Å se det samme landskapet i 46 år - og bli formet av Gud

Et bilde og en billedtekst har vært med meg noen dager nå. Det er det samme bildet du ser her. Billedteksten som fulgte med er denne:

'Den egyptiske ørken, nær Al-Qalzam fjellet. Dette var sannsynligvis det Hellige Antonios så for førtiseks år utenfor sin fjellhule'.

Tenk det! I en tid hvor vi beveger oss hele tiden, og gjerne reiser over store avstander, hvor vi krever å bli underholdt, så vi ikke kjeder oss, hvor det er lyder og inntrykk hele tiden, som beskjeftiger oss så vi slipper stillheten - er det vanskelig, for ikke å si umulig å tenke seg at noen kunne holde ut i 46 år og 'bare' se dette!

Men det er dette som fostrer mennesker og gjør dem til åndelige veiledere!

Før noen reagerer - la meg skynde meg å si at et goldt landskap alene gjør selvsagt ikke det. Men det er jo en årsak til at profetene i Den gamle pakt, døperen Johannes, Jesus og apostelen Paulus - alle søkte ut i ødemarken for å være alene med Gud. For her - i stillheten, uten alle distraksjonene, øver man seg til å lytte og gjenkjenne Guds stemme. Her formes man av Den Hellige, her lærer man seg til å leve i forsakelse og tro.

Vi kjenner ikke de første kristne som dro ut i ørkenen, men helt siden kristendommens begynnelse har ørkenen øvet sin særskilte dragningskraft på mennesker som ville følge Jesus radikalt. At vi ikke kjenner så godt til hvem disse første var er kanskje ikke så rart. Den asketiske livsformen etterlater som regel ikke mange sporene.

Når den hellige Antonios innledet sitt liv som asket på 270-tallet, vet vi at han først gikk i lære hos en kristen eneboer som har forblitt anonym. Dette viser at det altså fantes eneboere - eller eremiter - før Antonios. Kanskje finnes det en kontinuitet tilbake til døperen Johannes og Qumran-samfunnet.

Jeg kommer tilbake til historien om Antonios i serien 'Betydningen av koptisk monastisk liv har for dagens bedere og internasjonal bønnebevegelse', som jeg begynte på i går.

Poenget med denne artikkelen er å understreke betydningen av hvordan åndelige veiledere fostres. For det er ikke mange av dem i dag. Modne erfarne kristne som er i stand til å skelne ånder, og gi praktisk veiledning for den som vil gå djupere med Gud. For å bli en slik må man leve i bønn, og være villig til å la seg forme i lidelsesfellesskapet med Kristus.

Hvorfor er det så få åndelige veiledere i vår tid - og i sær her i Norge?

Kanskje er det få som når alt kommer til alt, virkelig går Jesusveien? Det er veldig mye 'snakk' i kristen-Norge. Biskop Martin Lönnebo sa en gang jeg snakket med ham: 'Det er dere nordmenn som har meninger'! Jeg tror han har rett. Vi mener mye om mange ting, men få er de som lever det de mener. Vi importerer veldig mye fra Amerika, men lite 'selvprodusert' kristenliv. Og de som velger å trekke seg tilbake for å leve med Gud i stillhet, blir karakterisert som 'religiøse' og 'er ikke med på det Gud gjør' nå. Vi har også hatt få miljøer som har fostret åndelige rettledere. Unntaket har vært retreatbevegelsen og noen av klostrene.

I 46 år så Antonios fjellene og det golde landskapet. Men hans stille liv med Gud satte sitt preg på ham, og alle han kom i kontakt med, og vi husker ham den dag i dag! Hvem av oss vil bli husket etter vår død - og hvor mange er blitt husket av de som levde for så lenge siden? 

Foto: John A. McGuckin/Mysteries of the Jesus Prayer.