Lengselen etter autentisk liv

Jeg har fortsatt lesningen av dagboken til Henri Nouwen (bildet), med tittelen: "The Road to Daybreak". Nouwen forteller om Nick, en av assistentene som arbeider sammen med fire funksjonshemmede i kommuniten L'Arche utenfor Toronto i Canada. Nick er snekker. Han har ambisjoner om å bli en meget god snekker, faglig dyktig. Men sammen med de fire funksjonshemmede guttene han arbeider sammen med oppdager han noe viktig: det han lager er mindre viktig enn den voksende selvfølelsen til mennene han arbeider sammen med. Det krever mer å skape noe sammen med de fire funksjonshemmede, og en villighet til å arbeide sakte, slik at de også kan ta del. Dette betyr også at han alltid må velge å gjøre ting som andre med mindre kapasitet enn ham selv kan utføre. Sakte arbeid sammen med andre er bedre enn en hurtig jobb alene.

Historien om Nick er blitt viktig for meg. Den handler om det virkelige livet. Jeg strever for tiden med tanken om at vi som kaller oss kristne har fjernet oss for mye fra det virkelige livet rundt oss. Gjennom en del av det som har skjedd i våre liv de siste årene har vi møtt mennesker med mange slags livshistorier. Ikke minst mennesker som vet noe om lidelse, og hvor hardt livet kan være for mange. Flere av disse forteller oss historier om at de ikke passer inn i noe menighetsliv, fordi det handler ikke om deres hverdager. Det er en sprikende avstand mellom søndager og hverdager.

Mer enn før lengter jeg etter et fellesskap som tar vare på hele livet - hele uken.

Henri Nouwen beskriver L'Arche kommuniteten for funksjonshemmede og funksjonsfriske slik:

"Det er en kommunitet underveis, alltid i forandring, alltid tilpassende nye mennesker, alltid åpen for overraskelser, alltid villig til å prøve nye ting, men med et solid sentrum av hengitte mennesker som kjenner viktigheten av stabilitet."

Det er vel omtrent noe slik jeg ønsker meg. Umulig, nei jeg tror det er flere enn meg som lengter etter autentisk kristent fellesskap. Et sted hvor det er mulig at friske og kronisk syke kan leve side ved side, hvor vi ser verdien av det enkelte menneskes hellighet - gjennom å leve sårbart med hverandre.