Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 14

Det er mange ulike måter å være barmhjertig på. Årsaken til det er at 'kjærligheten skjuler en mengde synder' (1.Pet 4,8)

Å vite noe om et annet menneskes synder, og ikke åpenbare det, og ikke dra fordel av det en vet, det er å vise barmhjertighet.

Dette skulle særprege en kristen. 

Vi som til vanlig feirer gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet er blitt veldig utfordret av månedens ord for september, og på årets siste septemberdag, er det godt å minne om dette radikale ordet: 'Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære'.

Flere av oss er blitt prøvd på en veldig praktisk måte denne måneden på dette ordet. Hvordan møter vi mennesker - alle slags mennesker - på samme måte som Kristus har møtt oss?

I forbindelse med 'Månedens ord' har jeg tenkt mye på lignelsen som Jesus forteller om den ubarmhjertige tjeneren. Dere husker sikkert lignelsen, men oss likevel minne hverandre på den:

'Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju! Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden. Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden. Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden. Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»' (Matt 18,21-20.

Jesus sier at annet sted: 'Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite'. (Luk 7,47)

Den som vet at han eller henne er en synder, som synder, viser man også barmhjertighet med andre syndere, som synder.

Salige er de barmhjertige, sier Jesus, og så legger han til: 'for de skal få barmhjertighet (Matt 5,7). 

Trenger man noe mer enn det? Etter hvert som man blir eldre - og modnes som kristen - forstår en mer om mer behovet for at Gud skal vise sin nåde mot oss. Vi blir bedre kjent med oss selv, og våre syndetilbøyeligheter. I Den Hellige Ånds lys ser vi vår egen synd.

Vi gjør oss samme erfaring som kong David. I sin store botssalme, Salme 51, kan vi lese i vers 5b: 'min synd ...' Ikke andres synd, men 'min'. Bakgrunnen for denne botssalmen er jo at kongen er blitt avslørt av profeten Natan, hvor Natan peker på David og sier: Du er mannen! - etter å ha avslørt hans synd.

Slik også for oss: Den Hellige Ånd avslører min synd for meg.

Derfor kjennes det så veldig meningsfullt ut for meg å be Jesusbønnen hver eneste dag:

'Herre, Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder'.

Det jeg trenger mest - hver dag - er dette: Forbarm Deg over meg!

(fortsettes)

Baptister i Europa djupt bekymret og fulle av sorg over det som skjer i Ukraina

Europeiske baptistledere uttrykker stor bekymring og stor sorg over situasjonen i Ukraina.

Det kom frem i forbindelse med at Den europeiske baptistføderasjonens råd kom sammen i Buharest 25.-27. september.

Rådet berømmet også det store arbeidet som ukrainske baptister gjør for å nå de mange som er berørt av krigshandlingene. Det ble også markert at det er 100 år siden utbruddet av 1.verdenskrig. I den forbindelse ble det fremmet en resolusjon hvor 'baptister i alle verdens regioner' ble utfordret til 'arbeide for fred under Jesu Kristi herrevelde'.

Rådet kom også med en sterk anmodning om å vise solidaritet med forfulgte kristne og andre minoriteter i Midt-Østen.

På bildet ser vi en delegasjon fra Den europeiske baptistføderasjonen, som fikk møte statsministeren i Romania. Fra venstre Otniel Bunaciu, som er presidenten for Den europeiske baptistføderasjonen, statsminister Viktor Ponta, Tony Peck som er generalsekretær for Den europeiske baptistføderasjonen samt talsmannen for den rumenske parlamentet.

Med statsministeren fikk delegasjonen anledning til å snakke om spørsmål relatert til tros- og religionsfrihet, relasjonene til Den ortodokse kirke og hva som kan gjøres for å hjelpe ofrene for sexhandelen med mennesker.

Statsminister Viktor Ponta uttrykte på sin side stor glede over det samarbeidet med rumenske baptister når det gjelder utdanning.

Delegasjonen fikk forsikret statsministeren om at rådsmedlemmene kom til å be for ham og for Romanias regjering.

Den europeiske baptistføderasjonen, stiftet i 1949, i den hensikt å forene Europas baptister, består av 770.000 baptister i 52 baptistunioner over hele Europa. Den europeiske baptistføderasjonen er igjen en del av Baptistenes Verdensallianse.

SISTE: 72 kristne tvangskonvertert til hinduismen - kirke omgjort til avgudstempel

I forrige måned ble et kirkebygg i landsbyen Asroi, lokalisert i den indiske delstaten, Uttar Pradesh, under tvang omgjort til en hindutempel.

Uttar Pradesh har vært arnestedet for den nye bølgen av forfølgelser, som brøt løs etter at det hinduistiske nasjonalistpartiet vant presidentvalget i mai i år.

I følge rapporter har kristne i India blitt angrepet mer enn 600 ganger siden det hinduistiske nasjonalistpartiet BJP tok over makten.

Medlemmene av menigheten i Asroi mistet ikke bare kirkebygget sitt, de ble også tvangskonvertert til hinduismen. Dette i følge Barnabas Aid.

Det tidligere kirkebygget i Asroi - som ligger omlag 1,6 kilometer sørøst for New Dehli - har tjent som gudstjenestelokale for kristne Dalitere, den absolutt laveste kasten i India.

Når hinduene skulle 'rense' kirkebygget, rev de ned korset og plasserte et bilde av avguden Shiva der korset hadde stått. Hindu-nasjonalistene har lagt ut en video som skal vise at 72 kristne har 'konvertert' til hinduismen.

La oss be for dem, og for alle våre forfulgte trossøsken i India.

Hellighet og ærbødighet, del 3

Troen setter spor. Et menneske som lever med Gud, i Hans nærhet, preges av det og bærer noe med seg fra den evige verden.

Vi har møtt dem, mange av oss. De gjør ikke så stort nummer av seg. Stillferdige, mennesker som er bærere av en djup fred og når de har gått igjen har de etterlatt seg noe.

Et atmosfære som av og til er til å ta og føle på. Man kjenner seg oppløftet, beriket. Deres besøk har velsignet oss.

De er mennesker av få ord. Med ordene har tyngde. De er veloverveid. De snakker ikke om andre. De snakker om Jesus. Ikke som en teori, men som levd liv. Sammen med dem forstår man at man selv har mye å lære, og at Herren har forunt oss at slike mennesker finnes. Som forbilder. Men de gjør oss ikke små. Tråkker aldri på oss. Livene deres løfter, og skaper en djup lengsel hos den som møter dem, etter å leve som dem.

De er ikke spart for lidelser. De har smakt mer enn andre. Deres tro er prøvd.

Og dermed blitt kostbar. Som rent gull.

De kommer fra stillheten. I ørkenlandskapet er de formet og dannet. Mye tid alene med Gud, gjør at de kjenner Hans røst, og vet å skjelne den fra andre.

Deres liv, denne hellighet de bærer med seg, dufter. De har vært mye sammen med Jesus. Dette er bedere i ordets rette forstand. Mennesker som vet å utløse sitt hjerte.

Nei, de er ikke fullkomne.

De bærer sår. Spor etter lidelsene de har vært igjennom. Det er nettopp det som gjør dem troverdige.

Når man ser dem tenker man på ordene fra 2.Kor 4,6:

'For Gud, som sa: Lys skal stråle fram fra mørket', han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram'.

Dette er hellighet.

(fortsettes)

Å leve med Gud

Noen ord av Peter Halldorf (bildet) får innlede denne uken. De har gjort inntrykk på meg:

'Hos et troens menneske finnes to ulike livsholdninger. Den ene: Å få leve for Gud. Den andre: Å leve med Gud.

De motsier ikke hverandre, men det hender at det oppstår en ubalanse mellom dem. Ønsket om å få leve for Gud, i oppofrende tjeneste med de gavene vi har fått, kan føre til utbrenthet. Den som lever med Gud, eier alltid fred, selv når bruset fra omgivelsene er stort.

Vi trenger stadig å bli minnet om det eneste nødvendige: Å gjøre det indre bønnen - stillheten i Gud - til en møteplass. Maria fra Betania er vårt forbilde. Hun vet hvor livet er å finne. Da hun setter seg ved Jesu føtter, vender hun seg ikke bort fra virkeligheten. Hun varmer sin sjel i lyset fra Jesu ansikt. I den stillheten hvor Maria ser på Jesus og Jesus ser på Maria, der oppstår bønnen.

Derfor trengs det tilfluktssteder i tilværelsen, øyeblikk og steder som fører oss tilbake til virkeligheten. De behøver ikke være lange, og de er aldri langt unna. Et blikk på et Kristus-ikon kan være nok til at vi kan komme tilbake til oss og til den kilden i indre som gir evig liv. Et ord til å meditere over kan bli til et brød som gir livsnødvendig næring. Gjentagelsen av Jesu navn kan gjøre oss nærværende for Ham som alltid er hos oss.

Slik får vi tilbake orienteringen som gir livet mening. Den som lever med Gud, bærer frukt for Gud uten selv å vite det, den frukt 'som svarer til omvendelsen'. (Matt 3,8)

Relanserer ideen om vennskapsmenigheter i Øst-Europa

Svensk pinsebevegelse relanserer tanken om vennskapsmenigheter. Også i andre kirkesamfunn samtaler man om det samme.

Bakgrunnen er den dramatiske situasjonen evangelikale kristne nå opplever i det østlige Ukraina.

Det var på begynnelsen av 1970-1980-tallet at tanken om vennskapsmenigheter ble lansert. Da ble viktige kontakter knyttet, bak det daværende Jernteppet. Etter Sovjetunionens fall - på 1990-tallet - ble disse kontakten utviklet ytterligere, og mange av menighetene i de landene som hadde opplevd det kommunistiske diktaturet, fikk besøk og del i hjelpesendinger. Dette fikk stor betydning for mange menigheter. Et konkret eksempel på dette:

Bildet over er fra innvielsen av en pinsemenighet i Lugansk i Ukraina i november 2014. Kirken er bygget med midler fra Sverige. Den har hatt stor betydning nå mens kamphandlingene har pågått i området.

I går - lørdag 27. september - ble det holdt en strategisk konferanse i Mullsjö pingstkyrka med tema: Vennskapsmenigheter. Konferansen ble arrangert av den svenske pinsebevegelsen i samarbeide med misjonsorganisasjonen Ljus i Öster, Nordens eldste østmisjonsorganisasjon.

Arrangørene har merket at det er økt interesse for slike vennskapsmenigheter i Sverige. De som driver arbeid i Øst-Europa merker at det tetter seg til flere steder. Ikke bare i Ukraina, men også i Sentral-Asia, hvor kristne blir utsatt for hard og systematisk forfølgelse.

Men pinsevennene er ikke alene om dette:

Equmeniakyrkan har dette på sakskartet. I den sammenhengen er spørsmålet om vennskapsmenigheter et viktig spørsmål. Mange forsamlinger i dette kirkesamfunnet - som er den nye sammenslutningen av Svenska Baptistsamfundet, Missionskyrkan og Metodistkyrkan - har vennskapsmenigheter ikke bare i Øst-Europa, men også i Afrika og Latin-Amerika.

Hva som skjer her i Norge, vet jeg ikke. Men spørsmålet om vennskapsmenigheter i Russland og Ukraina er ikke mindre viktig her. Det er mange ting som tyder på at evangelikale kristne kan få det like vanskelig som under Sovjettiden.

Her er en link til et nyhetsoppslag i den amerikanske TV-kanalen CBN, som viser samrøret mellom de russiske separatistene og Den russisk-ortodokse kirke. Det er tydelig at evangelikale kristne er målet for mye av terroren:

http://stories.cbn.com/ukraine-protestants-target-russian-orthodox-jihad

Foto: Ljus i Öster.

800 kristne ungdommer demonstrerer for fred i Aleppo, Syria, mens kamphandlingene pågår i nabolaget

Du verden så modige de er! Se nøye på bildet. Det viser noen av de 800 kristne i den sønderskutte byen Aleppo, som tok til gatene denne uken for å demonstrere for fred!

Bildet er fra demonstrasjonen.

Midt under en pågående krig tar altså disse djerve kristne til gatene, for på en stillferdig måte, få gi uttrykk for sitt inderlige ønske om å få leve i fred og fordragelighet. Det er syrisk kristne ungdommer som har tatt initiativet til fredsmarsjen.

De kom sammen til tross for de store farene en slik samling som dette innebar.

Fredsdemonstrasjonen var en del av en to dagers samling i bysenteret arrangert av den syrisk-ortodokse kirken. Tema var: 'Dere er mine vitner'.

Mens møtene pågikk bombet syriske opprørsstyrker nabolaget.

La oss be for våre lidende syriske trossøsken. Mer enn 200.000 av dem har flyktet fra Syria.

(Foto: Ansa)

Hellighet og ærbødighet, del 2

Det mest utfordrende sted å leve som en kristen er ikke der hvor mennesker ser oss, men der hvor kun Gud ser oss.

Da kan vi ikke spille noen roller. Da prøves ektheten i troen vår. Hva består den egentlig av? Hvilken relasjon har jeg egentlig med Gud?

Når den siste lampen er slukket i kirken. Når jeg ikke lenger deler i fellesskap med andre kristne, men er for meg selv - det er da det viser seg om det jeg bekjenner i det offentlige rom - gjennom taler, undervisning, bønn, samtale - er ekte eller bare noe tilgjort. Ingenting kan skjules for Gud, selv om det kan skjules når jeg er sammen med andre. 

I den bibelleseplanen som vi følger daglig, vi som er medlemmer av Den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby, leser vi for tiden blant annet 2.Korinterbrev. I går var vi kommet til avslutningen av kapitel 10. Det passet i grunnen veldig godt med tanke på det tema som jeg nå skriver om. I vers 18 heter det:

'Det er ikke den som selv gir seg anbefaling, som består prøven, men den som Herren anbefaler'.

Gud lar seg ikke imponere av hva slags titler vi smykker oss med, eller andre gir oss.  Hva hjelper det om det vi holder på  med ikke er noe Gud stiller seg bak? Hvis ikke Han sanksjonerer det? Da hjelper det lite om det vokser og blir stort. Gud er sørgelig lite opptatt av det som mennesker skryter av!

Jesus sier det slik:

'Det som mennesker setter høyt, er avskyelig i Guds øyne'. (Luk 16,15b)

Vi skal altså ikke strebe etter posisjoner eller det som er gjevt, høyt og stort. Her er hva vi skal jage etter:

'Streb etter ... helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren'. (Hebr 12,14)

Hellighet er ikke noe vagt, usynlig.
Hellighet er synlig og konkret.
Du finner den igjen i mennesker som Den Hellige Ånd har fått prege.

(fortsettes) 

Englebesøk i Ukraina

En gruppe kristne var nylig på besøk inne i Gorlovka i Donetsk-regionen av Ukraina (bildet), melder Russian Ministries. Hensikten var å hjelpe de trengende der. 'Byen syntes som om den var en krigssone', forteller Sergeij, som var gruppens leder. Han legger til:

'Det var store kratere i veiene, brutte trær, ødelagte hjem'.

Gruppen bar med seg esker med mat. Gatene var helt stille, de kunne ikke se noen noe sted. De kom til et hjem hvor muren rundt, og vinduene, var knust men ellers så det ut til å være brukbart. De banket på døra, men ingen respons. Men når de banket enda en gang, ble døra åpnet og et eldre ektepar kom ut.

'Er dere voktende engler', spurte kona.

'Nei, vi er ikke engler. Vi er mennesker.'

'Umulig', svarte den eldre kvinnen. 'Vi har ikke sette en sjel her på over en uke'.

'Vi er virkelige mennesker, og vi har med mat til dere', svarte de kristne og ga dem en av eskene med mat'.

'Er dere sultne?'

Ingen respons.

'Er dere redde?'

'Hvem er ikke redd i en krig?' responderte den gamle mannen.

'Ber dere?'

'Hvem ber ikke i en tid med krig?, svarte den gamle mannen.

'Tror du på Gud?

'Hvem tror ikke på Gud i en tid med krig', svarte den gamle mannen.

'Leser du Bibelen?'

'Vi leser ikke Bibelen. Vi brukte å gå til kirken for å tenne lys, men vi leser ikke Bibelen', svarte den gamle mannen.

Teamet gav dem en Bibel.

'Les denne, og du vil oppdage Guds nåde og frelse!'

I det teamet forlot dem hørte de den gamle kvinnen hviske til sin mann: 'Peter, dette var helt sikkert engler. De ville bare tale om åndelige ting'.

Hellighet og ærbødighet, del 1

Konkret hellighet. Til å ta og føle på. Levd liv som er blitt gjennomskinnelig.

Ærbødighet. Ærefrykt.

Dette er min lengsel for kirken.

Fordi dette er kirkens tydelige mangelvare. Den mangler Gudsfrykten. Profeten Jesaja erfarte Gud, og Guds hellighet.

'I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og opphøyd trone, og kanten på kappen hans fylte tempelet. Serafer sto overfor ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de. De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.» Røsten som ropte, fikk boltene i dørtersklene til å riste, og huset ble fylt av røyk. Da sa jeg: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper, og mine øyne har sett kongen, Herren over hærskarene.» (Jes 6,1-5)

Hadde våre øyne også sett kongen, Herren over hærskarene, hadde livene våre blitt levd annerledes, da ville også våre gudstjenester vært preget av det. Da ville livene våre være preget av stillhet.

'Den som har mye å si om seg selv', sa den svenske hellighetsforkynneren, Emil Gustafsson, 'har ennå ikke sett Gud'. 

Hvorfor ser vi mye konkret hellighet blant trossøsken i for eksempel den koptiske og den syriske kristenheten, mens vi i det pinsekarismatiske vesten ser celebriteter? 

Hva er det vi ikke har sett, vi som tror vi har sett alt? Som mener at vi sitter igjen med originalen?

Jeg lengter etter den kroppsliggjorte troen, den konkrete helligheten. Som er synlig i levd liv, som bærer med seg en velduft av Kristus.

Jeg tror ikke jeg er alene om å bære på den lengselen. Hos meg har tørsten etter hellighet blitt alt mer sterkere.

(fortsettes)

Bildet: Munken Paisios, som bær med seg et Gudsnærvær som var til å ta og føle på for de som var så heldige å møte ham.

Våger vi å leve Bergprekenen i dag? Del 13

Har du tenkt på hvor praktiske og konkrete Saligprisningene er, når du ikke 'åndeliggjør' dem?

Den fjerde av dem handler om de som er opptatt med sosial rettferd. Opptatt er et for svakt ord. Jesus snakker om de som 'hungrer' og 'tørster' etter rettferd. Bakgrunnen for en slik 'hunger' og en slik 'tørst', er at man har gjort seg erfaringer med de lider nød. Man blir berørt, man vil utgjøre en forskjell.

Troen vår har jødiske røtter, ikke greske. Den setter ikke sjelen og ånden opp mot kroppen, men ser helheten: ånd, sjel og kropp. Behovene - og om det er slik at alle mennesker er skapt i Guds bilde - hvilket det er - elsker vi ikke urett, men vil at alle skal ha det like godt som oss.

Men en som er blitt grepet av den menneskelige nøden slår seg ikke til ro med å tenke likhet, han eller hun, 'hungrer' og 'tørster' etter den. Få - om noen i det hele tatt - av de som leser denne artikkelen har vært uten de tingene som utgjør selve grunnlaget for at vi overlever. Mat på bordet er så selvfølgelig, at når vi ber Herrens bønn, som Han selv lærte oss: 'Gi oss i dag vårt daglige brød', (Matt 6,11), så er nok for det meste en bønn bedt med en viss overflatiskhet, hjertet vårt ber ikke. Maten har vi jo likevel.

Mens så mange sulter i denne vår verden, og må kjempe hver dag, hver time, for å overleve, skjer dette i Norge i følge avisen Nationen (2014):

"Forbruket av franske poteter steig frå 4.785 tonn i 2009 til 14.422 tonn i fjor, og svarar altså til ei tredobling på fem år.  I same periode stupte salet av norske poteter frå nesten 83.000 til under 56.000 tonn, ein nedgang på 32 prosent."

Nordmenn vil ikke lenger ha norske poteter. Problemet er at de er for stygge! De vil heller ha franske.

Det skjer mens tusener har vært på flukt i Irak uten tilgang på vann og mat. Noen døde underveis. De nådde aldri målet. Og så er vi her på berget opptatt av om potetene er pene! 

Finnes det sosial urett i Norge? Media avdekker stadig utnyttelse av billig utenlandsk arbeidskraft. Mennesker som arbeider under ikke bare tvilsomme forhold, men som lever under elendige kår mens de oppholder seg her i landet.

Nylig sto en ung enke fram på TV. Hun hadde små barn. Så skjer det fatale. Hun brekker beinet, og trenger med ett hjelp for å stelle barna og huset. Hjemkommunen sviktet fullstendig. De stilte ikke opp med hjelp som var nødvendig - ikke før TV laget en story ut av dette. Da jeg så den tenkte jeg: Tenk om en menighet kunne ha stilt opp for denne unge enken, tatt ansvaret for barn og hjem, til beinbruddet grodde?

Jeg hørte ikke om noen som gjorde det. Vi er vel alt for opptatt med at det er god lovsang på gudstjenestene våre! Men kjenner vi ordet fra Jak 1,27:

'En gudsdyrkelse som er ren og feilfri for Gud, vår Far, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød, og ikke la seg flekke til av verden'.

Jakob beskriver den urett som fant sted også i den tidlige kirken:

'Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass», men til den fattige: «Du kan stå der!» eller: «Sett deg her ved føttene mine!» Har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten? Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere? Dersom dere oppfyller den kongelige lov i Skriften: Du skal elske din neste som deg selv, da gjør dere rett. Men gjør dere forskjell på folk, da synder dere, og loven anklager dere som lovbrytere. For den som holder hele loven, men snubler i ett av budene, har gjort seg skyldig i å bryte dem alle. For han som sa: Du skal ikke bryte ekteskapet, han sa også: Du skal ikke slå i hjel. Om du ikke bryter ekteskapet, men slår i hjel, da er du en lovbryter. Etter frihetens lov skal dere dømmes, etter den skal dere tale og handle. For dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har vist barmhjertighet, men barmhjertigheten triumferer over dommen. (Jak 2,1-13)

Det er de som er opptatt av den sosiale rettferden som er salige, sier Jesus.

Det setter det hele i det rette perspektivet. Og det er interessant det Jesus gir løfte om til de som 'hungrer' og 'tørster' etter likhet, 'de skal mettes'. 

Det finnes en egen tilfredsstillelse i det å sørge for at retten skjer fyllest, at de sultne mettes, de bostedsløse finner et trygt ly, at de nakne får klær, at de ensomme og syke får besøk, at arbeidsplassene blir trygge, at ingen utnyttes.

Er det noen som 'hungrer' og 'tørster' der ute - etter at Guds rike skal komme og bringe rettferd på jord? Den rettferden kan vi være med på å skape allerede nå, og dermed bringe Guds rike inn i våre lokale sammenhenger.

Salige er de!

(fortsettes) 

En spennende Kina-reise

Jeg befinner meg for tiden i Kina. Ja, du leste riktig. Nærmere bestemt i den sørlige delen av Midtens-Rike, i Shungtau. Jeg besøker en amerikansk misjonsstasjon.

Her er jeg blitt kjent med Elsa, datter til et amerikansk misjonærektepar. Det er urolige tider for dem. Jeg har fått del i familiehistorier, møtt sterke kvinneskikkelser, tatt del i ulike konflikter.

Jeg er ikke ferdig med reisen ennå. Det er jeg glad for, for Wilma Wall som inviterte meg til å reise sammen med henne - min kone var vel vitende om reisen - er et så spennende reisefølge at jeg håper reisen varer riktig lenge.

Du har vel allerede forstått det - jeg reiser gjennom en bok. Det er to land som får norske misjonshjerter til å banke og som får de samme til åpne lommeboka villig, og det er Kina og Israel.

Wilma Wall er selv født i Kina. Det er henne det er bilde av øverst på denne bloggartikkelen. Hun er født i Shonghong i Sør-Kina, der foreldrene var knyttet til Det mennonitiske brødresamfunnet. Wilma bodde i Kina fram til borgerkrigen brøt ut og familien flyktet til Mongolia. Ved starten av andre verdenskrig ble familien tvunget til å vende tilbake til USA. Her bor Wilma Wall i dag og skriver bøker.

Nettopp fordi Wilma Wall selv har opplevd det hun skriver om blir det troverdig og ekte - selv om 'Jadearmbåndet' er en roman, ikke en biografi. Uten å kjenne til detaljene vil jeg tro at veldig mye av det hun skriver om har hun selv erfart.

Bli gjerne med meg på denne reisen. Det Wilma Wall skriver om er ekte, prøvd tro, hvor mennesker gjør seg erfaringer med Guds løfter - som holder. Boken kom ut i 2011 og jeg vil tro at den fremdeles er i salg - i alle fall finner du den på biblioteket.

Boken er utgitt av Lunde forlag.

Stor mennonitemenighet forlater kirkesamfunnet på grunn av kirkesamfunnets liberale teologi

En av de største forsamlingene som er med i Ohio avdelingen av  kirkesamfunnet: Mennonite Church USA, Hartville Mennonite Church (bildet), forlater kirkesamfunnet.

På et menighetsmøte hvor 318 av medlemmene møtte, stemte 95 prosent for å melde seg ut av Mennonite Church USA. Pastor Ross Miller begrunner utmeldelsen slik:

'Vi føler at Mennonite Church USA og Hartville Mennonite Church går to forskjellige veier, hva angår Skriftens autoritet og hellighet'.

Misnøyen med Mennonite Church USA er ikke av ny dato. Beslutningen menigheten har tatt har vært veloverveid. I åtte måneder har de fastet og bedt, de har hatt en rekke menighetsmøter og besøk av gjestetalere. Det skulle bli en sak som fikk begeret til å flyte over:

Det skjedde når Mountain States Mennonite Conference besluttet å ordinere Theda Good, som lever i samkjønnet partnerskap.

Når det ikke kom reaksjoner fra kirkesamfunnets ledelse på dette, men tvert i mot gav grønt lys for dette, var det ingen vei tilbake for Hartville Mennonite Church. De ville ha Bibelen som autoritet for liv og lære. Slikt står det stor respekt av.

100 kristne arrestert i Kina - blant dem barn

Barn skal være blant de 100 kristne som ble arrestert i byen Foshan i Kina søndag.

Over 200 politimenn stormet da lokalene til husmenigheten Oljebergets kirke i Foshan. Dette er en menighet med ca 170 medlemmer. Den ble grunnlagt for 20 år siden. Foshan er en av mest fremgangsrike byene i Kina hva økonomisk vekst angår. Byen ligger i Guangzhou-provinsen.

Fremdeles sitter 30 av de som ble innbrakt til politiet denne søndagen arrestert. Arrestasjonene av de 100 har vakt oppsikt i Kina, selv om det hører med til det normale at kristne blir arresterte. Dette skyldes nok i første rekke at barn er blant de som ble arrestert.

Det er International Christian Concern som melder dette.

La oss be for våre trossøsken i Kina, og spesielt for de som fremdeles sitter fengslet i Foshan.

Ta deg gjerne en tur i Kristi himmelfartskapellet i kveld

Det blir gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina i kveld kl.1800 takket være at min gode venn, pastor Ivar Johnsen, er liturg. Underlig ikke å være der, men med nesten 40 i feber i går og i natt, skal jeg nok holde meg innendørs. Feberen er heldigvis ikke så høy i kveld, men det er absolutt nok. Lungebetennelsen er standhaftig. I stedet for gudstjenesten i kveld blir det å lytte på Divna Ljubojevic - kvinnen med englestemmen, som synger ortodokse hymner.

Er du i nærheten - benytt gjerne anledningen til å ta del i den økumeniske gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet.

Vil du ha en liten smakebit på kvinnen med englestemmen kan du lytte til denne:

https://www.youtube.com/watch?v=AE1FzSC8DBs

Finnes det håp for en som meg?

New Tribes Mission er en misjonsorganisasjon som står mitt hjerte nær, og følgende historie - hentet fra deres nettside - var så gripende å lese at jeg bare måtte bringe den videre.

Historien er hentet fra Paraguay, fra Pai Tary Teva folket.

'Elvio hadde et røft liv. Pai Tavy Tera-mannen hadde ikke bare vært ondsinnet. Han hadde også latt det gå ut over andre. Og han hadde et spørsmål til misjonær Don Flower: “Er det håp for meg?”

En mann med håp

“Er det noe håp om at jeg kan få fred fra fortiden min?” spurte han. “Fins det tilgivelse for en morder? Se arrene mine? Jeg sloss med stefaren min og han knivstakk meg. Så tok jeg kniven og stakk ham i skulderen. Se arret jeg har her på nesen? Det er fra en slåsskamp … jeg har vært i fengsel. Livet mitt har bestått av slåssing og spetakkel. Er det fred eller håp for en som meg?”
Don visste at det var bare ett håp: Å bli kjent med Kristus. Han visste at den eneste veien for Elvio til å bli kjent med Kristus, var å få lære om Ham gjennom Bibelhistorien, en fortelling om gangen. Legge en grunnvoll så Elvio kunne forstå det. Han ba Elvio komme til grunnleggende bibelundervisning.

Deler håpet han hadde funnet
Han var bestemt på at han ville høre på bibelundervisningen, fra skapelsen og utover. “To ganger kom Elvio med øyne så hovne av bistikk at han nesten ikke kunne se,” forteller Don. En annen gang var det ene øyet nesten gjenhovnet. Da var det kona hans som tilfeldigvis hadde truffet ham I øyet med en malle de hadde fisket. Det så ikke ut som han brydde seg om smertene, eller den merkelige hendelsen. Han og kona hans var ikke bare ivrige tilhørere. ”Vi tok med leksjonene hjem så vi kunne lese over dem om og om igjen. Vi ville forstå om Gud.”

Da undervisningen kom til historien om Jesu død, begravelse og oppstandelse, forsto Elvio og Miria. Han fant ikke bare svar for sitt belastede liv, men han fant håpet han søkte og mye mer.

Grunnleggende bibelundervisning forberedte dem på å lære om Kristus og vokse i troen på Ham. Nå underviser de bibelleksjoner til sitt eget folk. Du kan bruke de samme leksjonene til å forandre livet til dine venner, naboer og familiemedlemmer.

Denne bibelundervisningen finnes også på norsk!

Du kan lese mer om den her:

 http://fjellgrunn.no/

Mer om den norske avdelingen av New Tribes Mission finner du her:

http://norge.ntm.org/

Bildet viser Elvio som blir døpt.

Minst 10 kristne drept av ekstremistiske fulanier i Nigeria

Gideon Mutang Kidum (bildet), er en av 10 som ble drept i Mbar i Nigeria 14. september. Et kirkebygg tilhørende pinseretningen, Assemblies of God ble påtent og brent ned til grunnen.

Det er MoringstarNews som melder dette i dag.

Det var tungt bevæpnede ekstremister blant fulani-muslimene, som angrep Bokkos-området, mens de ropte 'Allahu Akbar', og drepte for fote. Flere av de drepte tilhører kirkesamfunnet, The Church of Christ in Nations. De ble drept i sine hjem. 15 hus - alle tilhørende kristne - ble brent ned til grunnen.

Vi kjenner navnene til noen av de drepte. Ved siden av Gideon er det Ladi Mafulul og to av hennes barn, og en døv kvinne ved navn Urawal.

La oss be for de etterlatte, og la oss be om Guds beskyttelse for våre mange lidende trossøsken i Nigeria.

Ta vare på sjelen din

Her kommer en ny betraktning av Henri Nouwen (bildet) som jeg har oversatt:

Den store faren med den 'urolige Åndens tid' som vi lever i er at sjelen vår går tapt. Det innebærer at vi mister kontakten med livets sentrum. Å miste sjelen er å bli så distrahert og fengslet av alt som skjer rundt omkring at man blir splittet, forvirret og man går seg bort. Jesus er svært bevisst på denne faren. Han sier:

«Pass på at dere ikke blir ført vill! For mange skal komme i mitt navn og si: ‘Det er jeg! Tiden er kommet!’ Men følg dem ikke". (Luk 21,8)

Under urolige tider trer mange falske profeter fram som lover all mulige slags 'frelse'. Det er viktig at vi er trofaste disipler av Jesus og aldri mister kontakten med det sanne, åndelig 'jeget'.

Et forunderlig profetisk budskap, del 3

Her fortsetter historien om den forunderlig og nøyaktige profetien som baptistpastor Hermann Hartfeld, fikk fra en russisk-ortodoks munk:

'I 1970 ble jeg satt fri fra fangeleir 64/4. Maria og jeg giftet oss og i 1971 flyttet vi til Bishkek, tidligere Frunze, hovedstaden i Kirgisistan.

Hovedstaden i Kirgisistan har skiftet navn flere ganger. Den ble grunnlagt i 1825 som en festning og ble da kalt 'Pishpek'. Senere ble byen kalt Frunze, og har nå fått navnet Bishkek.

Mor hadde solgt huset vårt i Semipalatinsk og kjøpt et hus i Armawirskaja-gaten, nr 128. Her bodde hun sammen med datteren Katherina. Et lite hus i bakgården ga ly til meg kona. Det ble satt opp av noen venner.

Serge (den ortodokse munken) levde sammen med noen av sine nære venner i bosetningen Belovodskoe. De hadde en hytte der, men det var svært farlig for ham, da KGB var på sporet etter ham. Han kom til oss for å spørre om vi visste av noe sted hvor han kunne skjule seg.

Jeg hadde ansvaret for ungdommene i vårt fellesskap. Både Serge og ungdommene i baptistmenigheten kom til oss, og Serge hadde en sterk innflytelse på dem. 

Jeg ba Serge om å være litt mer diskret. Jeg hadde fått nyss om at KGB hadde huset vårt under oppsikt.'

Bildet viser Serge, som står som nr to fra venstre, med skjegg, sammen med ungdommer i menigheten. Til høyre mor til Hermann Hartfeld.

(fortsettes)

Å eie Guds ord på vårt eget språk er den største rikdom noe menneske ha

Jeg mottar daglig en stor mengde informasjon fra våre forbønnskontakter over den vide jord. Det er grunnlagsmaterialet for mye av det jeg skriver om på bloggen.                   

Takket være denne informasjonen fra unike kilder - også i land hvor kristne blir forfulgt - publiserer jeg av og til artikler som du ikke finner noe annet sted.

Noe av det jeg gleder meg mest over er rapportene vi mottar som handler om nye oversettelser av Bibelen. Finnes det noe viktigere arbeid enn dette? Det kjenner ikke jeg til.

Enkelte undrer seg over at jeg kan skrive så mye og publisere så mange artikler selv om jeg er syk. Det er en enkel forklaring på dette: Skrivearbeidet er en del av mitt kall, og når sykdommene jeg fighter med hver dag gjør at jeg ikke lenger kan gå så mye, eller være i vanlig arbeid, så må jeg ha noe å fylle dagene med. Det kan jeg klare, selv om det av og til er forbundet med mye smerter å holde på. Jeg har ni års erfaring som journalist i norsk dagspresse og fire års erfaring som redaktør for daværende Ropet fra Øst.

Å skrive en artikkel er ikke så krevende som enkelte tror. Det ligger helt naturlig for meg. Og så får jeg inn så mye spennende informasjon om det som skjer i Guds rike, at jeg må dele det med andre.

Men tilbake til arbeidet med bibeloversettelsene.

I går leste jeg følgende uttalelse fra Rafael Ahuanari, leder og direktør for The Federation of Evangelical Churches of the Peruvianske delen av Amasonas:

'Å ha Guds ord på vårt eget språk er den aller største rikdom vi kunne ha'.

Det er jeg helt enig i. Har du takket for at du har et eksemplar av Guds ord i ditt eie i dag? Og leser du i Bibelen din? Jeg tror dette dessverre har blitt en slik selvfølge for oss at vi ikke lenger tenker over storheten i det å eie Guds ord.

Foto: Elyse Patten/Wycliffe bibeloversettere.

Med Jean Vanier som reiseguide til Johannes-evangeliet og Det Hellige Land

Endelig kom den, pakken jeg har ventet på, som inneholder CD-Rom'en til Jean Vanier, hvor han utlegger Evangeliet etter Johannes. Det skjer i stillferdige innslag fra Betlehem, Jerusalem og Galilea.

Jean Vanier har også skrevet bok om Johannes-evangeliet. Den har fulgt meg over lengre tid.

Nå reiser jeg rundt i Det Hellige Land med Vanier som reise-guide. Bedre guide kan du neppe få, enn teologen, filosofen og bederen, Jean Vanier. Han har en egen evne til å se detaljer som vi ellers overser, og lever med Gud i hverdagen på en måte som gjør det mye enklere for oss å finne hjelp til eget liv.

Han er ikke redd for å snakke om svakhetens teologi, og har gjort seg erfaringer med funksjonshemmede og funksjonsfriske som få andre gjennom bofellesskapene under L'Arche paraplyen.

CD-Rom'en inneholder 4 CD-plater med i alt fire timers undervisning, delt opp i 14 hendige deler.

Jeg bestilte min CD-Rom gjennom Franciscan Media:

 http://catalog.franciscanmedia.org/Product.aspx?ProductCode=D36792

Nå gleder jeg meg veldig til å ta fatt på serien. Til nå har jeg bare sett innledningen. Den gav mersmak!

Her er en liten smakebit:

https://www.youtube.com/watch?v=f8MPW2osoR8

Historien om fire år gamle Eleazer som lever midt oppe i krigshandlingene i Ukraina

Eleazer (bildet) er fire år gammel. Hans 14 år gamle søster, Karolina, har hatt eneansvaret for å oppdra ham. Far har forlatt familien, og mor har ikke hatt noen aktiv foreldrerolle. Hun har stort sett tvunget barna til å tigge.

Eleazer's familie er fra Zugrez i det østlige Ukraina, og når den ukrainske konflikten også berørte denne byen, så har familien gjemt seg i kjelleren for å beskytte seg mot bomber og artilleriild. Barna har forsøkt å finne mat så godt det har latt seg gjøre.

En dag som Eleazer lekte ble han så opptatt med leken at han ikke klarte å komme seg i sikkerhet da bombingen tok til igjen. En bombe landet i nærheten av der hvor han befant seg, og en metalldel slo inn i hans skulder.

Familien bestemte seg da for å forlate byen for å komme seg unna farene, og for å få hjelp for skadene Eleazer hadde pådratt seg. En kristen familie i Novornoskovsk kom dem til unnsetning og åpnet hjemmet sitt for dem. Pastoren for baptistmenigheten denne familien tilhørte, Vladimir, oppdaget at barna var underernærte på omsorg og oppmerksomhet. Han bestemte seg for å gjøre noe med dette.

Pastor Vladimir har tatt med seg Eleazer til sykehuset for at Eleazer skulle få behandling for skadene i skulderen, og hjelpe Eleazer til å forstå at søsteren Karolina må få gå på skolen.

Etter to uker med masse kjærlighet og omsorg, er ikke Eleazer redd for høye og skarpe lyder. Han er blitt mer livlig og lykkelig. Han har begynt å kalle pastor Vladimir for 'Pastor Pappa'.

Pastor Vladimir har fortalt begge barna om Jesus, og latt dem vite at de har en himmelsk Far som elsker dem og bryr seg om dem, og at Han aldri vil forlate dem.

Vær med å be om fysisk og følelsesmessig helbredelse for Eleazer, og at han og søsteren Karolina må bestemme seg for å følge Jesus.

Egyptiske sikkerhetsstyrker behandler kopterne like ille som under regimet til Mubarak

Selv om mange koptere har vært håpefulle og trodd at hverdagssituasjonen deres kunne bli bedre under president Sisi, er de blitt skuffet.

Realiteten er at de er tilbake til slik det var under president Mubarak. Året under Mohammed Morsi og Det muslimske brorskapet er likevel det verste de har opplevd. Da var situasjonen svært dårlig for de aller fleste kopterne. Men fremdeles behandles de dårlig av landets sikkerhetsstyrker.

Det er den egyptiske nettavisen 'Daily News' som melder dette. Denne avisen er Egypts eneste uavhengige avis som publiseres på engelsk.

Avisen siterer lederen for Den egyptiske menneskerettighetsorganisasjonen Nagib Gabriel, som forteller at det skal holdes en konferanse med president Abdel-Fattah Al-Sisi for å diskutere kopternes situasjon etter 22 koptere ble banket opp og arrestert Al-Minya. For mindre enn en uke siden demonstrerte nemlig en stor gruppe koptere mot kidnappingen av en kristen kvinne, som ble bortført for en uke siden.

Møtet med presidenten skal finne sted så fort han er tilbake fra FN's generalforsamling. Nagib Gabriel vil da legge frem en helt ny rapport som dokumenterer brudd på elementære menneskerettigheter.

Ektefellen til kvinnen som er blitt kidnappet har anmeldt saken til politiet, men ingen ting har skjedd med saken.

Det opplyser Nader Solaiman, som er lederen for en koptisk ungdomsorganisasjon.

La oss be for våre forfulgte trossøsken i Egypt.

Et forunderlig profetisk budskap, del 2

Her følger andre del av artikkelen om den forunderlige profetien den ortodokse munken, Serge Kashirin, formidlet til baptistpastoren, Hermann Hartfeld:

'I Russland vil det fremstå en diktator som kommer fra KGB, og som vil bli mye listigere og farligere enn Stalin. Han vil forsøke å gjenreise Sovjetunionen. Han vil tilpasse seg Den russisk ortodokse kirke og 80 prosent av den russiske befolkningen vil støtte ham blindt. De blir slått med blindhet og støtter diktatoren reservasjonsløst.

Han vil med alle midler forsøke å gjenreise Sovjetunionen, Russland vil igjen bli et diktatur og de kristne vil få det mye verre enn i dag.

De vil forsøke å arrestere deg ved første anledning de får i Russland og du vil ende ditt liv i et russisk fengsel. Sett ikke din lit til dine russiske slektninger, de arbeider for den russiske ettterrettningen. 

Nikolai vil dø i USA'.

Husk at fader Kashirin - som her sees på bildet sammen med mor til Hermann Hartfeld og en kvinne ved navn Katja - kom med denne profetien i 1963! 

Hermann Hartfeld forteller at han ikke trodde på dette budskapet. 

(fortsettes)

Vekkelsen og de sterke bønnesamlingene i Clydeside, Skottland, i 1859. Del 3

Mannen fra Irland, omtalt i de forrige delene av denne artikkelen, var ikke den eneste som besøkte havna i Glasgow disse dagene.

Provost William Birkmyre (bildet), eieren av Gourock Ropework Company, en kristen forretningsmann av edleste merke, hadde fulgt utviklingen av vekkelsen i Irland med djup interesse. Han var opptatt av sine ansattes åndelige ve og vel, og ledet av Den Hellige Ånd, tok han en modig beslutning.

Vekkelsen i Irland spredte seg sted til sted gjennom vitnesbyrdene til de som var blitt omvendt. Hvorfor kunne man ikke invitere en av de som hadde opplevd frelsen i Jesus i Irland, til å komme til Glasgow? Og dermed bringe med seg vekkelsen til arbeiderne til Birkmyre?

Det faktum at flesteparten av de som arbeidet for Birkmyre i Gourock Ropework Company, var irske immigranter, gjorde ideen enda mer virkelig.

Og hvem blant alle de som var blitt omvendt var mer nyttig i så henseende enn James McQuilken? James McQuilken var den aller første som ble en kristen i den irske vekkelsen.

Han var også lederen for et bønneteam, som menneskelig sett hadde vært redskapet til den gjennomgripende vekkelsen som hadde brutt ut i Connor seks måneder tidligere.

Dermed ble invitasjonen sendt, og James McQuilken takket ja.

19. juli kom han til havna i Glasgow. I neste artikkel kan du lese om vekkelsen som brøt løs i Gourock Ropework Company.

(fortsettes)

Et forunderlig profetisk budskap, del 1

Dette er en forunderlig historie. Det er historien om en russisk baptist som får et profetisk budskap fra en russisk-ortodoks munk. Det profetiske budskapet er like forunderlig!

Hermann Hartfeld er en av mine troshelter. Den nå 72 årige Hartfeld har både en doktorgrad i filosofi og i teologi, og er for tiden pastor for en baptistmenighet i Köln-Porz. I to perioder satt han i noen av sovjetunionens verste fangeleire, for sin kristne tro: 1962-65 og 1966-70.

Med spesiell tillatelse fra Hermann Hartfeld har jeg oversatt en artikkel han skrev i går - lørdag 20.september, hvor han forteller om denne profetien. Oversettelsen er ikke en direkte ord for ord oversettelse, men er omskrevet noe, slik at den skal være bedre å lese for norske lesere. Bildene brukes også med tillatelse fra Hartfeld. Om du skulle få lyst til å lese mer om Hermann Hartfeld og hans spennende og gripende troshistorie, kan gjøre det i boken: 'Tro som trosser KGB', som Lunde forlag gav ut i 1978. Den kan sikkert lånes på et bibliotek:

Årstallet er 1962. Hermann Hartfeld befinner seg i en rettssal i Semipalatinsk (i den nordøstlige delen av Kasakhstan, min tilføyelse), sammen med andre trosfanger.

'Tre av oss ble idømt fengsel som skulle sones i en fangeleir under hardt regime. I 1963 ble vi fraktet fra Semipalatinsk til fangeleir 154/11. De tre var: Nikolai Kriwoschejew, Viktor Rudnew og meg. Alle tre av oss fikk våre dommer på fem års fengsel i 1962. I fangeleiren møtte vi andre kristne, som adventistpastoren Ivan Lalujev, som døde her etter 20 år i fengsel, og pinsepastoren Afanasi Drabkov', skriver Hermann Hartfeld og legger til:

'Etter en kort tid kom en munk fra den sanne russisk-ortodokse kirke til fangeleiren, Serge Kashirin. Nå var vi seks kristne her'.

Fader Serge kom med følgende forunderlige profeti. Årstallet er 1963:

'Gud har vist meg at Sovjetunionen vil bryte sammen, kommunistene vil miste makten. Du, Hermann, vil reise til Tyskland og du vil besøke Canada, England USA, og vil studere i Tyskland. Du vil arbeide som pastor og etter Sovjetunionens kollaps vil du vende tilbake til Moskva og skal undervise i 20 år som gjestende professor i teologi...'.

(fortsettes)

Hvordan vi praktisk kan leve ut et synlig fellesskap med alle som elsker Kristus, del 2

Første del av denne artikkelen ble publisert i går. Her kommer de to siste forslagene til bror Alois, lederen for den økumeniske kommuniteten i Taize:

3) Del og be regelmessig med andre
'For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem'. (Matt 18,20)

For enkelte unge mennesker, kan smertefulle prøvelser, avvisning, det at man er alene, og at en er seg bevisst all urett i verden, føre til at det nesten er umulig å tro på Gud. Det å tro er alltid å ta en risiko - risikoen som består i at man har tillit.

Hvem kan være min medvandrer som jeg kan tenke sammen med?

Et forslag til alle: I stedet for å være alene med sine spørsmål, finn andre mennesker dele dem med, en gang i uka, en gang i måneden. Les fra evangeliene eller noe annet. Be sammen gjennom sanger, bibellesning, eller en lang periode med stillhet.

Et forslag til lokale pastorer og ledere: gi oppmuntring og støtte til disse små gruppene, hvor man deler og hvor man ber, hjelp dem til å forbli åpne og ønske andre velkomne.

4. Gjør fellesskapet blant alle som elsker Kristus mer synlig
'Dere er Kristi kropp, og hver av dere et lem på ham'. (1.Kor 12,27.

I vår landsby, vår by, vår region, er det mennesker som også elsker Kristus, men på en annerledes måte enn vi gjør. Når vi kaller oss selv 'kristne' betyr det at vi bærer navnet til Kristus. Vi mottar vår identitet som kristne gjennom dåpen, som forener oss med Kristus. La oss forsøke å gjøre denne felles identiteten mer synlig, i stedet for å legge vekt på identiteten til vårt kirkesamfunn.

Når forskjellene synes å være uforenlige, er det ingen grunn til å gå atskilte  veier. I løpet av Hans liv, gikk Kristus utover grensene, og på korset, strakte han ut armene fra den ene siden til den andre, mellom de som er delt. Hvis kristne ønsker å følge Kristus og la Guds lys skinne i verden, kan de ikke forbli delt. Det er Den Hellige Ånd som forener oss.

Et forslag til alle: Hvorfor ikke gå i retning av de som er annerledes, en annen gruppe, en annen menighet, en annen bevegelse, en annen trosretning, et kristent fellesskap av innvandrere ...? Vi kan gå på besøk, la andre ønske oss velkommen, invitere dem. Vi kan vende oss til Kristus i en enkel bønn, sette oss selv "under ett tak" uten å vente på at alt skal være i full harmoni. På denne måten kan vi leve i påvente av at vi har det fulle fellesskapet med hverandre. 

Et forslag til lokale pastorer og ledere: I det pastorale arbeid, la oss gjøre ting sammen med kristne fra andre kirkesamfunn alt som kan gjøres sammen; ikke gjøre noe uten å ta hensyn til andre.

Evangeliske kristne kidnappes, tortureres og drepes i det østlige Ukraina

Evangeliske kristne blir kidnappet, torturert og drept i det østlige Ukraina.

Som den første i Norge brakte denne bloggen nyheten om at fire baptister var blitt dratt ut av gudstjenesten, to av dem sønnene til pastoren, de andre to en av menighetens diakoner, den andre en av lovsangslederne. Likene ble senere funnet igjen i en massegrav.

I dag forteller jeg historien om Elena Velichko, kona til menighetsdiakonen som ble drept. Hun ble nylig intervjuet på CBN. Pro-russiske opprørssoldater tok over hjembyen hennes, Slavjansk i Donetsk-regionen, i april i år. Ektefellen, Vladimir (bildet), ba henne ta med seg deres barna og forlate byen.

'Han fulgte meg til jernbanestasjonen hvor vi tok farvel med hverandre. Han kysset meg og barna, og så dro han', forteller Elena Velichko.

Flere dager senere skulle hennes og deres åtte barns liv - i alderen 2 og 16 år snus fullstendig på hodet.

Det var 8. juni - 1.pinsedag - baptistkirken var halvfull. Årsaken var at byen var under et forferdelig angrep både fra pro-russiske separatister og ukrainske soldater. Med det samme gudstjenesten var over gikk gudstjenestedeltagerne mot utgangen for å komme seg hjem.

Da skjer det ingen kunne tenke seg kunne skje.

'De ringte fra kirken til meg for å fortelle at mannen min, sammen med tre andre kristne, var blitt tatt av tre menn som ventet utenfor kirken,' forteller Elena Velichko.

En annen av diakonene i baptistmenigheten, Alexander Gayvoronski, som var tilstede denne søndagen, forteller:

'Mennene var maskerte og hadde maskinpistoler. De gav ordre om at de fire baptistene skulle sette seg i bilen'.

De fire var Ruvim og Albert Pavenko, som var sønnene til baptistmenighetens pastor, Victor Brodarsky, som var lovsangsleder og  Elena's ektemann, Vladimir.

Ulike kilder opplyser at de maskerte mennene hadde kjørt bilen utenfor bykjernen og torturert mennene. Dagen etter hadde de fire mennene blitt bedt om å ta bilen og kjøre derfra. Rett etter ble de igjen stanset. Sønnene til pastoren og lovsangslederen ble skutt gjentatte ganger. Ektefellen til Elena, Vladimir, ble brent levende i bilen.

'Jeg hater ikke min manns mordere. Det er lett å begynne å stille spørsmål. Hvorfor skjedde dette? Men jeg forsøker å tenke at de spørsmålene vil bare slite meg ut', forteller Elena Velichko.

Evangeliske kristne er målet
Samme dag brant de russiske opprørerne ned den største møbelfabrikken i Slavjansk. Den tilhørte faren til Ruvim og Albert Pavenko.

Lenge har vi sett at et av hovedmålene til de russiske separatistene er evangeliske kristne. Den eneste kirken som tillates er Den russisk-ortodokse. Separatistene bærer emblemer med det ortodokse korset på.

Sergeij Demidovich, en av hovedlederne blant de evangeliske kristne i Slavjansk, sier til CBN at kristne i denne byen lever i konstant fare:

'Jeg trodde aldri at vi i det 21. århundre i et fritt land som Ukraina, kunne oppleve forfølgelse på dette nivået her. Separatistene ser på de evangeliske kristne som deres fiender. Vi blir sekt på som sekter'.

Men forfølgelsen har så vidt bare startet.

'Alle de protestantiske kirkene i Slavjansk er tatt over eller tvunget til å stenge', sier Sergeij Demidovich.

Og forfølgelsen har spredt seg til andre byer i Donetsk- og Luhansk-regionen. Evangeliske kristne blir nektet å kunne holde gudstjenester eller komme sammen for å be, og lederne blir hele tiden truet med at de vil bli arrestert. En pastor CBN har snakket med og som har sittet fengslet forteller at en av opprørsoldatene hadde fortalt at de har ordre om å drepe alle kristne som ikke tilhører Den russisk-ortodokse kirke.

Gud helbreder sår
Mange spør hvordan det går med Elena Velichko. Hun forteller:

'Jeg forteller dem om vår mektige Gud som kan helbrede våre hjerter, kanskje ikke så raskt som vi gjerne vil, men prosessen er i gang ikke minst takket være all forbønnstøtten fra alle som ber for oss over hele verden'.

Her er intervjuet med Elena Velichko på CBN:

https://www.facebook.com/video.php?v=10154672980375393&fref=nf

Hvordan vi praktisk kan leve ut et synlig fellesskap med alle som elsker Kristus, del 1

Jeg er opptatt av hvordan troen kan og skal leves ut i hverdagene. Hvordan kan det vi leser i Bibelen bli 'ord til liv', ord som får bein å gå på, som omsettes til levende tro.

Det ordet som den økumeniske kommuniteten i Taize lever etter i 2014 er dette:

'På vei mot synlig fellesskap med alle som elsker Kristus'.

For å realisere innholdet i dette årsordet har bror Alois (bildet), som er prior for kommuniteten, kommet med fire forslag til hvordan man kan leve ut årsordet i hverdagene:

1) Bli en del av lokalt bedende fellesskap
'Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Ved dette skal alle forstå at dere er mine disipler: at dere har kjærlighet til hverandre'. (Joh 13,34-25)

Ved enkelte anledninger, slik som ved internasjonale møter, blir dette vennskapsfellesskapet synlig. Men disse sammenkomstene skjer nå og da. Men på hvert sted, kan en del av et slikt stort fellesskap, bli funnet, selv om det er bare en fattig etterligning. Det er ikke mulig å leve troen ut alene. Troen fødes når man gjør seg en erfaring av fellesskap, når vi oppdager Kristus som kilden til en ubegrenset enhet.

Lokale fellesskap og grupper skulle i økende grad bli steder for vennskap. Varme steder, hvor man kjenner seg velkommen og hvor vi støtter hverandre, hvor vi er et alternativ til de som er svake, de fremmede, for mennesker som ikke deler våre ideer.

Et forslag til alle: Ville det å ta del i en søndagsgudstjeneste, eller noen andre aktiviteter, med mennesker du ikke har valgt, føre til at du fikk en erfaring av fellesskap?

Et forslag til lokale pastorer og ledere: lytt til unge mennesker, prøv og ønsk velkommen det som de kan gi det lokale fellesskapet; og gjør de eldre oppmerksom på dette.

2) Utvid vennskapet utenfor de grensene som begrenser oss
'Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg'. (Matt 25,40)

Jesus var oppmerksom på alle Han møtte, spesielt de fattige, barna, de som synes uviktige. Følger vi Ham, så kan vi krysse grenser og slå oss i lag med de trengende. Vi kan ta del i solidaritetshandlinger, sammen med kristne fra ulike sammenhenger, ja, også med mennesker som ikke deler vår tro.

Enten fattigdommen er materiell eller åndelig, innebærer solidaritet toveis deling: i det vi sørger for å assistere, er vi ofte de som mottar.

Et forslag til alle: hvorfor ikke velge, for et år, en situasjon i nabolaget og blant mennesker hvor vi kan tilby vårt vennskap, solidaritet som kan bli vist de marginaliserte, de fattige, de syke, de som lider av funksjonshemminger, barn som er overgitt, flyktninger, arbeidsløse?

Et forslag til lokale pastorer og ledere: hjelp unge mennesker til å finne situasjoner hvor solidaritet er nødvendig og mulig.

(fortsettes)

Vekkelsen og de sterke bønnesamlingene i Clydeside, Skottland, i 1859. Del 2

I forrige artikkel skrev jeg om en mann fra Coleraine i Irland, som opplevde at Gud kalte ham til å reise til havneområdet i Glasgow for å forkynne evangeliet der. Denne mannen hadde to sønner.

De to sønnene bodde i havneområdet av Glasgow. Kommet vel fram, kastet ikke mannen fra Coleraine bort tiden. Han fortalte sønnene om de store tingene han hadde opplevd med Gud i hjembyen og han ba dem innstendig om at de måtte 'unnfly Guds vrede' som ville komme. Han fikk lov av en av sønnene sine, til å holde et møte i hans kjøkken, om morgenen søndag 24. juli. Naboene ble innbudt. Møtet fikk bra oppslutning. Etter dette reiste denne mannen hjem.

Ganske umiddelbart etter at den irske mannen hadde reist, ble en jente i dette huset plutselig syk. De som var rundt henne trodde at hun var fysisk syk, men ganske snart ble det klart hva dette var: Jenta var kommet i sterk syndenød, og ropte til Gud om nåde!

De tok kontakt med den irske mannen - som vi dessverre ikke kjenner identiteten til - som kom tilbake til Glasgow, og den unge jenta fant fred med Gud og frelse i Jesus Kristus.

En av sønnene til iren ble sterkt berørt av dette som skjedde med den unge jenta. Han sa til faren: 'Å far, hva kan jeg gjøre?'

Faren spurte hva det var, og sønnen svarte: 'Å, jeg er en slik stor synder!'

I dagene som fulgte opplevde sønnen en slik syndenød. Han ropte om nåde. Han ropte til Gud inntil han fant fred med Gud.

Nok et møte ble holdt. I forbindelse med dette møtet falt en ung mann på gulvet, og ble liggende. Også denne mannen kom i så sterk syndenød at han lå å gulvet og vred seg. Han kjempet en voldsom kraft, mens tårene rant nedover hans kinn.

Til slutt fant han også fred med Gud. Han ropte til de som sto rundt ham: 'Hvilken Frelser jeg har funnet, dere må søke Ham dere også!'

(fortsettes)

To pastorer og 100 sivilister drept i Den sentral-afrikanske republikk

To pastorer i Den sentral-afrikanske republikk er drept, sammen med 100 sivilister. Drapene er blitt begått av medlemmer av Seleka, en radikal islamsk koalisjonstyrke som styrtet Den sentral-afrikanske regjeringen i mars i fjor.

Pastor Thomas Ouanam (60) og pastor Pierre Bapteme (46) ble drept i to forskjellige angrep med en ukes mellomrom.

Ouanam, som er pastor i Evangelical Chruch of the Brethren, ble drept 2. september, da bevæpnede menn stormet byen Nana Bakassa, i den nordlige delen av landet. Angriperne kom på motorsykler, og i omlag fire timer rundstjal de ulike eiendommer.

Det er World Watch Monitor som melder dette. Tre andre ble også drept mens andre søkte tilflukt i skogen eller i de omkringliggende byene. Pastor Ouanam etterlater seg kone og fire barn.

Det andre angrepet fant sted 8. desember. Ved siden av Bapteme, ble en diakon og tre kormedlemmer tilhørende menigheten Elim i Ngakogo, som ligger 70 kilometer fra Bambari, skutt ned og drept. Pastor Bapteme etterlater seg kone og fire barn.

La oss be for de etterlatte, og alle som blir forfulgt for sin tro på Herren Jesus i Den sentral-afrikanske republikk.

Vekkelsen og de sterke bønnesamlingene i Clydeside, Skottland, i 1859. Del 1

307 år etter at Skottland gikk i union med England, skal skottene i dag avgjøre om de skal bryte båndene med Storbritannia. Det var i 1707 at Skottland og England gikk i union med hverandre, etter å ha hatt felles monark i over hundre år.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på den skotske vekkelseshistorien. Jeg skal fortelle den gripende historien om vekkelsen kom til Clydeside i 1859. Clydeside er en del av Glasgow.

Historien er allerede blitt fortalt om den mektige bevegelsen av Guds Ånd, som først manifesterte seg i Canada og De forente amerikanske statene, og som berørte Nord-Irland i det som er kalt 'nådens år' i 1859. Den historien som nå skal fortelles er mindre kjent. Det er historien om hvordan denne mektige vekkelsen også fløt fra Irland inn i Skottland, det var en frelsesbølge som utvidet seg til å gjelde hele Storbritannia, så vel som til flere europeiske land.

En evangelist ved navn Brownlow North (bildet), holdt møter i Rothesay gjennom året 1858. I juli 1859 kom han tilbake for å fortelle om de erfaringene han hadde gjort seg i Irland med den påbegynnende vekkelsen der. Over 100 mennesker henvendte seg med spørsmål etter dette møtet.

På den nordlige bredden av elven Clyde, i Helensburgh, hadde mennesker med et hjerte for vekkelse begynt med felles bønnesamlinger. De skapte en sterk hunger og etter hvert kom over tusen mennesker til disse bønnemøtene.

På den andre siden av elva. i havneområdet i Glasgow, hvor de store båtbyggeriene befant seg, kjempet en gudfryktig pastor i The Free Church of Scotland i bønn og han oppmuntret forsamlingen han ledet til å gjøre det samme.

I Irland - i byen Coleraine - hvor det brøt ut en vekkelse 7. juni dette året var det også sterke bønnesamlinger. Der ble de enige om å be om at Gud skulle øse sin Ånd ut over Skottland, og spesielt i havneområdet i Glasgow.

Rett etter dette opplevde en mann fra Coleraine at han skulle reise til Skottland for å forkynne Guds ord der. Mer om dette i morgen.

(fortsettes)

Seks år siden de verste anti-kristne opptøyene i India

Kristne i India markerer i disse dager at det er seks år siden de voldsomme anti-kristne opptøyene i Orissa. De verste i hele India siden landet ble uavhengig.

Over 56.000 kristne ble fordrevet fra sine hjem og inn i jungelen av en mobb med rasende hindu-ekstremister. Disse ekstremistene brant ned 5000 hus, og 300 kirker og kristne institusjoner. Over 100 mennesker ble drept, noen av dem hakket til døde med økser og matcheter. Mange ble brent levende. Minst tre kvinner ble gjengvoldtatt under opptøyene.

Dette slås fast i en rapport fra Det nasjonale folketribunalet.

En av de landsbyene som ble hardt rammet var landsbyen K.K Singh, som ligger avsidesliggende i Gajapathi distriktet i Orissa. Denne landsbyen ble faktisk helt utradert i 2008. Biswasdas Lima (66), var pastor for baptistmenigheten i denne landsbyen. Han forteller at 26. august, omlag klokka seks om morgenen dukket en mobb på 300 illsinte hinduer opp med skytevåpen og kniver. De skrek ut anti-kristne slagord. Pastor Lima beskriver det hele som 'en krigssone'. Kristne i denne landsbyen flyktet ut i skogene, for å redde sine liv, mens hinduene fulgte etter. Mange av dem som oppholdt seg i skogene i tiden som fulgte var uten mat og vann.

Landsbyen ble lagt i aske. Alt de kristne eide ble ødelagt.

Dagen etter dukket hinduene som hadde vært med på dette opp igjen. Nå skulle de kristne drepes.

Mange av de som overlevde grusomhetene sliter i dag med traumene. La oss huske dem i våre forbønner.

En fest uten ende

I 1970 skriver bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, et brev - 'Ta fète soit sans fin' - hvor han forteller om en av de unge brødrene i kommuniteten som oppdaget noen ord av hellige Athanasios:

'Den Oppstandne forvandler et menneskes liv til en fest uten ende'.

Når bror Roger hørte disse ordene første gang, tenkte han for seg selv: De ordene - 'uten ende' - er nok noe overdrevne.

'Nå er jeg derimot overbevist om at den hellige Athanasios visste hva han talte om. Å være kristen innebærer at en alltid lever i påskens mysterium: å stadig på nytt oppleve en en slags død men samtidig ane en oppstandelse', skriver bror Roger i dette brevet, som jeg har oversatt deler av. Han legger til:

'Siden står alle dører åpne for oss, og vi kan leve videre og gjøre bruk både av det dårlige som det bedre. Og feststemningen bryter igjen fram, selv om vi da ikke riktig forstår hva som skjer med oss, til og med i de vanskeligste situasjoner, i brutte menneskelige relasjoner. Hjertet sønderknuses, men stivner ikke til; det lever på nytt.

Hvordan kan man da få frem denne feststemningen i sitt indre? Først og fremst gjennom å favne sin egen menneskelighet. Takket være Kristus er ikke noe tapt. Han sammenfatter alt, og så kan lovsangen bryte fram hver morgen. Hva som enn skjer med oss i løpet av dagen, en indre kraft tar tak i det vanskelige og forvandler det. Det sønderknuste menneske kan igjen reise seg.

Festen vokser ikke fram av noen overfladisk overspenthet; den får skikkelse innenfra. I livets monotoni bryter sakte et skjult lys fram.

Et måltid kan skape fest. Slik kan det gå til når vi brødre er ute på reise. Vi har niste med oss. Er det kveld slukker vi lyset i togkupeen, og tenner et stort levende lys. Så byr vi våre ukjente medreisende dele måltidet med oss. Da opplever vi selv fest, og det gjør også de som befinner seg rundt oss.

Etter hvert som jeg blir eldre søker jeg en indre glede ved å lytte til de trosvitnene som har vært en støtte for meg. Ofte leser jeg noen linjer av Johannes XXIII. Jeg likte ham, og det var gjensidig. Jeg trenger å se hans ansikt foran meg, og jeg vet at jeg kan stole på hans forbønn, han som står innfor Den Eviges ansikt.

For å kunne bevare denne indre fest, er ansiktet viktigere enn ordene. De gjenspeiler vennskap - og vennskapet, det er Kristi ansikt. Det finnes ikke noe vakrere enn et ansikt som er blitt forklaret av gjennom kamp og strid. Vakre ansikter finnes bare hos de som har opplevd sorg og er blitt gjennomlyste'.