Bror Davids livseksempel

Han ble født i forbindelse med et forrykende tordenvær, han som skulle bli Wales skytshelgen, David sønn av Non. Vi befinner oss i det 6.århundre. Stedet var mellom noen forrevne klipper rett overfor en bukt. Selv om regn og lyn og torden fylte luften var dette hellige stedet hvor David ble født fylt av lys og sinnsro. 

Allerede som en ung gutt ble David eller Dewi på walisisk sendt bort for å bli fostret av en biskop. Slik sedvanen var blant velstående walisere. Denne sedvanen var med på ikke bare å fostre enkeltindivider, men også forme nettverk som ga barnet den fordelen at det hadde en utvidet familie. Dette skulle få stor og avgjørende betydning for den livsgjerningen David skulle få.

Fra tidlig alder var David dedikert til kirken, Den utdannelsen han fikk forberedte ham for et liv i kirkens tjeneste. Han studerte Skriften, historien og tradisjonen. 

12 klostre sies David å ha etablert. Det siste i byen i den sørøstlige delen av Wales, langs kysten av Pembrokeshire, som bærer hans navn. Med tiden ble David både abbed og biskop. Hans lederskap ble anerkjent og ønsket velkommen. Det sies også at han var en undergjører. Den første han a for til helbredelse var hans lærer Paulinus, som fikk synet tilbake.

Han skal ha vært både stor av størrelse og sterk. Selv om han bare drakk vann, spiste grønnsaker og urter, hadde han fysisk styrke til å trekke en plog som en okse. Han valgte å leve et enkelt liv i Kristi etterfølgelse. Han behandlet andre med respekt og vennlighet. Ordene hans og det livet han levde oppmuntret mange til å velge den monastiske veien, og bli en del av det kommunitetsliv han fasiliterte. Så er det da også hans understrekning av et liv i fellesskap, og ikke hans askese, som blir trukket frem når den hellige David omtales. Det er også hans vektlegging av fellesskapsliv som fortsetter med å påvirke den walisiske kristenhet den dag i dag. 

"Alt felles", var motto for livet i de monastiske kommunitetene David av Wales grunnla. Ordet 'mitt' ble aldri brukt. 

David av Wales var i alle henseender en vennlig mann, helr dedikert til et liv i Kristi tjeneste. Menneskelig interaksjon karakteriserte hans samkvem med alle menneser - ung som gammel, rik og fattig, fremmed eller venn. Når han lå for døden samlet den monastiske kommuniteten seg rundt ham i sorg. Han minnet de som var tilstede om å følge hans eksempel, å bry seg om hverandre også når det gjelder  'de små tingene' i livet.

Klokkene kimte til bønn og lesning av Skriften

Det er stor vaiasjon i gudstjenestefomer i den kristne kirke. Mange er vokst fram i en bestemt tidsepoke og formet på lokale steder, for så å bli adoptert av andre. I det vestlige Wales ble det etablert kristne kommuniteter som hadde færre kontakter med romersk-britisk kultur og tradisjoner. De bygde sitt eget fundament på de asketiske prinsippene som de hadde mottatt fra Egypt og de østlige Middelhavs-landene. 

I klosteret i Dewi i Clyn Rhosin i Wales arbeidet munkene ute på markene, og ble kalt inn til lesningen av Skriften og til bønn ved hjelp av en kirkeklokke. Når klokken ringte, brøt de øyeblikkelig opp fra arbeidet sitt, og ga seg i vei til klosteret. Når de hadde bedt ferdig tidebønnene, som de ba samstemt med ett hjerte og ett sinn, bøyde de kne og ydmyket seg og i denne posisjonen forble de bedende inntil de første stjernene viste seg på himmelhvelet.

Vår tid er virkelig i behov av en slik god rytme.

Et forunderlig bønnesvar

May Sissel og jeg ber Salme 91 høyt og unisont sammen hver dag. Det har vi gjort en stund nå. I natt fikk jeg oppleve at løftene holder. Ved 03.00 ble jeg rammet av et nytt kraftig angina-anfall. Etter at jeg fikk brukt nitrospray ga de intense smertene seg, men jeg var veldig urolig og redd.

'Nå trenger jeg noen som kan be for meg,' sa jeg til meg selv, men hvem er oppe nå midt på natta?

Jeg hadde ikke tenkt tanken ferdig før det piper i telefonen. Den er fra en munk i et kloster i Arizona i USA. Han spør: 'Kjære Bjørn Olav, hvordan går det med dere?' Så får jeg fortalt denne kjære munken hvordan jeg har det, og munken tar kontakt med klosterfellesskapets prior og så ber de for meg. Det er kveld i Arizona.

Jeg tror ikke på tilfeldigheter, men på gudfeldigheter.

Munken, som gjerne vil være anonym, forteller at han ble ledet til å be mye om assistanse av engler og at jeg skulle få oppleve Herrens nærhet. Etter en stund sovnet jeg, og våknet igjen kl.10.00 i formiddag. Smertene er borte, men det kjennes ut som en dampveivals har kjørt over meg.

Gud våker over oss!

I natt fikk jeg oppleve ordene fra Salme 91:

'For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.' v.11-12

Stor takk til alle som husker oss i deres forbønner.

I pakt med naturen

Her om dagen - nærmere bestemt 1.mars - feiret vi den hellige David av Wales. Han levde i det femte århundre, og levde et enkelt asketisk liv sammen med sine monastiske brødre.

Bror David er på mange nåter svært tidsaktuell, fordi han levde så nært naturen. Ikke så ulikt Frans av Assisi. Sammen med sine monastiske brødre, drev han med jordbruk. Han viste stor medfølelse med og kjærlighet til dyrene, særlig de som menneskene tok i bruk for å hjelpe seg med så- og innhøstingsarbeid. Dyrene og fuglene var ofte å se sammen med ham. Bror David sørget for at de hadde mat og hadde det godt. Han hadde et spesielt forhold til våren.

Bror David hadde helbredelsens nådegave, og han ba for mange syke. Han er også kjent for å ha skrevet en monastisk regel, hvor han redegjør for et liv som veganer.

En kvinne som har satt djupe spor etter seg

Legg til bildetekst

I dag har jeg tenkt mye på livet til en kvinne som levde i Roma mellom 393-439. Hennes livshistorie er ekstraordinær på mange måter. Hun tilhørte en av Romas herskapsfamiler, og foreldrenes drøm var at datteren skulle bli gift. Hun ble derfor giftet bort 14 år gammel til en slektning. Melania het hun. Navnet hadde hun fått etter sin gudfryktige bestemor, som var en bereist kvinne. Hun hadde besøkt både Egypt og Det hellige land. Derfor fikk Melania tilnavnet 'den yngre'.

Med slektningen Pinian, som var mye eldre, fikk Melania, to barn, som begge døde da de var små. Det førte til et vendepunkt i Melanias liv. Da hadde hun vært gift i syv år. Hun følte seg dratt mot et monastisk liv, og  hadde aldri valgt på fritt selvstendig grunnlag å gifte seg. Hennes mann forstod ar Melania hadde et annet kall, og med hans tillatelse fikk hun gå den monastiske veien. Han slo selv følge med henne.

De solgte eiendommen sin, delte pengene med de fattige og gav også penger til å bidra til å bygge kirker og klostre, I år 408 forlater hun Roma, sammen med sin mor og Pinian. De satte kurs mot Sicilia og tilbrakte to år der, før de dro videre til Nord-Afrika, der de bodde i syv år. Det var her de skulle bli kjent med Augustin. Her i Nord-Afrika viet Melania livet sitt til å tjene de fattige, og her grunnla hun to klostrei Tagaste, ett for kvinner og ett for menn.

Og det var dette jeg ble gående å grunne på store deler av gårsdagen.

Det er ikke bare å grunnlegge et kloster! Og da tenker jeg ikke på den fysiske bygningen! Jeg vet ikke om det var det hun gjorde. Et kloster trenger jo ikke nødvendigvis en vakker fysisk bygning, eller noen bygning i det hele tatt. Det er det indre livet, slik det utfolder seg i en kommunitet, et fellesskap jeg tenker på. Det liturgiske livet, bønnene, gudstjenestefeiringen. Det oppstår ikke av seg selv. Det må leves ut. Fødes frem.

Og her grunnlegger altså Melania ikke bare ett, men to klostre.

Det slutter ikke her.

I år 417 bryter Melania og hennes mann opp og reiser til Det Hellige Land via Alexandria. Et års tid har de tilholdssted i et pilgrimsherberge i Jerusalem. Her møter de Hieronimus, kjent kanskje først og fremst for å ha oversatt mesteparten av Bibelen til latin.

Hun gjør noen reiser til Egypt, hvor hun besøker noen av de mest berømte ørkenklostrene, før hun vender tilbake til Jerusalem. I 12 år lever hun i en eremitage nær Oljeberget. Her bygger hun så opp et kloster for kvinner, og etter mannens død grunnlegger hun også ett for menn.

Hvilken åndelig kraft denne kvinnen hadde! Hvilken vitalitet! Hun inspirerer meg til å jobbe mer med liturgien, med gudstjenestelivet, med kommunitetslivet. Slik at ser kommunitetsliv vokser frem i Norge i større grad.

Mot slutten av livet reiste Melania til Konstantinopel. Der fikk hun være redskap for sin onkels omvendelse. Hun tjente ved hoffet til keiseren og ble kjent med og venn med keiserinne Eudokia, som hun senere tok med seg på pilegrimsreise til Jerusalem.

Melania den yngre døde i Jerusalem den 31.desember år 439.

Basilios av Cæsarea - vekkelsesbæreren og bederen

Basilios av Cæsarea (330-379)

For en som er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i den tidlige kirkens historie er det helt all right å begynne det nye kalenderåret med å minnes en av gigantene: Basilios av Cæsarea. Han døde på denne dagen i år 379 bare 50 år gammel.

Det er nemlig han som ble far til den nye, gryende  klosterbevegelsen i øst, som skulle oppleve en slik sterk vekst. Dette var en vekkelse i ordets rette betydning. Mennesker ble vekket opp til liv i Gud. Samtidig var Basilios også en fornyer av gudstjenestens liturgiske liv. Så vi har mye å takke ham for. Også den nymonastiske bevegelsen, som jeg selv kjenner meg en del av, har hentet inspirasjon av denne biskopen.

Basilios vokste opp i et velstående, ja, et gudfryktig hjem i Kayseri i det nåværende Tyrkia. Hør nå bare: Hans far var lærer, hans mor datter av en av kirkens martyrer. Hun fødte ni barn: tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange. Dette var et bønnens hjem.

Basilios var også venn av en annen av kirkens giganter: Gregor av Nazianz, hvis minnedag det er i morgen. Etter studier i Athen, dro disse to ut i den egyptiske ørkenen.  På denne tiden pågikk det en stor vekkelse som hadde sitt nedslagsfelt i den egyptiske ørkenen, og Basilios som var drevet av en intens og djup Gudslengsel, ble berørt av denne vekkelsen. Her fant han det han lette etter. Mennesker som ønsket å leve i Guds hellige nærvær i bønn og forsakelse. Et slikt liv ville også Basilios leve!

Etter å ha vendt tilbake til sine hjemtrakter i Kapadokia, trakk han seg tilbake til fjellene der for å leve i bønn.

I år 362 ble Basilios viet til prestetjeneste i Cæsarea. Etter noen år ble han også biskop på dette stedet. Dette skjer på en tid hvor mange unge mennesker er djupt fascinert og grepet av den store ørkenvekkelsen. For Basilios, som hadde sett forfallet i kirken, handlet det monastiske livet om å vende tilbake til urkirkens liv og praksis. Dette betydde for Basilios å leve et liv i fellesskap, omsorg for de marginaliserte, arbeid, samfunnsansvar og samfunnsengasjement, bønn og åndelig lesning. Det er Basilios den nymonastiske bevegelsen har hentet sine verdier.

I nærheten av Cæsarea sørget Basilos for at det ble bygget opp en hel by som fikk navnet Basilia. Her kunne man finne et sykehus, et hjem for foreldreløse, en yrkesskole og herberger som fungerte som våre dagers suppekjøkken. I den østlige kristenheten var det munkene som tok seg av datidens marginaliserte.

Jeg nevnte at Basilios var en fornyer av det liturgiske livet. Det er fra ham vi har den vakre Basilios-liturgien som fortsatt brukes den dag i dag. Vi kan også takke Basilios for at han var en av arkitektene bak utformingen av treenighetstanken. Hans etterlatte skrifter kom også til å spille en stor rolle da den nikenske trosbekjennelsen fikk sin endelige formulering.

Arkeologer fastslår funn av klostercellen til hl. Columba på Iona

BBC melder at arkeologer har identifisert levningene av klostercellen til hellige Columba på den skotske øya Iona.

Selve funnet av restene til klostercellen ble gjort allerede i 1957, men det er først nå at arkeologene ved hjelp av radiokarbon-datering, har vært i stand til på en vitenskapelig måte å fastslå dateringen.

Klostercellen - eller skriptoriet - er stedet hvor hellige Columba arbeidet, ba og tilbrakte sine siste dager.

Hellige Columba - som skulle få tilnavnet 'kirkens due' - kom til Iona fra Irland i år 563. Han var en bønnens mann, kjent for sitt nære samfunn med Den Hellige Ånd. Han er også kjent som den som brakte evangeliet til Skottland. Iona skulle senere bli et senter for læring og tilbedelse. Etter Columba's død ble Iona et pilegrimssenter. Omlag 60.000 besøker Iona og dets gjenoppbygde kloster hvert år. Dessverre er fellesskapet på Iona de senere årene blitt et senter for liberal teologi. Det er absolutt nødvendig med en ny Columba!

Illustrasjon: BBC.

Første bok på forlaget Monastisk

Det er med stor glede jeg kan presentere den aller første boken på vårt nye forlag: MONASTISK.

Boken - Onsdagslunsj med ørkenfedrene - er skrevet av Sven Aasmundtveit, og inneholder 50 små biografier med bønner skrevet i verseform. Ønsket med boken er at den skal inspirere ditt tros- og bønneliv gjennom livet til noen av de som levde i den store ørkenvekkelsen. Det er meningen at du kan lese og fordjupe deg i bokens innhold uke for uke. Onsdag var en av fastedagene i den tidlige kirken.

Bøker fra MONASTISK er ment å være små i format - passe til å lommen, eller vesken eller ryggsekken - og til en overkommelig pris - men med et innhold som er som grovbrød for ånd, sjel og kropp.

Boken Onsdagslunsj kan du bestille hos meg. Send en epost til bjornolav58@gmail.com med navn og adresse så sender jeg den.

Den koster 100 kroner + porto.

Baptister i Norge starter kloster!

Ungbaptist - ungdomsarbeidet til Det Norske Baptistsamfunn - starter kloster!

Joda, du leste helt rett! Og for meg er det et stort bønnesvar og svar på en djup lengsel jeg har båret på i flere år. Jeg fryder meg over at norske baptistungdommer går foran og baner vei for noe svært spennende. Dette blir en del av den nymonastiske bevegelsen, som spirer frem mange steder i verden, og som jeg kjenner meg så ett med.

I presentasjonsbrosjyren heter det: "Ungkloster er bofellesskap der man søker sammen i bønn, måltider og tjeneste, der man deler det man har og lærer av hverandre. Det er en invitasjon til en annerledes hverdag med rytmer og rammer preget av fellesskap med hverandre og fellesskap med Gud. Vi kaller det Ungkloster - et nytt uttrykk for en eldgammel måte å følge Jesus på."

Ungkloster kommer som en respons på situasjonen i kirkene i Norge i 2017:

"Vi ser at unge kristne som flytter hjemmefra for å studere eller arbeide, gjerne i storbyer, ofte ikke finner et nytt kristent fellesskap. For mange blir troen noe som mindre og mindre viktig i en ny hverdag som ung voksen. Samtidig ser vi at unge kristne etterlyser rollemodeller og andre modeller for å leve et liv som en etterfølger av Jesus Kristus. Det er ikke alltid like lett å se hvordan et individualistisk liv i Norge i dag samsvarer med hvordan Bibelen beskriver et liv i fellesskap", 
heter det i presentasjonsbrosjyren.

For å møte denne store utfordringen starter nå baptistungdommene bofellesskap. Idealet er selvsagt urkirken i Jerusalem, men baptister har også djupe røtter i den anabaptistiske bevegelsen under Reformasjonen. Mange av de oppstod rundt måltidsfellesskaper som dannet kommuniteter.

"Ungkloster er et opplegg der unge mennesker bor i bofellesskap der de på en spesiell måte søker fellesskap i bønn, måltider og tjeneste. Dette gjør man mens man har vanlig studie, jobb eller lignende...", heter det i brosjyren.

Men Ungkloster er ikke del av en munke eller nonneorden der man må avlegge løfter om sølibat, heller ikke et opplegg alene for unge mennesker. Jeg håper vi skal kunne ta neste steg snart: opprette bofellesskap eller nærfellesskap for voksne, med det samme innholdet. Det er dette jeg drømmer om å se realisert på Gjøvik, hvor jeg bor.

Den nymonastiske bevegelsen har sitt opphav i et profetisk budskap Dietrich Bonhoeffer bar fram før 2. verdenskrig. Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har så vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. 

Nå gleder jeg meg over at vi kan se de første spirene til slike nymonastiske bofellesskap i Norge. Initiativtager i Norge er Fredrik Krunenes, som selv har bodd i et slikt nymonastisk fellesskap i USA.

Brennaktuell artikkel av Joel Halldorf - den tar pulsen på vår tid

Joel Halldorf (bildet), har skrevet en svært leseverdig artikkel som vekker berettiget oppsikt i vårt naboland. Den burde leses med like stor interesse av nordmenn!

Joel, som er sønn av Christina og Peter Halldorf, er dr.theol og forfatter, lektor ved den teologiske høgskolen i Stockholm og skribent i svenske Dagen, Expressen og Vårt Land. Han har dermed et solid utgangspunkt for sine meninger, for dette er en mann med sine meningers mot.

I artikkelen, som du finner en link til nederst, spør Joel Halldorf om vi er rustet til å stå imot om staten skulle bli ond? Utgangspunktet er valget av Donald Trump som USA's nye president.

"Med Donald Trump som president kan hat, antipluralisme og fremmedfiendtlighet raskt få feste politikken," skriver Halldorf. Det er en bekymring han deler med mange andre. Men det er den gode samfunnsanalysen som er så interessant i artikkelen til Joel Halldorf og ikke minst hans konklusjon:

- At vi må bygge gode fellesskap snarere enn gode individer!

Dette er mer enn interessant. Vårt samfunn blir jo mer og mer individualistisk og som et speilbilde av dette samfunnet, hvor JEG settes i fokus, blir også troen vår individualistisk. Alt handler om meg og hva jeg kan få ut av det, hvordan jeg kan bli velsignet. Men troen vår handler først om fremst om en felles tro, vi tror sammen med kirken, med fellesskapet.

Individualismen er likevel ikke lenger så betydningsfull som fellesskapet.

Når jeg leser Joel Halldorf glitrende gode artikkel kommer jeg til å tenke på to ting:

1. Dietrich Bonhoeffers visjon for den fremtidige kirke

2. Frikirkebevegelsen

Jeg har nevnt dette i mange bloggartikler, og kommer sikkert til å gjøre det i tiden fremover også, fordi er det en visjon for forsamlingens fremtid i et etterkristent samfunn som vårt jeg deler, så er det denne.

14. januar 2015 var det ganske nøyaktig 80 år siden Bonhoeffer skrev til sin bror og sa at fremtidens kirke ville trenge en ny type monastisisme. I dag er Bonhoeffers profetiske visjon blitt til virkelighet i mange nymonastiske kommuniteter mange steder i verden, og flere blir det.

Det var 14. januar 1934 den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer delte sin profetiske visjon med sin bror, Karl Friedrich:

'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove og aktivisten Shane Claiborne har vist vei når det gjelder å skape disse nymonastiske kommunitetene. Men ikke de alene. Det er etter hvert blitt mange. Fellestrekk for dem er et liv levd ut i fellesskap med andre, enten i form av bofellesskap eller i hus tett i tett, hvor man ber tidebønner, deler måltidsfellesskap, feirer nattverd, studerer Bibelen sammen og lever ut de man lærer, gjerne i indre bykjerner hvor fattigdommen og de sosiale problemene er store.

Som Bonhoeffer tror jeg dette er kirkens redning i vår tid. Det bringer kirken tilbake til urkildene: Bibelen, bønnen, brodersamfunnet, Brødsbrytelsen. 

Det andre jeg vil si er at den folkebevegelsen som den frikirkelige bevegelsen representerer, og som jeg selv er en del av, faktisk er en betydningsfull aktør hva angår den kroppsliggjøringen av troen vår tid trenger! Likhet, brorskap, solidaritet - dette hentet arbeiderbevegelsen fra idealene vi finner i den nytestamentlige forsamlingen. Som frikirkebevegelse har vi absolutt noe å bidra med i en tid som vår. Om vi går tilbake til våre røtter.

Her er Joel Halldorfs artikkel;

http://www.expressen.se/kultur/vi-ar-inte-redo-om-allt-skulle-spara-ur-totalt/

Vårt store behov - kanskje vårt største

Det har kanskje aldri vært et større behov for små, monastiske kommuniteter, enn nå. Fornyelsen av kirken har alltid kommet fra mennesker som lever i bønn. Og vår tid trenger en kroppsliggjort tro, en tro som viser seg i freds- og forsoningsarbeid, som bygger broer mellom kristne, som viser barmhjertighet mot de marginaliserte og løfter dem opp.

Jeg deler den profetiske drømmen til den lutherske teologen og matyren, Dietrich Bonhoffer:

"'Kirkens fornyelse vil komme fra en ny form for monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den har en fullstendig mangel på kompromiss i et liv levd i samsvar med Bergprekenen som en Kristi disippel. Jeg tror det er på tide å samle folk sammen for å gjøre dette ...'

Jeg forstår godt kona til Knut Arild Hareide, som i en artikkel som er gjengitt i flere aviser, problematiserer det å kalle seg en kristen etter valgseieren til Donald Trump. Det begrepet er blitt så utvannet at det kan bety hva som helst. Lisa Marie Larsen vil heller kalle seg 'lærling' eller 'disippel'. Hun vil være en Jesu Kristi etterfølger med alt hva det innebærer. Jeg er enig. For når saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Når kristen tro blir assosiert med grådighet, gambling, mammondyrkelse, rasisme, fremmedfrykt, kvinneforakt og hat, er ikke da saltet blitt trampet ned og blitt til intet?

De nye monastiske kommunitetene fremmer følgende verdier:

* Bønn, kontemplasjon uttrykt gjennom levd liv
* Et liv levd i fellesskap - det kan få mange forskjellige uttrykk fra sted til sted
* Fokus på gjestfrihet
* Praktisk engasjement for de fattige

Ved å leve med kirkens i tidebønnsrytme, regelmessig bibellesning forvandles man gradvis selv og først da har man noe å gi til samfunnet rundt oss. Kirken forandres innenfra og ut.

Pilegrimsferd med Benedikt, del 6

Her gjenopptas artikkelserien skrevet av Jonathan Wilson-Hartgrove, i min oversettelse. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli, fjerde del mandag 6. juli, femte del onsdag 11.juli

Jonathan Wilson-Hartgrove er baptistpastor og sammen med Shane Claiborne, en av lederne innenfor den nymonastiske bevegelsen:

Benedikts regel sier at vi skal ta imot hver gjest som om gjesten var Kristus selv - og spesielt pilegrimer som deler troen. Dette har også, disse brødrene og søstrene her, tatt til sitt hjerte, og de hadde spesielt tilrettelagt for oss anifonene på engelsk, og hadde invitert fader Martin til å lese dagens utvalg av regelen på engelsk. "I utgangspunktet er dette en smal vei å gå," proklamerer Regelen. "Men som vi gjør framgang på denne troens og livets vei, skal vi løpe på Guds buds stier, og våre hjerter flyter over med usigelig glede og kjærlighet." Hvis Benedikts botsvei synes hard, er hans ønske at vi skal forstå vårt mål: å utvide våre hjerter. Det er denne gleden vi ser i øynene til Donatello's Maria Magdalena, lovprisningen som Salme 51 leder oss hen mot. Det er denne paradoksale fred som stråler ut fra en søster som serverer oss lunsj, og som så setter seg ned for å fortelle oss om sitt liv.

I det jeg lytter til kvinnens historie forsøker jeg å se henne for meg i en av mine klasser på Duke Univeristy. Hun er på omtrent samme alder som de fleste av mine studenter, og jeg ser den samme energien i øynene hennes som animerer så mange av deres når de snakker. Men det løfte hun har avgitt forstyrrer deres grunnleggende forutsetninger. Hun har giftet seg med Jesus på en konkret måte i en praktisk forening av ånd og liv som mange av dem lengter etter. Jeg vil ikke for et øyeblikk late som at hun ikke deler sorger og bekymringer som er felles for oss alle. Men denne unge kvinnen er forskjellig fra så mange av elevene mine. Hun er ikke engstelig. Jeg husker Jesu ord til Marta om hennes søster, og jeg innser at jeg ser hva Han mente:

"Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne." (Luk 10,42)

(fortsettes)

Pilegrimsferd med Benedikt, del 5

Her er femte del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli, tredje del mandag 4. juli og femte del onsdag 6. juli:

Vi har to primærkilder for Benedikts liv: Pave Gregor's Vita, som ble skrevet et halvt århundre etter Benedikts død og som holder ham opp som en helgen, og Regelen selv. Ifølge Gregor, oppga den adelige Nursia's sønn, skolegangen i Roma og omfavnet det monastiske livet som en handling av omvendelse. Kanskje var klassekameratene hans typiske studenter? Kanskje var det forfall i den store byen? Kanskje var det ideen om å investere all sin energi idet å bli rik og mektig som fikk ham til å rømme byen?

Uansett årsak - Gregor kjente vitaen til Hl.Antonios som forlot byen til fordel for ørkenen, idet han fulgte veien som Maria Magdalena gikk før ham. For Gregor, var disse historiene en støpeform. Benedikt finner en hule, og begynner et liv som eremit og blir oppdaget av en annen munk som holder til i dette området, en viss Romanus. Han gir ham en munkedrakt. En enkel tunika som dekket kroppen forfra og bakfra, med en hette som dekket skuldre og hode.

På en enkel måte proklamerer plasseringen av statuen av Maria Magdalena foran korset med styrke: et liv i bot finner sin mening i Kristi kors.

Hvis vi tar Benedikts regel som en målestokk på hans eget liv, vet vi at han startet hver dag med å be Salme 51 - botssalmen David ber etter at Natan har konfrontert ham med hans synd: "Gud, skap i meg t rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd!" Å leve regelen er å be denne bønnen, ikke bare ordene ved begynnelsen av en ny dag, men også med hele ens liv.

Siden det 10 århundre har munkene i Badia Fiorentina (bildet) levd slik Benedikt gjorde. Vi deltok på middagsbønnen. Dante, som vokste opp rett over gaten her, skrev i sin Guddommelige komedie: "hvorfra det ringte for Non og Ters (tidspunkter i tidebønnen, overs. anmerkn, henholdvis ved den niende time, som er klokken 15.00 og ved den tredje time, kl.09.00) til alle i byen."

Vi slutter oss til brødre og søstre tilhørende Jerusalem-fraterniteten som har arvet dette stedet etter Benediktinerne. Mens vi sitter i benkeradene, merker jeg meg at de er på gulvet, knelende på enkle benker laget i stil med de som de bruker i Taize.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 4

Her er fjerde del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30.juni, andre del fredag 1. juli og tredje del mandag 4.juli:

I forbindelse med messen søndag inviterte Monsignor Verdon fader Martin og meg til å dele på prekenen sammen med ham. En Monsignor, en anglikansk prest og en baptist går inn i kirken. Fader Martin sier: "Nå, hvor kommer denne historien til å ta oss?" Teksten fra Det gamle testamente er historien om profeten Natan's konfrontasjon med kong David og hans synd; evangelieberetningen er historien om Maria Magdalena som vasker Jesu føtter. "Den som er tilgitt mye, elsker mye." Fra ulike tradisjoner, har Benedikt ført oss sammen for å lese disse historiene med våre liv. Vi er syndere; vi er tilgitt. Å få denne sannheten innenfor huden er måten vi vokser i kjærlighet.

På mandag, etter at vi hadde sagt farvel med fire brødre og søstre i Barga presset vi oss vei gjennom folkemengden i Firenze. Monsignor Verdon presenterte oss for Donatello's treskulptur av Maria Magdalena.

Den finnes i katedralens museum. I følge tradisjonen levde Maria Magdalena som eneboer etter Kristi himmelfart, og ble en pioner innen den monastiske bevegelsen . Hun var også en forkynner av de gode nyhetene. I Donatello's skulptur har hennes lange hår blitt flokete og sammenklistret i den hårete skjorta til en profet. Ansiktet hennes er avmagret på grunn av faste, og hun er skrøpelig. Men ansiktet hennes er vendt opp mot himmelen, der hennes Herre sitter ved Guds høyre hånd og som alltid går i forbønn for oss. Og i hennes øyne har Donatello på en eller annen måte fanget den perfekte gleden.

Her i museets galleri, står statuen i midten av et smalt, mørkt rom - omtrent som en eneboers hule - opplyst foran korset. Dette livet i bot er bare mulig å forstå i lys av korset.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 3

Her er tredje del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Første del ble publisert torsdag 30. juni, andre del fredag 1. juli:

En dag med hvile gir sjelen vår mulighet til å finne igjen kroppen. Vi besøker katedralen i Barga, drikker italiensk espresso og blir kjent med våre felles pilegrims vandrere. Vi passerer en mann på markedet som selger bukser, og for å få i gang en samtale, spør jeg om han har en som passer meg. Gitt at jeg er et hode høyere enn gjennomsnitts-italieneren, har jeg mine tvil. Jeg må få spesiallaget buksene mine hjemme.

"Selvsagt", sier han, i det han måler meg med øynene.

"Prøv disse!"

Det skulle vise seg at Rosando Rossi designer jeans i hjembyen Barga. De passer utmerket. Jeg går derfra med to par bukser, og med en invitasjon til å bestille når som helst, direkte fra Barga. Italiensk lagede bukser fra designeren selv, billigere enn Old Navy priser. Du kan ikke finne opp noe slikt.

Men, vi kom jo ikke til Italia for å gjøre en god deal. Rett utenfor en skulptur fra det 12. århundre, rett bak alteret i katedralen, ser jeg tyngden til verden som hellige Christopher sa han kjente når han bar Jesus på sine skuldre over elven. I 12 år har vi vandret sammen med mennesker som har vært hjemløse, mennesker som har levd under bomberegnet, mennesker som kommer hjem fra fengselet, forbannet til å vandre på jorden i søken etter mat, et trygt ly og gjestfrihet. Jeg tenker på mennene som jeg møter hver tirsdag kveld og som venter på at dødsstraffen skal effektueres. Lik vår Herre, bærer de også på et kors. Og jeg gis en anledning til å ønske dem velkommen - å hilse dem, slik vi blir hilset her, slik Christopher ønsket Kristus velkommen.

"Selv de fattige fortjener skjønnheten", sa Dorothy Day, når de som arbeidet sammen med henne i Catholic Worker, spurte henne hvorfor hun ga bort en diamantring til en fattig mor i stedet for å selge den for å betale regninger.

De forteller meg at Italia er et fattig land, men hvor fattige er ikke vi amerikanere når vi ikke husker hvilke av våre steder som er badet i evig lys.

I det første kapittelet av sin Regel forteller Bendikt om fire typer munker (ikke alle av dem er gode). Hans Regel er først og fremst for de som deler liv i en kommunitet under ledelse av en abbed. Etter å ha lært hvordan en kan vende hele seg selv mot Gud i kommuniteten, beskriver han den andre typen munk - eremitten. Han som lever alene i kontemplasjon. Men den tredje, er den verste, i følge Benedikt. Det er han som lever sammen med de andre i fellesskapet og dømmer de andre selv om han deler livet sammen med dem.

Det var denne slags innsikt som fikk meg interessert i Benedikt første gangen. Han snakket om erfaringer jeg hadde gjort meg. Hvor lett er det ikke for meg å gå glipp av det jeg egentlig er ute etter fordi jeg elsker drømmen om fellesskap mer enn jeg elsker mine brødre og søstre.

Men, som om ikke dette var galt nok, sier Benedikt, finnes det en fjerde munk - den åndelige turisten som går fra det ene fellesskapet til det neste, som alltid idylliserer det andre stedet, og som aldri slår seg til ro og vender om. Jeg er ikke her for å tilbe min ide om noen annens fellesskap. Jeg er her som en pilegrim, invitert for å lære mer av Benedikt og generasjoner av hans disipler om hvordan vi kan vokse i det virkelige livet.

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 2

Her er andre del av artikkelen til Jonathan Wilson-Hartgrove. Første del ble publisert torsdag 30.juni:

For ti år siden, i forbindelse med mitt første besøk til St.Johns Abbey i Minnesota, møtte jeg en annen 'nymonastisk' som fortalte meg historien om 'Jesu kommunitet', hvor han hadde vært medlem siden 1970-tallet. Denne kommuniteten var grunnlagt i den karismatiske ånd som karakteriserte Jesusvekkelsen. Denne kommuniteten på Cape Cod i Massachusetts har delt liv sammen i et nært fellesskap i snart et halvt århundre. Når grunnleggerne av denne kommuniteten, to legkvinner - som var begavede lærere - hørte gregoriansk sang på deres vei til Betlehem, følte de umiddelbart at dette var nøkkelen til de utfordringene med hensyn til enhet som denne kommuniteten sto overfor. De fortalte en karismatisk gruppe med unge amerikanere at de ville lære seg å synge bønner på latin. Men når sant skal sies ga ikke dette noen mening i det hele tatt til flesteparten av dem. Men de stolte på at det var Gud som hadde talt til dem. I månedsvis fikk de undervisning, og lærte å synge alle syv tidebønnene som utgjør det monastiske bønnelivet. 30 år senere, på terrassen til deres nye hus i Toscana, viste de oss hvordan de gregorianske hymnene til slutt brakte dem til Italia.

'Jesu kommunitet' sang sin vei inn i Benedikts regel, som talte mer og mer til deres liv. Etter hvert lærte de hvor viktig foredlingen av skjønnheten er hos benediktinerne. Tidebønnenes rytme krevde krevde et hellig rom, satt til side for å tilbe Gud. To tiår tok det å bygge kirken i romersk stil og byggeprosessen førte til at de fikk kontakt med britiske, franske og italienske kilder for benediktinsk kunst og arkitektur. De lærte seg å male fresker og samtidig ble de undervist i det monastiske liv av nåtidige veiledere.

Alt dette krever en lang reise, forstod vi, men kommuniteten kom i kontakt med Monsignor Timothy Verdon, en katolsk prest som hadde tilholdssted i katedralen i Firenze. Han hadde også ansvar for Duomos Art Museum i hjembyen til Michelangelo og Donateilo. For femti år siden vurderte Monsignor Verdon et monastisk kall ved Mount Savior Monastery i New York. Kallet var der, men ikke til dette klosteret. Hjertet hans ble dratt til evangeliet slik det ble proklamert gjennom mesterverkene i den kristne kunsten. I et halvt århundre underviste han i kristen kunsthistorie og tjenestegjorde i kirken. Han fant en måte å leve ut sin kall på ved å hjelpe mennesker til å føle kjærligheten som beveger solen og stjernene. Når han kom i kontakt med 'Jesu kommunitet' møtte han medvandrere. Sammen grunnla de Mt. Tabor Ecumenical Centre i Villa via Sacra i Barga.

For en tjeneste som har å gjøre med den hellige skjønnheten kunne de ikke ha funnet et bedre sted. Vi så oss omkring i huset etter lunsj - det er delvis et kloster, delvis et gjestehus, delvis et kunstgalleri. De siste to årene har seks til ti brødre og søstre fra 'Jesu kommunitet' skiftet på med re-modellere rom, og male vegger, i økter på tre og tre måneder, for å ønske gjester velkommen og presentere kunst. Her er terrassene frodige med lyse blomster i terra cotta potter. Hallene er prydet med mosaikk. Vi møtte noen fra lokalbefolkningen på markedet som kunne fortelle oss at de deltok når Villa via Saccra holdt åpne dører.

"Det er det vakreste huset i hele byen", forteller de med stolthet i stemmen.

Billedtekst: Mosaikk fra Villa via Saccra

(fortsettes)

Pilegrimsferd med hellige Benedikt, del 1

Denne artikkelen er oversatt med vennlig tillatelse av Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet). Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen. På grunn av lengden er den delt i flere deler.

Jonathan Wilson-Hartgrove, er en amerikansk forfatter, foredragsholder og baptistpastor. Han er en av foregangsmennene innen den nymonastiske bevegelsen og er kjent for sitt nære samarbeide med Shane Claiborne:

For flere år siden, mens jeg besøkte en kristen kommunitet, snakket jeg med en pastor som hadde holdt på siden denne gruppen hadde kommet sammen i forbindelse med Jesusvekkelsen på 1970-tallet. Fylt med en evangelisk iver, ga tusenvis som han opp den amerikanske drømmen, og henga sine liv til å leve i tråd med evangeliet sammen med nye brødre og søstre i små kommuniteter eller fellesskap. 40 år senere er flesteparten av disse kommunitetene borte. Med unntak av denne. Jeg ønsket å vite hvorfor.

"Vi møtte Jean Vanier," fortalte denne mannen meg. "Han introduserte oss for det monastiske livet."

Vanier, en katolikk fra Canada, var i Frankrike når en prest inviterte ham til å leve sammen med to menn som hadde blitt institusjonalisert på grunn av intellektuell funksjonshemming. Vanier's kommunitet, L'Arche (Arken), ble til ut av lydighet til en katolsk prest i skyggen til noen av Vestens store monastiske monumenter. For Vanier, var den monastiske visdommen en sang hvis ekko gjenlød gjennom århundrene, og var like virkelig som lyden av kirkeklokkene en søndag morgen. For meg, en ung baptist, lød det som en merkelig låt i en ukjent tonalitet.

Likevel - noe hadde jeg til felles med min venn fra Jesusvekkelsen. En generasjon senere, hadde min kone Leah og jeg hørt kallet fra Jesus om å leve et kommunitetsliv. Sammen med noen få venner hadde vi begynt å finne en vei sammen. Fra Minnesota, 150 år etter at en liten gruppe med tyske munker, hadde reist fra Europa for å etablere et kloster der, kom det et brev. Benediktinerne var oppmuntret over å høre at andre kristne utforsket kallet til å leve i en kommunitet. De strakk ut en hånd i gjestfrihet, og bygget en bro tvers over et kontinent, tvers over Atlanterhavet, tvers gjennom 1500 år. De lærte meg å lese Benedikts regel og introduserte oss for det monastiske livet.

10 år senere, takket være en generøs invitasjon fra "Kommuniteten til Jesus" kunne Leah og jeg fly til Florence, Italia, for å slå oss i lag med pilegrimer i fotsporene til hellige Benedikt. I det vi fløy mot den stigende solen, fikk vi ikke mye søvn og var vi ganske groggy da vi hilste på vår sjåfør fredag morgen. Han skulle ta oss gjennom Toscanas åser til byen Barga. En befestet by som kan dateres tilbake til det 9. århundre. Barga har utsikt til elven Arno, og ligger tvers overfor et fjell som er oppkalt etter Kristi kors.

Siden førkristen tid har denne elvedalen utgjort en nord/sør reiserute gjennom alpene. Og Berga har vært et hvilested. Byens forfedre dedikerte hovedkirken - Barga Dumo - til hellige Christopher - de reisendes skytshelgen. Et årtusen senere, får vi del i deres velsignelse når vi går gjennom byporten og blir møtt med klemmer idet våre gjester insisterer på å dra koffertene våre opp brosteinsgater og en svingete trapp opp til Villa Via Sacra, som ligger 40 fot over bymuren. Her setter vi oss ned for å nyte en lunsj bestående av stekt auberginer, asparges og svinekam, samtidig som vi lærer å kjenne legenden fra førkristen tid som sier at Barga er badet i evig lys.

(fortsettes)

50.000 har besøkt bloggen Monastisk siden starten

Som noen av dere vet driver jeg også en annen blogg: Monastisk. I dag passerte den 50.000 besøkende. Jeg startet bloggen i 2011, og formålet med denne uttrykte jeg den gangen slik:

"Et forum for den tidlige kirkens tro og radikale Jesus-etterfølgelse. Monastisk er en del av den nymonastiske bevegelsen med dens vektlegging av de åndelige disipliner og arbeid for rettferd."

I motsetning til hovedbloggen min - den du leser nå - blir ikke Monastisk oppdatert daglig. Innleggene der kommer med litt ujevne mellomrom. Her kan du lese små biografier om kjente skikkelser gjennom kirkens historie - fra ulike kirkelige tradisjoner. Her vil du finne sitater fra kirke- og ørkenfedre og åndelige forfattere opp gjennom tiden, mange av den oversatt til norsk for aller første gang. Og her vil du finne oversikter over seminarer, møter og retreater i Norge og utlandet. Noen ganger presenterer jeg også tekster som jeg har fått eneretten på i Norge.

Bloggen Monastisk inneholder så langt 763 artikler.

Hovedbloggen inneholder mer enn 10.000 artikler og nærmer seg to millioner besøkende.

Du finner bloggen Monastisk her: http://www.monastisk.blogspot.com

Hvilket himla liv!

'Ingen kan leve uten åndelige røtter. Eller djupe bånd av tilhørighet, akkurat de bånd som blir strukket og svekket når tempoet øker og alle konkurrerer med alle...

I 1975 ble 'Les fraternités monastiques de Jérusalem', en ny klosterbevegelse bestående av brødre og søstre grunnlagt, som hver dag drar hundretalls stressede og isolerte bybeboere til kirker i Paris, Brussel, Köln, Rom, Montreal... Der finner de et åndelig hjem. En kilde midt i ørkenen. En oase av indre skjønnhet mitt i støvet. Stillhet som drukner støyen...

Symbolet på denne lykksalige tilstand av samhørighet er ikke en hage, et tapt paradis i Eden, men en by: det nye Jerusalem. På 300-tallet, når den monastiske bevegelsen ble født, hadde de kristne begynt å bli en majoritet i samfunnet. Da trengte de mest voldsomt lengtende gudssøkerne å slite seg løs fra bylivet og sivilisasjonen for å dra ut i ødemarken ...

I vår tid begynner hittil ukjente profetrop å bli hørt på ulike steder i verden, som et symptom på den alt mer akutte isolasjonen og anonymiteten. Det har dukket opp nye former for ordensliv og kommuniteter i Frankrike, Italia, Sør-Amerika, USA ... De fleste er ikke blitt født for å utføre noe særskilt verk, som å åpne skoler eller sykehus, men helt enkelt for å skape fellesskap; ikke først og fremst for å hengi seg til botshandlinger og streng askese, men for å hjelpe hver og en til å finne seg selv ved å leve sammen med andre; ikke for å flykte fra verden men for å gi verden et hjem. Omkring disse monastiske fellesskapene knyttes ofte lekfolk og familier til en utvidet familie. Ikke noe profetisk tegn kan være like sterkt for vår tids rotløse mennesker.

Når den tidligere paven Benedikt XVI ble spurt om hvordan morgendagens kirke så ut for ham og hva som ga ham håp svarte han at den lå i nye former for fellesskap:

"Kirken kommer til å bli mindre lik et stort foretak og mer en minoritetskirke som overlever i små, levende kretser der overbeviste kristne kommer til å bli kirkens salt ... Nye former for monastisk liv har allerede begynt å bli formet i verden. Om man ser etter finner man et forbløffende mangfold av kristne livsformer, og takket være disse er morgendagens kirke allerede midt iblant oss."

Oversatt fra Syster Sofie O.P: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nye kommuniteter. Artos 2015. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Syster Sofie. Foto: Dagen.se

Ungdom i Oppdrag: Vi er en moderne klosterbevegelse

Dette er nesten litt i overkant av hva jeg kunne ha drømt om og håpet på!

Den tidligere generalsekretæren i Norsk Luthersk Misjonssamband, Egil Grandhagen (bildet), underviser i dag på arbeidermøtet til Ungdom i Oppdrag, om klosterbevegelsen!

Og Ungdom i Oppdrag, Andreas Norli, ønsker å hente inspirasjon fra kirkens røtter.

'Vi er ikke nonner og munker, de fleste studentene blir her bare noen år, men vi har likevel mye til felles med de monastiske kommunitetene i kirkehistorien, sier den nasjonale lederen for Ungdom i Oppdrag, til Dagen i dag.

Og han begrunner dette med følgende:

'Basene (til Ungdom i Oppdrag) kjennetegnes av mennesker som lever i en rytme av bønn, bibellesning, personlig refleksjon, i tillegg til misjon, barmhjertighetsarbeid og praktisk arbeid. Alle disse handlingene kjennetegnet de monastiske kommunitetene ...'

Wow! Alle de som har fulgt bloggen min noen år nå forstår at jeg er bittelitt (!) begeistret i dag! Dette gleder jeg meg stort over og koster på meg et aldri så lite halleluja. Både for Grandhagen og UIO. Det skal bli spennende framover når flere griper visjonen om den ny-monastiske bevegelsen, en bevegelse som har slått rot i mange land og brakt med seg så mye velsignelser. Mennesker over alt bærer på en djup lengsel etter å leve med en bønnerytme for hverdagene, en rytme som også strekker seg ut til andre i praktisk nestekjærlighet.

Foto: Fjellhaug skoler.