Han overlevde på grunn av Salmenes bok

 I går fikk jeg høre historien om den rumensk-ortodokse munken, fader Damaskrene, og ble djupt grepet. Fader Damaskrene var forstander for et kloster på grensen mellom Romania og Moldova. Så kom kommunistene, og klosteret ble tvangsoppløst. Munkene fikk klippet av skjegget og fratatt munkeklærne. Fader Damaskrene ble beordret til tvangsarbeid i en kullgruve.

Hvordan skulle han holde fast ved troen? Han var fratatt Bibelen sin, men hadde klart å smugle med seg en kopi av Salmenes bok. Det beksvarte mørket under jorden, i lyset av en lommelykt leste og ba han seg gjennom flere tiår i fangenskap, og troen overlevde. Lese fikk han anledning til når han hadde fylt en kullvogn med kull og ventet på den neste. Han ble først satt fri i forbindelse med kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa. Han som fortalte meg historien kjenner denne ortodokse munken, og har sett den slitte utgaven av Salmenes bok han leste i. Den bar tydelig preg av svarte merker etter kull fra munkens fingre.

Hvor høyt verdsetter vi at vi eier en Bibel og kan lese den?

I bønn for fred i Europa - forbedere samlet i Bucaresti

I går deltok jeg via skjerm på en av samlingene til "European Prayer Summit" i Bucuresti i Romania. Det var så fint å se igjen min gode venn, den rumensk-amerikanske forbederen, Ioan Peia. Peia har vært en markant skikkelse i det europeiske bønnearbeidet i Europa i mange år. Selv traff jeg han første gang på en samling for europeiske bønneledere i Praha på 1990-tallet, senere traff jeg ham igjen i Israel, på en av mine reiser dit. Ioan Peia har også vært en av hovedtalerne på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, hvor jeg også var hans tolk.

Det som grep meg aller sterkest under bønnesamlingen jeg var med på var en for meg ukjent forbeder fra Australia som ba så inderlig for Europa i den skjebnetime dette kontinentet befinner seg i akkurat nå. Den australske forbederen takket Herren for alle de millioner av mennesker som er elsket av Gud, som bor her, og for den pris Jesus betalte når Han kjøpte den fri med sitt barebare blod. Hver av dem er elsket like mye. Den australske forbederen ba også rett inn i den forferdelige tragedien med Russlands angrep på Ukraina.

Forbederne som er samlet i Bucaresti er der for å be om fred. Det er noe sterkt symbolaktig at det var til dette hotellet de første ukrainske flyktningene kom, etter Russlands angrep på nabolandet.  Nå er hotellet samlingspunkt for en gruppe forbedere som ber om en snarlig slutt på denne svært så blodelige konflikten.

Billedtekst: Fra bønnesamlingen i Bucaresti. Ioan Peia til venstre på bildet.

Igjen bes det i Jordandalen etter 50 års taushet

Etter mer enn 50 års taushet bes det i et rumensk kloster i Jordandalen. Det er gledelige nyheter.

I nærheten av det stedet hvor Jesus ble døpt, finnes det et rumensk-ortodoks kloster, Hl.Johannes døperens skita. Den siste onsdagen i mai kunne representanter for Det rumenske patriarkatet, arkimandrit Teofil Anastasoaie og noen prester gå inn i den ødelagte klosterkirken. Da hadde israelske soldater ryddet området for miner, slik at det var trygt å ferdes der.

"Det var en spesiell og spennende dag," forteller arkimandrit Teofil til Basilica News Agency.

Han la til: ''Det er fordi ingen bønner er bedt her på 50 år. Kirken har vært stengt, og området minelagt. Det er bare ørkenvinden som er blitt hørt her."

Klosterkirken ble ødelagt i forbindelse med krigen i 1967, og munkefellesskapet som hørte til her måtte flykte.

Det ble funnet igjen noen tidebønnsbøker og ikoner. Ikonostasen er ødelagt. Det rumenske patriarkatet startet en innsamlingasjon for å gjenreise dette bønnens sted i Jordandalen i 2016.

En av tidebønnsbøkene som ble funnet igjen i den ødelagte klosterkirken.

Foto: Basilica.ro

På bønneoppdrag i Romania

47 forbedere fra 15 land var nylig i Romania for å be. De 47 bederne er medlemmer av et bønnenettverk som hvert halvår besøker det landet som har ordførervervet i EU's ministerrådet. For nåværende er det Romania.

Forbederne fikk blant annet møte det rumenske parlamentsmedlemmet Florica Chereches, som også sitter i Utdanningsdepartementet.

Forbederne hadde mange bønneoppdrag. Hver eneste dag uføres det 170 fosterdrap i Romania og 400 personer forlater Romania hvert år for å bosette seg i et annet land. 'Hjerneflukten' fra Romania er stor. De som flytter er gjerne velutdannede mennesker. 600.000 rom-folk lever under elendige kår og korrupsjonen er stor.

Men det skjer også positive ting. Flere gjengledere er blitt kristne, og en ny helsereform har gjort at flere rumenere har fått det lettere.

Billedtekst: Fra den rumenske byen Sibiel.

Herren vekker til live sin forsamling i Romania, del 2

Dette er Ioann (Johannes) Predoni (bildet), en anabaptist, som bor i nærheten av byen Deva, som ligger langs elva Mures. Ioan og kona har tre voksne barn. De bor på en gård og driver med sauer, og er del av et fellesskap som oppriktig forsøker å følge Herren Jesus, som best de kan.

De tilbringer en ganske lang periode, hvert år, som fremmedarbeidere i Spania. Derfor snakker de og skriver de spansk.

Deres visjon som familie, og den lille forsamlingen de tilhører, er å revitalisere og styrke et anabaptistisk nærvær i et område hvor de troende har mistet sin visjon for mange år siden. De kjenner på seg ar de trenger åndelig oppmuntring og retning for arbeidet og drømmer derfor om å bli nært knyttet til andre anabaptister, hvor de måtte finnes. Området de bor i byr på mange muligheter, spesielt for de som kan noe om sauehold, men også for andre yrkesgrupper. Jorden er grøderik.

På 1600-tallet var det et sterkt nærvær av anabaptister i Siebenbürgen (Transylvania). Dette ble fullstendig ødelagt av de katolske myndighetene. I Deva var det et eget sted hvor anabaptistene ble henrettet. En av dem var en mann ved navn David Ferenz, en ungarsk adelsmann, som var kommet til en levende tro på Jesus,  blitt døpt på bekjennelsen av sin tro, og hadde sluttet seg til anabaptistene.

"De siste 10 årene har jeg forsøkt å informere kirkene her om det som skjedde den gangen," forteller Ioann Predoni, "og på den måten gi videre vitnesbyrdet til disse anabaptistene, hva de sto for og hvorfor de døde for sin tros skyld. Men så langt har det vært vanskelig."

De andre kirkene er ikke interessert.

Nå ber han troende i Europa om forbønn. For de troende i Deva, og nabobyen Hateg, om at Herren må sende vekkelse og fornyelse og hjelp, slik at den lille spiren kan gro og vokse. Etter så mange år uten noen særlig evangelisk virksomhet i området, finnes det altså noen som vil leve radikalt for Jesus og se en forsamling vokse frem.

Vil du stå sammen med Ioann i bønn?

Herren vekker til live sin forsamling i Romania, del 1

I dag inviterer jeg mine lesere med på en reise. En reise både i tid og rom. Til den vakre og grøderike rumenske dalføret rundt elva Mures. Vi ser nordover fra den den gamle tyske byen Deva - tidligere kjent som Diemrich, eller simpelthen Schlossberg - Slottshøyden. Dette var et område som tidligere hørte inn under Østerrike, til provinsen Siebenbürgen.

For noen år siden reiste Dean og Tanya Tayler, deres sønn Stephen, sammen med Peter og Susan Hoover, og deres to sønner Justin og Stanley hit. Det er deres reise vi skal følge. Artikkelen er for lang for bloggformatet, så jeg har redigert den noe.

Ekteparene Tayler og Hoover og deres barn besøkte blant annet byen Vintu de Jos, kjent på tysk som Alwinz, for de gjenværende anabaptistene av hutteriansk-herkomst bodde til midten av 1700-tallet. Til sin store overraskelse og glede oppdaget de at det fantes en gruppe troende her. De hadde tilholdssted i Vintu de Jos, og ble ledet av pastor Titi Dreghici. Og det var mer! Det fantes også en gruppe troende i Suceava, et godt stykke unna, og lenger øst i Romania. Denne gruppen tok også del i det lille fellesskapet i Vintu de Jos. Denne gruppen ble ledet av Titus Miller, hans foreldre Marvin og Ruth Miller, og med seg har de en gruppe ungdommer.

"Sannelig," skriver Peter Hoover, "etter så mange år med politisk uro, ekstrem religiøs forfølgelse, to verdenskriger, massemigrasjon og økonomisk kollaps, arbeider fremdeles Herren i denne delen av verden!"

Byen Deva (bildet) eller Diemrich, med dagens falleferdige slott oppe på høydedraget. Tidlig på 1700-tallet bodde det anabaptister her, sammen med andre troende. Hit kom også en ikke ubetydelig gruppe bulgarske troende ledet av fransiskanermunker.

Et sterkt franiskansk samfunn ledet denne byen frem til Den store pesten i 1738, hvor mye av byen og de omkringliggende områdene ble avbefolket og alt endret seg permanent.

Forfølgelsene av anabaptistene fortsatte etter at pesten var over og alle som bodde i området flyktet alle sammen. Men etter alle disse årene, spirer skjulte såkorn! Hvem vet hvilke planer Herren Jesus har for Siebenbürgen i dag?

(fortsettes)

90 prosent sier ja til ekteskapet mellom mann og kvinne i Romania

Over 90 prosent av rumernerne som stemte ved helgens folkeavstemning, sa ja til ekteskapet mellom mann og kvinne. Men siden bare 20 prosent av landets befolkning deltok i folkeavstemningen ble den underkjent. Minst 30 måtte ha deltatt om folkeavstemningen skulle bli regnet med.

Nesten fire millioner rumenere ga et rungende ja til at ekteskapet er mellom en mann og en kvinne, men ja-tilhengerne klarte ikke å mobilisere folk til å stemme.  Samkjønnede ekteskap er ikke tillatt i Romania. I dag blir ekteskapet definert om et ekteskap mellom 'to maker'.

Skjebnedager for det kristne ekteskapet i Romania

Det er skjebnedager for det kristne ekteskapet i Romania denne helgen. Da skal det gjennomføres en folkeavstemning om hvorvidt ekteskapet i landets forfatning skal defineres som en forening mellom en mann og en kvinne.

I den rumenske grunnloven står det nemlig at et ekteskap skal inngås mellom to maker. Om det skulle bli et ja i denne folkeavstemningen kommer dette til å endres til at ekteskap inngås mellom mann og kvinne.

Ikke minst kjemper Den rumensk ortodokse kirken for det tradisjonelle synet på ekteskapet. Organisasjonen 'Koalisjon for familien' - som har sterk støtte av ikke bare Den ortodokse kirke, men alle landets kirkesamfunn, har samlet inn ikke mindre enn tre millioner underskrifter som støtte til det nye lovforslaget. Dessuten har begge kamrene i det rumenske parlamentet stemt ja til forslaget. Nå er det bare folkeavstemningen som gjenstår.

Motstandere av den nye loven håper derimot på lav deltagelse i helgens folkeavstemning, for på den måten å hindre den nye loven.

La oss be for Romania denne helgen.

Barndomshjemmet til Elie Wiesel vandalisert med antisemittisk grafitti

Barndomshjemmet til Nobelprisvinneren Elie Wiesel er blitt vandalisert med antisemittisk grafitti. Ugjerningen fant sted fredag. På husveggen er det malt mange forferdelige ord.

Barndomshjemmet (bildet) til Wiesel befinner seg i byen Sighetu Marmatiel i det nordvestlige Romania og er beskyttet som et historisk monument. Det fungerer i dag som museum.

"Denne groteske handlingen representerer et angrep ikke bare når det gjelder minnet om Elie Wiesel, men på alle ofrene etter Holocaust" uttaler Romanias nasjonale institutt for Holocaust-studier.

Rumensk politi arbeider med saken. Huset skal ha en rekke overvåkingskameraer, så det burde være håp om å løse saken.

Er du rede til å dø for evangeliet?

Jeg leste noe i går som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Den sanne historien er hentet fra kommunisttidens Romania. Det er vitnesbyrdet til Joseph Tson, pastor for baptistmenigheten i Brasov. Han var forberedt på å dø for Kristi skyld.

Vi skriver sensommeren 1977. Joseph Tson fikk beskjed om å gå til et bestemt hotell hvor han i restauranten ville møte en representant for det hemmelige politiet. Den kommunistiske sikkerhetsoffiseren hadde en oppgave: å få den frittalende baptistpastoren til å tie stille. Ingen hadde lykkes med det. Tson fikk et tilbud: Han ville få en trygg sekulær jobb med god fortjeneste. Men det var en hake ved det hele: Tson måtte slutte å forkynne Guds ord. Takket Tson nei til jobbtilbudet betydde det fengsel og arbeidsleir, som igjen kunne bety henrettelse.

Uten å nøle takket Joseph Tson nei til jobben.

"Jeg fortalte mannen: Nå er jeg rede til å dø. Du sa at du ville gjøre slutt på meg som forkynner. Jeg spurte Gud, og Han sa at Han ikke var ferdig med meg som forkynner. Nå må jeg skuffe en av dere, og jeg har funnet ut at det er bedre å skuffe deg, enn Gud. Jeg vet at du er i stand til å drepe meg. Men jeg har akseptert det. Jeg vil du skal vite at jeg er ordnet mitt hus og er klar til å dø. Men så lenge jeg er fri, vil jeg forkynne evangeliet."

Den kommunistiske offiseren fortalte Tson at han skulle gå og forkynne evangeliet. Fire år fortsatte baptistpastoren sin virksomhet inntil han ble forvist fra Romania.

Mannen fra det hemmelige politiet bestemte seg for at jeg skulle fortsette å forkynne evangeliet fordi jeg var rede til å dø for min tro. Når denne mannen truet med å drepe meg, med å skyte meg, smilte jeg og sa: min herre, forstår du ikke at når du dreper meg sender du meg til himmelen? Du kan ikke true meg med himmelen. Jo mer lidelse, jo flere problemer, jo større herlighet. Så hvorfor si, gjør ende på disse problemene? For jo mer lidelse, jo større herlighet der oppe."

En annen gang ble pastor Tson innkalt til et hardt avhør. Tson fortalte de som sto for avhøret at det å utøse hans blod bare ville tjene til å gi næring til at evangeliet om Jesus Kristus ville vokse.

"Jeg fortalte de som sto bak avhøret at deres overlegne våpen er å drepe. Mitt overlegne våpen er å dø. Slik fungerer det: Dere vet at mine prekener finnes på kassetter som er spredt over hele Romania. Skyter dere meg så kommer blodet over mine prekener. Alle som da har en av disse kassettene vil ta den opp og si: Det er bedre at vi lytter en gang til. Denne mannen døde på grunn av det han prekte. Mine herrer, mine prekener vil tale ti ganger sterkere etter at dere har drept meg fordi dere drepte meg. Faktum er at jeg vil beseire dette landet for Gud fordi dere drepte meg, så bare drep meg. Å dø for Herren er ikke en ulykke. Det er ingen tragedie. Det er en del av jobben. Det er en del av tjenesten. Det er den største måten å forkynne evangeliet på."

Billedtekst: Joseph Tson. "Herre, jeg gir min kropp til deg slik at du kan lide gjennom meg slik at du kan fullføre dine lidelser for kirken." (Foto: You Tube)

Om å synes eller leve skjult med Gud

Hvem er du når det bare er Gud som ser deg?

Jeg har sagt det ved flere anledninger: den største utfordringen en kristen har er ikke i det offentlige rom. Ektheten i liv med Gud viser seg når ingen andre ser deg, og det er bare deg - og Gud.

I det offentlige rom, når alle andre ser den kan du spille en rolle. Du kan spille skuespill. Men aldri når du er alene.

Da prøves ektheten i ditt trosliv.

En venn av meg fortalte om en munk fra Romania. Faktisk var det hans skriftefar. Denne munken hadde trukket seg tilbake til et avsidesliggende område av Transylvania. Der levde han helt alene i en skogskoie og tok sjeldent imot besøk. Han levde for Gud. For Guds ansikt. Noen vil si: bortkastet. Skulle han ikke heller vært aktiv mer i det synlige?

Det finnes mange menn og kvinner som har trukket seg tilbake fra det offentlige rom og som lever bare for Gud. Det har vært mange opp gjennom kirkens historie, men også nå. Vi kan kalle dem "de stille i landet", "de som gjør lite ut av seg", eller "de som lever det skjulte livet i Kristus." Det er ikke de som skaper de store overskiftene, eller som vi hører så mye om. Kanskje vi ikke kommer til å høre om dem før vi kommer hjem til himmelen. Men der er de kjent. Der hører de med blant de navngjetne. Der snakker man om dem. Der venter det dem en belønning.

Her bryr vi oss ikke så mye om dem. Her oversees de gjerne. Regnes ikke med.

Hva betyr mest: Å få belønningen her på jorden, eller i himmelen?

Bederen og erkebiskopen Justitian Chira er død

Erkebiskop Justitian Chira (bildet) av Baia Mare, Romania, er død, 95 år gammel. Han døde 30. oktober, etter et hjerteinfarkt.

Erkebiskop Justitian var født i landsbyen Plopis i Maramures, av gudfryktige bønder, 28. mai 1921. I dåpen fikk han navnet Johannes. Helt siden barndommen bar han på en djup Gudslengsel, og 12. mars 1941 trådte han inn i hellige Annas kloster i Rohia. Senere dette året ble han viet til munk og fikk navnet Justitian. Bare 23 år gammel ble han valgt til abbed for klosteret i Rohia, og var det i hele 30 år. Han var kjent som en beder.

Etterhvert som årene gikk ble han betrodd stadig større ansvar i Den rumensk-ortodokse kirken, og ble altså til slutt erkebiskop. Det skjedde 13. desember 2009 i Den hellige treenighetens katedral i Baia Mare. Han ble vigslet av Daniel, den rumenske patriarken.

Ny Frelserkatedral skal stå ferdig i Bucuresti i 2018

Slik vil den nye 'Folkets Frelserkatedral' i Bucuresti i Romania se ut når den står ferdig. Selve byggingen tok til 15. desember i 2010 og den vil stå ferdig i 2018. Katedralen, som blir bygget i såkalt ny-bysantinsk stil, er sentralt plassert i Bucuresti, ved siden av det rumenske parlamentet, er kostnadsberegnet til 200 millioner Euro.

Byggingen av den nye nasjonale ortodokse katedralen vil få stor nasjonal og religiøs betydning. Etter kommunismens fall har Romania, i likhet med Russland, løftet frem en betydelig kristen arv. Det er ikke minst viktig i en tid hvor kristne blir forfulgt og hvor Islam gjør nye fremstøt mange steder og i mange sammenhenger. Den nåværende nasjonale katedralen er for lengst for liten.

Det var i september 1995, når Den rumensk ortodokse kirken feiret sitt 70 års jubileum som en fri kirke, at daværende patriark Teoctist kom med forslaget om å bygge en ny katedral, lik Frelserkatedralen i Moskva, som nettopp da stod ferdig. I Moskva heter den "Kristus Frelserkatedralen". Den gamle Frelserkatedralen i Moskva ble som kjent sprengt i luften av kommunistene. Patriark Teoctist så for seg en katedral som kunne romme 10.000 mennesker. 12. oktober 2004 sa det rumenske parlamentet ja til byggingen, og 29. oktober 2007 kunne den nåværende rumenske patriarken, Daniel, legge ned grunnsteinen og gi sin velsignelse til byggingen.

På tomten hvor Frelserkatedralen bygges var det tidligere et kloster. Restene av dette ble ødelagt da kommunistene tok over makten i Romania.

Den rumensk-ortodokse kirke er en av de såkalt autokefale - det vil si selvstyrende kirker - blant de østlig-ortodokse kirkene. En majoritet av rumenerne - for tiden drøyt 86 prosent - tilhører kirken. Det samme er tilfelle med et stort antall moldovere. Det er bare den russisk-ortodokse kirken som har større medlemsmasse enn Den rumensk-ortodokse.

Bønnebevegelse i Romania får sitt eget bønnefjell

I går ble jeg veldig oppmuntret! En god venn av meg, den rumenske bønnelederen, Ioan Peia, hadde lagt ut en serie bilder fra et bønnefjell i hjemlandet. Dette bønnefjellet var ukjent for meg.

Dette er et av bildene. Bakgrunnen for dette bildet er svært spennende. Dette bønnefjellet finnes i et landområde bare fem kilometer fra Sarmisegetuza som er hovedstaden i Dacia. Går vi tilbake til Romerriket, så var Dacia landet hvor Dacia-folket bodde. Dette har en særdeles viktig betydning for den rumenske nasjonen, fordi det er dette folket som er selve utgangspunktet for det rumenske folket.

Det er her - i dette landskapet at Gud har utøst en bønnens Ånd og folk fra ulike sammenhenger kommer sammen for å be om en gjennomgripende vekkelse i Romania. Som vi ser av bildet har enkelte tatt med seg telt slik at de kan tilbringe en lengre periode her i bønn.

Her er et annet bilde fra det samme bønnefjellet. Legg merke til at rumenerne ber knelende, slik vi også ba her i landet for mange år siden. Dette er mennesker som ydmyker seg for Gud!

La oss takke Gud for det som skjer i Romania! La oss be Herren om at Han øser sin Ånd ut over alle som søker Hans ansikt. Og la oss om om at noe lignende kan skje her i Norge! Foto: Ioan Peia.

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 7

Her er syvende og siste del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november, fjerde del lørdag 14.november, femte del tirsdag 17. november, sjette del torsdag 19.november:

Lederne talte mer enn en gang om noe som opptok dem mye: hvor øde og avskåret fra omverdenen kommunitetene deres lå. De snakket også om å danne nærmere forbindelser de moravianske brødrene. Mange mennesker, selv den russiske regjeringen, anser disse folkene (altså moravianerne) for å være mennoniter, men Johannes Waldner mener de har en eldre og nærmere forbindelse med oss. Jeg gikk ikke noe nærmere inn på dette men understreket at det viktigste av alt er å være sanne medlemmer av Kristi kropp.

I flere år holdt de troende i Radicheva kontakt med moravianerne i Sarepta, Brev fulle av kjærlighet gikk begge veier, men den store avstanden mellom dem gjorde det umulig å ha mye praktisk utveksling. Tidlig på 1800-tallet opplevde begge kommunitetene materiell framgang. I Radicheva økte antall troende raskt fra 200 til 300 til 400 medlemmer. Deres glaserte leirkrukker hadde et stort marked, og lær, jern, hatter, lin, og møbler forsynte forhandlere over hele Russland. Markene og husdyrbestanden blomstret til et punkt der de ikke kunne ta vare på alt selv, derfor plantet de 5000 frukttrær på områdets fellesareale. 

I 1818 kunne en offisiell representant for de russiske myndighetene offentliggjøre følgende:

'Husene tilhørende kommuniteten står langs en firkant, omringet av frukttrær, med en port ved hovedinngangen. De ser på seg selv som en familie. Bygningen hvor de bor og arbeider er laget av murstein og tilbygg av tre for hver etasje, men bygningen er ikke så høy. Det finnes flere små hus på eiendommen også. 

Takene på hovedbygningen er dekket av høy, og de har bygget korridorer på loftet med små rom, som er åpne på begge sider. Hvert av de gifte parene har et slikt rom. De har ingen ovner. I hvert rom er det en seng, et bord og to stoler. Ekteparene bruker dem bare for å sove eller for korte perioder ad gangen.

Det finnes også større rom hvor de som ikke er gift oppholder seg. Dette gjelder de som er 15 år og oppover. Her sover de og her hviler de. 12-15 ungdommer på hvert rom, to og to må dele seng. De eldre jentene har adskilte rom hvor de sover. I tillegg til soverommene er det god plass på loftet til å tørke klær. 

Livet til disse brødrene synes å være enkle og beskjedne. De har gode manerer, de er vennlige, ivrige etter å utføre sin plikt, gjestfrie og rede til å hjelpe hverandre. Rett før en fødsel tas mor med til et varmt rom. Der tar de hånd om barna sine til de er 18 måneder gamle. Kommuniteten har sine egne jordmødre. Når de er seks år gamle får barna sine egne rom, gutter i et, jenter i et annet. Foreldrene deres er sammen med dem i fritiden, og tar dem så til deres egne rom. De ugifte jentene er med på å re senger, mens guttene er ute på markene for å arbeide. Måltider begynner med bordbønn. Middagen serveres halv tolv, og etter middag er det en fritime. De spiser kveldsmat når natten faller på.

Om vinteren går de til sengs klokken 21.00, og kl.05.00 står de opp for å komme seg på arbeid. Om sommeren står de opp enda tidligere og arbeider senere. Gjester som besøker kommuniteten, er kommunitetens gjester, ikke den enkelte families gjester. De er hele brorskapets gjester, og det er i brorskapets navn de eldste viser sin gjestfrihet.'

På denne måten har kommuniteten i Radicheva hatt fremgang og levd i fred siden de slo seg ned her, de har æret Gud og tsaren og høstet beundring fra sine naboer. Markene deres er fruktbare og engene frodige. De driver frem kveg i stor skala, idet de bruker dyr fra Ungarn, og de driver med birøkt. De dyrker et stort mangfold av grønnsaker, og de lager mye håndarbeide som de selger. De lager også sleder, vogner, ploger, møller, spinnehjul, og farget lær for det åpne markedet, og selv om de lever enkelt, gjør de det godt.

I 1807 døde Josef Kleinsasser i fred, med Kristus og med sine brødre, mange mil og mange år unna sitt vakre og kjære hjem i St.Peter i Kaernten. Han etterlot seg ingen levende etterkommere og hans fjerde kone døde tre måneder senere. Men han etterlot seg en blomstrende kommunitet som lever videre i livene til tusenvis av etterkommerne fra Vishinsk langs Desna på 1770-tallet. Hans bror, Hans Kleinsasser, den første som ble valgt til Ordets tjener (pastor), i Kreuz i Romania, hadde en sønn og en sønnesønn som også het Hans. Den sønnens sønn, Samuel, kom til Sør-Dakota med sin hustru Sarah. Derfra flyttet de til Economy i Pennsylvania, hvor han døde. Men Samuel og Sarah hadde en stor familie som overlevde i Hutterite-kolonier i Canada, Nord- og Sør Dakota, Minnesota og Rocky Cape i Tasmania, Australia.

Billedtekst: En kunstner har sett for seg en mennonitisk kommunitet i Russland.

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 6

Her er sjette del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november, fjerde del lørdag 14.november og femte del tirsdag 17. november:

Dagen etter hadde Andreas Wurtz ansvaret for kveldsmøtet. Han ga en ganske utilfredsstillende tale om tro. Etter møtet kom majoriteten av brødrene sammen på rommet vårt og vi fortsatte samtalen der vi slapp kvelden før. Deler av samtalen handlet om hvordan de praktisk styrte kommuniteten og om andre praktiske ting. De hadde et stort antall yrkesgrupper, og disse laget produkter av ypperste kvalitet. Alle medlemmene av kommuniteten kan mer enn et yrke, så de kommer aldri i knipe, om det ikke er bruk for et av disse yrkene en tid. Ta Johannes Waldner som eksempel, han er både snekker og vever, og Andreas Wurtz bonde, krukkemaker og gartner.

Dagen etter fikk jeg være med til søstrenes hus hvor alle tok imot meg med stor kjærlighet. Etter flere viktige samtaler, hvor vi snakket om den fulle overgivelsen av våre viljer til Kristus, stilte de mer trivielle spørsmål. En gammel mor snakket om hvor gamle våre ungdommer var når de gifter seg. En annen spurte om våre søstre hadde høye hæler. I det jeg skulle reise sa de gang på gang at jeg måtte hilse til søstrene i Sarepta. 

Etterpå besøkte jeg klesavdelingen. Husholderen kjøper inn lin, ull og tråd med penger fra felleskassen, mens en av søstrene hadde ansvaret med oppsyn med arbeidet. Denne søsteren hadde oversikt over hvor mange voksne og hvor mange gutter og jenter som trengte sokker, kjoler, skjorter og andre klær. Hun ser til at disse behovene blir møtt, og at noen tar seg av stopping og lapping der hvor det trengtes. Skredderen arbeider med henne. Når et medlem av kommuniteten trenger nye klær, sier man fra til husholderen og får det man trenger klart til bruk. Hvis noen klær trenger å stoppes eller lappes, blir det lagt til side og erstattet med et allerede lappet eller stoppet plagg. Pastoren bærer svarte klær mens de øvrige som regel er kledd i blått.

Mennene i Radicheva stusset ikke skjegget. De går med hatter og har blå snekkerbukser lik de russerne bærer, men med kroker og øyer i stedet for knapper. Verken menn eller kvinner bruker spenner, bånd, knapper eller noe de muligens kan klare seg uten. De begrenser seg til det som er absolutt nødvendig. Av samme grunn bruker de heller ikke sukker, kaffe, te, tobakk etc. Kvinnene bruker svart hodedekke, hvite sjal som brukes i kaldt vær, en vattert jakke, en kjole av vadmel med forkle av rent lin.

Før vi forlot dette bemerkelsesverdige stedet, spurte Johannes Waldner oss om vi ikke kunne bringe menigheten i Sarepta de mest djupfølte hilsener. Han gjentok gang på gang brorskapets takknemlighet for vårt besøk, og la til at de ville gjerne ha betalt utgiftene ved vår reise hvis de bare hadde hatt midler.

(fortsettes) 

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 5

Her er femte del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november, tredje del torsdag 12.november og fjerde del lørdag 14.november:

Ved middagstid serverte Johannes Waldner, som var den ledende eldste i menigheten, et rent, bugnende og velsmakende måltid på et dekketøy han hadde laget selv. Hvilken velsignet god samtale vi hadde sammen rundt bordene. Jeg fant ut at han var litt mer liberal i sin tankegang enn resten av menigheten. Han kjenner til troen og historien til vår moravianske kirke ganske så godt, og stilte mange spørsmål. Jeg forklarte for ham hvor avhengige vi er av Jesu dyrebare blod for helbredelse av kropp og sjel og hvordan dette er selve fundamentet for vår tro. Johannes Waldner hadde en slik hunger for denne undervisningen, at han kunne ikke få nok. Han var svært beveget, og forsikret oss om at deres menighet var helt avhengige av Kristi blod for deres rettferdiggjørelse og frelse. Men han hikstet av sorg når han fortalte at mange av dem hadde vendt sitt hjerte bort fra det sanne livet i Gud og hvor vanskelig det var for å endre dette.

En av utfordringene er at de er så mistenksomme for nye ting. Uansett hvor godt og nyttig det kunne være å endre ting, synes de å være redde for å gjøre slike endringer. Av denne grunn gjentar de de samme bønnene hver dag, og deres sammenkomster fortsetter uke etter uke uten noen variasjon i form eller innhold.

Om kvelden, etter at solen var gått ned og det var blitt vanskeligere å arbeide, gikk flere skolegutter fra hus til hus og sa: 'Det er tid for å be!' Johannes Waldner gikk inn i møtesalen og satte seg ved et bord sammen med nestlederen og husholderen. Vi ble henvist til plasser ved siden av dem. Brødrene og søstrene satt på benker i rekker etter hverandre. Skolebarna nærmest de som tjente ved bordene. Vi sang. Johannes Waldner talte om kjærlighet. Vi ba, og rett etter dette møtet spiste vi kveldsmat. Rett etter dette kom brødrene sammen. Nestlederen, Andreas Wurtz, var blant dem. Det var også husholderen, Josef Kleinsasser, en verdig, gammel mann, med røde kinn, og med øyne som strålte muntert. Håret og skjegget var hvitt. Jakob Hofer var der, det var også Paul Glanzer, en livat gammel mann, Christian Waldner og andre. De uttrykte stor glede over vårt besøk. Vi delte hjertene med hverandre, og vendte stadig tilbake til de viktige tingene i livet.

Blant temaene vi berørte var forkynnelsen av Guds rike. Johannes Waldner hadde hatt utbytte av å tenke igjennom vår måte å drive evangelisering på fra bøkene og nyhetbrevene våre, men flere av de andre holdt fast ved at Guds rike bestod bare av deres kommunitet i Radicheva. Da fortalte vi dem om vårt misjonsarbeid rundt om i verden og de ble storlig forundret, og det varmet deres hjerter og gjorde dem svært lykkelige. Ved midnattstid kunne vi endelig finne senga. 

(fortsettes)

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 4

Her er fjerde del av sagaen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november og tredje del i går, 12.november:

I forbindelse med disse harde, men gledsfylte, årene i Radicheva, fikk de troende høre om en kristen kommunitet i Russland. De hadde mange likhetstrekk: de snakket også tysk, holdt seg adskilt fra verden, opptatt av å vise godhet i stedet for ondskap og vende det andre kinnet til.

Kommuniteten i Sarepta - som var et moraviansk fellesskap - som holdt til i den lavereliggende delen av Volga-deltaet kom på besøk til Radicheva i 1892. Dette er hva deres leder, Johannes Wigand, har å fortelle fra dette møtet:

'Etter å ha krysset elva Desna, som var vanskelig og farefylt, fikk vi en guide til å hjelpe oss med å finne fram til Radischeva hvor brødrene nå bor. Veien dit gikk opp og nedover åser, og gjennom djupe kløfter til de kom frem til der fellesskapet holdt til. Siden vi ikke visste hvor vi skulle gå stanset vi utenfor skolehuset. Nestlederen, Andreas Wurtz, hadde helt rett når han sa at: 'Du må være Wigand fra Sarepta!' Lederen, Johannes Waldner, tok også imot oss med åpne armer.

På en enorm stor landeiendom (1,890 accre) som hadde tilhørt et kloster, rett overfor elvebredden til Diva, hadde bøndene nærmest jomfruelig mark. De drev også med fiske og hadde egne møller, og en skog av furutrær på hele 1,2 millioner kvadratmeter. Bare fire måneder etter at de måtte forlate Vishinsk hadde de bygget opp 18-19 hus som har innflytningsklare.

Til høyre for porten, på en svakt skrånende høyde beplantet med furutrær, står en stor steinbygning tekket med halm. Dette er stedet hvor hele fellesskapet kommer sammen for å spise og holde sine gudstjenester. Ved siden av finner vi kjøkken og stabbur over hvelvede kjellere. I Radicheva fant vi en smie, et spinneri, en skomaker, et destilleri, et vaskeri ved siden av en stor djup brønn. I kommunitetens eget bakeri traff vi på to søstre som baket brød hver dag. Så fant vi en butikk som solgte vevde ting, og et sted hvor nybakte mødre kunne være med sine nyfødte barn - 18 av dem i tallet akkurat nå. Jentene bringer mat til dem fra kjøkkenet.

Lengst unna tunet står det to skolehus. Et for de yngste, og et for de eldste barna. Gutter og jenter får undervisning sammen, men de sitter hver for seg. De lærer å lese og skrive. De får undervisning fra Skriften sammen med praktiske ting, som strikking, de lærer seg å spinne og sy. Ved siden av skolene finner vi et snekkerverksted og et hus for single søstre er i ferd med å settes opp. Når alle bygningene er ferdigstilte så vil de enslige brødrene sove i et eget hus for seg selv, hvor de har sine ulike arbeidssteder i nærheten.

(fortsettes)

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsasser. Del 3

Her fortsetter serien om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen. Første del ble publisert mandag 9. november, andre del tirsdag 10. november:

I Vishinsk ba de troende mye. Hver dag kom de gifte ekteparene sammen og ba i grupper. Ungdommene, gutter og jenter, hadde også daglige bønnesamlinger, og i årevis kom hele forsamlingen sammen ved midnatt for å be. Ved siden av disse samlingene hadde de bibelstudier og lovprisningsmøter to ganger om dagen, en samling før frokost og den andre etter kveldsmat. I forbindelse med alle disse møtene hilste og omfavnet brødrene hverandre, og søstrene gjorde likedan.

Klokken 12.00-13.00 hver dag byttet man på å lese Bibelen og samtalte om hva det man hadde lest kunne bety. Alt dette var med på å styrke dem i deres tro og ledet dem til å ta fredelige avgjørelser når ulike situasjoner oppstod. Men det var ikke bare i åndelige anliggender at de fant gode løsninger. Under Josef Kleinsassers gode ledelse bygget de hus beregnet på hele fellesskapet, et pottemakerverksted, et verksted for smeden, en vannmølle, en vindmølle og en skole.

Så døde generalen og adelsmannen hvis eiendom de bodde på. Sønnene hans kom ikke overens med brødrene om leieavtalene og plutselig fikk de beskjed om at de måtte bryte opp derfra. Bare to måneder før kona til Josef Kleinsasser, Katherina, døde, måtte hele kommuniteten pakke sammen og re-lokalisere seg til Radicheva, omlag 16 km unna. Men de mistet ikke motet av den grunn.

Enda en gang, under Josef Kleinsassers oppmuntrende ledelse, brant de murstein og bygget fem store bygninger, og mindre tømrede bygninger. Disse ble bygget i et tun med en gate imellom hvor barna kunne leke. Også her laget de til en vevstue, et pottemakerverksted, et syrom, et skomakerverksted, et snekkerverksted, et sted for å lage hatter, et garveri, et spinneri, et bokbinderi, et hus til en smed, et vaskeri og et bakeri! Alt dette i første etasje. I annen etasje, under tykke stråtekkede tak, hadde hver familie et rom med en seng, et bord og to stoler.

(fortsettes)

Bildet viser en mann tilhørende Old Mennonites in Pennsylvania i 1942,

Glimt fra martyrhistorien: Sagaen om familien Kleinsassser. Del 2

Her er andre del av artikkelen om familien Kleinsasser, som ble forvist fra Østerrike fordi de sluttet å gå til messe og ble en del av den sterkt voksende anabaptistiske bevegelsen:

En kort tid gikk alt bra. Brødrene og søstrene som tilhørte den nystartede kommuniteten arbeidet sammen i kjærlighet. De plantet, laget mat, sydde og dro omsorg for dyrene sine. Men ingen av dem hadde noen erfaring med dette. Hans sto overfor store utfordringer, på grunn av umodne og ubalanserte mennesker han hadde rundt seg. Det var bare på grunn Kristi nåde at de kom seg igjennom forfølgelse, arrestasjoner og en flukt over fjellene og inn i Tyrkia og derfra østover for å finne et trygt ly.

Nær grensen av dagens Romania og Moldova, fant en russisk general dem og hjalp dem til å finne veien til hans eiendom i Vishinsk i Ukraina. De så på dette som et stort bønnesvar og ble frivillig med en ung sersjant og ti kosakk-soldater, gjennom polsk territorium til den gamle byen Kiev, hvor de gullskimrende domene ligge ovenfor den brede eleven Dniepr tok imot dem. Hus beliggende langs elvebredden skulle bli deres nye hjem.

Den første natten sov de i vognene som hadde brakt dem dit. Men den påfølgende dagen, 2. august 1770, flyttet kvinnene, de minste barna, de som var syke, inn i tre hus tilhørende generalen. Så satte de i gang med å bygge et forsamlingslokale, en matsal, en snekkerbod, et kjøkken og et lager. Noen av brødrene begynte også å plante hvete. Bestyreren av eiendommen gav søstrene 50 saueskinn slik at de kunne bruke dem for å lage varme klær til vinteren kom. De spant, sydde og sto på for å klare dette. Fordi Andreas Wurtz nå var død, bestemte brødrene at Josef Kleinsasser, skulle ha ansvaret for kommunitetens praktiske arbeid.

Hvilken utfordring! Hvilken endring! I hvert fall om man sammenlignet dette med den store gården til faren i Dreu dalen i Østerrike. I Russland måtte de starte helt fra begynnelsen av. Men Josef tok fatt på oppgaven med mot og stor glede. Hvor mye større glede det er å arbeide for hele fellesskapets nytte enn bare for sitt eget. Hvor mye mer tilfredsstillende å bygge opp en kristen forsamling for Herren enn en privat eiendom.

Sakte, men sikkert, vokste det frem et nytt fellesskap i Vishinsk, langs elva Desna, en sideelv til Dniepr. Troende fra Stein, fra fengselet i Sibiu i Romania, og fra de gamle anabaptistiske menighetene i Alwinz og Sabatisch, slo seg sammen med dem. Hans Kleinsasser frydet seg over denne rike tiden. Så døde hans kone. Med nye medlemmer kom også nye ideer og med dem nye problemer som måtte overvinnes. Men han sto ansikt til ansikt med hver av disse utfordringene, ved hjelp av Kristi nåde helt til han døde bare ni år etter at de hadde kommet til Ukraina.

Livet i kommuniteten var ikke mindre utfordrende for Josef Kleinsassser. Han var bare 16 år da han ble fordrevet fra Kaernten. Han så aldri sine foreldre igjen. I Romania giftet seg med Christina Egerter. Sammen med henne ble han far til to gutter og en jente. Alle tre døde før kommunitetens medlemmer måtte flykte til Tyrkia. Så døde Christina. Josef giftet seg så med Gretl Kuhr. Med henne var han gift i fire år. Så døde Gretl. Han giftet seg da med Katherina Koller. Med henne var han gift i 15 år. Så døde Katherina og Josef giftet seg for fjerde gang, denne gang med Maria Hofer.

Under alle disse prøvelsene bevarte Josef både roen og gleden i Herren. Alle visste at de kunne stole på ham. Han var husholderen for alle de troende. I 35 år ledet han brødrene og søstrene til materiell stabilitet, mens hans bror, Hans Kleinsasser, og senere Johannes Waldner, hadde det åndelige ansvaret.

Når de feiret Herrens måltid for første gang I Vishinsk skrev en av brødene:

'Vi roste og takket ham fra djupet av våre hjerter. Alle sammen besluttet å leve i sann fred og enhet, vi ville tjene Gud og våre brødre og søstre i kjærlighet, styrke hverandre i troen, og dele alle våre åndelige og materielle velsignelser i Kristus'.

(fortsettes)

Billedtekst: Et sjeldent bilde som viser etterkommerne av familien Kleinsasser. En mor og hennes datter (Elisabeth) spinner ull i Crystal Spring kolonien