Zvenigorod's Frelser - Fredsstifteren, del 3

Den mest fremtredende fargen på Rublev's blendende vakre Kristus-ikon er den markante blåfargen på kjortelen som dekker vår Frelsers skuldre. På mange greske og russiske ikoner er Kristus malt med en rød tunika, som er dekket av en bkl kappe. Den røde fargen representerer Kristi guddom, blåfargens hans menneskelighet. Kristus - det guddommelige Ordet er kledd av Gud i menneskelig kjød.

Andrej Rublev følger dette fargesystemet, men hans blåfarge er skarpere og klarere enn på mange andre Kristus-ikoner. Den klare azurblå kappen lar oss se enda tydeligere Guds menneskelige ansikt. 

Det er en overraskende mildhet i Kristi ansikt - ulikt andre bysantinske Kristus-ikoner. Rublev's Kristus-ikon er en sjeldeen blanding av eleganse og styrke, ømhet og fasthet. 

De fleste ikoner av Kristus, både greske og russiske - med unntak av de koptiske og tildels de rumenske - uttrykker ærefrykt, og strenghet. De understreker skjønnheten i Guds majestetiske vesen på en måte som gjør at man uvilkårlig vil kaste seg til gulvet i tilbedelse og ærefrykt. Man ser sin egen uverdighet i Kristi nærvær, og man minnes apostelen Peters ord. "Gå bort fra meg, for jeg er en syndig mann."

Men det er annerldes med Rublev's Kristus-ikon: 

For meg ser det ut som om Kristus har steget ned fra sin trone, berører vår skuldre og inviterer oss til å SE HAM - OG HAM ALENE.

Dette ikonet fremkaller en følelse av kjærlighet, ikke frykt. "Den fullkomne kjærligheten driverr frykten ut," skriver apostelen Johannes.

Og det er akkurat slik jeg ser meg selv foran dette ikonet, som elsket. Elsket med ømhet.

----

Selv om tilbakemeldingene er få på disse artiklene om ikoner som har betydd mye for meg, kan det hende at jeg skriver noen til senere. Jeg håper noen blir velsignet av å lese dem, for her deler jeg mitt hjerte og djupe åndelige sannheter.

Zvenigorod's Frelser - fredsstifteren, del 2

Den russiske kunsthistorikeren jeg siterte i forrige artikkel omtalte funnet av ikonet Zvenigorod's Frelser som 'tilfeldig'. Som troende tror jeg ikke på tilfeldigheter, men gudfeldigheter. Gud visste hvor dette ikonet hadde tatt veieen, der det var stuet vekk på en låve i byen som ga det dets navn. Året det ble gjenfunnet er heller ikke tilfeldig: 1918. Året etter Den russiske revolusjonen, og bolsjevikene hadde kommet til makten. Med den kommunistiske maktovertagelsen kom arrestasjonene og den grusomme forfølgelsen av de troende i Russland, og som førte til at tusenvis av kristne ble martyrer for Jesu navns skyld. At Andrej Rublevs ikon var funnet igjen innga håp. Det var skjønnhet midt i alt det heselige og grusommee.

Når jeg dveler ved dette tildels ødelagte ikonet ser jeg en åpenbaring av ømheten i Kristi ansikt, og jeg minnes jeg en detalj i fortellingen om Peter etter dennes fornektelse av Kristus:

"Og Herren vendte seg og så på Peter." (Luk 22,61a)

Jeg tror han så på Peter med ømhet, ikke med strenghet. 

For det er "Guds godhet som driver oss til omvendelse" (Rom 2,4) - og det er en erkjennelse og en omvendelse som finner sted når blikk møter blikk, i dette tilfellet: "Da husket Peter Herrens ord, det han hadde sagt til ham. Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Og han gikk ut og  gråt bittert." (v.61b-62)

Lar du blikket dvele en stund foran dette ikonet vil du etterhvert oppdage noe forunderlig: Kristus vender siyy blikk mot oss! Det er en bevegelse i selve bildet. Dette har ikonmaleren Rublev oppnådd på følgende måte: Han har malt øvre delen av brystet i en trekvart vinkel, mens ansiktet, øynene, nesten ogg leppene ser rett mot oss. På denne måten blir ikonet som levende: Kristus ser på oss! Det er som det føles, som om det er reelt. 

Jeg kjenner meg elskeet når Kristus ser på meg. 

Selv om Rublevs ikon har en slik unik skjønnhet som ikke kan sammenlignes med andres, er det likevel malt med en eldgammel måte å male Kristi ansikt på. Rublevs ikon er tradisjonelt i sin originalitet, om du vil! Kristus - Han som ER GUDS BILDE - GUDS EIKON - GUDS IKON - fremstilles med høy panne, store, åpne øyne, lang nese, smal munn, med bart, rundt skjegg, langstrakt ansikt, sterke nakke. Dette er ikke malt etter noen menneskelig modell, heller ikke som et resultat av Rublevs ide, men som en nøye forskrevet måte å male på overlevert fraa greske og russiske ikonografer, generasjon etter generasjon.

For å være helt ærlig savner jeg de jødiske trekkne! Dette linger mer en bysantinsk Kristus, en gresk ogg russisk Kristus. Men Kristus var av Davids ætt. Han er Davids rotskudd, sier Den Hellige Skrift.

I neste artikkel skal vi se nærmere på fargene i dette vakre ikonet.

fortsettes

Zvenigorod's Frelser - Fredstifteren, del 1

Det finnes mange billedlige fremstillinger av Frelseren. Et av dem er ikonet 'Zvenigorod's Frelser' eller 'Frelseren av Zveenigorod'. Til å begynne med tiltrakk det seg ikke min oppmerksomhet. Ansiktet synes meg å være for strengt, men etter hvert som jeg har modnes som kristen og som menneske, er jeg blitt mer og mer glad i dette ikonet - og jeg dveler ofte ved det, så ofte anledningen byr seg.

Den russiske ikonmaleren Andrej Rublev er nok mest kjent for ikonet som har fått navnet 'Treenigheten', eller 'Abrahams gjestebud'. Men han malt flere, blant dem 'Zvenigorod's Frelser (bildet). Ikonet kalles også 'Fredsstifteren'.

Andrej Rublev malte dette ikonet av Kristus på begynnelsen av 1300-tallet som del av en ikonostas - en billedvegg - som han malte for en kirke i den byen Zvenigorod, en by i det vestlige Russland, tilhørende Moskva-fylke. Derav navnet. Bare tre deler av ikonostasen er blitt bevart, hvis ikoner forestiller erkeengelen Mikael, apostelen Paulus og Kristus Frelseren, 

Dette til dels ødelagte ikonet ble gjenfunnet på en låve i 1918 i nærheten av en katedral i Zvenigorod. Sammen med dette ikonet fant de også ikonene aav erkeengelen Mikael og Paulus. Den russiske kunsthistorikeren og maleren Vladimir Desyaktinov, forteller om hvordan disse ikonene ble funnet. Her i min oversettelse:

"De ble funnet helt tilfeldig av Vasilij Kirikov, som arbeider med restaurering. Idet han snudde seg på toppen av en trapp som førte opp til låven, ble han skikkelig overrasket over det han så. Det han sto ansikt til ansikt med var Frelseren! Malt av Andrej Rublev!"

Det at dette ikonet er blitt så herpet, gjør det enda mer gripende for meg. Det er så gripende å se inn i dette ansiktet, og jeg stanser opp ved Messias-profetien, nesten hver eneste gang jeg dette vakre ikonet. Da ser jeg HAM som ble "såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger..." 

Ansiktet jeg skuer inn i er mildt, med vakre, intelligente øyne som uttrykker djupe tanker - og dette ansiktet har millioner av mennesker sett gjennom generasjoner.

Tenk - Gud har fått et ansikt i Kristus.

Dette mysterium som vi kaller Gud, uutgrunnelig, har fått hud og hår og kropp. Det er så sterkt.

Fra Hebreerbrevet: "... med blikket festet på Jesus, haan som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren ..." (Hebr 12,2)

Mer om dette i neste artikkel.

fortsettes

Refleksjoner over 'Treenigheten' av Andrej Rublev, del 3

Bønn er noe langt mer enn ord. De gamle bederne snakket om 'leppens bønn' som forstadiet til bønnen, som den bønn om formuleres med våre lepper, men som ikke alltid er i kontakt med våre hjerter. Hvem har ikke erfart at man ber samtidig med at tankene våre er et helt annet sted? Det er ikke for ingenting at Jesus ved en anledning siterer en av profetene, som har sagt: "Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg." 

Innenfor den sirkelen som de tre englene utgjør i Andrej Rublev's vakre ikon 'Treenigheten', er kilden til all åndelig innsikt og kunnskap. og visdom skjult til stede, og går fra hjerte til hjerte. De russiske Kristusmystikerne beskriver bønnen som noe som stiger ned fra Guddommen til hjertet, og bederen blir stående der i Guds hellige nærvær. Sann bønn finner sted i hjertet og taler til hjertet, der hvor Guds hjerte er forent med vårt hjerte. Det som fører oss inn i denne bønneatmosfæren er stillheten, stillheten innfor Guds ansikt.

Fra denne hellige sirkelen, dette kjærlighetens hus, blir Guds mysterium åpenbart for oss. Dette er det mystrium som utgjøres av de tre englene som kommer til Mamres terebintelund, for å besøke Sara og Abraham. En terebinte er et slags furutre. De tre englene spiste det Sara og Abraham generøst satte fram for dem. Sann hellighet og gjestfrihet er uløselig knyttet sammen, og det er derfor gjestfriheten er karakteristisk for all monastisk bevegelse, gammel som ung. Det begynte med Sara og Abraham, som alt annet i den hellige historien.

En ting som slår meg i denne fortellingen i 1.Mos 18 er at når Sara og Abraham ønsker de himmelske gjestene velkommen, samtidig er Guds velkommen til aldrende mennesker. Det er bruk for dem! Sara ohg Abraham var i høy alder da de får løftet om Isak. Ingenting er umulig for Gud.

Refleksjoner over 'Treenigheten' av Andrej Rublev, del 2

Leseopplevelsen sitter ennå i kroppen. 'Huset vi bor i', av den danske presten, forfatteren og livsfilosofen, nå avdøde Johannes Møllehave, satte djupe spor. Jeg kan ennå huske dagen jeg lånte den fra Deichmanske bibliotek i Oslo og satte meg i en liten park på baksiden av den gamle' ærverdige bygningen. Og leste. Jeg opplevde betydningen av å lande et sted. En bolig er noe langt mer enn et hus. 

En av Korah-sangerne synger så liflig og betagende vakkert om dette i Salme 84: "Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor de kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud.  Salige er de som bor i ditt hus, de skal alltid love deg. Sela." (v.4-5)

For meg er det å betrakte 'Treenigheten' av Andrej Rublev som å komme hjem. Til den åpne plassen i forkant av det vakre ikonet. Der er det satt av plass til enda en - ved siden av de tre englene. Det er en åpen plass ved bordet hvor måltidet inntas.

Abrahams hus er gjestfrihetens hus. Det aller første den gamle patriarken gjør, er at han sørger for at det blir dekket et bord til de himmelske gjestene - og han sparer ikke på noe! Abraham byr på rømme, melk, kalkvekjøtt og brød. Og den er rause porsjoner - en kalv går med!

Det tok litt tid før jeg oppdagett den ledige plassen i fronten av ikonet. Det var mange andre ting som fanget oppmrksomheten først. De tre englene, Fargene. Det var først da jeg satte meg ned i fred og ro o betraktet ikont nøye, dvelte ved det, at jeg så den ledige plassen. Den er der som en åpen invitasjon. Til å sette seg. 

Ved å betrakte dette ikonet i stille kontemplasjon vil vi med vårt indre blikk se at alt liv i Gud bare kan bære frukt når vi tar plass i denne indre sirkelen. 

Det er i denne indre sirkelen, i denne samtalen mellom Faderen og Sønnen, i Ånden, at alt virklig åndelig liv springer ut. Dette er Maria-plassen. 

I denne sirkelen taler hjerte til hjerte, djup til djup.

Å leve i Guds hus, handler ikk bare om beskyttels fra en ond verden, men like mye, ja, mer om en åpenbaring av Guds indre skjønnhet. Rublev inbyr oss til en forsmak på den himmelske herligheten. Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Refleksjoner over 'Treenigheten' av Andrej Rublev, del 1

'Skjønnheten skal frelse verden,' skrev den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. Jeg undrer meg over disse ordene i en verden som syner sitt stygge ansikt, hvor alt synes mørkere. Men i denne verden, hvor det meste blir mer brutalt, råere, mer utspekulert, hvor alt går hurttigere, er mer krevende - der finnes også ikonene, disse åpne vinduene mot evigheten, som gir oss et glimt av herligheten. Av Guds herlighet.

Som Andrej Rublev's Treengigheten - eller som det også kalles 'Abrahams gjestfrihet'. Vi er så heldige å ha en kopi av dett blendende vakre ikonet i Kristi himmelfartskapellet på Eina, malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit. De siste dagene har jeg sittet stille på den tomme plassen helt i forkant av ikonet, og lyttet til samtalen og den gode tausheten mellom Faderen og Sønnen og Helligånden. 

Men først og fremst beefinner jeg meg på denne plassen bare for å oppleve stillhet og øve meg i å bo i kjærlighetens hus. Jeg har meldt flytting fra fryktens hus til kjærlighetens-, ømhetens- og gjesfrihetens hus - som Abrahams hus er. Dette boligskiftet er ikke gjort en gang for alle, men må stadig gjøres, fordi fryktens hus har et slikt grep om oss. 

Andrej Rublev (ca 1360-1430) malte dette ikonet, ikke bare for å dele hva han selv hadde fått av Gud i bønn gjennom kontemplasjon og meditasjon over Den hellige treenigheten, men også for å tilby monkene han levde sammen med, en måte å holde deres hjerter sentrert om Gud, mens de levde midt i en tid av politisk uro. Derfor er dette ikonet mer aktuelt for vår tid en noensinne.

Dette ikonet, som trolig er malt i 1425, er inspirert av beretningen fra 1.Mosebok hvor Abraham viser sin gjestfrihet til de tre Guds engler, so besøker ham i terebintelunden i Mamre. "Gjennom dette ikonet uttrykker Andrej Rublev kjærligheteen mellom de tre guddommelige personene i de sirkelbevegelsene som englenes ansikter former. Rublev minner de som betrakter dette ikonet om at hvert menneske er kalt til å være en del av dette mysteriet, i samsvar med  Jesu ord: "...  min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham." (Peter og Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag 2015, side 214)

Henri Nouwen forteller følgende om den påvirkninen dette ikonet hadde på hans liv, her i min oversettelse: 

"I forbindelse med en vanskelig fase i livet mitt i hvilken verbal bønn nærmest ble umulig og gjennom hvilken mental og følelsesmessig utbrenthet hadde gjort meg til et lett bytte for følelsen av fortvilelse og frykt, ble et langt og stille nærvær av dette ikonet begynnelsen på min legedom. Jeg satt foran Treenighetsikonet av Rublev i mange timer. Jeg noterte meg at gradvis ble stirringen min omgjort til bønn. Denne indre bønnen smeltet sakte men sikkert min indre rastløshet borte og løftet meg inn i en sirkel av kjærlighet. en sirkel som ikke kunne brytes av verdens krefter. Selv om jeg beveget meg bort fra dette ikonet og involverte meg mer i det hverdagslige liv, erfarte jeg at jeg ikke trengte å forlate dette hellige stedet jeg hadde funnet men kunne bo der uansett hvor jeg dro. Jeg visste at kjærlighetens hus som jeg hadde gått inn i hadde ingen grenser og omfavnet alle som ønsket å bo der." 

Dette er også min erfaring.  

Behovet for gode gjetere

Dette ikonet gjorde et så sterkt inntrykk på meg i dag. Det er malt av ikonmaleren Anna Baibakova som er født i St.Petersburg, og som nå er bosatt i Balashikha utenfor Moskva. Til tross for den vakre og kalde februardagen med strålende sollys som får snøkrystallene til å glitre utenfor huset vårt, har smerter og noen hendelser de siste dagene, gjort meg litt nedtrykt og motløs. Stor var derfor gleden da jeg oppdaget dette vakre ikonet av det jeg tror må være den hellige Spyridon (ca 270-348), biskop av Trimythous. Se hvordan denne biskopen tar vare på sauene som er betrodd ham! 

Så var han da også gjeter av yrke. Født i landsbyen Askeia på Kypros. Her ble han kjent for sin djupe gudsfrykt. Han giftet seg og ekteparet fikk en datter sammen - Irene. Da hans kone døde trådte Spyridon inn i et kloster og ble altså senere biskop. Som biskop deltok han på det første økumeniske kirkemøtet i Nikea i 325. Her ble han en viktig røst for å bevare den overleverte apostoliske troen mot vranglæreren Arius og hans følgere.

Etter kirkemøtet i Nikea dro Spyridon tilbake til sitt bispedømme og døde fredelig i høy alder.

"Sannelig, sannelig," sier Jesus: "Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene." (Joh 10,1-2)

Måtte Herren se i nåde til sin kirke og gi henne gode gjetere!

En plass nære Gud

Det hender Parkinsons-sykdommen gjør meg så sliten at jeg ikke klarer å samle tankene og da kan det bli vanskelig å lese og be.  Da hjelper ikonene meg til å feste blikket og konsentrere meg. Så jeg er glad det finnes hellige bilder. Da kan jeg be med dem. Merk deg hvordan jeg ordlegger meg. Jeg verken ber til eller tilber ikoner, men jeg ber med dem.

La meg forklare hvordan det fungerer:

Fredag 17.juli feiret vi minnet om en av våre fremste ikonmalere gjennom tidene: Andreij Rublev. Hans mest berømte ikon er hans 'treenighetsikon', med de tre englene vi leser om i 1.Mosebok 18 som besøker Abraham i Mamres terebintelund. De er samlet rundt et bord.

Vi er så heldige å ha en gjengivelse av dette ikonet i Kristi himmelfartskapellet på Eina, malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit. Selv om jeg ikke har vært i stand til å besøke bønnekapellet vårt på flere måneder, har dette blendende vakre ikonet vært hos meg i form av et indre bilde. Det er mye som kan sies om dette ikonet, men i denne anledning skal jeg bare nevne en. Det kan godt hende jeg vender tilbake til andre ting jeg har sett når jeg jeg har betraktet dette ikonet i bønn.

Ser du den ledige plassen ved bordet?

I bønn har jeg sett for meg at denne ledige plassen er til meg.

Her kan jeg sette meg.

Og lytte til samtalen mellom Treenigheten. Eller til stillheten - den skapende stillheten mellom dem.

Det er godt å sitte der. Være taus. Bare lytte og hvile. Det er alt jeg trenger akkurat nå.

Andreij Rublevs (ca 1360-1430) liv var sterkt preget av av det djupe ønsket han hadde om å formidle en fornemmelse av det indre samfunnet mellom Gud som Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det var i det berømte Treenighetsklosteret utenfor Moskva, der Andreij Rugblev levde store deler av sitt liv, at han malt dette som skulle bli et av verdens mest kjente ikoner.

Nå kan jeg og alle som besøker Kristi himmelfartskapellet glede oss over Sven Aasmundtveits gjengivelse av Rublev's Treenighetsikon, sammen med ikonet av Maria, Ømhetens mor, malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. Disse to ikonene, sammen med et ikon  som Kristi himmelfart, også det malt av Aasmunttveir, er grunn alene til å besøke Kristi himmelfartskapellet.

Å be med pensel

I dag vil jeg gjerne få hedre to mennesker som med sine vakre ikoner har hjulpet meg inn i den indre, den stille bønnen. Begge er vi så heldige å ha ikoner av i Kristi himmelfartskapellet på Eina. De to er Sven Aasmundtveit og Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. For å kunne male ikoner, som kan brukes i gudstjenestelig sammenheng, må man være en beder. Selve malingsprosessen er bønn. Og på sin egen stillferdige, lavmælte måte, viser disse to bederne oss Kristus og skriver den hellige historien med sin malepenn.

Nei, jeg tilber ikke ikoner, men de er for meg og mange andre vinduer som åpnes inn mot evigheten. Noe å feste blikket på, noe å betrakte og dvele ved, noe mer enn bare ord.

Særlig i denne perioden med alvorlig sykdom, hvor kreftene er få og slitasjen stor, betyr ikonene til Sven og Ragnhild svært mye for meg. Blendende vakre er også. De gamle fedrene sa at 'leppenes bønn' er bare begynnelsen til bønnen. Bønn er langt mer enn ord. Det er jeg glad for når strevsomme dager gjør det vanskelig å formulere ord.

Julekveld i mai

Finnes det noe bedre enn å få en bokpakke i posten? Det er få ting som kan måle seg med det. I går skjedde det, og innholdet i pakken kunne ikke vært bedre. En rynkende fersk bok om Henri Nouwen, med hittil upubilisert materiale som omhandler hans foredrag om kunstneren Vincent van Gogh.

Da blir det julekveld i mai. Og det passer jo med snøfjon i lufta.

Billedkunsten har helt siden starten betydd mye for mitt åndelige liv, og særlig mitt bønneliv de siste årene. Det gjelder ikke minst kunst av Rembrandt. Så mye faktisk at jeg måtte til St.Petersburg for å se originalmaleriet av 'Den bortkomne sønnen'. Det var en sterk opplevelse. Den sitter i kroppen fremdeles. Og jeg har tilbrakt mange timer med dette bildet foran meg i stille meditasjon og kontemplasjon over innholdet. En plakat av maleriet henger på veggen i stua vår.

Eller av Vincent van Gogh. Han har også fulgt meg i mange år. Ikke minst gjennom bøker av nettopp Nouwen. Eller den store russiske kunstneren Ilja Jefirmovitsj Repin.

Ikonkunsten står i en særstilling. De er med rette kalt 'vinduer mot evigheten'.

For meg er det godt å ha noe å feste blikket på når jeg ber. Så slipper øynene å flakke og øynene ta fra meg oppmerksomheten. Slik er jeg skrudd sammen. Andre har det på andre måter. Om jeg tilber elller ber til ikoner. Nei, det har jeg aldri gjort.

Nå skal jeg hygge meg med Vincent van Gogh og Henri Nouwen.

Elia, ravnene, et ikon og et bønnesvar

I går ventet det meg en stor overraskelse! Et bønnesvar som overveldet meg. I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet på Kristi himmelfartsdag ble også tre ikoner velsignet. Jeg ble veldig overrasket da ikonmaleren, Sven Aasmundtveit, fortalte at det ene var til meg!

I noen måneder nå har jeg ønsket meg så sterkt et ikon av profeten Elia. Det har vært et stadig tilbakevendende bønneemne. Et bønneemne som bare har vært mellom meg og Herren. Jeg har ikke nevnt det for noen. Det har sammenheng med at jeg i lengre tid har vært opptatt av historien fra 1.Kong 17, som forteller om Elia fra Tisjbe som opplever at Gud befaler noen ravner om å sørge for mat til ham. Denne historien er blitt svært personlig for meg. I tunge sykdomsdager har jeg opplevd at Herren har kommet til meg, og sørget for meg. Ikke minst med sin trøst.

Derfor ble det veldig spesielt når Sven Aasmundtveit ga meg dette vakre ikonet i gave, som nettopp viser profeten Elia som mates av ravnene ved trøstens bekk! Hvilket bønnesvar! Og hvilken oppmuntring! En inderlig takk til Sven og Anne Kristin for den storslåtte gaven, og fra det aller innerste av mitt hjerte en inderlig takk til Gud. Jeg er sikker på at det er Han som står bak det hele! Nå skal jeg gjøre enda et djupdykk i Bibelens tekster om profeten Elia. Jeg har lenge hatt et ønske om å skrive bok om ham. Så får vi se hva det blir.

Sven Aasmundtveit har skrevet et vakkert dikt om profeten Elia som heter: I deg, min Gud har hjertet funnet ro

I deg, min Gud, har hjertet funnet ro.
Din nåde er det hus hvor jeg får bo.
Min kilde er i deg.
Du overøser meg
med alt jeg har behov av, du er god.

I deg, min Gud, har sjelen funnet fred.
Du er hos meg, om jeg går langt avsted.
Er jeg alene her,
er likevel du der.
Du følger mine skritt, går like ved.

Å være der du er, er alt jeg vil.
Du gløder i mitt hjerte, sterk og mild.
Din nåde er min mat,
du fyller mine fat.
Ved bordet ditt er alt jeg trenger til.

Om å feire gudstjeneste til Guds ære

Jeg går rundt og tenker på hvor priviligert og heldig jeg er. I over fem år nå har jeg ledet gudstjenester hver uke i Kristi himmelfartskapellet. Det er et stort gledes- og takkeemne. Størst av alt er å få dele fellesskap med en gruppe menn og kvinner som trofast kommer torsdag etter torsdag. Vi kommer fra forskjellige sammenhenger, men vi har troen på Jesus sammen. Vi bekjenner våre synder, vi synger og vi ber, vi lytter til lesningen av Guds ord, og sist, men ikke minst, vi feirer Herrens måltid sammen. Dette fellesskapet klarer jeg meg ikke uten.

Nå og da har vi besøk fra folk som reiser ganske langt for å komme hit. I går kom en fra Oslo, og en fra Asker. Så godt å se dem igjen. Det er et stykke vei å kjøre. En av dem hadde med seg et vakkert ikon malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit (bildet). Vi har to av hans ikoner hengende i kapellet, sammen med et vakkert ikon malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. Gjesten fra Oslo hadde nylig kjøpt det vakre og spesielle ikonet med Maria og den korsfestede Kristus, og ville ha det velsignet. Hvilket privilegium! Som prest er det noen ting som det virkelig er en glede å få gjøre. En av dem er å velsigne et ikon.

Under bønn velsignes ikonet idet vi tegner det med korsets tegn, slik at ikonet kan være det som det er ment å være: til velsignelse, som et vindu mot evigheten.

Nei, vi tilber ikke ikoner. Ikonet, som er skapt i kjærlighet og gjennom bønn, kan hjelpe oss til å konsentrere oss når vi ber. Vi kan la våre øyne hvile på dem og de kan på sin stillferdige måte forkynne Kristi uendelige kjærlighet til oss.

Jeg gleder meg over begge ikonmalerne vi har ikoner av i Kristi himmelfartskapellet. Vi kjenner deres liv, og vet at de bare har et ønske: ære Gud. Det gjør de blant annet gjennom å male ikoner.

Vi er alle ikoner. Kristi bilde finnes i oss.

Min daglige bønn er at Kristi bilde i meg skal bli tydeligere.

Så ser jeg frem til neste torsdag, og torsdagen deretter og deretter. Til å feire gudstjeneste. Til å tjene Gud. Finnes det noe større, noe mer meningsfullt? Ikke som jeg kjenner.

Guds mor

Et av de blendende vakre ikonene vi er så heldige å ha hengende i Kristi himmelfartskapellet er 'Ømhetens Gudsmoder', malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth fra Skien. Det har betydd svært mye for meg personlig i min sykdomstid. Jeg trenger denne ømheten.

Men jeg hører reaksjonene i det jeg skriver disse linjene. Gud har da ingen mor, sier de. Ikke? Hvem er da Kristus? Guds Sønn, svarer de kanskje. Javisst! Men er Han ikke også Gud kommet i kjød? Nå rører vi ved selve troens kjerne.

Det sto splid om Kristi person i den tidlige kirkens historie. Hvem var Han? Var Han et menneske som fikk et spesiellt oppdrag? Eller var Han Gud kommet i kjøds lignelse?  Striden var stor og intens.

Men så samler kirken seg i det som er blitt kalt den nikenske trosbekjennelsen:

"Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske..."

Joda, det er uvant for oss protestanter, men dvel litt ved tanken om hvem Kristus er. Jeg vet at noen får allergiske reaksjoner bare de prøver seg, men tro om vi ikke dveler ved inkarnasjonens mysterium.

Billedtekst: Et lite utsnitt av ikonet Ragnhild Elisabeth har malt, og som er gitt i gave til Kristi himmelfartskapellet. Foto: Marianne Semb.

Aasmund Brynildsen og de hellige ikonene

Jeg husker det som om det var i går - selv om det er mange år siden det skjedde. Jeg lette blant bøker på Gjøvik bibliotek og fant en skatt! En skatt hvis innhold skulle gi meg innsikt i helt ukjent verden for meg. Året var muligens 1974. To år etter at jeg ble en kristen. Boken var i stort format, og var skrevet av en for meg helt ukjent forfatter: Aasmund Brynildsen (bildet). Boken handlet om de hellige ikonene.

Jeg leste, jeg så. Og ble beriket.

Flere år senere forstod jeg at jeg stiftet bekjentskap med det som kalles kontemplasjon. Den stille betraktningen, beskuelsen. Dvelingen ved skjønnheten, det hellige.

Siden har ikonene hatt avgjørende betydning for mitt liv. Ikke som kunst, men det også, men først og fremst som et vindu inn mot det evige.

I dag er det på dagen 100 år siden Aasmund Brynildsen ble født. Det var han som åpnet mine øyne for Østkirken, for ikonene, og dermed skapte en djup lengsel etter Guds nærvær og et liv i bønn. Så leste jeg Fjodor Dostojevskij og stiftet bekjentskap med staretsen Sosima. Jeg var bare en tenåring.

Men møtet med Brynhildsen og de russiske og bysantinske ikonene og Østkirken har preget meg i alle år siden. Min interesse for ikoner er altså ikke noe som har oppstått i de senere år. Den har fulgt meg siden jeg ble en kristen på 1970-tallet.

Nei, jeg tilber ikke ikoner.

Men disse skjønne bildene er for meg sterke vitnesbyrd om noe som er annerledes, noe som representerer det hellige. Det rene.

I Kristi himmelfartskapellet er vi så heldige at vi har flere vakre ikoner. Et av dem er malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth i Skien. Det heter Ømhetens Gudsmoder.

Visdomsord og bønner av Martin Lönnebo, del 2

Dette bildet har siden jeg så det første gang i 2012 betydd mye for meg. Jeg ser det for meg til stadighet. Legg merke til speilet ved siden av ikonet. Når vi ser oss i speilet ser vi da Gudslikheten? Vi er jo skapt i Guds bilde, og målet med vår tro, er at vi skal bli mer og mer lik Ham som er Guds 'eikon' - 'Guds ikon', Guds bilde, Kristus.

"Kristen tro formidles ikke gjennom dressur, men gjennom imitasjon - slik som i all oppfostring," sier biskop emeritus Martin Lönnebo. Så legger den kloke Martin til: "I forsamlingen bør man altså først, som man vanligvis gjør, ikke spørre om hvordan man skal få folk til kirken men: 'Hvordan skal vi finne oss selv og Gud?' Da kommer folk, for ryktet sprer seg, om at en kilde har sprunget frem. Begynn med å undervise deg selv og utsett det ikke. Kristen tro er ikke noe som er tenkt, men noe levende, troen går alltid via hjertet og blodomløpet."

Tro formidles altså gjennom etterfølgelse.

Derfor skulle vi bruke mye mer tid på å lese evangeliene enn vi gjør! I mange av dagens frikirkelige sammenhenger er man svært opptatt av de apostoliske brevene, fordi man fokuserer på læren, og så prekes det sjeldent fra evangeliene. Noen mener sågar at evangeliene ikke gjelder oss, fordi de omhandler tiden før korset. Dermed forsvinner mesteparten av Jesu undervisning. Slik kan det ikke være. Jesus er jo selve sentrum for vår tro, og vi er Jesu etterfølgere.

"Tro er sjelens forening med Gud," skriver biskop Martin og så legger han til: "Ikke tankens tanker om Gud."

Så sier han noe vi alle burde dvele ved:

"Jo mer vi bombarderes av informasjon, desto mindre tid har vi til å møtes; jo mindre stillhet, desto mer uro; jo mer vi slynges mot alle tingene, desto viktigere blir dette sentrum, dette nav som er fullstendig stille fordi alt beveger seg rundt det. Vår tids særskilte fristelse er å forveksle sentrum med periferi, det umistelige med det umistelige."

Foto: Sveriges Radio

Strålende vakker Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet

Dette ble en festdag! Jeg kjenner på en djup takknemlighet for feiringen av Kristi himmelfartsdag i Kristi himmelfartskapellet i dag. Været kunne ikke vært bedre. Øvre Strømstad bønnetun viste seg fra sin vakreste side, med hvitveis og nysprungne bjørker, en fossende elv og vakker fuglesang.

Men det var ikke bare rammen som var blendende vakker. Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for den undervisningen og åndelige veiledningen Anne Kristin og Sven Aasmundtveit gav oss i tre bolker. Først ute av Sven som snakket om 'Å be med de hellige'. Samtidig kunne vi presentere vårt nye forlag: Monastisk, hvor Sven Aasmundtveit er første mann ut med "Onsdagslunsj med ørkenefedrene." Jeg kommer tilbake til en presentasjon av forlaget og den nye boken i et eget blogginnlegg. Sven er kunnskapsrik, morsom og delte sitt hjerte med oss i sine dypdykk i ørkenfedrenes tankespråk.

Anne Kristin tok oss med inn i salmenes verden, i sitt foredrag: Å synge med de hellige. Jeg ble så inderlig berørt av hennes vakre salmer. Sammen med sin mann sang Anne Kristin seg inn i våre hjerter, og inviterte oss også til å synge sammen med dem. Dette var balsam for sjelen.

Sven tok oss så med inn i ikonenes verden, og hjalp oss til på en evangelisk måte å kunne bruke ikonene i vårt bønneliv.

Etter en enkel pølsemiddag feiret i så vår gudstjeneste i kapellet. Den øvrige undervisningen foregikk utendørs i det gode været. Dette var så vellykket at vi regner med at det blir en årlig tradisjon med Kristi himmelfarts-retreat i Kristi himmelfartskapellet.

Her er noen bilder fra dagen:

Sven Aasmundtveit underviser

Anne Kristin underviser.

Sven underviser om ikonenes betydning i vårt bønneliv.

Bjørn Olav og Sven.

Sven synger en av sine vakre sanger i forbindelse med gudstjenesten.

Noen av de som deltok på gudstjenesten.

Alle fotos: May Sissel Hansen.

Om å kysse Guds ansikt

"Maria, visste du ... når du kysset din lille baby at du kysset Guds ansikt."

Det vakre Ømhetens Gudsmoder ikonet, malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth, som pryder alterveggen i Kristi himmelfartskapellet, får vise oss vei til Jesusbarnet i dag.

Mange blir grepet av skjønnheten i dette ikonet når de får se det, og denne høsten har nettopp dette ikonet hjulpet meg til feste blikket på Jesus. Han som er troens opphavsmann og fullender.

"Og det må alle bekjenne - stort er gudsfryktens mysterium. Gud åpenbart i kjød ..." 1.Tim 3,16

Ikonenes blendende skjønnhet

En venn av meg, fader Seraphim (Leo Aldea) (bildet), befinner seg for tiden i Russland. Her beskuer han blendende vakre ikoner. Jeg gleder meg stort over bildene han deler av disse ikonene, og tekstene som følger med. Et av stedene han har besøkt er byen Jaroslav, grunnlagt av storfyrsten Jaroslav I av Kiev. Om besøket her, skriver han:

"Ikonene i Jaroslav er store, forunderlige 'avhandlinger' om de djupeste kristologiske dogmene. De åpenbarer eldgamle sannheter og peker mot nye åpenbaringer. En salme, en hymne, en fortelling, en historie om et sted, om et ikon, om en helgen, ja, til og med et dogme - de ikonografiske mestrene i eldgamle Jaroslav synes å være i stand til å ta hva som helst og forvandle dem til kreasjoner som er like spektakulære som kunstverk, som de er det som teologiske skrifter.

Jeg ble knust av intensiteten i disse ikonene. Jeg måtte ta lange pauser idet jeg beveget meg gjennom rommene, for å sette meg ned og samlet krefter, for så å kunne bevege meg fra rom til rom. Gang på gang, blant disse merkelige og imponerende figurene som ser på meg med sine utenomjordiske øyne, gjenoppdager jeg en følelse av hensikt med livet mitt, en følelse av virkelighet i Guds nærvær. I det korteste øyeblikk i mitt livs historie, er jeg berørt av Noen og denne berøringen helbreder alt og gjenåpner alle sår på samme tid."

Det er mange av disse ikonene som også berører meg sterkt, som dette ikonet av døperen Johannes, her malt som 'ørkenens engel'. Dette motivet har jeg ikke sett før. Selvsagt var Johannes ikke en engel, han var et menneske, men hans tjeneste var det noe 'engleaktig' ved. Med det mener jeg en hellighet som var så sterk at den trakk mennesker til seg. Han bar med seg noe som tiltrakk mennesker.

Her et annet ikon som betyr mye for meg. Det viser hellige Nikolaus, eller Nikolaus av Myra. Ikonet viser ulike hendelser i hans liv.

Vakker ikonutstilling - anbefales på det varmeste

I ettermiddag gjorde min datter, Benedicte Aashaug, og jeg noe veldig koselig sammen. Vi dro på ikonutstillingen til Ossama Mossleh, som ble holdt i bønnekapellet til Solveig og Egil Grandhagen i Søndre Land. Det angrer vi ikke på.

Det var så flott å se igjen de blendende vakre ikonene til Ossama. Vi fikk også en fin samtale om ikoner og deres betydning.

Nå vil jeg gjerne få anbefale utstillingen til alle lesere av bloggen min. Neste stopp er i morgen, onsdag, i Ål Kyrkjestugu fra 14-18. Programmet videre er Malvik menighetshus søndag 4. september, Lia Gård 6. og 7. september, Metodistkirken Hamar 12. september og Lommedalen kirke torsdag 15. september.

Ta deg tid til å besøke denne utstillingen. Den vil berike deg! Ossama er Syrias fremste ikonmaler. Det blir lenge til neste gang du får denne muligheten igjen.

Foto; Svein Erik Sandvold.

Ikonutstilling og foredrag om keltisk kristenarv

Til alle mine venner i Gjøvik/Toten området

I morgen - tirsdag 30. august - får du en unik mulighet til å se de blendende vakre ikonene til Ossama Mossleh(bildet). De blir utstilt på gården til Solveig og Egil Grandhagen i Søndre Land. Utstillingen er åpen fra 17.00-19.00. Dette er en helt unik anledning til å se ikonene til Syrias fremste ikonmalere. Jeg var så heldig å få se dem i fjor, og gleder meg til å se dem igjen.

Så vil jeg minne om at en annen ikonmaler, Sven Aasmundtveit, som er pastor i Toten frikirke vil holde et foredrag om våre keltiske kristenrøtter etter gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet på Eina, torsdag 8.september kl.1800. Dette er også en sjelden anledning til å bli kjent med hvordan den kristne tro kom til Norge, og hva som kjennetegnet den.