Hva karakteriserer den siste menighetstiden?

Den siste menighetstiden som er fremstilt i Åpenbaringen 3, er Laodikea. Dette er tydeligvis den tidsalderen som best skildrer de siste 120 årene av kirkehistorien. I den er det en selvevaluering som finner sted som resulterer i at et folk føler at de er "rike, har blitt velstående og trenger ingenting." Likevel, innenfor den alderen er det en rest med en motsatt vurdering. De som er desperate etter Gud på et nivå få har vært vitne til.

Det er med denne gruppen Herren har forberedt seg på å gjøre noe ekstraordinært. De er ikke fornøyde åndelig, men søker noe langt utover ethvert nåværende uttrykk for Gud på jorden; Den siste dagsutgytelsen som vil resultere i den store høsten. (i de siste dager vil jeg utgyte av Min Ånd)

Jeg tror en stor del av dette vil være en demonstrasjon av oppstandelseskraft og helbredelse som aldri før har vært vitne til i kirkehistorien. En siste visning av Guds kraft som bringer oss inn i kulminasjonen av alle ting. Dette er Omega-utgytelsen.

Som Judas skildret i det tredje verset, er det de som «strider oppriktig» (for å kjempe hardt) for denne troen som en gang for alle ble levert gjennom de apostoliske fedre.

 - Paul Keith Davies/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen

Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 3

Det er ikke for ingenting at apostelen Peter kaller keiserhovedstaden 'Babylon', og den kristne forsamlingen der for "menigheten i Babylon", jfr 1.Pet 5,13. I dette ondskapens mørke fantes det et lys! Og lyset skinte mangge steder i Imperiet. Det begynte med 12 disipler, som ble 3000 og så 5000. Kirkehistorikere regner med at det ca år 100 fantes omkring 200.000 kristne i Romerriket. I Rom var det kanskje drøyt 100 som fulgte Veien. (Kilde: Henry Ussing: Evangeliets sejersgang ud over jorden. Gads forlag, København 1924, side 13)  

Om enn den kristne forsamlingen ikke var stor, tatt i betraktning av at det bodde en million mennesker i keiserhovedstaden, skriver apostelen Paulus dette om dem: "Først takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det talt om deres tro." (Rom 1,8) Kanskje delte de den samme overveldende utfordringen, de kristne i Romerriket, som jeg har hatt en tid nå, at det midt i keiserdyrkelsen, dekadensen, prostitusjonen, forfølgelsen, fantes noen som forkynte De gode nyhetene om Guds rike! Evangeliet var nådd like til keiserens hoff! Til menigheten i Filippi hilser Paulus "særlig til de som hører til keiserens hus." (Fil 4,22)

Medlemmene av disse små husmenighetene i Rom kaller apostelen for "Guds elskede, kalte og hellige" (Rom 1,7) Han skriver at han lengter etter å se dem, slik at han blant annet kan ta del i det han kaller "vår felles tro, deres og min." (Rom 1,12)

De første menighetene var frie, lokale forsamlinger, men utgjorde et ideelt udelelig fellesskap. De var relatert til hverandre, hjalp hverandre og en rekke felles oppgaver bandt dem sammen. Noe annet som bandt dem sammen var "vår felles tro", som er det samme som legen og den aller første kirkehistorikeren, Lukas, beskriver som "apostlenes lære" (Apg 2,42) Menigheten i Rom hadde ikke en egen tro, den var felles med alle de andre kristne forsamlingene. Den sto heller ikke i en særstilling over de andre lokale menighetene. Det skulle først skje mange år senere at Rom ble 'moderkirken'. 

Det er sannsynlig at selve 'moder-menigheten' i Jerusalem mer eller mindre kollapset og opphørte å eksisterte i år 62 e.Kr. Årsaken var at denne menighetens forstander, Herrens egen bror, Jakob, ble steinet og menigheten ble spredt for alle vinder. Tyngdepunktet flyttet seg fra Jerusalem til Antiokia og derfra til Rom. Ifølge Ireneus av Lyon (125-202) "har Peter og Paulus gitt kirken et fast fundament i Rom". i betydningen at moder-menigheten er overflyttet fra Jerusalem til Rom med sin biskops-myndighet. Dette skal ha funnet sted i årene 63-64, og nå er det Rom som har den fremste plassen fremfor de andre menighetene.  Det var også på denne måten at forstanderen menigheten i Rom, eller biskopen i Rom, gikk fra å være biskop til å bli pave. Slik var det ikke fra begynnelsen av. 

Utviklingen fra å være enn enkle husmenigheter med et lederskap bestående av en ledende eldste (forstander) med et eldsteråd, til en biskopstyrt kirke gikk svært fort. Allerede omkring år 96 e.Kr skrev Klemens, som da var blitt biskop i Rom, et brev til menigheten i Korint, at man i ett og alt bør være biskopen underdaning. (Kilde: Klemens første brev til korinterne)

Så kom forfølgelsene av de krisne. Ifølge kirkehistorikeren Eusebios begynte det hele med keiser Nero. Eusebios siterer i sin kirkehistorie romeren Tertullianus som skriver: "Les deres historie! Der finner dere at Nero... var grusom mot alle, særskilt i Rom, og han var den første til å forfølge den kristne læren." (Kilde: Eusebios' kirkehistorie. Artos forlag 1999, side 76)

Det er ingen overdrivelse å si at etter keiser Nero fulgte den ene grusomme romerske keiseren etter den andre, og Kristi forsamling ble hardt prøvet og led mye. Så dukket keiser Konstantin. Med ham fulgte en enorm forandring av menigheten. Mer om det i neste og siste artikkel i denne serien.

fortsettes

Christianity Today: Trofast ortodoksi krever mye lesning

Evangelikale kristne bør ydmykt lære av all kristen tradisjon – men mange er uvitende eller mistenksomme overfor pre-protestantisk teologi.

Av Matthew Barrett/publisert i det anerkjente tidsskriftet Christianiy Today 29.juli 2022/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Nylig spurte en av studentene mine meg hvor lenge jeg har undervist i teologi. "Ti år," sa jeg. Og da jeg gikk tilbake til kontoret mitt og satte meg ved skrivebordet mitt, slet jeg med et spørsmål i hodet mitt: Hva har jeg lagt igjen hos studentene mine disse tiårene?

I min selvsentrerthet hadde jeg antatt at jeg var den som ga elevene mine kunnskap i gave. Men i sannhet er noe av det beste jeg har gjort er å sende studentene mine inn i den moderne tjenestes stormfulle hav med tidsprøvet visdom fra et erfarent mannskap fra kirkehistorien.

Jo lenger jeg underviser, desto mer resonerer jeg med C.S. Lewis’ formaning: «Den moderne lærerens oppgave er ikke å kutte ned jungler, men å vanne ørkener.» Og likevel er det fortsatt bemerkelsesverdige ørkener i seminarundervisningens verden, spesielt når det gjelder å innlemme store deler av kristendommens store tradisjon.

For mange år siden, som doktorgradsstudent i teologi ved et protestantisk seminar, ble jeg overrakt en liste over obligatorisk lesing. Av 128 bøker var bare tre av dem (!) av førmoderne forfattere (skrevet fra det første århundre til det 15. århundre).

Selv da jeg gikk inn i historien med graden min, hoppet seminaret fra kirkefedrene til reformatorene, bare for å komme videre inn i amerikansk historie. Og siden halvparten – ja, halvparten – av kirkehistorien ligger i middelalderen, føltes dette gapet i utdanningen min som en Grand Canyon. Så jeg ba skolen om få gjøre mine egne uavhengige studier av middelalderens teologi og historie.

HAR NOE ENDRET SEG I DAG? 

Christopher Cleveland forteller om hvordan evangeliske seminarer forsøkte å erstatte liberale med konservative teologer, og i prosessen – på grunn av enten forsømmelse eller unngåelse – oppsto det en generasjon evangeliske lærde som ikke hadde noe seriøst bekjentskap med de klassiske kategoriene av teologi utviklet i patristisk, middelalder, og reformert ortodoks tankegods.»

Som protestanter ble mange av oss lært at alt startet stort i den tidlige kirken, men så gikk kirken inn i den "mørke" tidsalderen. Heldigvis tente reformatorene lysene igjen og etablerte den sanne kirken som hadde gått tapt siden apostlenes dager.

Vi tror feilaktig at reformatorene foretok et totalt, radikalt brudd med fortiden – et opprør som startet en ny kirke – i stedet for å søke å fornye den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke.

De praktiske implikasjonene av denne tankegangen er alvorlig: De fleste protestanter i dag aner ikke hva som skjedde i kirken på nesten tusen år. Likevel er de sikre på én ting: Uansett hva som skjedde i den førmoderne epoken er ikke verdt vår tid og kan bare ødelegge kristendommen.

Dette er tankegangen til mange hverdagslige kirkegjengere, som til slutt påvirkes av forkynnelsen på talerstolen. Og siden de fleste pastorer er opplært ved ulike seminarer, ligger kilden til problemet ofte i synet til protestantiske akademiske institusjoner.

De utenfor den evangeliske virvelen som ser inn, spør ofte hvordan dette kunne skje. Mange av dem gikk på sekulære institusjoner der en slik avgrunn er utenkelig. Jeg skulle ønske jeg kunne si at tilsynet bare er administrativt, men det er det ikke. Ideer har tross alt konsekvenser.

Så hvordan endrer vi kurs? Svaret har alt med ydmykhet å gjøre.

Vi kjenner alle C. S. Lewis fra hans berømte bok 'Mere Christianity', som understreket hans sterke engasjement for ortodoksi – det vil si klassisk kristendom – som ikke-forhandlingsbar.

Likevel glemmer mange at Lewis, midt i denne klassiske apologetikken, bruker to hele kapitler på å hente inn forviklingene i den nikenske trosbekjennelsen og dens lære om evig generasjon. Han skrev også et forord til et av kristenhistoriens store verk, Om inkarnasjonen av den østlige kirkefaderen Athanasius.

Lewis rådet – nei, tryglet – de moderne i sin generasjon om å lese flere gamle bøker. Han gjorde det ikke fordi disse førmoderne forfatterne var uten svakheter. Hver generasjon har sine blinde flekker. Men deres blindsoner er ikke alltid våre blindsoner.

"Ingen av oss kan helt unnslippe denne blindheten, men vi vil absolutt øke den, og svekke vår vaktsomhet mot den, hvis vi bare leser moderne bøker," sa Lewis. "Det eneste lindrende middelet er å la den rene havbrisen fra århundrene blåse gjennom våre sinn, og dette kan bare gjøres ved å lese gamle bøker."

For eksempel grublet Lewis ofte over den gudsentrerte visjonen om middelalderens teologi, som han betraktet som en motgift mot det fortryllende kosmos av skeptisk modernisme som var så utbredt på hans tid. Som Jason Baxter påpeker i sin nylige bok, mente Lewis at det var "hans plikt å redde ikke denne eller den eldgamle forfatteren, men den generelle visdommen fra den lange middelalderen, og deretter omtale den for sin verden."

Under trusselen fra modernismens fortryllende kosmos, hadde Lewis ingen tålmodighet for sin tids kronologiske snobberi. I frykt for at en slik skepsis kunne oppheve kristen ortodoksi i seg selv, betraktet Lewis slik pretensiøsitet ikke bare uvitende, men ugudelig.

Det skulle vi også gjøre.

Det å samle seg om tradisjonen er ikke et merke for de som tror de kan alt. Snarere motsatt: Det krever ydmykhet å slutte å snakke – besatt som vi er av våre egne stemmer – og å lytte i stedet.

"Tradisjonen nekter å underkaste seg det lille og arrogante oligarkiet til de som bare tilfeldigvis går rundt," sa G. K. Chesterton i Ortodoksi. Både Chesterton og Lewis oppfordret sin generasjon til å ydmyke seg og lytte til «de dødes demokrati». Hvis ikke, kunne kirken bare gli inn i kjetterier, nye og gamle.

Mange av våre forfedre i troen hadde en lignende tankegang – inkludert lederne av den protestantiske reformasjonen.

På den tiden anklaget Roma reformatorene for å være nye og dermed kjetterske – og klumpet dem sammen med de radikale sekterene på sin tid. Slike radikale betraktet kirken som tapt i mørket fra apostlenes tid til de radikale kom. De hevdet å bare tro på Bibelen og foraktet eldgamle tenkere. De radikale anså seg alene for å være den sanne kirke.

Reformatorene var rasende på hybrisen til de radikale og frustrerte over å bli forvekslet med dem. I motsetning til de radikale, var ikke reformatorene opprørere og revolusjonære som var opptatt av å splitte kirken – skismatikere i hjertet. Fra begynnelsen var intensjonen deres å fornye kirken, og hevdet at Roma ikke hadde monopol på å kreve katolisitet.

Som jeg forklarer i boken 'Reformasjonen som fornyelse', appellerte reformatorene hele tiden til Skriften, men de rettferdiggjorde sin tolkning av den ved å påkalle fortidens teologer. Skriften var deres siste ankedomstol, men det var ikke deres eneste autoritet; de mente kirken var ansvarlig overfor trosbekjennelsene, som holder kirken trofast mot det bibelske vitnet selv.

Og mens de uttrykte seriøs kritikk av Roma på læresetninger som omhandler temaer som frelse og sakramenter, ga de også uttrykk for enighet om en rekke andre læresetninger. Å gjøre noe annet ville ha satt deres ortodoksi i tvil, og bare bekreftet Romas anklage.

Reformasjonsekspert Richard Muller gjør et nøkternt poeng: "Reformasjonen endret relativt få" av de viktigste læresetningene i den kristne tro.

Læresetninger som frelse og kirken trengte alvorlig korrigering. Men læresetninger som er like sentrale i kristendommen som «Gud, treenigheten, skapelsen, forsynet, predestinasjonen og de siste ting ble overtatt av den magistrale reformasjonen praktisk talt uten endring», sier Muller. Nesten uten endring – vil den ekte protestantismen være så snill å stå frem?

Ikke bare fortsatte våre protestantiske fedre med å hente teologien til kirkefedrene, men de sto mer i gjeld til middelalderens skolastikere – inkludert Thomas Aquinas – enn det som ofte antas.

Få teologer i kirkens historie videreførte de bibelske, ortodokse læresetningene om Gud og Kristus med så skarpsindig presisjon som Aquinas.

På grunn av dette tar jeg ofte opp Aquinas på kurset mitt om treenigheten ved det evangeliske seminaret der jeg underviser. Hvert år rapporterer studenter tilbake til meg med begeistring at de har gjort en ironisk oppdagelse: De finner Aquinas langt mer ortodoks på treenigheten enn noen samtidige evangelikale.

Men en ettermiddag gikk jeg inn i klassen min og fant på podiet mitt en gigantisk rosenkrans, krusifiks og det hele – med en lapp hvor det sto «For Dr. Barrett». Budskapet var klart: En professor som tildeler Aquinas må være en skap-katolikk.

Jeg ville ha ledd hvis jeg ikke syntes så synd på denne anonyme studenten. Er vi så usikre som protestanter at vi ikke kan dra nytte av et av de største tenkerne i kirkens historie – spesielt på en lære som er like viktig som treenigheten – rett og slett fordi vi kan være uenige med ham i soteriologi og ekklesiologi?

Selv våre reformatoriske forfedre var sikre nok i sin protestantiske overbevisning til å kritisk tilegne seg Aquinas på utallige områder – fra bibeltolkning til Guds egenskaper, fra treenigheten til etikk og eskatologi. Reformerte teologer brukte ikke bare Aquinas mot romersk-katolikker, men Michael Horton har vist at mange av dem var enda mer thomistiske enn sine motstandere.

Moderne evangeliske teologer som unngår Aquinas vil ofte trekke fra protestantiske skolastikere som den puritanske tenkeren John Owen. Og likevel var de protestantiske skolastikkenes metode og teologi tro mot bibelsk ortodoksi nettopp fordi de var studenter av Aquinas.

Disse forbindelsene er så ubestridelige at Crossway, en evangelisk utgiver, vil publisere et sett med flere bind om Thomas Aquinas for protestanter – skrevet av et team av protestantiske forfattere.

På slutten av dagen er vi ikke ute etter å nedfelle Aquinas eller noen annen tenker. Snarere vil vi lytte kritisk, men med ydmykhet når Aquinas avslører tidløs, transcendental innsikt som tjener til å gjenvinne Guds evige godhet, sannhet og skjønnhet i vår fortryllede verden.

Evangeliske, med alle våre moderne tilbøyeligheter, liker ofte å opptre som dommere, og skiller de "gode" fra de "slemme" i kristen historie - noe som bare tjener til å ære det første og eliminere det siste. Denne tilnærmingen til historien er hensynsløs når det gjelder å idolisere og kansellere historiske personer.

En slik tankegang oppmuntrer ikke bare til en splittende sekterisme – der til slutt ingen anses som den sanne kirke bortsett fra oss – men mangler også empati. Vi er ikke i stand til å forstå kompleksiteten til mennesker, bevegelser, institusjoner og hele epoker fra fortiden, enn si lære av dem. Bak denne dømmekraften skjuler det seg vår egen usikkerhet, agendaer og plattformer.

Som det sies, folk er alltid redde for det de ikke vet. Og denne frykten for det ukjente, maskert i en retorikk av fiendtlighet, oversettes til klasserommet til morgendagens kristne ledere, som sildrer videre ned for å påvirke våre lekfolk.

Jeg hadde nylig en samtale med en ung person som var djupt motløs av dagens evangelikale – det vil si evangeliske som ble fundamentalister som var likegyldige til eller mistenksomme overfor alt førmoderne – som lurte på om den evangeliske kirken har noen reelle historiske røtter å tilby lenger.

Hvis dagens evangeliske ledere ikke kan følge ledelsen til sine protestantiske forfedre og gjøre krav på kirkens katolisitet – med en liten k, som betyr «universell» – vil neste generasjon finne en kirke som kan.

Og selv om det vil være alt annet enn enkelt å endre kurs, tror jeg vi må begynne med kuren foreskrevet av Lewis for å holde på den rene havbrisen av ortodoksi blåser gjennom hodet vårt.

Ukjent vekkelseshistorie fra Serbia - hva det virkelig koster å følge Jesus

Les denne spennende og ikke minst gripende vekkelseshistorien fra Serbia. Den handler om hva sann kristen tro er for noe, og hva det koster å følge Jesus i en sann etterfølgelse.

Å blåse bobler over Donau. En Nasareer-gutt. Novi Sad (Neusatz) på den andre siden - langs grensen mellom Ungarn og Kroatia. Nå Serbia.

Å blåse bobler over vollene til Petrovaradín (Peterwardein), en av de største og godt bevarte festningene i Europa. Romerne eide stedet. Det gjorde også tyrkerne, magierne, hunerne, nazistene, russerne og hvem som vet hvem, med jevne mellomrom.

Mer enn dette hadde alle gjenværende hutteritter noen av sine forfedre tilbrakt tid her. Og, mye mer enn det - Nasarenere.

En god del av forfedrene til denne lille gutten tilbrakte uten tvil ti til tolv år på dette stedet. I lenker og hardt arbeid.

Hva skjedde?

Nasareer-troende i Serbia i dag - akkurat her på Petrowaradín. Mange mange generasjoner med lidelse. Rett sør for her ligger byen Nova Pazova der Margaretha Wittmann Fortenbacher, hovedpersonen i boken jeg nettopp promoterte, Stinging Nettle, vokste opp.

Andre, som familien til Tadeo Casteglione i Argentina, Dejan Jevramov-familien i California, Australia og Romania, Isakovs også av Australia, Konraths (Reinhold Konrath), Ritzmanns, Milovancevs, Molnerne, Bosikas, Liubas og mange mange andre i det sørlige Ontario, Canada - folk du kanskje godt kjenner - kom også fra regionen rundt Petrovaradín.

Ikke-voldelige, oppriktig troende, etter mange generasjoner av forfølgelse og gudløs kommunisme, har Nasareerne i Serbia overlevd! Hvordan vil det gå med nåværende velstand og fred?

Gode ​​venner? Vel, jeg skulle ønske vi var! Oppe på Petrovaradín møtte vi denne familien, tydeligvis Nasareere, etter å ha bedømt hodeplaggene og kjolene, men dessverre, selv om vi prøvde alle språkene vi kjente, fungerte ingen av dem! Alt vi (min kone Susan og jeg sammen med vår sønn, Justin) kunne gjøre var å trekke på skuldrene, smile og elske hverandre. Jeg fant ut etternavnet deres, Sabo, eller kanskje Saba. Eldre mennesker i dette området husker fortsatt litt tysk. Mange yngre kjenner litt engelsk.

For å gi litt bakgrunn, vil jeg dele denne historien nedenfor. Mange av bildene, spesielt det første (et prisvinnende bilde etter min vurdering) ble gjort av Stephen Taylor, som nå er bosatt i Boston.

SERBIAS KRISTNE SOLDATER
basert på rapporten til Gjorgje Nikolic

Gjorgje Nikolic skrev godt. Han elsket å skrive, og med en jobb for en avis som Beograds Politika, like etter første verdenskrig, hadde han store muligheter.

Med mulighetene kom en dypt urovekkende opplevelse. Høsten 1926 sendte rapporteringssjefen for Politika ham for å observere en underlig sak for Donau-divisjonen i den serbiske hæren i Vojvodina. Gjorgje skrev:

En fengselsbil stopper klokka ni før bygningen der en militær domstol er i sesjon. Døren er låst opp og syv menn trer ut. De har på seg bondeklærne i Banat-distriktet. Det er den første av mange grupper av Nasareere [anabaptister] som ble prøvd for samme lovbrudd. . . . Stille, som sauer, blir de ført inn i de mørke og trange hallene i tinghuset, omgitt av soldater med rifler og bajonetter som glinser i solen.

Om kort tid, på ordre fra dommeren, kommer en av dem inn i rettssalen.

“Er du Spira Matic?”

"Det er navnet mitt."

“Gå frem til Det hellige evangelium.”

Spira går til stedet.

"Du vil i dag bli dømt for to lovbrudd: Den første, du har nektet å avlegge ed ved militærfronten 3. august som bestilt av din overordnede, og du nektet også å ta opp våpen i samsvar med gitt kommando. Det andre lovbruddet: Siden 1907 har du vært medlem av nasareersekten, forbudt i henhold til lov.

Har du gjort dette? ”

"Ja."

"Hvorfor adlød du ikke betjenten som ga deg kommandoen, og som ga deg ti minutter til å tenke deg nøye om?"

"Det jeg tror tillot meg ikke å overholde denne kommandoen."

"Vet du at en slik handling blir straffet med fengsel ved hardt arbeid?"

"Ja. Jeg vet det."

"Hvorfor gjorde du det?"

Etter et langt avhør kommer Nikola Rasic inn. Øynene hans er lyse og ansiktet hans forråder nervøsiteten.

“Hvorfor adlød du ikke dine overordnede?

"Jeg har ikke lov til å gjøre det."

"Av hvem?"

"Det hellige evangelium."

"Har du barn?"

"Ja, jeg har syv barn."

"Hvorfor aksepterte du den nasarene religionen?"

"Gud ønsket det."

"På hvilken måte er religionen din bedre enn vår?"

”Vi læres å ikke drepe, ikke å stjele, ikke å si løgner. . . .”

"Hvem vil forsørge barna dine når du blir sendt i fengsel?"

"Min kone . . . og Gud. ”

Ziva Jevremov, Steva Uliki, Steva Popadic og de andre mennene følger. Rettsaken deres er kort. De står på rekke og rad når dommen leses opp for dem. For den første krenkelsen - militær ulydighet - får hver ni år i en hard arbeidsleir. For den andre krenkelsen - som tilhører en forbudt religion - får alle et år til.

Ingen blir overrasket. Menneskenes ansikter endres ikke. Dommeren ber dem om å vurdere godt hva de har gjort og lover øyeblikkelig ettergivelse av straffeutmålingen.

Ziva Jevremov rister trist på hodet, men sier med et smil: “Vi kan ikke gjøre det. Vi takker for dommen. ”

De fører den fordømte, nøye bevoktet, tilbake i fangebilen. Alle er tause, inderlig. Ansiktet til mannen med syv barn er hvitt. Han blunker hardt. Da er døren låst bak dem, og de forsvinner i retning av militærvakten.

Hvem var disse menneskene, og hva brakte dem til deres bemerkelsesverdige posisjon? Jo mer Gjorgje fikk vite om dem, jo ​​større vokste respekten og engasjementet hans.

Fra hele Vojvodina og Obrenovcez-distriktene kom de. Noen byer, som Kisac og Kovacice, så ut til å bestå nesten utelukkende av "nasarener" (som de valgte å kalle seg på grunn av Apostlenes gjerninger 24: 5). Myndighetene rapporterte tusenvis mer i Srem-Mitrovica, Petrovardin, Staribicej, Vincovce, Pancevo, Veliki-Bekerek. . . kanskje så mange som tjue tusen av dem og andre mistenkte at det var dobbelt så mange i Serbia, eller mer.

Den ene saken som var sikker, var at Nasareerne ikke ville overholde regjeringens ordre om å gripe til våpen.

I landsbyene virket de som enkle, ufarlige mennesker. Deres sekt, ble det sagt, hadde begynt i Sveits hvor folk kalte dem anabaptister. Men dette var serbere og magyarer (ungarere) som møttes for tilbedelse i ikke-prydede møtehus, og sang uten instrumenter fra en bok som heter "Sions Harpe." Kvinnene deres hadde skaut og rikelig med skjørt. Deres store familier vokste opp med å lære å jobbe. . . og nå var fengslene på Petrovardin og Veliki-Bekerek fulle av dem.

Ingenting skremte nasarenene til å etterkomme regjeringsordrer hvis de fant dem i strid med det de trodde. Etter at vernepliktslovene ble innstrammet i 1924, bandt militære befal noen av mennene og marsjerte med dem i kjeder gjennom landsbyene. Som ikke beveget dem. En offiser sa til naboene: ”Drep nasarenene, frarøv dem alt, brenn ned husene, kjøp ikke noe av dem. Hvis du gjør dette, vil ingenting skje med deg. ” Men naboene deres likte dem, og nasarenerne prøvde verken å forsvare seg eller ombestemte seg.

Serbiske embetsmenn stengte Nazarene-møtehus og forbød dem å holde tjenester. Noen tok barn med makt fra landsbyene og fikk dem tvangsdøpt inn i den ortodokse kirken. Alt Nazarenerne gjorde var å søke om pass for å emigrere. En liten prosentdel mottok dem og fant veien til Canada og Argentina. Av de resterende var 1400 nå i fengsel.

I sin andre rapport for Beograd Politika skrev Gjorgje Nikolic:

Nitten menn som melder seg på plikt til det 34. regimentet i Tisa-divisjonen tar plass i gårdsplassen klokka 12. Det bringes inn rifler og kommandanten for regimentet henvender seg til en av rekruttene, Dusan Gruic:

“Jeg har beordret deg til å rapportere for militær plikttjeneste. Nå må du ta opp våpen og delta i militære øvelser. Når du har oppfylt forpliktelsene og vernepliktstiden din, kan du reise hjem. Tenk nøye før du svarer. Sett deg inn i posisjonen til de som er avhengige av deg, foreldrene dine, kona og barna dine. ”

Dusan svarer: “Den som binder seg til våpenet sitt, binder seg til å gjøre med det hva våpnene er for. Men jeg kan ikke gjøre det. ”

"Hvem forbyr deg å gjøre det?"

"Gud. Gud har gitt oss sitt hellige ord slik at vi kan forme livene våre i henhold til det. ”

“Men hvis du nekter å ta opp våpen, vil du gå i fengsel. Enhver kapabel statsborger må tjene i hæren. ”

Avhørslederen beordrer paragraf 47 i den militære straffeloven lest høyt: “Den som viser med ord eller gjerning eller noe annet tegn at han ikke ønsker å utføre sine overordnede ordre, og den som ikke overholder dem, er å bli straffet for ... Hvis lovbruddet blir begått privat, skal han straffes med minst ett års fengsel. Men hvis det skjer før de samlede soldatene, med minimum fem år. Imidlertid, hvis det skjer før en militær linje, eller hvis ordren blir gitt til å ta opp våpen og han nekter, skal han straffes med fengsel inntil ti år. "

"Tenk nå," sier sjefen, "Dette avsnittet sier direkte," opptil ti års fengsel. "" Vil du ha jern på føttene så lenge? "

Stevan Ivanic snakker fra en av rekkene: “Jeg har dette å si, oberstløytnant, når det gjelder din omtale av barna våre. Vi følger Kristi ord. Kristus sa: 'Han som elsker sin far, sin mor, sin søster eller sin kone mer enn han elsker meg, er ikke verdig meg.' For hans skyld er jeg forberedt på å forlate min kone og familie. '

“Dusan Gruic,!” roper sjefen. Han henvender seg til en soldat som holder en pistol i hendene, og sier: "Gi ham denne pistolen."

Soldaten tilbyr det til Dusan og sier: "Ta det."

"Jeg kan ikke," sier sistnevnte. "Jeg har ikke lov til å binde meg til denne pistolen!"

"Du trenger absolutt ikke å gifte deg med pistolen!" utbryter sjefen.

Hvis jeg godtar det, vil jeg være gift med det!"

"Betyr det at du ikke vil ta pistolen?"

"Jeg har ikke lov til å gjøre det."

“Konstantin Naumovic!” Offiseren roper opp en annen mann som går fra gradene. Soldaten løfter pistolen mot ham og ber ham ta den.

"Herrer, jeg har ikke lov til å gjøre det," sier han og henvender seg til kommandanten.

"Har du ikke lov eller vil du ikke?"

“Jeg har ikke lov til å gjøre det. Jeg lever i frykten for Gud. ”

“Paja Alarcic!” roper kommandanten. Paja går fremover, men løfter ikke hånden for å ta pistolen.

"Hvem hindrer deg i å gjøre det?"

"Det tillater ikke Guds ord.

“Branko Purac. . .”

”Jeg kan ikke godta det,” svarer Branko med et smil. “Hvis jeg ville tatt pistolen, ville jeg ha med det hva pistolene er til for. Våpen skal drepe mennesker. ”

“Men vi gir deg ikke pistolen for å drepe folk nå. Du skal bare øve med det en tid, så kan du dra hjem, ”forsikrer kommandanten.

"Å øve er å lære å drepe."

“Stevo Stelovic!” Offiseren kaller en usedvanlig høy og sterk Nasarener som trekker på skuldrene. "Jeg kan ikke gjøre det."

"Selvfølgelig kan du det," roper kommandanten. "Bare se på hvor stor du er."

"Jeg er i stand til å bære ti slike våpen eller mer," svarer Stevo, "men det jeg tror ikke tillater meg å gjøre det."

Stevo Ivanic skritt fra gradene.

"Du tar det," sier kommandanten til ham.

"Jeg kan ikke gjøre det," svarer han med et smil. ”Jeg har trodd på denne måten siden jeg var barn. Jeg har blitt fengslet av magyarene, og jeg vil uten tvil se fengsel igjen. Alt dette har gått over hodet på meg før, men ‘han som holder ut til slutten av kampen vil bli frelst.’ Hva skal jeg gjøre? Kristus sa: ‘Elsk fiendene dine og de som hater deg.’ Han sa også: ‘Hvis en mann slår deg på det ene kinnet, så vend også til ham det andre. I Det gamle testamente er det skrevet, et øye for et øye og en tann for en tann. Men jeg sier deg: Hvis noen river ut det ene blikket, kan du tilby ham den andre. 'Dette er saken, herr.'

Rekrutten smiler igjen og kommer tilbake til sin plass i rekkene.

En lyslugget ungdom trer frem: Petar Hugyos.

"Er du ungarsk?" spør kommandanten.

"Nei, jeg er russ."

"Vel, ta pistolen uansett," sier offiseren til ham. “Det ville være synd at du går på troll. Du er så ung."

"Jeg kan ikke gjøre det."

"Hvor mange år har du tilhørt denne sekten?"

"Jeg ble med da jeg var femten."

"Hvor gammel er du nå?"

“22”.

Paja Opra, en annen ungdom, går rolig frem når han blir kalt frem. "Fortsett, ta den Paja," sier offiseren.

"Ærede, jeg kan ikke utføre din militære plikt, så hvorfor skal jeg ta pistolen?"

"Du mener å si til meg at du ikke vil gjøre noen plikt, men din egen?"

Paja smiler bare og vender tilbake til sin plass i rekkene.

Scenen gjentar seg om og om igjen med Milan Naumov, Petar Svicav, Milos Bakalski, Danilo Stojkov, Sandor Popov, Vlada Kocanti, Milos Antic, Zdravko Tutin, Danilo Alardzic, Milorad Zoric, Kuzman Pavlovic. . . .

I en senere rapport beskrev Gjorgji rettssaken mot Ljuba, den unge sønnen til Nazarene-lederen Milan Duroslovac. Han beskrev ham som en "høy, vennlig ungdom som så rolig på alle og smilte når noen spøkte om hans opptreden i retten." Ljuba tok i følge rapporten lesningen av dommen sin rolig. Men mye skjedde bak kulissene som Gjorgji ikke visste noe om.

En kommandant ba Nasarene rekrutten, Paja Tordaji, om å ta en pistol. Da han nektet, slo han ham i ansiktet og beordret ti rifler om å bi hengt rundt nakken hans. Så tvang de ham til å bli stående, kvæle etter luft, i et lagerrom på militærbasen. Andre rekrutter slår de til de er blodig fra hode til fot. De stakk hendene på noen med bajonetter og tvang andre til å ligge på neglene. Men brødrene trakassert i brakkene eller lidelse i arbeidsleire viste seg som gode soldater for Kristus. I et brev signert av 150 rekrutter i fengselet på Petrovardin, skrev de til troende i Sveits:

Kjære brødre og søstre,

Ettersom den allmektige Gud, vår himmelske Fader, har bevart oss fra begynnelsen til i dag, tror vi at han også vil holde oss i fremtiden.

De arresterte oss på den tredje dagen etter å ha kalt oss til å gripe til våpen. De gjorde det fordi vi ikke kunne bære våpen eller banne ed. Så låste de oss inn i et lavt, smalt, skittent rom med et vått gulv. Vi lurte på hva som vil komme av oss, og var triste, til en bror begynte å synge:

Vi takker deg tro tro frelser, at du ikke har forlatt oss å vandre,

Som ubeskyttede foreldreløse på ukjente stier,

Blant rare mennesker i rare land,

Der språket vårt ikke er kjent og handlingene våre ser tåpelige ut.

Nei, vi står ikke som foreldreløse!

Du står med oss ​​og lever i vår midte!

Etter denne salmen kom frelserens ord til oss: "Frykt ikke, lille flokk, for det er din fars glede å gi deg riket." Så kom noen offiserer til oss og lurte på hvorfor vi sang og hva slags mennesker vi er.

Etter denne salmen kom Frelserens ord til oss: "Frykt ikke, lille flokk, for det er din fars glede å gi deg riket." Så kom noen offiserer til oss og lurte på hvorfor vi sang og hva slags mennesker vi er.

Etterpå tok de oss med til Petrovardin inn i fengselet, der de har holdt oss til i dag. Så mange som 34 menn okkuperer ett rom. Først måtte vi sove på bare brett, men nå har forholdene blitt noe bedre.

På Herrens dag har vi møter om morgenen og på ettermiddagen, og i løpet av uken møtes vi tre ganger - på tirsdag, onsdag og fredag ​​kveld, alltid i separate grupper, serbere og magyarer, fordi rommet ikke er stort nok . Der i møtet drar vi til den levende fontenen som slukker tørsten. Der finner vi det levende brødet og vet at han som spiser av det, vil leve for alltid.

Hva er det som gjør oss trofaste til døden? Det er kjærlighet. Kjærligheten til Jesus som vi synger:

Jesus, du blir igjen med meg,

Ingenting annet sammenligner deg!

Jeg kan ikke være stille om deg. Loves driver meg til å [synge og snakke].

Kjærlighet som gir seg selv til deg. Kjærlighet som bare elsker deg.

Kjærlighet som binder seg til deg, og finner sin fred i deg alene.

Kanskje skrev Gjorgji Nikolic mer om nasarenernes kamp med militær verneplikt i Serbia. Kanskje gjorde han det ikke. Etter at Serbia ble en del av Jugoslavia under et kongelig diktatur, og borgerkrig brøt ut i 1929, falt en mørk gardin på det som hadde vært de fredelige landsbyene til nazarenene i Vojvodina og Obrenovcez. Landet falt for nazistene og for Italia i andre verdenskrig. Vi vet lite om hva som skjedde i forferdelige kamphandlinger som fulgte mellom invaderende hærer og serbere, kroater, bosniere og slovenser som kjempet ulykkelig mellom seg. Gjorgjis artikler (som overlevde krigen) er sjeldne glimt inn i livet til mennesker hvis historie på jorden endte med bombeangrep, rullende røykskyer og utallige tall i stille massegraver.

Men freden som de sang, lever videre i Kristi legeme.

Hovedkilde: Stäubli C., Die Nazarener i Jugoslavien, Pfäffikon-Zürich, 1928

- Peter Hoover

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Alle burde lese kirkehistorie

Mange vegrer seg nok for å gi seg i kast med en bok om kirkens historie. Tungt og kjedelig stoff, konkluderer man, før man i det hele tatt har tatt i boka. Dessverre, får jeg si, da vet de ikke hva de går glipp av!

Ikke minst går de glipp av en spennende historie, men først og fremst taper de muligheten til å forstå, ikke bare hvorfor det ble som det ble med mangt og mye, men de mangler et redskap til å forstå sin egen samtid og dermed sine egne liv. I en forvirret tid som vår med så mange retninger, former, lære, trenger vi derfor å lese og studere kirkehistorie.

Geir Lie gjør det lettvint for deg som vil prøve. På en lettfattelig og oversktlig måte tar han leseren med på en spennende reise til den første kristne tiden og frem til våre dager. På 189 sider inkludert registeret. Helt overkommelig. Stor plass er også viet vekkelseshistorien og han gir også plass for historikken til kirkesamfunn i Norge.

Geir Lie, som er lektorutdannet med kristendom hovedfag fra Det teologiske Menighetsfakultetet i Oslo, er en kunnskapsrik mann, med en djup forankring i kristen tro. Boken: 'Tro og tanke før og nå'skisma 1054
, er utgitt på Akademia forlag. Men la deg ikke skremme! Selv om boken holder mål faglig sett så det holder, er dette en bok for alle som vil vite litt mer og få oversikt om hva som skjedde etter Apostlenes gjerninger.

Jeg savner en ting, som jeg gjør med svært mye av det som skrives av kirkehistorie fra protestantisk hold: kirkehistorien sett fra ståstedet til Østkirken. Lie er innom, men jeg savner denne siden av kirkens historie. Som kjent ble kirken delt ved det store skismaet i 1054, i Vestkirken og Østkirken. Europeiske kirkehistorikere, og da særlig protestantiske, har da lett for å gå sporene etter den vestlige delen av kristenheten, og glemme at det finnes et østlig spor.

Men kanskje vi er så heldige at Geir Lie tråkker opp igjen det sporet for oss i en senere bok? Det ville vært veldig spennende.

Hveten som overlevde århundrene

Hver gang mennonitter av europeisk avstamning flyttet på seg  - og det ble de tvunget til på grunn av forfølgelse - så de etter dyrkbar jord, spesielt etter steder hvor de kunne dyrke hvete - slik at de kunne overleve. 'Reisen etter hveten' symboliserer Døperbevegelsens historie.

En gartner med mennonittisk bakgrunn sa ved en anledning at han trodde folk behandlet såkornet med slik varsomhet, fordi det representerte livet i seg selv. Og det er sant - mennonittene ville ikke ha overlevd hadde det ikke vært for deres såkorn.

I 1812 flyttet etterkommerne etter Dale Friesen fra området rundt Vistula-elven i nærheten av Danzig til Krim-regionen i Ukraina. Når deres religiøse frihet også der ble truet, emigrerte de til Nebraska i 1875 - og tok med seg såkornene til sin dyrebare tyrkiske rød-hvete. Denne vinterhveten vokser mye saktere enn mange andre hveteslag. Derfor kunne den høstes inn sent på året. Den er blant annet svært motstandsdyktig mot vind, regn og snø. Slås den ned av vinden og regnet, reiser den seg igjen.

Denne evnen til å utholde prøvelser, til å overleve og gjenoppstå symboliserer mennonittenes og dermed døperbevegelsens historie.

De siste årene har det vært arrangert en hagemesse i Witmarsum i Nederland: 'Menno Simons Groen'. En bonde med mennonittisk bakgrunn,  Menno de Vries, har vært på leting etter tyrkisk rød-hvete. Etter å ha søkt på Internett kom han over et supermarked i Ohio. Der kom han i kontakt med Edward Hill og Dale Friesen. Dette supermarkedet hadde lett etter korn som man kunne bake brød av og som kunne såes og vokse lokalt.  Men alle sa at det ikke fantes noe kornslag som kunne overleve vinteren i Ohio.

Edward Hill, som vokste opp i et bondesamfunn, husket at i hans barndom var det et kornslag som tålte vinteren. Han fant frem en brosjyre som omhandlet historien til mennonittene i Russland og Ukraina, og der fant han hva han lette etter: Tyrkisk rød-hvete. På den måten kom Hill i kontakt med Dale Friesen, hvis slekt opprinnelig kom fra den nordlige delen av Nederland. Friesen hadde såkorn av tyrkisk rød-hvete, og i 2016 ble såkornet sådd på et prøvefelt. Akkurat så mye at det lokale supermarkedet kunne bake de første brødene. I dag gror Friesen den samme tyrkiske rød-hveten som hans oldemor Maria Freiesen lot vokse i Ukraina.

Men for Dale Friesen var dette mer enn et eksperiment. Kornet representerte hans slektshistorie og historien til alle mennonitter som reiste fra Friesland til Gdansk til Ukraina og det store slettelandet i Nord-Amerika. Etter at Freisen hadde delt sin slektshistorie med de Vries på telefon, sendte han en liten pose med såkorn til Witmarsum. De Vries sådde kornet og 22.oktober i år kunne han vise åkeren fram i det som var hjemlandet til Menno Simons, han som har gitt navnet til mennonittene. En lokal møller sørget for å lage mel av det. Etter flere århundrer kunne så innbyggerne i Witmarsum smake brød bakt av et eldgammelt kornslag.

Billedtekst: Generalsekretæren i Algemene Doopsgezind, Henk Stenvers, smaker på 'Menno-brødet'. Foto: Truda Sluiman.

I stor takknemlighet

Jeg våknet klokken 05.30 i natt med spasmer og store smerter. Det var umulig å få sove igjen. Etter at de verste smertene hadde sluppet taket, ble jeg liggende stille i djup takknemlighet for noe jeg hadde lest kvelden før. Jeg takket Gud for de troens menn søm kjempet for den
tro de hadde fått overlevert fra apostlene!

For det er ingen selvfølge at den kristne tro er blitt bevart. Uten kirkefedrene kunne det ha gått riktig ille. Som for eksempel i Edessa.

Edessa var en av de store universitetsbyene. En smeltedigel mellom Persia og Bysants. Vi befinner oss på 500-tallet. Det var en markant påvirkning ved byens mange universiteter fra både persisk og indisk tenkning, også innen teologien. I dette kosmopolitiske miljøet fantes det en mann ved navn Bardesane, som påvirket de kommende teologene ved bruk av både hinduistiske og buddhistiske tekster.

Edessa ble et arnested for merkelige lærdomsvær, ikke minst eksotiske gnostiske doktriner. En slik sekt var elkesaittene. De trodde at to kjempestore engler hadde vist seg for deres grunnlegger Elkesaios, og de kunne fortelle at Jesus ble reinkarnert århundre etter århundre, og at han hver gag ble født av en jomfru. Elkeaittene fulgte de 5.Mosebøkene og var svært nøye med å holde sabbatten.

En annen gruppe i Edessa var markionittene. De trodde, som enkelre gjør også i dag, at den Gud vi møter i Det gamle testamente er annen Gud enn den vi møter i Det nye testamente. Den Gud vi møter i GT er nd, mens den Gud vi møter i NT er bare kjærllighet. I alle markionittenes kirker i Edessa lød det lovsanger til Kain, sodomittene, Nebukadnesar og ikke minst til slangen i Paradis.

Kristen lære var et flytende begrep. Den kunne i grunnen være hva som helst, bare den var åndelig.

I den tidlige kristne kirkes historie kunne det ha gått helt galt:

Vi kunne ha endt opp med Evangeliet etter Filip, som legger vekt på Jesu sterke følelseer for Maria Magdalena, og som lovpriser slangen i Paradis. Kirkene kunne blitt viet til mnikeiske småguder. Reinkarnasjonslæren ville blitt akseptert, Treenighetslæren forkastet sammen meed jomfrufødselen og messaliansk slimeksorsisme ville vært helt naturlig etter kveldsgudstjenesten.

Hadde det ikke vært for Den Hellige Ånd og kampen som kirkefedrene utkjempet.

Derfor takket jeg Gud i natt og jeg fortsetter i dag.

Kampen for tros- og samvittighetsfriheten

Jeg tilhører en kirkelig tradisjon som helt siden begynnelsen har kjempet for, ja, vært en ledende pådriver for tros-og samvittighetsfrihet. Men det har kostet. Det har vært en blodstenkt vei, og mange av våre har lidd martyrdøden.

I morgen - på bots-og bededagen - markeres den internasjonale dagen for religionsfrihet. Det er det mange grunner for. Kampen for tros- og samvittighetsfriheten er slett ikke over. Mange betaler for den med sine liv fremdeles. Fortsatt forfølges og fengsles baptister for sin tros skyld, for eksempel i Sentral-Asia og vi må helt tilbake til den første kristne tiden for å finne en lignende forfølgelse av dimensjoner som den vi opplever i dag.

Reformasjonstiden bød på litt av hvert! På den ene siden ga den lys over Skriften, og vidunderlige sannheter som rettferdiggjørelsen av tro alene, ble gjenoppdaget, men denne tiden er også et mørkt og ikke minst blodig kapittel hva forfølgelse av annerledestenkende angår. Det gjaldt særlig forfølgelsen av de som foraktelig ble kalt gjendøpere - anabaptister.

Den fremste til å forsvare tros- og samvittighetsfriheten blant døperne var Balthasar Hubmaier (bildet). Den tyske teologen skrev en rekke bøker, blant annet om dåpen, men også en bok med tittelen: 'Om kjetterne og dem som brenner dem.' Her hevder Hubmaier at de som sto for forfølgelsen - Den romersk-katolske, Den lutherske og Den reformerte kirke- var de største av alle kjettere fordi de handlet i strid med Jesu lære og eksempel. Balthasar Hubmaier led martyrdøden. Han ble brent på bålet i Wien i 1528.

Men Hubmaier stod ikke alene i kampen.

Menno Simons var en annen. Det er fra ham mennonitene har fått navnet sitt fra. Mennonitene er en gren av døperbevegelsen under reformasjonstiden. Den tidligere romersk-katolske presten var sylskarp i sin kritikk av forfølgerne:

"Herre, dersom det er sant at denne enorme kirken er din hellige kirke, din brud og din kropp, slik den skryter av å være, da må vi i sannhet kunne hevde at du er fyrste, brudgom og overhode for en redselsfull og avskyelig bande med mordere som søker etter uskyldig blod av dem som med alvor søker, frykter, elsker og tjener Gud."

Hvordan kunne det hele gå så galt at den kirken som ble forfulgt, og som likevel opplevde en slik eksplosiv vekst i den første tiden, endte opp med å forfølge andre kristne? Forenklet ligger svaret i den vanhelliige sammenblandingen med stat og kirke. Når den romerske keiseren blir kirkens overhode skjer det store endringer. Kirken går fra være undertrykt til å bli undertrykker. Det er noe med makt, som ikke er forenelig med Jesu lære og liv, og det er noe med makt som korrumperer - forderver.

Her om dagen ble jeg kalt 'svermer'. Det er et av skjellsordene Martin Luther brukte om de foraktelige 'gjendøperne'. Det ble sagt av en annen kristen. Det var ikke ironisk ment, eller sagt med en humoristisk snert, men ment som det det var: svermer.

Vi har visst et stykke vei å gå før vi omtaler hverandre respektfullt, og ikke minst anerkjenner hverandre som Guds barn. Men heldigvis har det skjedd mye positivt. Denne søndagen feirer danske baptister at det er 180 år siden de første dansker ble døpt med troende dåp. Det skjedde ikke uten motstand. De elleve menn og kvinner måtte døpes utendørs i djupeste hemmelighet, og flere av baptistenes ledere ble forfulgt og fengslet. Barna deres ble med politiets bistand tvangsdøpt. Det er bare 180 år siden. I Norge ble også de første baptister forfulgt.

På denne dagen må vi huske alle de som forfølges for Jesu navns skyld. De er tusener på tusener i land etter land. Også i Europa. La oss be for dem.

Hva vet vi om den kristne forsamlingen i Rom, del 2

Når vi leser Romerbrevet i dag er det lett å forestille seg at den kristne forsamlingen i Rom holdt til i en vakker kirkebygning, med et stort antall medlemmer. Men slik var det ikke. Brevets siste kapittel gir oss et helt annet bilde.

Den kristne forsamlingen i Rom besto av mindre grupper som kom sammen i et visst antall hjem, for bønn, undervisning og brødsbrytelse. Tilsammen var de muligens 100 personer i en by med en million innbyggere.

I disse husforsamlingene kom mennesker fra ulike sammwnhenger sammen. Mot slutten av brevet kommenteres spenningene dem imellom. Disse hadde sannsynligvis sammenheng med den situasjonen som oppsto i og med fordrivelsen av jødene fra Rom. De fikk lov til å vende tilbake, men det skulle ta noen år. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det kunne påvirke den lille forsamlingen.

Vi vet at romerne ikke var overvettes begeistret for jødene. Fra romernes ståsted kom den kristne troen til å fremstå som ekstra merkelig, som en slags jødisk tro som fikk jødene til å bli sinte. Hva var dette for slags sekt?

Om de troende under den siste delen av regjeringstiden til keiser Klaudius i all hovedsak bestod av hedninger som var kommet til tro kan det ha ligget dem nær å løsrive evangeliet fra det jødiske. Deres forskrifter om hva man fikk og ikke fikk gjøre, de særskilte dagene og høytidene, var nå forbi. Den nye troen var en tro for hedninger. Slik kunne de ha tenkt.

Men så kom mange av de utviste jødene tilbake. Noen av dem tilhørte den kristne forsamlingen i imperiets hovedstad. Blant dem var Priskilla og Akvilas, nære venner av apostelen Paulus og som delte hans forståelse av Kristus-hendelsen: at Gud har gjort det mulig for hedninger å bli en del av Guds folk uten å bli proselytter. Andre jøder var ikke enige i dette. De stilte spørsmålstegn om ikke Lovens bud om sabbaten, omskjærelse og forskrifter for hva man kunne spise var gyldige til alle tider.

Anta at noen av disse er med i en husforsamling der de fleste er hedningekristne som gleder seg over sin frihet fra den jødiske Loven. Hvordan opplevde de dette? En mistenksomhet, forsterket av de sosiale spenningene i Roms kosmopolitiske blanding av mennesker, kunne lett bli vendt til fiendtlighet.

Hva vet vi om den kristne forsamlingen i Rom, del 1

Hva vet vi om den første kristne forsamlingen i keiserhovedstaden Rom? Jeg holder på å lese en kommentar til Romerbrevet skrevet av teologen, bibellæreren og pastoren Hans Johansson, som døde så altfor tidlig i 2008,  bare 57 år gammel - og som fikk bety så mye for meg i en helt avgjørende fase av mitt liv. Der fremkommer det spennende opplysninger, som jeg skal forsøke å sammenfatte i denne artikkelen:

Apostelen Paulus skriver sitt brev til den kristne forsamlingen i Rom i forbindelse med sin tredje misjonsreise. Brevet er sannsynligvis skrevet i Korint omkring år 57 etter Kristus, når han er på vei til Jerusalem med resultatene etter en pengeinnsamling til de fattige i menigheten der. Hans uttalte mål er å vende vestover, besøke Rom og derfra bli utrustet til en fjerde misjonsreise, denne gangen til Spania. Han nevner dette i avslutningen av brevet, i Rom 15,22-32. Paulus ville ha forsamlingen i Rom som en misjonsbase for sin fortsatte misjonsvirksomhet. Hans tidligere misjonsbaser i Antiokia, Korint og Efesos lå alt for langt øst for disse planene.

Trolig hadde det vært Kristus-troende i Rom i 15 år allerede når Paulus skriver sitt brev. Årsaken til det var at det var en stadig og stor innflytting til Rom fra alle hjørner det av Det romerske imperiet. De første var sannsynligvis handelsmenn. Syv eller åtte år før Paulus skrev Romerbrevet hadde keiser Klaudius, trolig år 49 e.Kr, utvist et antall jøder fra byen. Dette på grunn av uroligheter som etter alt å dømme hadde sammenheng med kristen forkynnelse. Den romerske historieskriveren Suetonius nevner dette.

Ifølge Apg 18,2 hørte Priskilla og Akvilas, ekteparet som Paulus slo seg sammen med i Korint, med blant disse. Etter at keiser Klaudius var død i år 54 e.Kr, fikk de utviste jødene lov til å vende tilbake. Når Paulus skriver sitt brev tre år senere synes han å forutsette en kristen forsamling hvor hedningekristne utgjør majoriteten men som har tydelige jødiske innslag.

fortsettes

Kristi enkle etterfølgere, del 2

Den første del av denne artikkelserien ble publisert den 22.august:

Bildet viser Reichenau ved Bodensee, som ligger mellom Sveits og Tyskland. På 700-tallet kom spanske troende hit, drevet på flukt fra Spania av muslimer. Herren hjalp dem slik at de kunne lære seg tysk. Ikke bare det, de skrev også et utdrag av Bibelen slik ar de kunne bruke den til å nå tyskere med evangeliet.

Peter Hoover, som jeg har hentet disse opplysningene fra, har selv en kopi av denne Bibelen, som han finner svært inspirerende.

Her er Genf eller Geneve i den franske delen av Sveits. Her bodde det troende som hokdt fast ved den apostoliske troen, og som holdt vitnesbyrdet om Jesus levende gjennom de farlige tidene som den mørke Middelalderen innebar. Dette var 'undergrunnskirker', som ikke hadde tilgang på noen Bibel, og som var helt avhengige av Åndens daglige ledelse. De holdt også ut mange lidelser for Kristi skyld.

Bingen langs Rhinen i Tyskland. Her fantes det en gruppe troende som ble forfulgt. Vi skriver omlag år 1000. Det fortelles om bemerkelsesverdige åpenbaringer og undergjerninger. Mange av dem talte i tunger.

På 900-tallet og i århundrene som fulgte eksisterte det en gruppe troende i det som nå er Sofia i Bulgaria (bildet). De ble kalt 'bogomili' - de som elsker Gud. Disse troende fra Balkan spredte seg over Europa. Lignende grupper fantes etter hvert i Svewits, Belgia, Tsjekkia, England. Vi finner spor av bogomilerne helr frem til Reformasjonen.

En del av disse troendes lære var mangelfull. De hadde tross alt ingen Bibel, men de var enkle, hengivne etterfølgere av Kristus.

fortsettes

Profetisk: Våre kristenrøtter

MOR TIL GARDARKONGEN SIN SPÅDOM OM OLAV TRYGGVASON

I Flatøybok står det om en spådom som ble gjort om Olav Tryggvason, som er interessant i seg selv, men blir desto mer interessant ved nærmere undersøkelse.

På den tiden da Gunnhildsønnene kom til makten i Norge, styrte en fremragende konge i Holmgard (Novgorod), det vi kaller Gardarike (Russland). Hans navn var Valdemar (Vladimir). Kong Valdemar hadde en mor, svært gammel og skral av elde, så hun ikke kunne reise seg fra sengen. Denne gamle kvinnen hadde svært overnaturlige evner og var fremsynt av en trolldomsånd, slik mange hedenske folk hadde, og som kunne fortelle om slikt som ikke hadde skjedd, og om uventede hendelser. Valdemar ba sin mor fortelle om noen utenlandske hærmenn eller høvdinger ville gå mot hans rike eller begjære det. Kongsmoren svarte" Ikke vet jeg, sønnen min, om noen ødeleggende hærferd, eller noen ulykke som vil ramme deg eller riket ditt, men derimot ser jeg et merkelig og storslått syn, for nå er det for kort tid siden i Norge født en storættet kongesønn. Han vil på storartet vis vokse opp her og bli fostret her i Gardarike til han blir en vidgjeten høvding. Han vil ikke være vrang eller ufredsmann, eller gjøre noen skade på riket ditt, heller vil han stø og styrke det, frede og frelse det, og på mange måter vil han styrke og øke din anseelse. Han vil omsider komme tilbake, når han er i sin beste alder, og få det riket han er båren til, enda om han nå er utleg fra det. Hans heder kommer til å stråle med stor verdighet, og han vil vinne mange seirer og bli den høyeste hjelper for mange folk i den nordlige halvdel av verden. Denne vidgjetne kongen vil likevel ikke bli lenge ved makten i Norge."

På den tiden som Gunnhildsønnene kom til makten i 961, var ikke Vladimir konge i Russland. Han var på det tidspunktet 3 til 5 år gammel. Hans far Svjatoslav var konge på denne tiden. Heller var ikke Vladimirs mor en gammel kone. Hun hette Malusja og var i 20 årsalderen. Svjatoslavs mor derimot var en eldre kvinne på denne tiden, men var så langt ifra noen hedning. Svjatoslavs mor var Hl. Olga. Den samme Hl. Olga som moskvapatriarkatets menighet i Oslo har navn etter. Hun var mest sannsynlig av skandinavisk herkomst og var den første i det russiske rurikdynastiets som tok den rette og sanne tro. Hun døde i 969 e.k.

Kan det være henne som er den framsynte kongsmoren som taler til oss gjennom Flatøybok om Olav Tryggvasons storhet?

Minnedag for Hl. Olga er 11 juni (24 juni på gregoriansk kalender)

Kilde: Kjell Moen

Gjør ikke Den Hellige Ånd sorg

Jeg satt med ryggen inntil en solsvidd vegg med en viss patina av elde, da disse ordene fra Ef 4,30: 'Og gjør ikke Den Hellige Ånd sorg...' kom til meg.

Jeg reiser til dette stedet så ofte jeg kan. Det er et av mine bønnesteder. Her i stillheten ble jeg sittende å tenke på noe av den kritikken som har kommet den siste tiden mot Roy Godwin. Noe av kritikken har gått på noe av det forunderlige som har skjedd på retreatstedet han leder i Wales. På en stillferdig måte har mennesker kommet til tro her, de har bekjent sine synder, de har opplevd helbredelser, fått sine liv forandret, blitt fylt av Den Hellige Ånd. Andre mener å vite at dette er okkult.

Jeg ville aldri ha våget meg på å si noe slikt.

Sammen med Bibelen min hadde jeg i går også med meg en bok om vekkelsen som berørte en avsidesliggende landsby tidlig på 1970-tallet. Den såkalte 'Bario-vekkelsen'. Boken inneholder en rekke øyenvitneskildringer. Et helt samfunn ble forvandler av dette Åndens pinsevær. Vekkelsen går også under navnet 'Sarawak-vekkelsen' i det østlige Malaysia.

En av de som fikk oppleve vekkelsen var Tom Hamblin, en tidligere misjonær for Operasjon Mobilisering. I et forord beskriver han opplevelsen av å komme til Bario. I det han landet med et lite småfly på en øde landingsstripe ble 'umiddelbart klar over Guds hellige nærvær. Selve atmosfæren var ladet med hans guddommelige værelse,' skriver han. Han forteller om et forunderlig møte med en gruppe fra Kelabits-folket som hadde fått møte Jesus. Tom Hamblin forteller at han ble rystet da han mottok et kunnskapsord fra noen av disse. De kunne fortelle at han bar på en liten stein i hjertet sitt som han trengte å kvitte seg med, hvis ikke ville denne steinen vokse og bli til et steinhjerte. De kunne videre fortelle ham at om han skulle oppleve Guds salvelse når han talte måtte han omvende seg. Humblin spurte da om de kunne fortelle ham når, hvor og hvordan denne 'steinen' hadde kommet inn i hans hjerte? Her var han blant helt ukjente, i et land langt utenfor alfarvei og han hadde nettopp møtt dette folket. De kunne på sin side fortelle ham nøyaktig med stor detaljrikdom om noe som hadde skjedd i England mellom Tom Hamblin og et annet menneske for kort tid siden.

Dette var et av kjennetegnene på vekkelsen i Bario, som det er ved vekkelsen på det lille retreatstedet i Wales. Fra vekkelseshistorien finner vi mange eksempler på at Gud har besøkt et sted på en så sterk måte at hele geografiske områder har opplevd Guds kraft, tegn og under og forvandlet menneskene der. Guds nærvær har vært så sterkt til stede at det har vært følbart i lang tid. Under vekkelsen på det lille stedet Lewis på Hebridene kom folk i syndenød mens de gikk gatelangs.

Jeg ville ha vært veldig forsiktig med å sitte bak en PC-skjerm og kritisere noe jeg selv ikke har opplevd. Da kan jeg komme i skade for å gjøre Den Hellige Ånd sorg. Det vil jeg for alt i verden ikke.

I dagene som kommer vil jeg komme tilbake med "smakebiter" av vekkelsen i Bario.

En gripende martyrhistorie

Blant melkebøndene i Goes på den holladske øya Zuid Beveland, vokste Joost Joosten opp syngende. Han utmerket seg i latin på skolen, men hjertet hans befant seg i de sangene han sang, og foreldrene hans ordnet det slik at han fikk en plass i kirkekoret i landsbykirken.

Folk la merke til ham da han sang - en lyslugget gutt med klar stemme - og alle likte ham. I 1556 besøkte den spanske kongen, Filip II, Nederland. De æret ham med en høymesse, og kirkekoret fra Goes skulle synge. Joost var blitt 14 år gammel.

Kongen la merke til ham. Etter mess en sa ham: 'Før den gutten til meg! Han må bli med meg til Spania!'

Men Joost ønsket ikke å reise til Spania for å leve i det rikeste kongehuset i Europa. Han ønsket seg noe langt bedre. Han holdt seg skjult i seks uker inntil de som lette etter ham hadde gitt opp, og kongen av Spania hadde reist hjem.

Etter at han var ferdig med skolen, gjorde han kjent at han ville følge Kristus. En anabaptistisk forkynner døpte ham i et hemmelig møte, og myndighetene begynte å lete etter ham igjen.

I 1560 klarte de å fange ham og fikk satt ham i fengsel. Fire etterforskere fra kontoret til Den Hellige Inkvisisjonen forhørte ham. På fire skriveark skrev Joost ned for dem sin tro. Han skrev også sanger, og sang dem i fengselet.

De katolske inkvisitorene fikk festet Joost til et stativ, et av datidens kjente torturredskaper. De slo stålstenger gjennom knærne hans og dro dem gjennom leggene hans helt ned til anklene. Men Joost fornektet ikke sin tro. Retten bestemte da at Joost skulle dømmes til døden.

De bygget et lite hus av strå i sentrum av byen. Folk kom sjøveien, til hest og til fots for å se. De stilte seg på torget omkranset av soldater for å holde dem tilbake. Og ventet.

I lenker ble han ført til avrettingstedet av soldater. Folk hadde ikke sett ham så blek og tynn før. Så plutselig! Hva var det de hørte? Han sang!

Joost Joosten sang igjen... den samme klare stemmen ... kunne han virkelig synge nå? Og noen kunne høre hva han sang. Det var sangen han hadde sunget da han bestemte seg for å følge Jesus:

'Å, Herre Jesus, i tankene mine står du alltid foran meg!'

Soldatene førte ham så inn i stråhytta. Han sang fremdeles da flammene steg opp. Dette var mandagen før jul. Året var 1560. Og Joost Joosten var bare 18 år.

- Peter Hoover: The Secret of the Strength. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Tegningen viser Joost Joosten (1542--1560) torturert i fengselet Veere i Zeeland i Nederland.

En mann full av Den Hellige Ånd og tro

'En mann full av Den Hellige Ånd og tro.' Slik presenterer kirkehistorikeren og legen Lukas levitten Josef, som apostlene kalte Barnabas, som betyr 'formaningens' eller 'trøstens' sønn. I dag feirer vi hans minnedag.

Han var født på Kypros, og tilhørte den første kristne forsamlingen i Jerusalem. Lukas forteller oss at han 'eide en åker', jfr Apg 4,37 og han måtte ha vært grepet av tanken om eiendomsfellesskapet som preget urkirken. Der hadde man alt felles, og Josef solgte derfor eiendommen sin, og la pengene han fikk for den 'for apostlenes føtter.' Dermed kunne pengene til det barmhjertighetsarbeidet de første kristne drev.

Det er interessant at apostlene så noe i livet til Josef som gjorde at de kalte ham med det samme navnet som brukes om Den Hellige Ånd: parakletos.

Josef var trøsteren, den barmhjertige. Han var hjelperen og oppmuntreren.

Derfor får han navnet Barnabas.

Når vi leser Apostlenes gjerninger, lærer vi Barnabas å kjenne. Han er en mann med hyrdesinn. Han ser mennesker. Det er han som plukker opp Saulus, når ingen anerkjente hans tjeneste, og fikk ham ut i tjenesten for Guds rike. Uten Barnabas ville Saulus aldri blitt Paulus.

Selv hadde han ingen ambisjoner om å stå i første rekke.

Barnabas er også der for å gi Markus Johannes, som Paulus røk uklar med, en fortsatt tjeneste i Kristi kropp. Han var også en av de nærmeste medarbeidere i apostelteamet til Paulus. Uredd, djerv, en Åndens mann.

Vi trenger slike som Barnabas i Kristi kropp i dag, ja, vi er i desperat behov av dem.

I følge tradisjonen forkynte Barnabas evangeliet i Roma og Milano, før han vendte tilbake til Kypros, der han led martyrdøden på begynnelsen av 60-tallet.

Jerusalem-menigheten eksisterte i 100 år

Vi nærmer oss pinse, og jeg går rundt og tenker på at Jesu Kristi forsamling - den apostoliske kirke - ble født i bønnens atmosfære, mens Åndens vind blåste og pinseilden brant.

Den første menigheten besto av mennesker som så på seg selv som de som var kalt ut, og satt til side - de hellige. De hadde hatt et radikalt møte med den oppstandne Kristus, deres liv var i møte med Ham, blitt forvandlet, de var gått fra døden til livet, fra mørke til lys. På bekjennelsen av sin tro, lot de seg døpe, sluttet seg sammen og dannet den aller første nytestamentlige menigheten.

Med Jerusalem som utgangspunkt ble nye menigheter plantet i Antiokia, mange i Galatia-området, i Filippi, Kolossæ, Efesos, Tessaloniki, ja, til og med i keiserrikets hovedstad Rom.

Dette var frie, selvstendige menigheter.

Historisk sett eksisterte menigheten i Jerusalem i 100 år.

Fra år 32 til 132

Keiser Hadrian knuste som kjent det jødiske opprøret under den såkalte 'Bar Kochba' oppstanden i 132-135 og alle jøder ble fordrevet fra Jerusalem, også den messianske menigheten. Men tenk hvilket kraftsentrum den var, i disse 100 årene!

Men som kjent, forfølgelse, er kanskje den viktigste kirkevekstfaktoren. Bare se på Kina og Iran. Med forfølgelse blir evangeliet brakt videre til nye steder og nye mennesker, og den bokstavelige celle-menigheten oppstår. Fengsel og fangeleire blir en ny misjonsmark.

Er vi forberedt på slike tider i Norge?

Et tilbakeblikk

"Før Mega-kirkene, lys-showene, røykmaskinene, den kristne rockemusikken og kløen i ørene var dette stedet hvor sjeler ble frelst, salmer sunget og predikantene forkynte Guds ord, besøkte de syke, og pastoren kjente folk i forsamlingen personlig."

- Rubel Israel. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

En gripende martyhistorie

24. januar 1539 skjer det noe svært gripende på bytorget i Rotterdam. En mor, som er dømt til døden for sin tro, spør om noen i folkemengden som skal være vitner til den nært forestående drukningen, kan ta vare på hennes 15 måneder gamle sønn, Isaiah. En baker svarer at han kan ta seg av gutten. Han har fem fra før. Hendelsen er illustrert via et kobberstikk av Jan Luyken (bildet), som har illustrert mange av de grufulle henrettelsene av 'gjendøperne' (anabaptistene).

Anneken Jans er en av mange anabaptister som lider martyrdøden denne dagen, for ganske nøyaktig 480 år siden i dag. Deres eneste forbrytelse var at de hadde et annet syn på dåp, nattverd og menighet, og var pasifister, enn den rådende kirke.

Før Anneken Jans ble druknet skrev hun et gripende brev til sin 15 måneder gamle sønn. Det var hennes testamente. Jeg har brukt deler av dagen i dag til å minnes Anneken ved å lese hennes gripende brev. Det er gjengitt i Martyrs Mirror, en samling martyrhistorier. Hele tittelen er: 'Det blodelige teater eller Martyrspeilet til de forsvarsløse kristne som døpte ene og alene på bekjennelsen av troen og som led og døde for Jesu vitnesbyrd skyld, deres Frelser. Fra Kristi tid til 1660.' De kunne det der med lange titler den gangen. Boken er på hele 1159 sider i stort format.

Brevet til Anneken Jans er egentlig et grundig bibelstudium. Den arven hun etterlater seg er et langt brev full av henvisninger til Den Hellige Skrift, slik at Isaiah, når han er gammel nok til å lese, selv kan finne ut hva Guds ord sier. Brevet er svært interessant, ikke bare som en mors kjærllighetsfulle brev til en sønn hun aldri fikk se vokse opp, men det er samtidig et gripende vitnesbyrd om hvordan disse foraktede kristne verdsatte Bibelen og hvordan de hentet næring til troen ved å lese den og tilegne seg den.

Hellige steder - tynne steder - i Bibelen og kirke- og vekkelseshistorien

Våre keltisk-kristne venner snakker om 'thin places' - 'tynne steder', i betydningen 'et sted hvor Gud på en spesiell måte har åpenbart seg, og hvor 'hinnen mellom himmel og jord er flortynn'. Finnes det bibelske eksempler på dette? Ja, flere!

Edens hage var opplagt et slikt sted. Moses beskriver dette slik: "Og de (altså Adam og Eva) hørte Herren Gud da han kom vandrende i hagen da dagen var blitt sval." (1.Mos 3,8).

Et annet eksempel finner vi i beretningen om Jakob og 'himmelstigen'. Vi finner den i 1.Mos 28,16-17:

"Da våknet Jakob av søvnen og sa: Sannelig, HERREN er på dette stedet, og jeg visste det ikke! Han ble redd og sa: Hvor skremmende dette stedet er! Dette stedet må være Guds hus, her er himmelens port."

Et tredje eksempel finner vi i historien om Moses og den brennende tornebusken:

"Moses gjette småfeet hos Jetro, sin svigerfar, presten i Midjan. En gang drev han småfeet bortom ørkenen og kom til Guds berg, til Horeb. Der åpenbarte Herrens engel seg for ham i en flammende ild, midt ut av en tornebusk. Han så opp, og se, tornebusken sto i lys lue, men tornebusken brant ikke opp. Moses sa: Jeg vil gå bort og se dette underfulle syn, at tornebusken ikke brenner opp. Da Herren så at han kom bort for å se, ropte Gud til ham midt ut av tornebusken og sa: Moses, Moses! Og han sa: Ja, her er jeg. Da sa han: Kom ikke nærmere! Dra dine sko av føttene! For det stedet du står på, er hellig grunn." (2.Mos 3,1-5)

Både Edens hage, Betel og Horeb var steder der Gud manifesterte sitt hellige nærvær. Det var hellig grunn, hellige steder - eller 'tynne steder'. Jeg kunne ha gitt flere eksempler fra Det gamle testamente, men hva med det nye?

Betlehemsmarkene var tydelig et 'tynt sted':

"Det var noen gjetere der på stedet som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Og se, en Herrens engel sto hos dem, og Herrens herlighet lyste om dem..." (Luk 2,8-9)

Krybben i Betlehem var et annet sted hvor Guds herlighet åpenbarte seg: "Og se, stjernen som hadde sett i Østen, gikk foran dem inntil den kom og ble stående over stedet der barnet var." (Matt 2,9)

Tenk deg hvilket Gudsnærvær, hvilken hellig ærefrykt, der hvor Jesusbarnet var!

Det som skjer ved døperstedet i Jordan, hvor himmelen åpner seg, og Guds Ånd stiger ned, er et annet godt eksempel. Det samme med Forklarelsesberget, hvor Guds herlighetssky innhyller fjellet. Det samme med Getsemanehagen og Golgata, og Øvresalen i Jerusalem. Alle steder hvor Gud på en særskilt måte manifesterer sitt hellige nærvær.

Det finnes hellig grunn, det finnes hellige steder, det finnes 'tynne steder' - og de finnes i vår egen tid. Steder som Gud gjennom historien på en helt spesiell måte har åpenbart seg med sitt hellige nærvær  Azuza Street, Wales, Hebridene. Vi finner gjerne disse stedene hvor det har vært bedt mye. Det er innbedte steder, hvor Gudsnærværet fremdeles kan merkes. Jeg har selv opplevd slike steder. Kirke- og vekkelseshistorien gir mange eksempler på disse hellige stedene. Ikke hellige i seg selv, men de er blitt det, fordi Gud på en  særskilt måte gjestet oss der.

Så når noen skriver på sosiale medier at 'tynne steder' er hedenske og New Age relaterte, så kjenner de ikke den hellige historien- verken den bibelske eller kirke- og vekkelseshistorien - særlig godt.

Et slikt ''tynt sted' er retreatstedet Ffald-Y-Brenin i Wales, hvor mange mennesker i dag berøres av det hellige Gudsnærværet.

Arven etter Jan Hus, del 2

Navnet Jan Milic er uløselig knyttet til Jan Hus. Han var en tsjekkisk romersk-katolsk prest og nok den mest innflytelsesrike predikanten i den fremvoksende bøhmiske reformasjonen på 1400-tallet. Sammen med andre bøhmiske predikanter og skribenter i sin samtid, banet ham veien på ulike måter for reformatoren og martyren Jan Hus.

Han kom til tro på Jesus i året 1363 og gav sitt fullstendig i Herrens hender. Hans samtidige forteller at han var en mann sterkt preget av en påtagelig hellighet, ydmykhet og bønnens ånd. Hans motstandere klaget ham inn for paven, og Jan Milic måtte stå til rette for pave Urban. Men Gud elsket Jan Milic, og sto ved hans side.

Det fortelles at pavens bror, som var en albansk kardinal, kom med følgende uttalelse:

"Selv om min bror, pave Urban, står der skinnende på grunn av sine mirakler, mener jeg likevel at det er Milic som burde kanoniseres før min bror."

Jan Milic fraskrev seg alle sine privilegier og sin eiendom, og så det som sin hovedoppgave å spre evangeliet, ta seg av de fattige, syke og ensomme, leve i tilbedelse og studier og skrive ned sine prekener. Arven etter Jan Milic ble videreført av modige menn som Tomas Stitny, Marej av Janov og senere av Jan Hus selv.

Etter at Jan Hus ble brent bundet til en stake og brent for sin tro og overbevisning fortsatte arbeidet med å forkynne sannheten, koste hva det koste ville. Grupper av sanne Jesus-troende oppsto og de dannet 'Unionen av Brødre' i Kunwald, i 1457. Grunnlaget for denne unionen var en sterk vektlegging av hellighet.

Martin Luther ble inspirert av de tsjekkiske brødrene, her i min oversettelse:

"Siden apostlene har det ikke vært noe folk hvis kirke har vært nærmere læren og livet til apostlene enn de tsjekkiske brødrene. Selv om disse brødrene ikke overgår oss i renhet hva lære angår, overgår de oss i stor grad i sin pliktoppfyllende disiplin som er nærværende i kirken, disiplin som de anvender og gjennom hvilken de leder kirken med glede. Hva angår deres disiplin fortjener de stor ære, som vi anerkjenner til Guds ære og for sannheten."

Apostelen Paulus skriver:

"For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige, så dere holder dere borte fra hor... For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv." (1.Tess 4,3 og v.7)

(fortsettes)