Jeg leste en historie om Charles Wesley (bildet) i går, bror til John Wesley, som gjorde et sterkt inntrykk på meg.Året er 1744 og salmedikteren Charles Wesley er i Leeds og leder et bønnemøte i et rom i andre etasje. Plutselig høres det et høykt knirk fra gulvplankene, etterfulgt av et enda høyere knak, så faller hele gulvet ut.
Alle de 100 som er samlet faller gjennom gulvet, ned i rommet nedenfor. Hele salen er i kaos, noen skriker, noen gråter, andre sitter stille i sjokk. Men når støvet har lagt seg, roper Wesley, som selv er såret og ligger i en haug:
"Vær ikke redde! Herren er med oss, våre liv er i trygg hånd!"
Så stemmer han i lovprisningssalmen "Praise God, from whom all blessings flow."
"Kanskje et rart valg av sang, med tanke på alt det som hadde skjedd" skriver Matt Redman, som nevner denne historien i sin bok, og legger til:
"Men det er faktisk poenget - mens alle andre slikker sårene sine, stemte denne ustoppelige tilbederen i med uforstyrret lovprisning."
Jeg leste dette og tenkte på historien om Paulus og Silas som satt fengslet i det innerste fangehullet. Om den leser vi:
"Men ved midnattstid holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene hørte på dem." (Apgj 16,25)
Noen ganger lyder lovsangen i nattens mørke. Også da lovpriser vi Gud. Han har full kontroll - tross alt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar