- Jeg dør med glede for evangeliet

Gårsdagen, 6.juli, er for meg en viktig merkedag hvert år. Det er først og fremst dagen til minne om martyrdagen for den tsjekkiske reformatoren Jan Hus, som ble en viktig inspirasjonskilde for  Martin Luther. Men dette er også dagen da jeg ble medlem av den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby. Dagen ble markert under gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet på Eina, ved at vi leste om Jan Hus.

I år har jeg dvelt mye ved hans siste ord, før han ble brent på bålet av pavekirkens representanter: "For det avangelium hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om. dør jeg i dag med glede." Det er sterke ord. 

Jan Hus var sterkt påvirket av ideene til John Wycliffe - som er blitt kalt ‘Reformasjonens morgenstjerne’. Både Wycliffe og Hus skulle bli en katalysatorer for den protestantiske bevegelsen.

1400-taller er et særlig mørkt kapittel i Den romersk-katolske kirkes historie. Når kong Sigismund og Den romersk-katolske kirke i fellesskap kaller sammen til et kirkemøte i Konstanz i 1414 hadde denne kirken i nesten 40 år hatt flere paver som levde side om side og som konkurrerte om å være ‘Kristi stedfortreder’ på jord og var mer splittet enn noensinne.

Høsten 1414 sydet det av liv i den sørtyske handelsbyen Konstanz. Byen, som til vanlig bare hadde 5000 innbyggere, fikk øket sitt innbyggertall til 35.000. Hit kom konger, kardinaler, biskoper og andre høyverdigheter - og 700 prostituerte!

Kirkemøtet skulle ta stilling til hvem som skulle være pave for Den romersk-katolske kirke. Siden denne kirken påberopte seg å være Peters etterfølger, var det intet mindre enn en skandale av dimensjoner, at denne kirken i 35 år hadde vært splittet og tre paver hadde båret pavekronen på samme tid. På kirkemøtet i Konstanz kjempet disse tre om makten. Bare en av dem var der fysisk, nemlig Benedikt 13. Han var spanjol, og hans pavestol befant seg i Avignon i Sør-Frankrike. Den spede begynnelsen til det hele fant sted allerede i 1309, med den franskfødte pave Clemens 5, som fikk bygd et palass i Avignon og flyttet paveembetets residens dit.

Den andre paven som kjempet om makten på kirkemøtet i Koblenz var Johannes 23. Denne italienerens pavestol befant seg tre steder. Den ene i Pisa, den andre i Firenze og den tredje i Roma. Sist, men ikke minst, dreide det seg om Urban 12, italiener med pavestol i Roma. Som om ikke dette var nok støttet Spania, Skottland og Sicilia pave Benedikt 13, mens pave Johannes 23 til en viss grad hadde sine støttespillere fra Det-tyske romerske riket. Pave Gregor 12 hentet sin støtte fra England, Norden, Flandern, Portugal og de fleste italienske fyrstedømmene. Det skulle ikke bli noen av dem som ble den endelige paven. Kirkemøtet samlet seg om: Martin 5.

Tsjekkeren Jan Hus ønsket å minske kirkens makt. I en tid som denne blir det store problemer av slikt. I årene frem mot kirkemøtet i 1414 hadde Hus kritisert Den romersk-katolske kirken. Uredd angrep han de geistlige for grådighet. Martin Luthers navn er knyttet til kampen mot avlatshandelen, men det var Jan Hus som først kom med denne kritikken. Jan Hus mente dette var en skamløs metode for å drive inn penger på. Men han kritiserte også Den romersk-katolske kirken for hykleri og ikke minst utukt.

Jan Hus ble født i 1371 i byen Husenic, som ligger sørvest i Böhmen i det nåværende Tsjekkia. År 1400 vies han til prest, og fire år senere fikk han sin eksamen i teologi. Det skulle ikke gå mer enn ni år fra han ble viet til prest, før han ble utsøtt av Den romersk-katolske kirken.  Frafallet blant presteskapet var stort. Jan Hus ba om vekkelse. Han var djupt forankret i Bibelen. Og det var med bakgrunn i sine bibelstudier at han fant argumentasjonen han trengte for å rette sin sylskarpe kritikk mot Den romersk-katolske kirkes korrupte ledelse.

Men det finnes også en annen side ved Jan Hus som det er viktig å få med seg. Den ramsalte kritikken var den ene siden av hans sterke engasjement. Den andre siden var at han var levende engasjert i forkynnelse og åndelig veiledning. Hans lengsel var at de troende skulle søke et djupere fellesskap med Jesus gjennom personlig bibellesning. Når Jan Hus forkynte Guds ord satt det spioner utsendt fra kirkens ledelse for finne noe de kunne ta ham for.

De teologiske skriftene til Wycliffe hadde fått omfattende utbredelse i Böhmen. De kom fra England i 1401 og 1402 med Jerome av Praha, og Jan Hus ble sterkt berørt av dem. Og det fikk smitteeffekt. Hus begynte å samle en tilhengerskare rundt seg. Ser vi nærmere på den såkalte ‘husismen’, som dette fenomenet ble kalt på 1400-tallet så var ikke det noe annet enn ‘wycliffisme’ på böhmisk jord. Sagt med andre ord: det var Guds ord som fant grobunn i hjertene til lengtende mennesker, etter å vende tilbake til røttene. Mens kirken mer eller mindre rotnet på rot, med alle sine åpenbare og skjulte synder, var et noen som hadde funnet rent vann. Og de øste fra disse kildene.

For de geistlige som levde i kompromiss og synd ble Hus en farlig mann. Farlig fordi han pekte på deres synder, men også fordi hans tilhengerskare økte. 30 år tidligere hadde John Wycliffe blitt fordømt som kjetter i England. Nå sto Jan Hus for tur. Den stadig sterkere motstanden mot Hus kulminerte ved at han ble utstøtt av kirken. Det skjedde i 1409. Han fortsatte likevel å forkynne Guds ord og var elsket av store deler av folket. Paven beordret at stedet hvor Jan Hus forkynte Guds ord, Betlehemskapellet, skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha forsøkte å gjøre dette, ble de drevet bort av husittene. Tilstanden i Böhmen antok nå revolusjonær karakter. Kong Wenzel fryktet den revolusjonerende kraften som lå i Hus og hans bevegelse, og fikk flyttet Hus til slottet Kozi hradek. Rundt dette slottet vokste det så senere frem en egen husittby - Tabor.

Hus ble så  lokket til Konstanz. Han fikk lovnader om fritt leide, men det var en felle. Dommen mot ham falt ett år etter at kirkemøtet var blitt innledet, etter at han hadde gjort et siste forsøk på å forklare sitt syn.

Det hører med til historien at pave Johannes Paul II frikjente Hus for vranglære og ba om tilgivelse for den synd pavekirken hadde begått. Det skjedde i 1997.

Jesusbegeistringen til Jon Amos Comenius forandret verden, del 2

I 1624 ledet Jon Amos Comenius (bildet) en flokk utvandrere i den hensikt å finne et trygt tilfluktsted. Resten av sitt liv skulle han være en flyktning, og hans liv skulle preges av krigens gru og redsler. Gang på gang ble han fordrevet fra det hjem han forsøkte å skape, og måtte begynne på nytt igjen. 

I forrige artikkel nevnte jeg et profetisk budskap Jon Amos Comenius bar fram. Det var mens han ledet den lille gruppen med flyktninger ut fra Moravia, sa han plutselig til dem: 'Det bortgjemte frøeet  den tsjekkiske reformatoren Jan Hus hadde talt om vil vokse og bære frukt i løpet av 100 år.'

Profetien Jan Hus bar fram hadde blitt holdt i live av moravianerne i mer enn 200 år. Nå erklærte Comenius at innen et århundre ville det endelig spire. 

Men Jon Amos Comenius forholdt seg ikke passivt til denne profetien. Han arbeidet målbevisst i sin egen samtid med å legge til rette for at gjenreisningen av en levende kirke kunne finne sted. Og en dag skulle millioner av barn nyte godt av hans planer. Selv følte han at det beste han kunne bidra med var å vie resten av sitt liv til at barn og unge kunne få utdannelse. 

Comenius trodde at alle krigene, som hadde brakt så mye tragedie til verden og til hans eget liv, var et resultat avgrunnleggende menneskelig uvitenhet. Nøkkelen til fred var å ha skoler for alle barn uansett stand. Dette var virkelig revolusjonerende tanker på denne tiden. Skoler var for barn fra samfunnets høyere lag, fra andelsstanden og borgerskapet. Disse ble undervist av privatlærere.

Comenius var av den overbevisning at alle måtte få høre om Fredsfyrsten. Bare det kunne bringe fred til nasjonene. Misjonsbefalingen kunne aldri oppfylles, mente Comenius, før skoler med evangeliet som fundament ble startet opp i hver nasjon. Derfor bestemte han seg for å etablere kristne kvalitetsskoler. For å kunne realisere dette trengte han å utarbeide en undervisningplan, materiale til bruk i undervisningen og effektive undervisningsmetoder. Disse planene og metodene skulle ikke bare formidle kunnskap, men også kjærlighet til kunnskapen - og til Gud. 

Comenius begynte med lærerne. Dem trente han i hvordan de kunne formidle kjærligheten de selv hadde til kunnskapen og till Gud til sine elever.

I 1628 erablerte Comenius en skole i Lissa i Polen. En av bøkene han skrev i denne tidsperioden: 'Janus Linguarum'- en lærebok i pedagogikk ble oversatt av muslimer til arabisk, tyrkisk, persisk og mongolsk. Det skjedde samtidig med at Comenius ble valgt til biskop for de moravianske troende som var flyktet fra Moravia.

fortsettes

- For evangeliet dør jeg med glede

6.juli er en helt spesiell dag for mitt vedkommende. Den er for alltid knyttet til den tjekkiske reformatoren Jan Hus. Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg vært opptatt av de forfulgte kristnes situasjon, og det var også årsaken til at jeg i sin tid ble redaktør for daværende Ropet fra Øst, nåværende Magasinet Stefanus. Lite skulle jeg vite at da jeg skulle opptas som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, ville det finne sted på minnedagen for Jan Hus - 6.juli. For var ikke det tilfeldig. 6.juli er for meg blitt en dag for en ny innvielse for mitt engasjement for den forfulgte kirke - martyrkirken.

Vi kjenner ikke hans fødselsdato, men hans martyrdag, 6.juli 1415, da han ble brent på bålet for sin tro.

Hvorfor skal vi så minnes martyrene? Skal vi ikke heller legge deres historier tilside og kalle dette en ulykksalig tid i kirkens historie, og komme oss videre. Vi lever tross alt i 2020 og tiden er annerledes nå.

Da er jeg redd vi mister mye underveis, ja, ikke bare det, vi står også i fare for å gjøre om igjen de samme feilene. Deres kamp må ikke være forgjeves. Vi må løfte frem deres minne, dvele ved det de sto for og var villige til å gå i døden for. Av og til må vi våge å spørre oss selv: Er vår tro verd å dø for? Eller er troen vår bare blitt en eneste stor lapskaus, hvor alt er blandet sammen? Det er bare når vi er trygg på vår egen identitet og egenart at vi med frimodighet kan nærme oss våre trossøsken i andre sammenhenger.

Her er noe jeg skrev om Jan Hus på 600 årsdagen for hans martyrium:

I dag er det på dagen 600 år siden tsjekkernes store reformator, Jan Hus, ble brent på bålet. Selv satt i brann av ideene til John Wycliffe - som er blitt kalt ‘Reformasjonens morgenstjerne’ - antente han en åndelig brann som skulle få store og varige ringvirkninger. Jan Hus skulle bli en katalysator for den protestantiske bevegelsen, og minnedagen for hans martyrdød er viktig også med tanke på det store Reformasjonsjubileet i 2017.

1400-taller er et særlig mørkt kapittel i Den romersk-katolske kirkes historie. Når kong Sigismund og Den romersk-katolske kirke i fellesskap kaller sammen til et kirkemøte i Konstanz i 1414 hadde denne kirken i nesten 40 år hatt flere paver som levde side om side og som konkurrerte om å være ‘Kristi stedfortreder’ på jord og var mer splittet enn noensinne.

Høsten 1414 sydet det av liv i den sørtyske handelsbyen Konstanz. Byen, som til vanlig bare hadde 5000 innbyggere, fikk øket sitt innbyggertall til 35.000. Hit kom konger, kardinaler, biskoper og andre høyverdigheter - og 700 prostituerte!

Kirkemøtet skulle ta stilling til hvem som skulle være pave for Den romersk-katolske kirke. Siden denne kirken påberopte seg å være Peters etterfølger, var det intet mindre enn en skandale av dimensjoner, at denne kirken i 35 år hadde vært splittet og tre paver hadde båret pavekronen på samme tid.

På kirkemøtet i Konstanz kjempet disse tre om makten. Bare en av dem var der fysisk, nemlig Benedikt 13. Han var spanjol, og hans pavestol befant seg i Avignon i Sør-Frankrike. Den spede begynnelsen til det hele fant sted allerede i 1309, med den franskfødte pave Clemens 5, som fikk bygd et palass i Avignon og flyttet paveembetets residens dit.

Den andre paven som kjempet om makten på kirkemøtet i Koblenz var Johannes 23. Denne italienerens pavestol befant seg tre steder. Den ene i Pisa, den andre i Firenze og den tredje i Roma. Sist, men ikke minst, dreide det seg om Urban 12, italiener med pavestol i Roma. Som om ikke dette var nok støttet Spania, Skottland og Sicilia pave Benedikt 13, mens pave Johannes 23 til en viss grad hadde sine støttespillere fra Det-tyske romerske riket. Pave Gregor 12 hentet sin støtte fra England, Norden, Flandern, Portugal og de fleste italienske fyrstedømmene.

Det skulle ikke bli noen av dem som ble den endelige paven. Kirkemøtet samlet seg om: Martin 5.

Jan Hus

Tsjekkeren Jan Hus ønsket å minske kirkens makt. I en tid som denne blir det store problemer av slikt. I årene frem mot kirkemøtet i 1414 hadde Hus kritisert Den romersk-katolske kirken. Uredd angrep han de geistlige for grådighet. Martin Luthers navn er knyttet til kampen mot avlatshandelen, men det var Jan Hus som først kom med denne kritikken. Jan Hus mente dette var en skamløs metode for å drive inn penger på. Men han kritiserte også Den romersk-katolske kirken for hykleri og ikke minst utukt.

Jan Hus ble født i 1371 i byen Husenic, som ligger sørvest i Böhmen i det nåværende Tsjekkia. År 1400 vies han til prest, og fire år senere fikk han sin eksamen i teologi. Det skulle ikke gå mer enn ni år fra han ble viet til prest, før han ble utsøtt av Den romersk-katolske kirken.  Frafallet blant presteskapet var stort. Jan Hus ba om vekkelse. Han var djupt forankret i Bibelen. Og det var med bakgrunn i sine bibelstudier at han fant argumentasjonen han trengte for å rette sin sylskarpe kritikk mot Den romersk-katolske kirkes korrupte ledelse.

Men det finnes også en annen side ved Jan Hus som det er viktig å få med seg. Den ramsalte kritikken var den ene siden av hans sterke engasjement. Den andre siden var at han var levende engasjert i forkynnelse og åndelig veiledning. Hans lengsel var at de troende skulle søke et djupere fellesskap med Jesus gjennom personlig bibellesning. Når Jan Hus forkynte Guds ord satt det spioner utsendt fra kirkens ledelse for finne noe de kunne ta ham for.

De teologiske skriftene til Wycliffe hadde fått omfattende utbredelse i Böhmen. De kom fra England i 1401 og 1402 med Jerome av Praha, og Jan Hus ble sterkt berørt av dem. Og det fikk smitteeffekt. Hus begynte å samle en tilhengerskare rundt seg. Ser vi nærmere på den såkalte ‘husismen’, som dette fenomenet ble kalt på 1400-tallet så var ikke det noe annet enn ‘wycliffisme’ på böhmisk jord. Sagt med andre ord: det var Guds ord som fant grobunn i hjertene til lengtende mennesker, etter å vende tilbake til røttene. Mens kirken mer eller mindre rotnet på rot, med alle sine åpenbare og skjulte synder, var et noen som hadde funnet rent vann. Og de øste fra disse kildene.

For de geistlige som levde i kompromiss og synd ble Hus en farlig mann. Farlig fordi han pekte på deres synder, men også fordi hans tilhengerskare økte. 30 år tidligere hadde John Wycliffe blitt fordømt som kjetter i England. Nå sto Jan Hus for tur. Den stadig sterkere motstanden mot Hus kulminerte ved at han ble utstøtt av kirken. Det skjedde i 1409. Han fortsatte likevel å forkynne Guds ord og var elsket av store deler av folket. Paven beordret at stedet hvor Jan Hus forkynte Guds ord, Betlehemskapellet, skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha forsøkte å gjøre dette, ble de drevet bort av husittene. Tilstanden i Böhmen antok nå revolusjonær karakter. Kong Wenzel fryktet den revolusjonerende kraften som lå i Hus og hans bevegelse, og fikk flyttet Hus til slottet Kozi hradek. Rundt dette slottet vokste det så senere frem en egen husittby - Tabor.

Hus ble så  lokket til Konstanz. Han fikk lovnader om fritt leide, men det var en felle. Dommen mot ham falt ett år etter at kirkemøtet var blitt innledet, etter at han hadde gjort et siste forsøk på å forklare sitt syn.

Når Jan Hus ble ført til bålet, 6. juli 1415, kunne man høre ham si:

“For det evangeliet hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede.'

Billedtekst: Det mektige monumentet over Jan Hus i Praha. Jeg besøkte byen på 1990-tallet i forbindelse med en europeisk bønnekonferanse, arrangert av Europen Prayer Link, og var da så heldig å få se det

Martyrer på grunn av nattverdsynet

Peter Hoover har skrevet denne aktuelle artikkelen om en side av kirke-og martyrhistorien vi ikke må glemme. Mange har ofret livet for sannheten. Artikkelen er så interessant, at jeg har valgt å oversette deler av den til norsk:

Stephen Taylor fotografert utenfor monumentet til Jan Hus i Konstanz i Tyskland, hvor romersk-katolske myndigheter offentlig henrettet Jan Hus (1372-1415) og Hieronymus von Prag (ca 1379-1416), ved å brenne dem på bålet, for deres tro og overbevisning.

Steinen har en innskrift, sett fra denne siden hvor det står: 'Hieronymus von Prag +30 mai (7.juni) 1416.'

Susan Hoover, Tanya, Dean and Stephen Taylor, sammen med Stanley Hoover ved samme minnesteinen i 2013. Hvorfor måtte disse troende brødrene dø?

Lutterworth i Leicestershire, England, hvor John Wycliffe (c1 1328-1384), døde av slag mens han feiret Herrens måltid sammen med forsamlingen sin den siste dagen i året 1384. De kirkelige myndighetene, så uenige i hans tro, gravde opp igjen liket og brente restene av den i 1428.

Jan Hus, Hieronymus von Prag og John Wycliffe - alle tre i store vanskeligheter med kirken fordi de trodde og praktiserte nattverden eller eukaristien annerledes.

Hva var problemet?

Remanens.

Hva er det for noe?

Blant kristne refererer dette til selve substansen - brødet og vinen - i nattverden. Selv om brødet fortsetter å være brød og vinen fortsetter å være vin, entrer den virkelige kroppen og Kristi nærvær elementene - i den grad at vi snakker om noe mer enn bare et symbol. Ikke bare noe man tenker på og minnes.

Med Kristi personlige involvering og hans levende nærvær i brødet og vinen blir remanensen noe virkelig mektig og et attraktivt element for alle troende som anerkjenner det for hva det er. John Wycliffe, de troende i Böhmen og Moravia, valdenserne i Frankrike og det nordlige Italia, de frie kristne i Belgia, og i fjellene i Sveits og Bourgogne, og endelig hele rekken av ikke-katolikker delte dette synet på nattverden. Dette skulle bli kjent som konsubstansiasjon - den åndelige Kristuslike tilnærmingen.

På den andre siden, ble lærde kirkeledere og øvrighet innen Den romersk-katolske kirke mer og mer kravfulle med hensyn til deres lære om nattverden til det ble livsfarlig selv å stille spørsmålstegn ved deres konklusjon.

Heldigvis begynte troende både på De britiske øyer og i det sentrale Europa å gjenoppdage deres vei med Kristus, mange århundrer før den protestantiske reformasjonen.Husker du, for eksempel, Utraquistene i Böhmen og Moravia? De brøt ut av Den romersk-katolske kirke, og vendte tilbake til å feire nattverden ofte - hver uke eller oftere - både med brød og med vin, og de sørget for at alle troende - også kvinner - ble involvert. Ut fra dem kommer den forunderlige historien om  Moravianerne, som ga verden evangeliet på 1700-tallet.

Jan Hus - sannheten tro til døden

6. juli er en spesiell dag for meg: Da ble jeg tatt opp som medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby. I år er det 8 år siden. Det skjedde på minnedagen for Jan Hus, og kunne ikke ha passet  bedre. Det var ikke planlagt på forhånd, så jeg tar det som et tegn på Herrens ledelse.

For - helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg vært opptatt av de forfulgte kristnes sak, martyrhistorien, og da særlig for mitt vedkommende, døperbevegelsens historie.

I år er det ganske nøyaktig 650 år siden den bøhmiske reformatoren Jan Hus ble født. Vi kjenner ikke hans fødselsdato, men hans martyrdag, 6.juli 1415, da han ble brent på bålet for sin tro.

Hvorfor skal vi så minnes martyrene? Skal vi ikke heller legge deres historier tilside og kalle dette en ulykksalig tid i kirkens historie, og komme oss videre. Vi lever tross alt i 2019 og tiden er annerledes nå.

Da er jeg redd vi mister mye underveis, ja, ikke bare det, vi står også i fare for å gjøre om igjen de samme feilene. Deres kamp må ikke være forgjeves. Vi må løfte frem deres minne, dvele ved det de sto for og var villige til å gå i døden for. Av og til må vi våge å spørre oss selv: Er vår tro verd å dø for? Eller er troen vår bare blitt en eneste stor lapskaus, hvor alt er blandet sammen? Det er bare når vi er trygg på vår egen identitet og egenart at vi med frimodighet kan nærme oss våre trossøsken i andre sammenhenger.

Her er noe jeg skrev om Jan Hus på 600 årsdagen for hans martyrium, 6.juli 2015:

I dag er det på dagen 600 år siden tsjekkernes store reformator, Jan Hus, ble brent på bålet. Selv satt i brann av ideene til John Wycliffe - som er blitt kalt ‘Reformasjonens morgenstjerne’ - antente han en åndelig brann som skulle få store og varige ringvirkninger. Jan Hus skulle bli en katalysator for den protestantiske bevegelsen, og minnedagen for hans martyrdød er viktig også med tanke på det store Reformasjonsjubileet i 2017.

1400-taller er et særlig mørkt kapittel i Den romersk-katolske kirkes historie. Når kong Sigismund og Den romersk-katolske kirke i fellesskap kaller sammen til et kirkemøte i Konstanz i 1414 hadde denne kirken i nesten 40 år hatt flere paver som levde side om side og som konkurrerte om å være ‘Kristi stedfortreder’ på jord og var mer splittet enn noensinne.

Høsten 1414 sydet det av liv i den sørtyske handelsbyen Konstanz. Byen, som til vanlig bare hadde 5000 innbyggere, fikk øket sitt innbyggertall til 35.000. Hit kom konger, kardinaler, biskoper og andre høyverdigheter - og 700 prostituerte!

Kirkemøtet skulle ta stilling til hvem som skulle være pave for Den romersk-katolske kirke. Siden denne kirken påberopte seg å være Peters etterfølger, var det intet mindre enn en skandale av dimensjoner, at denne kirken i 35 år hadde vært splittet og tre paver hadde båret pavekronen på samme tid.

På kirkemøtet i Konstanz kjempet disse tre om makten. Bare en av dem var der fysisk, nemlig Benedikt 13. Han var spanjol, og hans pavestol befant seg i Avignon i Sør-Frankrike. Den spede begynnelsen til det hele fant sted allerede i 1309, med den franskfødte pave Clemens 5, som fikk bygd et palass i Avignon og flyttet paveembetets residens dit.

Den andre paven som kjempet om makten på kirkemøtet i Koblenz var Johannes 23. Denne italienerens pavestol befant seg tre steder. Den ene i Pisa, den andre i Firenze og den tredje i Roma. Sist, men ikke minst, dreide det seg om Urban 12, italiener med pavestol i Roma. Som om ikke dette var nok støttet Spania, Skottland og Sicilia pave Benedikt 13, mens pave Johannes 23 til en viss grad hadde sine støttespillere fra Det-tyske romerske riket. Pave Gregor 12 hentet sin støtte fra England, Norden, Flandern, Portugal og de fleste italienske fyrstedømmene.

Det skulle ikke bli noen av dem som ble den endelige paven. Kirkemøtet samlet seg om: Martin 5.

Jan Hus

Tsjekkeren Jan Hus ønsket å minske kirkens makt. I en tid som denne blir det store problemer av slikt. I årene frem mot kirkemøtet i 1414 hadde Hus kritisert Den romersk-katolske kirken. Uredd angrep han de geistlige for grådighet. Martin Luthers navn er knyttet til kampen mot avlatshandelen, men det var Jan Hus som først kom med denne kritikken. Jan Hus mente dette var en skamløs metode for å drive inn penger på. Men han kritiserte også Den romersk-katolske kirken for hykleri og ikke minst utukt.

Jan Hus ble født i 1371 i byen Husenic, som ligger sørvest i Böhmen i det nåværende Tsjekkia. År 1400 vies han til prest, og fire år senere fikk han sin eksamen i teologi. Det skulle ikke gå mer enn ni år fra han ble viet til prest, før han ble utsøtt av Den romersk-katolske kirken.  Frafallet blant presteskapet var stort. Jan Hus ba om vekkelse. Han var djupt forankret i Bibelen. Og det var med bakgrunn i sine bibelstudier at han fant argumentasjonen han trengte for å rette sin sylskarpe kritikk mot Den romersk-katolske kirkes korrupte ledelse.

Men det finnes også en annen side ved Jan Hus som det er viktig å få med seg. Den ramsalte kritikken var den ene siden av hans sterke engasjement. Den andre siden var at han var levende engasjert i forkynnelse og åndelig veiledning. Hans lengsel var at de troende skulle søke et djupere fellesskap med Jesus gjennom personlig bibellesning. Når Jan Hus forkynte Guds ord satt det spioner utsendt fra kirkens ledelse for finne noe de kunne ta ham for.

De teologiske skriftene til Wycliffe hadde fått omfattende utbredelse i Böhmen. De kom fra England i 1401 og 1402 med Jerome av Praha, og Jan Hus ble sterkt berørt av dem. Og det fikk smitteeffekt. Hus begynte å samle en tilhengerskare rundt seg. Ser vi nærmere på den såkalte ‘husismen’, som dette fenomenet ble kalt på 1400-tallet så var ikke det noe annet enn ‘wycliffisme’ på böhmisk jord. Sagt med andre ord: det var Guds ord som fant grobunn i hjertene til lengtende mennesker, etter å vende tilbake til røttene. Mens kirken mer eller mindre rotnet på rot, med alle sine åpenbare og skjulte synder, var et noen som hadde funnet rent vann. Og de øste fra disse kildene.

For de geistlige som levde i kompromiss og synd ble Hus en farlig mann. Farlig fordi han pekte på deres synder, men også fordi hans tilhengerskare økte. 30 år tidligere hadde John Wycliffe blitt fordømt som kjetter i England. Nå sto Jan Hus for tur. Den stadig sterkere motstanden mot Hus kulminerte ved at han ble utstøtt av kirken. Det skjedde i 1409. Han fortsatte likevel å forkynne Guds ord og var elsket av store deler av folket. Paven beordret at stedet hvor Jan Hus forkynte Guds ord, Betlehemskapellet, skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha forsøkte å gjøre dette, ble de drevet bort av husittene. Tilstanden i Böhmen antok nå revolusjonær karakter. Kong Wenzel fryktet den revolusjonerende kraften som lå i Hus og hans bevegelse, og fikk flyttet Hus til slottet Kozi hradek. Rundt dette slottet vokste det så senere frem en egen husittby - Tabor.

Hus ble så  lokket til Konstanz. Han fikk lovnader om fritt leide, men det var en felle. Dommen mot ham falt ett år etter at kirkemøtet var blitt innledet, etter at han hadde gjort et siste forsøk på å forklare sitt syn.

Når Jan Hus ble ført til bålet, 6. juli 1415, kunne man høre ham si:

“For det evangeliet hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede”

Arven etter Jan Hus, del 2

Navnet Jan Milic er uløselig knyttet til Jan Hus. Han var en tsjekkisk romersk-katolsk prest og nok den mest innflytelsesrike predikanten i den fremvoksende bøhmiske reformasjonen på 1400-tallet. Sammen med andre bøhmiske predikanter og skribenter i sin samtid, banet ham veien på ulike måter for reformatoren og martyren Jan Hus.

Han kom til tro på Jesus i året 1363 og gav sitt fullstendig i Herrens hender. Hans samtidige forteller at han var en mann sterkt preget av en påtagelig hellighet, ydmykhet og bønnens ånd. Hans motstandere klaget ham inn for paven, og Jan Milic måtte stå til rette for pave Urban. Men Gud elsket Jan Milic, og sto ved hans side.

Det fortelles at pavens bror, som var en albansk kardinal, kom med følgende uttalelse:

"Selv om min bror, pave Urban, står der skinnende på grunn av sine mirakler, mener jeg likevel at det er Milic som burde kanoniseres før min bror."

Jan Milic fraskrev seg alle sine privilegier og sin eiendom, og så det som sin hovedoppgave å spre evangeliet, ta seg av de fattige, syke og ensomme, leve i tilbedelse og studier og skrive ned sine prekener. Arven etter Jan Milic ble videreført av modige menn som Tomas Stitny, Marej av Janov og senere av Jan Hus selv.

Etter at Jan Hus ble brent bundet til en stake og brent for sin tro og overbevisning fortsatte arbeidet med å forkynne sannheten, koste hva det koste ville. Grupper av sanne Jesus-troende oppsto og de dannet 'Unionen av Brødre' i Kunwald, i 1457. Grunnlaget for denne unionen var en sterk vektlegging av hellighet.

Martin Luther ble inspirert av de tsjekkiske brødrene, her i min oversettelse:

"Siden apostlene har det ikke vært noe folk hvis kirke har vært nærmere læren og livet til apostlene enn de tsjekkiske brødrene. Selv om disse brødrene ikke overgår oss i renhet hva lære angår, overgår de oss i stor grad i sin pliktoppfyllende disiplin som er nærværende i kirken, disiplin som de anvender og gjennom hvilken de leder kirken med glede. Hva angår deres disiplin fortjener de stor ære, som vi anerkjenner til Guds ære og for sannheten."

Apostelen Paulus skriver:

"For dette er Guds vilje: at dere skal være hellige, så dere holder dere borte fra hor... For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til et hellig liv." (1.Tess 4,3 og v.7)

(fortsettes)

Arven etter Jan Hus, del 1

Jeg studerer for tiden historien om den tsjekkiske reformatoren og martyren Jan Hus (bildet) og hans etterfølgere, blant annet Petr Chelcicky og Rehor Krajci.

Mest av alt er Jan Hus (1371-1415) kjent for å være en sannhetssøker, Hva var hans forståelse av sannheten? Sannheten var for ham mer kostbar enn livet. Å forråde sannheten var ensbetydende med å forråde Jesus Kristus. Jesus og Guds Ord, Bibelen, representerte for Jan Hus sannheten. Ingen menneskelig autoritet - heller ikke hellig eller sekulær - kunne for ham stå over evangeliet. Skulle en slik siituasjon oppstå at man måtte velge mellom Guds ord og kirkens ord, mellom myndighetene og Guds ord, måtte man lyde Guds ord. Kristne er først og fremst ansvarlige overfor Gud og sin samvittighet. Det er rett for en kristen å adlyde øvrigheten, men bare hvis den forfekter sannheten.

Jan Hus ble derfor en forkjemper for den guddommelige sannhets overlegenhet og for samvittighetsfriheten. Derfor ble han farlig for datidens myndighetspersoner og kirkelige hierarki representert i Den romersk-katolske kirke.

Her er den berømte uttalelsen til Jan Hus om sannheten, her i min oversettelse:

"Så, sanne kristne, søk etter sannheten, lytt til sannheten, lær sannheten å kjenne, elsk sannheten, tal sannhet, hold deg til sannheten, forsvar sannheten inntil døden, fordi sannheten vil frigjøre deg fra synd, djevelen, sjelens død og, helt til slutt, fra den den evige død."

For Jan Hus var det om å gjøre at hans eget folk kunne lese Bibelen på sitt eget språk. Han fikk revidertt de tidligere tsjekkiske bibeloversettelsene, som ble samlet i en enhetlig bibeltekst. Og tsjekkerne leste Guds ord.

Og det bar frukt. I 1720 fant en vekkelse sted flere steder i Böhmen og Moravia. Det var tider da Bibelen ble lest i hver eneste tsjekkiske hjem. Når pave Pius II reiste gjennom Böhmen, sa han:

"Mange tsjekkiske kvinner kjenner Bibelen bedre enn en latinsk prest."

(fortsettes)

Sannhetssøkeren og refomatoren Jan Hus

Mens May Sissel og jeg deltok på landsmøtet og sommerfesten til Det Norske Baptistsamfunn denne uken, tok jeg meg tid til å feire minnedagen til Jan Hus, også kalt 'den første protestant'. Minnedagen for tsjekkernes reformator er nemlig 6. juli og absolutt verd å minnes. For meg er 6. juli litt ekstra spesiell fordi det var på minnedagen for martyren Jan Hus, jeg ble opptatt som medlem av den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby. Det skjedde i 2011. Helt siden jeg ble en kristen i 1972 har jeg vært opptatt av de forfulgte kristnes situasjon, så det var derfor ekstra meningsfullt å bli opptatt som medlem av denne kommuniteten akkurat denne dagen.

Hvorfor skal vi så minnes martyrene? Skal vi ikke heller legge deres historier tilside og kalle dette en ulykksalig tid i kirkens historie, og komme oss videre. Vi lever tross alt i 2017 og tiden er annerledes nå.

Da er jeg redd vi mister mye underveis, ja, ikke bare det, vi står også i fare for å gjøre om igjen de samme feilene. Deres kamp må ikke være forgjeves. Vi må løfte frem deres minne, dvele ved det de sto for og var villige til å gå i døden for. Av og til må vi våge å spørre oss selv: Er vår tro verd å dø for? Eller er troen vår bare blitt en eneste stor lapskaus, hvor alt er blandet sammen? Det er bare når vi er trygg på vår egen identitet og egenart at vi med frimodighet kan nærme oss våre trossøsken i andre sammenhenger.

Her er noe jeg skrev om Jan Hus på 600 årsdagen for hans martyrium, 6.juli 2015:

I dag er det på dagen 600 år siden tsjekkernes store reformator, Jan Hus, ble brent på bålet. Selv satt i brann av ideene til John Wycliffe - som er blitt kalt ‘Reformasjonens morgenstjerne’ - antente han en åndelig brann som skulle få store og varige ringvirkninger. Jan Hus skulle bli en katalysator for den protestantiske bevegelsen, og minnedagen for hans martyrdød er viktig også med tanke på det store Reformasjonsjubileet i 2017.

1400-taller er et særlig mørkt kapittel i Den romersk-katolske kirkes historie. Når kong Sigismund og Den romersk-katolske kirke i fellesskap kaller sammen til et kirkemøte i Konstanz i 1414 hadde denne kirken i nesten 40 år hatt flere paver som levde side om side og som konkurrerte om å være ‘Kristi stedfortreder’ på jord og var mer splittet enn noensinne.

Høsten 1414 sydet det av liv i den sørtyske handelsbyen Konstanz. Byen, som til vanlig bare hadde 5000 innbyggere, fikk øket sitt innbyggertall til 35.000. Hit kom konger, kardinaler, biskoper og andre høyverdigheter - og 700 prostituerte!

Kirkemøtet skulle ta stilling til hvem som skulle være pave for Den romersk-katolske kirke. Siden denne kirken påberopte seg å være Peters etterfølger, var det intet mindre enn en skandale av dimensjoner, at denne kirken i 35 år hadde vært splittet og tre paver hadde båret pavekronen på samme tid.

På kirkemøtet i Konstanz kjempet disse tre om makten. Bare en av dem var der fysisk, nemlig Benedikt 13. Han var spanjol, og hans pavestol befant seg i Avignon i Sør-Frankrike. Den spede begynnelsen til det hele fant sted allerede i 1309, med den franskfødte pave Clemens 5, som fikk bygd et palass i Avignon og flyttet paveembetets residens dit.

Den andre paven som kjempet om makten på kirkemøtet i Koblenz var Johannes 23. Denne italienerens pavestol befant seg tre steder. Den ene i Pisa, den andre i Firenze og den tredje i Roma. Sist, men ikke minst, dreide det seg om Urban 12, italiener med pavestol i Roma. Som om ikke dette var nok støttet Spania, Skottland og Sicilia pave Benedikt 13, mens pave Johannes 23 til en viss grad hadde sine støttespillere fra Det-tyske romerske riket. Pave Gregor 12 hentet sin støtte fra England, Norden, Flandern, Portugal og de fleste italienske fyrstedømmene.

Det skulle ikke bli noen av dem som ble den endelige paven. Kirkemøtet samlet seg om: Martin 5.

Jan Hus

Tsjekkeren Jan Hus ønsket å minske kirkens makt. I en tid som denne blir det store problemer av slikt. I årene frem mot kirkemøtet i 1414 hadde Hus kritisert Den romersk-katolske kirken. Uredd angrep han de geistlige for grådighet. Martin Luthers navn er knyttet til kampen mot avlatshandelen, men det var Jan Hus som først kom med denne kritikken. Jan Hus mente dette var en skamløs metode for å drive inn penger på. Men han kritiserte også Den romersk-katolske kirken for hykleri og ikke minst utukt.

Jan Hus ble født i 1371 i byen Husenic, som ligger sørvest i Böhmen i det nåværende Tsjekkia. År 1400 vies han til prest, og fire år senere fikk han sin eksamen i teologi. Det skulle ikke gå mer enn ni år fra han ble viet til prest, før han ble utsøtt av Den romersk-katolske kirken.  Frafallet blant presteskapet var stort. Jan Hus ba om vekkelse. Han var djupt forankret i Bibelen. Og det var med bakgrunn i sine bibelstudier at han fant argumentasjonen han trengte for å rette sin sylskarpe kritikk mot Den romersk-katolske kirkes korrupte ledelse.

Men det finnes også en annen side ved Jan Hus som det er viktig å få med seg. Den ramsalte kritikken var den ene siden av hans sterke engasjement. Den andre siden var at han var levende engasjert i forkynnelse og åndelig veiledning. Hans lengsel var at de troende skulle søke et djupere fellesskap med Jesus gjennom personlig bibellesning. Når Jan Hus forkynte Guds ord satt det spioner utsendt fra kirkens ledelse for finne noe de kunne ta ham for.

De teologiske skriftene til Wycliffe hadde fått omfattende utbredelse i Böhmen. De kom fra England i 1401 og 1402 med Jerome av Praha, og Jan Hus ble sterkt berørt av dem. Og det fikk smitteeffekt. Hus begynte å samle en tilhengerskare rundt seg. Ser vi nærmere på den såkalte ‘husismen’, som dette fenomenet ble kalt på 1400-tallet så var ikke det noe annet enn ‘wycliffisme’ på böhmisk jord. Sagt med andre ord: det var Guds ord som fant grobunn i hjertene til lengtende mennesker, etter å vende tilbake til røttene. Mens kirken mer eller mindre rotnet på rot, med alle sine åpenbare og skjulte synder, var et noen som hadde funnet rent vann. Og de øste fra disse kildene.

For de geistlige som levde i kompromiss og synd ble Hus en farlig mann. Farlig fordi han pekte på deres synder, men også fordi hans tilhengerskare økte. 30 år tidligere hadde John Wycliffe blitt fordømt som kjetter i England. Nå sto Jan Hus for tur. Den stadig sterkere motstanden mot Hus kulminerte ved at han ble utstøtt av kirken. Det skjedde i 1409. Han fortsatte likevel å forkynne Guds ord og var elsket av store deler av folket. Paven beordret at stedet hvor Jan Hus forkynte Guds ord, Betlehemskapellet, skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha forsøkte å gjøre dette, ble de drevet bort av husittene. Tilstanden i Böhmen antok nå revolusjonær karakter. Kong Wenzel fryktet den revolusjonerende kraften som lå i Hus og hans bevegelse, og fikk flyttet Hus til slottet Kozi hradek. Rundt dette slottet vokste det så senere frem en egen husittby - Tabor.

Hus ble så  lokket til Konstanz. Han fikk lovnader om fritt leide, men det var en felle. Dommen mot ham falt ett år etter at kirkemøtet var blitt innledet, etter at han hadde gjort et siste forsøk på å forklare sitt syn.

Når Jan Hus ble ført til bålet, 6. juli 1415, kunne man høre ham si:

“For det evangeliet hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede”.

I dag er det på dagen 600 år siden reformforkjemperen Jan Hus ble brent på bålet

I dag er det på dagen 600 år siden tsjekkernes store reformator, Jan Hus, ble brent på bålet. Selv satt i brann av ideene til John Wycliffe - som er blitt kalt ‘Reformasjonens morgenstjerne’ - antente han en åndelig brann som skulle få store og varige ringvirkninger. Jan Hus skulle bli en katalysator for den protestantiske bevegelsen, og minnedagen for hans martyrdød er viktig også med tanke på det store Reformasjonsjubileet i 2017.

1400-taller er et særlig mørkt kapittel i Den romersk-katolske kirkes historie. Når kong Sigismund og Den romersk-katolske kirke i fellesskap kaller sammen til et kirkemøte i Konstanz i 1414 hadde denne kirken i nesten 40 år hatt flere paver som levde side om side og som konkurrerte om å være ‘Kristi stedfortreder’ på jord og var mer splittet enn noensinne.

Høsten 1414 sydet det av liv i den sørtyske handelsbyen Konstanz. Byen, som til vanlig bare hadde 5000 innbyggere, fikk øket sitt innbyggertall til 35.000. Hit kom konger, kardinaler, biskoper og andre høyverdigheter - og 700 prostituerte!

Kirkemøtet skulle ta stilling til hvem som skulle være pave for Den romersk-katolske kirke. Siden denne kirken påberopte seg å være Peters etterfølger, var det intet mindre enn en skandale av dimensjoner, at denne kirken i 35 år hadde vært splittet og tre paver hadde båret pavekronen på samme tid.

På kirkemøtet i Konstanz kjempet disse tre om makten. Bare en av dem var der fysisk, nemlig Benedikt 13. Han var spanjol, og hans pavestol befant seg i Avignon i Sør-Frankrike. Den spede begynnelsen til det hele fant sted allerede i 1309, med den franskfødte pave Clemens 5, som fikk bygd et palass i Avignon og flyttet paveembetets residens dit.

Den andre paven som kjempet om makten på kirkemøtet i Koblenz var Johannes 23. Denne italienerens pavestol befant seg tre steder. Den ene i Pisa, den andre i Firenze og den tredje i Roma. Sist, men ikke minst, dreide det seg om Urban 12, italiener med pavestol i Roma. Som om ikke dette var nok støttet Spania, Skottland og Sicilia pave Benedikt 13, mens pave Johannes 23 til en viss grad hadde sine støttespillere fra Det-tyske romerske riket. Pave Gregor 12 hentet sin støtte fra England, Norden, Flandern, Portugal og de fleste italienske fyrstedømmene.

Det skulle ikke bli noen av dem som ble den endelige paven. Kirkemøtet samlet seg om: Martin 5.

Jan Hus

Tsjekkeren Jan Hus ønsket å minske kirkens makt. I en tid som denne blir det store problemer av slikt. I årene frem mot kirkemøtet i 1414 hadde Hus kritisert Den romersk-katolske kirken. Uredd angrep han de geistlige for grådighet. Martin Luthers navn er knyttet til kampen mot avlatshandelen, men det var Jan Hus som først kom med denne kritikken. Jan Hus mente dette var en skamløs metode for å drive inn penger på. Men han kritiserte også Den romersk-katolske kirken for hykleri og ikke minst utukt.

Jan Hus ble født i 1371 i byen Husenic, som ligger sørvest i Böhmen i det nåværende Tsjekkia. År 1400 vies han til prest, og fire år senere fikk han sin eksamen i teologi. Det skulle ikke gå mer enn ni år fra han ble viet til prest, før han ble utsøtt av Den romersk-katolske kirken.  Frafallet blant presteskapet var stort. Jan Hus ba om vekkelse. Han var djupt forankret i Bibelen. Og det var med bakgrunn i sine bibelstudier at han fant argumentasjonen han trengte for å rette sin sylskarpe kritikk mot Den romersk-katolske kirkes korrupte ledelse.

Men det finnes også en annen side ved Jan Hus som det er viktig å få med seg. Den ramsalte kritikken var den ene siden av hans sterke engasjement. Den andre siden var at han var levende engasjert i forkynnelse og åndelig veiledning. Hans lengsel var at de troende skulle søke et djupere fellesskap med Jesus gjennom personlig bibellesning. Når Jan Hus forkynte Guds ord satt det spioner utsendt fra kirkens ledelse for finne noe de kunne ta ham for.

De teologiske skriftene til Wycliffe hadde fått omfattende utbredelse i Böhmen. De kom fra England i 1401 og 1402 med Jerome av Praha, og Jan Hus ble sterkt berørt av dem. Og det fikk smitteeffekt. Hus begynte å samle en tilhengerskare rundt seg. Ser vi nærmere på den såkalte ‘husismen’, som dette fenomenet ble kalt på 1400-tallet så var ikke det noe annet enn ‘wycliffisme’ på böhmisk jord. Sagt med andre ord: det var Guds ord som fant grobunn i hjertene til lengtende mennesker, etter å vende tilbake til røttene. Mens kirken mer eller mindre rotnet på rot, med alle sine åpenbare og skjulte synder, var et noen som hadde funnet rent vann. Og de øste fra disse kildene.

For de geistlige som levde i kompromiss og synd ble Hus en farlig mann. Farlig fordi han pekte på deres synder, men også fordi hans tilhengerskare økte. 30 år tidligere hadde John Wycliffe blitt fordømt som kjetter i England. Nå sto Jan Hus for tur. Den stadig sterkere motstanden mot Hus kulminerte ved at han ble utstøtt av kirken. Det skjedde i 1409. Han fortsatte likevel å forkynne Guds ord og var elsket av store deler av folket. Paven beordret at stedet hvor Jan Hus forkynte Guds ord, Betlehemskapellet, skulle rives, men da de tyske borgerne i Praha forsøkte å gjøre dette, ble de drevet bort av husittene. Tilstanden i Böhmen antok nå revolusjonær karakter. Kong Wenzel fryktet den revolusjonerende kraften som lå i Hus og hans bevegelse, og fikk flyttet Hus til slottet Kozi hradek. Rundt dette slottet vokste det så senere frem en egen husittby - Tabor.

Hus ble så  lokket til Konstanz. Han fikk lovnader om fritt leide, men det var en felle. Dommen mot ham falt ett år etter at kirkemøtet var blitt innledet, etter at han hadde gjort et siste forsøk på å forklare sitt syn.

Når Jan Hus ble ført til bålet, 6. juli 1415, kunne man høre ham si:

“For det evangeliet hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede”.

Spredte Bibelglede - ble brent på bålet

I dag er det ganske nøyaktig 645 år siden Jan Hus, reformasjonens forløper, ble brent på bålet som kjetter. År 1400 ble han presteviet i Den romersk-katolske kirke. Blant presteskapet var et et stort forfall. Hus ba om en vekkelse blant prestene. Hus var en mann som var djupt rotfestet i Den Hellige Skrift. Det preget hans skarpe kritikk av den romersk-katolske kirkes korrupte lederskap på denne tiden. Og det preget også hans forkynnelse og åndelige veiledning.                                                                                        

Du kan lese mer om ham her: http://www.monastisk.blogspot.com

Et lite jubileum på dagen for Jan Hus

I dag er det nøyaktig to år siden jeg ble tatt opp som medlem av Ekumeniska Kommuniteten i Bjärka Säby. Det skjedde på minnedagen for Jan Hus, og for meg personlig fikk det stor betydning.

Jan Hus har vært et forbilde for meg. Han valgte å tale Rom midt imot! Det var et stort og djupt forfall i store deler av presteskapet på denne tiden. Djupt rotfestet i Bibelen rettet Jan Hus en skarp kritikk mot kirkens korrupte lederskap, og engasjerte seg samtidig i forkynnelse og åndelig veiledning for at de troende skulle søke et fordjupet fellesskap med Jesus gjennom personlig lesning av Bibelen. Paven utelukket ham fra kirken, og 6.juli 1412 ble han dømt til å brennes levende på et bål. Jan Hus var en av forløperne til den svært nødvendige Reformasjonen.

Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby har eksistert siden 1996. I mange år var jeg såkalt novise, før jeg valgte å ta skrittet fullt ut og bli medlem. Det har jeg ikke angret på. Her har jeg funnet venner som kjenner det samme kallet til bønn, stillhet og etterfølgelse av Kristus.

I sin bok "Duften av de hellige" skriver preses for kommuniteten i Bjärka Säby, Peter Halldorf:

'Spørsmålet må i dag stilles i fullt alvor: Kommer kristendommen til å overleve det enogtyvende århundre i vår vesterlandske kultur med den nedmonteringen som pågår? Risikoen er overhengende forat Europa går den samme skjebne i møte som store deler av Nord-Afrika og Tyrkia, områder der kirken engang blomstret og sydet av liv, men der det ikke lenger eksisterer noe kristent nærvær. Det som kunne snu utviklingen, er at et livskraftig monastisk liv kommer tilbake, og gjør tilgjengelig de åndelige kilder som bryter fram gjennom slike fellesskap. Når sentrifugalkreftene stadig voldsommere slynger oss mot overflate og periferi klarer vi oss ikke uten miljøer som hjelper oss, som enkeltpersoner og menigheter, til å holde sekulariseringen stangen. Etter sekler i dvale holder det monastiske liv nå på å komme tilbake til og med i protestantisk tradisjon. Det gir seg uttrykk i en mangfoldighet av kommuniteter, både i byer og på avsides steder. Disse kan ha ulike oppgaver i kirken, men i forgrunnen står alltid et kontemplativt liv. Et liv i Guds hjerte er forutsetningen for et troverdig kristent vitnesbyrd'. (Peter Halldorf: Duften av de hellige. Luther forlag 2008, side 117-118)

Jeg tror Peter Halldorf har rett. Redningen for kirken finnes i å vende tilbake til kildene, til røttene, til den urkristne og den tidlige kirken måte å leve på: med Bibelen, med bønnen, med kontemplasjonen.

Bildet av Peter Halldorf og meg er tatt på Bjärka Säby etter at jeg var tatt opp som medlem av kommniteten. Foto: May Sissel Hansen (C)

Jan Hus - for sannheten dør jeg med glede

Om to år vil det på denne dagen være ganske nøyaktig 600 år siden Jan Hus ble dømt til døden av Den romersk-katolske kirke og brent på bålet. Når han ble ført til bålet kunne man høre ham si: 'For det evangelium hvis sannhet jeg har forkynt, undervist og skrevet om, dør jeg i dag med glede'. Jan Hus var forløperen til den svært nødvendige Reformasjonen. Se:

http://www.monastisk.blogspot.com for mer

Vi minnes Jan Hus som ble brent på bålet på grunn av sin tro

I morgen er det minnedagen til Jan Hus, den bøhmiske reformatoren som ble brent på bålet av Den romersk-katolske kirke anklaget for kjetteri. Jan Hus hadde John Wycliffe som sin mentor. Du kan lese mer om den uredde og djerve Hus på bloggen Monastisk.

Du finner denne bloggen her:

http://www.monastisk.blogspot.com

I takknemlighet

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for tiden. En takknemlighet til mennesker som John Wycliffe (bildet) - kalt reformasjonens morgenstjerne, Jan Hus, Conrad Grebel, Balthasar Hubmaier, Michael Sattler, Melchior Hofmann, Jakob Huter, Menno Simons - alle mennesker som kompromissløst gav sitt liv i en radikal etterfølgelse av Jesus. Med unntak Simons, Hofman og Wycliffe ble alle martyrer, Wycliffe's grav ble åpnet og hans bein brent og kastet i elven. Hofmann satt fengslet til han døde, mens Menno Simons døde en naturlig død. Og for alle de navnløse - menn og kvinner - som ikke ville vike av fra det Herren hadde vist dem i sitt hellige ord - de hadde ikke sine liv kjært like til døden.

Mange av disse er de vi kan takke Gud for at vi har Hans Ord i blant oss den dag i dag. Uforfalsket og rent. De gav ikke etter for korrupsjon, for vranglære, men voktet Guds ord med sine egne liv.

De ble forfulgt - som den Herre de levde og åndet for - av biskoper, prester og kongens og statens menn. Fra urkirken og opp gjennom århundrene, til det begynner å gry av dag. De er som skinnende stjerner på et beksvart himmelhvelv.

Jeg har kjent et sterkt behov for å takke Herren for at det fantes menn og kvinner som virkelig var salt og lys, og tok vare på Hans ord. De var med på å oppfylle Jesu profetiske ord i Matt 16,18:

"Jeg vil bygge Min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den."

Dødsriket prøvde virkelig. Det skal være sikkert. Med forfølgelse, tortur på mest bestialske måte, kjetterbål, henging, halshogging, drukning - men Kristi sanne forsamling fikk den ikke knust. En liten rest ble igjen, slik Herren har gitt lovnader om.

Det er mange gode grunner i dag, til å bøye sitt hode,og takke. Takke for disse djerve og modige menn og kvinner og barn - som var tro mot sannheten.

"Sannheten er udødelig," sa Balthasar Hubmaier.

Ja, det er den virkelig.

Det triste mitt oppe i alt dette, er at det finnes de i dag som er villige til å vrake alt det disse sto for, fordi de er redd for å støte noen, eller bli oppfattet som fanatiske og umoderne. La oss til opp stafettpinnen og kjempe for sannheten vi også.

Reformatoren Jan Hus ble minnet

Søndag 4. juli arrangerte baptistene i Barren Rybne i Tsjekkia en bønnesamling til minne om tsjekkernes store reformator, Jan Hus. Nå ble Hus som kjent henrettet den 6.juli 1415 i Konstanz, som ligger i dagens Tyskland, men siden denne dagen falt på en tirsdag, ble søndagen forut for denne minnedagen valgt. 6. juli er en offentlig helligdag i Tsjekkia.

Jan Hus satte i gang en bevegelse basert på John Wycliffes ideer. Den romersk-katolske kirke stemplet raskt denne bevegelsen som kjettersk, og Jan Hus ble ekskommunisert i 1411, dømt av den katolske konsiliet i Konstanz og brent på bålet den 6.juli 1415.

Henrettelsen av Jan Hus ble en katalysator for den protestantiske bevegelsen.

Bønnesamlingen i Barren Rybne inneholdt en gjennomgang av livet til Jan Hus og den bevegelsen han startet, det ble sunget salmer og lovsanger, lest fra Guds ord og selvsagt var det mye bønn.

Du kan lese mer om Jan Hus her:

http://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Hus