Han er min og jeg er Hans - en kjærlighetssaga - om å 'bønnelese' Salomos Høysang, del 38

"Når dagen blir sval og skyggene flyr, vil jeg gå til Myrraåsen og til Virak-haugen." (Høy 4,6) 

Dette verset hører til et av mine favorittskriftsteder, ikke bare i Høysangen, men i hele Bibelen, Det er blitt så dyrebart for meg i den livskrisen Parkinson-sykdommen skaper i livet mitt. Jeg må derfor bli litt personlig når vi nå ser nærmere på dette verset: 

Den ortodokse erkebiskopen Anthony Bloom, hvis undervisning om bønn har vært til så stor hjelp for så mange, meg selv inkludert, har formulert en setning som virkelig utfordrer meg: "Vi skulle leve på en slik måte at om evangeliene gikk tapt, kunne de skrives på nytt ved å se på oss!" Det høres uoppnåelig ut. Men da må vi ikke glemme at Guds kraft fullendes i vår svakhet og skrøpelighet. Vi kan ikke bli lik Kristus uten å erfare tider hvor livet sårer oss. Selv etter at vi kom til tro, bærer vi i oss fohåndsinnstilte grenser om hvor langt vi vil gå i kjærlighet, og hvor mye vi er villig til å lide for at noe kan bli forløst. Når Gud tillater at vi blir såret, setter Han disse menneskelige grensene på prøve, og avslører for oss hvor mye vi mangler på å bli lik Jesus. Mye av det som skjer med oss i denne tiden, er noe Gud tillater. Det er ikke like lett å forstå, men vi må lære oss til å la oss ydmyke under Herrens veldige hånd. Det er Han som former og danner oss. Vi lever i en spesiell tid hvor mørket rundt oss vil bli djupere, men lyset fra Herren vil bli sterkere. I Ord 4,18 leser vi: "De rettferdiges sti er som et strålende lys, som blir klarere og klarere til det blir høylys dag."

Over en lengre periode, vi snakker om noen år, har Gud talt til meg om å være en myrra-bærer. Dere husker sikkert kvinne som tidlig påskedagsmorgen gikk ut til Jesu grav for å salve Jesu kropp med velduftende salver. I Mark 16,1 leser vi: "Og da sabbaten var til ende kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham." Den ortodokse kirke har gitt disse kvinnene et navn: De hellige myrrabærerne. Du husker også historien om Vismennene fra Østen, som var kommet for å hylle Jesusbarnet: "De gikk inn i huset, og fikk se barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilba det. Da åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra."

For meg har disse tre ordene fått fornyet aktualitet, og blitt et personlig ord til meg. Jeg ønsker å falle ned for Jesus, og bringe disse gavene til Ham: gull, røkelse og myrra.

Det hele begynner for mitt vedkommende i 2006. Jeg holdt på å lese Salomos Høysang, og merket meg det ordet vi leste innledningsvis. Så, i 2019 tok jeg fram igjen Høysangen, og denne Bibelboken levde jeg i dette året. Så tror jeg at det var Herren som minnet meg om akkurat denne teksten. Jeg hadde nettopp kommet hjem fra nevrologen min, og beskjeden derfra var ikke særlig oppløftende. Da med ett kom teksten fra Høysangen 4,6 for meg: "Når dagen blir sval, og skyggene flyr, da går jeg til myrraberget, til haugen som anger av røkelse." (1978/85) Jeg fant fram igjen notatene jeg hadde skrevet om dette verset i 2006.

I kapittel 2 sier den samme jomfruen nei til å gå opp til fjellene og haugene. Nå har Brudgommen vunnet hennes hjerte. Det har skjedd en utvikling i forholdet, og hun er klar til å ta nye steg. Det er en sterk symbolsk mening i dette at jomfruen går ut til myrraberget. 

Myrra, som ble brukt når en skulle salve en kropp til begravelse, og virak, som var en slags røkelse, var to av gavene de vise menn hadde med seg for å gi til Jesusbarnet. Begge disse gavene var ladet med profetisk betydning og taler om Hans lidelse og død på korset.Her, i Høysangen, omtaler jomfruen symbolsk sin elskedes lidelse og død. Hun sier det du og jeg må si dersom vi skal oppleve en større modenhet i vårt forhold til Herren Jesus. "Jeg ønsker ikke noe annet enn å bli lik deg. Jeg vil si ja til korset. Jeg vil aldri mer si nei til deg, slik jeg sa det ved begynnelsen på min vandring. Jeg vil stå opp og begi meg på vei til myrraberget." Dette er et svært viktig punkt å komme til i ens liv med Herren. "Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg." (Luk 9,23) Vi kan med andre ord ikke være Jesu disipler om vi ikke tar tar opp vårt kors hver dag, det vil si at vi lever i forsakelse og offer. Dersom vi ønsker å være Jesu medarbeidere, de som fullfører Hans vilje og plan på jorden, må vi ta steget ut av vår bekvemmelige krok og bevege oss ut i troslivet, der vår eneste kilde er den usynlige Gud og troverdigheten av Hans ord.

Vi merker besluttsomheten som jomfruen har: "da går jeg til myrraberget..." Korset er noe vi sier ja til, og det er alltid personlig. Det du er kalt til til å bære er et annet enn det andre er kalt til å bære. Det som er lydighetens åk for en troende, kan bli en religiøs byrde for en annen dersom det er en byrde som ikke Gud har kalt ham til å bære. Så du og jeg må gå vår egen vei til myrraberget. Når Gud ber oss om å bære et kors, gir han oss samtidig den nåde og den personlige overbevisning som skal til for å bære det. Jesus sier selv, i Matt 11, 29-30: "Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett." Det er også veldig interessant å legge merke til at det er først etter at jomfruen har vært oppe på myrraberget, at hun blir kalt brud. Det er først når hun begynner å modnes fram mot det nivå da hun blir kalt brud og medarving.

fortsettes