En liten oppdatering til alle dere som ber for oss

Her kommer årets siste oppdatering til alle dere som ber for oss, sammen med vår nyttårshilsen:

De siste dagene har Bjørn Olav opplevd mye mer kroppslig stivhet. Det gjør at han også blir mer svimmel, noe som oppleves skremmende og slitsomt. Særlig nakken og den ene skulderen er veldig stiv. Det er vanskelig å finne en stilling som er mulig å få sove i. Øresusen blir også mer intens.

I tillegg til dette har han også fått en stikkende smerte i den ene foten. Det er som om noen skulle stikke ham med sylkvasse nåler. Smerten er pulserende og varer ved i timer.

Vi er veldig takknemlig til alle som vil be for denne situasjonen som nå har oppstått. Nå kjennes livet veldig krevende.

Så vil vi få ønske alle våre venner og forbedere et velsignet nytt år. Måtte dere alle få oppleve Hans gode nærvær, Hans rause nåde og Hans omfavnende kjærlighet.  Han bærer selv i de bratteste bakkene. Hans navn være æret gjennom våre levde liv.

May Sissel og Bjørn Olav

Bildet er tatt i skjærgården i Stavern.

Det nye året har allerede begynt om man lever med en annen rytme

Når folk flest tar fatt på et nytt år i morgen, har mitt nye år startet forlengst! Det startet 1. søndag i advent når vi tok fatt på det nye kirkeåret. Jeg er blitt så glad i den rytmen som dette året inviterer til, hvor konsentrasjonen er rettet mot Kristus. Når Han blir sentrum får man et helt annet perspektiv på livet, og livets mange hendelser. Kirkeåret inviterer til å stanse opp og dvele ved Jesu liv og person, fra vugge til grav, til Kristi seierrike oppstandelse og himmelfart og pinse.

2018 er for meg et tall tilhørende en kalender, en syklus som handler om vår, sommer, høst og vinter. Den er jeg selvsagt en del av, og noen av disse årstidene er jeg veldig glad i. For meg er det først og fremst våren og høsten. Det sier vel litt om meg som person. Men med kirkeåret er ikke disse skiftningene i året det viktigste. Men Kristus. Med Ham i sentrum kan jeg leve med i våren, sommeren, høsten og vinteren. Enten det nå er en årstid i det naturlige, eller i det åndelige. Alt sees i lys av Ham.

I 2018 blir jeg 60. Det er skremmende å se hvor fort tiden går. Vel, går, er et dårlig uttrykk, la meg heller si, spinner. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om dette. Etter at jeg ble alvorlig syk har dette fått en helt annerledes dimensjon og jeg forholder meg til dette på en annen måte enn før. Nå er ikke alt så selvsagt lenger. Alle dager blir dyrebare. Spesielle.

Det viktigste for oss alle er at vi lever i Guds tid med livene våre. Overgitt til Hans vilje.

Jeg har tatt med meg ordeme fra Salme 31,16 inn i det nye året:

"I din hånd er mine tider."

Sann Gud - og sant menneske

Når jeg leser uttalelser fra enkelte av dagens teologer og lekfolk, er jeg glad for at det finnes teologer og lekfolk som har levd noen år før oss!

Når teologer og bibellærere ikke lenger klarer å svare for seg når de blir spurt om hvem Jesus er, så sier det ikke så rent lite om hvor forvirret tiden vi lever i er.

Er Kristus Gud, spør en retorisk. Det er retorisk fordi svaret allerede er gitt! Den blendende vakre prologen til evangeliet etter Johannes begynner med disse ordene: "I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet VAR GUD." (Joh 1,1) Mer trengs egentlig ikke, men når Bibelen for flere i dag ikke lenger er Guds ord, og man heller lytter til sine egne følelser så kan man jo få seg til å tro hva som helst.

Biskopene og teologene som kom sammen til kirkemøtet i Nikea i 325 og i Konstantinopel i 381 forfattet det som har fått navnet 'Nikenum', Den nikenske trosbekjennelsen. Der heter det om Kristus:

"Jeg tror på ... én Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og Jomfru Maria og ble menneske ..."

Dette er klassisk kristen tro. Den samsvarer fullstendig med Bibelen. I stedet for å surre med sine egne teorier og skape enda mer forvirring bør man ta seg tid til å studere kildene. I turbulente tider som vår har kirkens menn tenkt, bedt og besluttet, så slipper vi å rote det til. I den første kristne tiden sto det kamp om kristologien, men kirken landet det hele i det som er blitt en felles kristen tro. Vi lever i en tid hvor så den ene etter den andre oppkaster seg til å være bibellærde og etterlater seg enda flere forvirrede kristne. La oss ikke bidra til mer forvirring, la oss hjelpe hverandre til klarhet.

"I inkarnasjonen steg den evige og tidløse Gud inn i tiden og historien og ble menneske for å kunne forene menneskeslekten enda en gang med seg selv som hodet," skriver Kyrill av Aleksandria. Kristus er Gud kommet i kjød, 100 sann Gud og 100 prosent sant menneske. La oss holde fast på dette, og ikke la oss drive med av alle disse lærdomsvindene som farer over jorden i dag.

Tusenvis av ungdommer samlet i Basel, Sveits i stillferdig bønn og lovsang

Flere tusen ungdommer fra ulike kristne sammenhenger er samlet i Basel i Sveits denne nyttårshelgen for å be, få undervisning fra Guds ord og lytte til stillheten og tilbe Herren. Det som samler dem er Jesus!

May Sissel og jeg lyttet til deler av kveldsmessen på direkte overføring i går kveld. Det er fantastisk å se alle disse ungdommene som sitter stille, synger disse meditative Taize-lovsangene, går frem for å bli velsignet av bror Alois eller en av de andre Taize-brødrene eller de kneler ned ved det store korset som legges flatt ned på gulvet for at ungdommene kan bøye sine panner mot det i stille bønn og tilbedelse. Det vitner om at unge mennesker slett ikke trenger høy, støyende musikk, røykkanoner eller kule lovsangere eller talere - er Guds nærværet der, så holder det!

Det er 40'de gang dette europeiske møtet holdes. Møtet i Riga i Latvia i fjor samlet 15.000 ungdommer, til et like enkelt opplegg. Selv var jeg tilstede i Linköping i Sverige i 1990 da dette europeiske stormøtet, som i sin tid ble startet av grunnleggeren av Taize, bror Roger, ble holdt der. Da kom 247 ungdommer fra Baltikum. Det var i seg selv en sensasjon. Ungdommer fra Estland, Latvia og Litauen kunne for første gang reise fritt ut av Jerntepppet, som hadde holdt dem innesperret og frarøvet dem friheten i så mange år. Det var mange av oss som gråt den gangen når vi fikk møte dem. Det var også her jeg fikk et lengre møte med bror Roger alene. Et møte jeg aldri glemmer og som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den lille, milde og ømme mannen som hadde en slik sterk Kristus-utstråling.

Forbedere etterlyses snarest!

Jeg etterlyser forbedere! Om Gud kaller deg, ta kontakt med meg snarest via min epostadresse.

Dette handler om et svært viktig forbønnsoppdrag, og vi trenger noen menn eller kvinner, som kan bruke av sin tid noen dager fremover og stå sammen med oss i bønn.

Vi står midt oppe i en virkelig åndelig strid. Hva det dreier seg om kan jeg på nåværende tidspunkt ikke dele, annet enn med de som melder seg til å stå sammen med oss.

Det haster.

Skriv til meg: bjornolav58@gmail.com

Norsk 'nåde-pastor' anbefaler omstridt forkynner som røyker seg høy på Jesus

Det går fra vondt til mye verre i den norske nådebevegelsen. En av deres fremste representanter anbefaler nå skandaleomsuste John Crowder (bildet), som her 'røyker' Jesus-barnet. Noe mer blasfemisk skal man lete lenge etter.

John Crowder er kjent for å bruke en malerkost som han hna dypper i vann, og maler ansiktene til de som vil motta 'Åndens salvelse', han drikker vann fra flasker fra talerstolen og påstår at han blir 'full i Den Hellige Ånd', han raver rundt som fullstendig gal i lokalene han leier for å ha sin 'Jesus-trip'. Crowder snakker et språk hvor han ofte snakker om å 'bli høy på Jesus', som en narkoman ville snakke om å bli høy på dop.

Denne pastoren går nå ut på sin Facebook-side og anbefaler John Crowder til sine tilhengere: "Har du ikke hørt om John Crowder før, så anbefales det..." og legger ut en video av ham.

Sammen med en nær kollega av seg, som er bibellærer i en pinsemenighet, har denne pastoren fra før av avskrevet Bibelen som Guds ord, fortapelsen er bare dennesidig, og kristne har ikke lenger synder å bekjenne. De tar også avstand fra Det Gamle testamentes gudsbilde og mener at de som skrev bøkene i GT presenterer et vrengebilde av Gud.

Nå fremmer også denne pastoren en person som de færreste vil anse som 'sunn'. Den norske nådebevegelsen er i ferd med å grunnstøte og skandalisere seg fullstendig.

Å sette over til den andre siden

Noen år nå har en kvinne fra en indiansk urbefolkningsgruppe i USA ved så mange anledninger talt inn i livet mitt. Hun er en hardt prøvet kvinne. Så også denne gang. Jeg tror flere vil bli velsignet av dette, derfor har jeg valgt å oversette det:

"Samme dag, da det ble kveld, sa Han til dem: 'La OSS sette over til den andre siden av sjøen.' (Mark 4,35) Jesus ønsker å gå med deg...til den andre siden... Enten det skjer gjennom en storm, gjennom en dal, ulike omstendigheter eller gjennom harde tider som kan oppstå.

Dette ordet taler om den andre siden. Ikke at vi skal bæres over. Eller at vi skal være alene. Eller at vi skal bli tråkket ned. 

La oss gå i tro ... Han venter."

- Brown Eagle

For meg taler dette om noe spesielt i mitt eget liv. Jeg skal ikke si for mye om det. Men jeg tror jeg ikke er alene om å gå gjennom en dal for å komme over til den andre siden. Det viktigste å si om dette er at Herren Jesus går med.

De uskyldige barna

For to dager siden feiret vi minnet om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Nå, i dag, på fjerde dags jul, er det de uskyldige barna i Betlehem vi minnes. De guttebarna som kong Herodes sørget for å få drept for å hindre at Jesus skulle få vokse opp.

Stefanusdagen er blitt viktigere enn noensinne, med tanke på den kolossale forfølgelsen som rammer kristne så mange steder på jorden. Men minnedagen for de uskyldige barna i Betlehem er ikke blitt mindre viktig.

For barna lider også i dag. Vi har nettopp sett forferdelige bilder fra Syria. Utmagrede barn. Syke barn. Ofre på grunn av voksne menneskers grusomheter.

Det nye testamentes Jesus-bilder av Jesus og barna er ubeskrivelig vakre. Han tar dem i sin favn, Han velsigner dem. Han ber barna komme til Ham, og Han sier til oss voksne at vi ikke skal hindre dem. Barn og Jesus hører uløselig sammen, ja, Han ber oss om å bli som dem.

Barn er barn. Unger er unger. En søleputt er like tiltrekkende for et syrisk barn som et norsk barn. Begge må oppi søleputten med beina for å hoppe!

I dag velsigner vi alle barn, og jeg oppfordrer deg til å være helt konkret. Velsign barna i nabolaget ditt, gjerne med navns nevnelse om du kan. Små og store. Hvite og sorte. Kristne og ikke-kristne. Velsign!

Så husker vi på mødre og fedre og søsken som i år har mistet et av sine kjære barn - la oss tenne et lys for dem.

Og så ber vi for alle barn som har mistet mor eller far, som er redde, som ikke har mat eller husly eller som befinner seg i en stor flyktningeleir.

Og så ber vi for søndagsskolen, barneleire og alt godt kristent barnearbeid.

Dette tar vi oss tid til 4.juledag.

Om å være i nærværet av det hellige

Det finnes en fortelling som er gjengitt i Ørkenfedrenes tankespråk som griper meg så sterkt, og har gjort det helt siden jeg hørte den for mange år siden.

Det er fortellingen om en gruppe munker som besøker en eldre eremitt. De ber om råd og stiller spørsmål om det åndelige livet.

Men en av munkene forble taus og når den eldre munken undrende sier: 'Har du ingen ting å spørre meg om, mitt barn?' svarer han: 'For meg holder det å se deg.'

For meg sier det noe om hvordan levd liv, hvordan hellighet, har en sterkere påvirkningskraft enn ordenne våre. Jeg lengter etter autensitet, etter ekte tro, som har satt seg i kroppen! Etter levd liv.

Så mange ganger er vi ute etter å få noe. Det gjelder også når vi ber.

Av og til - og oftere enn vi våger å tro - er det nok å være.

Å omgås mennesker som har levd tett sammen med Jesus gjør noe med oss. Det forvandler oss.

Martin Luther - rebell i en brytningstid

Selvsagt er jeg ikke alene om å ha et ambivalent forhold til Martin Luther, og det har ikke endret seg etter å ha lest Heinz Schilling's moumentale biografi: Martin Luther - rebell i en brytningstid, utgitt på Vårt Land forlag. Men om man skal forsøke å forstå denne ubegripelige reformatoren litt bedre, kommer man ikke utenom denn mursteinen av en bok på 698 sider i ganske stort format.

Og det bør vi jo. Luther har på godt og på vondt preget oss selv 500 år etter Reformasjonen - i hvert fall vi som bor her i Norge og er blitt oppflasket med lutherdommen. Både dens sterke og positive sider, men også undertrykkende for alle de som har ment noe annet enn den statsbærende religionen.

Men bevaremegvel - vi kommer jo ikke utenom den godeste Luther! For vi har mye å takke ham for. Han oppfant jo ikke evangeliet, slik enkelte lutheranere i deres store hyllest av stjernen, nærmest synes å mene. Noen mener derimot at han gjenoppdaget det. Det er kanskje også for store ord, for evangeliet finnes jo både i Den romersk-katolske kirken og i de før-reformatoriske bevegelsene som var morgengryet for den Reformasjon, som ikke bare kom med Luther, men også Calvin, Zwingli og det som er kalt reformasjonens tredje gren: den radikale døperbevegelsen. Riktigere er vel å si at Gud åpnet Luthers øyne så han fikk lys over rettferdiggjørelsen.

Historikeren Heinz Schilling har gjort en formiddabel jobb. Her er i grunnen alt du kan tenke deg: et vell av kunnskap, innsikt, god vurderingsevne, kritiske bemerkninger, et levende språk, til tider spenning. Man blir rent revet med. Her foldes stormaktsintrigene ut. Her er paver, bønder, herskere, prelater, konger i skjønn forening. Det eneste jeg savner - som jeg gjør med andre biografier - er en større forståelse for døperbevegelsen og forfølgelsen av dette som altså er kalt reformasjonens tredje gren. Vel skriver Schilling om Müntzer, men de fleste forskere er i dag enige om at han slett ikke representerte anabaptistene. De vedsto seg ikke ham. Mens Müntzer var voldelig, var et av kjennetegnene på den anabaptistiske bevegelsen at den var ikke-voldelig.

For all ettertid kommer vi likevel ikke utenom Heinz Schilling om noen vil lese seg opp på Luther og forstå både ham og Reformasjonen. Om det er verd å bruke de timene og dagene det tar å lese 698 sider? Absolutt. Du er litt klokere etterpå. Og faktisk litt mer takknemlig. For hva du eier i Kristus!

Heinz Schilling:
Martin Luther
- rebell i en brytningstid
Vårt Land forlag 2016
449 kr

Larry Christenson er hjemme hos Herren

Larry Christenson sovnet stille inn i går. En stor blødning i hjernen etter et fall på lille-jualften førte til at han falt i koma og han kom seg aldri igjen.

Med Larry Christenson er en av de mest markante skikkelsene i den karismatiske bevegelsen borte. Hans varme Kristus-forkynnelse fikk berøre tusenvis av mennesker, og hans dåp i Den Hellige Ånd skapte tørst og lengsel og hans lettfattelige undervisning om hvordan andre kunne få motta Åndens gave, førte mange inn i et djupere liv med Gud.

Helt til det siste - i en alder av 89 år - var han aktiv i tjenesten.

Jeg skrev dette om Larry Christenson for få dager siden:

"Larry Christenson er her i Norge kanskje mest kjent for boken: 'Den kristne familien', hvor han uredd løftet frem det bibelske synet på familien. Han har også vært en stor inspirasjonskilde for flere av de som har vært knyttet til Oase-bevegelsen. I 22 år var Larry Christenson prest for Trinity San Pedro, USA, og er en av de mest prominente lederne innen den karismatiske fornyelsesbevegelsen verden over. Han er kjent som en konservativ bibeltro lutheraner, med et stort hjerte for alt Guds folk. Fra 1983 og frem til 1995 ledet han International Lutheran Renewal Center, og er en mye brukt taler på store internasjonale konferanser."

Larry Christenson fikk sette djupe spor i livene til mennesker som Jens-Petter Jørgensen og Trond Løberg, begge lutherske prester som har hatt og fremdeles har stor betydning for Guds rike her i Norge og i mange andre nasjoner, Men han berørte også mange andre nordmenns liv, meg selv inkludert.

La oss huske den nærmeste familien, og spesielt hans kone, Nordis (bildet), i våre forbønner.

Om å løpe slik at vi vinner seiersprisen

Et ord fra det første brevet apostelen Paulus skrev til den kristne forsamlingen i Korint, har utfordret meg i flere måneder nå:

"Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den." (1.Kor 9,24)

I går lyttet jeg til Zac Poonen - igjen. Han er en forkynner og bibellærer fra India, og en av grunnleggerne av Bangalore Christian Fellowhip Church. Menigheten ble grunnlagt i 1975. En mann med stor integritet.

Siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg på grunn av min norske og dermed vestlige bakgrunn blitt mest påvirket av forkynnere med vestlig bakgrunn. Derfor er det forfriskende - og utfordrende - å lytte til forkynnere med en helt annen kulturell og etnisk bakgrunn. Det kan gi et annet perspektiv - og det kan være befriende og helt nødvendig. Hos noen av våre ikke-vestlige venner finnes det fremdeles en 'hellighets-tone' som sjelden finnes i vestlig forkynnelse. Er det noe vi har mistet?

Som Poonen er jeg opptatt av hvordan dette løpet ender, som Paulus skriver om: 'Løp da slik at dere kan vinne ... seiersprisen.'

I den talen jeg lyttet til i går hadde Poonen et viktig poeng:

Seiersprisen utdeles ikke ved begynnelsen av løpet. Den gis når løpet er fullført.

Hebreerbrevets forfatter skriver: "Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! LEGG MERKE TIL DEN UTGANG DERES LIVSFERD FIKK, og følg etter dem i deres tro." (Hebr 13,7)

Løpet er ikke fullført før det er fullført. Mye kan skje underveis. Derfor er det viktig at vi løper på en slik måte kan vi kan vinne seiersprisen. Det avgjørende er hvordan vi FULLFØRER.

Så kan det hende vi snubler underveis. Da er det viktig at vi ikke blir liggende, men reiser oss.

'Er det lettere å bekjenne synd for Gud eller mennesker,' spør Zac Poonen.

Hva ville du ha svart?

Poonen svarer: 'Hvis det er lettere å bekjenne synd for Gud enn det er for mennesker er det fordi du egentlig ikke har bekjent din synd for Gud."

Tenk litt på det utsagnet. Jeg tror mange av oss kvier oss for å bekjenne synd for mennesker. Kanskje tar vi litt for lett på det å bekjenne våre synder for Gud? Angrer vi - virkelig?

Hebreerbrevets forfatter ber oss legge merke til våre åndelige veilederes avslutning på livet. I dag er det dessverre mange som ikke avslutter godt. Avslutningen på deres liv er intet godt vitnesbyrd om deres tro. Det er derfor jeg er opptatt at jeg løper på en slik måte at ikke løpet ble løpt forgjeves og jeg vanærer Gud med min død. Måtte Herren forbarme seg over oss alle, og måtte vi alle våge å leve i lyset med våre liv.

La oss spørre oss selv: HVA er det eller kanskje rettere: HVEM er det som er viktigst i livet mitt? Er det noe jeg må slippe tak i? Noe jeg må bekjenne? Noe jeg må gjøre opp? Disse spørsmålene bør kanskje først og fremst rettes mot de av oss som forkynner Guds ord. Apostelen Paulus har noe å si oss i forlengelsen av det han sier om idrettsmannen. Finn frem Bibelen din og les versene 25-26.

Kyrie eleison! Kriste eleison! Kyrie eleison!

Den demokratiske republikken Kongo: Forfølgelse og dåp

Mens nord-amerikanske mennoniter opplever en identitetskrise, kjemper deres trossøsken i Den demokratiske republikken en kamp på liv og død. Etnisk og politisk vold har drevet minst 8000 kongolesiske mennoniter fra deres hjem, og 36 av deres menighetsledere er drept.

Men midt i forfølgelsene kommer mennesker til tro, og lar seg døpe.

"Dette har vært helvete på jord for mange av våre folk, ikke bare for mennoniter, men for alle fredselskende mennesker i det samme området," sier Rod Hollinger-Janzen, eksekutiv-direktør for Africa Inter-Mennonite Mission til Mennonite World Review.

Et ansikt bak tragedien som finner sted i Den demokratiske republikken Kongo er drapet på den amerikanske fredsaktivisten, Michael J. Sharp (bildet)

Michael J. Sharp, som her sees sammen med Elizabeth Namaeu, og barn fra en leir for fordrevne flyktninger, ble drept i mars da han var en del av en FN-ledet gruppe som skulle undersøke beskyldninger om drap begått av regjeringshæren og militante grupper. Sharp ble bare 34 år gammel. Han vil bli husket som en viktig brobygger, og for sitt bønneliv.

Det finnes 250.000 anabaptister i Den demokratiske republikken Kongo. De representeres av flere organisasjoner. I Kasai-regionen alene er minst 5000 medlemmer i 38 ulike forsamlinger vært nødt til å flykte og gjemme seg. Mange har mistet absolutt alt de eier, og situasjonen er djupt tragisk og fortvilt.

Vi oppfordres til å be.

Russland: 70 nye menighetsplantinger de neste fem årene

70 nye menighetsplantinger de neste fem årene. Det er målsetningen til Den russiske baptistunionen.

Det kom frem når Den russiske baptistunionen innbød til misjonskonferansen 'Multipliser!' i Moskva i begynnelsen på denne måneden. Konferansen samlet over 600 deltagere og de kom fra hele det vedlige russiske riket, og fra Hvite-Russland. En rekke utenlandske gjester deltok også. De representerte blant annet Billy Graham Association, Lausanne Movement, Sørstatsbaptistene og SEND International. Det kom gjester også fra Norge, Cuba, Ghana, Tyskland, Jamaica, Japan, New Zealand, Polen, Syria og USA.

Det finnes 12 etniske folkegrupper i Russland som fremdeles regnes som unådde. Målet er å oversette Bibelen, eller deler av den, til disse språkene og plante menigheter blant dem.

Det har vært knyttet mye spenning til den nye religionsloven som ble vedtatt for to år siden. Den har ført til at flere kristne utenlandske borgere er blitt fengslet og senere utvist fra Russland. Russiske kristne er også blitt innbrakt til politiavhør og i enkelte tilfeller bøtelagt. Den advokat fra Omsk, som er baptist, hadde et eget seminar på konferansen, hvor han oppmuntret russiske baptistpastorer til å sette seg inn i loven. Det finnes visse muligheter for å holde husmøter og det finnes visse muligheter for å distribuere kristen litteratur. Et av kriteriene er at det må være en autorisert kristen organisasjon som står bak. Autorisasjonen må foretas av russiske myndigheter.

Billedtekst: Fra misjonskonferansen i Moskva tidligere denne måneden. Foto: Daniel Trusiewicz

Hans ansikt var som en engels ansikt

Den kan virke litt malplassert minnedagen om kirkens første martyr, diakonen Stefanus. Vi har så vidt feiret Kristi fødselsfest, med all glede og lys vi kan komme over, og så presenterer kirken for oss begynnelsen på det som skulle bli dens blodige martyrhistorie. Merkelig.

Men kanskje ikke likevel.

I en av antifonene for denne dagen synger kirken:

"I går ble Kristus født på jorden for at Stefanus i dag skulle bli født i himmelen."

Og det er en gripende historie vi blir presentert for. Lukas som forteller den, som også har skildret Kristi fødsel så blendende vakkert, kan fortelle om Stefanus at "ansiktet hans var som ansiktet til en engel" (Apg 6,15) Den unge Stefanus bar med seg noe av Guds herliget som fikk kroppen hans til å stråle. Så påvirket kan et menneske bli av å omgås Den Hellige Ånd! Om Stefanus heter det nemlig at 'han var en mann full av trog og Den Hellige Ånd,,," (Apg 6,5)

Historien om Stefanus er kanskje mer tidsaktuell enn noensinne. Dagens kirke er en martyrkirke. Det er blitt sagt at det ikke er noen tid i historien som har vært så lik den første kristne tiden som vår. Jeg tror det er mye sant i dag. Over alt blir kristne forfulgt for sin tro, og mange ender - som Stefanus - som martyrer.

Derfor trenger vi mer enn noensinne denne dagen i kirkeåret.

Og derfor er det så beklagelig at det er så få menigheter som feirer gudstjeneste denne dagen. Vi har ikke tid. Folk kommer ikke. Kanskje har vi det altfor godt her i Norge? Hadde vi levd litt mer under det presset mange av våre trossøsken lever under i mange land hadde vi kanskje prioritert å være sammen på en dag som denne.

Men kanskje vi kunne markere dagen hver av oss med å tenne lys og be for den forfulgte kirke?

Etter at Stefanus var død leser vi følgende om den første kristne kirke:

"Samme dag brøt det ut en stor forfølgelse mot menigheten ..." (Apg 8,1)

Det har vært noen få hvileskjær opp gjennom historien, men normalen for den kristne forsamlingen er ikke tider av fred, men forfølgelse:

"Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt." (2.Tim 3,12)

SISTE: Ber om forbønn for Larry Christenson

Jeg er nettopp blitt kjent med at den kjente lutherske presten, Larry Christenson (bildet), var utsatt for et fall lille julaften, og ligger nå i koma. Familien ber om forbønn. På sine gåturer siterte Christenson Efeserbrevet og brukte tiden på å be. Slik også denne gang.

Larry Christenson er her i Norge kanskje mest kjent for boken: 'Den kristne familien', hvor han uredd løftet frem det bibelske synet på familien. Han har også vært en stor inspirasjonskilde for flere av de som har vært knyttet til Oase-bevegelsen. I 22 år var Larry Christenson prest for Trinity San Pedro, USA, og er en av de mest prominente lederne innen den karismatiske fornyelsesbevegelsen verden over. Han er kjent som en konservativ bibeltro lutheraner, med et stort hjerte for alt Guds folk. Fra 1983 og frem til 1995 ledet han International Lutheran Renewal Center, og er en mye brukt taler på store internasjonale konferanser.

La oss omslutte ham i våre forbønner.

Herreveldet er lagt på Hans skulder

Det er en del av en messiansk profeti som er blitt mitt ord for denne julehøytiden. Jeg har delt det i noen av mine julehilsener. Av og til er det slik at et ord fra Bibelen begynner å leve sitt eget liv inne i oss, og dette er et slikt ord. Det er hentet fra profeten Jesaja:

'For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. HERREVELDET ER PÅ HANS SKULDER.' (Jes 9,6)

Dette gir meg et slikt HÅP. Vi omgis av så mye frykt. Så mye uro. Det er naturkatastofer, det er krig og trusler om krig, det er opprustning, forfallet og frafallet er stort. Det er lett å gripes av fortvilelsen når hav og brenninger bruser.

Men det er ikke denne verdens herskere eller politikerne som får det siste ordet. Det ordet ble gitt til et barn. På dette barnets skuldre ble HERREVELDET lagt! Barnet ble mann, led og døde og sto opp igjen og sitter nå ved Fars høyre hånd og alle Hans fiender vil en dag måtte bøye kne for Ham som er Kongernes Konge og Herrenes Herre.

Det er for denne kongen jeg har bøyd kne og gitt min lojalitet. Jeg har sluttet meg til Hans rekker. Det er Hans seiersbanner jeg marsjerer under. Og jeg beveger meg i retning av 2018 med stor tillit til han som er Commander in Chief.

Kina forbyr kommunistpartiets medlemmer å feire jul

Den kinesiske regjeringen har gjort vedtak om å forby kommunistpartiets medlemmer å ta del i årets julefeiring. De vet at det blant kommunistpartiet finnes mange bekjennede kristne, og de vet også at det finnes flere kristne i Kina i dag enn det finnes medlemmer av kommunistpartiet! De er livredde smitteeffekten av den kolossale kristne vekkelsen i Kina.

Kommunistpartiet har i en uttalelse partiet kom med nå rett før jul, kalt julen for 'åndelig opium'. Vedtaket har ført til at en rekke forretninger har tatt ned julepynten og fjernet typiske gaver folk gir til hverandre til jul for ikke å provosere myndighetene.

Det er Radio Free Asia som melder dette.

Gode minner gjemt bak permer

I går ble jeg rørt til tårer. May Sissel, min kjære kone, har i djupeste hemmlighet arbeidet med å lage to minnealbumer som jeg fikk i julegave. Den første inneholder bilder fra min siste ordentlige fjelltur i mitt elskede Rondane, i 2005 eller var det 2006. Da var jeg frisk nok til å gjøre det jeg elsker så høyt, virkelige lange ut innover fjellvidda. Det var så sterkt å se disse bildene igjen. Nå er en slik tur historie. Slik sykdommen har utviklet seg, er nok dette en umulighet. Vemodig er det. Veldig vemodig. Men jeg har minnene gjemt i hjertet mitt. Så skal jeg se bilder og minnes.

Og så var det bilder av de flotte barna våre, Benedicte og Joachim, og noen av turene vi har hatt. Så sterkt å se de bildene igjen.

Den andre albumet handler om 2017 og inneholder bilder av mange av de menneskene vi har vært så heldige å møte, og fra noen av de taleoppdragene jeg har hatt. Jeg ser på disse bildene og kjenner på en så stor og djup takknemlighet. For hver og en av dem. Så mye disse menneskene betyr for meg. Vennskap er virkelig rikdom.

Men albumet innehold også andre minner: fra bryllupsdagen hvor May Sissel, Benedicte, Joachim og vår kjære svigersønn, Hans Olav, var ute for å spise sammen. Fra hagen vår, fra mitt favorittsted i nærområdet vårt, Eiktunet kulturhistoriske museum. Her var det bilder av Kvitsymre (jeg liker det nynorske navnet for hvitveis best), og selvsagt fra Kristi himmelfartskapellet.

Jeg kan ikke minnes at jeg er blitt mer rørt av en gave som denne noen gang. Jeg er så takknemlig for livet, for venner, for natur, for alt det som lever og gror, for alle som er glad i meg og bryr seg om meg, og som jeg får lov å dele liv sammen med. Men mest av alt er jeg så glad for Far, Han som elsker meg, omfavner meg, tilgir meg og holder meg oppe - også på de tunge sykdomsdagene.

Takk, takk, kjære May Sissel for denne gaven, og takk, takk til alle dere der ute som er glad i meg. Så rik jeg er.

Men jeg tenker også på dette: Gud samler også på minner. Han tar også vare på favoritøyeblikkene fra våre liv:

"De som frykter Herren, talte da sammen. Herren lyttet og hørte hva de sa. Hos ham ble det skrevet en minnebok om dem som frykter Herren og ærer hans navn." (Mal 3,16)

Hva slags minner tar Han vare på fra ditt liv, tror du? Hva er Hans minneverdige øyeblikk i ditt liv?

Billedtekst: Kirsebærtreet som vi planet når vi hadde vært gift i 15 år, har vokst seg stort, og blomstret så vakkert til bryllupdagen vår, 28.mai 2017.

Oppdatering om Andrew White

Takk til alle dere som ber for Andrew White (bildet), populært kalt 'presten fra Baghdad'. En oppdatering som er gitt i dag viser at hans svært dårlige helsetilstand ikke skyldes hans MS, men blodforgiftning.

Sykehuset har ikke funnet årsaken til blodforgiftningen. Canon White gis nå relevant antibiotikabehandling, men han er fremdeles svært svak. Prøveresultater viser at blodforgiftningen fremdeles er der, og sykehuset vil beholde ham på ubestemt tid.

En av de nærmeste medarbeiderne til Andrew White, Esther, minner alle som er i lignende situasjoner om ordene fra Salme 23:

"Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg ...." (v.4)

Takk til dere som fortsetter å be for Andrew og kona Caroline i denne vanskelige tiden.

Et profetisk budskap: Krigeren er et barn

Dette er kanskje en underlig tekst å presentere på julaften, men jeg ble så grepet av dette profetiske budskapet at jeg måtte oversette det. Det har kanskje sammenheng med at jeg kjenner meg så igjen i deler av det, blant annet i de valgene jeg selv har gjort etter at jeg ble alvorlig syk. Jeg tror mange vil bli velsignet av dette sterke budskapet:

"Vakre! Jeg har akkurat sittet ute på terrassen min her i London. Det er sent på kvelden. Det er så fredelig. Lovsangsmusikk strømmer ut fra leiligheten min, og jeg føler at Far ønsker jeg skal dele dette:

Elskede barn! Jeg har fulgt med deg som KRIGEREN, vandrende med slik utholdenhet og styrke gjennom dn reisen du har lagt ut på gjennom ørkenen.

Jeg har sett på mens du to der i rustningen din,
som kjempet mot fienden: Jesabel, Leviatan, svik, misforståelse, tap
og JEG KALLER DEG MODIG.

Elskede barn! Vit at selv i ditt svakeste, mest sårbare øyeblikk ...
da du knelte utmattet på den rasende slagmarken
og fremdeles løfter dine hender mot meg
og hvisket i din tretthet og angst:
FAR, JEG ELSKER DEG
og til og med englene så på med ærefrykt da du tilba meg,
KALLER JEG DEG MODIG, MIN DJERVE
og jeg så tårene som strømmet fra ditt sårende hjerte og gjorde puten din våt om natten
OG JEG KALLER DEG MODIG 
FOR KRIGEREN ER ET BARN

Elskede, jeg sier deg: Forbli et barn og kom til Meg.
Men mange i min kirke har sagt at det er en skam å være barn.
Og så har flere og flere av mine sønner og døtre i denne generasjonen skammet seg over å være menneske, når de har vært slitne og har snublet. 
Og slik er en religiøs ferniss blitt skapt,
og et skammens slør lagt over mange i menigheten.
Den religiøse ånden hvisket i deres hjerter:
Hvis du faller, hvis du snubler, hvis du ikke vandrer i seier: SKJUL DINE FEIL!
Og slik så jeg utallinge mengder av mine barns hjerter forherdet sine hjerter mot kirken.
Og deres hjerter ble harde mot meg.
Og de skjulte sine feilsteg, sin svakhet, i skam.

Og en etter en mistet sine evne til å undre seg.
Så i dag kunngjør Jeg at jeg er i ferd med å gjenopprette den barnlige forundringen hos mine sønner og døtre. Forundring! Forundring! Undring over meg.

For, ja, du er en KRIGER, MIN ELSKEDE!
Men når du kommer fra slagmarken og inn i min hage
KOM OG SITT SAMMEN MED MEG I FORUNDRING
Kom, og len deg inn til mitt bryst - i forundring
La mine kjærligsanger skylle over deg
La meg få bære deg som en far i mine armer
vandre hånd i hånd med meg.
Del dine største drømmer med meg.
La meg ha del i din skrøpelighet.
For jeg lengter inderlig å ta del i alle aspekter av ditt liv.

Jeg har mange, mange krigere på jorden.
Men jeg forteller deg at Jeg er i ferd med å gjøre noe helt nytt.
Jeg er i ferd med å FORLØSE BARNET
og HELTENE til den neste bølgen av vekkelse.
Den vil bli kjennetegnet av:
deres gjennomsiktighet
deres autensitet
deres barnlige forundring.

Og de vil ha stor innflytelse over denne dagen som kommer:
på markedsplassen
i palasset
i ghettoen
overfor homofile
til de som ikke føler seg elsket
og et stort rop vil stige opp:
KRIGEREN ER ET BARN.

Og disse, disse heltene vil storligen fornærme den religiøse ånden.
Men Jeg vil bruke dem til rive i stykker fasaden som har holdt mine barn fanget.
Jeg er bokstavelig i ferd med å rive i stykker skammens slør som ligger over min menighet
og de som har gått rundt med en religiøs fasade vil komme til å føle at de er nakne.
Det vil væreet ukomfortabelt sted for dem å være, men det vil samtidig være det sikreste stedet de har vært. Og tusener på tusener vil vandre inn i barnets frihet.

Og gjennom at deres hjertets murer rives ned,
vil en kjærlighet, en slik brennende kjærlighet, 
brenne for andre,
en kjærlighet som ikke kjenner noen grenser,
som ikke har noen begrensninger.

Så løft deres hender, dere mine elskede,
for i det Jeg ser på dere,
ser jeg både KRIGEREN OG BARNET, 
og Jeg forløser forundringen over dere,
jeg forløser Den Hellige Ånds forundring
av Min Elskede Sønn som sitter ved sin Abbas side
og idet jeg forløser forundering
forløser mine himmelske hærskarer 
mirakler, mirakler, mirakler
forundringens mirakler.

Å, Jeg kaller deg min modige elskede kriger,
og mtt elskede, tillitsfulle barn,
kom, sitt sammen med meg i hagen min,
kom, len deg til brystet mitt
idet jeg synger mine kjærlighetsanger over deg,
idet jeg synger over deg, krigeren er et barn.

I kjærliget - din Abba Far."

Wendy Alec Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen, desember 2017.

Issachar Ber Ryback

Tidligere i dag publiserte jeg et maleri av Issachar Ber Ryback. Det viser to jødiske menn som flykter fra en pogrom med skriftruller under armen. Jeg ble sittende å se på flere malerier av denne jødisk-ukrainske maleren, og ble så fascinert. Han minner meg om en annen fantastisk jødisk maler, Marc Chagall.

I år er det 120 år siden Issachar Ber Ryback ble født. Jeg vet ikke om det er noen forbindelse mellom ham og vår egen Alexander Rybak, men kanskje noen av bloggens lesere kjenner til dette?

Issachar Ber Ryback ble født 2.februar 1807 i Yelisavetgrad, nåværende Kirovohrad i Ukraina. Han presenteres som maler, grafiker, skulptør og kunstkritiker. Familien har hasidiske røtter. Hasidismen, er i følge Store Norske Leksion, en 'jødisk, folkelig mystisk vekkelsesbevegelse, som oppstod i Øst-Europa i andre halvdel av 1700-tallet.' Denne retningen vektlegger 'den enkeltes personlige streben etter kontakt med guddommen. Dens religiøse ledere kalles rebbe som er jiddisk for rabbiner og nyter stor personlig anseelse.' Faren var tilhenger av Haskala, en av de hasidiske mesterne, som var åndelige veiledere og en beundrer av russisk kultur. Han ønsket inderlig at hans barn skulle lære deg til å elske den russiske kulturen. I sønnen Issachar så faren et stort potensiale, men dårlig helse og språkvansker gjorde at han ikke sendte sønnen avgårde for å få noen utdannelse før han var 10 år gammel. 11 år gammel fikk Issachar delta på et kurs for teatermalere. Da hadde han i all hemmelighet deltatt på et malerkurs på kveldstid på en fabrikk. Da han var ferdig med kurset for teatermalere, arbeidet han fra 1909 i en 'artel' - et kooperativ som arbeidet med interiørmaling for offentlige bygg og kirker.

Pengene han tjente brukte han på videreutdannelse. Egentlig mot sin fars vilje. I 1911 kom Ryback inn på Kunstskolen i Kiev. Han var ferdig utdannet i 1916.

En svært viktig del av Issachar Ber Ryback handler om det betydningsfulle oppdraget han fikk fra Det jødisk historiske og etnografiske selskapet om å reise rundt omkring i hele Ukraina og Hvite-Russland for å kopiere malerier i synagoger bygget i tre og utsmykninger på gravsteiner på jødiske gravlunder. Denne dokumentasjonen av jødisk kultur og historie vekket for alvor hans egen jødiske idenitet, og fikk hans egen kunst til å blomstre. Han fant med dette sin egen stil og hans malerier avdekker det jødiske liv og samfunn i datidens Øst-Europa.

Issachar Ber Ryback døde 22.desember 1935 i Paris.

Pogromer, antisemittisme, norske prester og kirkelige ansatte

Den kristne julen har ikke vært noen god tid for jødene. Antisemittiske krefter har gjennom historien brukt julen til å iverksette grusomme pogromer og morderiske anslag mot Guds utvalgte folk.

Dette burde være godt kjent.

Det er derfor særdeles kritikkverdig at 1000 prester i Den norske kirke og andre kirkelige ansatte har skrevet under på en politisk protest mot at Israel skal få ha Jerusalem som sin hovedstad og bruker julen til å offentliggjøre den. Snakk om manglende takt og tone og fintfølelse! Og da særlig i en tid med økende jødehat.

Det blir ikke noe bedre at underskriftene er samlet inn på en hemmelig Facebook-side.

Hvordan oppleves dette av jødene i Israel og jødene i Norge? Har det vært noen refleksjoner hos de som har skrevet under på dette?

Nylig feiret vi Reformasjonsjubileet. I den forbindelse ble det skrevet en del om Luthers jødehat. Hans skrifter har vært med på å legitimere jødehat og drap. At denne protesten kommer nå i kjølvannet av dette jubileet og fokuset på Luthers antisemitisme - og fra en luthersk kirke - har noen tenkt på det?

Selvsagt er det også veldig spesielt at prester og kirkelige ansatte hopper bukk over det faktum at Jerusalem har vært jødenes hovedstad i 3000 år. Den har aldri vært palestinsk. Og det er spesielt at man ikke tar inn over seg alle de Guds løfter som er gitt til jødene med hensyn til byen Jerusalem. Hvordan kan man med troverdighet snakke om Jesus som kom av Davids ætt, og som er født i Davids by, og om Jerusalem 'som den store kongens by' på den ene siden, og neglisere jødenes røtter med hensyn til byen?

Hvordan kan man etter dette - på julaften - snakke om den jødiske Jesus, den jødiske Maria, den jødiske Josef, og samtidig gi sin støtte til krefter som vil gjøre Jerusalem til en arabisk by - fri for jøder? Det er jo Abu Masens uttalte mål. Har noen av disse prestene og kirkelige ansatte protestert på det?

SISTE: Fire nye kristne konvertitter fengslet i Iran

Den 12. desember ble fire iranske kristne arrestert i sine hjem i deres hjem i den iranske byen Karaj. De fire - Amin Khaki, Milad Goudarzi, Shahab Shahi og Alireza Nourmohamadi er konveritter og tilhører et husmenighetsnettverk.

De fire skal ha blitt arrestert i forbindelse med en gudstjenestefeiring. Det er uklart om de ble arrestert på fire forskjellige steder, eller om det var på ett. Vi vet heller ikke hvor de fire er blitt ført bort av politiet, og heller ingen ting om deres helsetilstand. Ifølge familiene deres skal det etter forholdende stå bra til med dem. Arrestasjonen ble først kjent 21. desember via Pakistani Christian Radio.

Jeg vil oppfordre bloggens lesere til å huske disse fire, og alle andre kristne som sitter fengslet for sin tro i Iran.

Viktig bønneopprop: Be for Andrew White

I dag vil jeg gjerne be om forbønn for en som er et virkelig åndelig forbilde for meg, Canon Andrew White, populært kalt 'presten fra Baghdad'. Den anglikanske presten, som lider av MS, er for tiden svært syk. Han er ikke i stand til å stå oppreist, kan ikke lese og har mange andre kroppslige plager av sin sykdom.

Andrew White er presten som dro til Baghdad etter at han hadde fått beskjed fra sin biskop, at han ikke lenger hunne være prest i den kirken han betjente i Storbritannia. Biskopen synes han var for syk, og trengte hvile, mens Andrew ba til Gud om at Gud måtte sende ham til et sted hvor det var bruk for ham. Gud valgte ut det farligste stedet av alle - Baghdad - og et vanskeligste stedet for en som er MS-syk. Men Andrew var fornøyd med kallet. I mange år tjente han Hl.Georgs menighet midt i hjertet av Baghdad med skuddsikker vest. Når det ble for farlig, spurte han Gud hvor han skulle reise, og fikk beskjed om å reise til Jordan. Nå har han hele Midt-Østen som sitt kall.

Sittende i rullestol reiser han verden rundt og taler Guds ord. Hjemme i Storbritannia sitter hans kone, også hun MS syk. De står sammen i tjenesten. For kort tid siden holdt hun på å dø, men Gud sparte hennes liv.

For meg er Andrew White en stor inspirasjonskilde. Han har MS, jeg har Parkinsons. Vi er begge preget av vår sykdom. Likevel har vi samme brennende ønske og lengsel: få stå i tjenesten til Herren henter oss hjem.

Nå er Andrew veldig syk. Kan du be for ham, sammen med meg?

Billedtekst: Her blir Andrew White salvet og bedt for av en av hans venner fra Baghdad, Behnam.

Bønner i advent, del 3

Nå nærmer vi oss! Virkelig! Det er ikke lenge før vi kan feire Kristi fødselsfest. En strålende dag. Så full av glede.

I forventning ber vi sammen med Anne  Kristin Aasmundtveit, her ledsaget av nok et vakkert bilde av Frank Riktor.

Ellers vil jeg benytte anledningen til å si at har du ikke fått kjøpt Aasmundtveit's siste bok: Alle år har du sett meg, ville jeg ha prioritert å få skaffet meg den før julekvelden! Der kan du finne bønner, salmer, betraktninger for hele kirkeåret. En praktisk veiledning til å leve Jssus-sentrert hver dag.

Den fattige, sårbare Gud

Nå er det ikke meningen å ta fra deg gleden, men noen av julekortene med motiver fra Jesu fødsel er altfor vakre!

Jesu fødsel var ganske annerledes. Den var preget av armod, fattigdom. Av ei ung tenåringsmor og hennes litt eldre ektemann som ikke klarer å finne ly for natten.

Dette tenker jeg mye på denne julen. Det griper skikkelig tak i meg, og uroer meg når jeg tenker på glanbildene vi har skapt oss.

Men jeg tenker også på dette, og det forundrer meg og griper meg:

den sårbare Gud.

Gud som blir et barn, og som er helt avhengig av Maria og Josef. Han må mates, vugges i søvn, skiftes på, passes på. Han er avhengig av å høre deres stemmer, få del i deres kjærtegn. Det må ha vært en spesiell opplevelse for Maria å rugge det lille barnet frem og tilbake, for å stagge sår gråt, og vite at dette er verdens frelser!

Det burde gi oss alle håp om vi virkelig fikk se den sårbare, fattige Gud. Han kom for å redde oss. Bare en som er prøvd i alt kan forstå oss i vår armod, i vår fattigdom, i vår sårbarhet.

Velsignet Kristi fødselsfest

Vi har hatt stille dager hjemme etter at Bjørn Olav holdt sin siste preken for i år den 10. desember. Det har vært godt. Godt å få hvile og hente seg inn igjen. Det ble mange reiser, seminarer og gudstjenester i året som nå snart er historie. Kjenner på stor glede og takknemlighet for alt vi har fått vært med på, og alle nye og gamle venner vi har fått hilst på. En stor takk til alle menighetene som har invitert oss.

I dag skulle vi som sedvanlig på torsdager ha feiret gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, men måtte melde pass. Først ble May Sissel kraftig forkjølet, og så ble Bjørn Olav. May Sissel er heldigvis på bedringens vei. Forkjølelsen har ført til at Bjørn Olav's sykdomsplager er blitt verre. Øresusen er kraftigere og blir litt overveldende for tiden, og smertene pga Parkinsons sykdommen mer intense. Bjørn Olav sliter også en del med finmotorikken. Vi er veldig takknemlige for alle som husker oss i bønn. Bjørn Olav pleier å si: Jeg lever på grunn av forbønn! Heldgivis hr vi vært så heldige at snille Ivar Johnsen fra Frikirken tar liturgien i kveld, slik at vi likevel kan få feiret gudstjeneste. Vi får feire her hjemme.

Jul og nyttår feirer vi her hjemme med nær familie i stillhet, slik vi pleier. Det ser vi fram til.

Vi vil så gjerne få ønske alle våre venner en velsignet Kristi fødselsfest

Vi ser også frem til 2018 og undres over hva det nye året vil bringe av velsignelser og utfordringer. Her er reiseruta for januar. Bruk den gjerne som forbønnsliste:

Januar:
7: Pinsekirken Kolbotn kl.11.00. Bjørn Olav taler
12: Filadelfiakirken, Oslo kl.16.30: Bjørn Olav underviser om bønn på Bønn for Oslo
14: Brumunddal baptistkirke kl.11.00 Bjørn Olav preker
20: Seminar Livets Vann, Stathelle. Bjørn Olav underviser
21: Livets Vann, Stathelle. Gudstjeneste. Bjørn Olav preker
27: Seminar Influx--nettverket Bergen. Bjørn Olav underviser
28: Gudstjeneste kl.17.00. Influx nettverket, Bergen. Bjørn Olav preker

Billedtekst: Dette bildet er tatt av Einar Stensland hjemme hos ham og Rita i Fredrikstad. Disse to er tante og onkel til May Sissel. Einar er en av nestorene i Det Norske Baptistsamfunn, hvor han hrvært pastor for en rekke menigheter. Vi er så glad i dem. De betyr mye for oss og familien forøvrig.

Marias utfordringer og de enslige mødre og fedre

May Sissel og jeg ble sittende å snakke om Maria i går. Hva ville ha skjedd i vår egen familie eller vennekrets, om en av de unge jentene vi kjenner kom hjem og fortalte at hun hadde hatt besøk av en engel som hadde fortalt henne at hun ville bli gravid ved at Den Hellige Ånd ville overskygge henne? Og at ingen mann skulle få komme nær henne.

Ville vi ha sett på hverandre og sagt: Nå har det visst rabbla for henne? Nå trenger hun profesjonell hjelp!

Helt sikkert.

Og kjæresten hennes ville sikkert blitt veldig bekymret han også.

Og det hadde slett ikke hjulpet om den unge tenåringsjenta fortalte at barnet som skulle fødes, skulle bli konge!Det skulle til og med ikke være noen ende på dette kongedømmet!

Hva tenkte folk flest i Nasaret om Maria? Hvor sannsynlig er det at de ville ha trodd på det Maria fortalte? For ryktene gikk sikkert. Ville ikke de fleste tro at Maria hadde diktet opp det hele for å skjule at hun hadde vært utro.

Vi ble sittende å tenke på det offer Maria betalte med sitt bare liv.

Men vi skal ikke glemme Josef midt oppe i dete hele. Det må ha vært litt av en kar! Til tross for ryktene som gikk, tok han på seg ansvaret. Riktignok ville han bryte trolovelsen - som var like bindende som ekteskapsinngåelsen - for, sier Skriften, han ville ikke bringe skam over henne. Klart det betydde mye å få englebesøk - men, har du tenkt på det: Ville du løpt rundt i Nasaret og fortalt at en engel hadde besøkt deg?  Hvor seriøst ville du blitt tatt siden forlovden din også kunne fortelle at en engel hadde besøkt henne?

Jo mer jeg leser historien om Maria og Josef jo mer begeistret blir jeg Guds forunderlige måte å gjøre tingene på.

Og så tenker jeg på alle enslige mødre og fedre og alle de utfordringene de har. Denne julen ber jeg spesielt for dem, om at Gud skal gi dem nye krefter og velsigne deres liv.

Guds mor

Et av de blendende vakre ikonene vi er så heldige å ha hengende i Kristi himmelfartskapellet er 'Ømhetens Gudsmoder', malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth fra Skien. Det har betydd svært mye for meg personlig i min sykdomstid. Jeg trenger denne ømheten.

Men jeg hører reaksjonene i det jeg skriver disse linjene. Gud har da ingen mor, sier de. Ikke? Hvem er da Kristus? Guds Sønn, svarer de kanskje. Javisst! Men er Han ikke også Gud kommet i kjød? Nå rører vi ved selve troens kjerne.

Det sto splid om Kristi person i den tidlige kirkens historie. Hvem var Han? Var Han et menneske som fikk et spesiellt oppdrag? Eller var Han Gud kommet i kjøds lignelse?  Striden var stor og intens.

Men så samler kirken seg i det som er blitt kalt den nikenske trosbekjennelsen:

"Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske..."

Joda, det er uvant for oss protestanter, men dvel litt ved tanken om hvem Kristus er. Jeg vet at noen får allergiske reaksjoner bare de prøver seg, men tro om vi ikke dveler ved inkarnasjonens mysterium.

Billedtekst: Et lite utsnitt av ikonet Ragnhild Elisabeth har malt, og som er gitt i gave til Kristi himmelfartskapellet. Foto: Marianne Semb.

En ny fase i Jean Vanier's liv

Jeg ble så veldig grepet av innholdet i det siste nyhetsbrevet fra Jean Vanier (bildet) så jeg valgte å oversette det til norsk:

Fredag 13.oktober ble jeg rammet av et hjerteinfarkt og ble hurtig brakt til intensivavdelingen ved sykehuset i Compiégne. En sykebil med ulende sirener klargjorde veien.

Testresultatene viste at hovedblodåren som gir næring til mitt hjerte var tilstoppet. Dette krevde et inngrep av en kirurg som klarte å plassere en stent i den blokkerte arterien. Etter operasjonen, ség en djup tretthet inn over meg. Jeg trengte virkelig hvile. Dette er årsaken til at jeg befinner meg på et veldig spesielt hvilested. Et hus bispedømmet eier helt nede ved strandkanten. Hit ønskes kristne grupper og enkeltpersoner til en tid av legedom og hvile. Det er her jeg befinner meg akkurat nå, støttet og våket over av Odlie, som har fått oppgaven med å sørge for meg og mine medisinske behov i min alderdom.

Jeg føler meg bra, men det er opplagt at hjertet mitt er blitt svakere og derfor er jeg det også. Nå trenger jeg en lang pause så jeg kan gjenvinne min styrke og bedre akseptere et liv uten alt for mange aktiviteter. Sammen med lederen for gården, Antoine Paoli, så har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal ta noen av de oppsatte retreatene, konferansene eller møtene før etter begynnelsen på februar. Tre måneder med skikkelig hvile uten noen form for aktivitet.

Dette er en radikal endring som kaller meg til å leve et veldig stille liv i denne perioden, borthjemt her i hjemmet mitt - Huset til Lasarus - her i Trosly. Et liv hvor jeg lærer å leve sammen med min egen sårbarhet og svakhet, og på denne måten bli mindre: 'La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem,' sa Jesus. Et liv hvor jeg over alt annet kan lære og fortsette å lære en lengre bønn: å forbli i Gud, forbli i Jesus som sa: 'bli i min kjærlighet.' Det er på en måte som en ny fødsel.

Christine McGrievy, lederen for min L'Arche kommunitet her i Trosly har gitt meg et viktig oppdrag: å holde meg nær Gud for alle behovene i L'Arche og jeg legger til: for Tro og Lys fellesskapene også. Bare å bli der, for å leve ut essensen i vår spiritualitet, i samfunn med Gud med alle mine brødre og søstre i L'Arche, Tro og Lys og vår store åndelige familie som er spredt utover den vide jord.

Det er en ganske radikal forandring! Og så, steg for steg, for vi se hva jeg kan påta meg fra februar av og etter det. For at dette livet skal bli mulig å leve til Christine og Odly ta seg av alle de viktige tingene. Jeg vil også ta meg tid til å lese (både den seriøse og den lettere), jeg vil gå turer i hangen forå lytte på fuglene... og jeg vil ha 'gleden' av å ikke spise så mye saltholdig mat og holde meg unna foie gras pâte til jul. Dette livet vil ikke bare være himmelvendt men også jordvendt hvor det er så mange gleder og vidunderlige ting.

Jeg vil være i kommunion med hver og en av dere slik at jeg bedre kan leve det Gud synes å spørre meg om nå, men jeg vil trenge støtten og kjærligheten fra hver av dere. Takk skal dere ha. Fred og kjærlighet til hver av dere,

Jean

Spør etter veien til Sion

Som observante lesere av bloggen vet leser jeg for tiden Jeremia-boken nok en gang. Jeg er straks ferdig. Det har vært veldig givende. Jeg kjenner mer og mer på djup takknemlighet for vår tros jødiske røtter.

I går leste jeg noen vers som grep meg så sterkt:

"I de dager og på den tid, sier Herren, skal Israels barn komme, de og Judas barn samme. De skal gå å gråte og Herren sin Gud skal de søke. De skal spørre etter veien til Sion, hit er deres åsyn vendt. Kom og gi dere til Herren ved en evig pakt, som ikke blir glemt." (Jer 50,4-5)

Bakteppet er fangenskapet og eksilet i Babylon. Nå er det snart over og de skal få vende hjem igjen. Salmisten gir oss et like glimt av hvordan de hadde det der:"Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hang vi våre harper, for dem krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord..." (Salme 137,1-4)

Det er håp når mennesker begynner å spørre etter veien til Sion!

Jødene bar på en djup lengsel om å få vende tilbake til landet de var gitt av Herren og Sion var sentrum for Gudstilbedelsen. Det var ikke så lett å synge Sions sanger noe annet sted.

Vi lever i en tid hvor grensesteinene stadig flyttes. En tid hvor det koster noe å være en kristen - vel og merke om du tar troen på ramme alvor. Og det vil komme til å koste mye mer i årene som kommer, sann mine ord. Mye mer. Men fremdeles finnes det mennesker som gråter over tilstanden vi befinner oss i, som har sine ansikter vendt mot Sion, og som spør etter veien dit! Det gir meg håp i en mørk, mørk tid som vår, hvor så mange kristne kaster overbord det som kirken alltid har trodd og bekjent.

Marias overgivelse

Sånn ved juleleite hvert år tenker jeg mye på Maria. Det er jo ikke til å unngå om man vil leve med i evangelienes beretninger om Kristi fødsel. Jeg lærer alltid noe nytt av henne.

I år har jeg tenkt mye på dette: hennes evne, eller skal vi si gave, til å gi en vanskelig situasjon til Gud og la Han forvandle den. Det er nemlig Gud ekspert på.

For det er jo ingen som helst tvil om at den situasjonen hun havner i er vanskelig. I en kultur hvor kvinner som fikk barn utenfor ekteskap kunne bli steinet, velger hun å si ja til Guds kall og bli mor til Han som er Gud kommet i kjød.

Jeg utfordres av Maria til å overgi mine utfordringer til Gud, og jeg ber Herren om å gi meg visdom til å forstå noe av rekkevidden i ordene fra Rom 8,28:

"Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud ..."

Det er kanskje der hemmeligheten ligger: at vi elsker Gud.

Elsker vi Gud er det mye som vi kan tåle og utholde. Slik Maria måtte. Det er vel ikke til å komme bort fra at det var mange stygge kommentarer når magen begynte å synes.

Så har vi spenningene mellom Maria og Josef, og den strabasiøse reisen til Betlehem. Det var sannelig ikke lett å være ei ung jødsisk tenåringsjente som ble betrodd en slik oppgave som Maria.

Akkurat i år gripes jeg av hennes overgivelse til Gud.

Alle år har du sett meg

Bare tittelen er verd pengene denne boken koster. Den er som et  kildevell for alle slitne pilegrimer som lengter etter Guds rause nåde og omfavnelse. Her kan du bokstavelig øse av frelsens kilder. Her lanseres ingen åndelighet uten bakkekontakt, nei, den er rotfestet gjennom forfatterens eget levde liv og med en tydelig forankring i Guds ord.

Anne Kristin Aasmundtveit tar oss med på en vandring gjennom kirkeåret, året som gir den gode rytmen til våre liv om vi velger å slå følge. Hun gir oss del i bibeltekstene, i bønner og salmer. Aasmundtveit har skrevet nye salmer til alle helligdagene. Mange av de berører meg sterkt. Som denne:

Sett meg som ditt hjertesegl,
som et tegn på armen.
La meg kjenne pusten din,
huden din og varmen.

Kjærlighet er som en brann
ingen hav kan slukke.
Lidenskap er som en dør
ingen kraft kan lukke.

Men kjærligheten tåler alt,
urett vil den vende,
tror alt godt, er fylt av håp,
aldri skal den ende.

Mine sår i hånden din,
som den røde gløden;
gjennomboret kjærlighet -
sterkere enn døden.

Eller denne:

La våren vokse i meg, Gud,
la frø som ligger gjemt
få spirekraft og bryte fram
fra kimer skjult og glemt.

La våren vokse rundt meg, Gud
la fanger bli satt fri,
gi sultne brød og nakne klær,
Gud, bruk min hånd og tid.

La våren vokse med meg, Gud
la hjertet bli en brønn
der nåden senkes langsomt ned
og pusten blir til bønn.

Gi dunst og damp fra fuktig jord,
la hestehov få gro,
så våren vokser i meg, Gud,
og livet skaper tro.

Det er så mange kvaliteter ved denne boken. Språket, bildene, poesien, og så er jeg så glad for at forlaget har lagt penger i å gjøre denne boken så vakker. Men dette er først og fremst en bruksbok, den inneholder åndelig grovbrød som er godt for sjelen din. Det er ikke for sent å ønske seg den til jul, eller du rett og slett koster på deg denne boken selv.

Anne Kristin Aasmundtveit
Alle år har du sett meg.
Verbum 2017
Kr 349,-

Pilegrimsreise til Betlehem

Den siste uka før jul legger jeg ut på en pilegrimsreise til Betlehem sammen med Erling Rimehaug. Det er godt reisefølge. Kunnskapsrik. Vis. Jeg har gledet meg til denne reisen lenge. Komme tettere på evangeliene. Vandre i det samme landskapet som Josef og Maria. Lære dem å kjenne, spesielt hun som bar Gud under kjolelivet.

Det blir en ganske annerledes reise enn vandringen fra julebord til julebord, og se etter stjerna over huset der a Jordmor-Matja bor.

Det er en reise tilbake til røttene, til den rotekte kristentroen, til det opprinnelige landskapet, til menneskene som bor her.

Vi skulle oppholde oss mye mer i evangeliene enn det vi gjør. Det ville forvandle oss. Vi ville bli mer kjent med Jesus. Konsentrere oss om både hans ord og hans liv. Det har jeg tenkt å bruke 2018 til. Jeg gleder meg til å følge kirkeårets rytme, som nettopp byr på en vandring gjennom evangeliene.

Men først skal jeg gjennomføre denne pilegrimsreisen. Jeg gjorde den i 2012 også, med samme reisefølge. Men er ganske sikker på at Rimehaug, ikke bare fordi han har hovedfag i historie og har vært samfunnsredaktør i Vårt Land, fremdeles har mye å lære meg om folk og land, og fordi han også har lært ett og annet om 'sjelens mørke natt', så er han også en pålitelig åndelig medvandrer.

Så blir veien til mens vi går. Jeg har for lenge siden lagt ut på det gode lange livs far. Denne pilegrimsreisen til Betlehem er bare en liten, men du verden, så interessant etappe.

- Vi må bare beklage på vegne av Paulus

"Høyst ærede Feliks! Det har kommet oss for øre at De i går hadde en samtale med Paulus, som både opprørte og skaket Dem og Deres kjære Drusilla, Vi kan ikke annet enn å beklage på vegne av vår menighet. Paulus skal, i følge det vi er blitt fortalt, ha snakket med Dem, høyst ærede Feliks om både rettferdighet, avhold og en kommende dom! Kjære Feliks, De må ikke ta dette alvorlig. De forstår, ærede Feliks, at det ikke er for ingenting de kaller denne mannen for 'pratmakeren'. Av og til snakker han over seg selv. Han har bakgrunn som fariseer, og det forklarer jo en del. Men det er ingen unnskyldning for hans oppførsel. De er jo en mann med en høyt betrodd stilling, og Deres hustru er jo datter av selveste kong Agrippa I. Man snakker jo ikke slikt til mennesker i Deres stilling. Så igjen, vi ber Dem vennligst vise nåde, og tilgi denne krenkelsen. Riktignok snakker Paulus mye om nåde, men han tar helt feil når han snakker om en kommende dom. Du forstår: det finnes ingen dom. Ganske enkelt fordi Gud ikke er vred. Gud er bare god. Så vi kan berolige Dem, ærede Feliks, at ingen ting kommer til å ramme dem. Verken nå eller i fremtiden. De har kanskje hørt om at to av våre medlemmer døde samme dag, men det hadde ingen ting med noen dom å gjøre. Slikt hører bare med i fortellingene til jødene. De inneholder for det meste misoppfatninger og rent ut vrengebilder av Gud.

Så, ærede Feliks, vær ikke redd. De trenger heller ikke bekymre Dem om dette snakket om avhold. Det er bare lovisk, og hører med til eventyrene jødene har skrevet om. Og skulle De nå høre noen kristne snakke om fortapelsen, så kan vi også berolige Dem, høyst ærede Feliks, at dette bare er noe dennesidig.

Så igjen, høyst ærede Feliks. Vi håper De nå er beroliget. Igjen ber vi om unnskyldning for Paulus. Han mente sikkert ikke å skake Dem og Deres hustru med slike forferdelige ting som en kommende dom. Den dommen gjelder ikke lenger. De forstår, vi som besøker Dem i dag, har hørt fra Ånden, vi har et større lys enn Paulus. Han talte bare over seg. Nyt livet, vær glad og husk Gud er bare god. Om de skulle lure på hvem vi er, så er vi tilhengere av Nikolaus. Populært kalles vi nikolaitter. Men glem det, vi er bare mennesker som er frelst av nåde og vår bekjennelse er enkel: Gud er bare god."

Skrevet i dag 3. søndag i advent 2017 på bakgrunn av en del kommentarer som handler om den nye nådelæren. Originalhistorien finnes i Apg 24,24-27

Forkynn både loven og evangeliet

"Det er fortsatt lovens forkynnelse som pløyer opp hjertets harde åker og gjør det klart for evangeliets såkorn," sier pastor for og grunnleggeren av United, Magnus Persson (bildet) i en kommentar til denne søndagens prekentekst om døperen Johannes.

Han legger til: "Derfor er det viktig å skille rett mellom lov og evangelium i forkynnelsen av Guds ord. Enkelte i vår tid oppfatter det som et påbud å bare forkynne evangeliet og nåde uten lov og dom. Andre blir reaksjonære innfor vår tids moralske forfall og møter dette bare med en moralistisk loviskhet uten evangeliet. Men vårt kall er å forkynne både lov og evangelium uten sammenblanding."

Hele artikkelen til Magnus Persson kan du finne her:

http://www.dagen.se/kronikor/magnus-persson-predika-om-bade-lagen-och-naden-1.1071401

Jeg kom til å tenke på noe den legendariske norske misjonæren Marie Monsen skriver i sin like legendariske bok "Vekkelsen som ble en Åndens aksjon". Der forteller hun om at de forkynte loven slik at mennesker skulle se sin fortapte og redningsløse stilling. Så forkynte de evangeliet. Først da forsto de man forkynte for behovet for en Frelser.

Marie Monsen skriver:

"Dessuten kom en uttalelse av Finney i mine tanker: 'Ved loven kommer syndens erkjennelse.' Det var den erkjennelsen vi trenger i vekkelsestider." (Marie Monsen: Vekkelsen som ble en Åndens aksjon. Lunde forlag, 5. opplag 1975, side 36.

Foto: Twitter.

Den nye nådelæren - og 'nikolaittenes gjerninger', del 3

Hvem var disse nikolaittene hvis gjerninger Jesus hatet? Noen av kirkefedrene knyttet denne vranglærende sekten som to av menighetene i Lille-Asia var influert av - Efesos og Pergamum - til diakonen 'Nikolaus, en mann fra Antiokia som var gått over fra jødenes tro.' (jfr Apg 6,5)

Eksistensen av en slik sekt bekreftes av både Irenaeus, Tertullian og Klement av Aleksandria. Både Irenaeus og Hippolytus mener at sekten oppstod med nettopp Nikolaus, en av de syv diakonene som utnevnes av urkirken i Jerusalem, slik vi finner det beskrevet i Apg 6,1-6.

"Nikolaittenes lære, og Bileams (v.14) og kvinnen Jesabel (v.20) synes å ha mye til felles - en påstand om at kristendommens frihet plasserte dem over moralloven. Hverken avgudsdyrkelse eller sensualitet kan skade de som er blitt frigjort av Kristus. Moralloven er blitt opphevet av evangeliet." (Kilde: Pulpit Commentary. Dette er et av de største og mest anerkjente bibelkommentarverkene i den engelsktalende verden). Enkelte bibelforskere mener at det er en sammenheng mellom det såkalte Jerusalem-vedtaket som er gjengitt i Apg 15 hvor det spesielt nevnes 'avgudsoffer' og 'utroskap' og 'nikolaittenes gjerninger'. Om dette er rett så betyr dette at også forsamlingen i Jerusalem ble utfordret av denne vranglæren. Utroskap er i bibelsk sammenheng mer enn seksuell utroskap.

I den sammenheng jeg skriver nå så er det mest interessante at bibelforskerne knytter 'nikolaittenes gjerninger' til dette: moralloven er opphevet av evangeliet. Dette er jo også en av tesene til den nye nådelæren: Bibelen er ikke Guds ord og Det gamle testamente inneholder en rekke vrangforestillinger og menneskelige forestillinger om Gud.

Et annet svært anerkjent kommentarverk til Bibelen er 'Jaimeson-Fausett-Brown Bible Commentary.' Der kan vi lese: "Nikolaittene var bekjennende kristne som prøvde å introdusere for kirken en falsk frihet... Dette var en reaksjon på Jødedommen. Nikolaittene eller tilhengerne av Bileam misbrukte undervisningen til Paulus om nåden og forvender den til skamløshet."

En annen bibellærer som er inne på det samme er Willam Barclay i "Din daglige studie-Bibel", som Ansgar forlag i sin tid gav ut:

"Kjetterne vi møter her er nikolalittene .... Vi skal for det første legge merke til at denne fare ikke kommer fra kretser utenfor menigheten, men innenfor. Det som disse vranglærerne hevdet var at de ikke ødela kristendommen, men de presenterte den i en ny og forbedret versjon."

Det samme sier noen av disse nye nådelærerne. De har sett noe nytt, de har fått en ny åpenbaring, de har større lys. Nå kaster de av seg de skriftlærde og fariseerne, for det er alle de som sier noe annet enn dem.

William Barclay skriver: "En kan være ganske sikker på hvilke argumenter de brukte: "Loven er opphevet."

Det er ikke vanskelig å se sammenhenger mellom 'nikolaittenes gjerninger' og denne vranglæren som nå sprer seg i visse frikirkelige kretser. La oss våre våkne i en uklar tid som vår. Dette er siste artikkel i denne serien på tre.

Det finnes ingen gode grunner for ikke å holde seg til den tro som en gang for alle ble overlevert de hellige. Det er heller ikke noe å tape på å holde seg til den heller. Heller tvert om.