Klokken 22:45. 1. februar 1948 lød en øredøvende eksplosjon gjennom Hasolel Street i sentrum av Jerusalem, og knuste vinduer opptil en kilometer unna. Vraket av en stjålet britisk militærlastebil, forvandlet av arabiske terrorister og desertører fra den britiske hæren til en fem tonn tung bilbombe, lå ødelagt i gaten da bygningen som huset The Palestine Post gikk opp i flammer.
Tre ansatte i The Palestine Post som hadde jobbet med å sette sammen avisen til dagen etter – Haim Farber, Nathan Rabinowitz og Moshe Weinberg – ble drept, det samme var en nabo, Deborah Daniel.
Etter å ha tatt hånd om de sårede, tok flere av de overlevende ansatte veien til den legendariske Café Atara i Ben Yehuda-gaten i nærheten, hvor de ble møtt av nestleder Ted Luries kone, Tzila. Hun klemte dem, ga dem kopper med kaffe og sa så: «Ok, vi lgjør vi vårt for å få utgitt avisen».
Mordecai Chertoff var en ung redaktør i Posten på den tiden. I et brev til familien hans i New York tre dager etter bombingen, husket han: «Det ble ikke tatt noen beslutning om å gjøre det, ingen avstemning foretatt. Det var bare noe i luften."
De slepte skrivemaskiner til kaffebaren, satte dem opp på trebord og begynte å skrive avisen etter hukommelsen.
Mens jeg satt sammen med Mordekais sønn, Danny, og hans kone Arlene i leiligheten deres i Jerusalem forrige uke, ga de meg en laminert kopi av den to-siders avisen de utmattede ansatte produserte den kvelden, trykt på gulnet papir så tynt at det nesten er gjennomsiktig.
"Sannheten er høyere enn TNT og brenner sterkere enn flammene fra en brannstiftelse," heter det i hovedspalten. – Den vil vinne til slutt."
I 90 år har The Jerusalem Post vært Israels ledende engelskspråklige avis. Gjennom kriger og kriser, perioder med deprivasjon og hjemlige stridigheter, har denne avisen brakt virkeligheten av livet i dette landet til millioner i Israel og over hele verden. For mange er det en viktig kobling til en kjær del av verden. For andre er det rett og slett deres hjembyavis. The Jerusalem Post har vært en del av familien min så lenge jeg kan huske. Som så mange andre engelsktalende innvandrerfamilier, stolte vi på avisen for nyheter og kommentarer om vårt nye land, hvis språk vi ikke helt forsto og hvis interne dynamikk stort sett var uutgrunnelig for oss. Selv etter at vi ble mer fullstendig integrert i det israelske samfunnet, forble The Jerusalem Post et fast inventar i hjemmet vårt. Den dag i dag utvikler sabbatsmiddager seg alltid til et tablå av familiemedlemmer spredt over sofaen og leser forskjellige deler av fredagsavisen.
En ledende nyhetskanal i den jødiske verden
Men Posten har også befestet sin posisjon som det ledende nyhetsmediet i den jødiske verden, og trekker millioner av lesere i måneden og tilbyr en plattform for noen av de viktigste debattene som former fremtiden til Israel og det jødiske folk.
Å bli invitert inn i våre leseres hjem – eller, i økende grad, på deres dataskjermer og mobiltelefonskjermer – er et privilegium som vi ikke tar lett på. Det er et privilegium som må oppnås gjennom tillit, troverdighet, kvalitet og en urokkelig forpliktelse til sannheten.
Mens jeg overtar roret i denne bemerkelsesverdige artikkelen, vil jeg benytte anledningen til å dele våre verdier med deg. Disse verdiene vil veilede vår dekning og innholdet vårt. Vi vil opprettholde dem i hvordan vi nærmer oss og rapporterer nyhetene, i synspunktene som reflekteres på sidene våre og i de utallige måtene vi engasjerer deg hver dag:
Vi er en sionistisk avis. Vi tror på det jødiske folks umistelige rett til selvbestemmelse i dets forfedres hjemland, og vi gleder oss over Israels suverene eksistens som den levende realiseringen av den grunnleggende rettigheten.
Vi er en pro-demokrati avis. Vi tror på prinsippene om likhet og frihet som er nedfelt i Israels uavhengighetserklæring, og vi vil stå fast mot forsøk på å undergrave disse prinsippene.
Vi er en antirasistisk avis. Vi avviser og vil aktivt motsette oss hat og fordommer mot enhver gruppe, inkludert antisemittisme i alle dens former og bigotteri rettet mot Israels minoriteter.
Vi er en markedsplass for ideer. Våre forfattere og bidragsytere representerer et stort utvalg synspunkter og meninger fra hele det politiske og religiøse spekteret i Israel og den jødiske verden. Vi vil fra tid til annen gi en plattform for perspektiver vi har vanskelig for å svelge fordi vi mener de informerer og beriker samtalen.
Vi vil iherdig forfølge sannheten og vi vil trofast rapportere den, uansett hvor ubehagelig den måtte være.
Vi streber etter både nøyaktighet og hastighet, men når de to kommer i konflikt, vil vi velge å få historien riktig, selv om det betyr at vi ikke blir de første.
Vi vil holde våre ledere ansvarlige. Vi vil støtte dem når de får det riktig, og vi vil ta dem til oppgaven når de tar feil.
Vi vil holde oss selv ansvarlige. Når vi tar feil, vil vi si det, og vi vil prøve å gjøre det riktig.
Vi er en avis av integritet. Vi vil unngå de sensasjonelle nyhetene for å opprettholde en høy standard for anstendighet.
Vi er kritiske og skeptiske, men vi er ikke kyniske.
Fremtiden til The Jerusalem Post er lys og spennende. Vårt dedikerte team er uten sidestykke, og sammen jobber vi for å skape morgendagens avis.
Billedtekst: Palestine Post, som avisen het før den skiftet navn, fra 2. februar 1948 forteller om bombingen av avisens kontorer.
- Av Avi Mayer, ny sjefredaktør for The Jerusalem Post. Dette er utdrag av hans artikkel publisert i dag i The Jerusalem Post, og oversatt av Bjørn Olav Hansen.
.jpg)
.jpg)
