Hverdagslivets gode rytme

Jeg elsker hverdagslivets rytme! Det er jo hverdager som det er flest av.

May Sissel og jeg har lagt en begivenhetsrik helg bak oss, den siste overnattingshelgen vi er borte fra vårt eget hjem, dette året. Så fint å kunne avslutte den delen av reisevirksomheten vår sammen med gode venner i Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad. Det er femte året på rad vi har en bibelhelg sammen med dem, og det blir en neste år også. Det gleder vi oss allerede til! Et stillferdig, hellig Gudsnærvær preget møtene.

Gårsdagen ble relativt hektisk. Vi reiste hjem fra Slemmestad til et møte med hjemmesykepleien, koordinatoren min og ergoterapeuten. Det er en del ting som skal til for å få hverdagene mine til å fungere. Og nå settes det igang noen nye tiltak. Jeg skal blant annet ha hjemmesykepleie to ganger om dagen, i stedet for en. De kommer for å sette insjeksjoner med insulin. Det klarer jeg ikke lenger selv. Så er noen nye hjelpemidler på plass og det kommer noen flere. For at hverdagene mine skal bli best mulig, med de begrensningene jeg har.

Så bar det rett til fysioterateuten min. Hun er en stor, medvikende årsak, til at jeg i det hele tatt klarer å stå på beina. Men det er en smertefull behandling, oftest med en nedtur dagen etterpå, da smertene er store og det blir noen tårer. Dagen ble avsluttet med tidebønn sammen med gode venner i det lille fellesskapet vårt. Det var så godt å se våre nære venner igjen.

Så har jeg startet på tirsdagen. Selvfølgelig med  å brygge meg en kopp Yorkshire-tea. May Sissel har tent opp i ovnen. Vi skal spise frokost, så følger nye tidebønner, en god bok og kos med bikkja. En ørliten handletur blir det også.

Dette er livet! Jeg elsker det, og er takknemlig for hver dag jeg er oppegående.,Det er ingen selvfølge med min sykdom. Nå starter snart det nye kirkeåret. Som mange av dere vet lever jeg med i kirkeårets rytme. Den rytmen er god.

Så håper vi 2020 smiler til oss, at at kroppen fungereret år til. Jeg vet jo at det kommer en dag da kroppen sier nei til mer reising, men jeg er ikke der nå, så vi ber om nye åpne dører til menigheter som våger å invitere en skjelvende mann til å preke eller holde seminarer. Det er bare å ta kontakt.

I mellomtiden skal jeg kose meg med hverdagslivets gode rytme - og mange kopper med Yorkshire tea.

Hverdagslykke

Hjemmesykepleien har akkurat gått igjen. May Sissel er ute for å handle litt. Jeg har småpratet litt med bikkja. Vi har alltid en god prat om morgenen. Den har kroet seg ved føttene mine, og er allerede langt inne i drømmenes verden. Det rykker i labbene. Den er nok på løpetur. Poirot har vært litt tufs noen uker, men er heldigvis på bedringens vei.

Det er stille i huset. Jeg har lagt innpå litt ved og fyrt opp i ovnen. Nå nyter jeg to brødskiver med rekeost, og et par søte tomater. Jeg har brygget meg min Yorkshire tea. Lager såpass mye at jeg fyller noe over i en termokopp, så jeg har til litt senere.

Jeg elsker stillheten i huset.

Nå skal jeg fortsette lesningen av 1.Samuelsbok, som er formiddagslesningen min for tiden, før jeg fortsetter lesningen av en bok jeg holder på med. Denne uken har jeg ingen prekenforberedelser. I går talte jeg i Brumunddal baptistkirke om å ha en far i himmelen, som vet hva vi trenger, før vi ber Ham om det.

Kroppen, særlig høyre hånd, lever sitt eget liv, med skjelvinger. Underlig dette, at man ikke har kontroll på egen kropp.

Men i dag skal sjelen og ånden få pleie, og kroppen hvile.

Det durer i ovnen, det  durer i bikkja, det knepper litt i huset på grunn av vinden.

Hva er dette?

Hverdagslykke!

En bønn en helt alminnelig dag

Herre, du møter meg i morgengryet, mens dagen  er ferskvare. Stile kommer du til meg, og jeg ber om å få bevare várheten.

Herre, du møter meg ved hanegal, idet jeg står opp, kler meg i høytidsskrud for å omgås deg i vennskap.

Herre, du møter meg ved dagens middagshøyde, med en salme, bedt skjelvende av ærefrykt og beundring for deg.

Herre, når dagen er blitt sval, kommer du vandrende i hagen. Det dufter av deg, og sødmen beruser meg.

Herre, du kommer til meg, idet du kler av dagen og det blir aften, med din fred. Du svøper meg i den, og jeg legger meg. Du brer over meg og jeg sovner i fanget ditt.

Gjøvik, lørdag 20.oktober 2018
Bjørn Olav Hansen (C)

Det hverdagslige

Jeg trives i grunnen veldig godt med det hverdagslige og trivielle. Disse små tingene som utgjør livet. Pausene. Denne årstiden er min. Passe varmt. Gleden av å ta på seg en genser. Snart kunne fyre i ovnen. Høre det sprake i veden. Se flammene. Finne fram dagsavisen. Brygge deg en god kopp te. Det er livet. Jeg er så gammeldags at jeg må ha en papiravis. Kunne bla i den. Brette den. Kjenne lukten av trykksverten.

Vi må ikke leve så hurtig at vi ikke opplever livet.

Men funne unne seg en god Croissant. Eller et Wienerbrød. Og ikke hele tiden tenke på vekten. Men nyte øyeblikkene.

Disse små tingene betyr mer for meg nå etter at jeg ble syk. De er ikke så selvfølgelige lenger. Jeg setter mye mer pris på at jeg får stå opp om morgenen, og kunne legge meg med Guds fred hvilende over meg.

Det er hverdagene som utgjør livene våre. Hvorfor ikke ta dem tilbake og nyte dem?

Korte bønner til hverdagsbruk

En bønn i den keltiske tradisjonen, skrevet av Ray Simpson, grunnleggeren av det økumeniske og verdensvide fellesskapet, Aidan- og Hildakommuniteten, har fulgt meg en stund nå. Jeg ber den så ofte det gis meg en anledning, og gjerne hver dag:

"Gud, velsign himmelen over oss, jorden under oss, ditt bilde djupt inne i oss, dagen foran oss."

Den er så kort, men samtidig så innholdsmettet, at den er lett å huske, men samtidig så djup, at man kan grunne på den lenge etter at man har bedt den! Ofte er de korte bønnene de beste. På grunn av Parkinsons blir jeg oftere sliten enn det jeg var før, og når jeg er sliten klarer jeg heller ikke å holde konsentrasjonen som før. Derfor ber jeg også kortere bønner enn før.

En annen av disse korte bønnene jeg ber, lærte jeg av biskop emeritus Martin Lönnebo:

Se på meg, Kristus, og velsign meg.
Se på meg, Kristus, og styrk meg.
Se på meg, Kristus, og gi meg fred.

Kanskje du også kan ha glede av å be disse bønnene.

Om å gi slipp på det planlagte og leve med Guds 'plutselig'

Livet er også alle disse ustrukturerte timene av dagen! Det er mange av dem. For ved dagens slutt oppdager vi vel alle at dagen ble annerledes enn det vi hadde tenkt, eller for den saks skyld planlagt. Den begynte på en måte, men iløpet av dagen tok den en helt annen retning. Og det søvnen griper tak i oss tenker vi: I morgen skal jeg få mer orden på ting! Ikke slippe tak i det jeg hadde tenkt, men være mer strukturert. Så våkner vi, gyver løs på planene, og så sklir timene fra oss. Igjen.

Vi sliter vel med alle disse 'skulle' og 'burde'. Det blir mange av dem også.

Og så ender vi opp med skuffelser, bebreidelser og dårlig samvittighet.

Fordi dagen ikke ble som den burde.

Men burde vi ikke heller være inderlig glad for at alt ikke er planlagt, alt ikke er et skjema, alt ikke er A4. Men at livet faktisk blir til i øyeblikket og kunsten er å leve med og la seg føre med i selve dansen?

Jeg tenker mye på Jesu ord i Joh 3,8: "Vinden blåser dit den vil..."

Jeg ber om at Den Hellige Ånd må styre livet mitt, fylle dagene mine. Da blir det spennende. Da går ikke alt som planlagt.

Livet har lært meg dette:

Om vi vil ha med Gud å gjøre må vi være forberedt på DET UVENTEDE!

"PLUTSELIG kom det en lyd fra himmelen, som av en mektig stormvind..." (Apg 2,2)

Jeg vil leve med disse 'plutselig'. Det er helt i orden at Den Hellige Ånd snur opp ned på mine hendelser. Så vil jeg gi slipp på min dårlige samvittighet og nekte å la den prege mine hverdager, og så vil jeg tillate meg å la humla suse enkelte dager og nyte den hellige likegyldigheten. Også den er en del av det å leve - og være menneske.

Hverdagslig lykke

Hverdagslig lykke det er når du tidlig en morgen kan drikke nytrukket Yorkshire-tea, kroe deg oppi sofaen og nyte hver eneste munnfull med denne vidunderlige smaken. Hverdagslig lykke er når noen av dine venner er så omtenksomme at de sørger for at du har et lite lager av Yorkshire tea slik at du kan smile mot morgendagen. Hverdagslig lykke er når noen gir deg en metallkoks til å oppbevare teen din. Hverdagslig lykke er å ha venner.

Hverdagslig lykke er å bla gjennom morgenferske dagsaviser, og spise ferskt Fjellbrød med jordbærsyltetøy. Aldri om jeg kommer til å klare meg uten papiraviser.

Hverdagslig lykke er å trekke på seg en genser når morgenen er kjøling.
Hverdagslig lykke er å gå rundt i huset barbeint.
Hverdagslig lykke er å høre hunden din snorke.
Hverdagslig lykke er å møtes med smilet til kjæresten din.
Hverdagslig lykke er å rusle til postkassen for å kikke etter en overraskelse.
Hverdagslig lykke er å høre fuglene synge og humla surre.
Hverdagslig lykke er å høre på Reiseradioen.
Hverdagslig lykke er å lytte til Arvo Pärt.
Hverdagslig lykke er å snakke med barna dine.

Hverdagslig lykke er å lytte til Herren som vandrer i hagen når dagen er blitt sval.

Jeg har så mye å være takknemlig for.

Vårt daglige brød

"Hvis vi skal være tro mot den daglige rutine, trenger vi daglig manna. Den kan være vanlig, litt smakløs.

Men det er en manna som er trofast mot pakten, til ansvaret, til de små tingene i hverdagen.

Det er manna fra møter, fra vennskap, med et utseende som smiler og sier: 'Jeg elsker deg' - og fra det varme hjertet."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 169. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Gi oss i dag vårt daglige brød", fra Fadervår.

Om å finne liv og fred

"Hvis vi ser husarbeid og matlaging som noe som bare må gjøres, vil vi bli slitne og irritable; vi vil ikke være i stand til å se det skjønne rundt oss.

Men hvis vi oppdager at vi lever med Gud og våre brødre og søstre gjennom hva som må gjøres i øyeblikket, blir vi fulle av fred.

Vi slutter å se inn i fremtiden, vi tar oss tid til å leve."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 170. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hvordan bringe Guds rike til nabolaget der vi bor? Del 1

En av de som utfordrer meg mest for tiden, er Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet).

Vi er kollegaer: begge er vi ordinerte baptistpastorer, det er det ene. Jonathan Wilson-Hartgrove, er også en av de aller fremste talsmennene for den nymonastiske bevegelsen. En bevegelse jeg kjenner djup tilhørighet til. Av flere grunner: det sterke sosiale engasjementet for de som blir utsatt for urett, de fattige og de marginaliserte. Troen må kroppsliggjøres. Men også den sterke understrekingen av behovet for å leve i fellesskap, i kommuniteter, med en daglig rytme av tidebønn, lesning av Bibelen og arbeid. Av røtter, djupe røtter, tilbake til urkirken, til ørkenfedrene og bedere og misjonsbevisste kommuniteter opp gjennom historien, ikke minst de som representerer den keltiske spiritualiteten, hvor nettopp bønn og misjon sto i sentrum.

I boken: 'The awakening of Hope' med undertittelen 'Why we practice a Common Faith' (Zondervan 2012), skriver Jonathan Wilson-Hartgrove blant annet om at det ikke er likegyldig hvor vi bor. Gud har plassert oss der, og så begrunner han det med å si:

'Stedet vi bor har betydning fordi hver enkelt av oss er invitert til å delta i det mysterium som er Kristi inkarnasjon. Det nye testamente kaller kirken for 'Kristi kropp'... Å leve et liv i Kristus er å leve et sted, og vokse hver dag i fylden til den Ene som har vist oss hvordan vi kan engasjere oss i vår verden med trofasthet. Det er å be, ikke bare med våre ord, men også med hele vårt liv: La ditt rike komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen...'

I dette kapitlet beskriver så Wilson-Hartgrove den kolossale betydningen av at Gud ble kjød og slo opp sitt telt midt i blant oss, hvilket er den bokstavelige oversettelsen av at 'Gud ble menneske og tok bolig iblant oss' (Joh 1,14). Så skriver Jonathan Wilson-Hartgrove:

'Den samme Ånd som gav liv til Jesu kropp bodde nå i kroppen til jøder og hedninger i Jerusalem og Antiokia, Efesos og Korint, Filippi og Rom'.

Hvordan kan så dette livet leves ut? Praktisk? Konkret? Jordnært?

Det skal vi se nærmere på i neste del av denne artikkelserien.

(fortsettes)

Bønn og bleier - det hellige og det hverdagslige

Fader Christoforos Schuff (bildet), ortodoks prest, opprinnelig fra Sacramento i California, bidrar med en innsiktsfull artikkel i siste nr av magasinet Strek. Her skriver han om "bøn og bleier", om hvordan det åndelige og det hverdagslige går hånd i hånd. Jeg fant artikkelen så interessant, og jeg tror mange av oss vi kjenne oss igjen i det fader Christoforos skriver, så jeg bringer den her:

"Kvardagen min er eit manfaldig skjeringspunkt. Ein stad der ting som tilsynelatande ikkje har noko felles kjem mot einannan, vert fletta saman ei kort tid og skil lag att. På den eine sida er det ikke noko mystisk med dette, berre kvardagen åt ein småbarnsfar. Bøn og bleier gjeng hand i hand. Andelege samtaler med kona vert avbrote av barnegråt. Eller av glede. Ei teikning som eldstejenta vil visa oss.

Eg elskar Kyrkja og kyrkjer. Ikona og arkitekturen - vakre uttrykk for tilbedinga sin teologi. Uttrykk for møtet mellom himmel og jord. Mang ein gong har eg sete i katedralar i Tessaloniki eller små kapell på øya Mytilene. Eg har òg vore med på store kyrkjefestar så vel som gudstjenester der kyrkjelyden kan henda berre er ei gamal dame og presten. I katedralen finn ein eit vakkert kor, i kapellet er enkja tonedauv. Men både katedralen og kapellet er Kyrkja. Eg har òg vore mykje i kloster og på Athos-fjellet, der menneska i prinsippet skal via livet til Gud gjennom stille, faste, Jesus-bøna og det daglege gudstjenestelivet. Og så har eg opplevd på kroppen, smakt, høyrd, ja, overlevd kvardagen i ein kristen småbarnsfamilie. Men både den høgakta munketilvera og det travle familielivet er Kyrkja.

Det er dette eg ser på som gåta som ligg i smatidigheita - denne tilsynelatande spenninga mellom det vakre og det banale, det heilage og det verdslege. Helg og kvardag gjeng inn i kvarandre. Og her ser me òg utfordringa ved det samtidige: å verna om det same sinnelaget, uavhengig av heilagdommen rundt oss eller møkka me stend i. Jau, "... det same sinnelaget ... som òg var i Kristus Jesus." (Fil 2,5)

Med dette sinnelaget er midtpunktet alltid Gud, at me søkjer Gud der me er - i kloster, på skule, på jobb, om de skal henta i barnehage eller er midt oppi konfliktar med andre. Kallet, utfordringa er den same om ein er nonne, lekmann, bur i hole eller i leilegheit. Å søkje Gud er òg å leva etter Kristi lære i den situasjonen ein er i til kvar tid. Som Abba Lucius seier:

"Om du ikke fyrst har levd på rett vis medan du var mellom menneske vil du heller ikkje leva på rett vis når du lever i einsemd."

Å vera ei god mor eller ein god ektemann er det same som å vera ei sunn nonne eller ein god munk. Ikke eingong munken skal la bøna kome i vegen for nestekjærleiken. Dei skal hengja saman - samtidig.

"I den grad dei heilage ... gjer framsteg i det andelege, dess nærare kjem dei Gud og kvarandre. Dess nærare dei er Gud, dess nærare nesten." (Den heilage Dorotheos av Gasa)