Kjell Sørsdal og Reinert Vigdal fortsetter sjikaneringen og løgnene

Det var vel å håpe for mye at Kjell Sørsdal og Reinert Vigdal skulle ta hensyn til et inderlig ønske om å la meg være i fred. Disse to nettrollene tar seg ikke fem flate øre for å fortsette å sjikanere og lyve, selv om det går ut over meg i en sårbar sykdomsperiode eller familien min.

Etter at jeg publiserte min artikkel tidligere i dag har Kjell Sørsdal produsert ikke mindre enn seks artikler om meg, fulle av løgn. Den ene er rent fornøyelig - om man kan si noe slikt om sjikane - er en artikkel hvor han har samlet artikler jeg har skrevet om Maria. Han har funnet 20 artikler. Flere av dem handler ikke om Maria, Jesu mor, men om andre som heter Maria. 20 artikler av mer enn 12.000 artikler på bloggen. Men det som virkelig er morsomt er at to av disse artiklene har tittelen:

"Romerkirkens lære om Maria stemmer ikke med Bibelens."

En tredje artikkel har tittelen: "Maria-åpenbaringer - en av endetidens forførelser."

Om Kjell Sørsdal hadde tatt seg tid til å lese disse tre artiklene ville han se at han lyver når han forsøker å fremstille det som om jeg deler Romerkirkens syn på Maria. Men blendet av sitt hat ser han ikke skogen for bare trær.

Og Reinert Vigdal videreformidler artiklene til Kjell Sørsdal helt ukritisk.

Det andre tragikomiske er at Kjell Sørsdal skriver at jeg har ni blogger. Ja, jeg har forsøkt meg med ulike blogger siden jeg startet å blogge i 2007. Men jeg skriver bare på to av dem. Hva skal Kjell Sørsdal si selv da som har syv Facebook-sider i tillegg til sin personlige! Dette er latterlig. Det er mye Kjell Sørsdal ikke forteller sine lesere. Som for eksempel at Vårt Land slettet samme artikkel som Dagen også slettet, og som Sørsdal gjorde et veldig poeng av når Dagen valgte å slette det han skrev. At Vårt Land gjorde akkurat det samme ville ikke Sørsdal at hans lesere skulle vite. Men den som fulgte litt med i timen så hva som skjedde, selv om Sørsdal forsøkte å skjule det

En bønn om å få være i fred

Noen ganger må det være lov å si at nok er nok, men å tro at det blir respektert er nok for mye å forlange overfor de det gjelder.

Først litt om min egen situasjon: Jeg er inne i en ny og utfordrende fase av min Parkinsons-sykdom. Etter å ha blitt behandlet med en type medisin som gav meg mye svimmelhet, har jeg nå brukt tid på å trappe denne ned og fase den helt ut. En tid nå skal jeg være helt uten medisin, for så sannsynligvis å prøve ut en ny. Jeg er heldigvis bedre av svimmelheten, selv om jeg fortsatt kan bli svimmel, men jeg merker nå mer skjelvinger og ustøhet. Det er utfordrende dager, men mye tapsfølelse over å miste viktige kroppslige funksjoner. Heldigvis er de kraftige følingene over. På det verste kunne jeg ha to-tre av dem om dagen. Målet er å få førerkortet tilbake, slik at jeg kan bli mer selvstendig og mobil. Legene mener jeg har gode muligheter for å kunne klare det. Merkelig å være uten førerkort etter å ha kjørt bil i 41 år. I går besøkte May Sissel og jeg Eiktunet kulturhistoriske museum, som er et av mine favorittsteder. Jeg var i stand til å gå litt for egen maskin, uten rullestolen. Riktignok måtte May Sissel støe meg noen ganger, da jeg holdt på å falle flere ganger, men for meg var dette en stor seier. Bare det å komme ut av huset er en stor opplevelse. Jeg er også i stand til å skrive mer selv på datamaskinen. Men jeg innrømmer at dette er sårbare dager.

Derfor er det ekstra utfordrende når tre personer: Kjell Sørsdal, Reinert Vigdal og Frank Andresen fortsetter å spre usannheter om meg og min tjeneste. Jeg hadde bestemt meg for ikke å skrive om dette mer, men de siste ukene har dette eskalert på en slik måte at jeg synes det er greit at mine lesere  vet om det.

Kjell Sørsdal har sendt over 100 eposter til mine Facebook-venner for å advare mot meg. Eposten er full av løgner og stygge og sjikanerende personangrep. Han fortsetter også å publisere samme sjikanen på sine Facebook-sider, og mengden viser nå klart at dette dreier som om en eneste ting: personforfølgelse. Dette handler ikke om sak, men min person. Det hele blir tragikomisk når han i en av sine siste innlegg skriver: "I årevis har han (les Bjørn Olav Hansen) blitt fortalt fortalt at han må holde seg til læren. Han må sjekke det som blir sagt opp mot Skriften. Han må vurdere ting åndelig. Han kan bare ikke." Hvem tror Kjell Sørsdal at han er, egentlig? Han stiller alle til ansvar for seg. Det er overfor ham vi må svare om hva vi tror. Men det er ingen grunn til å svare Sørsdal med Skriften. Det er jo bare ham, og ham alene, som vet hvordan den skal tolkes. Og det er veldig få som slipper gjennom nåløyet hos den karen. Han vet hvem som er gjenfødte kristne, må vite. Sørsdal mener også at jeg må kunne tåle litt for Jesu navns skyld. Men hva med ham selv? Han tåler ingen som sier ham imot, og sletter alt som sier noe annet enn ham, for det er jo vranglære, må vite.

Reinert Vigdal holder på å sende eposter til menigheter som har invitert meg til å tale, for å advare mot meg og be dem trekke innbydelsen tilbake. Han skriver: "Er dere ikke klar over at Bjørn Olav Hansen er en falsk/vranglærer tilknyttet moderkirken i ROMA??? Dere må avlyse den møtekampanjen vis ikke dere skal miste all troverdighet.... Les på Hansens blogg å se hva han holder på med. Eg var varslet flere og dem blir sjokkert ... Ta ansvar og avlys alt med Bjørn Olav Hansen."

Skriver Vigdal som i sin tid skrev følgende om en viss massemorder og Utøya: "Er det noe merkelig at ABB ville ha vekk dette?" Og som fyller sin Facebook-side med hatretorikk mot muslimer og Arbeiderpartiet. Vigdal gjentar til stadighet at Jonas Gahr Støre er 'Judas'.

Vigdal påstår også at jeg har slettet ham og blokkert ham på Facebook. Det er ikke sant. Det er motsatt: Det er Vigdal som har slettet og blokkert meg.

Både Sørsdal og Vigdal har fått det for seg at jeg er en 'Jesuitt-agent', som driver med spionasje og infiltrering av evangeliske menigheter.

Jeg er ordinert pastor i Det Norske Baptistsamfunn, og har tenkt å forbli det livet ut. Jeg bekjenner meg til Den apostoliske og Nikenske Trosbekjennelsen, og har sluttet meg til Lausanne-pakten, og burde dermed stå godt plantet i den evangelikale tradisjonen. Men Kjell Sørsdal kaller jo både Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen, som alle kirker har sluttet seg til, og Lausannepakten for djevelsk vranglære. Men Sørsdal vet jo best.

Hva angår Frank Andresen angår så henviser jeg til hans skriverier på min Facebook-profil i går. Det får være nok.

Den sjofle, sjikanerende oppførselen til Kjell Sørsdal, Reinert Vigdal og Frank Andresen virker helt mot sin hensikt. Jeg får mer tro på at det vi gjør med å bygge broer, skape forsoning og respekt for hverandres ulikheter er veien å gå. Ikke hatets vei. Nei, jeg er ikke katolikk, og har ingen planer om å bli det, men jeg kjenner mange flotte katolikker, og er glad i dem. Jeg har også mange venner blant lutheranere, metodister, pinsevenner, frie venner, misjonsforbundere, ortodokse, anglikanere, koptere, salvasjonister, - og setter stor pris på dem alle. Jeg tror heller ikke Vigdal vinner frem med å advare menigheter mot meg. Om han skulle det, og menighetene som har invitert meg vil tro løgnene hans og Sørsdal, så får det heller være.

Men, kjære lesere, dette er slitsomt. Særlig når man sliter med en alvorlig fysisk sykdom som Parkinsons. Vanlige, oppegående mennesker, ville ikke finne på å angripe noen som er i en slik situasjon. Men Kjell Sørsdal, Reinert Vigdal og Frank Andresen tar ikke slike hensyn. De tar heller ikke hensyn til at jeg har familie, som også lider under dette. Jeg skulle ønske kristne reiste seg mot dette disse tre holder på med og tar avstand fra denne ondskapen.

Takk for at dere ber for oss. Vi kommer til å fortsette reise- og møtevirksomheten vår denne høsten.

Billedtekst: Fra turen på Eiktunet i går.

Den sakte og den bedende lesningen av Bibelen, del 2

Guds røst taler til oss gjennom ordene til profeter og apostler. Ingenting kan sammenlignes med Bibelen.                                                       

"Så stor iboende kraft og styrke har Guds ord at det utgjør kirkens støtte og energi og gir kirkens barn styrke i troen, næring til sjelen og er en ren og uforgjengelig kilde for det åndelige livet," skriver Enzo Bianchi, den tidligere prioren for Monastero di Bose, det økumeniske klosteret ved foten av Alpene.

Det stemmer godt overens med det forfatteren av Hebreerbrevet skriver: "For Guds ord er LEVENDE og VIRKSOMT og SKARPERE enn noe tveegget sverd. Det TRENGER IGJENNOM helt til det KLØVER både sjel og ånd, ledd og marg, og er DOMMER over hjertets tanker og motiver." (Hebr 4,12. Min utheving)

Legg merke til at Guds ord er LEVENDE. Det er en årsak til det: "Hele Skriften er INNÅNDET AV GUD." (2.Tim 3,16)

I den gamle oversettelsen sto det: "INNBLEST".

Det betyr at bak hvert bibelord står Den Hellige Ånd som har blåst på, åndet på, ordet. Det gjør ordet levende for oss. Dette er vel en erfaring mange av oss har gjort: Vi leser en bibeltekst, mange mange ganger, uten at vi får noe ut av det, og så, plutselig, blir bokstavene levende for oss. Vi får lys over ordet og forstår hva som står og sammenhengen det står i. Det kalles åpenbaring. Det er Den Hellige Ånd som gjør ordet levende for oss.

Apostelen Paulus forteller oss hva Guds ord er i stand til:

"Hans nådeord, som kan bygge dere opp og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget." (Apg 20,32.

Her ser vi at Bibelen kan bygge oss opp og gi oss del i den arv som vi har fått i Kristi død og oppstandelse.

Til menigheten i Tessaloniki understreker apostelen Paulus hvor unik Bibelen er:

"Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord vi forkynte dere, tok dere imot det - ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror." (1.Tess 2,13)

Vi merker oss følgende:

* Guds ord er ikke menneskeord, men virkelig Guds eget ord til oss.
* Det er virksomt i oss.

Med andre ord, når vi leser det, skjer det noe i oss. Vi erverver oss ikke bare kunnskap, men kjennskap til hvem Gud er. Gjennom Bibelen åpenbarer Guds personlighet og karakter seg.

Det er viktig å ha denne forståelsen i bunn når vi nå skal se nærmere på hvordan vi kan lese Guds ord, og få bedre utbytte av det vi leser. Det er det denne artikkelserien handler om.

(fortsettes)

Hvilken fabelaktig god ide!

I går leste jeg noe som grep meg sterkt. En gruppe mennonitter har startet egne sangkor som synger for døende pasienter. De synger de gamle, gode salmene og sangene, for å trøste og roe ned urolige pasienter. Ideen om disse korene har spredt seg til forskjellige land.

Hospicer og sykehus må selv ta kontakt med korene om de ønsker at de skal komme, og selvsagt må det være et ønske fra pasienten selv.

Threshold Choir kaller de seg, og det finnes 150 av dem i USA og Europa.

Dette må da være en ide for sangglade mennesker i Norge også! Tenk hva det ville bety for mennesker som sliter med angst og frykt innfor døden kunne få høre noen av de salmene og sangene de er glad i.

På bildet synger medlemmer av Blue Ridge Thershold Choir for Themla Good som er beboer på Virginia Mennonite Retirement Center i Harrisonburg i Virginia.

Foto: Eric Martin

Abbed i koptisk kloster myrdet

Det er med djup sorg og fortvilelse vi mottar meldingen om at abbeden i Macarius-klosteret, fader Epihanius, er blitt drept. Drapet skjedde ved solnedgang i går, 29. juli.

Anba Epihanius var abbed for hellige Macarius klosteret i Wadi al-Natroun i Egypsts vestlige ørken. Han ble funnet i en blodpøl, og alt tyder på at han ble utsatt for et bakholdsangrep. Han er slått i bakhodet med en skarp og tung gjenstand. Anba Epihanius ble drept i det han gikk fra sin munkecelle for å ta del i den tidebønnen som holdes ved midnatt.

Det er utrolig at noen kan drepe en stillferdlig, fredelig og bedende munk.

Anda Epihanius vil bli husket som en lærd mann. Ydmyk. raus og snill. Det sier de som var så heldige å få treffe ham. På dette bildet ser vi han sammen med pave Tawadros II.

Som de ortodokse sier når noen dør: Evig ihukommelse.

Hvem som står bak det grufulle drapet er ikke kjent.

Nytt seminartilbud 2019

"Å forsones med livet slik det ble" er det nye seminartilbudet vi tilbyr menigheter og foreninger våren og høsten 2019.

Bjørn Olav deler i dette seminaret erfaringer om det å leve med kronisk sykdom. Han har selv hjerte- og lungelidelse, diabetes, lavt stoffskifte og Parkinsons. I seminaret snakker han om hvordan sykdom påvirker troen, om sårbarhet og snakker om en sann og ærlig tro når livet blir tøft å leve. Han deler også erfaringer om å leve med en bønnens rytme i møte med motgang. Bjørn Olav snakker også om det å være pårørende til de som har kronisk sykdom, og hvordan menighetene kan møte dem.

Seminaret egner seg for ung og gammel, troende og ikke-troende. Det kan holdes som et helgeseminar, men det passer også vanlige ukedager. Seminaret har to-tre timers varighet. Egner seg godt med kaffepause!

Det er fortsatt mulig for de som ønsker seminaret: "Å be med hvilepuls." Dette har Bjørn Olav holdt i mange menigheter i ulike kirkesamfunn, og er blitt til stor hjelp for mange i deres hverdagsliv. Mange slipper tak i dårlig samvittighet og finner sin egen bønnerytme etter å ha vært med på dette seminaret.

Skulle menigheter og foreninger ønske å ha besøk av Bjørn Olav for gudstjenester og møter er det noen få søndager ledig høsten 2018, og mange søndager i 2019.

Ta gjerne kontakt via epost: bjornolav58@gmail.com eller send en sms til 90 52 58 75 så ringer vi opp igjen.

Billedtekst: Bjørn Olav utenfor Minnehallen i Stavern. Et av hans bønnesteder. Rullestolen er parkert like nedenfor. Foto: May Sissel Hansen

Velkommen til gudstjeneste på onsdager

Velkommen til gudstjeneste i Kristi Himmelfartskapellet ONSDAG 1. August kl.18.00

Fra og med august 2018 vil vi feire våre gudstjenester på ONSDAGER i stedet for torsdager. Her er alle hjertelig velkommen. Gudstjenesten vår er todelt: Først Ordets del, hvor vi ber, synger og lytter til opplesningen av Skriften, og Brødets del, hvor vi feirer nattverd. Deler av liturgien vi bruker er hentet fra den første kristne tiden.

Kristi himmelfartskapellet er et økumenisk bønnekapell. Her deltar mennesker fra mange ulike kirkesamfunn, og nattverdbordet er åpent for alle som bekjenner troen på Jesus som sin Frelser og Herre.

Billedtekst: Kristi himmelfartskapellet på Eina. Foto: Kurt Urholt.

Den sakte og den bedende lesningen av Bibelen, del 1

En av følgene av Parkinsons er at man bruker litt lenger tid til å få med seg ting. Det gjelder på flere områder. Å gå, for eksempel, tar mer tid enn før. Å reise seg, kan ta en evighet, kan det kjennes som. Jeg faller ned i stolen igjen gang på gang. Derfor kan man ikke ha hastverk. Det er ikke så mange ukene siden jeg oppdaget at jeg ikke klarte å få med meg all tekstingen på TV eller filmer. Jeg er ikke rask nok til å lese. Det hadde jeg ikke noen problemer med før.

Men nå har jeg drevet ganske lenge med den langsomme lesningen av Bibelen. Jeg fant nemlig ut noe jeg sikkert er ganske alene om! Jeg kunne lese et kapittel i Bibelen, og så husket jeg ikke hva jeg hadde lest.

Det var da jeg fant ut at jeg leste for fort. Jeg ville ha med meg så mye.

Nå er det ulike måter å lese Bibelen på, så jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å endre din måte å gjøre det på, men for egen del er jeg blitt så glad i den langsomme lesningen av Bibelen. Dette er ikke noe jeg selv har funnet på. Dette handler om Lectio Divina, den bedende lesningen av Bibelen. Da må man lese sakte, og dvele ved ordene.

Jeg har skrevet om dette tidligere på bloggen, men i denne artikkelserien skal jeg forsøke å være litt grundigere. Jeg vet at mange sliter med bibellesningen, så derfor trenger vi litt hjelp. Dette er et forsøk på å gi en slik praktisk veiledning.

Gjennom Lectio Divina tradisjonen har jeg fått en fornyet kjærlighet til Bibelen.

(fortsettes)

Olsok med utfordringer

Jeg må være ærlig: Olsok forvolder meg en god del utfordringer.  Jeg er ikke sikker på om jeg er så overvettes begeistret for hellig Olav. Da er jeg mer glad og takknemlig for kristenrøttene våre som kommer fra fredelige keltiske munker, minst 100 år før Olav. Sverdmisjon har ikke vært my cup of tea. Jeg er heller ikke så sikker på at han var så hellig som enkelte vil ha det til.

Likevel. Olav Haraldsson er jo uomtvistelig en del av vår historie. Det er jo ikke for ingenting han kalles 'Norges evige konge'. Og det er jo kommet mye godt i denne kongens kjølvann, bokstavelig talt. Når vikingskuta hans nådde kysten av Normandie skjedde det noe som skulle omskifte hele hans tilværelse - og Norges.

I Rouen stifter han bekjentskap med den kristne tro og blir døpt i 1014. Dette er jo 40 år før Det store skismaet mellom Øst- og Vestkirken, så den troen Olav Haraldsson stifter bekjentskap med er Den udelte kirkens tro.

Olav Haraldsson blir født rundt år 995. Moren er Åsta Gudbrandsdalsdatter. Han vokser opp hos sin stefar Sigurd Syr på Ringerike. Tidlig dro han i viking, slik skikken var.

Etter dåpen drar Olav tilbake til Norge. Men ikke som misjonær i bibelsk betydning. Ut fra hans tankegang kunne Norge bare bli et kristent land om Norge ble samlet til ett rike. Og det er her jeg møter en av mine utfordringer: Kan et land bli kristent? Kan den kristne tro innføres med makt og med sverd? Joda, jeg vet vi må tolke dette i lys av samtiden, men likevel. Dette er en arv fra keiser Konstantin og keiser Justinian, og ligner ikke på den overleverte apostoliske troen.

For det var ingen vekkelseskristendom Olav Haraldsson kom med. Ingen forkynnelse av synd og nåde, med syndserkjennelse og omvendelse.

Snart hersket Olav Haraldsson over hele Norge. Med sverd og makt. Han giftet seg med den svenske prinsessen, Astrid, og dermed styrket han sin stilling ytterligere. Kirker ble bygget og prester innsatt.

I 1024 skjer det som må kalles en omveltning i Norges historie. En radikal omveltning:  Det kalles inn til et kirkemøte på Moster i Sunnhordaland, som Olav leder, og hvor også biskop Grimkjell deltar. Hvem var så denne Grimkjell?

Han var en engelsk biskop og var rådgiver for kong Olav. Han virket i Norge fra 1015 til 1035, og var biskop av Selsey i England fra 1038 og frem til sin død i 1047. Ved siden av å spille en viktig rolle i kristningen av Norge og organiseringen av den tidlige kirken i Norge, spilte han også en viktig rolle på dette kirkemøtet på Moster. Han skulle også spille en viktig rolle i helgenkåringen av Olav Haraldsson etter hans død i 1030, og regnes som opphavsmannen til den første Olavsliturgien.

Som sagt: det som skjer på Moster er omveltende:
* hedensk gudsdyrkelse forbys
* uønskede barn skal ikke lenger settes ut i skogen for å dø
* kirkens helligdager skal være fridager, også for slaver
* flerkoneri blir forbudt
* inngåelse av ekteskap skal være frivillig

Dette var godt for Norge, og noen av de gode fruktene knyttet til Olav Haraldssons liv.

Men det skjedde ikke uten kraftig motstand fra landets mange høvdinger. De ville heller ha en dansk konge, slik at de kunne holde kongen på behørlig avstand. Olav må rømme landet, og havner hos sin svoger Jaroslav i Gardarriket.

I 1030 vender han så tilbake, og resten er kjent norsk historie. Han faller i et slag på Stiklestad 29. juli samme år. Vikingen blir i slaget martyr. Han kaster sverdet når han blir såret, men frem til da hadde han jo kjempet med sverd! Hva som fører til at han ikke fortsetter å kjempe er usikkert. Hva er det som gjør at han dermed kan kalles en kristen martyr? Er det dette at han kastet sverdet? Jeg får ikke dette helt med meg.

Det er i etterkant at kirken finner tegn på at han er en helgen. Det skjedde under ved hans grav. Hår og skjegg fortsetter å vokse på hans døde kropp. Vel, slik sier legendene. Som mine lesere sikkert forstår har jeg litt problemer når krigerkonger blir martyrer og helgener. Slik skjedde også med keiser Konstantin og tsarfamilien. Keiser Konstantin ventet med å la seg døpe til sin dødsdag, og hans tid, også etter at han antok den kristne tro, var blodig. Han sørget for at noen av sine aller nærmeste ble drept.

Så med Olav har jeg mange spørsmål, men jeg har etter hvert forstått hvordan de tenker som snakker om et kristent land.

Siste nytt fra branninfernoet i Redding

Her her siste nytt fra Bethel Redding:

Hovedpastoren Bill Johnson, her sammen med sin kone, Beni, skriver i en mail til sine venner og forbedere, som jeg har oversatt:

"Jeg er på vei tilbake fra England og befinner meg akkurat nå et eller annet sted over Atlanterhavet. De første nyhetene fra nabolaget vårt var helt forferdelige. Min kone, Beni, måtte evakuere. Hun var helt sikker på at huset vårt var tapt på grunn stedet hvor det brant, og hvor brannen spredte seg.

Men det synes som om hjemmet vårt og husene rundt oss er spart. Flere av de som er i staben vår fikk beskjed om at deres hjem også var ødelagt. Hver og en av dem har så langt funnet ut at deres hjem er spart, selv om hus i nærheten til deres er ødelagt. Hjemmet til en av pastorene våre ble reddet av en brannmann idet flammene kom nær til hans hjem. Brannmannen tillot ikke at flammene fikk nå huset hans. Brannen ødela gjerdet hans, men ikke huset, hvilket er bemerkelsesverdig i dette branninfernoet. Vi er så takknemlige.

På grunn av det store antallet personer som er en del av menighetsfamilien vår, så er det sannsynlig at vi også vil få del i dårlige nyheter. Vi feirer seirene over hjem som er spart, og vi har djup medfølelse med alle de som nå opplever tap.

Det er helt utrolig å være vitne til det bønneropet som stiger opp fra de hellige for oss og for byen vår. Takk skal dere ha. Takk skal dere ha. Takk skal dere ha.

Som dere forstår trenger vi regn, uten torden og lyn, hvilket på denne tiden av året er umulig. Men det er slett ikke det for Gud.

Nok en gang, takk skal dere ha, venner!

Bill Johnson, Senior Pastor, Bethel Chruch Redding, California"

Takk for regnet!

Sjeldent har jeg vært så takknemlig og glad for noe som har kommet fra Sverige! Nattens regn var virkelig etterlengtet. Det var som om hele skapningen sukket og stønnet etter det. Hvilken befrielse det var! Jeg tenkte på dyrene i skogen i natt, når jeg hørte regnet tromme på taket. Det har ikke vært mye vann å få leske seg med for dem. Og så den trykkende varmen, som har gjort det uutholdelig for mange mennesker som sliter med sykdom, som meg selv.

Takk for regnet, Gud!

Nå fortsetter vi å be om regn! Det trengs så sårt. Og vi fortsetter å be for de som arbeider med tiltakene mot de alvorlige klimaendringene som vi nå ser rett foran våre øyne.

I de siste dagene er jeg blitt minnet om noe vi leser i Åpenbaringen:

"... og da skal du (Herren) ødelegge dem som ødelegger jorden." (Åp 11,18b)

Vi har et forvalteransvar! Vi kan ikke fortsette det livet vi lever i dag uten at det får konsekvenser.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag har i følge Nationen beregnet at norske bønder kan tape mellom to og tre milliarder kroner årets tørkekrise. Bare i Oppland anslår Fylkesmannen at tørken vil føre til erstatningsbeløp på 70 millioner kroner, På landsbasis tilsier det en totalsum på 500 millioner kroner. Selv om noe av tapet vil bli kompensert gjennom avliklingskadeerstatningsordningen, kan egenandelen på 30 prosent medføre tap på mange hundre millioner kroner.

Derfor blir det patetisk når hun som erstatter statsministeren i sommer, eldreminister Åse Michaelsen, uttaler at hun tror de fleste nordmenn har hatt en god sommer! Sier hun, mens vi har den største tørkekrisen siden 1947 og det brenner i skogen både her og der. Så overfladisk kan man bli, selv om man er statsråd. Men så hører det med at Michaelsen heller ikke tror på klimaendringer.

Steikende sol og gulsvidde marker signaliserer ikke 'mer enn en fin sommer', om flere enn Fremskrittsparti-representanten skulle tro det.

Det regnet som kom i går og i natt monner ikke mye, så vi ber om mer. Åpne himmelens sluser, Herre!

Tvil, kjærlighet og Guds nærvær

"Dostojevskij lar oss ane at han bærer på en dyp tvil, men hans kjærlighet til Kristus er det ingen tvil om. Han skriver:

'Mitt hosianna har gått gjennom tvilens smeltedigel.'

Tvilen var som en rensende ild som åpnet veien for et gjenskinn av Kristus og trengte dypt inn i hans sinn.

All evighets Gud,
enten vi vet det eller ikke,
er din, Hellige Ånd lys i oss.
Han lyser opp skyggene i vår sjel.
Han trenger inn i våre mørkeste rom
og fyller dem med sitt usynlige nærvær."

- Bror Roger av Taize (1915-2005)
Hentet fra boken: I alle ting en stille glede. Verbum/ Norges Kristne Råd, 2002.

I dag minnes vi Aril Edvardsen

På denne dagen hedrer kommuniteten jeg er en del av minnet om evangelist Aril Edvardsen (bildet). Det er med stor takknemlighet. Hadde han fått leve ville han han fylt 80 år 15. november i år, men 6.september 2008 - altså for nøyaktig 10 år siden - ble han hentet hastig hjem til Herren i forbindelse med møter i Mombasa, Kenya. At Aril Edvardsen skulle dø på det afrikanske kontinentet var vel som det skulle være, når han først skulle hjem til den Herre og Frelser han hadde gitt sitt liv til 18 år gammel. Aril hadde et spesielt hjerte og nød for Afrika.

Men det var et smertelig tap. Først og fremst for hans kjære Kari og sine barn, men også for hans mange venner i inn- og utland, ja, for hele den universelle kirke. Aril var nemlig en ambassadør for Guds rike, og brakte pinsens budskap inn i alle kirkesamfunn. Han hadde ikke snev av sekterisme.

Allerede i sin levetid kunne man se hvilken statsmann Aril Edvardsen etter hvert ble. Over alt ble dørene åpnet for ham. Statsledere i mange land ville gjerne låne ører til den enkle bygdegutten fra Kvinesdal. Og Aril snakket med dem om Mannen fra Nasaret. Store møtekampanjer ble holdt i en rekke land. Men det hele begynte veldig smått. Men Kari og Aril foraktet ikke den ringe begynnelsens dag. Arbeidet vokste seg stort og sterkt. Hvor mange som kom til tro under Aril Edvardsens virke vet alene Gud, men vi snakker om tusener på tusener.

I ettertid ser man også hvor langt forut for sin tid Aril Edvardsen var på så mange områder. Han snakket frimodig om ting få ante hva var og kunne bli. Ikke minst på den teknologiske siden. Men også om betydningen av innfødte evangelister. Han var ikke redd for å si hva han mente eller å bli upopulær. Prisen var derimot høy å betale. Mange gikk imot ham, særlig innen pinsebevegelsen, men forsoning fant sted mot slutten av hans liv.

Jeg er så glad for de gangene jeg møtte ham og fikk snakke med ham. Aril Edvardsen satte djupe spor igjen i meg. Jeg glemmer ikke at han takket ja til å tale på ungdomsskolen jeg var elev. Skolens auditorium var fullsatt. Tenk, verdensevangelisten som talte for tusener, takket ja til å komme til en ungdomskole på Gjøvik fordi en tenåring som jeg var da spurte ham. Det sier ikke så rent lite. Men ved ulike anledninger fikk jeg snakke med ham. Det ble til stor hjelp i min egen tjeneste.

Nå er det Rune Edvardsen som leder det store arbeidet. Bedre til å kunne overta finnes ikke. Også Rune er uredd, våger å være seg selv, og han er visjonær. Det skal bli veldig spennende å følge arbeidet videre fremover. Det er mange spennende ting på gang, og arbeidet har min fulle støtte. For May Sissel og meg var det en stor opplevelse å få komme tilbake til Sarons dal i år, og se den nye hallen. Fantastisk. Den kommer til å bli et viktig redskap for å vinne mange mennesker for Jesus i årene fremover. Under Rune Edvardsens ledelse har arbeidet fordoblet seg på flere områder, blant annet antallet innfødte evangelister. Et stort privilegium å få hilse på Kari, Sølvi og Rune Edvardsen. Vi takker Gud for Aril Edvardsens gode og vakre minne.

Billedtekst: Aril Edvardsen. Foto: YouTube.

Hva er det med disse kristne?

Hva er det med enkelte kristne som får dem til å hate så mye? En forferdelig brann rammer nå Redding i California. Liv går tapt. Mennesker mister sine hus og hjem. I dette området finnes også Bethel Church, som mange nordmenn har et forhold til. Noen et positivt, andre et mer anstrengt forhold. Så legges det ut bilder i sosiale medier av skogbrannene som herjer Redding og som kan nå også lokalene til Bethel Church, og folk trykker liker på muligheten til at kirken brenner ned! 

Jeg ser på disse 'liker' klikkene og tenker på det Jesus sier til sine disipler når de ved en anledning vil be ild komme ned fra himmelen, for å fortære noen samaritanere som ikke ville gi Jesus og disiplene hans husly. Da sier Jesus:

"Dere vet ikke hva slags ånd dere er av." (Luk 9,55)

Nei, man kan saktens undre seg hva det er som rir enkelte kristne. Så mye hat deres liv huser.

Vi har mange av disse som sitter skjult bak en datamaskin og skal "bedømme" andre kristne. De er ofte ensomme svaler, uten noen form for teologisk utdannelse eller kompetanse, men over natten er de blitt 'bibellærere' og skal fortelle alle og enhver som gir dem rom hva som er rett og hva som er gal lære. Og noen låner sitt øre til dem, og følger deres hatefulle kommentarer.

Bare denne uken ligger det kommentarer ute hos noen av disse hvor jeg beskrives som "psykiatrisk", "psykiatrisk tilfelle", eller sågar "psykiatrisk pleiepasient" fordi jeg har skrevet om ting de ikke liker. De gjør seg visst ingen refleksjoner om hvordan dette rammer et annet menneske og vedkommendes familie. Det slår meg: ikke-kristne omtaler ikke hverandre på en slik måte om de har forskjellige meninger! Men kristne gjør det!

Mange kristne har mistet sine hjem i Redding. Likevel trykker kristne liker på brannbildene! Så sprøtt.

Canon Andrew White forteller at det ikke finnes noen menighet som støtter ham og det store arbeidet han driver for å hjelpe de fattige og de forfulgte som Bethel Redding. Når Canon White opplever kriser i sitt arbeide, og det skjer ofte, så er folk fra Bethel der med en gang. Og så sitter det kristne i Norge som synes det er flott om menigheten mister sitt lokale i brann! Det er ikke til å tro. Men slik er det. Vi kan være uenige om teologi - også om Bethel Chruch - men kristen tro og hat hører ikke sammen! Og vi setter ikke sykdomsdiagnoser på hverandre bare fordi vi er uenige i lærespørsmål.

Når jeg leser slikt, tenker jeg: Vil jeg virkelig kalle meg kristen?

La oss i dag be for alle som rammes av branninfernoet i Redding.

Billedtekst: Branninfernoet i Redding.

Drøm eller virkelighet - kan nytt og gammelt forenes?

Jeg har en drøm, men kanskje den bare er det. En drøm. Men du verden hvor flott det hadde vært om den kunne bli mer enn en drøm, og bli til virkelighet!

Jesus snakket ved en anledning om en god husholder. Kjennetegnet på denne var at han "tar fram fra sin skatt, nytt og gammelt". (Matt 13,52)

Nytt og gammelt. Blant kristne er det ofte det ene eller det andre. Ting holdes opp mot hverandre. Noen vil ha det gamle, for det er i deres øyne best. Andre vil ha det nye, for det er friskt og levende. Det gamle blir sett på som antikvert av de som holder på det nye, og der finnes også fariseerne og de skriftlærde - les de bakstreverske. De gamle forakter det nye fordi det bryter med deres tradisjoner og alt det de er vant med.

De som ønsker det nye forakter de gamle kirkene fordi de hindrer vekkelsen og fornyelsen, men de som ønsker det nye ser ikke hvor lett de kommer inn i egne former og egne liturgier. Noen havner i kirker hvor mesteparten handler om at de andre tar feil, mens de selv er på Guds side.

Drømmen min er at vi kommer oss opp av grøfta og holder oss på veien. Og at vi tar fram fra vår skattkiste - les det beste av kirkens 2000 årige historie - nytt og gammelt og tar det ibruk i en salig blanding.

Er dette bare en drøm?

Steinen som falt fra Vestmuren - et profetisk varsel?

Som sikkert mange Israels-venner har fått med seg falt en massiv stein ned fra Vestmuren (Klagemuren) mandag denne uken. Det var så vidt en jødisk kvinne kom seg unna den i det hun var i ferd med å begynne sin bønnestund. Steinen veide nesten 318 kilo og kunne ha forårsaket en tragedie. Dagen før var plassen foran Vestmuren full av bedende mennesker.

Nå skal ikke gjøre noe forsøk på å trekke noen som helst konklusjon, men jeg vil gjerne gjengi hvordan rabbineren som har ansvaret for Vestmuren tenker om dette. Jeg tror mange av mine lesere vil finne dette veldig interessant. Jødiske skriftlærde henviser til profeten Habakkuk, hvor det står skrevet:

"For steinen skal rope ut fra muren, og bjelken fra tømmeret skal svare den." (Hab 2,11)

Enkelte tolker det som skjedde som et tegn fra Gud om at det jødiske eksilet endelig er over, og at det er klart for å gjenreise det 3. tempelet.

Steinen som falt ned mandag falt ned dagen etter at Tisha B'Av fasten fant sted. Dette er fastedager for jødene hvor de minnes og sørger over ødeleggelsen av de to jødiske templene på Tempelhøyden. Det at denne steinen faller ned akkurat denne dagen får mange jøder til å undre seg.

"Dette er en uvanlig og sjelden hendelse koblet med selve tidsakspektet, og har ledet mange til å anta at dette har en åndelig betydning," sa sjefrabbineren ved Vestmuren, Shmuel Rabinovitsj, ifølge Breaking Israel News.

Sjefrabbineren påpekte at noe lignende ikke har skjedd på flere ti-år. Det faktum at det skjedde akkurat denne dagen gjør at Shmuel Rabinovitsj ber jødene om å granske seg selv.

En annen rabbiner, Yekutiel Fish, som skriver en Torah-blog har gjort sine tanker etter at han fant ut at det hebraiske ordet "kotel ma'aravi" og som oversettes med Vestmuren har tallverdien 5778 som er det hebraiske året vi nå er inne i. Hebraiske bokstaver har som kjent en egen tallverdi.

"Dette er et hint om at eksilet er over," skriver Fish, og legger til: "Steinen falt ned fra niende nivå som er synlig, og den falt ned dagen etter den 9'de av Av-fasten. Pinhas var den niende generasjonen etter Abraham. Ni representerer en permanent eksistens."

Rabbiner Yekutiel Fish siterer også ordet fra profeten Habakkuk og sier:

"På hebraisk bokstaveres de første bokstavene i de tre første ordene "emet", som betyr "sannhet", som igjen er ni, som igjen står for det som er permanent."

Foto: 9.News.

Her er en film som viser det som skjedde:

https://www.youtube.com/watch?v=Pm2F9I5lBz0

En bønn når dagen blir sval

Herre, du vandrer i hagen når dagen blir sval. Du kommer til meg så mildt. Ditt nærvær fyller meg med en stille glede. Bladene som rasler i vinden, sommerfuglene som svinser omkring, duften av lavendel, og humler som surrer, gjør meg lykkelig.

Men nå er det stille, Herre. Det er taust i skogen. Hvor er tilbederne dine blitt av? Fuglene synger ikke. Er det for varmt? Det er det for meg. Derfor trekker jeg ut i hagen i kveldingen når skyggene kommer. Men jeg følger med skjærene og kråkene, Herre, de som har bosatt seg i nabolaget. De skvatrer og hopper så lystig omkring. I går, når vi vannet, dukket en stær opp, men den var også så stille. Ventet bare til vi hadde gått vår vei, og håpet på å dra opp en mark eller to. Finnes de virkelig der nede, i den knusktørre jorda?

Tal, Herre, din tjener hører.

Du, Guds kjærlighets pust,
Hellige Ånd.
Blås! Blås! Blås!

Du som svevet over vannene,
når alt var øde og tomt,
og det var mørke over det store djup.
Blås!

Ruah - Guds åndepust.
Skap liv på nytt. I meg!
Skap i meg et rent hjerte og forny en stadig ånd inne i meg.
Kast meg ikke bort fra ditt åsyn!

Nei, bli her - hos meg. Det lir mot kveld.

Jesus, min glede.
Selv om jeg svikter,
blir Din kjærlighet stående,
og Du sender Din Hellige Ånd over oss.

Foto: Bildet er tatt av min kurdiske venn Samal Rahmani.

Salmene - den originale soulmusikken

I 2002 skrev jeg boken: "Det stille vann". Et av kapitlene i den boken fikk tittelen: Salmene - den originale soulmusikken. Det mener jeg også. Ingen annen bok tar pulsen på livet slik det virkelig er. Ikke slik vi håper på at det skulle være. Men slik det er. Med sine opp- og nedturer.

Uansett hvordan vi har det, så finnes det en salme som setter ord på det: om det er triumf eller nederlag, begeistring eller depresjon, glede eller sorg, lovprisning eller mollstemte viser, undring eller sinne. Salmenes bok må være noe av det ærligste, om ikke det ærligste, som finnes. Her er ikke noe skjult. Mennesket fremstår i sin grelleste og styggeste synd, fullstendig avkledd og avslørt. Men vi finner også mennesker på ekstatiske høyder, skuende ut over blåne på blåne.

Her er følelsesladde klager, ydmyke bekjennelser, her finnes det desperate ropet fra menneskets aller innerste rom, her finnes bønnene fra en angrende sjel, og smerteskrikene fra den som var det forferdelig vondt - men her vender også håpet tilbake. Gleden får rom og utløp. Jubelen gir gjenlyd i gatene. Her finnes dansen og musikken. Alt.

150 salmer setter ord på det alt sammen! Maken bønnebok finner du ikke noe sted.

Det er ikke underlig at denne samlingen av poesi og profeti, av klage og jubel, som strekker seg over en periode på 1000 år av jødenes gripende historie, er blitt deres bønnebok. Her finnes salmer som strekker seg fra utgangen av Egypt til gjenopprettelsen etter det babylonske fangenskapet. Noen av de viktigste delene av jødenes historie. Ulike forfattere har medvirket: David, Moses, Asaf, Korahs barn, Salomo, for å nevne noen.

Det hebraiske navnet på boken er: Sefær tehillim - Lovprisningsboken. Og det passer jo så vidunderlig godt. For også i klagen, i skriket, kan vi lovprise og tilbe Ham som tilkommer all ære, pris og lov og tilbedelse.

En annen tittel, som jeg kunne tenke meg, er 'gjennom alt'.

Gud bærer gjennom alt! Han er trofast! Alltid!

Det er denne lovprisningsboken Jesus og apostlene brukte, og det er denne boken kirken til alle tider har brukt og bruker i sine tidebønner. Ikke noe mer merkelig. Ikke noe katolsk. Men i høyeste grad en arv - og hvilken arv - fra vår eldste bror, jødene og vår Gud, Jahve.

Det underlige - eller kanskje det ikke er så underlig, for det er jo Guds innbleste ord, - er at jo mer du ber disse Salmene, jo mer blir de dine. Du får et eierforhold til dem. Som om du selv skulle ha skrevet dem eller gjennomlevd dem. Ordene passer inn i det 21. århundres virkelighet.

Jeg kunne ikke ha levd uten disse salmene, så når noen i dag snakker med forakt om tidebønner, så lar jeg det passere og bruker jeg salmene i min bønn. For det kommer tider - jeg har opplevd flere av dem - da du ikke lenger har ord å bruke når du skal snakke med Gud. Når du er så langt nede, eller sykdom gjør deg taus, eller du er sint. Da er det godt at noen har opplevd det samme og satt ord på det, som du kan bruke.

"Vi må få tilbake troen på Guds ord og vi må forkynne evangeliet!"

Magnus Persson vil ikke være verken lavkirkelig eller høykirkelig, men helkirkelig!

"Det er sammen med alle de hellige vi forstår Guds kjærlighet."

Sommerstevnet til den svenske Oase-bevegelsen hadde invitert pastoren i United Malmø, Magnus Persson (bildet) som en av årets talere. Og Persson er krystallklar:

"Vi må få tilbake troen på Guds ord og forkynnelsen av Guds ord!"

Utgangspunktet for Perssons tale var Rom 10,1-17 og han brukte dette ordet til å understreke betydningen av prekenen og forkynnelsen av Guds ord på en slik måte at Kristus blir løftet opp.

"Forkynnelsen skal få deg til å løfte blikket - på Kristus - på troens opphavsmann, på Guds Lam som bærer verdens synd."

Gang på gang i pastor Perssons tale understreket han betydningen av å vende tilbake til forkynnelsen av evangeliet.

"Vi behøver å høre gang på gang. Ikke at vi må kjempe, men at det finnes en redningsmann."

En viktig lekse å lære om bønn og Guds tid

"Hvis bønn har lært meg noe så er det å vente."

Ordene tilhører den amerikanske teologen og professoren i etikk, Stanley Hauerwas (bildet). Tirsdag denne uken fylte han 78 år.

Så legger han til: "Jeg har vært så heldig å få tilbringe tid sammen med funksjonshemmede mennesker, og få være venn med Jean Vanier. Som kjent er han grunnleggeren av L'Arche, bofellesskapene for funksjonshemmede og funksjonsfriske, som har spredt seg over hele verden. Der finnes det mennesker som man må bruke hele dagen på å få badet. Vår verden er basert på fart. L'Arche er basert på tålmodighet. L'Arche er Guds tid, ikke denne verdens hurtighet."

Bønnen har også lært Hauerwas dette: "Gud er Gud, og jeg er ikke Gud."

Til minne om John Stott - en bibeltroende i en moderne tid

Jeg har nettopp brygget meg en god kopp Yorkshire-tea. Det passer godt på en dag som denne, når vi skal minnes en engelskmann med stil: John Stott (bildet),  Det er nemlig hans minnedag i dag. Den internasjonalt anerkjente anglikanske presten og evangelikale lederen, må vel kunne sies å være Lausanne-erklæringens far. Om ikke far, så i hvert fall arkitekt. Det var han som førte den i pennen. Evangeliske kristne verden over har sluttet seg til denne erklæringen fra 1974, som formulerte en felles holdning til spørsmål som har med misjon og evangeliets troverdighet å gjøre i en moderne tid.

Kanskje mer enn å være prest, så var John Stott evangelist. John Stott hadde en gudgitt evne til å formidle evangeliet slik at vanlige mennesker forstod det. Selv komplisert teologi ble lettfattelig når Stott skrev eller talte. Hans sentrale tema var Bibelens sentrum: Kristi død og oppstandelse. Hans innflytelse var stor i alle evangelikale sammenhenger. Det sier sitt når Time Magazine i 2005 satte han på en liste over hundre av verdens mest innflytelsesrike personer.

Det var ikke selvsagt at John Stott skulle bli teolog. Hans far var agnostiker, men hans mor var en troende. Familien bodde like i nærheten av All Souls Church i London, og moren tok han med på gudstjenester der. Senere skulle John Stott få sitt virke som prest i nettopp denne kirken!

17 år gammel møtte Stott en forkynnelse av Guds ord som satte djupe spor hos ham. Dette ledet ham til en personlig overgivelse til Kristus. Så skulle da Stott selv bli rotfestet i Skriften og fremholdt Bibelens autoritet med hensyn til liv og lære. Men han satte også pris på kirkens liturgiske liv.

John Stott ble aldri gift. Å leve enslig var for ham et guddommelig kall. Han ville bruke all tid på forkynnelsen av evangeliet, og levde svært enkelt. Hans store hobby var å se på fugler. Så har han da også skrevet bøker om fuglene i Bibelen! Hvert år dro han til en liten hytte for å studere fuglenes liv. Han var en dyktig ornitolog. Inntektene av alle bøkene han skrev ga han bort til veldedige formål.

27. juli 2011 - i en alder av 90 år - sovnet han stille inn mens han lyttet til Händels Messias.

For å ære denne gode mannens minne har jeg i dag funnet frem boken: "Mine favoritt salmer" som John Stott ga ut i 1988, og som Hermon forlag ga ut i 1997. Den er et lite blikk på 37 av de 150 salmene i Salmenes bok. Jeg gleder meg.

Den jødiske og bibelske tidebønnstradisjonen

Denne sommeren gjør jeg et djupdykk i Det gamle testamentes bønnetradisjon, bruken av Salmenes bok, både i det jødiske gudstjenestelivet og i den personlige trosutfoldelsen. Våre trosrøtter er jo hebraiske. Blant annet leser jeg Oskar Skarsaune: "In the Shadow of the Temple", med undertittel: "Jewish influences on early Christianity".

Og jeg gjør meg noen tanker om frykten jeg sporer hos enkelte for en bønnerytme som baserer seg på den bedende lesningen av Salmenes bok. Bare ordet 'tidebønn' nevnes i enkelte sammenhenger er piggene ute, og man snakker om 'katolisisme'. Den frie bønnen holdes frem som mer åndsfylt enn det ordet som er 'innåndet av Gud', jfr 2.Tim 3,16. Jesus selv fremhever Salmene: '... alt det skal oppfylles som er skrevet om Meg i Moseloven og Profetene og SALMENE..." (Luk 24,44) Når vi leser evangeliene ser vi også hvordan Jesus stadig henviser til Salmene, og når Han henger på korset, siterer Han også en av Salmene når Han ber til sin Far. Jesus ba Guds ord, akkurat slik vi gjør når vi ber våre tidebønner.

Om det var slik at den frie bønnen er mer åndsfylt enn det å be Guds ord, så undrer jeg meg på hvordan man klarer å hoppe bukk over både den jødiske bønnetradisjonen vi finner beskrevet både i skriftmaterialet i Det gamle testamente, og i det skriftlige materialet som finnes i de liturgiske bøkene som brukes i jødisk gudstjenestefeiring. Jesus var jo også en del av denne tradisjonen. Helt fra barnsbein ble Han opplært i jødisk tro og tradisjon. Rundt Jesus var det mange som vi gjenkjenner som tsaddikerne - rettferdige. Det var de som i sin generasjon ventet på at Messias skulle komme. Det var de som oppfostret Jesus. Blant dem var Anna Fanuels datter og gamle Simeon. De var begge i Tempelet. Om Anna heter det at hun "forlot ikke tempelet, men tjente Gud med faste og bønner dag og natt." Legg merke til at ordet bønn står i flertall. Det må innebære at siden Anna oppholdt seg i Tempelet bad hun både frie bønner og tidebønner, det vil si bønnene fra Salmenes bok.

Skal vi bare se bort fra dette? Tempelets tidebønnsrytme var en av identitetsmarkørene for en gudfryktig jøde.

Og hva med bønnene som er blitt bedt i de bønnehusene jeg i en egen artikkelserie har dokumentert gjennom store deler av kirkens historie? Hvor det ble bedt 24/7. Det tales det begeistret om blant kritikerne av tidebønnspraksisen! Har de da ikke fått med seg at disse bederne levde med i dagens tidebønnsrytme?

Hva er det som gjør at særlig pinsevenner får problemer med det å be tidebønner? Jeg undres. Hvorfor er noen av dem så harde og dømmende overfor de som lever i en annen bønnetradisjon enn deres egen? Hvorfor er deres tradisjon bedre enn andres? Selvsagt er ikke alle pinsevenner slik, men noen er det. Er det frykten for det katolske?  Kanskje det. Men dette er ingen katolsk bønnetradisjon. Joda, katolikker ber også tidebønner. Men det var ikke de som innførte dette. Hva kommer det av at noen blir så utrygge og må advare om noen gjør ting på en annen måte enn dem selv?

Jeg har stor glede av å øse ut mitt hjerte for Herren. Jeg har stor glede av å be i tunger. Men jeg har også stor glede av å leve med i en bønnens rytme hvor jeg ber Guds ord til faste tider. Det er ikke alltid jeg får til å be morgen, middag og kveld, og jeg har ingen problemer med å legge det til side. Dette er ikke en lovisk praksis. Det er derimot en god rytme. Jeg spiser også tre ganger om dagen. Det er også en god rytme, og kroppen min har glede og nytte av at jeg lever regelmessig. Det samme har sjelen min og ånden min når jeg ber Salmene.

I morgen skal jeg skrive litt mer om Salmene som bønnespråk. Salmene er den originale soul-musikken!

Billedtekst: Et gammelt bilde av bedende jøder utenfor Vestmuren (Klagemuren). Foto: Wikipedia

800 jøder gjør Aliyah til Israel denne uken

Denne uken vil over 800 jøder flytte til Israel. Det rapporterte Hærens Radio i går. De kommer i tillegg til de 12.000 som har gjort Aliyah de siste seks månedene.

De nye israelerne kommer fra USA, Frankrike, Russland. Argentina, Ukraina og Brasil. 600 av dem ankom mandag og tirsdag og det er forventet at mer enn 200 vil komme denne onsdagen.

De som kom mandag og tirsdag ble hilset velkommen av Natan Sharanskij, som nå går av som leder for Jewish Agency og den nye lederen, Isaac Herzog, som frem til nå har ledet Sionist-Unionen. Dette var også samtidig markeringen av 70 år med Aliyah siden etableringen av den moderne staten Israel.

Antall jødiske immigranter til Israel øker for hvert år, og det til tross for alle utfordringene Israel står overfor og de truslene landets innbyggere står ansikt til ansikt med hver eneste dag.

Rett foran våre øyne går dermed Guds profetiske ord i oppfyllelse, som dette fra Jesaja:

"Siden du er dyrebar i Mine øyne, får du stor ære, og Jeg elsker deg. Derfor gir Jeg mennesker i stedet for deg, og folk i stedet for din sjel. Frykt ikke, for Jeg er med deg. Jeg skal hente sin slekt fra Øst, og samle deg fra Vest. Jeg vil si til nord: 'Gi dem fra deg!' Og til Sør: 'Hold dem ikke tilbake!' For mine sønner skal komme langt borte fra. Mine døtre fra jordens ende, hver den som er kalt ved Mitt navn, som jeg har skapt til Min ære. Jeg formet ham, ja, Jeg har dannet ham." (43,4-7)

Hvor frie er våre frie bønner? Den jødiske tidebønnstradisjonen

Hvor frie er de frie bønnene, egentlig? Er de så spontane og åndsfylte, som enkelte vil ha det til, når de problematiserer det å be tidebønner? I enkelte frie menigheter blir den bønnen man ber fritt sett på som det mest åndsfylte og bibelske.

Bønner som er skrevet ned blir sett på som noe religiøst, og foraktet. De er 'mindreverdige'. Det som gjelder er å be ut fra hjertet? Men kommer nødvendigvis alle disse frie bønnene fra hjertet? Etter å ha vært med på bønnemøter i mange år i mange forskjellige sammenhenger, så synes det for meg at også i de sammenhengene hvor de frie bønnene fremheves så sterkt, er det også et 'liturgisk' mønster og enkelte ber de samme setningene opp igjen og opp igjen, hver gang de ber? Og bønnemøtene følger et visst skjema. Ganske forutsigbart. I de samme sammenhengene har det også vært sett på som lite åndelig om du preker etter manus. Preker du uten manus er du mer ledet av Gud, enn om du holder deg til et manus. Holder du deg til manus er du religiøs. Men jeg har hørt mange såkalte 'frie prekener', som begynner et sted og ender et helt annet sted. Usammenhengende, med masse gjentagelser og de som preker på denne måten holder seg stort sett til noen få temaer gjennom hele livet. Kan ikke prekener det har vært jobbet mye med gjennom uker i bønn til Gud, og ved granskning av Skriftene, også være åndsfylt?

Hvorfor sette et slikt kunstig skille mellom det frie og den bønnerytmen som tidebønnene representerer?

Kan det være fordi vi faktisk glemmer og samtidig løsriver oss fra vår jødiske arv? Kan det være fordi vi faktisk er så fastlåste i vår egen tradisjon at vi ikke klarer å se den bønnetradisjonen som har fulgt menigheten siden starten?

Tidebønner er ikke en romersk-katolsk arv.
Det er en jødisk arv, helt tilbake til tiden for det første jødiske tempel.
Jesus og apostlene ba tidebønner. Dette skal jeg komme tilbake til og dokumentere.

Hva er tidebønner?
Det er å be Salmenes bok i Bibelen.

Når ble det galt å be Guds ord?

Flere av de som nå skriver artikler mot tidebønnspraksisen og advarer mot dette, var veldig opptatt av å fremsi Guds ord og bekjenne Guds løfter, bare for noen år siden. Da skulle vi også be Guds ord høyt. Nå - er de opptatt av å advare andre mot å gjøre det samme!

Kan det være fordi de egentlig ikke vet hva de snakker om? De er så opptatt av 'katoliserende' tendenser at de faktisk ikke setter seg ned for å finne ut hva dette er. For dette handler om en eneste ting:

Å be Guds eget ord.

Tidebønner består av bønner fra Salmenes bok og fra andre bønner i Bibelen, også de apostoliske bønnene i Det nye testamente. Ferdig snakka. Det er ingen bønn til paven eller Maria eller noen helgen. Det åpner ikke opp for 'det katolske', men for Guds Ånd, som bruker Guds ord i våre liv.

Mange finner at det er godt å be Guds ord, og etter hvert som man gjør det, blir disse bønnene en del av deg selv. Man finner også ut at ens eget bønnespråk blir rikere, ved at man fyller seg med Guds ord og bruker disse ordene i sine frie bønner.

Jeg sier ja takk til begge deler. Og det er ikke noe religiøst ved det å be tre ganger om dagen: morgen, middag og kveld. Om du mener det, må du også beskylde profeten Daniel for å være religiøs. Og de må beskylde apostlene Peter og Johannes for det samme. De gikk opp til Tempelet ved bønnens tredje time. Hva ba de i Tempelet? Tidebønn. Derav navnet.

Jeg skulle ønske vi slapp denne polariseringen om bønneformer, men heller kunne velsigne hverandre og snakke vel om hverandre og gi frihet til både å være spontan og be Guds ord. Det er trist, veldig trist, når kristne forsøker å sette kristne opp mot hverandre og tro at man selv er på den eneste riktige siden. Det er trist når kristne kjenner behov for å advare andre kristne mot å be Guds ord.

Omfavnelsen

For en del år siden leste jeg en historie om en mann, som jeg aldri har klart å glemme. Jeg husker ikke lenger hans navn. Men kort fortalt var det historien om en mann som aldri hadde opplevd å bli elsket. Så fikk han et djup erfaring av å være elsket av Gud. Mannen fikk oppleve Gud som Far, og hans liv ble fullstendig forvandlet.

Grepet av Guds kjærlighet spurte han seg selv og Gud, hva han kunne gjøre for å dele denne opplevelsen med andre. Han følte seg så klosset og dum. Ikke kunne han tale, og ikke kunne han synge. Ikke kunne han lede møter. Så hva kunne han? Da sa Gud til ham: "Du har to hender. Med dem kan du omfavne andre og så kan du fortelle dem at Jeg elsker dem."

Mannen som var god og rund sa til seg selv, at dette kunne han klare. Så han reiste verden rundt med budskapet om Guds farskjærlighet, og i menighet etter menighet stilte han seg frem og tilbød de som ville det en riktig bamseklem.

Og folk kom. Han opplevde at indre sår ble legt, folk ble satt i frihet, andre ble helbredet. I land etter land. Så kom han til et land i Afrika, med mye nød. Som i andre sammenhenger stilte folk seg i kø for å få del i denne mannens omfavnelse og velsignelse, men dette møtet skulle bli annerledes. Mens han sto og holdt rundt en mann som gråt, henter Herren ham hjem. Han dør i denne afrikanerens armer.

Jeg klarer ikke å glemme dette - ikke vil jeg heller. Fremdeles kan jeg tale. Ved hjelp av rullestolen min kommer jeg meg også rundt. Men om det skulle skje at jeg ikke lenger er i stand til å tale - det kan skje med Parkinsons-pasienter - så har jeg sagt til Herren: Jeg har to hender. Så lenge de fungerer, så vil jeg bli som denne mannen. Jeg vil spørre om noen vil å omfavnet og holdt, mens jeg velsigner dem. Så håper jeg at Herren henter meg hjem den dagen Han vil det, mens jeg holder rundt noen og velsigner dem.

Men jeg vil ikke vente til at dette skjer. Også nå, mens jeg ennå kan tale og rulles rundt, vil jeg tilby alle som vil det en omfavnelse og en velsignelse! Noe vakrere og mer betydningsfullt vet jeg ikke om. Og det vakreste og beste av alt er jo at Gud løper oss imøte for å omfavne oss.

"Velsignet være din livsfrukt og grøden av din jord ..."

Det er skuffende at regjeringen og landbruksministeren viser en slik motvillighet og sendrektighet med å levere et forslag til hvordan nye kornlagre skal etableres. Forslaget skal først leveres tidligst neste år. Kostnadene er beregnet til en halv milliard, og skal fordeles over flere år.

Denne våren gikk nemlig Stortinget inn for å gjenopprette beredskapslagre for korn. Det var helt andre og fremtidsoptimistiske forhold som gjorde at Norge avviklet kornlagrene i 2003. Siloene ble omgjort til blant annet studentboliger og hoteller. Spørsmålet var om dette var noe av det dummeste og minst fremtidsrettede våre folkevalgte har gjort. Et av hovedargumentene den gangen - og det gjelder fremdeles i visse kretser - var at Norge får dekket tilgangen på matkorn gjennom import. Vi har dermed gjort oss helt avhengige av andre land som skal fornye oss med det vi trenger. Vi har jo penger på bok, må vite, og Ola Nordmann tror at han kan kjøpe seg ut av det meste.

Så kom hetebølgen og tørken. Det har ikke vært så tørt og varmt i Norge siden 1947.  Noen begynner så smått å våkne. Det er ikke bare Norge som opplever hete og tørke, men våre naboland og Nord-Europa. Vi begynner å forstå at klimaendringene virkelig kan føre til ubehagelige situasjoner også for rike Norge. Bøndene opplever virkelig krisen, med formangel, nedslakting av dyr, og de opplever at prisene på det lille foret som kan skaffes stiger i pris, og gjør det umulig å skaffe for mange av dem. Mange norske bønder er belånt til pipa, og kan ikke gjøre flere låneopptak. Og når inntektene uteblir, så blir det krise.

Det som virkelig var krise for mange nordmenn tidligere i år var at det var vanskelig å skaffe C02, og det kunne føre til at vi ikke fikk øl. Det var krise! Ikke at bøndene i den sørlige delen av landet ikke får regn.

Men det er ikke bare klimsendringer som kan føre til at en krise også rammer Norge. En ulykke i et av kjernekraftverkene i de landene hvor vi importerer korn fra, kan skape store utfordringer. Det kan også politisk uro.

Norge må bli mer selvhjulpen når det gjelder mat. Vi har alle forutsetninger om å lykkes om vi bare ville satse på norsk landbruk. Bøndene må fremsnakkes! Vi burde alle vise større takknemlighet for de som jobber så iherdig med å skaffe oss ren mat.

Kanskje du synes at det er litt underlig at jeg er opptatt av dette? Det har sin sammenheng at jeg opplevde en klar tiltale fra Herren for noen år siden. Det skjedde i sammenheng med at kornlagrene våre ble lagt ned. Da kjente jeg en spesiell bønnebyrde om å be for Norge og landbruket vårt. Som nasjonal bønneleder føler jeg også et tungt ansvar for dette. Det burde alle bedende mennesker gjøre. Jeg har begynt å velsigne bøndene våre. Ikke snakke stygt og nedlatende om dem. Men fremsnakke dem. Jeg velsigner Norge: la det bli et grøderikt land! Et land som bærer mye frukt, både bokstavelig og i overført betydning. Jeg har begynt å be ut velsignelsen i 5.Mos 28,1-14 høyt over vårt kjære fedreland, og oppmuntrer andre til å gjøre det samme.

Skogbranner, tørke, Israel, Hellas, Sverige og Norge

I dag har tankene mine og bønnene mine handlet om fire land: Israel, Hellas Sverige og Norge.

Jeg har tenkt på våre jødiske venner som lever ofte daglig med de forferdelige temperaturene vi har levd med mer eller mindre i åtte uker. I Israel er det ofte mangel på vann, og regn blir derfor sett på som en av Herrens velsignelser. Jeg tenker på ordene fra Jes 30,23: "Deretter skal han gi regn over ditt såkorn, det du sår i jorden, og brød av jordens grøde. Det skal være rikt og saftig. På den dag skal din buskap beite på en vid beitemark." Eller 5.Mos 11,14: "Jeg skal gi landet deres regn i rette tid, tidligregn og senregn, så du kan samle inn ditt korn, din most og din olje." Men Bibelen gir også eksempler på hvordan Gud lukker himmelen og holder regnet tilbake, på grunn av folkets synder.

Tenk hvilken velsignelse regnet er! Det er virkelig en Guds gave!

Den siste tiden har Israel opplevd skogbranner. Terrorister fra Gaza sender over brennende ballonger eller fester brennbar veske til fugler, for å sette åker og skog i brann på israelsk side. Det er bare en ting som kan sies om dette: Det er utspekulert ondskap!

I Hellas har mer enn 60 mennesker omkommet i voldsomme skogbranner i områdene rundt Athen. Hele landsbyer er borte. Det er ventet at antallet skadede og omkomne vil stige. Det kommer hjerteskjærende historier om hele familier som er revet bort.

Hvem er så de første til å komme Hellas til unnsetning i denne dramatiske situasjonen? Staten Israel. De er blant de aller første til å sende mannskaper og utstyr til å hjelpe grekerne til å få slukket brannene. Og det samtidig som de sliter med brannterroren fra Gaza. Det sier ikke så rent lite.

Så i dag ber jeg for Israel, Hellas, Norge og Sverige. Måtte Gud velsigne alle brannmenn, alle frivillige mannskaper, politi og redningstjeneste i alle disse landene. Og måtte Herren sende oss regn - regn så det monner, til å slukke branner, redde buskap og avlinger og måtte Han se i nåde til våre land.

Jødenes Verdenskongress skremt over den voksende antisemittismen i Sverige

Den voksende antisemittismen i Sverige vekker internasjonal uro. Nå har Jødenes Verdenskongress skrevet brev til Sveriges statsminister for å stille ham noen viktige spørsmål.

I svarbrevet fra Stefan Löfven til visedirektøren for World Jewish Congress, Robert Singer, sier statsministeren at det svenske sikkerhetspolitiet har fått økte ressurser og lover et krafttak for å beskytte den jødiske befolkningen i Sverige. Den svenske regjeringen har også doblet den økonomiske støtten for å styrke sikkerheten rundt bygninger og lokaler som anvendes av religiøse organisasjoner. Det gjelder generelt, og ikke jøder spesielt. Spørsmålet er om det er nok?

I brevet fra Robert Singer uttrykker han på sin side en sterk bekymring for det som skjer i Sverige, og særskilt urolig er han for at den jødiske forsamlingen i Umeå ble tvunget til å legge ned på grunn av gjentatte trusler, trakassering og vandalisme utført av Den Nordiske Motstandsbevegelsen.

Et eksempel på den økende antisemittismen i Sverige er at et av de partiene som nå stiller til valg, Feministisk Initiativ, foreslår å flytte alle jøder bosatt i Israel til USA.

Riksdagskandidaten til Feministisk Initiativ, Oldoz Javidi, har i et intervju med partiets nettavis tatt til orde for tømme Israel for jøder og la palestinerne "få leve i fred og bygge opp det landet som var deres en gang."

Snakk om manglende historiekunnskap!

Men dette skjer altså i Sverige. Oldoz Javidi har vært aktivt med i organisasjonen "Ship to Gaza". Hun er født i Iran i 1980 og kom til Sverige i 1986.

Når vi sitter på vår høye hest

Livet kan være fryktelig brutalt. Det har mange opplevd. Ekteskap kan slites i stykker, og ende i skilsmisse. Utroskap kan føre til at livet ikke er til å leve for den som blir sveket. Sykdom kan ramme og endre ens liv. Noen opplever økonomiske kriser som ender i økonomisk ruin. Andre opplever å bli hengt ut i sosiale medier og få sykdomsdiagnoser satt på seg, bare fordi man har et annet teologisk syn. Uten mulighet til å forsvare seg.

Dette er bare noen av livets u-svinger.

Det finnes mennesker som har sterke meninger om andres liv og deres skjebne. Selv har de ikke opplevd verken skilsmisse, alvorlig sykdom, økonomisk ruin, utroskap eller bli løyet om. De sitter gjerne på sin høye hest og taler med store bokstaver. De vet best.

Livet har lært meg at jeg ikke skal lytte til dem, og la dem på plass i livet mitt. Deres råd er ikke noe å ta vare på. De har nemlig ingen livserfaringer som gjør dem i stand til å ha medlidenhet. De evner ikke å forstå hvordan andre enn dem selv kan ha det.

Jeg er så inderlig lei alle disse som sitter bak dataskjermer og har så sterke meninger om andre. La oss passe oss for mennesker som ikke snakker med deg, men om deg. Som ikke lytter, men snakker. Og snakker. Og snakker. Som siterer Bibelen for deg, forteller deg hva du skal og ikke skal. Disse Jobs venner! Slitsomme er de.

Det er et bibelord som har talt til meg i de siste månedene spesielt:

"Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller." (1.Kor 10,12)

Disse som har så sterke meninger om andres liv, er de ikke redde for at de skal falle i sitt eget hovmod? Det er mange som har sagt om mennesker som skilles, at det skal ikke skje med dem, men så skjer det med dem likevel. Kan det nettopp være deres hovmod som forårsaket det?

I Romerbrevet beskriver apostelen Paulus Israels fall. I den forbindelse skriver han:

"Vel, ved vantro ble de brukket av..." (Rom 11,20)

Så henvender han seg til hedninger som har kommet til tro på Kristus: "... og du står innpodet ved tro."

Og så legger han til en advarsel: "Vær ikke hovmodig, men frykt!"

Og så forklarer han hva som kan skje med den hovmodige: "For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller." (v.21)

Noe å tenke på når vi sitter på vår høye hest. Et lite bykst fra hesten, og vi kan ramle av og skade oss. Det kan skje i et øyeblikk.

Johannes skriver i Åpenbaringen om 'våre brødres anklager'. Han har en eneste oppgave: å anklage de hellige dag og natt. Tenker vi over at vi kan bli hans stemme når vi feller en dom over et menneske som ligger nede for telling?

La oss være rause mennesker som i det minste forsøker å forstå at livet kan være vanskelig å leve for mange.

Om å gi slipp på det planlagte og leve med Guds 'plutselig'

Livet er også alle disse ustrukturerte timene av dagen! Det er mange av dem. For ved dagens slutt oppdager vi vel alle at dagen ble annerledes enn det vi hadde tenkt, eller for den saks skyld planlagt. Den begynte på en måte, men iløpet av dagen tok den en helt annen retning. Og det søvnen griper tak i oss tenker vi: I morgen skal jeg få mer orden på ting! Ikke slippe tak i det jeg hadde tenkt, men være mer strukturert. Så våkner vi, gyver løs på planene, og så sklir timene fra oss. Igjen.

Vi sliter vel med alle disse 'skulle' og 'burde'. Det blir mange av dem også.

Og så ender vi opp med skuffelser, bebreidelser og dårlig samvittighet.

Fordi dagen ikke ble som den burde.

Men burde vi ikke heller være inderlig glad for at alt ikke er planlagt, alt ikke er et skjema, alt ikke er A4. Men at livet faktisk blir til i øyeblikket og kunsten er å leve med og la seg føre med i selve dansen?

Jeg tenker mye på Jesu ord i Joh 3,8: "Vinden blåser dit den vil..."

Jeg ber om at Den Hellige Ånd må styre livet mitt, fylle dagene mine. Da blir det spennende. Da går ikke alt som planlagt.

Livet har lært meg dette:

Om vi vil ha med Gud å gjøre må vi være forberedt på DET UVENTEDE!

"PLUTSELIG kom det en lyd fra himmelen, som av en mektig stormvind..." (Apg 2,2)

Jeg vil leve med disse 'plutselig'. Det er helt i orden at Den Hellige Ånd snur opp ned på mine hendelser. Så vil jeg gi slipp på min dårlige samvittighet og nekte å la den prege mine hverdager, og så vil jeg tillate meg å la humla suse enkelte dager og nyte den hellige likegyldigheten. Også den er en del av det å leve - og være menneske.

Hvordan et menneske kan bli en levende flamme av bønn

Det er Johannes Cassianus (ca 360-435) som lærer oss hvordan et menneske kan bli levende flamme av bønn. Så hadde han da også gått i bønnens- og lidelsens skole. Han havnet midt oppi 300-tallets store ørkenvekkelse. I dag feirer vi hans minnedag sammen med våre venner i Northumbria Community.

Denne Johannes Cassianus ble født i det nåværende Romania/Bulgaria, nærmere bestemt i Dobrudzja, ca år 360. Tidlig i livet kjente han dragningen etter å leve et liv i bønn og Guds hellige nærvær. Han skulle så legge ut på en vandring som tok hele livet. Først til Det hellige land. I nærheten av Betlehem slo han seg ned i øde trakter i en munkecelle, og ble der i tre år. Så la han ut på vandring igjen. Denne gangen førte veien til Egypt. Han besøkte en rekke klostre. Der satte han seg ved føttene til åndelige veiledere, og lærte av dem. Hvordan ba de? Hva leste de? Hvilken bønnens rytme fulgte de? Hva hørte de Herren si? Hvordan skal man leve det kristne livet?

Tenk om vi satte oss ned men en moden kristen som har levd med Herren, for å lære av ham eller henne? Hva ville da skje i våre liv. Johannes Cassianus skrev ned det han lærte.

Etter femten år i ødemarken og stillheten og bønnen dro han til Konstantinopel, til Johannes Chrysostomos, som vigslet ham til diakon. Når så Chrysostomos blir tvunget til å forlate Konstantinopel og gå i eksil får Johannes Cassianus i oppdrag å reise til biskopen av Rom for der å gjøre rede for patriarkens sak hos Romas biskop.

Mens han er i Rom får han så et tilbud om å grunnlegge en monastisk kommunitet i Gallia. Hit reiser Cassianus i år 415, og grunnlegger klosteret "Saint Victor de Marseilles". Det er et såkalt 'dobbeltkloster', altså et kloster for både menn og kvinner.

Det er i denne forbindelse Johannes Cassianus skriver en klosterregel, den aller første vestlige klosterregel, og den skulle få stor betydning for den nå så berømte Benedikts regel. I mer enn 1500 år har den hellige Benedikts regel vært - og er - et av Europas grunnleggende kulturbærende elementer. Det skyldes ikke minst den erfaringen Johannes Cassianus gjorde seg på bønnens område.

Jeg har dessverre ikke tid eller krefter til å gå nærmere inn på det, men det hører med til historien om Johannes Cassianus, at han motsatte seg flere sider ved den lære Augustin forfektet. Johannes Cassianus er blitt et viktig bindeledd mellom Øst- og Vestkirken.

Artos forlag har utgitt følgende bøker av Johannes Cassianus, som fremdeles er i salg:

Det rena hjärtat - om själens djärvhet i kampen for hjärtats renhet

Hjärtats ro - om själens långa men hoppfulla väg til vila.

Johannes Cassianus er den viktigste formidleren av de første kristne munkenes erfaringer.

22. juli - et oppgjør med hatytringene i sosiale medier

22. juli er det moderne Norges traume. Såret vil ikke gro. For syv år etter terroren lever fremdeles hatet. Ikke minst i sosiale medier. Og jeg er beskjemmet av å si at noen som bærer kristennavnet, er blant de fremste til å formidle hatet.

I dag er det tid for å minnes. En tid for tårene. En tid for stillhet. I dag bør vi alle tie stille. Snakke lavere, dempe musikken eller slå den helt av. En tid for å besøke venner og naboer. En tid for å tenke på alle de som sitter igjen med tapene, smertene, sorgen. For alle ungdommene som slett ikke fikk den hjelp og den oppfølging som de var lovet. Det er en skam for Norge.

Det er en tid for å tenke tilbake på dagen vi tok til gatene. Vi stod som sild i en tønne. Skulder ved skulder. Bar roser og kjente samholdet og styrken ved å forenes i kjærligheten.

Men det er også en tid til å ta et kraftig opprør med hatet som formidles via sosiale medier. Med nettrollene. Terroren rammet hele Norge, det er sant. Det var et anslag mot vårt demokrati, mot hele vår kristne og humanistiske arv. Men vi kommer ikke bort fra at det først og fremst var et angrep på Arbeiderpartiet. Ingen andre partier anklages på samme måte for metodisk og med overlegg å ha begått en forbrytelse mot det norske folk. Arbeiderpartipolitikere kalles 'landssvikere', og vi merker oss uttrykk som "Koran-Hadia" og "Judas Gahr Støre". En av disse skrev på sin Facebook-profil: "Er det noe merkelig at ABB ville ha vekk dette", med henvisning til AUF-ungdommene på Utøya. Reinert Vigdal ble senere ekskludert fra Partiet De Kristne etter denne kommentaren (se linken), og partiet tok et kraftig oppgjør med disse holdningene. Men Reinert Vigdal er en av mange som fremdeles sprer hat - ikke minst mot navngitte Arbeiderparti-representanter - og ytterliggående hatretorikk mot fremmedkulturelle.

Vi har alle et ansvar for å ta avstand fra hatet. Det er også en oppgave på denne dagen.

Jeg stemmer ikke Arbeiderpartiet og er rykende uenig med partiets syn på Israel. Men på en dag som denne står jeg sammen med dette partiet som ble rammet så sterkt. Jeg står skulder ved skulder med alle som vil bekjempe hatet med roser og raushet og inkludering. Jeg gråter med de som gråter og sørger i dag. Jeg bøyer hodet i respekt for de som døde på Utøya og i Regjeringskvartalet.

Og så håper jeg at de som befinner seg på sosiale medier tar et tydelig oppgjør med hatytringene.

https://www.nrk.no/sognogfjordane/dei-kristne-listetopp-forsvarar-utoya-terroren-1.13072275

Budskapet kirken ikke vil høre

Francis Chan (bildet) utfordrer nå kirker verden over med et budskap få vil høre.

"Det er to ting Gud krever av hver eneste menighet - og omtrent hver menighet går glipp av budskapet."

Omvend dere og vend tilbake til vekkelse!

Francis Chan, som er baptist, har forkynt dette budskapet i mange år nå. Over alt hvor han slipper til. 1. september kommer han med en ny bok: Letters to the Church. Chan, er en profetisk røst som Herren har reist opp for en tid som denne. Ikke minst taler han til ungdomsgenerasjonen, men dette budskapet gjelder alle aldre.

I en nylig publisert pod-cast sier Francis Chan::

"Vi stiller oss ikke spørsmålet: Hva vil behage Gud mest? Om vi tenker på alt vi har lest i Bibelen, hva er det som vil behage Gud mest? Vi er livredd spørsmål som dette fordi det som vil behage Ham mest, vil koste oss mest."

For en del år siden gjorde Francis Chan noe mange anså å være helt uhørt, andre som noe svært radikalt. Han forlot stillingen som pastor i en megakirke, for å bli pastor for en liten husmenighet. Det ble for upersonlig i den store menigheten, og for vanskelig å følge Jesus i en radikal overgivelse.

"Så langt jeg forstår hva Gud ønsker er at han ønsker at de troende skal leve sine liv på en slik måte at andre vi elske Gud mer på grunn av deres liv. Jeg hører ikke mange snakke om hvor høyt de elsker Jesus og hvor mye de elsker å være sammen med Ham. Det er vårt første kall: Elske Herren din Gud med HELE deg."

Det andre som ligger på hjertet til Chan er dette:

"Gud er misfornøyd med kirken på grunn av dens mangel på kjærlighet til sin neste. Når mennesker ser den kjærligheten som finnes i kirken som Jesus har kalt oss til å vise, så vil den være magnetisk. De vil ikke være i stand til å motstå den. Kirkevekst handler ikke om et program eller en strategi, Den er organisk."

Om mennesker møter denne kjærligheten, mener Chan at folk vil si: "Wow! Vi burde være sammen med disse folkene. Du skulle se hvordan de tar seg av hverandre. Det er fascinerende!"

Francis Chan mener at Gud er ulykkelig fordi Hans folk ikke bryr seg om det dobbelte kjærlighetsbudet:

"Gud ser seg om etter menigheter som virkelig elsker Ham og sin neste."

Skal vi bli en slik menighet må vi vende om! Det eneste som forandrer oss er å studere Guds ord og ta det til oss, og slippe Den Hellige Ånd til, slik at Han kan forvandle oss.