som dette ville være umulig hvis det ikke hadde vært et helt konkret tall i utgangspunktet. Alle disse ble altså en del av de lokale menighetene som ble grunnlagt. Les f.eks Apgj 14,21-23 og 15,36, og sammenlign med 16,4-5.

(fortsettes)


Bildet er fra baptistkirken i Tambov i Ukraina.

Guds under i Russland under forfølgelse og frihet, del 1

Alekseij Vassilevitsj Smirnov (bildet) er den nye lederen for Unionen av evangelisk kristne/baptistene i Russland. Han er født i 1955 og vokste opp i et hus som bare ble større og større. Samme år bygde hans far, Vasilij Yakolevitsj Smirnov, et hus i industribyen Dedrovsk (bildet) for sin kone og deres syv barn. Første etasje ble brukt som menighetslokale, og allerede året etter Alekseij ble født og huset bygget, kom over 100 mennesker sammen her.

"Min barndom var lykkelig," forteller Alekseij Smirnov, "fordi jeg ble født inn i en kristen familie. Problemene begynte når min far og mine eldre brødre ble veldig aktive i den evangeliske bevegelsen."

Når Josef Stalin tillot at Baptistkirken i Moskva ble gjenåpnet i 1943, mente hans kommunistiske regime at denne menigheten skulle være den eneste protestantiske kirken i Moskva. Men de kristne hadde andre planer og hensikter! Så tidlig som i 1947 begynte far til Alekseij å holde bønnemøter i nærheten av Dedrovsk. Dermed begynte problemene, og i 1961 ble fem ledende brødre - deriblant far til Alekseij - arrestert og ble sendt til en fangeleir i Sibir. En samling så nær Moskva var en torn i kjødet for KGB. Anti-baptist propagangda ble mer vanlig. Baptister ble fremstilt som amerikanske spioner, de spiste barn osv.

I 1964 fant myndighetene ut av rettsaken mot disse brødrene ikke var holdt i henhold til russisk lovgivning, og alle fem ble løslatt. Men de fikk ikke tilbake menighetslokalene som var blitt konfiskert av myndighetene.

To år etter at de fem lederne var blitt satt fri ble menigheten i Dedrovsk splittet. En del av menigheten fortsatte i den statsregistrerte All-unionen av evangeliske kristne/baptistene, mens den andre gruppen, som foreldrene til Alekseij tilhørte sluttet seg til Rådet for kirker av evangeliske kristne/baptistene, som var grunnlagt i 1961. Dette var de såkalte uregistrerte baptistene.

"Splittelsen gikk tvers igjennom våre familier. Mange av oss var i slekt, og barna lekte med hverandre," forteller Alekseij. En av hans onkler forble tilsynsmann for den registrerte menigheten. Fra splittelsen i 1966 og frem til 1987 opplevde forsamlingen i Dedrovsk under kontinuerlig forfølgelse.

(fortsettes)

Radikale stemmer for Guds rike, del 1: Stanley Hauerwas

Navnet Stanley Hauerwas (bildet) er nok for det meste ukjent i Norge. Kanskje har det sammenheng med at det ikke pågår noen særlig debatt eller samtaler blant kristne rundt spørsmålene om krig/fred, ikke-vold. Heller ikke om forståelsen av Bergprekenen og Guds rike. Dessverre. Dette er jo høyaktuelle emner, fordi det dreier seg om intet mindre enn kjerneverdiene i evangeliet. Evangeliet er jo De gode nyhetene om Guds rike. Jesus forkynte at Guds rike er kommet nær. Hva betyr det? Hvilken betydning får det for oss at vi tilhører Guds rike, som er et helt annet rike enn denne verdens riker?

Det er blant annet dette Stanley Hauerwas er opptatt av. Han er en av samtidens mest velkjente teologiske og provokative stemme for pasifisme. De siste 30 årene har han undervist, forkynt og skrevet - hovedsakelig til amerikanere - om å trofast praktisere pasifisme.

For Hauerwas innebærer det å følge Jesus radikal kristen ikke-vold, et synspunkt han har lært av John Howard Yoder, som jeg har presentert tidligere på denne bloggen.

Hauerwas mener at amerikanske kristne har definert seg selv som amerikanere først, og dernest som kristne. Dette leder til en avgudsdyrkende nasjonalisme, og kristne som går til krig. Istedet, argumenterer Hauerwas, kaller Jesus oss til pilegrimmer, fremmede i denne verden, som ikke kan hengi seg helt og fullt til det politiske klima som de befinner seg i. "Kristen ikke-vold," sier han, "betyr at du grunnleggende har et anarkistisk syn på verden."

Hauerwas forkynner mye og ofte om den skandalen korset representerer: Jesus født blant esler og sauer i et okkupert land, torturert og drept, og som tilbyr verden en måte å leve i fred med hverandre. Den allmektige universets Gud, som ydmyker seg selv så mye at Han lar seg torturere og drepe, for å gi oss et overflodsliv hvis mennesker vil følge Jesu eksempel. Da vil også deres liv bli en skandale overfor en verden som vil kontrollere alt.

Hauerwas, som har bakgrunn som menonnit, har skrevet en rekke bøker. Jeg vil ved ulike anledninger komme tilbake til ham her på bloggen.

15 gode grunner for å tilhøre en lokal kristen forsamling, del 2

Her følger noen flere gode grunner for å være medlem av en lokal kristen forsamling:

4. Herren la mennesker til den lokale menigheten.

"Og daglig la Herren dem som ble frelst til menigheten." (Apgj 2,47)

Hvilken menighet er det her snakk om? Menigheten i Jerusalem, en lokal forsamling. Det ser vi av konteksten dette står i. Dette ser vi veldig tydelig i de versene forut for vers 47: "De som nå nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre." Uttrykket "de andre" sikter til de 120 som var samlet i bønn før pinsedagen. Så leser vi videre: "De (altså de 3120) holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene... Alle som trodde var sammen og hadde alle ting felles. De (altså de 3120) solgte av eiendelene og det de hadde, og delte dem ut til alle, etter om enhver hadde behov. De (altså de 3120) holdt seg daglig med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene...." (v. 41-42 og v.44-46)

At mennesker ble lagt til denne lokale forsamlingen, var altså Herrens eget verk.

5. Det skilles mellom menigheten og de som er utenfor den.

Dette ser vi blant annet av Apgj 5,11: "Da kom det stor frykt over hele menigheten og over alle som hørte dette." Menigheten er en egen størrelse, dernest tales det om alle de andre som hørte om det som skjedde med Ananias og Saffira. Vi ser her at det var kjent hvem som tilhørte menigheten, og hvem som ikke gjorde det. Glem heller ikke at det er Den Hellige Ånd som har inspirert Guds ord, så det er altså Ånden som viser oss at det er en forskjell.

6. Enkelte våget ikke å slutte seg til menigheten

Umiddelbart etter at Ananias og Saffira er døde, leser vi: "Likevel var det ingen av de andre som våget å slutte seg til dem, men folket satte dem høyt." (Apg 5,13) Dette viser med all tydelighet hvem som tilhørte menigheten, og hvem som ikke gjorde det. Noen tilhørte menigheten, andre våget ikke å gjøre det. Å tilhøre betyr i denne sammenhengen at de er medlemmer.

(fortsettes)

Bildet viser interiøret i en ukrainsk baptistkirke.

Syv lærdommer fra den store vekkelsen i Algerie

I dag har jeg sittet på skolebenken igjen. Det vil si: jeg har vært gjest på Gå Ut Senteret i Hurdal. Dit var jeg kommet for å høre på Youssef Ourahmane, av av lederne for vekkelsen i Algerie. Akkurat det var en fantastisk opplevelse. Jeg forundres over det store verk Gud gjør i dette landet, og at vi ikke hører mye om det her hjemme i Norge. Det er sannelig på tide at vi får øynene opp for det Gud gjør i den arabiske verden!

Youssef Ourahmane er feltleder for Operasjon Mobilisering, og med begge beina oppi vekkelsen vet han mye om det som skjer. Etter å ha lyttet til ham bestemte jeg meg for å få ham til Grimerud, til den nasjonale bønnekonferansen siste helgen i februar neste år. Heldigvis takket han ja. Vi trenger virkelig å lytte til hva våre brødre har å fortelle fra steder som opplever gjennomgripende vekkelser. 75.000 muslimer har kommet til tro på Jesus de siste årene!

I en av undervisningstimene i dag fortalte Ourhmane om syv ting de lært fra vekkelsen så langt:

1. Jesus har gitt løfte om at Han bygger Sin menighet. I hver eneste by og landsby i Algerie finnes det nå kristne, i enkelte landsbyer er en tredjedel av befolkningen kristne. Overalt finnes det nå husmenigheter. Møtene er preget av sterk lovsang, gjerne i en til to timer. Dessuten bes det mye, og de kristne faster regelmessig. Omlag 3.500 mennesker kommer til tro hvert eneste år. Alle har bakgrunn som muslimer. Muslimske ledere fortviler over situasjonen og sier: Aldri mer Algerie! De mener med dette at de kristne har fått overtaket, og selv om de nå bygger stadig flere moskeer, finansert fra Saudi-Arabia, vokser menighetene raskere enn de klarer å demme opp for denne veksten.

2. Ingenting er for vanskelig for Gud. Mennesker i alle lag av befolkningen blir kristne. Også tidligere terrorister. En av dem er nå pastor for en menighet.

3. Algeriske kristne har overvunnet frykten for konsekvensene av å bli kristne. De som er blitt frelst vitner over alt, også i forbindelse med arrestasjoner og rettsaker.

4. Jesus manifesterer seg gjennom mirakler. Dette, mente Youssuf Ourahmane, var selve nøkkelen til vekkelsen. Mange syke er blitt momentant helbredet, gjerne mens de har vært alene hjemme. Flere forteller om at de har sett Jesus i drømmer og syner. Mange demonbesatte settes fri.

5. Gud velger de svake i denne verden. Få, om noen av de som er ledere i denne vekkelsen, har noen utdannelse fra noe teologisk seminar.

6. Vi stoler ikke på kjødet.

Dette er åndelig kamp, kjempet gjennom i bønn og faste. Vi er helt avhengig av Gud.

7. Vi må våge å ta sjanser. Vi forventer store ting av Gud. Men skal vi se at noe skjer, må vi våge å ta noen skritt. Det kan koste oss alt, også vårt liv.

Dette var stikkordene jeg fikk med meg fra denne skoletimen. Jeg kommer tilbake med mer fra vekkelsen i Algerie i en senere artikkel.

15 gode grunner for å tilhøre en lokal kristen forsamling, del 1

Jeg møter av og til mennesker - og senest i går - som påstår at de godt kan klare seg som kristne uten å være medlem av en lokal kristen forsamling. Det er ikke det innskrevne medlemsskapet som betyr noe, sier de. Det holder at man er åndelig forbundet med hverandre, og at man har navnet sitt skrevet i Livets bok. Andre snakker om at menigheten er usynlig, den er kun himmelsk. Eller at man bare trenger å være medlem av en universell menighet. Stemmer dette med Det nye testamente?

Jeg har funnet 15 gode grunner for at en kristen burde tilhøre en bibeltroende menighet. Faktisk har jeg ikke funnet et eneste eksempel i Det nye testamente som viser at det er mulig å være en kristen, uten å være medlem av en kristen menighet. Det er faktisk selvmotsigende.

1. Den første menighet hadde medlemskap.

"I de dagene sto Peter fram midt iblant disiplene, til sammen var de omkring hundre og tjue på et sted." (Apgj 1,15) Menigheten i Jerusalem hadde altså en navneliste med 120 navn som utgjorde menigheten i denne byen. Nå er det de som henger seg opp i ordet "omtrent", men dette er kun en talemåte. Det handler ikke om unøyaktighet. Vi finner eksempler på det samme en rekke steder i Det nye testamente. I Joh 1,40 leser vi: "Det var omkring den tiende time..." Et lignende eksempel er Joh 6,19: "Da de hadde rodd omkring tjuefem eller tretti stadier ..." Vi ser også av sammenhengen i Apgj 1, at det er snakk om navn på konkrete personer. I vers 15-16 nevnes navnene på apostlene og Maria, Jesu mor og så nevner Lukas de 120. Man visste selvsagt hvem disse 120 var.

2. Alle var samlet på ett sted.

Legg merke til hva som sto i vers 15. De 120 var samlet "på et sted". Det er nok et bevis på at dette var en konkret gruppe mennesker, ikke noe "åndelig" eller "svevende", men virkelige mennesker som var samlet på et bestemt sted. Vi ser det samme i Apgj 2 i forbindelse med pinsefestens dag: "Da pinsedagen var kommet, var de alle samlet på samme sted med samstemt sinn." (Apgj 2,1). Her ser vi med all tydelighet at det var snakk om en bestemt gruppe mennesker som var samlet på et bestemt sted.

3. Tillagt menigheten

På pinsedagen legges så en helt bestemt mengde mennesker til denne lokale forsamlingen, nærmere bestemt 3000 mennesker. Ikke 2500, eller 2800, men 3000. Alle mennesker med navn. De legges til menigheten ved at de lar seg døpe:

"De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring 3000 sjeler lagt til de andre." (Agj 2,41)

Hvor mange medlemmer hadde nå den lokale forsamlingen i Jerusalem? 3120 medlemmer. Det snakkes altså om konkrete mennesker. Og de holder sammen. For i neste verset heter det nemlig:

"Og de..." Hvem er disse "de"? De 3120. "Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene." (v.42)

(fortsettes)

På bildet ser vi informasjonstavlen utenfor Metropolitan Tabernacle i London, hvor legendariske C.H Spurgeon var pastor. Siden 1972 har Peter Masters vært pastor her. For noen år siden hadde jeg gleden av å delta på en nattverdgudstjeneste her.

Guds rike - alternativt syn på samfunnet

I dag går svenskene til valgurnene. Etter at jeg kom hjem fra gudstjeneste i formiddag, satte jeg meg ned for å lese en blogg jeg følger som heter "Kristenunderjord". Her skriver bloggeren Elolf en meget lesverdig artikkel om kirken og makten, og hvordan hans syn er blitt påvirket av anabaptisten John Howard Yoder. Elolf er presteviet i Den svenska Kyrkan. Han skriver:

"Som en postmodern reggaelyssnande hedning som försöker följa Jesus och som växt upp inom Svenska Kyrkan och tillslut prästvigdes för tjänst i den samme förvånar jag mig själv med vilken kärlek den anabaptistiska traditionen har hjälpt mig att få en teologi för hela livet. Genom denna rörelses bidrag till kyrkohistorien har jag och många vänner funnit hjälp att hitta tillbaka till ett politiskt engagemang som är församlingsbaserat, socialt och samtidigt högst fokuserat på Jesus Kristus."

Dette synes jeg er svært gledelig. I likhet med Eyolf har jeg funnet at den anabaptistiske tradisjonen gir oss del i en teologi som omfavner alle faser av livet, og utfordrer oss til en radikal etterfølgelse av Jesus som det virkelig er behov for i dag.

Elolf skriver videre:

"Frågorna om hur bergspredikan skall läsas och vad som är församlingens roll i världen, var för mig frågor utan tillfredsställande svar. Varken lutherska eller karismatiska varianter av två-regementsläran hade övertygat mig. Inte heller folkkyrkotanken eller pietismen gav mig någon hjälp i orienteringen. Jag var ganska nöjd med att Jesus hade dött för mina synder och en tro på att evangeliet handlade om syndernas. Guds rike var för mig bara en synonym till himlen, och då tänkt som platsen dit de troende kommer efter döden."

Disse problemstillingene er nok ikke ukjente for mange av oss. Elolf ble utfordret av en ny lesning av evangeliene: " Yoders utläggning av Lukasevangeliet fick frågorna att landa i sitt rätta sammanhang. Genom en politisk läsning av evangelietexten, som inte väjde för det politiska språket, fick jag en smäll som fördjupade evangeliet för mig." Og så: "Genom att våga ta Jesus politiska språk på ser vi hur församlingen är kallad att leva ut ett annat rike, ett annat system än världens riken. Och då får mina frågor sin rätta plats. De blir nya utgångspunkter för ett utforskande, istället för hinder på vägen, som måste förklaras bort."

Flere har sammenlignet vår tid med de første kristnes. Så også Elolf. Likhetspunktene er mange.

"Dagens kyrka befinner sig i ett landskap som liknar den tidiga kyrkans mer än vad vi kanske tror. Därför finns det en gnutta hoppfullhet i kyrkans marginalisering i vårt samhälle. För i marginalerna, i öknen, kan vi hitta vår väg igen. Det blir lättare för oss att ta den tidiga kyrkans radikala avståndstagande av makt, våld och rikedom på allvar, jämfört med när vi levde i det så kallade enhetssamhället, där alla som föddes i Sverige blev medlemmar i kyrkan. Vi kan, om vi vågar, ta vår kallelse på ett annat och större allvar. Se att vår roll som kyrka (och då menar jag inte som organisation utan som människor) inte handlar om att ha makt. Vi kan bli befriade från kampen om makten och kan koncentrera oss på att leva ut Bergspredikan. Det kan man aldrig göra utifrån en maktposition."

Jeg anbefaler deg å lese hele kommentaren til Eyolf. Du finner den her:

http://kristenunderjord.wordpress.com/2010/09/14/harskarringen-och-kyrkan-ur-senaste-nod/#comment-1834

Bloggen: Kristenunderjord finner du nå i listen over interessante blogger.

90 døpt utendørs i Latvia

Baptist unionen i Latvia har nettopp feiret sitt 150 års jubileum. Det gjorde de med å døpe 90 mennesker utendørs!

Dåpshandlingen fant sted i elven Ushava, ikke langt fra den baltiske havnen i Ventspils. Akkurat på dette stedet døpte Latvias apostel, Adam Gärtners, de første 72 som hadde gitt sine liv til Gud i 1861. Selv været ble en opplevelse for de som deltok på dåpshøytideligheten i forbindelse med 150 års jubileet. Det var nemlig meldt regn, men det var opphold hele tiden. Over dåpsstedet var det en stor regnbue.

Latvias baptist union består av 86 forsamlinger med omtrent 6.600 medlemmer. Den første forsamlingen ble grunnlagt med støtte fra baptister i Klaipeda i Litauen i 1860. Mange internasjonale gjester deltok i dåpshøytideligheten og de ulike møtene i forbindelse med jubileet. Hele jublieet var lagt opp slik at man skulle nå kirkefremmede med evangeliet. Blant annet ble en ungdomsmusikal med 500 sangere satt opp i en Ventspils barnepark. Det ble også holdt en basketball konkurranse for ungdom.

Baptist unionen i Latvia ledes av biskop Peteris Spongis.