Tilbake til originalkristendommen

Gjennom mange år har jeg vært opptatt av studier av den første kristne tiden. Særlig perioden fra Jerusalem forsamlingens grunnleggelse, og frem til keiser Konstantin. Dette er et studium jeg har drevet med siden slutten av 1970-tallet. En øyeåpner ble Eberhard Arnolds bok "The Early Christians", som er en fantastisk oversikt og sammenfatning av hva de første kristne trodde og lærte. I de senere år har forfatterskapet til David Bercot (bildet) vært til stor inspirasjon for å fortsette studiene. Ikke minst hans bok: "Will the real heretics please stand up".

Disse studiene av urkirken har nemlig stor betydning. Urkirken representerer originalkristendommen. Den er radikal. De første menighetene opplever en kolossal vekst. Tusener kommer til tro. Nye menigheter grunnlegges over hele det romerske riket. Men det er en pris. De nye menighetene utsettes for en grusom forfølgelse. Mange av de første kristne ender opp som martyrer. Likevel. Ingen keiser klarer å overvinne dem. Uansett hvor hardhendt han opptrer. Inntil keiser Konstantin. Med ham skjer det en endring. Noen vil si: til det bedre. Forfølgelsene opphører. Men til hvilken pris?

Frem til keiser Konstantin er det utenkelig å blande sammen stat og kirke. En slik allianse ville blitt sett på som vanhellig. Det er interessant å se at mesteparten av det som var ansett å være galt før keiser Konstantin, ble plutselig rett etter keiser Konstantin. Et eksempel på dette er at ingen kristen kunne være en del av keisermaktens hær, og samtidig være medlem av menigheten. Etter sammenblandingen av stat og kirke ble det sett på som en ære å være en del av de væpnede styrker. Dette får kolossale følger opp gjennom historien. Fra å være en forfulgt kirke, blir kirken en som forfølger - og som dreper. Fra å være en kirke som ikke hadde hjemstavn på jorden, blir kirken en jordisk makt med kolossal rikdom. Den kjemper for landområder - og dreper sine motstandere.

I den siste tiden har jeg samtalt med en del muslimer om den kristne tro. Et av de store hindringene for å nå inn til dem med evangeliet er kirkens blodige historie, ikke minst korstogene. I slike samtaler har det vært befriende å ikke behøve å forsvare keiserkirken, men kunne si at det som skjedde i og med keiser Konstantin var et brudd med originalutgaven. Er det for lettvint? Nei, jeg synes ikke det. For den kristne tro i de to første århundrer var en maryrkirke, som ofret alt for å etterfølge Kristus. Den var tro mot Guds rikes prinsipper slik Jesus nedfelte dem i Bergprekenen. Den elsket sine fiender og viste med sine liv hva det vil si å følge Jesus på ramme alvor.