Å se det samme landskapet i 46 år - og bli formet av Gud

Et bilde og en billedtekst har vært med meg noen dager nå. Det er det samme bildet du ser her. Billedteksten som fulgte med er denne:

'Den egyptiske ørken, nær Al-Qalzam fjellet. Dette var sannsynligvis det Hellige Antonios så for førtiseks år utenfor sin fjellhule'.

Tenk det! I en tid hvor vi beveger oss hele tiden, og gjerne reiser over store avstander, hvor vi krever å bli underholdt, så vi ikke kjeder oss, hvor det er lyder og inntrykk hele tiden, som beskjeftiger oss så vi slipper stillheten - er det vanskelig, for ikke å si umulig å tenke seg at noen kunne holde ut i 46 år og 'bare' se dette!

Men det er dette som fostrer mennesker og gjør dem til åndelige veiledere!

Før noen reagerer - la meg skynde meg å si at et goldt landskap alene gjør selvsagt ikke det. Men det er jo en årsak til at profetene i Den gamle pakt, døperen Johannes, Jesus og apostelen Paulus - alle søkte ut i ødemarken for å være alene med Gud. For her - i stillheten, uten alle distraksjonene, øver man seg til å lytte og gjenkjenne Guds stemme. Her formes man av Den Hellige, her lærer man seg til å leve i forsakelse og tro.

Vi kjenner ikke de første kristne som dro ut i ørkenen, men helt siden kristendommens begynnelse har ørkenen øvet sin særskilte dragningskraft på mennesker som ville følge Jesus radikalt. At vi ikke kjenner så godt til hvem disse første var er kanskje ikke så rart. Den asketiske livsformen etterlater som regel ikke mange sporene.

Når den hellige Antonios innledet sitt liv som asket på 270-tallet, vet vi at han først gikk i lære hos en kristen eneboer som har forblitt anonym. Dette viser at det altså fantes eneboere - eller eremiter - før Antonios. Kanskje finnes det en kontinuitet tilbake til døperen Johannes og Qumran-samfunnet.

Jeg kommer tilbake til historien om Antonios i serien 'Betydningen av koptisk monastisk liv har for dagens bedere og internasjonal bønnebevegelse', som jeg begynte på i går.

Poenget med denne artikkelen er å understreke betydningen av hvordan åndelige veiledere fostres. For det er ikke mange av dem i dag. Modne erfarne kristne som er i stand til å skelne ånder, og gi praktisk veiledning for den som vil gå djupere med Gud. For å bli en slik må man leve i bønn, og være villig til å la seg forme i lidelsesfellesskapet med Kristus.

Hvorfor er det så få åndelige veiledere i vår tid - og i sær her i Norge?

Kanskje er det få som når alt kommer til alt, virkelig går Jesusveien? Det er veldig mye 'snakk' i kristen-Norge. Biskop Martin Lönnebo sa en gang jeg snakket med ham: 'Det er dere nordmenn som har meninger'! Jeg tror han har rett. Vi mener mye om mange ting, men få er de som lever det de mener. Vi importerer veldig mye fra Amerika, men lite 'selvprodusert' kristenliv. Og de som velger å trekke seg tilbake for å leve med Gud i stillhet, blir karakterisert som 'religiøse' og 'er ikke med på det Gud gjør' nå. Vi har også hatt få miljøer som har fostret åndelige rettledere. Unntaket har vært retreatbevegelsen og noen av klostrene.

I 46 år så Antonios fjellene og det golde landskapet. Men hans stille liv med Gud satte sitt preg på ham, og alle han kom i kontakt med, og vi husker ham den dag i dag! Hvem av oss vil bli husket etter vår død - og hvor mange er blitt husket av de som levde for så lenge siden? 

Foto: John A. McGuckin/Mysteries of the Jesus Prayer.

Evangelikale kristne verden over fordømmer brenningen av Koranen

Evangelikale kristne verden over fordømmer brenningen av Koranen, som Terry Jones gjorde seg skyldig i på lørdag. Ved denne handlingen satte han nok en gang mange menneskers liv i fare. Tidligere har 16 personer mistet livet og mer enn 90 er skadet, etter Terry Jones forrige stunt. Nå risikerer den dødsdømte iranske pastoren, Yousef Nardarkhani, å lide samme skjebne på grunn av denne forkastelige handlingen. Terry Jones mente at han ville kunne få satt pastor Nardarkhani fri ved å utføre dette stuntet. Så naiv er det altså mulig å bli.

Generalsekretæren i Verdens Evangeliske Allianse, Geoff Tunnicliffe (bildet), sier i en kommentar at 'det er galt å brenne en hellig tekst. Brenningen av Koranen er spesielt smertefull for muslimer og gjenspeiler ikke bibelske verdier eller Jesu ånd, som vi tjener,' og legger til: 'Vi appelerer til islamske ledere verden over og ber dem om å forstå at denne selverklærte motstanderen ikke representerer kristne. Faktum er at han gjør vold mot Jesu kall om å elske mennesker overalt. Slik vold som dette skader oss alle'.

Tornado ødela kirkebygget, pastoren lammet i bilulykke, men menigheten gir ikke opp!

Jeg ble dypt grepet da jeg leste om Pilgrim Rest Baptist Chuch i Centre, Alabama, USA (bildet). I løpet av det siste året har denne menigheten opplevd to livsforvandlende hendelser. Noen ville kalle dem tragedier.

27. april i fjor ble mesteparten av kirkebygget ødelagt av en tornado. Så ble menighetens pastor, Steve Tierce, utsatt for en bilulykke 3. juli, hvor han brakk nakken og ble lam.

- Men Gud har vært god mot oss, og vi er virkelig blitt velsignet, sier Dennis Tierce, som er søskenbarnet til Steve Tierce.

For å gjøre det mulig for menighetens pastor å kunne fortsette å preke har menighetens medlemmer, laget en rampe som leder inn i det mobile kapellet, som menigheten har benyttet siden tornadoen ødela kirkebygget. Pastor Steve Tierce sitter i rullestol, og er koblet til en oksygenflaske, men har forkynt for menigheten mellom operasjonene og rekonvalisensperioden!

Rampen ble bygget av rester fra det gamle kirkebygget. Nå er menighetens medlemmer i ferd med å rive kirkebygget, som er fra 1896. Tornadoen løftet det bokstavelig talt fra grunnmuren, og satte bygningen ned igjen! Til tross for at de har mistet alt, og mange sørger over at kirkebygget med alle sine gode minner nå blir borte, så gleder de seg også over at et nytt kirkebygg reiser seg og de kan fortsette menighetsvirksomheten sin.

Pilgrim Rest Baptist Church tilhører Sørstatsbaptistene.

Denne mannen har hovedansvaret for at mange mennesker er drept - og vil bli drept

Denne mannen har hovedansvaret for at 16 mennesker er drept og 90 skadet. Det skjedde forrige gang han satte fyr på Koranen. Lørdag gjorde han det igjen, og han kan få enda flere liv på samvittigheten.

Terry Jones (bildet) kaller seg pastor. Det er utrivelig, og skammelig, og et fullstendig misbruk av ordet. 'Menigheten' hans - Dove World Outreach Center - ville knapt nok noen ha hørt om, var det ikke for Jones, og hans hatefulle budskap. Men det er ikke bare muslimer denne mannens hat er rettet mot. Terry Jones er også en av de som støtter George Zimmermann, mannen som drepte unggutten Trayvon Martin. Han har sågar satt i gang en kampanje for Zimmermann, som drepte en svart ung mann.

Mens kristne over hele verden er i bønn for at iranske myndigheter skal sette den dødsdømte pastoren, Yousef Nardarkhani, fri, misbruker Terry Jones denne saken til å fremme sit hatbudskap.

Terry Jones truet denne uken iranske myndigheter med at han ville brenne Koranen, om de ikke satte pastor Nardarkhani fri på lørdag. Vel vitende om at iranske myndigheter selvsagt ikke lar seg true av oppvigleren Terry Jones, har han nå satt Nardarkhani's liv på spill og alle andre iranske kristne, ved å utføre denne handlingen. Ja, ikke bare iranske kristnes liv, men uskyldige mennesker verden over. For at Terry Jones - som ville blitt glemt om det ikke var for denne saken - skal få mer oppmerksomhet.

La oss be for Yousef Nardarkhani, hans familie, menighet, og alle andre hvis liv nå er i svært utsatt posisjon på grunn av denne mannens adferd.

Betydningen koptisk monastisk liv har for dagens bedere og internasjonal bønnebevegelse, del 1

I denne nye serien på bloggen skal vi se nærmere på det blomstrende klosterlivet i Egypt, og hvilken betydning det har hatt og har på kristenlivet ikke bare blant kopterne, men også hvordan de har vært til velsignelse for kristne verden over. Ikke minst for bederne. Mange bedere kan fortelle om den fornyelsen de har opplevd i møte med Den koptisk ortodokse kirkens spiritualitet.

De koptiske klostrene i Egypt var - og er fremdeles - selve nerven i Den koptisk ortodokse kirkens liv. Historien vet å fortelle at mens pave Peter IV (567-569 e.Kr), var overhode for Den koptisk ortodokse kirken, fantes det '600 klostre som svermet som bier rundt bikubene'.

Etter at Hl.Antonios, selve pioneren blant ørkenfedrene, var død, videreutviklet den monastiske kommuniteten, som hadde vokst frem rundt Hl.Antonios, seg. Det monastiske livet tok form, i første omgang ved at munkene levde som eneboere i huler eller celler, som lå separate fra hverandre, men under ledelse av en åndelig leder. Så kom de sammen lørdag og søndag for felles gudstjeneste og måltidsfellesskap.

Som tiden gikk begynte munkene å komme sammen til en felles - eller koenobitisk - form for monastisk liv, som skulle bli karakteristisk for Øvre Egypt. Pioneren for denne formen for monastisk liv var Hl. Pachomios, og den utviklet seg rundt Hl.Antonios fjellet.  Det er denne formen for monastisk liv som har overlevd, ikke bare ved Hl.Antonios klostret, men i alle koptiske klostrene i Egypt i dag.

(fortsettes)

Bildet viser Hl.Antonios klostret i Egypt.

De som bærer Kristus med seg er den kristne tros redning

En ting er å formidle kunnskap man har lest seg til. Noe annet er å formidle levd liv gjennom det faktum at man er bærer av noe, som har satt sitt preg på ens liv gjennom det apostelen Paulus kaller 'samfunnet med Hans lidelser' (jfr Fil 3,10). Jeg er redd mye av det vi formidler er ting vi har lest oss til, og som vi har liten erfaring med selv. Så slår vi hverandre i hode med det vi vet, uten at det vi formidler, har så mye å gjøre med det liv vi lever.

Fader Yostos (bildet), født i Egypt i 1910, ble kjent som 'den stille munken'. Han levde sitt asketiske liv i det eldgamle Hl. Antonios' kloster, og mange snakket om hans vennlighet og den tausheten han bar med seg. Han bar med seg 'Kristi velduft', og det å være i hans nærhet var å være i kontakt med det hellige - en hellighet, som forvandler omgivelsene. Som drar mennesker til Kristus, blott ved deres tilstedeværelse, ikke deres ord. Har du møtt et slikt menneske, så vet du hva jeg snakker om.

Når den nå nylig avdøde pave Shenouda III så fader Yostos i Hl. Antonios' klostret en gang på midten av 1970-tallet, så sa han:

'Fader Yostos minnet meg om det jeg hadde lest om munker i de første århundrene av den gryende monastisismen, ja fra selve tiden da hellige Antonios levde. I fader Yostos kan vi finne den sanne meningen ved ordet munk'.

Jeg lengter etter en slik virkelighet i Kirken at vi ser Kristuslivet i mennesker. Ikke bare leser om det, hører om det, men møter mennesker som er så preget av Kristi liv og omgangen med Ham, at de bærer Ham med seg og forvandler sine omgivelser bare ved å tre inn i et rom. Ikke ved deres ord, men ved deres liv - ja, ved deres taushet, bærer de Kristus med seg.

Men jeg innser at om det skal skje må disse menneskene fostres.
I ørkenen.
I stillheten.
I lidelsen.

De har ingen lett vei å gå, men de er den kristne tros redning.

Origenes - den bedende bibelleseren

På bloggen 'Monastisk' kan du lese en artikkel om Origenes, den bedende bibelleseren.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

For Veien valgte meg

Et skriftsted og en setning fra et dikt har talt til meg de siste dagene, etter at jeg på nytt ble lagt inn på sykehuset, på grunn av mine hjerteproblemer:

Skriftstedet er Joh 21,18:

'Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du bir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil'.

Ordene er myntet på Peter, og de er uttalt av Jesus.

Diktstrofen er denne:

'Ty Vägen valde dej'.

De er skrevet av kunstneren, pastoren og medlem av kommuniteten på Bjärka Säby, som jeg selv er en selv av, Stig Petrone. Når Jesus ved en anledning presenterer seg selv, kaller Han seg selv for: 'Veien' (Joh 14,6). Følger vi Ham som er Veien, så har vi også gjort Ham til Herre over våre liv, og da er det Han som har eiendomsretten til det. Når vi rekker ut våre hender - våre tomme, åpne hender, så er det Han som griper dem, og vi følger Ham. Vi vet ikke alltid hvor Han går, men når Han slår følge, kan vi alltid være trygge på at vi når målet, og ikke går oss vill.

En av mine åndelige forbilder er Lillesøster Madeleine av Jesus. Hele hennes historie kan sammenfattes i disse ordene:

'Gud tok meg ved hånden, og jeg fulgte Ham blindt
- i tilsynelatende mørke, 
uten alle menneskelige muligheter,
men med en ubegrenset tillit
til Jesu allmakt,
Han som er det umuliges Mester!'

Både Jesu ord til Peter, og diktstrofen til Stig Petrone sier noe om dette at livet velger for oss - og i dette tilfellet er det Herren selv som velger veien vi må gå. Den kan være annerledes enn andre veier, selv om vi alle går samme Veien, som er Jesus.

Jeg gir Ham hånden - og Gud griper den, og følger med meg. Det gir trøst, det skaper fred. For Han er 'det umuliges Mester', for Ham er intet umulig.

Om du ser nøye på bildet som følger dagens bloggartikkel vil du se at helt nede til høyre i bildet, ligger det noen steiner som danner et kors. Det er der livsveien begynner for en kristen. Den starter med selvlivets død:

'Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg ...' Gal 2,20.

Be for meg - jeg trenger det.

Hjemme fra sykehuset noen dager

I dag ble jeg utskrevet fra sykehuset, men onsdag 2. mai legges jeg inn igjen på hjerteklinikken på Feiring til nytt operativt inngrep. Det er den foreløpige konklusjonen fra lokalsykehuset her hvor jeg bor. Hva som skjer videre vet jeg ikke. Takk for all forbønn, og takk til alle dere som fortsetter å be.

Jeg var så heldig at jeg fikk enerom denne gangen. Det er godt når man er syk. For meg var det et stort bønnesvar.

Ved daggry begynte fuglene å synge utenfor rommet mitt. Det var en sterk opplevelse. Når man går igjennom det jeg når står midt oppe i blir man så takknemlig for livet. Det er da slett ingen selvfølge. Og det som virkelig betyr noe er alle de små 'selvfølgelighetene'.

Igjen - takk for omsorg og forbønn. Det verdsettes høyt av meg - og av familien.

Ny sykehusinnleggelse

Til alle lesere av bloggen: Etter å ha vært hos fastlegen i dag ble det bestemt at jeg skal innlegges på sykehuset igjen på grunn av hjerteproblemene mine. Takk for forbønn. Jeg vet ikke når bloggen min oppdatert igjen.

En forunderlig tekst om Guds æreskultur

I forbindelse med et bibelstudium over Rom 3,23 kom jeg over en artikkel av Erling Thu (bildet), som er blitt meg til så stor velsignelse at jeg må dele dens innhold med bloggens lesere. Men først til Rom 3,23:

'alle har syndet og mangler Guds herlighet'.

Det er særlig den andre delen av dette verset som har opptatt mine tanker: hva betyr det egentlig at vi mangler, eller 'fattes' Guds herlighet, som det står i en annen oversettelse? Går vi til en annen norsk oversettelse, 'Bibelen Guds ord', så benytter denne Bibelutgaven et annet ord for 'herlighet', nemlig 'ære'. Der leser vi:

'for alle har syndet, og mangler Guds ære'.

Leser man skapelsesberetningen så ser man alt alt er fullkomment, og alt er fullt av herlighet og Guds ære. Syndefallet frarøvet mennesket denne 'herligheten' eller 'æren', men den finnes i Jesus og i frelsesverket. Dermed gav jeg meg i kast med et bibelstudium for å finne ut hva Bibelen har å si om Guds herlighet og ære, og hvordan disse begrepene brukes i både Det gamle- og Det nye testamente. Og jeg ble overveldet av innholdet.

I går kveld, mens jeg leste litt på nettsidene til Kristent Nettverk, kom jeg over et nr av bladet Folk, hvor Erling Thu skriver om det samme emne. Jeg har aldri lest noen skrive om temaet 'ære' før og i hvert fall ikke om en 'æreskultur', selv om Bibelen en rekke steder - ikke bare skriver om Guds ære - men også at vi skal ære hverandre.

Erling Thu har en god penn, han er ikke poet for ingenting. Men Thu er også bibelgransker med profetisk innsikt, og dermed er det ikke bare kunnskap han formidler, men åpenbaringskunnskap. Det er noe annet, for det er også til hjelp! Praktisk hjelp.

Jeg tror mange vil ha stor glede og åndelig utbytte av å lese artiklene om dette temaet i tidsskiftet Folk. Du kan laste det ned her:

http://ifolk.no/wp-content/uploads/2011/03/folk_1_2011_i.pdf

Sett av en tid for et spennende bibelstudium. Det er vel anvendt tid.

Er det på tide for menigheten å forlate lokalet og bli mer involvert i lokalsamfunnet?

Skal Jesu etterfølgere vurdere å forlate bygningen, og slå seg i lag med andre og skape spenstige lokale samfunn?

Det var tema for en samling i Seattle 20.-21. april (bildet). Det var en samling hovedsakelig for kreative handlingsmennesker. Mange unge, og noen eldre, som bryr seg veldig mye om de lokalsamfunnene hvor de bor. De delte med hverandre hvordan Gud på ulike inovative måter har brukt livene deres til å hjelpe til med å endre nabolaget.

For eksempel i Springwater i den sørøstlige delen av Portland finner man et nytt uttrykk for det å være menighet. Der har en gruppe med unge mennesker slått seg i lag med noen middelaldrende, og bosatt seg i samme nabolag. Deres fokus er ikke å drive med aktiviteter inne i en bygning, men skape sterkere lokalsamfunn for å ta seg av hverandre i en tid som denne. To ganger i året arbeider denne menigheten sammen med barneskolen for å reparere sykler!

I bysentrum i Tacoma har en gruppe kristne som kaller seg Zoe slått seg ned. De ønsker å være et uttrykk for Guds Shalom - Guds fred. Sammen har de klart å skape åtte forretningsvirksomheter for å skaffe folk jobber for dermed å styrke lokalsamfunnet. I september i fjor arrangerte denne menigheten et selskap i nabolaget som samlet 1500 mennesker. Men det var ikke bare for å skape fest, men også for å skape rom for at mennesker kunne snakke sammen og ha fellesskap med hverandre, og på den måten lære hverandre å kjenne.

Paul Sparks som er pastor for denne menigheten, og hans kone Liz, har slått seg sammen med Tom Sorerens og skapt Parish Collective.

Du finner deres nettside her:

http://www.parishcollective.org/

Dette er annerledes måter å leve menighet på, og som kanskje når nye grupper mennesker. En ting er i hvert fall sikkert og det er at Jesus ikke mente en bygning når Han talte om sin menighet.

Nytt luthersk nettverk etablert i Norge

Det skjer spennende ting blant våre lutherske venner! Den evangelisk lutherske frikirke, Normisjon, DELK, Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet, dannet 29. mars 'Luthersk nettverk'. Offentliggjøringen av nettverket skjedde i dag.                           

Til avisen Budbæreren sier generalsekretæren for Normisjon, Rolf Kjøde:

"Nettverket er opptatt av å styrke frimodigheten til alle som vil forkynne og veilede ut fra en klassisk bibelsk tro og tanke. Dette gjelder forkynnere og leder i organisasjonene, pastorer i frikirkene og ikke minst veldig mange prester i Den norske kirke. I 2007 skrev omtrent 400 prester at et vedtak om to syn i homofilispørsmålet kunne skape store problemer for deres tjeneste. Vi håper at nettverket kan bygge opp en tjeneste som samler disse gruppene og gir frimodighet til forkynnelse og fortsatt tjeneste ut fra en glad tillit til Bibelen som Guds ord."

Evangelisk luthersk nettverk understreker at deres teologiske plattform er en tillit til Bibelen som Guds åpenbarte og pålitelige ord. Nettverket er luthersk, men ønsker å ha gode relasjoner til kristne av ulik konfesjon som har samme holdning til Skriften.

Du kan lese mer her:

 http://budbareren.no/frikirken-er-med-og-oppretter-nytt-luthersk-nettverk

Evangelisten Markus vokste opp i en sterk bønnens atmosfære

Har du tenkt over at han som skulle skape en helt ny litterær sjanger - evangelier - unggutten Johannes Markus, vokste opp i en sterk bønnens atmosfære i Marias hus i Jerusalem, et av de stedene der de første kristne kom sammen for å be?

Du kan lese mer om dette på bloggen Monastisk i dag, som er oppdatert med en artikkel om nettopp Markus.

Bloggen Monastisk finner du her:

http://www.monastisk.blogspot.com

Kristen iraner uventet løslatt

I dag gleder vi oss over den uventede løslatelsen av Farziborz Azarm, en kristen bror, som ble løslatt etter å ha tilbrakt seks måneder i iransk fengsel 11.april.

Farziborz Azarm (til venstre på bildet), som kommer fra Rabat Karim, som ligger 36 km sørøst for Tehran, er blitt holdt fengslet på ukjent sted mesteparten av disse seks månedene. 44 åringen, som er gift og har to små barn, er en helt ordinær kristen, uten noen lederfunksjon i noen menighet.  Familien ble  av iranske myndigheter på det sterkeste advart mot å fortelle at Farziborz var arrestert.

En annen kristen fange, Ehsan Behrooz (til høyre på bildet), skal etter de opplysninger vi har, også bli satt fri. Iranske myndigheter antyder at det skjer i løpet av en måned. Ehsan Behrooz ble arrestert 8. juli i 2010, da han var i følge med en gruppe kristne som skulle til byen Bojnord. Gruppen som bestod av åtte personer til Ehsan, ble alle arrestert. De ble holdt fengslet en uke. Så ble de åtte løslatt, mens kun Ehsan Behrooz ble holdt igjen i fengslet.

La oss takke Herren for bønnesvar! Og la oss fortsette med å be for begge disse våre brødre, deres familier og menigheter.

Pensacola-vekkelsen en branntomt - menigheten i ferd med å gå konkurs

På slutten av 1990-tallet leste vi om vekkelsen i Pensacola, i Brownsville Assemblies of God. Hver eneste kveld fyltes pinsemenighetens lokaler til randen. 5.500 mennesker hver kveld i seks år. Det er anslått at et sted mellom 2,5-4,5 millioner mennesker besøkte menigheten for å ta del i 'the outpouring'. Store kollekter ble samlet inn, ny enorm kirke ble bygget og en predikantskole ble åpnet. I dag er situasjonen helt annerledes: Assemblies of God menigheten er på konkursens rand. Menigheten skylder 11,5 millioner USD. I forrige uke var de i stand til å betale avdraget til banken, men da hadde de også tømt bankkontoen.

Staben er redusert fra 50 til seks. Et sted mellom 800-1000 deltar på gudstjenesten på søndager. Dermed er 2.200 sitteplasser tomme i den svære menighetssalen. En annen menighetssal - bygget for vekkelsen - som rommer ytterligere 2.600 sitteplasser står tom, og brukes som gymsal og lager.

Menigheten forsøker nå fortvilet å få medlemmene som er igjen om å gi 1000 USD hver, slik at de kan reise syv millioner USD for å gjøre menigheten gjeldfri, og menighetens nåværende pastor, Evon Horton, spør om ikke også de millionene av mennesker som kom til Brownsville under vekkelsen om ikke de kan hjelpe dem.

Chuck Colson hylles som en av de evangelikale gigantene

Chuck Colson (bildet), som døde lørdag ettermiddag, 80 år gammel, hylles nå som en av 'de evangelikale gigantene' av en rekke representanter for Sørstatsbaptistene, og karakteriserer hans død som et stort tap - både for evangelikale kristne - og for hans uttrettelige arbeid med å bringe evangeliet til innsatte i fengsler over hele verden.

Hayes Wicker, som har vært Chuck Colsons pastor i First Baptist Church of Naples i Florida, de siste 20 årene, sier at Chuck Colson 'var et trofast menighetsmedlem som vil bli svært savnet, og kaller han 'en ragende intelektuell hvis historiske innflytelse som en modig reformator har vært av stor betydning', og legger til: 'Lik sin Frelser var han salvet til å forkynne evangeliet og 'for at fanger skal få frihet'.

Bryant Wright, president for Sørstatsbaptistene og pastor for Johnson Ferry Baptist Church i Marietta, Georgia, sier at 'det er trist at Chuck Colson ikke lenger er i blant oss, men hvilken glede det må være for ham å være i Herrens nærvær. Hans livs vitnesbyrd, tjenesten hans overfor de som sitter i fengsel, alle bøkene han har skrevet har vært en slik stor inspirasjon for meg, som det har vært det for utallige millioner av mennesker. Han har vært en av mine troshelter'.

Frank Page, president for eksekutivkomiteen i Sørstatsbaptistene, sier at 'det å høre om hans død er et trist øyeblikk for alle evangelikale. Vi har mistet en sann troens gigant. Han er en av få som er i samme kategori som Billy Graham'.

Og Billy Graham selv minnes Chuck Colson på denne måten: 'I mer enn 35 hadde Chuck Colson, som selv hadde sittet i fengsel, en fantastisk tjeneste overfor de som sitter i fengsel i det han nådde ut til dem med det frelsende budskapet om Jesus Kristus. Når jeg kommer til himmelen og ser Chuck igjen, så tror jeg også at jeg vil se svært mange mennesker hvis liv er blitt forvandlet på grunn av det budskapet han har delt med dem. Mange er vi som vil savne ham djupt, inkludert meg selv. Jeg ser på det som et privilegium å ha kalt ham min venn'.

Profilert fransk og europeisk kristenleder død

Det gikk nok ganske så ubemerket hen her i Norge at Andrè Thobois (bildet) døde 26.mars i år. Dødsfallet er så vidt meg bekjent ikke nevnt i noen norske medier, heller ikke den store minneseremonien 31.mars. Men så er heller ikke fransk kristenliv noe som opptar så veldig mange her på bjerget. Dessverre.

Andrè Thobois ble kalt "le pasteur des pasteurs", "pastorenes pastor" i Frankrike, så verdsatt ble han, og ikke bare blant baptistene, men i alle evangelikale sammenhenger i sitt hjemland og for veldig mange kristne fra ulike europeiske land. Det er riktig å si at Andrè Thobois var den mest prominente evangelikale leder i Frankrike siden 1945.

Han president for European Baptist Mission (1976-1994), Den franske Baptistføderasjonen (1963-1987), Den franske Bibelalliansen (1975-1998), Den franske Evangeliske Allianse (1973-1991) og for den franske avdelingen av Billy Graham Association (1969-1990)

I hele 24 år var han vise-president for Den fransk protestantiske føderasjonen, som er det viktigste organet for franske evangelikale kristne. Andrè Thobois har vært en svært viktig person i det målrettede arbeidet som har ført til at antallet evangelikale kristne har økt i Frankrike fra 50.000 i 1945 til 600.000 i dag.

Han var en visjonær leder, som kombinerte en stor åpenhet med en sterk overbevisning. I forbindelse med minneseremonien i Avenue du Maine Baptist Church (Paris, France), deltok det kristne fra hele Frankrike fra alle evangelikale sammenhenger.

Tidligere president Carter holder æresmiddag i forbindelse med 70 års jubileet til Koinonia Farm

Forberedelsene til 70 års jubileet til kommuniteten Koinonia Farm er godt i gang, et jubileum jeg har omtalt en rekke ganger her på bloggen. I forbindelse med Clarence Jordan Sympositum holdes det også en middag hvor tidligere president Jimmy Carter og førstedamen Rosalynn Carter er vertskap. Ekteparet Carter ønsker med dette å reise penger til det viktige arbeidet Koinonia Farm gjør, for de fattige og underpriviligerte i det amerikanske samfunnet. Sammen med det ekteparet Carter vil de som deltar på middagen, også få muligheten til å møte de gjenlevende slektningene etter Clarence Jordan, baptistpastoren som grunnla Koinonia Farm.

Nå er ikke dette noen middag for snobber. De finnes en rekke sponsede plasser for de som ikke har råd til å betale for middagen, og det kan gjerne være en av de som får disse plassene som får slitte ved siden av Herr og Fru Carter!

Middagen holdes i det ærverdige og historiske Windsor Hotel i Americus i Georgia, USA.

74.000 skoleelever på Fiji-øyene får hvert sitt Nytestamente

Det finnes 'guddommelige gyldne øyeblikk' - ingen tvil om annet. I juli 2011 fikk sørøst-Asia representanten for Baptist International Mission, Alan Brooks (til høyre på bildet), noen få minutter med statsministeren på Fiji-øyene, Commodore Voreqe (Frank) Bainimarama (til venstre på bildet). Siden da har de to skrevet med hverandre, og som et resultat av denne korrespondansen har statsministeren bedt om at studentene på Fiji-øyene også får den samme Bibelen som Baptist International Mission har delt ut blant studenter i Indonesia og på Solomon-øyene! Henvendelsen fra har nå kommet på offisielt brevpapir fra sekretæren for Utdannelsesdepartementet på Fiji-øyene.

Dette betyr at 74.000 skoleelever som går i andre klasse på videregående får hvert sitt Nytestamente! Tenk hvilke enorme muligheter dette gir for at de kan få et personlig forhold til Jesus!

Bibelprosjektet på Fiji-øyene er det største bibelprosjektet som Baptist International Mission har påtatt seg ansvaret for. La oss omslutte det i våre bønner.

Vellykket evangeliseringsfremstøt i Russland

9.-14. april ble det holdt en rekke evangeliseringsfremstøt i ulike russiske byer. I forbindelse med påskehøytiden ble det delt ut gratis Nytestamenter i en moderne russisk oversettelse. Evangeliseringsaksjonen er et tiltak som Unionen av Evangeliske kristne/baptistene står bak. Det var tydelig populært, mange sikret seg et eksemplar av Guds ord. La oss be for alle de som har fått tak i dette Nytestamentet og begynner å lese i det for første gang i sitt liv, om at de finner Jesus som sin Frelser og Herre.

14. april ble det også holdt et møte i misjonskomiteen for den sentrale Russland. Det arbeides med nye evangeliseringsfremstøt under parolen: Alle skal få høre evangeliet.

På bildet ser vi noen av de baptistene som stilte seg opp på gaten for å få folk i tale.

Ufullkomne og hellige

Vi står under et enormt indre og ytre press til å være sterke og uavhengige, klare oss uten andre og stole på oss selv. Selv den kristne troen er blitt en individuell øvelse. Man får klare seg som best man kan. Men hvis vi skal vokse, kan vi ikke leve for oss selv.

Troen er både personlig og kollektiv. Personlig i den forstand at mitt liv tilhører den herre Jesus, og jeg bruker tid med Ham alene. Kollektiv i den forstand at jeg hører hjemme i Kirken, og dermed tror som den. I dette finner jeg hvile. Alt handler ikke om meg, men om det troens fellesskap jeg tilhører, det vi kaller 'de helliges samfunn'. Så lenge jeg tilhører det samfunn, så er det ikke fullkomment! Det er ikke de 'heldiges', i betydningen 'vellykkedes' samfunn, for det består av syndere, men 'de helliges'.

I går stod jeg på prekestolen i Toten frikirke og så ut over en forsamling med vakre mennesker! De var alle bærere av Den Hellige Ånd. Skrøpelige var flere av dem. Sykdom hadde satt sitt preg på deres kropp. Men nettopp denne kroppen bar på noe større enn dem selv: De var templer for Den Hellige Ånd.

Når jeg møter kristne tenker jeg på ordene fra 1.Kor 6,19:

'Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud? Dere tilhører ikke lenger dere selv'.

Mine brødre og søstre, om enn svake og ufullkomne, er de alle bærere av Den Hellige Ånd. Jeg har satt 'hellige' i kursiv, bare for å understreke nettopp det, hellige.

Slik bør vi se hverandre: som hellige. Og det er vi jo, ikke på grunn av oss selv, men på grunn av Ham som helliggjør.  

Overdriver vi betydningen av prekenen?

Jeg skal ikke skjule min begeistring for Martyn Lloyd-Jones (bildet), den legendariske pastoren for Westminister Chapel. Grunnsolid bibelutlegger med særdeles gode bibelkommentarer.

I går leste jeg en kommentar av ham, som er bakgrunnen for at jeg stiller spørsmålet i denne bloggartikkelens tittel. Hør bare: 'Sakramentene skal alltid bli iaktatt i forbindelse med Ordets forkynnelse. Det skulle aldri være en gudstjeneste hvor vi bare møtes ved nattverdbordet eller en gudstjeneste bare for å forrette dåp. Det må være en full gudstjenste, og Ordet må forkynnes'.

I kommentaren henviser også Martyn Lloyd-Jones til de reformatoriske fedrene og sier: 'Forkynnelsen av Ordet kommer først - og fremst'.

Det er ingen tvil om at forkynnelsen av Guds ord er viktig. 'Troen kommer av forkynnelsen', sier Rom 10,17, og den som skal lede menigheten oppfordres til å 'legge vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen og på læren' (1.Tim 4,13) og i forsamlingen skal 'Kristi ord bo rikelig iblant dere' (Kol 3,16)

Men kan vi overdrive betydningen av å lytte til prekener?

Deltar man på alle søndagens gudstjenester får man med seg 52 prekener. Hvor mye av dette sitter igjen hos oss? Og enda viktigere: blir våre liv endret, og settes det vi hører ut i praksis? Er vi også Ordets gjørere?

Det er to ting jeg tenker på i denne sammenhengen:

1. Jesus kalte oss til å gjøre disipler.

La oss spørre oss selv: Hvordan skjer det? Skjer det kun gjennom teoretisk undervisning? Og 'gjør vi disipler' ved kun å preke til en gruppe mennesker hver søndag?

2. De første kristnes gudstjenester var ikke bare en prekegudstjeneste! Prekenen hørte med, men den var også Brødets gudstjeneste. Nattverdfeiringen ble ikke - som Martyn Lloyd Jones gjør - satt opp mot prekenen. Begge deler var like viktig, for i nattverden får vi også del i Ordet! Kanskje har vi mistet mye underveis fordi man en tid innførte 'brødrasjonering'? Jeg kan ikke lenger leve 'bare' med forkynnelsen i form av en preken - selv om jeg hører med blant de som preker Guds ord! Jeg må ha begge deler: Ordet og Brødet.

Hva tenker du? Gjør vi disipler i norske menigheter? Overdriver vi når vi legger så stor vekt på prekenen?

Praktiske veigrep i etterfølgelsen av Jesus

De siste årene har det vokst frem en rekke hva vi kan kalle 'praksisfellesskap', det vil si mennesker som konkretiserer hva det vil si å følge Jesus i hverdagen. Et av de norske fellesskapene er 'SubStans', som har sin bakgrunn i Oslo-menigheten SubChurch. På nettsiden deres presenterer de seg slik: 'SubStans er et nettverk av folk som vil gå sammen på Jesus-veien. Vi møtes i forpliktende praksisfellesskap med fokus å indre modning og sosialt engasjement, ved at vi hjelper hverandre til å kultivere livsrytmer og leveregler, blant annet ved å gjennomføre konkrete tidsavgrensede eksperimenter'.

Så flott! Dette trenger vi! Ikke mer importert glanset kristendom, men praktisk hverdagstro!

På sin nettside presenterer SubStans noen måter å gjøre dette på:

* Start med selvransakelse og selvinnsikt. Du vil kanskje oppdage skyggesider i deg selv som det er nødvendig å ta frem i lyset. Du vil trolig også innse at det er mange 'fokus-tyver' i hverdagen din som hindrer deg å gjøre det rette og sanne.

* Ikke start med et maratonløp: Bruk Paulus' råd her. Ha målet klart for deg, men start i det små. 'La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor'. (Fil 3)

* Fokuser på få områder - helst bare ett om gangen: Om man skal endre praksis på mange områder samtidig, så kan det skape motløshet. Det er bedre å være helhjertet i noe, enn å være halvhjertet i mye.

* Konkretiser: Den praksisen du bestemmer deg for bør være slik at du kan svare ja eler nei på om du har gjennomført den når dagen er omme. Målene bør være målbare.

* Tidsavgrensning: For de fleste er det lettere å forplikte seg til noe som har en slutt. Prosjekter skaper ofte mer entusiasme enn daglig drift.

* Finn praksiser/eksperimenter som innebærer daglige handlinger: Går det for lenge mellom hver handling, blir det ingen rytme.

* Stå 'til regnskap': Det må være en grad av forpliktelse i det man setter seg fore. Da hjelper det å ha en medvandrer som man kan stå til regnskap overfor. Bor du et sted der ikke er med i et fellesskap, kan du bruke Skype.

* Våg å gå ut av komfortsonen: Det er ofte i de vanskelige møtene og på ukjente steder at det skjer noe. Friksjon skaper veigrep!

* Husk både faste og fest: Ikke start opp med eksperimenter eler praksis som bare føles tungt. Lag sunn, billig og god suppe, men inviter venner til å spise den sammen med deg! Og: Skal du søke stillhet så vær klar over at det ofte er lettere å være stille sammen med ande, enn alene med deg selv. Skal du faste fra TV og PC, så erstatt det med noe lystbetont som foreksempel brettspill og lek. Ha med både fest og faste.

* Sist, men ikke minst: Åndelige øvelser er et verktøy for et bedre og sannere liv som Jesus-etterfølgere, ikke nye lover og regler.

Nattverden er forbundet med selve kirkens vesen

'I Østens kirke er feiringen av eukaristien, mer enn noe annet, forbundet med selve kirkens vesen, for det gir uttrykk både for hvordan Gud ydmyket seg da Han tok på seg forgjengelig, menneskelig skikkelse, og for det eskatologiske Rikets mystiske nærvær blant menneskene'.

Det skriver den ortodokse presten og teologen, John Meyendorff, i den særdeles lesverdige boken 'Bysantinsk teologi - historik och lära', utgitt på Artos forlag. Man kommer ikke utenom denne boken om man ønsker å sette seg inn i hva ortodoks teologi egentlig handler om. For den er forskjellig fra Vestkirkens. Den er mer dynamisk enn Vestkirkens mer statiske begrepsverden - ikke minst det som vi kan kalle den post-augustinske vesterlandske kristendommen. Det får jeg ved en annen anledning komme tilbake til. Nå var det dette John Meyendorff skriver om eukaristien, eller nattverden, som jeg synes var så interessant. Han skriver:

'Liturgien viser dette troens sentrale element, ikke gjennom begrep, men gjennom symboler og tegn begripelige for hele den gudstjenestefeirende forsamlingens at eukaristiens sentrale rolle er i selve verket nøkkelen til den bysantinske forståelsen av kirken, såvel hierarkalsk som kollektivt. Kirken er universell, men virkeliggjøres i sann bemerkigelse bare i eukaristiens feiring i den lokale forsamlingen, da syndige menn og kvinner helt og fullt blir Guds folk'.

Som jeg har skrevet tidligere: De første kristnes gudstjenester var både Ordets og Brødets gudstjeneste. Vi finner ikke vår sanne identiet som Kristi kropp før begge deler virker sammen hver gang vi kommer sammen som menighet. Uten eukaristien feirer vi egentlig ikke gudstjeneste i den mening vi finner det i Det nye testamente.

Chuck Colson døde i ettermiddag

Chuck Colson døde i ettermiddag, 80 år gammel. Som tidligere nevnt på bloggen ble Colson lagt inn på sykehus fredag 30 mars på grunn av en hjerneblødning. Han ble først bedre etter et operativt inngrep, men så forverret situasjonen seg, og Herren hentet ham hjem i dag.

Chuck Colson var en av de mest toneangivende amerikanske evangelikale lederne i vår tid. Høyt respektert i vide kretser, ikke minst på grunn av organisasjonen han grunnla: Prison Fellowship Ministries.

Bildet av ham i det han omfavner en av de mange som fant Kristus gjennom hans tjeneste, får stå som et minne om en mann som 'kjempet den gode strid', og som 'bevarte troen' og nå er hjemme hos Herren.

Kronisk syke og døende med lovsangsgudstjeneste

Denne lovsangsgudstjenesten skulle jeg gjerne vært med på! Den må ha gledet og beveget Guds hjerte! Onsdag morgen den 11. april var First Evangelical Free Church i Fullerton i California fullpakket av mennesker som tilba Gud. De ble ledet av Joni Eareckson Tada (bildet), ektemannen Ken, Ralph Carmiachel og legendariske Cliff Barows, sistnevnte via Skype.

Men det spesielle med denne sanggudstjenesten var ikke de nevnte personene. I salen og blant de medvirkende satt det mange med kroniske sykdommer og funksjonshemninger. En av dem Rich Buhler, som var blant dem som gav små meditative taler, har kreft i siste stadium og er døende.

Alle gav de på sin måte lovprisning til Gud! Dette var et av livets utrolige paradokser. De svake og døende som brakte videre budskap om håp og glede til de kraftløse og sørgende! Det ble en gudstjeneste med lovsang, musikk, latter, tårer og Guds ord.

Mange av de kroniske syke gikk derfra med fornyet styrke og glede over å ha blitt akseptert som de er, og gitt mulighet til å uttrykke sin takknemlighet til Gud for livet.

I oss alle finnes Ditt nærvær, Din Hellige Ånd

Jeg ber denne bønnen for tiden:

'Jesus Kristus,

Du kaller oss til å gi vårt liv. Likevel - en slik hengivelse faller oss ikke alltid naturlig for oss. I hvert menneske finnes det større eller mindre mørke flekker. Men i oss alle finnes også Ditt nærvær, Din Hellige Ånd'. (Bror Roger)

Så skriver grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize: 'Det er en ting vi aldri kommer til å forstå: Hvorfor kalte Gud oss til å være bærere av Kristi håp, vi som er så skjøre som leirkar? Fordi lyset kommer fra Gud, ikke fra oss.

Med bror Roger ber jeg:

Hellige Ånd, Din kjærlighet er en ild.

I vårt liv sammen med Deg

har denne kjærligheten allerede utrettet ting i oss,

selv når det ser ut som om vi ikke får svar på våre bønner.

Og kanskje vet vi ikke engang hvordan det har gått til.

Autentisk tro eller kristendom på glanset papir

Jeg blir stadig grepet av dette bildet, som jeg har fått av en venn av meg. Det viser pave Shenouda III, ikke så lang tid før han døde. Bildet er tatt på sykehuset, mens han får surstofftilførsel. Det viser en Herrens trofaste tjener virksom helt til det siste. Tydelig preget av kroppslig skrøpelighet.

Det hender jeg får noen kristne blader i posten. Fargerike på glanset papir. De bildene er uten unntak av såkalt 'vellykkede' mennesker. Siste mote. Stylede. Som oser styrke, fremgang, suksess.

Da tenker jeg på apostelens ord når han skal beskrive hvordan han hadde det, når han skulle besøke storbyen Korint, og møte de hellige der:

'Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven ...' 1.Kor 2,3

Så annerledes den glansede kristendommen. Men mye mer realistisk. Som bildet av den døende koptiske paven.

Vår tid trenger usminket kristen tro!  Glanset kristendom holder ikke livets prøve. Glanset og polert kristen tro kan begeistre, gi gode følelser, men når det virkelige livets bratte bakker møter en, har en ikke lenger pust til å ta stigningen.

Vår tid trenger autentisk tro. Den som står prøven.

Jeg øver meg fremdeles i å be: 'I Dine hender overgir jeg min ånd'.

Det er en øvelse - for jeg har lært såpass gjennom årene at jeg ikke har klart å gi slipp på alt. I dagene som har fulgt etter hjerteinfarktet har jeg forsøkt å lære å slippe tak i noen nye ting. Det er ikke lett. Igjen må jeg be:

Herre, miskunn Deg over meg.

Syrisk kristen i Tyrkia utsatt for verbal utskjelling i 35 år - i påsken ble han fysisk angrepet

Etter femårsmarkeringen for de grufulle drapene på Necati Aydin, Ugur Yuksel og Tilman Geske, 18. april, fortalte Semir Serek (bildet), den 58 år gamle pastoren for Nådekirken i Istanbul, at han har opplevd fiendtlighet fra muslimer stort sett hele sitt liv. I påsken ble han angrepet på nytt. Likevel sier han selv at han er overrasket over den fysiske volden han ble utsatt for om kvelden påskeaften.

'Jeg er blitt utsatt for en verbal utskjelling mang en gang fordi jeg er en kristen, men dette er første gangen jeg er blitt banket opp. Så jeg er overrasket og trist', sier pastor Serek.

Pastor Serek var alene i menighetslokalet til den evangeliske Nådekirken og gjorde de siste forberedelsene til 1.påskedagsgudstjenesten da han rundt klokken ni påskeaften, hørte ivrig banking på døra. Da han åpnet døra for å se hva det var, nøtte han noen 18 år gamle ungdommer, som krevde å få komme inn. De bannet og svertet, og pastor Serek ville ikke slippe dem inn i menighetslokalet. De kom da med trusler om å drepe ham om han ikke fremsa den muslimske trosbekjennelsen.

Pastor Serek følte situasjonen var svært ubehagelig. Han fortalte ungdommene at dette var en kirke, og at de kunne komme tilbake dagen etter da menigheten skulle feire gudstjeneste.

'Dette er et muslimsk nabolag, hva gjør en kirke her', sa ungdommene. Så truet de pastor Serek på nytt og sa at han ville dø om han ikke frasa seg sin kristne tro. Til slutt sparket en av ungdommene pastoren i brystet, så han falt i bakken. Så løp de leende fra stedet.

Født inn i en syrisk kristen familie i den sørøstlige tyrkiske byen Mardin, forteller pastor Serek, at selv om voldsepisoden overrasket ham, så er han ikke overrasket over de verbale overgrepene. Slik har han hatt det mesteparten av sitt liv. Pastor Serek bekjente troen på Jesus offentlig for 35 år siden.

Etter at angrepet på pastor Serek ble kjent har flere muslimer kommet til ham med blomster og sagt at de ikke støtter en slik voldshandling.

Menighet i Nasaret har bedt med 100 mennesker til frelse

Ved ulike anledninger har jeg skrevet om menigheten 'Hjemmet til Jesus - Kongen' i Nasaret. Denne baptistmenigheten er vår samarbeidsmenighet i Israel. Nylig fikk jeg en oppdatering fra pastor Saleem Shalash.

Menigheten har nå 44 døpte medlemmer, i tillegg kommer barna. Men det er ofte flere på møtene. Lokalet som menigheten leier holder på å bli for lite, så de ser seg om etter et annet som er større. Menigheten som ble startet opp i august 2009, har bedt med over 100 personer til frelse siden starten! Bare i forrige måned ba man med 12 som gav sine liv til Herren. Mange av disse bor utenfor Nasaret og i andre byer, så det er naturlig for dem å gå i andre menigheter.

Til jul gav de ut matpakker til 25 fattige familier. De delte også ut 500 små gaver til barn som ligger på sykehus, og trykket over 1000 kalendere med bibelvers og menighetens logo og adresse, slik at de som fikk dem kan ta kontakt med menigheten ved behov. T-skjorter med logo og bibelvers til menighetens medlemmer, har også vært et prosjekt. De har også kopiert 500 CD'er med Bibelen. Dermed kan 500 familier lytte til Bibelens budskap mens de arbeider eller gjør andre ting. Sammen med disse gavene får man også et brev med overskriften: 'Hvor skal du tilbringe evigheten?' Denne evangeliseringsaksjonen har vært mulig takket være givere fra Norge, og bidrag fra den humanitære organisasjonen 'Ny start i Øst'.

I juli måned er menighetens medlemmer invitert til å være med på en to dagers konferanse. De har leid kibbutz Gadot for å styrke fellesskapet og få undervisning i Guds ord.

Chuck Colson ligger for døden

Chuck Colson (bildet), grunnleggeren av Prison Fellowship Ministries, ligger i følge hans egen organisasjon, for døden. Legene har bedt hans familie om å komme til sykehuset så raskt for mulig.

Chuck Colson ble kjent som en av de såkalte 'Watergate seven', rådgivere til daværende president Richard Nixon, for deres rolle under Watergate skandalen. Etter sin omvendelse til Jesus, har Chuck Colson, bygget opp Prison Fellowship Ministries, en kristen organisasjon med stor integritet som arbeider for å gi fanger del i evangeliet gjennom ulike tiltak.

Det var fredag 30. mars at Colson havnet på sykehuset. Dagen etter fjernet legene en blodpropp i hans hjerne. 80 år gamle Colson kom seg raskt, men situasjonen er nå snudd og er blitt betydelig forverret.

Chuck Colson tilhører First Baptist Church i Naples, Florida.

Et 200 års misjonsjublieum verdig å feires

Som tidligere omtalt på bloggen kunne vi i februar måned feire 200 års jubileet til utsendelsen av de første ordinerte amerikanske evangelikale misjonærene. Historiens gang endret seg med utsendelsen av baptisten Adoniram Judson og fire andre misjonærer. For med dem kunne nye mennesker for første gang i de områdene hvor de fikk sitt virke, høre evangeliet for aller første gang.

Når Adoniram Judson og hans kone Ann Hesseltine satte seil og forlot Amerikas kyster i 1812, så markerte det ny æra for amerikansk og kristen innflytelse. Til å sørge for deres underhold, ble det første av mange misjonsselskaper født: The American Board of Commissioners for Foreign Missions (ABCFM). Lignende organisasjoner skulle snart se dagens lys, som skulle sende av gårde tusenvis av misjonærer til alle jordens hjørner. Ved midten av det 20 århundre sendte Amerika ut flere misjonærer enn noe annet land i verden.

Og slik har det fortsatt. 127.000 av de 400.000 utenlandske misjonærene som ble sendt ut i 2010 kom fra Amerika. Det viser tall fra the Center for the Study of Global Christian at Gordon-Conwell Theological Seminary, med tilholdssted rett utenfor Boston.

Ekteparet Judson ble nektet adgang til det britiske India. De fortsatte ferden videre til Burma, eller våre dagers Myanmar. Her skapte de et gramatikalsk system, oversatte Bibelen til burmesisk, og så mennesker komme til tro på Jesus. Kristne forsamlinger har overlevd frem til i dag, og fremdeles feires Judson-søndagen i Myanmar, hver eneste juli.

Og 200 års jubileet er behørlig blitt markert ved ulike arrangementer mange steder i USA, og vil fremdeles bli markert gjennom hele året. For dette er virkelig et jubileum verdig å markeres.

Likevel var det de lokale burmeserne som brakte evangeliet videre inn i landet, og evangeliet går sin seiersgang fremdeles mange steder hvor det pågår sterke vekkelser.

Internasjonal bibellærer kreftsyk og trenger vår forbønn

Denny Kenaston, her sammen med sin kone Jackie, er diagnostisert med kreft i hjernen i siste stadium. Jeg oppfordrer alle bloggens lesere som ber til å ta ham med i dine forbønner.

Denny Kenaston er en meget anerkjent bibellærer, med bakgrunn i den anabaptistiske gruppen Charity Christian Fellowship. Han har undervist mye om de bibelske prinsippene for et kristent ekteskap og familieliv.

Det var i februar at Denny Kenaston ble innlagt på sykehus med noe som kunne ligne på et slag. Sykehuset fant raskt ut at det dreide seg om en kreftsvulst i hjernen. Siden da har svulsten utviklet seg raskt, og i dag når dette skrives har legene gitt ham to måneder igjen å leve om man foretar en operasjon og gir ham strålebehandling. Om ikke Gud griper inn så vil ikke Denny Kenaston overleve dette.

Denny og Jackie ble frelst i 1972. Da hadde de levd et vilt hippieliv med alt hva det innebærer. Men Jesus frelste dem 'helt igjennom' og reiste dem opp til et liv i Hans tjeneste. De har oppdratt åtte barn ute på bondelandet i Lancaster County, Pennsylvania, USA, de siste 21 årene.

Denny Kenaston har vært en av grunnleggerene innen Charity Christian Fellowship, men har også vært en reisende bibellærer og menighetsplanter. Gud gav ham en spesiell salvelse til å kalle menigheten tilbake til de bibelske verdiene for familieliv slik det beskrives i Guds ord. Titusenvis av undervisingskassetter og CD'er er sendt ut over hele verden av hans grundige bibelundervisning. Jeg har selv hatt stor glede og velsignelse av å lytte til den.

La oss løfte Denny og hans familie opp i våre bønner!

Hallaråker med berettiget kritikk av Kristent Samlingsparti og Hanne Herland

Karl Johan Hallaråker er en person jeg har djup respekt for. I en kronikk i Vårt Land i dag tar han bladet fra munnen, og tar etter min mening et berettiget oppgjør med både Kristent Samlingsparti og Hanne Nabitu Herland.

Jeg har lenge forundret meg over kristne som gir seg i lag med høyreekstreme organisasjoner som European Defence League, eller dens norske avlegger. Forundret er jeg også over mye av det hat som finnes i visse kristne verdikonservative kretser, og jeg undres på hvor Jesus, og Hans undervisning i Bergprekenen er blitt av? Flere av disse kjemper for respekt for den kristne tro, at kristne skal ha rett til å samles til gudstjenester og lignende, men vil frata muslimer den samme retten i Norge.

Og Herland roper på dødsstraff, og andre som støtter henne på en sterk statsmakt og en religiøs ensretting, som de kritiserer muslimske land for å ha. Den rettsstaten vi heldigvis har i Norge, synes det ikke som om de verdsetter i noen grad.

Jeg forundres over kristne som ikke har noen problemer med bruk av våpenmakt mot andre, når det gjelder å forsvare den 'kristne' troen. Så underlig å lese Apostlenes gjerninger om de første kristne som aldri gikk til noen væpnet konflikt med Romerriket. Og de ble forfulgt på det mest grusomme. Det er først når stat og kirke blandes sammen at kristne tyr til våpen, også mot sine egne.

Jeg er glad for å tilhøre en kristen tradisjon som aldri har tydd til våpen, og som heller aldri har forfulgt andre på grunn av deres tro og deres overbevisning. Og som har en Jesus-sentrert tilnæringsmåte når de leser Bibelen, og dermed har Jesus det sentrale referansepunktet for sin tro og sin overbevisning.

'La dette sinn være i dere som og var i Kristus Jesus', skriver apostelen Paulus i Fil 2,5.

Det er mange gode grunner for å minne hverandre om det i en tid som vår. Hvordan skal vi kunne formidle de verdiene som Guds rike representerer, slik de blant annet er nedfelt i Bergprekenen, om vi roper på hevn, straff, mer våpen, sterkere forsvar?

Innlegget til Hallaråker finner du her:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread264436/#post_264436

Andreas og Katharina Kolb og deres martyrium

I dag skal du få møte Andreas og Katherina Kolb. Vi må et godt stykke tilbake i historien for å finne dem. Nærmere bestemt 1530. De var bønder, og bodde i Zella St Blasii (bildet), nær Ohrdruf i Sachsen-Gotha.

Helt siden Martin Luther naglet sine teser til kirkedøren i Wittenberg, hadde folk i Tyskland hatt spørsmål om autoritet. Hvem er den sanne kirke? Hvem bestemmer? Enkelte var av den oppfatning at autoritet kom med den tjeneste de sto i: 'Gud etablerte de kirkelige og de statlige tjenestene', sa de 'og gir autoritet til de som innhar dem'. Andre trodde autoritet kom rett ut av Bibelen. 'Vi kan være ulydige mot myndighetene, men adlyde Guds ord', ropte Martin Luther til sine tilhørere. Men lik resten tolket han Bibelen som det passet ham.

En liten gruppe mennesker i Tyskland hevdet at enhver er sin egen autoritet, mens den store gruppen ristet på hodet og spurte: 'Hvordan skal vi kunne vite hvem som har rett? Vi vet ingenting og vi vil ikke ha på oss ansvaret med å bestemme enten det ene eller det andre. Den avgjørelsen må tas av teologene og de lærde kirkens menn'.

18. januar 1530 satte Andreas og Katharina Kolb dette spørsmålet om kirkelig autoritet på dagsorden, og fikk svare for det med sine egne liv.

Vel et år før dette skjedde hadde ekteparet tatt en viktig beslutning. En omreisende evangelist fra Hildburghausen i Thüringen hadde dukket opp i landsbyen hvor de bodde. Hans navn var Volkmar. Han fortalte sine tilhørere: 'Den som vil være en sann kristen må oppgi alt han har og lide forfølgelse inntil døden'.

Volkmar talte med myndighet og overbevisning. Hans budskap, selv om det skremte enkelte, overbeviste andre som fant det i samsvar med Kristi stemme i deres egen samvittighet. Når Volkmar kalte dem til å forsegle sin avgjørelse for Kristus, med å la seg døpe på sin bekjennelse, lot Andreas og Katharina Kolb og fem andre det skje. Datoen var 7. juni 1528.

Med det samme de lutherske myndighetene i Sachsen-Gotha oppdaget det som hadde funnet sted, satte de alt inn på å slå ned på anabaptistene. En ny lov slo nemlig fast at kun autoriserte pastorer fra den lutherske kirke kunne forrette dåp og nattverd. Og som Andreas og Katharina kjente godt - noen hadde gjort dette tidligere, og de var enten blitt torturert eller blitt halshugget!

Etter å ha plassert deres to barn, en på fem og en på ett år, hos slektninger, rømte de. Det gjorde også andre ektepar som hadde latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro. Hans Fock og hans kone overlot sitt to år gamle barn til slektninger, og flyktet. Det samme gjorde Balthasar Armkneckt og hans kone, som overlot sine fire barn - den eldste var ni, til slektninger. Det samme gjorde Kaspar Komel og hans kone, som etterlot seg fire små barn, det samme med Georg Ungers og Konrad Eigerles.

De første myndighetene klarte å gripe var Andreas og Katharina. De ble brakt til Reinhardsbrunn, et gammelt kloster som lutheranerne hadde omgjort til fengsel. Det lå i nærheten av Gotha. Der ble de forhørt og truet på livet. Andreas fortalte dem sannheten: 'Ja, det stemmer. Vi er blitt døpt på bekjennelsen av vår tro'. Han skjulte ingenting for myndighetene og på grunn av hans ærlige, ydmyke holdning ble de som arresterte dem så beveget at de lot dem gå. 'Hvis det er slik at jeg har tatt feil,' sa Andreas, 'så vil jeg med glede vende tilbake til statskirken'.

Tilbake i landsbyen ble Andreas og Katharina mer og mer klar på at de hadde valgt rett, når de bestemte seg for å følge Jesus. De fortsatte å møtes med sine trossøsken, gikk enkelt kledd, gjorde godt mot de som gjorde dem urett, delte det de hadde med andre, og ba ofte sammen. Et år etter ble de på nytt arrestert, sammen med syv andre, og brakt tilbake til Reinhardsbrunn.

Denne gangen begynte torturen med det samme. Katharina, som var i forferdlige smerter og djup frykt, fortalte myndighetene at hun ville adlyde dem. Det samme gjorde Valentin Unger, Balthasar Armknecht, og Osanna Ortleb. Men Andreas holdt ut: 'Jeg forblir tro mot Kristus, og med dem som følger ham,' sa han. Og fikk følge av fire andre.

Til å begynne med var Katharina desperat: 'Nei, Andreas', ropte hun. 'Ikke vær så sta.De vil drepe deg, og hva skal det da bli med meg og barna!'

Men Andreas holdt fast ved sin beslutning: 'Hvis Herren tillater at de dreper meg, så vil Han ta vare på deg. Jeg kan ikke ta tilbake det jeg vet er rett og gjøre det jeg vet er feil. Du vet også at det er feil. Vil du bryte det løfte du gav Kristus?'

Revet mellom sin kjærlighet til barna, sin kjærlighet til sin ektefelle og Kristus, sto Katharina der gråtende i torturkammeret i Reinhardsbrunn. 'Om vi bare kunne ha vært denne forferdelige avgjørelsen foruten!'

Katharina bestemte seg for å følge Kristus. De lutherske myndighetene halshugget henne sammen med sin ektefelle, sammen med Christoph Ortleb, Elsa Kunz, Barbara Unger og Katharina König.

To måneder senere publiserte Martin Luther en bok basert på Salme 82 hvor han forklarer hvorfor myndighetene bør drepe vranglærerne.

Yousef Nardarkhani fikk stort bønnesvar på 35 års dagen

I dag må jeg dele med bloggens lesere et fantastisk bønnesvar! På sin 35 års dag i forrige uke fikk Yousef Nardarkhani lov til å få besøk av familie. Dette var en svært sjelden gjenforenig med familien, noe som alle fire satte stor pris på. Dette er et svar på bønn.

Håpet er jo en dag at pastor Nardarkhani skal bli satt fri.

La oss fortsette å be om dette. 'Et rettferdig menneskes bønn har sin kraft og virkning'. (Jak 5,16)

Heksedoktor og sjeik kom til tro på Jesus

På Afrikas horn kom nylig en heksedoktor og en muslimsk sjeik til tro på Jesus!

Det pleide å være et bordell, huset hvor to misjonærer vi av sikkerhetsmessige grunner ikke kan oppgi navnt på, nå oppdrar barna sine, et sted på det som kalles Afrikas horn. Når de kom hit var det første de gjorde å omgjøre stedet til en bolig. Det andre de gjorde var å lære seg språket, slik at de kunne invitere folk til deres hjem.

'Jeg kan ikke fortelle folk hvordan de skal bake brød, men jeg kan fortelle dem hvordan de kan finne stedet hvor vi bor, og når de har kommet hjem til oss, så kan vi fortelle dem om Jesus,' sier misjonæren, og så legger han til: 'Vi har ikke lært å snakke språket her perfekt, men vi har lært så mye at vi klarer å formidle hva evangeliet om Jesus innebærer'.

De to siste årene har de fått dele evangeliet med mange av de som tilhører de unådde folkegruppene som er bosatt her. De deler evangeliet, for så å lære opp nye som kan bringe evangeliet videre, og så lære nye. 25 mennesker har på denne måten kommet til tro på Jesus gjennom disse to årene, er blitt døpt og lagt til den lille menigheten som har vokst frem. Deriblant en heksedoktor og en sjeik!

Det skjer ikke uten motstand, men interessen for å høre om Jesus er stor. La oss huske dette viktige arbeidet i våre bønner.

Det finnes en egen nettside med bønnemner for en måned, for de som vil være med på å be for dette strategiske misjonsarbeidet på Afrikas horn:

http://prayforthehorn.com/

100 biskoper, prester og diakoner myrdet

På bloggen Monastisk kan du nå lese om de 100 biskopene, prestene og diakonene, som nektet å bøye ned for perserkongen og som ble halshugget for sin tro på Jesus.

Se:

http://www.monastisk.blogspot.com

Fem år siden de brutale drapene på tre kristne bokhandlere i Tyrkia - fremdeles er ingen dømt

I morgen - 18. april - vil det være fem år siden de særdeles brutale drapene på Necati Aydin, Ugur Yuksel og Tilman Geske i Tyrkia. Fremdeles er ingen dømt for ugjerningen. De tre arbeidet i den kristne bokhandelen Zirve Christian Publishing House i Malatya i det østlige Tyrkia, og ble bokstavelig talt slått ihjel. Necati Aydin og tyske Tilman Geske var begge gift og var far til henholdsvis to og tre barn, mens Ugur Yuksel var forlovet da de ble drept. Hun som var forlovet med Ugur er nå gift med en kristen mann.

Fem menn i alderen 19-20 år på tidspunktet for ugjerningen, ble arrestert, men siden det visstnok skal være vanskelig å få identifisert de som står bak drapene, er de ikke dømt. En høring ble holdt den 17. februar. Det er høring nr 37 i rekken! I forbindelse med denne høringen sa dommerne at saken nå var godt forberedt til neste høring, som ble datofestet til 9.-13 april, men 9. april meddelte disse dommerne at det likevel ikke var slik. I følge tyrkisk lov er det slik at om man ikke er dømt innen fem år skal man under normale omstendigheter løslates. I morgen er det altså fem år siden drapene skjedde. Men denne regelen gjelder ikke for terrorsaker, og denne drapssaken blir karakterisert som en terrorsak.

Tyrkiske kristne ber nå om forbønn for følgende:

+ At familiemedlemmer og venner av de drepte fremdeles må få kjenne Jesu fred.

+ At rettferdigheten vil skje fyldest og at de som står bak drapene får en rettferdig dom

+ At de som har begått ugjerningen må erfare en dyp bevissthet om sin synd og så få erfare Jesu tilgivelse

+ At dommerne, advokatene og journalistene som følger saken vil høre evangeliet, og bli dratt til Guds kjærlighet, tilgivelse og aksept.

En voksende anabaptistisk menighetsbevegelse i Myanmar

Lederne for Mennonite Mission Network er vitner til en forunderlig vekst og forpliktelse til anabaptismen i Myanmar eller Burma som landet er best kjent som.

I mars kunne Stanley W. Green (bildet), som er executive director for Mennonite Mission Network, og Kuaying Teng (til venstre på bildet), som er leder for Asian Ministries, dele fellesskap med flere anabaptister i landet, takket være tjenesten til Amos Thang Chin (til høyre på bildet), som leder Bibel Misjonskirken i Myanmar. De deltok på en distriktskonferanse som ble holdt i pastor Amos Thang Chin's menighet. 200 personer deltok, noen av dem hadde gått på beina i to dager for å rekke frem til konferansen som ble holdt i Kalaymyo.

For omlag 10 år siden hadde pastor Chin fått det rådet at han skulle ta kontakt med Mennonite Mission Network. Hans historie om hvordan han kom frem til sin tro er djupt rørende:

Amos Thang Chin vokste opp i en animistisk familie blant chin-folket. Når han kom til tro på Jesus, førte det til at hans far forkastet ham. Chin flyktet til India. Her begynte han på en bibelskole i Dehli. Han begynte med gateevangelisering. Dette førte til at han ble steinet, og etterlatt sårende på gaten en dag. Mange passerte ham der han lå, men en mann stanset opp. Raj Kumar. Han var en mennonitt. Kumar hadde i sin tid gått på Eastern Mennonite University in Harrisonburg i Virginia, USA. Etter å gitt pastor Chin den hjelp han trengte, satte Kumar Chin i forbindelse med Asia Mennonite Conference. Takket være Kumars omsorg fikk Chin interesse av å vite mer om anabaptismen.

Chin flyttet så tilbake til Myanmar hvor han ble forsonet med sin far. Chin's far gav ham en egen risåker, som Chin solgte for å bruke pengene på evangelisering og menighetsplanting. Og menigheter ble plantet og medlemmene økte til antall. Pastor Chin ble opptatt av hvilken identitet disse menighetene skulle ha, og han ba arbeidere fra Mennonite Mission Network om å komme for å undervise dem om anabaptistisk tro og identitet. Ikke minst om hvordan de skulle kunne drive med konfliktløsning.

Og slik ble det: de voksende menighetene har alle en anabaptistisk identitet og teologi, som har vært til stor hjelp for å bringe evangeliet til en lidende og krigstrett befolkning i Myanmar.

Broder Bakht Singh - en åndelig far som utstrålte Kristus, del 3

Her følger tredje del av historien om broder Bakht Singh:

Det var ikke uvanlig at titusenvis av mennesker omvendte seg til Kristus i de møtekampanjene som Bakht Singh hadde. I følge forfatteren David Hunt talte Bahkt Sing til en folkemengde på hele 12.000 i Madras under et friluftsmøte der i 1938: 'Mange svært syke ble helbredet når Bakht Singh ba for dem, selv døve og stumme begynte å høre og tale', skriver Hunt.

Den første av de mange menighetene som Bakht Singh skulle være med på å grunnlegge, så dagens lys i Madras, Tamilnadu, 12.juli 1941 under navnet: Jehovah Shammah. Så ble menigheter grunnlagt i Andra Pradesh og andre deler av India, Pakistan, Sri Lanka, Australia og andre deler av verden. Disse menighetene teller nå tusener. Bakht Singh kan med rette kalles en åndelig far til hele denne menighetsbevegelsen.

Etter en tid i bønn kom Bakht Singh frem til at man ville bygge disse menighetene med basis i Apg 2,42: 'De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene'.

Slik Bakht Singh så dette har menigheten en firfoldig tjeneste:

1. Å vise frem 'Kristi fylde' (Ef 1,22-23)
2. Å vise frem Kristi enhet (Ef 2,14-19)
3. Å vise frem Hans visdom (Ef 3,9-11)
4. Å vise frem Hans herlighet (Ef 3,21)

Bakht Singh og noen av hans medarbeidere flyttet fra Madras til Hyberabad. Det skjedde den 25. september 1950. På midten av 1950-tallet sørget Herren for at de fikk en eiendom som skulle huse menighetslokale og lokaler for andre deler av denne tjenesten. Han kalte dette nye stedet Hebron. Og Herrens arbeid vokste og økte. Menighetsbevegelsen til Bakht Singh i perioden 1950-1970 den mest hurtigvoksende i India.

(fortsettes)

Å leve sitt liv i lyset fra påskemorgen

Man blir litt omtumlet av det strålende lys som påsken bringer med seg! Ut av gravnattens mørke lyser det et lys som overvant selv dødens krefter. Apostelen Peter sier det så treffende i sin pinsepreken:

'Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast'. (Apg 2,24)

Vi skal leve våre liv i lys av påskemorgen. Vår tro er oppstandelsestro! Apostelen Paulus skriver at han for sin del har gitt opp alt, gitt avkall på alt, fordi hans djupe lengsel er 'å vinne Kristus' - få 'kjenne Ham', skriver han til den kristne forsamlingen i Filippi, og så legger han til: '... og kraften av hans oppstandelse ...' (Fil 3,7flg)

Påskemorgen gir oss muligheten til å leve i oppstandelsestroens kraft!

Lev Gillet, bedre kjent som 'En munk fra Østkirken', skriver i boken 'Jesus - enkle betraktninger om frelseren':

'Jeg skal ikke bare få se Ham, men bli delaktig i Hans herlighetsliv. Og dette kan jeg begynne allerede nå. 'Til og med i dag' kan paradiset stå åpent for meg, om enn ikke helt, så dog på klem, alt etter hvor inderlig jeg knytter meg til Kristus. Disippelens liv er i dobbelt forstand bundet til hans Mesters liv, i det han på en og samme tid er både her nede og hos Faderen. Det himmelske livet er bare en forlengelse og en utdypning av livet i Jesus. Mitt liv etter døden befester og bekrefter det valget jeg treffer nå. Selv i dag kan jeg 'begynne' å være i paradiset sammen med Jesus'.

I dette lyset vil jeg leve.

Sola Scriptura og tradisjonen - min tro eller kirkens tro

Jeg leste noe i går som Peter Halldorf (bildet) har skrevet, og som samsvarer godt med hva jeg selv har sagt og skrevet, om det samme tema, som stadig er like aktuelt:

'Reformasjonens reaksjon på en uttæret kirke var begripelig og berettiget. Det ulykkelige var det motsetningsforhold som oppstod på tidlig 1500-tall mellom skrift og tradisjon. Disse to, som i den udelte kirkes tid ble betraktet som uatskillelige, kom nå til å gli fra hverandre. Med parolen Sola Scriptura, Skriften alene, ble det formulert en holdning som skilte Bibelen fra historien. Det skrevne ord ble atskilt fra det verk som Ånden var i gang med i kirkens liv.

Dermed var det fritt fram for hver og en å bli sin egen bibelguide. 'Du leser det slik, men jeg leser det på denne måten'. En holdning som har kledd moderne tids individualisme fortreffelig. Kristne begyne å tale om min tro i stedet for vår tro.

Dette førte ikke bare til at den enkelte kristne ble mer sårbar i sin tro. Når alt avhenger av min overgivelse og hengivenhet, min tro og fasthet, mine bønner, åpner det seg snart en ravine av fortvilelse når jeg stilles overfor min egen svakhet og brist.

Troen er utvilsomt personlig og pinsen en åndelig myndighetserklæring av mennesket. Men det er ikke det samme som at troen er et privat prosjekt. Vi bæres av kroppens - kirkens - tro, og fremfor alt av Ham som er Hodet. Vi tror sammen, ikke hver og en på egenhånd. Her ligger styrken i å være en del av den kristne menighet. Som det heter, til vår store lettelse, i en av de gamle nattverdsbønnene: 'Herre, se ikke på våre synder, men på din kirkes tro ...'

Da hver av og en ble sin egen åndelige autoritet, lå snart veien åpen for en utvikling som skulle lede til stadig nye knoppskytninger. Den som mente at han leste Bibelen i større troskap mot urkristendommen enn andre, oppfattet det slik at han hadde mandat til å danne egen kirke. Det protestantiske hjerte, plaget av ensidighetens defekt, var født'.

(Kilde: Peter Halldorf: Duften av de hellige, Luther 2008, side 83-84)

Be for meg, en synder

Noe jeg tidlig la merke til hos mine ortodokse venner var at ba om forbønn hos sine medsøsken i troen:

'Be for meg, synder', sa de.

Eller de gikk til presten for å få hans velsignelse. Og for dem var det noe dyrebart, noe virkelig og konkret.

Det grep meg så sterkt, og har siden fulgt meg som noe av det fineste jeg har vært vitne til.

Og jeg kjenner jo dette behovet selv: 'Be for meg, synder'. Be om Herrens miskunn over meg. At Han ser til meg i sin store nåde. For jeg er en synder. Denne våren har jeg levd i troen på Jesus i 40 år. Når jeg helt i begynnelsen av mitt kristenliv var leder for skolelaget på ungdomsskolen hvor jeg gikk, laget lokalavisen et intervju med meg. I overskriften på det intervjuet heter det: 'En frelst synder'. Ja, slik er det. Frelsen er både nåtid og fremtid, og i mål er man ikke, før man er i mål! Og jo lenger man lever med Jesus, jo mer ser man sin egen synd, og man kjenner behovet for å be om syndernes forlatelse. Ikke som noe lettvint, men som en livsnødvendighet.

I innledningsbønnen til kveldsbønnen i Den ortodokse bønneboken, heter det:

'Forbarm Deg over oss, Herre, forbarm Deg over oss, for vi har ikke noe å forsvare oss med; vi syndere kan kun be denne bønn til Deg, vår Hersker: Forbarm Deg over oss'.

Slik er det. For oss alle. Uten unntak.

Derfor faller det naturlig for en kristen å be: 'Be, for meg, en synder'.

Og her har vi fått en stor gave i Jesusbønnen, som nettopp er 'en synders bønn':

'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.

Den bønnen ber jeg mange ganger om dagen, og den har fulgt meg i mange år nå. Den ble så viktig for meg at jeg også har skrevet en bok om den.

Så er jeg også - som årene går - blitt enda mer opptatt av å be de som står i Herrens tjeneste om å velsigne meg. Ikke be for mine mange behov, men velsigne meg. Finnes det noe større å ta med seg enn Herrens velsignelse?