Om å løpe slik at vi vinner seiersprisen

Et ord fra det første brevet apostelen Paulus skrev til den kristne forsamlingen i Korint, har utfordret meg i flere måneder nå:

"Vet dere ikke at de som løper på idrettsbanen, de løper alle, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere kan vinne den." (1.Kor 9,24)

I går lyttet jeg til Zac Poonen - igjen. Han er en forkynner og bibellærer fra India, og en av grunnleggerne av Bangalore Christian Fellowhip Church. Menigheten ble grunnlagt i 1975. En mann med stor integritet.

Siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg på grunn av min norske og dermed vestlige bakgrunn blitt mest påvirket av forkynnere med vestlig bakgrunn. Derfor er det forfriskende - og utfordrende - å lytte til forkynnere med en helt annen kulturell og etnisk bakgrunn. Det kan gi et annet perspektiv - og det kan være befriende og helt nødvendig. Hos noen av våre ikke-vestlige venner finnes det fremdeles en 'hellighets-tone' som sjelden finnes i vestlig forkynnelse. Er det noe vi har mistet?

Som Poonen er jeg opptatt av hvordan dette løpet ender, som Paulus skriver om: 'Løp da slik at dere kan vinne ... seiersprisen.'

I den talen jeg lyttet til i går hadde Poonen et viktig poeng:

Seiersprisen utdeles ikke ved begynnelsen av løpet. Den gis når løpet er fullført.

Hebreerbrevets forfatter skriver: "Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! LEGG MERKE TIL DEN UTGANG DERES LIVSFERD FIKK, og følg etter dem i deres tro." (Hebr 13,7)

Løpet er ikke fullført før det er fullført. Mye kan skje underveis. Derfor er det viktig at vi løper på en slik måte kan vi kan vinne seiersprisen. Det avgjørende er hvordan vi FULLFØRER.

Så kan det hende vi snubler underveis. Da er det viktig at vi ikke blir liggende, men reiser oss.

'Er det lettere å bekjenne synd for Gud eller mennesker,' spør Zac Poonen.

Hva ville du ha svart?

Poonen svarer: 'Hvis det er lettere å bekjenne synd for Gud enn det er for mennesker er det fordi du egentlig ikke har bekjent din synd for Gud."

Tenk litt på det utsagnet. Jeg tror mange av oss kvier oss for å bekjenne synd for mennesker. Kanskje tar vi litt for lett på det å bekjenne våre synder for Gud? Angrer vi - virkelig?

Hebreerbrevets forfatter ber oss legge merke til våre åndelige veilederes avslutning på livet. I dag er det dessverre mange som ikke avslutter godt. Avslutningen på deres liv er intet godt vitnesbyrd om deres tro. Det er derfor jeg er opptatt at jeg løper på en slik måte at ikke løpet ble løpt forgjeves og jeg vanærer Gud med min død. Måtte Herren forbarme seg over oss alle, og måtte vi alle våge å leve i lyset med våre liv.

La oss spørre oss selv: HVA er det eller kanskje rettere: HVEM er det som er viktigst i livet mitt? Er det noe jeg må slippe tak i? Noe jeg må bekjenne? Noe jeg må gjøre opp? Disse spørsmålene bør kanskje først og fremst rettes mot de av oss som forkynner Guds ord. Apostelen Paulus har noe å si oss i forlengelsen av det han sier om idrettsmannen. Finn frem Bibelen din og les versene 25-26.

Kyrie eleison! Kriste eleison! Kyrie eleison!