Dostojevskij valgte Kristus fremfor alt annet

Jeg holder på å lese "Lutring gjennom lidelse" av nå nylig avdøde professor Geir Kjetsaa. Denne lille boken er en gjennomgang av Fjodor Dostojevskij's (bildet) mesterverk "Brødrene Karamasov".

I denne boken henviser Kjetssa til noe Dostojevskij skrev i Sibir i 1854:

"Hvis noen brakte meg beviset for at sannheten om vårt liv ikke er i Kristus, og hvis det skulle bli fastslått at sannheten virkelig ligger et annet sted enn hos Ham, så ville jeg likevel velge Kristus fremfor sannheten."

Det er sterke ord, og det lar oss ane noe av den voldsomme religiøse omveltningen som var foregått hos den russiske dikteren de fire årene han befant seg i tukthus i Sibir.

Da trebindsverket "Brødrene Karamasov" var ferdigskrevet i 1880 og døden forestod, noterte Dostojevskij den samme overbevisning som han hadde kommet fram til under tukthusoppholdet:

"Sett at Kristus var en feiltagelse, og dette ble godtgjort som en kjennsgjerning! Jeg ville likevel under alle omstendigheter foretrekke Kristus fremfor alt annet."

Tenk å ha en slik kjærlighet til Kristus.

Har du ikke lest Brødrene Karamasov? Ja, da er det noe å gi seg i kast med denne vinteren. Du vil sannelig ikke bli skuffet. Den har alt: drama, kjærlighet, religiøse grublerier, møte med det hellige, og det heselige. Brødrene Karamasov står som en endelig syntese av alle de tanker vi finner i Dostojevskij's tidligere romaner. Sjeldent trer den kristne tro så sterkt frem som her. Det var lesningen av Brødrene Dostojevskij som fikk meg interessert i Russland og ikke minst den ortodokse kirke og tro.

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 3

Her følger noen flere gode råd for å ta kloke avgjørelser som samsvarer med Guds vilje:

3. Fryd deg i Herren

"Gled deg i Herren! Så skal han gi deg det ditt hjerte trakter etter."

Vi må fokusere på Herren, sette Han først i våre liv. Jesus sier jo: "Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg." (Matt 6,33) Skal vi få vite hva som er Guds vilje, må vi sette Ham i sentrum, også hva våre følelser angår. Vårt forhold til Gud handler om å kjenne Herren, da må vi også kjenne Hans sinn. Hans sinnelag lærer vi å kjenne ved å tilbringe tid i Hans nærhet, når vi lærer Hans karakter å kjenne.

Et egnet bibelstudium å så måte er å studere hva Guds ord sier om Guds karakter. Hvem er Han, hvilke karakteregenskaper har vår himmelske Far?

Når vi lærer Gud å kjenne, lærer vi også samtidig Hans hjerte og sinn å kjenne, og Han deler sine tanker med oss. I djupeste fortrolighet.

I Salme 25,14 kan vi lese:

"Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort."

Er vårt sinn fylt med alle andre ting enn det som hører Guds rike til, kan vi ikke forvente å få kunngjort det som Gud vil fortelle oss.

(fortsettes)

Å velge korset - hver dag

Skal vi gå Jesu vei - og skal Hans vei bli vår vei, kommer vi ikke utenom korset. Hver dag blir en disippel av Jesus bedt om èn ting: fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Mesteren. Det finnes ikke dager uten at dette må skje. Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver apostelen Paulus:

" Ja, mine søsken, jeg dør hver dag, det er like sant som at jeg er stolt av dere i Kristus Jesus." (1.Kor 15,31)

Dette er et valg vi må gjøre. Det kommer ikke av seg selv. Å fornekte seg selv er noe konkret. I en tid hvor selvrealisering er nøkkelordet, og individualismen er så sterk, er dette ikke et populært ord. Derfor hører vi da også svært sjeldent noen predikant forkynne om selvfornektelse og selvlivets død.

Noen ord av Gregorios av Nazianzos (330-395) har talt til meg i dag:

"Jeg har alltid felles med Kristus - Ånden og kroppen, spikrene og oppstandelsen. Kristus, Du er for meg mitt fedreland, min styrke, min ære, mitt alt. Kristus er min styrke og min ånd, den underbare pris i veddeløpet. Det er Han som gjør at jeg kan løpe fort. Han er min reneste kjærlighet, for Hans trofasthet mot dem som elsker Ham er større enn alt vi kan forestille oss. I Ham er min glede, selv om Han sender lidelse i min vei, for jeg vil bli renset som gull i ilden."

Dagens bloggbilde er tatt av abbeden ved All-Merciful Saviour Monastery på Vashon Island, USA, abbed Tryphon, og viser inngangspartiet til klostret. Abbed Tryphon har norske aner, og er en god venn av meg.

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 2

Her følger noen flere gode råd for å for å ta kloke avgjørelser som samsvarer med Guds vilje:

2. Vandre i lyset

Apostelen Johannes skriver: "Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss." (1.Joh 1,5-10)

Å leve i synd er å leve i mørke, og det hindrer oss i å høre fra Gud. I 1.Pet 2,11 kan vi lese disse ordene: " Jeg formaner dere, mine kjære, som er fremmede og utlendinger: Sky lystene som kommer fra deres kjøtt og blod, og som fører krig mot sjelen."

Bibelen advarer oss og sier dette om en frafallen, en som lever i synd: "Den som er frafallen i hjertet, fylles med sine egne veier, men en god mann lar seg fylle ovenfra." (Ord 14,14 Bibelen Guds Ord)

Skal vi finne ut hva som er velbehagelig for Gud må vi leve i lyset med våre liv, da kan vi ikke skjule ting for Ham. Det vil nemlig hindre oss i å få bønnesvar. Det betyr at vi også må ta et oppgjør med og skille oss fra ting som klart strider imot Guds ord.

(fortsettes)

Mennonitene på plass i katastrofeområdet

Jordskjelv, en tsunami, et vulkanutbrudd, oversvømmelser - alt dette på en måned - ja, mesteparten på èn uke! Det er situasjonen for Indonesia. Arbeidere fra Mennonitenes Sentralkomite er på plass i katastrofeområdet. De samarbeider med Indonesian Mennonite Diakonial Service, for å bestemme den beste måten de kan respondere på de store utfordringene dette medfører.

Mennonitenes Sentralkomite henstiller nå alle kristne til å be for de mange tusener som er rammet. Kontoret til Mennonitenes sentralkomite ligger kun 15 mil fra vulkanen som nå har utbrudd. Så langt er alt i orden med både bygninger og medarbeidere.

Hvordan ta kloke avgjørelser som er i henhold til Guds vilje? Del 1

Når vi står overfor avgjørelser som må tas, hvordan kan vi da ta kloke avgjørelser som samsvarer med Guds vilje? Her følger noen råd basert på Guds ord:

1. Stol ikke på din egen forstand, stol på Herren.

"Sett din lit til Herren, av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand." (Ord 3,5) "Den som setter sin lit til sin forstand, han er en dåre. Men den som vandrer i visdom, han blir frelst." (Ord 29,26) "Svikefullt er hjertet, mer enn noe annet, det kan ikke leges. Hvem kjenner det?" (Jer 17,9)

Det menneske som stoler på sin egen vuderingsevne, kunnskap og forstand, vil ta feil avgjørelser. Vi må søke Herren og stole på Ham. Selv om vi som kristne har fått en ny natur, er fortsatt den gamle Adam der og vil forvolde oss problemer. Vi må regne med Gud på alle våre veier, og det gjør vi når vi lever i bønn. I stedet for å stole på oss selv, søker vi Herren for Hans visdom for små og store avgjørelser som vi skal tas. Han har gitt oss løfter om å lede oss. Derfor trenger vi å be over de avgjørelsene som vi skal ta.

I ett og alt skal vi også underlegge oss det Gud sier i sitt eget ord. Det er vår autoritet. Hvis vårt ønske er å ta kloke avgjørelser må vi være ivrige bibellesere! For det er gjennom å lese Guds ord at vi lærer Guds tanker og karakter å kjenne:

"For hvem kjente Herrens sinn, så han kunne undervise ham? Men vi har Kristi sinn." (1.Kor 2,16)

Gjennom Guds ord lærer vi Guds vilje å kjenne: "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." (Salme 119,105)

Gjennom å lese og høre Guds ord forkynt får vi også tro! "Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord." (Rom 10,17)

(fortsettes)

Tidebønnene slik kopterne ber dem

I går var jeg så heldig at jeg fikk låne et eksemplar av den koptiske kirkes tidebønnsbok, av en god venn av meg. Det er interessant å sammenligne de ulike tidebønntradisjonene. For tiden bruker jeg tidebønnboken som er utformet i kommuniteten på Nya Slottet Bjärka Säby. Men jeg lager meg også en egen bønnebok. Her har jeg samlet bønner helt tilbake til Kirkens første tid, og her samler jeg bønner jeg kommer over fra ulike tradisjoner. For Kirkens tradisjon er rik, og det er mye å øse av.

Agpia - som er koptisk for nettopp tidebønn, inneholder de ulike bønnene som bes til faste tider på døgnet. Den inneholder også en del evangelielesninger, og har en egen avdeling for de bønnene som munkene ber.

Nå skal jeg bruke deler av denne fredagen til å gå igjennom den, og jeg kommer sikkert til å notere ned noen av bønnene i min egen bønnebok. Så langt jeg har lest i den er jeg allerede blitt rikt velsignet!

Om du vil kikke litt i den selv, finner du den her:

http://popekirillos.net/EN/books/Agpia.pdf

På bildet ser vi den koptiske paven, Shenpuda III.

Radikalt kommunitetsliv, del 3

Etter hvert var det flere som sluttet seg til Jordan/England på Koinonia farm, og gjester kom for å se nærmere på disse som ville leve slik Jesus lærte og praktiserte. Kommuniteten vokste. Både medlemmenem, gjestene og naboene kom for måltidsfellesskap, bibelstudium og sommerstevner for ungdom. Helt fra begynnelsen av understreket kommuniteten betydningen av likhet og fellesskap for alle. Når ressursene tillot det leide man inn sessongarbeidere - svarte og hvite - og de fikk lik lønn. Det var uhørt på den tiden hvor raseskillepolitikken hadde gode kår i USA. Noe som også var uhørt - og som ble praktisert i denne kommuniteten - var at svarte og hvite satt ved samme spisebord.

Dette fellesskapet hvor alle ble behandlet likt ble et sterkt vitnesbyrd for mange. Gjennom 1950-1960 tallet ble Koinonia Farm et vitnesbyrd om ikke-vold og likhet mellom folkegruppene. Så kom da også kraftige reaksjoner.

Fra blant annet Ku Klux Klan og andre rasister. Medlemmene av kommuniteten ble utsatt for dødstrusler, eiendommen ble ødelagt en rekke ganger, det ble kastet brannbomber mot dem, det ble skutt mot dem og flere av medlemmene ble utstøtt fra de kirkene som de var medlemmer av. Så ble det i verksatt økonomisk boikott av bondegården, og de produktene de solgte.

Dette var en hard tid, hvor medlemmene av kommuniteten ble satt på en stor prøve og led mye. Men de holdt ut.

(fortsettes)

Bildet viser noen av de tidlige medlemmene av Koinonia farm.

Mer om søster Abraham

21. oktober skrev jeg om den danske nonnen, søster Abraham, som vi ser her på bildet i det hun maler et ikon. Hun bor i Jerusalem, og virker her blant de fattige. Inntektene av ikonene hun maler går til dem. Jeg har fått flere henvendelser med spørsmål om henne. For de som er interessert i mer stoff om hennes rike liv og tjeneste, kan dere finne det her:

http://www.nordlysportal.dk/nordlysportal/default.asp?site=20&page=1495

Radikalt kommunitetsliv, del 2

Når Clarence og Florence Jordan og Martin og Mabel England grunnla Koinonia Farm i 1942, skulle det være et "sted hvor Guds rike skulle demonstreres". For disse fire betydde det et fellesskap av troende som delte livet og fulgte eksemplet til de første kristne kommunitetene, slik de er skildret i Apostlenes gjerninger. Dette ville de se skje ute for den fattige landsbygda i de amerikanske sørstatene hvor raseskillepolitikken herjet.

Clarence Jordan hadde studert ved landbruksavdelingen ved Universitetet i Georgia, og ville bruke de kunnskapene han hadde ervervet seg til "å forsøke å konservere jorda, Guds hellige jord" og hjelpe de fattige. Flesteparten av naboene til Koinonia Farm var fattige svarte småbrukere.

Både Clarence Jordan og Martin England var ordinerte pastorer og professorer. Jordan hadde en doktorgrad i nytestamentlig gresk. En del av deres visjon var å trene afrikansk-amerikanske pastorer som bodde i området.

De første årene ble Clarence Jordan invitert til å preke i de ulike lokale menighetene. Fordi gårdsdriften denne første tiden tok så mye av deres tid klarte de ikke å sette i gang med undervisningsopplegget de hadde planlagt, men de besøkte og holdt kontakt med både svarte og hvite kirker i nabolaget. For dem holdt de frem visjonen om en flerkulturell kommunitet hvor svarte og hvite kunne leve og arbeide sammen.

Basert på et radikalt kall til disippelskap var Koinonia's blotte nærvær en protest rasisme, militarisme og materialisme hvor de søkte å hengi seg til:

1. Behandle alle mennesker med verdighet og rettferdighet.
2. Velge kjærlighet i stedet for vold.
3. Dele alt og leve enkelt
4. Forvalte jorda og ressursene godt

(fortsettes)

Opus dei - Guds arbeid

Når den hellige Benedikt (ikonet) skrev om bønn beskrev han bønnen som Opus Dei - Guds arbeid. Det er kanskje en uvant tanke: at bønn er arbeid. Ikke bare arbeid i den forstand at det som utføres faktisk kan sammenlignes med kroppslig arbeid, men at det er arbeid i den forstand at det er noe som krever oss. Enkelte tenker at bønn bare handler om det spontane, og med det menes: det som faller en i hu der og da.

Men bønn er mer enn som så. For en kristen burde bønn være det naturligste av alt, og bønnen burde heller ikke bare være tilfeldig, noe som skjer der og da, når vi føler for det. Slik var det ikke for det største forbildet hva bønn angår, nemlig Jesus. Og slik var det heller ikke for apostlene. De bad alle regelmessig.

Det som er uvant for oss er kanskje tanken om at bønn er noe som må læres. For vi tror kanskje at å be er noe vi kan. Men disiplene til Jesus opplevde det annerledes. En dag sa de til Jesus:

"En gang var han et sted og ba. Da han var ferdig, sa en av disiplene til ham: «Herre, lær oss å be, slik Johannes lærte sine disipler.» (Luk 11,1)

Johannes var med andre ord et forbilde - også når det gjaldt bønn. Og han levde slik at andre fikk lyst til å be, og ville lære av ham, fordi de så hva bønnen utrettet i livet til døperen og asketen Johannes. Og ikke minst: de så hva som skjedde mens Johannes når han ba. Johannes modellerte et bønnneliv, og hans han lærte sine disipler å be. Dette la disiplene til Jesus merke til, og de kom til Jesus, for at Han skulle lære dem å be. De hadde selvsagt lagt merke til hvordan deres Mester ba. De var kjent med at Han trakk seg unna for å be.

I min daglige bibellesning leser jeg for tiden Markusevangeliet, og jeg leser det i den nye reviderte oversettelsen fra 2005, som Bibelselskapet har gitt ut. Det er alltid spennende å lese en ny oversettelse. Nyansene kommer frem når man benytter ulike oversettelser. I Mark 6,45-52 finner vi beretningen om Jesus som går på vannet. I den sammenhengen står det:

"Straks etter fikk han disiplene til å gå i båten og dra i forveien over til den andre siden, mot Betsaida, mens han selv sendte folket av sted. Da han hadde tatt farvel, gikk han opp i fjellet for å be." (Mark 6,45-46)

Dette talte veldig til meg - også fordi jeg var i en helt spesiell situasjon når jeg leste det. For meg ble dette et fornyet kall til å gå inn i bønnens tjeneste på nytt. Av og til er det nemlig slik at vi må ta farvell med noe, for så å begi seg ut i ødemarken og stillheten for å be og lytte til Gud. Det er også noe som må læres.

Er du villig til å la Gud lære deg å be?
Og til å oppleve at bønn er å arbeide?

Ikonet og treet

Jeg har fått lov til å publisere en artikkel av en venn av meg, Fredrik W-h Steensen, som er ortodoks prest. Det er en meditasjontekst, hvis innhold jeg synes var så godt, at jeg gjerne vil dele det med denne bloggens lesere. Teksten er litt lengere enn det jeg vanligvis legger ut, men jeg tror alle som tar seg tid til å lese dette, vil bli rikt velsignet. Her følger fader Fredriks tekst:

Ute i hagen, inn til skogkanten stod det en gammel utløe en gang i tiden, grå luftig som alle slike gamle innsamlingskoier for vinterfôr var. Når vinden suste i trærne ulte det i den lille koia, med sine spennende tømmervegger og sin historie. En gammel stall som skulle bli et møtested mellom himmel og jord slik en stall i Betlehem var det en gang for over 2000 år siden. Sikkert et sted etter barfot karmelitteren Johannes av Korsets smak, intet praktbygg, men enkelt, funksjonelt og nær naturen. Jeg liker å forestille meg det slik. Den lille utløa ville være det perfekte sted for bønn, meditasjon, lovsang og tilbedelse. Og som stallen i Betlehem når englene sang for hyrdene på marken, skulle den lille stallen bli et hus for tilbedelse og lovsang, et sted å tømme sitt hjerte ved Jesu fot, ved korset rot, ved alteret.

I dag ligger Sunniva kapellet der, tilbaketrukket med de store furukronene vaiende høyt og beskyttende over taket et sted mellom bakken og universets uendelighet. I skogkanten hvor den eneste støyen er stearinlysenes knitrende brann, pustens rolige bevegelse og pennens skraping mot det myke papiret. Her er ingen støy, ingen forstyrrende summing, bare stillhetens gode budskap som skaper rom til ettertankens mange utflukter, bønnens og meditasjonens nærvær og den stille gledes jubelrop.

I stillheten, i møte med Det Hellige vokser mysteriet når man i vinterkvelden lener hodet bakover og ser himmelens myriader av stjerner. Her formes spørsmål og tanker som krever tid og ikke har enkle og lette svar og ikke minst: I stillheten møter jeg meg selv, mine gleder og sorger, min trofasthet og mitt svik, jeg lærer å kjenne meg selv som menneske på godt og ondt. I stillheten lever jeg spenningen mellom ikonet og treet, to elementer som gir rom for ettertanke og plass til livets og verdens funderinger. I stilla kan jeg ta med meg verdens merkverdigheter og likevel stenge verden ute, samtidig legge mitt eget av meg og bare kjenne jeg lever.

Ikonet

Det må finnes uttallige ikoner i verden, men det finnes bare et på alteret i Hellige Sunniva Kapell, det er til gjengjeld spesielt, nesten skremmende. Det virker levende der det står på alteret, og selv om øynene er igjen så følger Kristus deg med øynene. Ja, han ser på meg der jeg går, sitter, kneler og tilbeder, det er som øynene er åpne og igjen på en og samme gang, synlig og usynlig. Ansiktet er tydelig, men likevel skjult, det flommer over av smerte samtidig som det er pur glede som gjennomsyrer hele bildet.

I løpet av noen få pennestrøk, malt på en treplate, er det som om hele Herrens liv kommer meg i møte med sin glede og sorg, sin smerte, død og oppstandelses jubel. Alt er samlet i ikonet. Dette herlige maleri, malt av omvendte buddhistmunker, dette hellige ikon som gir så mye og ransaker mitt indre. Ufattelig hvordan et ikon kan få et menneske til å søke det hellige og ransake seg selv. Ikonet leder mine tanker, mine bønner og minner meg om noe er større enn oss selv.

Ikonet gjenspeiler livet, også slik det forsonet seg for Herren under livet her på jord. Samtidig er det noe himmelsk over det hele, og likevel så menneskelig. Vi blir minnet på det utrolige i Jesu doble natur: Sant menneske og sann Gud. Det er godt å søke og finne stillheten foran alteret, ved Korsets fot og med ikonets varme, trøstende, ransakende og styrkende blikk som vokter over oss alle.

Treet

Ikke så langt herfra står et tre, lent utover elva, ut over et jorde, for seg selv, likevel sammen med alle de andre trærne. Ut over vannet strekker det seg, drikkende av den livgivende elva. Majestetisk bøyer krona seg ut over vannet, stolt står treet der i vær og vind, gjennom hele årets skiftende omgivelser…

Ut til en fortapt verden roper treet der det står, se her er liv. Men vi farer forbi, vi skal alltid forbi, videre i full fart mot et mål vi ikke riktig ser. Vi har ikke tid, tiden går så alt for fort, men like trofast står treet ved elvebredden og venter. Mennesker har kommet og gått, generasjoner har kanskje passert, men like trofast står treet der.

Oppe på fjellet, litt lenger opp i dalen står et annet tre. En liten pjuskete busk, ser det ut til. Likevel, generasjoner av mennesker har sett den lille grana, uten å vite hvor utrolig gammelt treet er.

Livet og tanken.

I skyggen av det uutsigelige og uforståelige settes vårt moderne liv på prøve. Her gis rom for tanker som mange føler, men få våger å si høyt. I dette møtet blir livet så viktig så alt annet blir uvesentlig, her har helt fremmede ideer formet seg i mitt indre og en kritisk røst har formet seg i mitt indre. Hvor er vi på vei?

Mange elementer og mange hendelser former oss og hva vi blir, et stort maskineri står klar til å påvirke oss like fra vi blir født, barnehage, skole, universitet er viktige formings-sentere på samme måte som foreldre og miljø. Hele veien møter vi forventninger om hvem vi skal være og hva vi skal gjøre, det er ikke store rom for avvik. Vi skal være et lite element i samfunnets store hjul og bli som alle andre. Ettersom tiden har gått har spørsmålene blitt mange om hvorvidt dette er riktig eller ikke. Jeg tror ikke det, noe som er blitt klart etter timer i spenningen mellom Ikonet og treet.

Tanker som sirlig er ført inn i mine meditasjonsbøker, skrevet i håndskrevne brev og i enda større grad kommet fram i samtale med mennesker i nye og annerledes livssituasjoner. Det er rett og slett rom for ettertanke, undring, filosofi og omtanke i møtet med bønn og meditasjon. Tanker bygget på og et resultat av erfaring og ikke minst møte med den ortodokskatolske kristne tradisjon som jeg har lært å elske da den åpenbarer Mysteriet og gleden over livet.

Velkommen til en vandring over, mellom treet og ikonet.

Bildet viser St.Sunniva kapellet.

Veien tilbake er veien framover!

Den nå pensjonerte lutherske biskopen i Visby stift, Biörn Fjärstedt (bildet), har skrevet et svært interessant innlegg i den svenske Dagen. Her skriver han om sekulariseringen som har rammet Europas kirker og om den åndelige krise mange opplever. Vis som biskopen er, råder han oss til å søke tilbake til kirkens røtter. Tittelen er på innlegget er da også talende i seg selv: "Vägen tillbaka er vägen framåt". Biskop Fjärstedt skriver:

"Framför allt de protestantiska traditionerna är illa ute, de som på ett eller annat sätt lät sig knytas till de statliga systemen. Men inte heller de anglosaxiska frikyrkorna tycks känna av någon förlig vind."

Mot slutten av innlegget peker han på en vei videre, det som er bevart i apostolisk tradisjon, og her henviser han til de kirker som har vokst fram i Midt-Østen:

"Många har fått upp ögonen för vad de förvaltat från äldsta tid, ofta under svåra prövningar. Det visar sig att det trots en viss brokighet finns en fascinerande entydighet vad gäller gudstjänstens ordning, dess "ordo", sakramenten, de kyrkliga ämbetena, de heliga skrifterna, den nicenska tron, kyrkorummets symbolik med dopfuntens och altarets funktion, bönetjänsten i psaltarläsningens form och rökelsen som bönens symbol, även de liturgiska dräkternas symbolik och den monastiska traditionen. Detta återfinns ju också i bysantinskt ortodox och i latinsk tradition."

Ikke alle vil være enig i den konklusjonen biskop Fjärstadt kommer med, men det er verd å tenke igjennom det han skriver. For hvor går veien videre - ut av det uføret vi har kommet i? En stadig større spilttelse av Kristi kropp?

Hele innlegget finner du her:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=231982

Foto: Dagen.se

Hvordan prøver vi og skjelner vi ånder, del 8

Hvordan skal en falsk profet avsløres? I Johannes 10 finner vi et svært interessant utsagn av Jesus i den forbindelse:

"Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene." (Joh 10,1-2)

Se på Jesus! Han er alt det den falske profeten ikke er!

Jesus kom for å tjene, og for å gi sitt liv for oss. En falsk profet er kommet for å herske, og for at andre skal gi sitt liv for ham eller henne. Den hyrde Gud har sendt, har ingen skjult agenda. Han går gjennom porten. Alt er i lyset. Den falske profeten vil gå snikveier. En falsk profet lever ikke i lyset, men lar lyskasteren lyse opp ham eller henne, slik at de får den æren som bare Jesus tilkommer.

Apostelen Peter skriver i sitt brev:

"De eldste blant dere ber jeg inntrengende, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lideler og har del i herligheten som skal åpenbares: Vær hyrder for den Guds flokk som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil, og ikke for vinnings skyld, men av hjertet. Gjør dere ikke til herrer over dem som Gud har gitt dere ansvar for, men vær et forbilde for flokken." (1.Pet 5,1-3)

Her ser vi tydelig forskjellen på det sanne og det falske.
En falsk profet lar ikke hjertet styre, men hjernen.
En falsk profet hersker over andre.
En falsk profet er intet forbilde.

En falsk profet gjør det han eller henne gjør ut fra vinning.

Slik vil vårt arbeid drives i tiden fremover

Vår bønnetjeneste har en periode vært gjennom en reorganisering. Vi kommer i tiden fremover til å konsentrere oss om å bygge opp arbeidet rundt Kristi himmelfartskapellet, som vil være et sted for bønn og åndelig veiledning. Rammen rundt dette arbeidet skjer gjennom etableringen av Pilegrimskommuniteten, et økumenisk fellesskap bestående av enkeltpersoner som vil leve i bønn og kontemplasjon på sitt hjemsted, og samtidig ha regelmessig fellesskap gjennom retreater, nattverdgudstjenester og fellessamlinger.

Vi ønsker å modellere et fellesskap som tar Jesu ord om enhet på alvor, bygget på bønn. Fremdeles vil vi i den utstrekning det er mulig holde seminarer, enkeltmøter og retreater, og vi ønsker å være medvandere og samtalepartnere for de som er i tjeneste i Kristi kropp.

Vi tilbyr litteratur om bønn og den personlige Gudsrelasjonen.

Kristi himmelfartskapellet og Pilegrimskommuniteten er et sted og en sammenheng hvor Jesusbønnen praktiseres, og vi ønsker å være til hjelp for de som vil praktisere denne.

Vårt arbeid bygger på Trosbekjenelsen fra Nikea (325) Konstantinopel (381), og medlemmene kommer fra ulike trossamfunn.

Spennende symposium om korsteologi på Menighetsfakultetet

Det teologiske Menighetsfakultetet i Oslo samarbeider med Peterstiftelsen om et svært spennende symposium, 4. november, hvor tema er: "En dag i korsets sentrum - hva betyr det å ta sitt kors opp og følge Jesus".

En av foredragsholderne er fader Marius Teican (bildet), rumensk ortodoks prest i Oslo. Han skal snakke om "Martyriets hemmelighet. Ortodokse vitnesbyrd fra kommunismens fengsler."

Symposiumet som er åpent for alle begynner kl.09.00 med en innledning ved rektor Vidar Haanes. 0915 foredrar professor Torleiv Austad om "Anfektelsen og korset i luthersk teologi, 10.15-11.10 taler fader Teican. Etter lunsj slipper Joachim Grün, lederen for Peterstiftelsen til med "Korset i vår personlige hverdag og kirkens fremtid", kl.12.45 er det et lysbildeprogram med Trygve Skogrands bilder med tema: "Hellig hverdag". Kl 13.15-13.45 snakker søster Hildegunn Koch ved Lunden kloster om "Korsets betydning i mitt liv - med Maria under korset", kl.13.45-14.15 taler prest og forfatter Stein Solberg om "Min ørkentid - i lys av viljesmystikken" og 14.30-15.00 er det musikalsk korsteologi. Det hele avsluttes med en panelsamtale. Programmet er ferdig 15.45.

Påmelding skjer til post@peterstiftelsen.no eller mobil 415 49 415
Avgift 250 som inkluderer lunsj og siste nr av Over Alt.

Minnedag for Eata - biskop av Lindisfarne

I dag er det minnedagen for biskop Eata av Lindisfarne. For alle oss som er opptatt av den keltiske betydningen for kristningen av Norge, og den keltiske spiritualiteten, er dette en viktig dag.

Eata var en av de første 12 guttene som ble undervist biskop Aidan (bildet) og utdannet på Lindisfarne. Han ble en stor Guds mann, og sto etter hvert ansvarlig for undervisningen ved Melrose hvor han sto for opplæringen av en annen svært kjent mann i den keltisk kristne tradisjonen, nemlig Cuthbert. Disse to ble gode venner.

På midten av det syvende århundre fikk Eata og Cutchbert et landområde i Ripon for å bygge et kloster. Det var på det stedet hvor katedralen i Ripon står i dag. De ble senere drevet derfra av Wilfred, også han opplært av biskop Aidan, etter at Wilfred hadde vært i Roma og blitt blendet av den makt og ære som var der. Wilfred ville innføre romersk-katolsk struktur i Ripon, og dermed måtte Eata og Cutchbert bort. De vendte derfor hjem til Melrose.

I forbindelse med synoden i Whitby ble Eata biskop på Lindisfarne, mens Cutchbert ble abbed i klostret. Senere i livet flyttet Eata til Hexham, og Cutchbert overtok som biskop på Lindisfarne. Han er begravet i Hexham og blir hyllet som en fredens mann og for det enkle livet han levde.

Kommuniteten på Lindisfarne i dag, St. Aidan and Hilda, skriver i forbindelse med denne minnedagen:

"Måtte vi følge i Eata's fotspor og trene de vi har ansvar for i Kristi vei, både med ord og med det livet vi lever. Måtte vi vandre fredens og enkelhetens veier, og tjene ydmykt der hvor Gud enn måtte sette oss."

Menighet begynte å hjelpe sine egne medlemmer praktisk - og ble snudd opp ned

Medlemmene av First Baptist Church i Orlando, Florida tok pastoren på ordet da han underviste over Jak1,22:

"Men vær Ordets gjørere, og ikke bare hørere som bedrar seg selv."

Og det fikk uante konsekvenser!

I flere uker har pastor David Uth preket over Jakobs brev i forbindelse med søndagens gudstjenester. Mens han forberedte seg for å preke over Jak 2,14-26 - der hvor det står om tro uten gjerninger - kjente han seg ledet til å gjøre noe annerledes i menigheten han betjener som pastor.

"Mens jeg arbeidet med min preken - ba og leste meg igjennom dette skriftavsnittet - slo det meg at det er en ting at folk kjenner til behovene i nabolaget eller byen hvor de bor, men jeg ble også klar over at det fantes virkelige behov i vår egen menighet. Jeg fant ut at om vi skulle bli Ordets gjørere, måtte vi gjøre noe for dem som først sto oss nærmest.

Det var dette han konkluderte budskapet sitt med søndag 5. september, og han ba alle som hadde umiddelbare behov om å komme fram. Menigheten har 3.500 medlemmer. Til å begynne med var reaksjonen heller laber, men plutselig braket det løs og 250 personer kom frem til plattformen. Noen av dem hadde behov for mat, noen hadde biler som måtte repareres, noen trengte å komme seg til tannlegen men hadde ikke råd til det, noen hadde hus som måtte fikses, andre trengte hjelp til å komme seg til advokat, andre hadde regninger de ikke klarte å betale.

Så ble navnene og behovene skrevet opp, og lest fra talerstolen. Da kom det frem dobbelt så mange som de som kom frem med behovene sine. Det var folk som gjerne ville hjelpe dem!

"Det var helt utrolig det som skjedde. Jeg så et ungt par i menigheten som jeg vet sliter. De gikk gråtende frem for å hjelpe et annet par som også sliter. Det var sterkt å se," forteller pastor Uth.

Siden denne søndagen har menigheten arbeidet med å systematisere hvordan de som har behov i menigheten skal få den hjelpen de trenger. Pastorens undervisning forløste en generøsitet som lå der latent, men som måtte settes fri.

"Den første som kom til meg etter møtet sa: 'Jeg trodde denne menigheten ville gjøre som alle andre menigheter. Gi meg en pose med mat, og så sende meg hjem. Men i kveld har dere elsket meg, og dere er blitt min familie'. Det var sterkt å høre," sier pastor Uth.

Radikalt kommunitetsliv, del 1

I Americus i Georgia i USA finnes det en kommunitet som lever i radikal etterfølgelse av Jesus. Den ble startet i 1942 av sørstatsbaptisten Clerence Jordan og hans kone Florence (bildet), sammen med ekteparet Martin og Mabel England. Koinonia Farm er blitt et eksempel for mange andre som ønsker å leve i pakt med Bergprekenen og den tidlige menigheten. Ut fra kommuniteten i Georgia er også andre kjente tiltak som Habitat for Humanity, en kristen organisasjon som arbeider med å bygge hus til ubemidlede og fattige mennesker, Jubilee Partners - en kristen kommunitet som arbeider med flyktninger og som driver aktivt fredsarbeid - samt et fengselsarbeid, sprunget ut.

I Koinonia Farm har man helt fra begynnelsen av forsøkt å leve et enkelt fellesskapsliv bygget på fred og delt liv, og det fikk man problemer med. Motstanden mot denne radikale livsformen var stor, særlig fordi hvite og svarte arbeidet side om side. Det ble ikke tålt i det rasedelte USA på den tiden. Og det skaper fremdeles reaksjoner hos enkelte.

I noen artikler fremover skal vi se nærmere på denne og andre radikale kommuniteter, som har fått være til inspirasjon for mange andre. Vi trenger slike modeller i dag. Mer enn noe annet trenger vi å se livet med Jesus levd ut i praktisk hverdagsliv. Altfor ofte blir det å være en kristen synonymt med det å delta på en drøy times gudstjeneste på søndagen.

(fortsettes)

Mann ventet i 20 år på å høre om Jesus - nå er 400 kommet til tro pga hans vitnesbyrd

Ray Anker (fingert navn på grunn av sikkerhetshensyn), trodde ikke sine egne ører. Bondegutten fra Oklahoma har tilbrakt de siste to årene ute på den kinesiske landsbygda som misjonær, uten å se en eneste en komme til tro på Jesus - frem til nå.

Hendelsen du nå skal få lese om skjedde for fire år siden:

Gud hadde ledet Anker og et lite team fra Sørstatsbaptistene til en mann vi velger å kalle Salomon, som sammen med sin familie levde i en isolert fjell-landsby. De delte evangeliet med ham, og mannen gav øyeblikkelig sitt liv til Jesus! Men det var det han sa i denne forbindelsen som virkelig berørte Ankers hjerte:

"For 20 år siden forstod jeg i mitt hjerte at det finnes en Gud som er over alt. Men jeg visste ingenting om Ham. Siden har jeg bedt hver eneste dag om at Gud vil sende noen for å fortelle meg om Ham. Gud svarte på den bønnen i dag ved å sende dere til meg."

Ray Anker sier:

"Dette er nok det største øyeblikket vi har opplevd i vår tjeneste her i Kina. Gud hadde lagt dette til rette."

Umiddelbart etterpå begynte Salomon å fortelle andre om det som hadde skjedd i livet hans. Han fortalte om den eneste, sanne Gud. Seks av landsbyens innbyggere - blant annet hans kone og to døtre - kom til tro. Dette ble lagt merke til av heksedoktoren. Han truet Salomon med at han ville forbanne ham og at han så ville dø i løpet av tre dager, om han ikke øyeblikkelig holdt opp med å forkynne om Jesus. Men Salomon holdt ikke opp. Den fjerde dagen opprant og flere av landsbyens innbyggere ville vite hvordan han fremdeles kunne leve etter at heksedoktoren hadde forbannet ham.

Salomon fortalte dem om Jesus. Nå har alle i landsbyen hørt om Ham. På en dag kom 80 mennesker til tro.

Fire år senere er 400 mennesker kommet til tro på Jesus. De kommer også fra nabolandsbyene, og tre husmenigheter er plantet som et resultat av Salomons forkynnelse.

Ny studie-Bibel for de som er glad i Guds ord

Uka begynner bra! I postkassen lå et eksemplar av The MacArthur Study Bible fra gode venner i England. Nå skal jeg bruke deler av dagen til å sette meg i godstolen og bla litt og lese i denne fantastiske studie-Bibelen. Den har nesten 25.000 forklarende studienotater, mer enn 140 kart og illustrasjoner, mer enn 80.000 krysshenvisninger, en stor bibelordbok og lange, gode introduksjoner til samtlige bøker og brev i Bibelen. Dessuten er dette et produkt av genuin Bibel-troskap, fra en av vår tids mest anerkjente pastorer og bibellærere: John MacArthur (bildet). Jeg har lært å sette stor pris på denne mannens tjeneste gjennom mange år.

Det skal også bli spennende å lese den nye engelske oversettelsen - English Standard Version - for en som har brukt New King James gjennom mange år.

Flott å kunne bruke en dag i oktober med å smake litt på denne Bibelen.

Burmesiske kristne frykter ny forfølgelse etter valget

Burmesiske kristne frykter at det første valget på over 20 år om tre uker vil føre til atdet fryktede militærregimet vil rense ut alle kristne. Flere kilder mener å kunne bevise at militærjuntaen forbereder en storoffensiv mot områdene Kachin, Karen og Karenni hvor de store befolkningsgruppene av kristne befinner seg. Flesteparten av de ca to millioner kristne i Burma bor langs grensene til Thailand, Kina og India.

Det er viktig at vi husker våre kristne venner i Burma i disse dagene, og ber spesielt for valget. Vår hovedkontakt i landet kan fortelle om en svært spent situasjon. Uvær skapte i går store problemer i deler av Burma og førte til store ødeleggelser. En av evangelistene som arbeider for vår hovedkontakt mistet huset sitt og alt han eide i tyfonen. I dag forsøker pastor Thaung Ngaih Lian å komme frem til området hvor evangelisten befinner seg med ris og vann. Tyfonen ødela nemlig vannforsyningen.

Jeg kommer tilbake til mer informasjon om det burmesiske valget når det nærmer seg.

Sann Gud og sant menneske

Fordi vi lever så løsrevet fra historien er det lett å tro at de problemstillingene vi står overfor er vi ganske alene om. Enkelte ser også ut til å mene at vi som lever i dag vet så mye mer enn de som levde før oss.

Da er det godt å lese kirkehistorie! For når man så gjør finner man ut at andre har tenkt og skrevet om mye av det vi kjemper med, er kamper allerede vunnet. En av dem som kjempet en slik kamp, og vant, er Maximus bekjenneren.

Maximus bekjenneren, eller Maximus teologen eller Maximus av Konstantinopel, som han også ble kalt, var munk, teolog og forfatter. Født sannsynligvis i 580 og død i 662.

Det var en av vennene til Maximus som gav uttrykk for noe som er blitt kalt monoteietismen, som er en del av den kristologiske læren - det vil si: læren om Kristus. Maximus ble dratt inn i kontroversen rundt disse spørsmålene og ble av de som støttet den kalkedonske posisjonen. Denne går ut på at Jesus både hadde en guddommelig og en menneskelig vilje. Har dette noen stor betydning?

Ja, opplagt! Om Kristus ikke hadde blitt fullstendig menneske - om Han bare hadde hatt en guddomelig vilje og ikke en menneskelig - ville ikke frelsen lenger være mulig.

Jeg sitter og tenker på Kristus hymnen i Filipperbrevet kapitel 2:

" 6 Han var i Guds skikkelse
og så det ikke som et rov
å være Gud lik,

7 men ga avkall på sitt eget,
tok på seg tjenerskikkelse
og ble mennesker lik.

Da han sto fram som menneske,

8 fornedret han seg selv
og ble lydig til døden, ja, døden på korset."

Stadig må vi vende tilbake til inkarnasjonens store under: Gud kommet i kjød. Det forandrer alt. Det heter slik i 1.Tim 3,16, en av de tidlige trosbekjennelsene:

"Samstemt bekjenner vi at gudsfryktens mysterium er stort.
Han ble åpenbart i kjøtt og blod,
rettferdiggjort i Ånden,
sett av engler,
forkynt for folkeslag,
trodd i verden,
tatt opp i herlighet."

Jesus - sentrum for vår tro og vår måte å lese Bibelen på

Jeg får stadig spørsmål om hva anabaptister, og særlig "moderne" anabaptister, står for. I denne artikkelen vil jeg visse til kjerneverdiene i en anabaptistisk trosoverbevisning, som er disse tre:

1. Jesus er sentrum for vår tro.
2. Fellesskap er sentrum for våre liv.
3. Forsoning er sentrum for vårt arbeid.

Alt må sees i lys av Jesus. Jesus er vårt eksempel, lærer, venn, forløser og Herre. Han er livets kilde, det sentrale referansepunkt for vår tro og vår livsstil, for vår forståelse av hva menigheten er og for vårt engasjement i samfunnet. Vi hengir oss til å følge Ham like mye som vi tilber Ham.

Jesus er selve sentrum i Guds åpenbaring. Vi har hengitt oss til en Jesus-sentrert tilnærmelse av Bibelen og til trosfellesskapet som den primære kontekst i hvilken vi leser Bibelen og forsøker å tilegne oss hva dette innebærer for et liv i etterfølgelse.

Fra de tidlige anabaptistene kan vi lære at Bibelen trenger å bli tolket med Kristus som sentrum. Hele Skriften skal leses og tolkes i Jesu ånd. Dette betyr at noen ganger overgår Jesu ord ting som tidligere er blitt sagt i Guds ord. "Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere..." Vi ser dette også i Hebreerbrevet:

"Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden. Han er utstrålingen av Guds herlighet og bildet av hans vesen, og han bærer alt ved sitt mektige ord." (Hebr 1,1-3a)

Jesus er herre over Skriften. Jesus er den endelige åpenbaring av Gud og selve åpenbaringen og autoriteten for hvordan vi skal leve våre daglige liv. En har sagt det slik:

"Hvis alt det Bibelen gjør er å introdusere meg til Jesus Kristus, holder det!"

Det er sant.

1000 mullaher og imamer har kommet til tro på Jesus

10.000 lærere, geistlige og mullaher har fått kjennskap til evangeliet om Jesus de siste 10 årene i Vest-Afrika. 1000 av disse har kommet frem til en personlig tro, og 500 av dem igjen har gjennomgått disippeltreningsopplegg. 58 tidligere mullaher og imamer deler aktivt sin tro på Jesus med andre.

Disse svært positive og oppsiktsvekkende nyhetene fremkom på Lausanne-kongressen i Cape Town som pågår nå. En tidligere muslim, hvis navn man av sikkerhetsmessige årsaker må holde hemmelig, og som er en av lederne i dette evangeliske arbeidet, delte denne informasjonen med de 4000 kongressdeltagerne. Denne mannen, som selv er vokst opp i en muslimsk sammenheng i Afrika, synes mange kristne er altfor fryktsomme og tilbakeholdne med å dele evangeliet med muslimer. Daniel, som vi velger å kalle ham, sa blant annet:

"Kristne er ulydige og fryktsomme og vegrer seg for å dele evangeliet selv om Den Hellige Ånd har arbeidet med muslimenes hjerter og gjort dem åpne og motagelige for Jesus. De venter på at noen skal fortelle dem de gode nyhetene."

Daniel ledet nylig et medlem av en sharia-domstol til tro på Jesus. Etter sin omvendelse ble denne mannen utsatt for grusom forfølgelse. Likevel har denne tidligere sharia-dommeren ledet over 100 muslimer til Jesus!

"Selv om han skulle bli drept med det første, tenker han hele tiden på nye måter han kan nå muslimer med evangeliet," forteller Daniel.

Daniel får stadig telefoner fra Mekka, Medina, Iran, og fra lokale Hisbollah grupper som vil høre om Jesus.

"Vi trenger å være lydige mot Jesu misjonsbefaling og gå," sier Daniel.

Nytt menighetslokale reises i Burma - menigheten ber om vår forbønn

Sakte, men sikkert, reises bygget som skal bli til det nye menighetslokalet til baptistkirken vi har kontakt med i Burma. Menighetslokalet er sårt tiltrengt for en menighet i vekst. Forunderlige ting har skjedd her den siste tiden, både av helbredelser og hos mennesker som er kommet til tro på Jesus. En av de som kraftig har forfulgt denne menigheten, kom nylig til tro og ble døpt. Jeg har skrevet om ham på bloggen tidligere.

Pastor Thaung Ngaih Lian forteller at de nå er i stort behov av økonomisk støtte for å kunne fullføre menighetslokalet. Som vi ser av bildet er byggingen godt i gang.

"Vær så snill å be for oss," er pastor Lians inderlige oppfordring til oss.

Menighetslokalet blir i to etasjer, hvor første etasje skal benyttes av den voksende søndagsskolen, og andre etasjen skal være samlingssal for menigheten.

La oss stå sammen med vennene i Burma om at de må lykkes.

Hvordan prøver vi og skjelner vi ånder, del 7

Onde og forvillede falske profeter er ikke hovedkilden til feilaktig åpenbaring blant Guds folk i dag. Disse falske profetene har vi i blant oss, og de vil også øke i antall i årene som kommer. For frafall fra troen vil kjennetegne endetiden. Men hovedproblemet vi har i dag, kommer fra oppriktige mennesker, som som legger til sin egen innsikt, til det som i utgangspunktet var autentisk, Gudgitt åpenbaring. De legger noe til det profetiske budskapet ved å hente ting fra sin egen psyke, hjerte, følelser, bekymringer eller sympati. Jeg var på et møte for en del måneder siden da en mann reiste seg opp og frambar et "profetisk" budskap. Det var ikke vanskelig å høre at mye av det han sa kom fra eget bryst. Han refset menigheten så det holdt, fordi den ikke hadde hørt på hva han hadde sagt lenge!

Men ikke alle "profetiske" budskap er like opplagt kjødelige.

Nå er det også en annen side vi skal huske på: Jeg har sitert 1.Tess 5,21 flere ganger nå. Der står det at vi skal prøve alt, men så står det også at vi skal holde fast på det gode. Nå kan det hende at noe av det som kommer frem i profetiske budskap faktisk er støtende. Ikke støtende på den måten at det som sies er feil, men det kan være støtende mot vår egen stolthet og de som sies kan avsløre vår egen frykt. Dette er et ikke uvesentlig poeng når vi skal bedømme profetiske ord. Skal Herren få tale til oss må vi være villig til også å miste ansikt og bli ydmyket!

Jeg synes "testen" til Roger Olson ved Bethel College har mye for seg:

1. Hvis en profeti fremhever Kristus og ikke profeten, kan den være holdbar.

2. Hvis en profeti er i tråd med evangeliets budskap og i samsvar med skriftene i Det nye testamente, kan den være holdbar.

3. Hvis en profeti ikke fremmer åndelig elitetenkning eller skisma (spilttelse), kan den være holdbar.

4. Hvis en profeti ikke opphøyer noen på en slik måte at dette mennesket blir æret, kan den være holdbar.

(fortsettes)

Hvordan prøver vi og skjelner vi ånder, del 6

Apostelen Johannes skriver:

"Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden. På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Men enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Det er Antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den ånden er allerede nå i verden." (1.Joh 4,1-3)

Vi må alltid prøve profetiske budskap, for profetiske budskap likt alle andre nådegaver, gis gjennom feilbare mennesker. Gud har valgt å gi profetiske ord til menigheten gjennom ofte umodne, skrøpelige kar. Slike budskap vil derfor alltid bære med seg elementer av det menneskelige. Jeg anbefaler at slike profetiske budskap skrives ned, eller tas opp på bånd, slik at det er mulig å prøve dem i ettertid. Som jeg har skrevet tidligere er det forskjell på de profetiske budskap som er nedfelt i Bibelen, og de som gis gjennom den profetiske nådegaven. De profetiske budskapene i Bibelen er 100 prosent ufeilbarlige. Den profetiske nådegaven fungerer altså ikke på samme presisjonsnivå. Det er det viktig å huske på når man mottar slike budskap. De profetiske budskap som er gitt oss i Bibelen har Gud selv satt sitt godkjenningsstempel på. Det heter i 2.Pet 1,19:

"Derfor står også profetordet så mye fastere for oss. Dette ordet gjør dere rett i å holde fast på. Det er en lampe som lyser på et mørkt sted til dagen gryr og morgenstjernen stiger opp i deres hjerter. Men dere må framfor alt vite at en ikke kan tyde noe profetord i Skriften på egen hånd. For aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den hellige ånd talte mennesker ord fra Gud." (2.Pet 1,19-21)

At profetiske budskap alltid skal prøves, finner vi flere steder i Guds ord, som f.eks her i 1.Kor 14,29:

"La to eller tre tale profetisk, og la de andre prøve det."

Legg nøye merke til hva som står her. Det er ikke den som gir det profetiske ordet som skal prøve dets innhold! Det er menigheten.

Dette synes å skje i svært liten grad i noen sammenheng jeg har vært. Når slike budskap gis blir det som regel bare stille rett etterpå, og møtelederen er som oftest svært usikker på hvordan han skal gå videre i møtet. Her trengs det endringer av vår praksis.

Det andre vi skal legge merke til er det som står i 1.Tess 5,21:

"... men prøv alt og hold fast på det gode."

Her ser vi tydelig det menneskelige elementet spiller inn. Alt som sies er altså ikke nødvendigvis noe som er fra Den Hellige Ånd. Man skal beholde det som er godt, og la det andre ligge.

(fortsettes)

Ukrainske småbrukere får hjelp fra anabaptister i Canada

Det skjer spennende ting i Ukraina. Et femårig prosjekt til en verdi av 10 millioner amerikanske dollar, støttet av Mennonite Economic Developement Associates og Canadian International Developement Agency, gjør det mulig for 5000 ukrainske bønder å drive småbruk på tidligere kolletivbruk. Noen av disse småbrukene var tidligere eid av anabaptister, men ble tvangsmessig lagt under de kommunistiske kollektivbrukene. Nå skapes det nytt liv for ukrainere. Mer enn 100 gjester (bildet) fra ulike mennonitkirker i Canada og USA besøkte Ukraina tidlig denne måneden, blant annet for å se steder som er knyttet til historien til anabaptister i Ukraina.

Siden 1995 har 3000 turister fra Canada og USA hatt muligheten til reise nedover Dnieper elva for ta del i historien til mennonitene som slo seg ned i to store bosetninger i Ukraina og på Krim halvøya fra 1789 til etter etter Bolsjevik-revolusjonen i det 20 århundre. Besøket har også inkludert de nye bondegårdene som nå får pengestøtte fra mennonitenes utviklingsfond.

Som tidligere nevnt på bloggen har mennonitene også arbeidet mye med å sette i stand det gamle mennonitesenteret i det tidligere Halbstadt, nå kalt Molochansk. Dette huset var tidligere en jenteskole. Dette senteret så dagens lys etter at en gruppe mennoniter kom hit på besøk rett etter Ukraina ble et fritt land tidlig på 1990-tallet. De ble slått av hvor mange fattige mennesker som bodde her. På det rehabiliterte senteret drives det nå ulike aktiviteter. Blant annet gis det gratis medisinsk hjelp til stedets mange fattige pensjonister og funksjonshemmede samt undervisningsopplegg for barn og ungdom.

Baptistmenighet med et stort hjerte for de fattige i New York

Metro Baptist Church i New York er verken stor eller har noe iøyenfallende vakkert kirkebygg. Men den lille menigheten har likevel en innflytelse langt ut kirkeveggene og nabolaget som er Hells Kitcthen. For i New York er menigheten kjent for sitt veldedighetsarbeid og for å være et fellesskap hvor det å tjene andre er satt i høysetet. En stor inspirator for menigheten er den nå for lengst avdøde baptist-teologen Walter Raushenbusch. Han var i sin tid pastor for en lignende baptistmenighet bare noen kvartaler unna.

Medlemmer av menigheten og støttespillere fra hele USA kom sammen 9.-10. oktober for å feire 15 års jubileet til Raushenbusch Metro Ministries (RMM), en orgaisasjon nært knyttet til menigheten.

I 1886 kom Raushenbush - en begavet og talentfull ung student fra Rochester Theological Seminary, til Second German Baptist Church, for å bli menighetens nye pastor. Nabolaget - som hadde fått tilnavnet Hells Kitchen - var preget av fattige immigranter. Å tjene de fattige ble den store utfordringen for Raushenbusch. Lik mange protestantiske ledere på den tiden fokuserte han på personlig gudfryktighet. I møtet med de fattige og underpriviligerte gruppene ble hans horisont kraftig utvidet. En av de problemstillingene han reiste var denne:

"Hva betyr det å være pastor når barna i nabolaget dør fordi foreldrene ikke har råd til å kjøpe medisiner?"

Metro Baptist Church har fulgt opp dette med å engasjere seg sterkt i sosialt arbeid. Blant annet tilbyr menigheten leksehjelp (det lille bildet) til barna som bor i dette området. Hit kan de komme etter skolen og få et måltid mat, og samtidig finne noen som kan hjelpe dem med leksene. Menigheten driver også med klesutdeling (det store bildet). I tillegg til dette drives en rekke sosiale tilbud. 1.300 mennesker får regelmessig hjelp gjennom menighetens ulike program, som 500 frivillige tar del i. Flere menigheter rundt om i USA sender team til Metro Baptist Church for å hjelpe dem i dette arbeidet.

Barneblad skaper interesse for Jesus i Bolivia

Leser du bibelhistorier for barna dine, eller barnebarna dine? Det er en fantastisk måte å lære dem om Bibelen. Her kan du lese om noen barn som får høre om Gud på denne gode måten:

11 år gamle Frantz Neufeld (bildet) forsøker å holde tårene tilbake når han forteller om bibelhistoriene hans mor forteller ham og hans søsken. Han er eldstemann av i alt seks søsken, som bor sammen med mor og far, Sara og Heinrich Neufeld i en anabaptistisk koloni 30 mil sør for Santa Cruz i Bolivia. Favorittskikkelsen fra Bibelen er for tiden Josef:

"Josef må ha vært veldig ensom. Det jeg liker best med historien er at han kommer tilbake til familien sin og at alt blir bra til slutt."

Hans mor, Sara Neufeld, synes det er flott å lese bibelhistorier for barna:

"Barna elsker å få disse historiene fortalt for seg. Det er så interessant for dem. Noen ganger gråter de, og ber meg lese mer!"

Sara Neufeld forteller at også hennes foreldre leste slike historier for henne, og nå vil hun gi arven videre til sine barn. Historiene henter hun fra "Das Blatt für kinder und Jugend" (Bladet for barn og ungdom), et 32 siders magasin publisert månedlig av Die Mennonittische Post Ministries.

"Jeg har lest hvert eneste nr siden det begynte å komme ut i 1989, da det første nr kom ut."

Bladet kommer ut i 12.000 eksemplarer, hvorav 2.100 blir distribuert i Bolivia.

The Swift Current Colony i Bolivia ble grunnlagt i 1968 av familier fra Swift Colony i Mexico. Den anabaptistiske kolonien har vokst til 20 landsbyer. Kolonistene er etterkommere av pionerer fra Ukraina som først flyttet til Manitoba i Canada på 1870-tallet. De ble medlemmer av Old Colony Mennonite Church, offisielt kjent som Reinlaender Mennoniten Gemeinde.

Bror Alois av Taize besøkte St.Georg kapellet

Bror Alois (bildet), som er den nye lederen for den økumeniske kommuniteten Taize, var som kjent på besøk i Norge i september. Det som var ukjent for meg var at ikke bare var i Oslo, men også besøkte St. Georg kapellet i Neiden (bildet), bygget i 1565 av russiske monker som drev misjonsarbeid blant skoltesamene. På den siste søndagen i august deltok han på en utendørs gudstjeneste i Neiden.

Bror Alois er opprinnelig fra Tyskland, men har vært fransk statsborger siden 1984. Han ble født i 1954 i Bavaria, men vokste opp i Stuttgart. Etter å ha besøkt Taize ved flere anledninger, arbeidet han som frivillig hjelper, før han mottok kommunitetens bønnekappe i 1974. Siden da har han hele tiden bodd i Taize.

Først som frivillig, senere som medlem av kommuniteten, besøkte bror Alois land i Sentral- og Øst-Europa for å styrke og støtte trosbrødre som da levde under det kommunistiske regimet.

Bror Alois ble valgt til bror Rogers etterfølger i forbindelse med Taize-kommunitetens rådsmøte i januar 1998, men allerede i 1978 hadde bror Roger sett ham ut som sin etterfølger. Bror Alois er spesielt interessert i musikk og liturgi, men bruker også mye av sin tid i samtaler med de tusenvis av ungdommer som kommer til Taize hvert år.

Titusener av muslimer kommer nå til tro på Jesus i Iran

Titusener av muslimer kommer nå til tro på Jesus, sier iransk pastor.

Sam Yeghnazar, grunnleggeren og lederen av Elam Ministries, kunne dele disse svært gode nyhetene på Lausanne-kongressen i Cape Town i går. Det var omkring 500 iranske kristne da den første Lausanne-kongressen ble arrangert i 1974. Men i løpet av de siste 30 årene har flere muslimer kommet til tro enn på de siste 1300 årene!

"Iran er i dag et stengt land med utallige åpne hjerter," sa Yeghnazar i sin tale, og la til: "Dette er den mest åpne nasjonen for evangeliet i hele verden. Titusener av iranere vender seg nå til Jesus. De er sviktet av regjeringen, de er deprimerte med tanke på framtiden, men når de møter Jesus blir de totalt forvandlet. De begynner å tale om Jesus på markeder og torg. Hele familier kommer nå til tro."

For to uker siden ble to av Yeghnazars medarbeidere fengslet. I løpet av en uke hadde disse to ledet seks mennesker til tro på Jesus.

Tiden er virkelig inne til å be for Iran om en gjennomgripende vekkelse i hele nasjonen.

Hvordan prøver vi og skjelner vi ånder, del 5

Vi skal nå se litt nærmere på den nådegave som Bibelen omtaler som "gave til å prøve ånder" (1.Kor 12,10) I den nye reviderte oversettelsen av NT oversettes dette med "bedømme ånder".

Ordet "prøve" eller bokstavelig "prøving" kommer fra det greske ordet "diakrisis", som betyr: bedømmelse, skjelning mellom, prøving, - av ordet diakriono som betyr dømme, prøve, gjøre forskjell på. Det finnes vel knapt nok noen nådegave vi trenger mer i dag enn denne! Bibelen sier: "Slukk ikke Ånden, forakt ikke profetord, men prøv alt og hold fast på det gode." (1.Tess 5,19-21) I Ord 16,2 leser vi følgende: "Alle en manns veier er rene i hans egne øyne, men Herren veier åndene."

Visse mennesker er begavet med en åndelig klarsynthet som ikke har med ervervelse av boklig kunnskap å gjøre, eller med noe man er uttrustet med fra naturens side. Nådegaven gjør blikket uforvillet og forstanden klar hos dem som gjennom Guds nåde renses og som har oppøvd åpenhet for Den Hellige Ånd. Det er interessant å merke seg at hos ørkenfedrene og hos de russiske staretsene - som den hellige Serafim av Sarov (bildet) - var denne gaven særskilt utviklet. Disse brukte sjeldent ordene "så sier Herren", eller "Gud har vist meg" - men ordene deres rommet og rommer fremdeles en innsikt og en visdom som er ervervet gjennom et rikt liv med Gud. Derfor fikk de også være til stor hjelp for de mange som kom for å søke deres råd.

Det er med denne bakgrunn vi nå skal se nærmere på denne nådegaven.

(fortsettes)

Søster Abraham - dansk nonne som setter djupe spor etter seg

Jeg vet ikke om navnet, Kirsten Stoffregen Pedersen, sier deg noe? Kanskje du har hørt om søster Abraham (bildet)? Den danskfødte nonnen som har bodd i Jerusalem i en enkel hytte oppe på Oljeberget, siden 1967? Søster Abraham er en meget lærd dame. Hun har studert hebraisk litteratur og semittisk filologi ved Universitetet i København, og snakker foruten hebraisk også arabisk, syrisk og arameisk. Tilsammen snakker hun 16 språk! Hun er spesialist på den etiopisk ortodokse kirke - og så maler hun ikoner, som hun selger for å gi pengene til de fattige. Slike mennesker fascinerer meg.

Nå har rukket å bli 78 år gammel. 19 år gammel valgte hun å bli nonne og leve resten av livet i bønn, kontemplasjon og tilbaketrukket. Først som birgittinernonne, men de siste 50 årene, som bare seg selv! Og det holder. De som treffer henne møter et menneske som setter djupe spor etter seg i andres liv - bare ved hennes blotte tilstedeværelse.

Til daglig bor hun i et kloster på toppen av Oljeberget, men hun reiser også tilbake til Danmark innimellom. Temperaturen i hennes lille hytte kommer ikke opp i mer enn 16-17 grader når det er på det kaldeste i Israel, og da blir det litt for vanskelig for en dame i hennes alder. Så på den strengeste tiden på året hva kulde angår oppholder hun seg i Danmark.

Etter 11 år i Vadstena kloster brøt hun ut av Birgitiner-ordenen. Etter å ha vært tre år i Danmark, bestemte hun seg for å reise til Israel. Hennes far hadde etterlatt henne en arv på 4000 kroner. Det var alt. Så dro hun. Hun bor nå i tilknytning til et benediktinerkloster og deltar innimellom i en gresk-katolsk messe. Hun sier: Jeg vil helst bare bli kalt kristen. Søster Abraham er nemlig svært økumenisk anlagt, og så er hun fascinert av Bibelens land. Fremdeles underviser hun etiopiske nonner og munker i hebraisk, engelsk, verdenshistorie, men har også hatt tid til å ta en magistergrad i etiopiske studier ved siden av en dokorgrad i bibelvitenskap ved det hebraiske universitetet.

Foto: Kristeligt Dagblad/Søren Steffen.

Kommer rike mennesker til himmelen? Del 4

Jeg glemmer henne ikke. Det skjedde i byen Pskov, som ligger sør for St.Petersburg, for noen år siden. Jeg skulle undervise ved pinseunionens bibelskole, og samtidig besøke menigheter i området rundt Pskov. Vi bodde hos viseborgermesteren. Han drev med utleie. Det var ikke mange andre stedene vi kunne bo den gangen. Huset var svært lukseriøst, ikke bare etter russiske forhold. Rundt huset var flere andre luksusboliger i ferd med å reises. Litt nedfor eiendommen til viseborgermesteren stod det et falleferdig hus. Det var en rønne, rett og slett. Hver morgen la jeg merke til en gammel kvinne som kom ut. Hun var krumbøyd. Det harde livet for å overleve hadde satt sine spor. Hver dag gjorde hun det samme. Hun gikk ut på sin lille gårdsplass, stilte seg med hodet vendt mot en gammel ortodoks kirkeruin og bøyde seg til jorden flere ganger - og korset seg. Så gikk hun sakte tilbake til den gamle, skakke rønna. Hennes ringe bolig sto i skarp kontrast til viseborgermesterens vakre og svært kostbare hus, hvis eiendom var rammet inn av en høyt gjerde. Da jeg kom tilbake noen år senere var rønna revet. Jeg aner ikke om kvinnen fortsatt levde.

Men når jeg så henne kom ordene fra Jakob 2 til meg med full tyngde, og hun ble et levende og konkret eksempel på ordene vi kan lese der:

"Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. 2 Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. 3 Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass!» men til den fattige: «Du kan stå der», eller: «Sett deg her ved føttene mine!» Om det bare er ham med de staselige klærne dere bryr dere om, 4 har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? 5 Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? 6 Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten? 7 Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere?" (Jak 2,1-7)

Jeg har tenkt mye på den gamle damen i årene etterpå. Og ordene fra Jakob 2 vil ikke slippe taket i meg. Jeg ble uvel den gangen av å bo hos viseborgermesteren. Det var forferdelig å se uretten mot de fattige, og de nyrike russernes grådighet.

Nattverd og sykdom

Søndag 3. oktober ble en spesiell dag for meg. Natt til lørdag ble jeg veldig dårlig, og jeg måtte hentes i sykebil og kjøres til sykehuset. Jeg kom hjem fra sykehuset litt utpå dagen. Det var en omskakende opplevelse, og med ett ble livet ganske skjørt.

På søndag deltok jeg i gudstjenesten i Toten Frikirke på Raufoss. Denne søndagen ble det feiret nattverd, og nattverdfeiringen denne søndagen ble for meg veldig sterk. Kristus kom meg nær i brødet og vinen, og i fellesskapet med de andre troende. Nattverden har alltid betydd mye for meg, men denne søndagen var det plutselig så veldig viktig for meg å ta del i det hellige måltidet. Jeg var sårbar. Tårene kom så lett, ikke minst i djup takknemlighet for livet.

Ennå sitter denne nattverdfeiringen i kroppen, i sinn og tanker og følelser:

"Ta imot og spis! Dette er min kropp..."

"Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt."

Lovprisningen, bønnene, evangelielesningen, fellesskapet - alt dette skapte noe der og da, som gav meg hvile midt i det kaos av følelser som sykdommen innebar disse dagene. Noen ganger trenger vi noe helt konkret å gripe tak i. Brød og vin er konkret, og når blikket festes på Han som er oppstanden for oss, da blir mysteriet med ett litt mer forståelig.

Hvordan prøver vi og skjelner vi ånder, del 4

Her følger flere av de tingene du kan prøve profetiske budskap eller åpenbaringer på:

7. Om ordet forutsier noe som skal skje i fremtiden, blir det da oppfylt?

I 5.Mos 18,20-22 leser vi følgende: "Men den profet som i overmot drister seg til å tale noe i mitt navn som jeg ikke har befalt ham å tale, eller som taler i andre guders navn, den profeten skal dø. Kanskje du sier ved deg selv: Hva skal vi kjenne det ord på som Herren ikke har talt? Når det ordd profeten taler i Herrens navn, ikke skjer og ikke går i oppfyllelse, da er det et ord som Herren ikke har talt. Det er et ord som profeten i overmot har dristet seg til å tale, og du skal ikke være redd ham."

Alle åpenbaringer som forutsier fremtidige hendelser må finne sted, om dette skal være et ord fra Herren, med noen få unntak. Disse unntakene kan være:

1) En persons vilje kan være involvert.

2) En omvendelse kan finne sted. Et eksempel på dette er de profetiske ordene som ble gitt om Ninive. De gikk ikke i oppfyllelse, fordi folket omvendte seg.

3) Det kan ta mange år før et profetisk ord går i oppfyllelse. Et eksempel på dette er de messianske profetiene, som det tok hundrevis av år før de ble oppfylt.

Det er her også viktig å legge til at det er en viss forskjell på de profetiske ord som er gitt oss i Guds ord, og profetiske ord gitt gjennom mennesker i dag. De profetiske ordene som er nedskrevet i Bibelen er ufeilbarlige. Profetiske ord gitt gjennom mennesker vil alltid inneholde en viss del av dem selv. Det menneskelige element vil alltid være til stede.

(fortsettes)

Kreftsyk araber opplever helbredelse i Nasaret

Hjemmet til Jesus - Kongen, baptistmenigheten i Nasaret, som er vår samarbeidspartner i Israel, jubler om dagen! Onkelen til menighetens pastor, Saleem Shalash - eller Ordets tjener, som han kalles - er blitt helbredet fra kreft.

Jeg snakket med Saleem Sahlash sent i går kveld. Begeistret kunne han fortelle om underet menigheten har opplevd. Saleems onkel har vært diagnostisert med kreft på to steder. Han er medlem av Hjemmet til Jesus - Kongen. For noen dager siden ble han salvet og bedt for under en gudstjeneste av Saleem Sahlash. Menigheten ba inderlig til Gud for ham i 10 dager.

I går var han på sykehuset for å foreta en CT scan. På den måten ville legene bedre kunne lokalisere hvor kreften satt. Det var knyttet stor spenning til denne undersøkelsen. Etter at CT undersøkelsen var gjennomført satte legen seg ned med Saleem's onkel.

"Du kan reise hjem. Vi finner ikke spor av kreften. Kroppen din er helt ren," var den fantastiske beskjeden han fikk!

"I morgen skal vi feire i menighetslokalet vårt," forteller Saleem Shalash begeistret.